Eksamensdag 14. juni Oppgavesettet er på 3 sider (uten sensorveiledning) og består av 4 oppgaver Bokmål

EKSAMEN 3. semester MEDSEM3, ODSEM 3 SOMMER 2005 Eksamensdag 14. juni Oppgavesettet er på 3 sider (uten sensorveiledning) og består av 4 oppgaver Bokmål Oppgave 1. A. Lag en skisse av og sett navn på blodkarene i koronarkretsløpets karsystem. B. Hvordan reguleres blodgjennomstrømningen i koronarkretsløpet? Beskriv reguleringsfaktorer. Hva skjer med blodgjennomstrømningen i hjertets kontraksjonsfaser når hjertets aktivitet øker? C. Hvordan vil en stenose (forsnevring) i aortaostiet påvirke trykkforhold i aorta og venstre ventrikkel, myokardstrukturen og blodgjennomstrømningen i koronarkretsløpet? D. Hvilke klaffer har hjertet? Beskriv deres struktur og funksjon. E. Hvilke hovedtyper kan infarktene inndeles i? Hva er et hjerteinfarkt, og hva er årsaken til et hjerteinfarkt? Oppgave 2. A. Beskriv den fysiologiske temperaturreguleringen når kroppstemperaturen holdes konstant under en varmebelastning. B. Hva er forskjellen mellom hypertermi og feber? C. Hvilke mekanismer fører til feber? D. Hvilke faktorer kan føre til hypertermi i følgende situasjoner? I. Opphold i en varm og fuktig badstue. II. Forgiftning med atropin eller stoffer som virker som atropin. III. Et maratonløp i sterk varme. IV. Eldre og syke under en varmebølge. 1

Oppgave 3. Det er viktig å ha homøostatisk kontroll over konsentrasjonen av K + i ekstracellulærvæsken ([K + ] o ). Dette betyr at organismen kan motvirke for eksempel en eventuell økning i [K + ] o. A. Nevn noen situasjoner som kan føre til akutt økning av K + -konsentrasjonen i ekstracellulærvæsken. Som ledd i den homøostatiske reguleringen av [K + ] o, er det viktig å ha mekanismer for rask og effektiv transport av K + inn i cellene for foreløpig lagring. B. Hvilke fysiologiske mekanismer har vi for raskt og effektivt å transportere K + inn i cellene i slike situasjoner? Det er imidlertid begrenset hvor mye K + som kan lagres intracellulært. På lang sikt må K + - overskuddet fjernes via nyrene. C. Gjør rede for den delen av vårt homøostasesystem for regulering av [K + ] o som bruker nyrefunksjonen som effektormekanisme. K + er vårt viktigste intracellulære kation med høy konsentrasjon intracellulært ([K + ] i ). D. Gjør rede for mekanismene som opprettholder en høy [K + ] i. Forklar også hvorfor det er spesielt viktig å opprettholde normal fordeling av K + mellom det intracellulære og det ekstracellulære miljø. Oppgave 4. A. Beskriv luftpassasjen i lungene fra trachea til alveoler. Beskriv også oppbygningen av alveoleveggen og gassutvekslingen mellom luft og blod i alveolene. B. Gjør rede for spesielle mekanismer i de røde blodlegemer som bidrar til å øke gassutvekslingen. En 80 år gammel mann blir innlagt på sykehus i dårlig allmenntilstand. Han er høyfebril, hoster og er tungpusten. Du undersøker ham og hører tydelige knatrelyder basalt over venstre lunges bakflate, forenlig med pneumoni. C. Hvilke hovedtyper av akutt pneumoni kjenner du? Hva karakteriserer lungeforandringene ved disse tilstandene makroskopisk og mikroskopisk? Det blir sendt inn en ekspektoratprøve til bakteriologisk undersøkelse. D. Hvilken sykdomsfremkallende mikrobe vil du forvente å finne her? Beskriv denne mikrobens egenskaper og nevn minst en viktig virulensfaktor. 2

E. Hvilket medikament vil du gi for å behandle pneumonien, og hva er virkningsmekanismen for dette medikamentet? F. Hvilke andre infeksiøse agens kan gi pneumoni? G. Hvordan endres det lungevevet som ble affisert ved pneumoni, under behandling? Beskriv utviklingen (histologisk) fra aktiv betennelse til tilheling. H. Hva karakteriserer det histologiske bildet av en lungeabscess? 3

