Reidar J. Mykletun og Egil Gabrielsen. Kan arbeidslivet satse på seniorene? Basisferdigheter i den eldste delen av arbeidsstyrken.

Reidar J. Mykletun og Egil Gabrielsen Kan arbeidslivet satse på seniorene? Basisferdigheter i den eldste delen av arbeidsstyrken 1 Lesesenteret

Denne monografien inngår i en serie som tar utgangspunkt i den internasjonale kartleggingen av voksnes lese- og mestringskompetanse ALL (Adult Literacy and Life Skills). Hensikten med monografiserien er å få presentert et bredere og mer detaljert bilde av lese- og mestringskompetansen i den norske voksenbefolkningen enn det som ble gitt i den nasjonale rapporten fra prosjektet. ALL er en oppfølging og en videreføring av IALS (International Adult Literacy Survey) som ble gjennomført i 21 land i perioden 1994 98. Norge var ett av de 6 landene som deltok i den første runden av ALL. Den internasjonale rapporten fra prosjektet ble presentert i mai 2005, og i september samme år forelå den nasjonale rapporten Lese- og mestringskompetanse i den norske voksenbefolkningen. Ytterligere 6 land gjennomfører nå ALL2, og resultatene for disse landene ventes å foreligge i 2008. I Norge deltok mer enn 7000 personer i aldersgruppen 16 65 år i pilot- og hovedundersøkelsen i ALL. Nærmere 400 medarbeidere har vært engasjert av Statistisk sentralbyrå for å få gjennomført intervjuarbeidet og den videre bearbeidingen av den omfattende datamengden som er samlet inn. Undervisningsog forskningsdepartementet var oppdragsgiver for den norske delen av ALL. Temaet for denne monografien er basisferdigheter i den eldste delen av arbeidstyrken. Reidar Johan Mykletun og Egil Gabrielsen fra Universitetet i Stavanger er forfattere. Lesesenteret, UiS Juli 2007 Egil Gabrielsen Norsk prosjektleder

Sammendrag 10 1. Innledning 14 1.1 Bakgrunn 14 1.2 Problemstilling 17 2. Sentrale begreper 18 2.1 Basisferdigheter 18 2.2 Variabler som bestemmmer vanskegrad 21 2.3 Egenvurdert helse 27 2.4 Utdanningsnivå 27 2.5 Seniorbegrepet 28 2.6 Kjønn 29 3. Kort om gjennomføringen av Adult Literacy and Life Skills Survey 30 4. Resultater 32 4.1 Resultater for informantene i og utenfor arbeidsstyrken 32 4.2 Hva er gode nok ferdigheter? 35 4.3 Sammenhenger mellom arbeidsmarkedsstatus og variablene alder, kjønn og utdanning, deltakelse i kurs og etterutdanning og helse 36 4.3.1 Alder og deltakelse i arbeidslivet 36 4.3.2 Kjønn og deltakelse i arbeidslivet 37 4.3.3 Utdanningsnivå og deltakelse i arbeidslivet 38 4.3.4 Kurs og etterutdanning og deltakelse i arbeidslivet 39 4.3.5 Egenvurdert helse og deltakelse i arbeidslivet 40 4.4 Sammenhenger mellom basisferdigheter og variablene alder, kjønn, utdanning, etterutdanning og egenvurdert helse 41 4.4.1 Alder og leseferdighet 42 4.4.2 Kjønn og leseferdighet 42 4.4.3 Utdanning og leseferdighet 43 4.4.4 Etterutdanning/kursdeltakelse og leseferdighet 44 4.4.5 Egenvurdert helse og leseferdighet 45 4.5 Andre samvirkende faktorer i forklaringsmodellen: forholdet mellom alder, kjønn, utdanning, etterutdanning og egenvurdert helse 46 4.5.1 Alder og utdanningsnivå 46 4.5.2 Alder og deltakelse i kurs og etterutdanning 47

4.5.3 Alder og egenvurdert helse 48 4.5.4 Kjønn og utdanningsnvå 49 4.5.5 Kjønn og deltakelse i kurs og etterutdanning 50 4.5.6 Kjønn og egenvurdert helse 50 4.5.7 Egenvurdert helse og utdanningsnivå 51 4.5.8 Egenvurdert helse og deltakelse i kurs og etterutdanning 52 4.6 Sammenhengene mellom leseferdighet og deltakelse i arbeidsstyrken 53 5. Oppsummering og drøfting 57 Vedlegg A 66 Referanser 69

