Den ytre pilegrimsleia mellom Nidaros og Stiklestad

Prost Nils Åge Aune: Den ytre pilegrimsleia mellom Nidaros og Stiklestad INNLEDNING Oppmerksomheten rundt pilegrimsvandringer er økende, også på Innherred. I den siste tiden har mange tatt til orde for å opprette ei ny pilegrimslei mellom Stiklestad og Nidaros som går via Alstadhaug, Frosta og Tautra,- den såkalte ytre leia. Som deltaker på HiNT - studiet Olavsarv og estetikk høsten 2011 har jeg sett nærmere på relevansen ved denne tenkningen ved først å undersøke om pilegrimer kan tenkes å ha ferdes langs denne ruten i tidligere tider. Videre har jeg også sett på om det er andre momenter som kan tenkes å tale for at ei ny ytre lei bør bli et satsningsområde. PILEGRIMSMØTE PÅ FROSTA IDEEN OM EI YTRE PILEGRIMSLEI Den 26. oktober 2011 ble det sendt ut invitasjon til et møte på Valberg Slektsgård om pilegrimsarbeid på Innherred. Da hadde allerede et formøte funnet sted med enkelte interessenter allerede 18. august. Anliggendet for initiativtakerne var nettopp å se på mulighetene for å opprette ei alternativ pilegrimslei fra Østersund til Nidaros via Frosta, ei såkalt ytre pilegrimslei. Er det interesse blant pilegrimsinteresserte for å arbeide videre med dette? Hvilke argumenter fins for å satse nettopp på denne leia? Dette var noen av spørsmålene som var utgangspunkt for møtet. Initiativtakerne til møtet var Frode Revhaug og Øyvind Løvrød. Revhaug har bakgrunn som ordfører i Frosta kommune i forrige periode. Løvrød er daglig leder for Midtnorsk gospelfestival (MiG). De hadde invitert mellom andre følgende til møtet: To nonner fra Tautra, deriblant søster Hanna Maria. Berit Lånke, direktør ved Nasjonalt Pilegrimssenter, samt Heidi Brimi, rådgiver samme sted. Olav Skogen, daglig leder i Frosta menighet. Robert Svarva, ordfører i Levanger. Tone Jørstad, direktør ved Falstadsenteret. Nils Åge Aune, prost i Sør- Innherad prosti. Initiativtakerne ble oppfattet å ha et noe ulikt utgangspunkt: Revhaugs anliggende syntes å være å promotere Frosta gjennom tiltaket, mens Løvrød tenkte satsningen 1

mer inn i en kristen sammenheng i samarbeid med gospelfestivalen. MiG har allerede profilert seg som en samarbeidsaktør med Olavsfestdagene i Trondheim. Prost Aune uttrykte innledningsvis glede over engasjementet i gruppen og bredden de fremmøtte representerte. Mye pilegrimsarbeid forblir urealisert pga for lite lokalt engasjement,- her er engasjementet på plass. Prosten omtalte innledningsvis også pilegrimsvandringen som en åndelig reise. Dette fikk Tone Jørstad ved Falstadsenteret til å uttrykke at bredden i tenkningen om pilegrimsarbeidets innhold måtte være essensiell dersom dette skulle være et satsningsområde for Falstadsenterets del. Samme anliggende hadde også ordfører Robert Svarva i Levanger: Han var klar på at næringsliv og kulturliv måtte innlemmes i denne pilegrimstenkningen. Han lurte på om dette kanskje kunne virke truende på kirka? Søster Hanna Maria framholdt på sin side at kirka må være tydelig i sin profilering av pilegrimsvandringens åndelige innhold. - Det blir for utydelig når enkelte prester og proster innen den norske kirke profilerer pilegrimsvandringene som en hvilken som helst tur, sa nonnen. Rådgiver Heidi Brimi framholdt viktigheten av at pilegrimsaktiviteten samarbeider med historie og kulturliv langs leia for å vitalisere og gjøre vandringene attraktive. Direktør Berit Lånke var tydelig på at denne satsningen bør være en del av et større hele. Leia må være et supplement til det allerede eksisterende vei- nettet, og profileres slik også internasjonalt. Da blir det viktig å samarbeide med andre aktører på dette området i regionen, så som Stiklestadmiljøene og fylkeskommunen. Det mest iøynefallende særtrekket ved møtet var den store bredden i frammøtet blant interessentene for pilegrimsprosjektet. At både kommunene og Falstadsenteret går sammen med den katolske kirke og Midtnorsk Gospelfestival i et felles satsningsområde er i seg selv nokså oppsiktsvekkende. Møtet kulminerte i en beslutning om å arbeide videre med planene, det vil si engasjere besluttende myndigheter, men også gjøre undersøkelser om den historiske berettigelsen av en pilegrimssatsning langs ei ytre pilegrimslei. Dette siste vil jeg nå se på i det følgende. 2