EKSAMEN 3. semester MEDSEM3, ODSEM 3 SOMMER 2005 Eksamensdag 14. juni Oppgavesettet er på 3 sider (med sensorveiledning) og består av 4 oppgaver Bokmål Oppgave 1. A. Lag en skisse av og sett navn på blodkarene i koronarkretsløpets karsystem. Høyre og venstre koronararterie avgår fra aortaroten fra sinusene bak cuspene i aortaklaffen. Venstre koronararterie deler seg like etter avgangen i ramus intraventricularis anterior og ramus circumflexus. Høyre koronararterie fortsetter rundt høyre ventrikkel og vil i de fleste tilfeller fortsette som ramus intraventricularis posterior (ramus descendens posterior) på baksiden av hjertet. Det er to venøse dreneringssystemer. Et overfladisk system som ender i sinus coronarius og fremre kardialvener som drenerer venstre ventrikkel og et dypt system som drenerer resten av hjertet. Det dype systemet består hovedsakelig av arteriosinusoidale kar som tømmer seg direkte i hjertekamrene. B. Hvordan reguleres blodgjennomstrømningen i koronarkretsløpet? Beskriv reguleringsfaktorer. Hva skjer med blodgjennomstrømningen i hjertets kontraksjonsfaser når hjertets aktivitet øker? Koronarperfusjonen viser en betydelig grad av autoregulering, dvs at blodgjennonstrømningen er konstant selv om middel arterietrykk varierer (fra ca. 50-150 mmhg). Dette er en myogen mekanisme: Når karene strekkes ved økt trykk, svarer den glatte muskulaturen i karene med konstriksjon; når karene strekkes mindre ved senket trykk, svarer de med dilatasjon. Siden O 2 -ekstraksjonen fra koronarkretsløpet er svært høy (70-80% i hvile), kan O 2 - tilførselen bare økes ved å øke blodgjennomstrømningen. Koronarsirkulasjonen viser derfor en betydelig grad av lokal regulering, dvs at perfusjonen i stor grad reguleres av lokale faktorer som er en følge av hjertets aktivitet. Slike faktorer kan være K +, adenin-nucleotider, adenosin (og i mindre grad O 2 -mangel, CO 2, H +, laktat). Noen av disse faktorene kan virke via NO fra endotelceller som stimulerer guanylat cyclase i glatt muskulatur til produksjon av cgmp. cgmp kan frigi Ca 2+ som så stimulerer Caaktiverte K + kanaler. Dette gir hyperpolarisering og relaksasjon. Blodstrømmen i koronarkarene skjer (hovedsakelig) i diastolen, trykket i venstre ventrikkel i systolen er noe høyere enn i aorta (overfladiske del av venstre ventrikkels myokard vil få litt blod også i systolen). Siden diastolen er kortere når hjertefrekvensen øker, reduseres tidsperioden for blodgjennomstrømning i venstre koronararterie, men dette mer enn kompenseres for av den kraftige aktivitetsavhengige vasodilatasjonen, slik at blodgjennomstrømningen likevel øker. Trykkforskjellen mellom aorta og høyre ventrikkel og forskjellen mellom aorta og atriene er noe større i systolen enn i diastolen, og blodgjennomstrømningen i disse områdene vil ikke bli særlig affisert av endring i hjertefrekvensen. Siden høyre koronararterie også forsyner bakre del av venstre ventrikkel, vil tiden for blodgjennomstrømning i høyre koronararterie også reduseres ved økning i hjertefrekvensen, men mindre enn i venstre koronararterie. 4