Sammendrag Denne monografien er ferdigstilt i en periode hvor arbeidsmarkedet i Norge kjennetegnes ved en rekordlav ledighet kombinert med at betydelige deler av arbeidslivet har et udekket behov for arbeidskraft. Mye tyder på at denne situasjonen kan bli forverret som følge av forventet demografisk utvikling. Kort oppsummert viser tallene at den relative andelen av befolkningen over 50 år øker, mens gruppene under 50 år stagnerer eller minker i antall. Det gir oss den utfordringen at den yrkesaktive delen av befolkningen får økte forsørgelsesbyrder i årene som kommer. Disse utviklingstendensene har blant annet bidratt til en debatt omkring temaene pensjonsordninger og pensjonsalder her i landet. Pr. i dag er Norge blant de europeiske landene som har den høyeste reelle pensjonsalderen (63,7 år), i dette tallet er imidlertid ikke det betydelige antallet voksne i arbeidsfør alder med uførepensjon regnet med. Det er derfor også i vårt land et sterkt uttrykt politisk ønske om å få flere arbeidstakere til å utsette tidspunktet for å gå av med pensjon, samt å trekke tilbake til arbeidsstyrken mange av dem som av ulike grunner ikke er i arbeid. Et vesentlig spørsmål reiser seg i denne sammenhengen: i hvilken grad har de som ikke er aktive i arbeidslivet kompetansemessige forutsetninger for å være i et arbeidsliv i omstilling? I særlig grad gjelder dette de eldre arbeidstakerne. Har de tilstrekkelig kompetanse til å delta i et arbeidsliv der skriftlig kommunikasjon blir stadig mer vesentlig for effektiv arbeidsutførelse? Med utgangspunkt i de norske dataene fra den internasjonale kartleggingen av basisferdigheter i voksenbefolkningen, Adult Literacy and Life Skills Survey (ALL), har vi analysert sammenhengene mellom leseferdighet, deltakelse i arbeidslivet og sentrale bakgrunnsvariabler som alder, kjønn, utdanningsnivå, deltakelse i kurs og etterutdanning og informantenes vurdering av egen helsetilstand. Resultatene bekrefter at god leseferdighet er et sentralt kjennetegn ved dem som er i arbeid. Vi har for eksempel vist at for aldersgruppen 41 65 år har voksne på svakeste leseferdighetsnivå mer enn 12 ganger så høy risiko for å ikke være i arbeid sammenlignet med de flinkeste leserne. Betydningen av leseferdighet blir naturlig nok mindre når andre variabler trekkes inn i analysen. Samlet sett er det imidlertid bare dårlig egenvurdert helse og alder mellom 10

61 og 65 år som representerer større risikofaktorer for det å være utenfor arbeidslivet enn svake leseferdigheter, og leseferdighet rangerer høyere enn utdanningsnivå når det gjelder å delta i arbeidsstyrken. Av de nevnte variablene er det utvilsomt leseferdighet som er den det er enklest å gjøre noe med. Resultatene understreker derfor viktigheten av å styrke og videreutvikle voksnes basisferdigheter dersom ønsket er at de skal bli værende lengre i arbeidslivet. Både offentlig og privat sektor av arbeidslivet har store og hittil lite påaktede utfordringer knyttet til det å bedre basisferdighetene hos mange av sine ansatte. Vi vet fra flere undersøkelser at det er de med de svakeste basisferdighetene som deltar minst i kurs og etterutdanningstilbud. Ett viktig bidrag for om mulig å endre på dette forholdet er programmet Basiskompetanse i arbeidslivet som ble iverksatt høsten 2005. Gjennom dette tiltaket kan virksomheter få økonomisk støtte fra Vox, som administrerer dette programmet, til å sette i gang ulike opplæringsprogram med sikte på å styrke basisferdighetene hos sine ansatte. En kompliserende faktor er at basisferdighetene viser seg å være svakere jo eldre arbeidstakeren er. Eldre arbeidstakere er derfor en ekstra utsatt gruppe i forhold til risiko for tap av basiskompetanse. Innsatsen for å øke svake leseres kompetanse må derfor sees i sammenheng med tiltak for å beholde eldre arbeidstakere i jobben og redusere bruken av førtidspensjon. En ekstra utfordring i denne sammenhengen er at eldre arbeidstakere selv tar mindre initiativ til å delta i opplæring enn deres yngre kolleger gjør, og opplæring av eldre medarbeidere nedprioriteres bevisst av mange arbeidsgivere. Motivering både av arbeidstakere i risikosonen og av deres arbeidsgivere i de fleste sektorer er derfor en avgjørende forutsetning for å få til effektive tiltak som kan bidra til å opprettholde basiskompetanse i forhold til arbeidslivets krav. Mer enn tidligere vil god virksomhetsledelse kunne kjennes på at opplæring av arbeidskraften er et satsningsområde. Valg av motivering for den enkelte arbeidstaker kan avdekkes i forholdet mellom vedkommende og hans/hennes nærmeste leder. Motivasjon for virksomheter vil oftest være mulig gjennom bruk av skatte- og avgiftssystemene. Eksempelvis vil en vesentlig reduksjon av arbeidsgiveravgift for arbeidstakere i opplæring være et interessant tiltak, og avgiftsreduksjonen kan knyttes til arbeidstakers alder.