STIKLESTAD Når en velger å se etter den historiske berettigelsen for å arbeide for ei ytre pilegrimslei, er det nødvendig først å rette blikket mot Stiklestad. At Stiklestad har stått sentralt som mål for pilegrimsvandringer på Innherred i middelalderen er det liten tvil om. Under utgravninger i Stiklestad kirke i 1930 fant man rester av en trekirke som hadde stått på stedet før den nåværende (1150-80) ble påbegynt. (By 1980). Dette var etter all sannsynlighet en pilegrimskirke som hadde blitt reist kort tid etter Olavs fall i 1030. Plasseringen av kirken kan tydelig knyttes til helgenkongens fall: Mens de fleste kirker i denne perioden ble plassert på høyder i terrenget, er Stiklestad kirke plassert lavt, nærmest i en dybde i terrenget. Slik knyttes kirken, både den nåværende og den tidligere trekirken til det historiske stedet hvor Olavs dramatiske død utspant seg. Stiklestad kan ha blitt sett på som en del av det store målet: Helgenkongens grav. Kanskje var det pilegrimer som hadde ofret mye for å komme til Olavsskrinet i Nidaros, som vel framme også fortsatte ferden til Stiklestad? En ville gå til det stedet hvor helgenkongen falt, til hans dødssted. Andre igjen kan ha vært på reise motsatt vei: På veien til Nidaros gikk de først til Stiklestad. De mange underberetningene knyttet til helgenkongens dødssted har utvilsomt ført til at mange pilegrimer ville til Stiklestad. Reisen ga et håp om bedret helse og lykke. I Passio Olavi skriver erkebiskops Øystein nokså utførlig om dette, og ryktet om disse hendelsene spredte seg raskt. Med til underberetningene hører fortellingen om den hellige steinen i kirken på Stiklestad. Mennesker skulle ha fått helsen tilbake ved å berøre steinen der kongen falt i slaget. (Kjølsvik 2009). Kjent i samtiden var nok også fortellingen om den blinde mannen som hadde fått synet igjen etter slaget: Mannen hadde fått noe av blodet fra kongens lik i øynene. Dette gjorde at han hadde blitt en seende mann (Snorre 1959). Stedet dette siste underet skjedde på ble etter tradisjonen holdt høyt i hevd. Det stod et minnesmerke der i hundreårene etterpå. I dag står olavsstøtta der, og en vet med sikkerhet at dette har vært et korsmerket sted, sannsynligvis fra førreformatorisk tid. Det er derfor rimelig å anta at både denne underberetningen og andre bidro til at folk kom til Stiklestad for å oppleve det samme: Å få helse og nye krefter. 3