C. Hvordan vil en stenose (forsnevring) i aortaostiet påvirke trykkforhold i aorta og venstre ventrikkel, myokardstrukturen og blodgjennomstrømningen i koronarkretsløpet? Blodforsyningen til venstre ventrikkel er redusert hos pasienter med aortastenose fordi trykket i venstre ventrikkel må øke mer enn hos normale for å pumpe ut blodet, og koronarkarene vil bli enda mer sammenpresset enn hos normale i systolen. Ved maksimalt ventrikulært systoletrykk renner det ikke blod gjennom koronarkarene verken hos normale eller stenosepasienter. Blodstrømmen vil også reduseres dersom aortas diastoliske trykk er lavt. Aortastenose vil gi lavt pulstrykk, nedsatt forskjell mellom systoletrykk og diastoletrykk i aorta. Hjertemuskulaturen i venstre ventrikkel vil bli hypertrofisk, muskelfibrene øker i tykkelse og får større kjerner fordi arbeidsbelastningen øker. D. Hvilke klaffer har hjertet? Beskriv deres struktur og funksjon. Hjertet har fire klaffer: Høyre og venstre atrioventrikulærklaff, og aorta- og pulmonal-klaff. Klaffene skal sikre en enveis blodstrøm i hjertet; de er passive strukturer som åpnes og lukkes i henhold til trykk-gradienter. Alle klaffene er bindevevsstrukturer som er festet til et sett av fibrøse ringer som ligger i samme plan og også danner skillet mellom atriene og ventriklene. Aorta- og pulmonalklaffen har begge tre semilunarklaffer. De er halvmåneformede og er bygget av fibrøst bindevev. Klaffene er dekket av endotel. Relativt liten åpning i disse klaffene gir blodet stor hastighet. De lukkes hurtig ved slutten av systolen. De skal hindre tilbakestrøm fra aorta og pulmonal-arterien til ventriklene i diastolen. Atrioventrikulærklaffene: Mitral mellom venstre atrium og ventrikkel og tricuspidal mellom høyre atrium og ventrikkel. Mitral har to-, tricuspidal har tre cusper. Disse klaffeseglene er langt større enn semilunarklaffene, de er seglformet, og det går fibrøse strenger, corda tendinae, fra medialsiden av klaffeseglene til spesielle muskelgrupper, papillemusklene, i høyre og venstre ventrikkel. Selve klaffeseglene består av fibrøst bindevev kledd av endotel. De hindrer tilbakestrøm fra ventriklene til atriene i systolen. De krever en mindre trykkgradient en semilunarklaffene for å lukkes. På den andre siden holdes de igjen av chorda-tendinae/papillarmuskulaturen slik at de ikke skal bule for langt inn i atriene. Papillemusklene kontraherer sammen med ventrikkelmuskulaturen under systolen. Det sees bare tynnveggede kar uten muskulatur i veggen i bindevevet i klaffene. E. Hvilke hovedtyper kan infarktene inndeles i? Hva er et hjerteinfarkt, og hva er årsaken til et hjerteinfarkt? Et hjerteinfarkt er et anemisk infarkt- avbleket p.g.a. tilstopping av en endearterie. Hemoragisk infarkt er blodig og skyldes enten infarkt i organ med dobbelt blodforsyning (som lever og lunge) eller venøse infarkter ved tilstopping eller avsnøring av venesirkulasjonen. Et hjerteinfarkt er iskemisk nekrose av hjertemuskulatur. Årsaken til hjerteinfarktet er tilstopping av en koronararterie med betydelig redusert/opphevet blodgjennomstrømning. Dette skyldes enten aterosklerose alene, dersom aterosklerosen har ført til en kritisk lumenforsnevring (over 80 %), eller en kombinasjon av aterosklerose og trombose. 5

Tromben dannes enten på grunn av ruptur i et aterosklerotisk plakk eller på grunn av turbulens i karet bak en aterosklerotisk forsnevring i karlumen. Oppgave 2. A. Beskriv den fysiologiske temperaturreguleringen når kroppstemperaturen holdes konstant under en varmebelastning. Aktuelle eksempler på en varmebelastning kan være økt lufttemperatur i omgivelsene eller økt varmeproduksjon i skjelettmusklene i forbindelse med fysisk aktivitet. Varmesensorene i hypothalamus er viktigst for det fysiologiske termoreguleringssystemet. Varmesensorene i huden spiller liten rolle hos mennesker. Integrasjonen skjer i fremre hypothalamus ved at den registrerte temperaturen sammenlignes med innstillt temperatur ( set-point ) som vanligvis er 37 o C. Hvis temperaturen i