Det kreves langsiktighet i forhold til å utvikle og opprettholde en kompetent stab av medarbeidere, både for å sikre kvaliteten på det arbeidet som utføres i dag, men også med sikte på å få flere til å bli værende i arbeidslivet utover dagens gjennomsnittlige pensjoneringstidspunkt. I tillegg kreves det sektorovergripende tiltak for å samordne seniorpolitiske tiltak med tiltak for livslang opplæring. På nasjonalt nivå administrerer Senter for seniorpolitikk programmet Nasjonalt krafttak for seniorer i arbeidslivet, som på linje med avtalen om et inkluderende arbeidsliv (IA-avtalen) er basert på samarbeid mellom staten og partene i arbeidslivet. Begge har felles delmål i å beholde eldre arbeidstakere i arbeidsstyrken. Satsning på basiskompetanse vil måtte bli et prioritert område innen rammen av trepartsamarbeidet, også med bistand fra den erfaring og kunnskap som Senter for seniorpolitikk har tilegnet seg. Etter vårt syn er det naturlig å fokusere på arbeidsplassen som den best egnede arena for opplæring i forhold til svake basisferdigheter. Innsats på arbeidsplassen kan knytte opplæring til arbeidets krav, og økning i kompetanse kan gi den enkelte uttelling i form av nye jobbmuligheter og bedre lønn eller andre goder som motivasjonsfaktorer. Men ikke alle voksne inngår i arbeidslivet, kommunenes og fylkeskommunenes ansvar og muligheter må derfor understrekes i denne sammenhengen.

Temaet utstøting fra og inkludering i arbeidslivet har vært sentralt i den politiske debatten her i landet i de senere årene. Utgangspunktet for debatten har variert. I noen sammenhenger er det bekymringen for den store økningen i antallet av uførepensjonister som utløser debatt. Sommeren 2006 la Statistisk sentralbyrå fram tall som viste at det nå var 327 000 voksne i arbeidsfør alder som var uføretrygdet her i landet, og at det hadde vært en økning på over fem prosent bare i løpet av det siste halvåret. Til tross for innføring av strengere kriterier for å få innvilget uførepensjon, har økningen fortsatt også i 2007, og denne økningen er uten tilsvarende økning av helseproblemer i befolkningen (Mykletun, 2006). I forbindelse med presentasjonen av ny modell for forvaltningen av arbeids- og velferdstjenester i Norge, NAV-reformen i november 2006, ble det for eksempel lagt fram tall som viser at det i enkelte kommuner i Norge er over 20 prosent i aldersgruppen 18 67 år som er uføretrygdet. Spesiell bekymring har det vakt at så mange unge mennesker forlater arbeidslivet via denne ordningen. Prosentvis er det gruppen under 30 år som har økt mest de siste 15 årene (NAV 2007).