FERDSELSVEIENE PÅ INNHERRED Pilegrimer har derfor vært på reise på Innherred i relativt stort antall, mange av dem med Stiklestad som mål. Hvordan reiste de så på den tida? Det er vanskelig å si noe helt nøyaktig om dette i dag, men pilegrimsveiene var med all sannsynlighet sammenfallende med datidens ferdselsveier (Ekroll 2007). Veiene var gjerne innrettet for både gående og ridende. Den tok få omveier. Det er imidlertid mye som tyder på at folk også brukte sjøveien for å nå dit de skulle. Eksempelvis har Adam av Bremen fortalt om veien til Nidaros (Ekroll 2007). Han beskriver hvordan de som legger ut med skip fra Danmark skal følge norskekysten vestover og nordover. Femte dagen når de byen som heter Trondheim. Adam forteller også om veien over land, fra Skåne, gjennom Norge og til Trondheim. Det går imidlertid saktere å ferdes denne veien, og den er full av farer. Adam kjente dermed til landveien, men sjøveien var sannsynligvis mye brukt. I dag er det landeveien vi betrakter som den offisielle pilegrimsleia. Imidlertid er det altså ikke usannsynlig sjøveien også var mye brukt som ferdselsvei. Vi må derfor anta at det samme også har vært praksis også i vårt område. Folk har brukt ulike ferdselsveier, både til lands og til vanns. Flere har nok gått det som i dag er den øvre leia på ferden mellom Stiklestad og Nidaros, - over Munkeby, Markabygda og Stjørdal. Dette var nok ei lei som krevde mye av vandreren, men for den som av ulike grunner ikke ville ferdes der det var mest trafikk var dette et alternativ. Det letteste ville imidlertid være å ta sjøveien for den som skulle reise på Innherred, enten hele eller deler av veien. Det er derfor ikke overraskende at det fins spor etter pilegrimene langs det som nå presenteres som den ytre leia, fra Munkeby, via Alstadhaug og Tautra. Dette er ikke minst tydelig i den muntlige overleveringstradisjonen. En av Frostas lokalhistorikere, Bjørn Olav Juberg, mener en av hypotesene bak navnet Kristivika i Ekne var at det var landingsplass for reisende, sannsynligvis også pilegrimer som dro sjøveien. På Hestøya er det tydelige spor etter ferdsel som skriver seg fra klosteraktiviteten på Tautra: Det antas at kirsebærhagen på 4

Hestøya har sin grunnstamme fra klosterhagen på Tautra (N-T Fylkesleksikon 1946). Juberg uttaler videre at det er funnet rester av et kaianlegg på Fånes på Frostas nordside som skriver seg fra ca år 1000. Kanskje var det gunstige vind og værforhold som gjorde at en kai ble anlagt nettopp her? Mellom Skogn og Fånes kan det derfor ha vært vanlig å bli transportert med båtskyss. På landsiden vet vi i følge Juberg at det fra Kristivika i Ekne gikk en gammel ferdselsvei over fjellet til Fånes. På denne strekningen lå det en gård som kaltes Fjellplassen. Denne gården var i følge opptegnelser nokså velstående, etter all sannsynlighet fordi den fungerte som skyssgård bl.a. for fut og prest. Fra Fånes gikk det ferdselsvei til Manneset på sørsida av Frosta, like forbi der Frosta kirke står i dag. Denne veien kalles etter tradisjonen for Erkebiskopens vei.. Da må en anta at det har også har vært ferdselsåre for folk flest. ALSTADHAUG Et annet tungtveiende argument for at pilegrimene til og fra Stiklestad har valgt den ytre leia kan knyttes til Alstadhaug kirke. Alstadhaug kirke har til nå etter mitt syn vært sterkt under - estimert som pilegrimsmål. Dette kan ha sin årsak i at stedet har havnet i bakevjen til Stiklestad. Ikke desto mindre har Alstadhaug kirke en historie som knytter den både til kristkirken i Nidaros og som pilegrimsmål. Det er slett ikke usannsynlig at pilegrimer har besøkt kirken på veien mellom Stiklestad og Nidaros. Kirken har klare likheter med domkirken i Nidaros. Ikke minst korpartiet er ekstraordinært. Dimensjonene er store til å være i en landsens kirke. Avstanden mellom oktogonen i øst og skipet er betydelig. Det er ikke rimelig å anta at det har vært bruk for et så stort korparti i kirken, men at det har modell fra en kirke lik denne,- nemlig Nidaros domkirke. Byggherren har både blitt inspirert og har hatt innflytelse nok til å gjøre de to kirkene så lik hverandre. Oktogonen er likevel det tydeligste og mest forbløffende arkitektoniske enkeltelementet som knytter Alstadhaug kirke til Nidarosdomen. Alstadhaugs oktogon er lik Nidarosdomens, - bare i miniatyr. Åttekanten skulle symbolisere altet og uendeligheten (Lyngstad i Kjølsvik 2011). Vi må av dette slutte at kanniken som har gjort tjeneste på 5

