BIRGER LØFALDLI I SKYGGEN AV EGGEN Storhetstiden, fallet og veien tilbake for ROSENBORG BALLKLUB
2014 Kagge Forlag AS Omslagsdesign: Anita Myhrvold Bolt Designstudio Layout og ebok: Dag Brekke akzidenz as ISBN: 978-82-489-1560-7 Kagge Forlag AS Stortingsg. 12 0161 Oslo www.kagge.no
Forord En sommerdag i 1989 møtte jeg opp foran Brakka på Lerkendal. Jeg var åtte år, og skulle bli fotballproff. Første steg på veien var å delta på Rosenborgs fotballskole i Trondheim. Faren min kjørte de ti milene fra Rindal på Nordmøre, og vi var tidlig ute denne morgenen. Forventningen var stor over å skulle bli trent av Nils Arne Eggen, Jahn Ivar «Mini» Jakobsen, Ørjan Berg og Sverre Brandhaug. Utenfor klubbhuset var det folketomt. Stillheten ble brutt da døra på Brakka gikk opp. Ut kom Bjørn Hansen, assistenten til Rosenborg-trener Eggen. «Dåkker må da kom inn», sa Hansen vennlig. Vi dro litt på det, syntes det var i overkant gjestfritt, men han insisterte. Vi fulgte etter, og ble med inn. Det hang bilder av tidligere storlag på veggene. Pokaler og premier viste hva klubben hadde oppnådd. Assistenttreneren viste oss rundt, en halvtime før første fotballøkt startet på treningsfeltet. Atmosfæren var avslappet. For Hansen var det et helt hverdagslig gjøremål, som han utførte med største selvfølgelighet. For oss var det en stor opplevelse, som ble det naturlige samtaleemnet i hjembygda etterpå. RBK-treneren har nok oppført seg på samme måte også for hundrevis av andre Rosenborg-supportere. Den jordnære og folkelige oppførselen til mannen på Brakka gjorde inntrykk. Ikke bare på oss, men også på dem vi fortalte historien til. Begrepet «RBK-sjela» er blitt trukket frem det siste
tiåret, uten at det er blitt skikkelig definert. Noe av svaret ligger antageligvis i oppførselen til Bjørn Hansen denne junimorgenen i 1989. Han kunne ha oversett oss, pratet med langt viktigere personer, og i hvert fall ha nøyd seg med et enkelt «hei». I stedet ble vi inkludert og fikk slippe inn. Vi var RBK-supportere fra før, men tilknytningen ble enda tettere etter dette. Gapet mellom heltene på gressmatta og supporterne fra distriktet ble minimert. Interessen for Rosenborg økte de neste årene. For meg kom toppunktet i 1996. Etter å ha sett Steffen Iversen avgjøre kvalifiseringskampen til Mesterligaen mot Panathinaikos på Lerkendal, var jeg besatt av å få med meg kampene i gruppespillet mot Porto, IFK Göteborg og AC Milan. Rosenborg hadde nettopp bygd en splitter ny sittetribune, og skulle fjerne løpebanen. De var i ferd med å få et stadion som minnet om de beste i utlandet. Rosenborg var på vei mot å bli et europeisk storlag. Nils Arne Eggen var mannen som skapte dette idrettseventyret. I over ti år var Rosenborg Ballklub helt suverene i Norge. I årene før tusenårsskiftet ledet han klubben til toppen av europeisk fotball. RBK kjempet i flere sesonger mot lag som Real Madrid, Bayern München, Arsenal, AC Milan og Juventus. De vant ofte. Midtukekampene på høsten var høytidsstunder med Champions League-hymne og dugg i gresset på Lerkendal stadion. Rosenborg vant med artig og angrepsvillig fotball. 4-3-3-systemet med to hurtige kantspillere som løp i bakrom kjennetegnet laget som frem til slutten av 1990- tallet i stor grad besto av lokale spillere fra Kyrksæterøra, Vuku, Rennebu, Kolstad, Nardo og andre større og mindre steder rundt om i Trøndelag. Suksessen og måten de oppførte seg på gjorde Eggen og