hypothalamus er høyere enn innstillt temperatur, vil termoreguleringssystemet sende signaler til effektororganer som senker kroppstemperaturen. Termoreguleringsystemet virker derfor som et negativt tilbakekoblingsystem. Effektorsystemene som kan kjøle ned kroppen er lokalisert til huden. Blodet vil ledes til overfladiske vener og venefletninger i huden slik at blodet blir avkjølt. Blodårene i huden er innervert av sympatiske adrenerge fibre som formidler vasokonstriksjon via alfa-1 adrenerge resepetorer på overflaten av glatte muskelceller i åreveggene. Bortfall av normal impulstrafikk i disse fibrene gir betydelig vasodilatasjon. Hvis dette ikke gir tilstrekkelig avkjøling, blir svettemekanismen tatt i bruk. Sekresjonen fra svettekjertlene fordamper og avkjøler derved hudoverflaten. Dette er en effektiv mekanisme i varme omgivelser, forutsatt at luften ikke er hundre prosent mettet med vanndamp. Svettekjertlene er også innervert av sympatiske fibre, men transmittorsubstansen er acetylkolin. Sekresjonen av svette krever stor blodtilførsel til kjertlene. Vasodilatasjon av svettekjertlenes blodårer formidles ikke av acetylkolin, men av Vasoaktivt Intestinalt Peptid (VIP) som er en ko-transmittor i de sympatiske kolinerge fibrene som går til svettekjertler. B. Hva er forskjellen mellom hypertermi og feber?. Ved feber er termostatverdien i hypothalamus endret, mens de termoregulatorske mekanismer er intakte. Ved hypertermi greier ikke de termoregulatoriske mekanismer å holde temperaturen på termostatverdien. C. Hvilke mekanismer fører til feber? Bakterieprodukter/virus/ antigen-antistoff-reaksjoner kan frigi cytokiner (IL-1, IL-6, TNFα) fra hvite blodceller. Disse endogene pyrogener gir prostaglandiner (PGE2) fra cerebrale endotel-celler. PGE2 øker termostatverdien i hypothalamus. 6

D. Hvilke faktorer kan føre til hypertermi i følgende situasjoner? I) Opphold i en varm og fuktig badstue. Høy lufttemperatur og luftfuktighet reduserer fordampningen av svette, og hudtemperaturen kan ikke senkes tilstrekkelig. II) Forgiftning med atropin eller stoffer som virker som atropin. Disse stoffene gir en farmakologisk blokkering av svetteproduksjonen. De fører også til motorisk uro og dermed større varmeproduksjon III) Et maratonløp i sterk varme. Stor varmeproduksjon og stor svetteproduksjon. Svetteproduksjonen og transport av væske ut i aktiv muskulatur gir redusert blodvolum. Hypertermi hvis ikke væske- og salttapet korrigeres. IV) Eldre og syke under en varmebølge. Begrenset bevegelighet gjør det vanskeligere å oppsøke kjøligere steder eller å endre påkledning. Dehydrering kan redusere muligheten for svetteproduksjon. Medikamenter med antikolinerg virkning (for eksempel mot parkinsonisme eller depresjon) kan også redusere svetteproduksjonen. Hjerte-kar-sykdommer kan begrense de termoregulatoriske mulighetene. Oppgave 3. Det er viktig å ha homøostatisk kontroll over konsentrasjonen av K + i ekstracellulærvæsken ([K + ] o ). Dette betyr at organismen ved negativ feedback kan motvirke for eksempel en eventuell økning i [K + ] o. A. Nevn noen situasjoner som kan føre til akutt økning av K + -konsentrasjonen i ekstracellulærvæsken. Noen slike situasjoner vil være: Kraftig fysisk aktivitet. Da vil K + lekke ut fra de aktive nerve- og muskelcellene under aksjonspotensialenes repolariseringsfase. Særlig kraftig og langvarig aktivitet kan også gi rabdomyolyse, dvs destruksjon av muskelceller med stor K + -lekkasje. Et godt måltid vil inneholde en betydelig mengde K + som det er viktig å få transportert inn i cellene så snart som mulig. Vevs-skader, f.eks. brannskader kan gi betydelig lekkasje av K + ut til ECV Som ledd i den homøostatiske reguleringen av [K + ] o, er det viktig å ha mekanismer for rask og effektiv transport av K + inn i cellene for foreløpig lagring. 7