Basisferdigheter i den eldste delen av arbeidsstyrken Et annet utgangspunkt for debatten har vært knyttet til ordningen med avtalefestet pensjon, AFP, som ble innført på slutten av 1980-årene. Opprinnelig var dette en ordning som skulle sikre de som ofte omtales som sliterne i arbeidslivet en verdig overgang til pensjonstilværelsen fra fylte 62 år. Ordningen ble imidlertid etter hvert også sett i sammenheng med de relativt høye ledighetstallene som ble registrert på begynnelsen av 1990-tallet, tidlig avgang fra arbeidslivet skulle sikre yngre mennesker arbeid. Ordningen ble utover på 1990-tallet så etterspurt at den måtte gjøres mindre økonomisk attraktiv da en for stor del av yrkesgruppene som i utgangspunktet ikke tilhørte målgruppen for ordningen, valgte å gå av før oppnådd pensjonsalder på 67 år. Etterhvert, med sterkt synkende ledighetstall, ble det lagt vekt på at AFPordningen tappet arbeidslivet for velkvalifisert arbeidskraft som i mange tilfeller var vanskelig å erstatte. Pensjonskommisjonens innstilling som ble presentert i 2004, hadde med forslag som tar sikte på å snu tendensen til stadig lavere gjennomsnittlig pensjoneringsalder, blant annet ved å innføre økonomiske fordeler for dem som fortsetter i arbeidslivet fram mot fylte 70 år. Samtidig foreslås det at ordningen med AFP skal gjøres enda mindre attraktiv, et forslag som har provosert de store arbeidstakerorganisasjonene. Regjeringen Stoltenberg har fulgt opp noen av disse signalene i meldingen om pensjonsreformen som har vært til behandling i Stortinget. Det er nå vedtatt at reorganiseringen av det norske pensjonssystemet skal gjelde fra 2010. Spørsmålet om å utvide forsøkene med seks timers arbeidsdag er et tredje tema som er trukket inn i debatten, fordi det aktualiserer spørsmålet om den norske arbeidstyrken vil være stor nok til å ivareta de oppgaver som er nødvendige for blant annet å sikre etablerte velferdsordninger. I Soria Moria-erklæringen til Stoltenberg II-regjeringen er det lagt opp til at forsøkene med sekstimersdagen skal fortsette, men så langt er det iverksatt få slike forsøk. Det er naturlig å se signalene i sammenheng med arbeidsmarkedssituasjonen i Norge den siste tiden, ledighetsprosenten er nå under to prosent. Innvandringen til Norge er et siste sentralt tema som berører debatten om utstøting og inkludering i arbeidslivet. Antallet innvandrere har økt betydelig i de senere årene, og det er kommet spesielt mange mennesker fra det som kategoriseres som ikkevestlige land. Framskrivinger fra Statistisk sentralbyrå viser at den delen av Norges befolkning som er innvandrere, det vil si personer født i utlandet av to utenlandske foreldre og barna deres født i Norge, kommer til å vokse fra 365 000 personer i 2005 til 975 000 i 2035. Dette utgjør en økning fra 7,9 prosent til 17,7 prosent 15