Alstadhaug sannsynligvis har vært en mektig mann siden han har fått oppført en oktogon, noe som kun var vanlig i store katedraler. Forskere mener at erkebiskop Øystein kan ha medvirket til Alstadhaug ble slik (Lyngstad i Kjølsvik 2011). En oktogon bygges for at besøkende skal ha mulighet til å gå rundt alteret, samtidig som det signaliserer at et viktig relikvie er oppbevart her. På Alstadhaug er det St Peters finger som ligger i relikviegjemmet. Kirken er derfor viet til St Peter, og relikviet ligger bevart der den dag i dag. Grunnen til Alstadhaug fikk en oktogon kan derfor ha flere grunner: Kanniken som gjorde tjeneste her kan ha hatt som målsetning å gjøre kirken sin betydningsfull, - derfor fikk han laget oktogonen. Når relikviet så har blitt brakt til Nidaros kan Alstadhaug nettopp ha blitt valgt som hjemsted for denne skatten pga av byggets prakt. Historien kan også godt ha vært motsatt: Relikviet ble lovt til byggherren, dermed måtte oktogonen bygges for å gi relikviet et gjemme som stod til dets viktighet. Dette vil være antakelser, men vi vet at relikviet sannsynligvis ble brakt til Nidaros av kardinal Breakspere i forbindelse med opprettelsen av erkebispesetet i 1153 (Lyngstad i Kjølsvik 2011). Det er hevet over enhver tvil at Alstadhaug må ha vært et pilegrimsmål i middelalderen. Både kirkens utforming og relikviets viktighet sannsynliggjør dette. Når pilegrimer reiste mellom Stiklestad og Nidaros er det naturlig å anta at de må ha vært innom Alstadhaug som et av flere viktige stoppested langs ruten. HISTORISK BERETTIGELSE? Med bakgrunn i refleksjonen ovenfor, er det derfor utvilsomt en historisk berettigelse i å legge pilegrimsleia mellom Trondheim og Stiklestad langs den ytre leia, om Alstadhaug og Frosta. Og den historiske berettigelsen er på ingen måte uviktig når et opplegg for pilegrimssatsning skal sjøsettes. Pilegrimsarven er en historisk arv. Ved pilegrimsmottaket i Trondheim slås det fast at det unike ved pilegrimsleden er at den har røtter i historiske og universelle og allmennmenneskelige kilder. (Intern rapport s. 4). Pilegrimsvandringer skaper sammenheng og mening i tilværelsen ved at vi ser oss selv som en del av et større hele, i rommet mellom fortid og framtid. Da er det et poeng i seg selv at også vi nettopp går de veiene som våre kristne brødre og søstre har 6

gått før oss. PILEGRIMSSENTERETS RAPPORT Det fins imidlertid også andre grunner enn den historiske for å satse på pilegrimsarbeid langs den ytre leia. En svært interessant rapport fra årets pilegrimssesong ved pilegrimsmottaket ved Nasjonalt Pilegrimssenter i Trondheim tegner et bilde av hvem nåtidspilegrimen er. Rapporten viser at behovene og beveggrunnene for å gå pilegrim er høyst forskjellige. Ved pilegrimsmottaket erfarer de at mange ønsker samtale, mens andre igjen etterspør gudstjenester. Noen av dem som ferdes på veien ikke er kirkelige, og definerer seg selv heller som opposisjonell i forhold til kirken som institusjon (intern rapport 2011). Pilegrimsveien kan derfor erfaringsvis bli en vei tilbake til kirken for enkelte, eller at fordommer kan bli revet ned. Åndelige modningsprosesser og eksistensielle kriser er ofte utgangspunktet for vandringen. En vandrer beskriver det slik: --- Alle bekreftet overfor meg hvor takknemlige de er, fordi vi har tilbudt en pilegrimsrejse på denne måten, hvor vi blott har gått noen få kilometer hver dag, for ellers hadde de aldri kunnet gå veien. Fra noen vet jeg hvor mye de lagde fra seg. tab av en ektemann gjennom død eller skilsmisse, dødsfallet til et barn, en datter som har ligget i koma i fire år etter en slem ulykke, en hustru som har fått demens og ikke vil innse det og gå til legen. Dette er blott noen enkelte. Flere strekninger av vegen gikk vi i stillhet og der løp mange tårer. (Intern rapport 2011 s.4). Pilegrimspresten legger derfor stor vekt på at pilegrimsveien skal være bred nok for alle: Jeg er opptatt av hvordan pilegrimsveien og pilegrimsvandring kan introduseres som et «reflekterende rom», et arbeidsrom, klasserom, velferdsrom og fornyelsessted. Det kan som sådan taes i bruk av unge, gamle, barnefamilier konfirmanter, studerende, skoleklasser.., asylsøkere, folk med forskjellig tros- og livssyn osv. Etter vandringer med grupper av ansatte (skolelærere) ser jeg hvor opplagt det er at næringsliv, skoler, familievernkontorer, organisasjoner og andre bruker pilegrimsleden som ledd i arbeidet sitt og i velferdsopplegg eller prosessarbeid for 7