B. Hvilke fysiologiske mekanismer har vi for raskt og effektivt å transportere K + inn i cellene i slike situasjoner? I alle situasjonene vil [K + ] o selv stimulere Na,K-ATPasen til økt aktivitet. I alle situasjonene vil også den økte [K + ] o stimulere frigivelse av aldosteron fra binyrebarkens zona glomerulosa. Aldosteron gir så en generell stimulering av Na,K- ATPasen. Ved kraftig fysisk aktivitet og vevsskader vil det være sympatisk aktivitet. Sympaticus stimulerer Na,K-ATPasen (særlig adrenalin fra binyremargen via β 2 -reseptorer). Under et godt måltid vil insulin-nivået stige, og insulin er også en effektiv stimulator av Na,K-ATPasen. Det er imidlertid begrenset hvor mye K + som kan lagres intracellulært. På lang sikt må K + - overskuddet fjernes via nyrene. C. Gjør rede for den delen av vårt homøostasesystem for regulering av [K + ] o som bruker nyrefunksjonen som effektormekanisme. K + blir, som andre små partikler, filtrert i glomerulus, men K + er spesiell ved at det har en nesten total reabsorpsjon før filtratet når de distale tubuli, hvor finreguleringen foregår. Det meste blir reabsorbert proksimalt, mens resten blir reabsorbert i den tykke oppstigende gren av Henles sløyfe via Na,K,2Cl-transportøren. Denne reabsorpsjonen er viktig fordi K +, som et meget permeabelt ion, bruker gradientene som en viktig del av effektormekanismen i de distale tubuli/samlerørene. Finreguleringen i de distale tubuli/samlerørene, som gir en sekresjon tilpasset behovet, kan sammenfattes som følger: Binyrebarkens zona glomerulosa har registrert den økte K + -mengden og skilt ut aldosteron som respons. Aldosteron, sammen med K + selv (og [Na + ] i som aldosteron har stimulert opptak av) stimulerer alle Na,K-ATPasen som er lokalisert til den basolaterale membran. Den stimulerte Na,K-ATPasen transporterer K + meget effektivt inn i cellen. Det dannes samtidig et membranpotensial over denne membranen som er større enn membranpotensialet over den luminale membran. Det blir dermed et transcellulært potensial hvor lumen er negativ i forhold til basolateral-siden. Aldosteron fører til en ekstra økning av permeabiliteten for K + i den luminale membran. Forholdene ligger nå til rette for at K + kan bruke sin ekstra høye permeabilitet og følge sin konsentrasjonsgradient (som er en følge av den effektive proksimale reabsorpsjonen) og sin elektriske gradient over i filtratet og deretter skilles ut med urinen. K + er vårt viktigste intracellulære kation med høy konsentrasjon intracellulært ([K + ] i ). D. Gjør rede for mekanismene som opprettholder en høy [K + ] i. Forklar også hvorfor det er spesielt viktig å opprettholde normal fordeling av K + mellom det intracellulære og det ekstracellulære miljø. 8

Hovedårsaken er Na,K-ATPasen som er lokalisert i cellemembranen og transporterer 3 Na + ut og 2 K + inn. Dette enzymet stimuleres av [Na + ] i og av [K + ] o. Denne aktive transporten er elektrogen, dvs. den danner en negativ innside direkte ved en netto transport av positiv ladning ut av cellen. Dette fører så til at det positive K + -ionet (som har 50-100X høyere permeabilitet enn Na + ) holder seg på den negative innsiden. På grunn av sin relativt høye permeabilitet vil endringer i [K + ] o ha stor betydning for membranpotensialet og dermed også for eksiterbare cellers funksjon. For eksempel vil en økning av [K + ] o (sammen med et anion husk kravet