spillerne hans til forbilder på samfunnsområder langt utenfor fotballbanen. Så anerkjent og ettertraktet var Eggens filosofi og lederegenskaper at han var ønsket som statsråd i Thorbjørn Jaglands regjering i 1996. Eggen banet vei og viste at det umulige kan bli mulig, bare troen er sterk nok. Hans Rosenborg var et symbol på trøndersk folkelighet. Jordnære, ujålete og hardtarbeidende, slik Bjørn Hansen var et eksempel på den junidagen i 1989. Fotballstjerner som tok seg tid til å reise ut i distriktene for å spille showkamper. Som tok seg tid til å bli igjen etter kampene for å skrive autografer og spise karbonader. Klubben inspirerte og gjorde trønderne stolte. I 2002 bestemte Eggen seg for å gi seg som hovedtrener, etter nesten 15 år som ubestridt sjef på Lerkendal. Før det hadde han gjentatte ganger kommet inn og reddet klubben i kritiske perioder. Som en konsekvens av den sportslige suksessen hadde Rosenborg tjent seg styrtrik. RBK-ledelsen hadde ressurser nok til å utvikle klubben akkurat slik de ønsket. Rosenborg var i posisjon til å ruste opp Lerkendal stadion til mesterliganivå, de hadde penger nok til å få på plass tidsriktige treningsanlegg og kunne hente inn både kostbare spillere og trenerkrefter for å ta suksessen videre. Alt lå til rette for fortsatt dominans og videre vekst. Men til tross for fem seriegull siden 2002 kan årene etter Eggen-epoken på mange måter beskrives som en stor nedtur. Prestasjonene i Europa har uteblitt. Tolv år etter at Eggen ga seg som Rosenborg-trener, er pengene som ble tjent inn under storhetstiden brukt opp. RBK er blitt nødt til å foreta drastiske kutt i staben for å få økonomien på rett kjøl. Det plettfrie omdømmet har fått stygge riper i lakken. Da Per Joar Hansen ble ansatt før jul i 2012, var det tiende gang Rosenborg byttet trener etter at Eggen ga seg i 2002.
Det har vannet ut kontinuiteten som klubben var så kjent for. Maktkamper om posisjoner og veivalg har medført at ulike personer i klubbledelsen har dratt i forskjellige retninger. Min drøm om å bli fotballproff endte på samme måte som for folk flest. Den var helt urealistisk. I stedet ble jeg journalist. Supporterforholdet til Rosenborg dalte noe etter årtusenskiftet. Jeg var ikke lenger like engasjert i det som skjedde ute på matta, men ble stadig mer interessert i det som foregikk bak kulissene. I denne boka er jeg særlig opptatt av hvordan klubben taklet de mange utfordringene som oppsto etter at Eggen sa takk for seg. Noen var enkle å forutse, andre kom mer overraskende. Nils Arne Eggen er, og har vært, en omstridt skikkelse både i og utenfor Brakka. Er han innenfor, finnes det personer som ønsker ham ut. Står han utenfor, er han sterkt ønsket inn av andre grupperinger. Enten har han stått frivillig utenfor, eller så er han blitt holdt utenfor mot sin vilje. Da Eggen tilbød seg å komme tilbake for å hjelpe Rosenborg i 2010, ville ikke ledelsen ha ham. Mannen som har hovedæren for det største eventyret i norsk klubbfotball ble sett på som et problem internt i RBKorganisasjonen. Sterkt press fra opinionen sørget for at Rosenborg likevel ga ham mulighet til å gå inn i et vikariat. Trenerlegenden ledet klubben inn til sitt foreløpig siste seriegull, og fikk dermed bevist for trønderne at han fortsatt duger. Etter det har klubbledelsen hatt større ønske om å få på plass en statue av ham utenfor Lerkendal, enn å benytte seg av hans unike egenskaper på treningsfeltet. De siste årene har Eggen ledet tredjedivisjonslaget Orkla i hjemkommunen. Og mange har stilt spørsmålet: Hvorfor er ikke Eggen trener for Rosenborg? For mange i RBKledelsen er svaret opplagt. For mange trøndere er det
uforståelig. Historien om Rosenborg Ballklub de siste tolv årene handler i utgangspunktet ikke om Eggen, samtidig gjør den det likevel. Klubben har fortsatt ikke klart å komme ut av trenerlegendens skygge. Alle som kommer dit blir fortsatt sammenlignet med ham og det som var.
Del 1 Storhetstiden