av befolkningen i denne perioden. (St.melding nr. 6, 2006 2007: 21). Økningen vil bli enda større dersom det på politisk nivå åpnes for en mer liberal innvandringspolitikk. Selv om deler av innvandrerbefolkningen så langt har vist seg å ha problemer med å få innpass på det norske arbeidsmarkedet, så er det liten tvil om at norsk arbeidsliv allerede i dag er sterkt avhengig av den ressursen som denne gruppen representerer. Tall fra mai 2007 viser for øvrig at arbeidsledigheten blant innvandrere det siste året er redusert fra 10 til seks prosent (NAV 2007). Et felles berøringspunkt for de tema som kort er introdusert i det foregående, er den demografiske utviklingen i de vestlige industrilandene, en utvikling som innebærer at andelen eldre i befolkningen vil øke betydelig i årene som kommer. Utviklingen i Norge vil gi oss ulike utfordringer ved at den relative andelen i befolkningen over 50 år øker, mens gruppene under 50 år stagnerer eller minker i antall. I den neste tiårsperioden vil for eksempel den samlede arbeidstyrken i aldersgruppen 25 34 år reduseres med over 100 000 personer, ca. 16 %, mens det i samme periode vil være en økning i gruppen av potensielle arbeidstakere i aldersgruppen 55 66 år på nærmere 200 000, over 40 % (NOU 1998). Den mest dramatiske økningen fram til 2017 vil være i gruppen 60 67 år. Dette er en kritisk fase nettopp hva angår å falle ut av arbeidsmarkedet før fylte 67 år. Jo flere i denne gruppen som velger å ikke gå ut av arbeidslivet, jo sterkere vil arbeidslivet bli preget av at verdiskapning skal skje med seniorarbeidstakere som viktige bidragsytere. På den annen side vil det bety at jo flere fra denne gruppen som forlater arbeidslivet, jo færre blir igjen i produksjonen, og jo færre skal dele på oppgaven med å forsørge de som ikke deltar i produksjon. Den nest sterkeste veksten vil finne sted i gruppen 50 59 år, en vekst som vedvarer fram til år 2025. Også denne veksten medfører økt risiko for at flere faller ut av arbeidslivet, mens de som blir igjen vil bidra til en følbar dreining i retning av at arbeidsstokken blir eldre. Den tredje gruppen, 67 år + vil akselerere i antall etter 2012, og den vil bidra til å endre forholdet mellom de som forsørger og de som blir forsørget. De kan óg i noen grad sees som et bidrag til arbeidsstyrken (St.melding nr. 6, 2006 2007:17). Endringene i aldersammensetningen i befolkningen innebærer blant annet at andelen yrkesaktive per pensjonist må forventes å gå ned, med den konsekvens at pensjonsutbetalinger vil øke, samtidig som skattegrunnlaget vil bli redusert på grunn av relativt sett færre yrkesaktive. I 2005 forsørget hundre voksne 22 eldre personer. Framskrivinger til 2035 viser at sistnevnte tall vil øke til 34. Samtidig understrekes det at det som omtales som den reelle forsørgelsesbyrden

Basisferdigheter i den eldste delen av arbeidsstyrken vil være enda høyere fordi mange i arbeidsfør alder er midlertidig eller permanent utenfor arbeidslivet (ibid. s. 25). 1.2 Problemstilling Det er disse viktige tallene som utgjør bakteppet for denne monografien. Norge er blant de landene som pr. i dag har høyest reell pensjoneringsalder i Europa med et gjennomsnitt på 63,7 år, uføretrygding ikke medregnet, mens EU etterstreber 60 år som gjennomsnitt. Både Sveits, Sverige og Norge kan vise til at 68 % av befolkningen mellom 55 og 64 år er i arbeid, og høyere tall forekommer bare for Island. Likevel er det liten tvil om at de demografiske utviklingstendensene, innebærer betydelige samfunnsøkonomiske utfordringer også for Norge. En av oppgavene ligger i å ta vare på den arbeidskraftsressursen som den eldre delen av befolkningen representerer, og sørge for praktiske løsninger på arbeidsplassen som medfører at færrest mulig går ut i uføretrygd og tidligpensjon. I forlengelsen av denne diskusjonen kommer også spørsmålet om kompetanse og læring. I hvilken grad har de eldre arbeidstakerne gode nok basisferdigheter og hvordan satses det for å vedlikeholde og videreutvikle ferdighetene deres? Temaet for denne monografien er nettopp spørsmålet om grunnleggende ferdigheter eller basiskompetanse i seniorgruppen (55+). Vår hovedproblemstilling er: I hvilken grad har voksne i de eldste arbeidstakergruppene en kompetanse som er tilstrekkelig til å takle de utfordringer og de omstillingskrav som morgendagens arbeidsliv forventes å stille? Og som en forlengelse av dette: I hvilken grad er det sammenheng mellom seniorenes basisferdigheter og tidspunktet for når de trer ut av arbeidslivet? 17

Utgangspunktet for denne monografien er det norske datagrunnlaget fra Adult Literacy and Life Skills Survey (ALL). Hovedformålet med ALL har vært å sette fokus på det som omtales som the twin processes: de ulike prosessene som resulterer i at grunnleggende kompetanse i voksenbefolkningen kan sies å vinnes og tapes (Statistics Canada and OECD, 2005). Kort oppsummert bekreftet International Adult Literacy Survey (IALS), som ble gjennomført i 22 land i perioden 1994 98, den alminnelige antakelsen om at befolkningens lesekompetanse øker som følge av utvidet utdanningslengde og bedret kvalitet i så vel grunnutdanning og videregående utdanning som i voksenopplæring. Det viste seg likevel ikke å være slik at utdanning var en garanti for en persons ferdighetsnivå for resten av livet. IALS-dataene understreket tvert imot den store betydningen vedlikehold og videreutvikling har for lesekompetansen hos voksne. Manglende oppmerksomhet rundt dette forholdet kan medføre at store grupper av befolkningen får svekket sin grunnleggende kompetanse gjennom årene. Slike tap kan få store konsekvenser både på det sosiale og det økonomiske området, og berører