om elektronøytralitet) senke konsentrasjonsgradienten ut, mer positiv K + forblir på innsiden, og cellen depolariseres. Eksiterbare celler nærmer seg terskelverdien og blir hyper-eksitable før terskelverdien passeres og de blir in-eksitable. Oppgave 4. A. Beskriv luftpassasjen i lungene fra trachea til alveoler. Beskriv også oppbygningen av alveoleveggen og gassutvekslingen mellom luft og blod i alveolene. Fra trachea ledes den inspirerte luften gjennom hovedbronkier, segmentbronkier, bronkioler, respiratoriske bronkioler og alveolesekker til alveolene. Alveoleveggen er normalt svært tynn og består av alveolært epitel, basalmembran og cytoplasma i endotelceller. Innsiden av alveole-epitelet er kledd med surfactant (reduserer overflatespenningen). Oksygen diffunderer kontinuerlig fra alveoleluften til blod og karbondioksyd fra blod til alveoleluften. I steady state vil inspirert luft blande seg med alveoleluften, erstatte oksygen som har gått til blodbanen og fortynne karbondioksyd som har kommet inn i alveolene. Oksygeninnholdet i alveolene faller og karbondioksyd- nivået i alveolene stiger inntil neste inspirasjon. B. Gjør rede for spesielle mekanismer i de røde blodlegemer som bidrar til å øke gassutvekslingen. Når O 2 tas opp og bindes til Hgb, slipper HgbO 2 H + -ioner (HgbO 2 er en sterkere syre enn Hgb). H + reagerer med HCO 3 og gir ekstra CO 2 som kan skilles ut. Denne reaksjonen katalyseres av enzymet karbonsyre anhydrase (som øker reaksjonshastigheten ca. 300 x). HCO 3 -, som transporteres i plasma fra vevene, forsyner den intracellulære reaksjonen ved at det byttes ut med Cl - (klorid shift). I aktivt vev skjer den motsatte reaksjonen. Når HgbO 2 frigir O 2, blir Hgb en svakere syre og dermed en bedre buffer som kan binde H + som dannes når CO 2 reagerer med vann under påvirkning av carbonsyre anhydrase. HCO - 3 skiftes ut med Cl - og transporteres i plasma. Noe CO 2 transporteres som carbaminobundet CO 2 direkte på Hgb. Også denne bindingen påvirkes av forholdet HgbO 2 /Hgb. CO 2 slipper Hgb lettere når O 2 tas opp i lungene. 9

En 80 år gammel mann blir innlagt på sykehus i dårlig allmenntilstand. Han er høyfebril, hoster og er tungpusten. Du undersøker ham og hører tydelige knatrelyder basalt over venstre lunges bakflate, forenlig med pneumoni. C. Hvilke hovedtyper av akutt pneumoni kjenner du? Hva karakteriserer lungeforandringene ved disse tilstandene makroskopisk og mikroskopisk? Bronkopneumoni, lobær pneumoni og interstitiell pneumoni. Bronkopneumoni er makroskopisk karakterisert ved infiltrater rundt bronkiene. Dette gir flekkvise forandringer i lungene med fastere partier som alternerer med normalt, relativt bløtt lungevev. Infiltratene vil være litt lysere, mer grålig enn lungevevet for øvrig og gi varierende farge som samsvarer med variasjonen i konsistens. Mikroskopisk karakteriseres bronkopneumoni av infiltrasjon av granulocytter i alveolene. Som regel sees også erytrocytter, proteinholdig væske og en del makrofager i alveolene. Lobær pneumoni er karakterisert ved et infiltrat som inntar en hel lungelapp. Lungelappen er fastere og mer grålig enn resten av lungevevet. Mikroskopisk karakteriseres en lobær pneumoni også av granulocyttinfiltrasjon og erytrocytter i alveolene og bronkopneumoni og lobær pneumoni må skilles makroskopisk (eller klinisk). Histologisk gir de samme bilde. Interstitiell pneumoni ligner makroskopisk på bronkopneumoni. Mikroskopisk er interstitiell pneumoni karakterisert ved at betennelsen sitter i alveoleveggene, alveoleveggene svulmer opp (ødem) og inneholder mange leucocytter dominert av