ansatte. (Intern rapport 2011, s.4). Erfaringene ved pilegrimssenteret er videre at pilegrimsveien har sin verdi som en Via Vita- livets vei for nåtidsmennesket: Hvor enn pilegrimsvandringen går er den en «Via vita» - livsfornyelsens, livsmotets, livssmertens og livsvitaliseringens vei. Felles for alle pilegrimsvandrere er at vi er mennesker som er på vandring mellom fødsel og død. Alle vandrer med livet sitt som det nå ser ut - med fortiden som den ble, nåtiden som den er og fremtiden som man lenges etter den skal bli. Vår oppgave som kirke underveis og ved målet er å jobbe med å legge tilrette for at folk møter hjelp og input også til den eksistensielle og åndelige vandringen. (intern rapport 2011, s.6) Det er med andre ord et bredt spekter av behov som kommer til syne i denne undersøkelsen. Nåtidspilegrimene er med andre ord ingen homogen gruppe. BREDDE Dette korresponderer godt med de tilbudene pilegrimen vil kunne finne langs den ytre pilegrimsleia. Et av særtrekkene ved Frostamøtet var nettopp den store bredden i sammensetningen av de som ønsket å satse på pilegrimsarbeid langs denne leia. Både historie og kulturliv var godt representert. Falstadsenteret med sin unike historie både knyttet til krigshistorie og barnehjemshistorie er en del av dette. Frosta kommune huser Tinghaugen. Frostas kulturhistorie er videre godt synlig gjennom Frostastien og Logtun kirke. Disse elementene vil sannsynligvis både samlet og hver for seg oppleves som meningsfulle bidrag på innholdssiden for nåtidspilegrimen. Tilbudene langs den ytre leia tar på alvor den store bredden pilegrimene representerer. Samtidig er tilbudene langs den ytre leia sannsynligvis ikke ensidig til nytte kun for pilegrimen. Det er grunn til å tro at pilegrimsaktiviteten på sin side vil kunne vitalisere og synliggjøre det som fins av kulturliv og historie langs den ytre leia. REVITALISERING AV MENIGHETSLIVET En satsning på ei pilegrimslei må imidlertid ha en tydelig kirkelig forankring, 8