både enkeltindividet og samfunnet som helhet (OECD og Statistics Canada, 2000). Basisferdigheter, Basic skills, har stått sentralt i den utdanningspolitiske debatten både i EU og i OECD i de senere år. Gjennom DeSeCo prosjektet, Definition and Selection of Competences, har OECD skissert hva som i framtiden må antas å bli de sentrale kompetanseområdene, key competences, for det som omtales som en adekvat personlig og sosial utvikling for mennesker i postmoderne og komplekse samfunn (Rychen and Salganik, 2003). Lese- og regneferdigheter inngår naturlig nok i denne beskrivelsen, og har da også hatt en sentral plass i alle kartlegginger av voksnes kompetanse fram til i dag. Samtidig etterlyses en utvikling av ulike verktøy som kan måle andre områder som er sentrale for mennesker som skal fungere i et demokratisk samfunn, som for eksempel samhandlingskompetanse og IKT-kompetanse. Intensjonen med Adult Literacy and Life Skills (ALL) var i utgangspunktet å kunne måle flere kompetanseområder hos voksne enn de som til slutt inngikk i studien. Betydelige ressurser ble i planleggingsfasen brukt på å utvikle teoretiske rammeverk og adekvate måleinstrumenter for områdene Team work skills, Practical cognition, og Information and communication technology (ICT). Men utover den nye skalaen numeracy som var en erstatning for den kvantitative leseskalaen i IALS, var det bare problem solving- instrumentet som til slutt viste seg å tilfredstille kravene som ble stilt i den omfattende utprøvings- og valideringsprosessen som ble gjennomført i perioden 1998 2001. De fire måleområdene som til slutt inngikk i ALL var: Leseforståelse, prosatekst: Lesing av sammenhengende tekster som for eksempel korte artikler, brosjyrer og bruksanvisninger. Leseforståelse, dokumenttekst: Lesing av ikke-sammenhengende eller diskontinuerlige tekster som inneholder informasjon som ofte er organisert i et matriseformat, for eksempel i tabeller, grafiske framstillinger, blanketter, kart og skjema. I denne teksttypen kan forkortelser, bruk av mer uformelt språk og ulike visuelle særtrekk være med å veilede leseren. Numeralitet eller hverdagsmatematikk: Oppgaver som måler matematikkferdigheter man trenger i dagliglivet, hvordan man kan forstå og anvende ulik matematisk informasjon i en praktisk kontekst. Problemløsning: Mål på evne til analytisk problemløsning i hverdagssituasjoner. Oppgavene fokuserer på evnen til å trekke logiske slutninger, gjennomføre resonnementer og anvende informasjon fra flere kilder.

Felles for alle disse måleområdene er at det benyttes en skala med verdier fra 0 500. Videre anvendes en inndeling i fem ferdighetsnivåer, fire for problemløsningsskalaen, som reflekterer den progresjon med hensyn til hvilke kognitive prosesser og strategier som er nødvendige for å kunne løse de ulike oppgavene korrekt. Nivå 1 er det laveste nivået og omfatter de enkleste oppgavene, mens nivå 5 knyttes til de aller vanskeligste oppgavene (Kirsch, 2001). *** = p< 0,000 I denne monografien er det bare leseferdighet på dokumentskalaen som vil bli brukt i analysene. Dette valget er gjort ut fra to begrunnelser. Vi ser av tabell 2.1 at korrelasjonsverdiene for de norske resultatene på de fire skalaene er meget høye. Det er med andre ord stor grad av samsvar med hensyn til voksnes kompetanse på de valgte måleområdene. For å unngå for mye gjentakelser og bruk av langt på vei identiske grafiske framstillinger i den videre presentasjonen, har vi valgt bare å anvende resultatene fra én skala. Når dokumentskalaen velges, skyldes dette at det er lesing av dokumenttekst som er typisk for arbeidslivet, og lesing i tilknytning til det som betegnes som generell samfunnsinformasjon (Guthrie, Seifert & Kirsch, 1986). Kirsch & Guthrie (1984) fant at mellom 50 og 80 % av de leseoppgavene som ble utført i jobbsammenheng, krevde at leseren skulle bearbeide informasjon gitt som dokumenttekst som forberedelse til en eller annen type handling. Ofte omtales denne typen tekster som reading to do-tekster fordi det er tekst vi ofte leser i korte sekvenser som forberedelse til en handling. Vi leser for eksempel dokumenttekst når vi skal finne fram til et bestemt kapittel i en rapport, skal finne fram i telefonkatalogen, kontrollere kontoutskriften vår fra banken eller finne fram til neste bussavgang i rutetabellen.