lymfocytter. Som regel er det små forandringer i alveolene, men ved kraftig inflammasjon kan alveolene være fylt av proteinholdig væske, makrofager og erytrocytter, men ingen eller svært få granulocytter. Det blir sendt inn en ekspektoratprøve til bakteriologisk undersøkelse. D. Hvilken sykdomsfremkallende mikrobe vil du forvente å finne her? Beskriv denne mikrobens egenskaper og nevn minst en viktig virulensfaktor. Hos pasienter som erverver sin pneumoni utenfor sykehus, vil 50-80% være forårsaket av pneumokokker. Sjeldnere vil det være H influenzae eller M catarrhalis eller agens som gir atypisk pneumoni. Pneumokokk: Gram positiv kjedekokk med grønn hemolyse på blodskål, kolonier med navle, eventuelt mucoide kolonier. Den viktigste virulensfaktoren er pneumokokkens polysakkaridkapsel. Den er antifagocytær og omgår dermed 1. linje forsvaret mot infeksjon. E. Hvilket medikament vil du gi for å behandle pneumonien, og hva er virkningsmekanismen for dette medikamentet? Penicillin. Dette er førstevalget ved pneumonier ervervet utenfor sykehus i Norge. Til penicillinallergikere gis makrolidepreparat (erytromycin). Virkningsmekanismen: Penicillin og andre betalaktam antibiotika binder seg til transpeptidasene (= penicillinbindende proteiner, PBP) og inkorporeres i celleveggen i 10

stedet for alanin-alanin (strukturanalogi). Resultatet er defekt cellevegg som ikke tåler det intracellulære trykket. Alle betalaktam antibiotika gir defekt cellevegg med påfølgende lyse av bakterien. I tillegg blir mekanismer for autolyse av bakterien aktivert. F. Hvilke andre infeksiøse agens kan gi pneumoni? Bakterier, hyppigst lobær pneumoni/bronkopneumoni med pneumokokker. Sjeldnere H influenzae og atypiske pneumonier (M pneumoniae, Chlamydiophila, Legionella, Bordetella) hos voksne utenfor sykehus. (I sykehus: Gram negative staver). Sopp (sjelden, hovedsakelig hos pasienter med nedsatt immunforsvar): pneumocystis, muggsopp og gjærsopp. Virus: Luftveisvirus, respiratorisk synsytialt virus (RS- virus), influensa virus m.m. G. Hvordan endres det lungevevet som ble affisert ved pneumoni, under behandling: Beskriv utviklingen (histologisk) fra aktiv betennelse til tilheling. I aktiv fase er alveolene fylt av granulocytter, proteinholdig væske (eksudat) og røde blodlegemer. Ved begynnende tilheling vil antallet makrofager i alveolene øke og etter hvert bli de dominerende cellene i alveolene. Makrofagene fagocyterer døde granulocytter (bakterier), erytrocytter og også proteinholdig væske. De fleste av makrofagene vil elimineres i ekspektorat ved å hostes opp. Det vil også være spredte fibroblaster i alveolene. Ved raskt innsettende behandling vil fibroblastene som regel ikke rekke å produsere kollagene fibre. Ved mer langvarig betennelse kan fibroblastene produsere kollagene fibre som kan brytes ned av enzymer i alveolemakrofager. Ved en kraftig betennelse kan alveoleveggen bli så skadet at innveksten av fibroblaster og kollagenproduksjon fører til dannelse av bindevev. Alveolene blir utfylt av bindevev, vi får en organiserende pneumoni - dette området av lungen vil omdannes til et fast bindevevsområde - et arrområde. H. Hva karakteriserer det histologiske bilde av en lungeabscess? En lungeabscess er en betennelsesprosess karakterisert av en tett ansamling av granulocytter med vevshenfall. Etter hvert vil det kunne danne seg en bindevevskapsel rundt infiltratet, granulocyttene sentralt vil gå til grunne og sammen med rester av ødelagte parenkymceller vil det dannes puss sentralt. Ut mot bindevevet vil vi gradvis få kronisk betennelse med lymfocytter og plasmaceller. 11