uavhengig av hvor leia går. Dette er det bred enighet om. En slik forankring er tydelig langs den ytre leia, ja gir seg nærmest selv. Pilegrimsaktivitet her vil kunne sette fokus på et av pilegrimsmålene som til nå ikke har fått den oppmerksomhet det fortjener, nemlig Alstadhaug kirke. I århundrene etter reformasjonen har kirken for en stor del vært profilert som soknekirke, uten at denne viktige delen av dens historie har fått mye oppmerksomhet. Den ytre leia kan revitalisere dette gudshusets egenart som pilegrimskirke. Trondheimsundersøkelsen viser at pilegrimene helt klart søker de åndelige røttene, i tillegg til å arbeide med de eksistensielle spørsmålene. På Alstadhaug er de åndelige røtter for pilegrimen tydelig til stede. Det er med god grunn Alstadhaug menighet burde engasjere seg i pilegrimsarbeidet som en del av sitt menighetsarbeid. Pilegrimsarbeid kan for det første gi verdifulle innspill til både teologisk refleksjon og praksis også i en luthersk sammenheng. Pilegrimsarbeidet er en hjelp til å unngå at fromhetslivet bare blir en innvortes hjertets øvelse. Kristus kalte sine disipler til etterfølgelse. Gjennom tidebønnene og den fysiske vandringen får den kristne troen et konkret uttrykk, en lærer både om sine begrensninger og avhengighet både av Gud og mennesker. Troen får med andre ord føtter å gå på, og revitaliseres gjennom dette (Zimmerling 2007). Også på andre områder kan pilegrimsarbeidet styrke menighetslivet. En pilegrimsatsing vil generere behov for frivillig innsats. Det er ikke minst verdt å nevne behovet for åpen kirke i den sammenheng. I rapporten fra pilegrimsmottaket i Trondheim anføres det som et stort savn at kirkene langs mange pilegrimsleier i Norge er stengt for pilegrimene. Erfaringer fra Stiklestad viser at det er mulig å holde kirken åpen, i alle fall deler av året med frivillig mannskap. Dette vil kunne la seg realisere også på Alstadhaug med positive ringvirkninger både for pilegrimene og menigheten. KONKLUSJON Satsning på pilegrimsarbeid på Innherred langs den ytre leia er etter mitt syn utvilsomt 9

både relevant og ønskelig. De gamle ferdselsveiene har etter all sannsynlighet gått nettopp i dette området, pilegrimene likeså. Den historiske forankringen for ei ytre pilegrimslei synes dermed å være åpenbar. Videre er den brede sammensetningen av interessenter for ei ytre pilegrimslei både kirkelig og kulturelt sett, en svært viktig ressurs. Dette korresponderer godt med behovene nåtidspilegrimen har, vist i rapporten fra Nasjonalt Pilegrimssenter. Nåtidspilegrimen har mange behov som skal dekkes, ikke minst av eksistensiell art. En satsing på ei ytre pilegrimslei med de mange forskjellige bidragsyterne, svarer godt på denne utfordringen Sist, men ikke minst er ei pilegrimslei avhengig av en god kirkelig forankring. Den ytre leia i seg selv gir en slik forankring, i det den tar opp i seg kjente pilegrimsmål, - jeg tenker særlig på Alstadhaug som både historisk og tematisk fortjener et fornyet fokus som et av regionens store pilegrimsmål. Det vil dessuten være gode utsikter til å styrke denne forankringen ytterligere ved at menighetene langs leia enda tydeligere gjør dette til en del av sitt menighetsarbeid. Dette forholdet taler også for å satse på ei ytre pilegrimslei. I tiden som kommer er det derfor viktig å løse de utfordringene som kan oppleves som et hinder for de som ønsker å ferdes langs den ytre leia. Ett av dem er egnede herbergefasiliteter. Engasjementet rundt pilegrimsarbeidet som vi nå ser, gir imidlertid forhåpninger om at disse utfordringene kan løses. 10

LITTERATUR. Jon By i Sigurd Ansnes: Stiklestad festskrift 1030-1980. Kjølsvik, Idar, Olavssteinen på Stiklestad: En dokumentasjon. 2009 Snorre Sturlassons kongesagaer. Gyldendal 1959 Øystein Ekroll: Korset viser vei: Pilegrimsferder til Trondheim Nordens Jerusalem. Foredrag ved olsokseminaret 2007. Det Norske Næringsliv 1946 Nord-Trøndelag Fylkesleksikon http://gamle.levanger.kommune.no/historie/skogn/nering_1946/nering_skogn_1946.htm. Per Arvid Lyngstad: Alstadhaug kirke i Skogn. i Idar Kjølsvik (red): Ord i Stein. Levanger 2011 Nasjonalt Pilegrimssenter: Intern rapport av pilegrimssesongen 2011. Peter Zimmerling i Margot Kässmann: Mit Leib und Seele auf dem Weg. Hannover 2007. 11