Vi skal i fortsettelsen gi en kort innføring i sentrale elementer fra teorigrunnlaget for utviklingen av dokumentskalaen, supplert med eksempler på oppgaver fra hvert av de fem ferdighetsnivåene. I vedleggsdelen inngår i tillegg en samlet presentasjon av hvilke prosesser som gir grunnlag for å løse oppgaver korrekt på de fem nivåene. Det er i følge Kirsch (2001) fire variabler som bestemmer mer enn 85 % av vanskegraden i de oppgavene som inngår i dokumentskalaen i IALS og ALL. Èn variabel er knyttet til struktur og kompleksitet i tabellen, figuren mv., i teksten som utgjør stimulusteksten til en gitt dokumentoppgave. Kirsch og Mosenthal har utviklet en egen lesebarhetsindeks for denne teksttypen, tilsvarende de mange lesbarhetsindeksene som opp gjennom årene er utviklet for å uttrykke grad av kompleksitet i sammenhengende tekst (prosatekst). Lesbarhetsindeksen for dokumenttekst har verdier fra 1 til 11 i tråd med økende kompleksitet (se Gabrielsen, 2006 for eksempler). Denne andre prosessvariabelen viser til hvilken type og hvilken grad av samsvar det er mellom en gitt leseoppgave, spørsmålet, og informasjonen i den tilhørende stimulusteksten. Det handler med andre ord om hvilke kognitive prosesser og strategier som leseren må aktivere for å kunne svare korrekt på det aktuelle spørsmålet. I prinsippet kan skåringssystemet som Kirsch og Mosenthal har utviklet, knyttes til oppgaver med skåreverdi over 10, men oppgavene som inngår i ALL har imidlertid bare skåreverdier mellom 1 og 7. Det er valgt et tak på skåreverdi 7 fordi det reflekterer en vanskegrad som er naturlig i tilknytning til leseoppgaver som inngår i arbeids- og dagliglivet til folk flest (Mosenthal 1998). Type of match forkortes TOM i den videre teksten. Kirsch og Mosenthal (1995) har vist at vanskegraden i leseoppgaver øker når abstraksjonsgraden i den informasjonen leseren søker etter, øker. Type of information-

variabelen (TOI-variablen)er gitt fem verdier, hvor verdi 1 er knyttet til informasjon som er konkret, mens 5 uttrykker den høyeste abstraksjonsgraden. Den siste prosessvariabelen er knyttet til hvordan og i hvilken grad annen informasjon i stimulusteksten distraherer leseren når hun skal identifisere det korrekte svaret til en gitt oppgave. Generelt er det slik at dess flere egenskaper den distraherende informasjonen deler med det som er det korrekte svaret på spørsmålet, og jo nærmere i stimulusteksten denne informasjonen ligger dette svaret, jo høyere er distraksjonsfaktoren. Verdiene ligger her mellom 1 og 5. (Kirsch 2001). Plausibility of distractors forkortes POD i den videre teksten. Vi skal gi eksempler på oppgaver fra de ulike leseferdighetsnivåene. Forkortelsene på de tre prosessvariablene vil bli brukt, og for hver oppgave oppgis også oppgavens skåreverdi, vanskegrad, på 0 500-skalaen. Et eksempel på en dokumentoppgave på nivå 1, skåreverdi 188, ber leseren om å finne fram til prosentandelen av kvinnelige lærere i Hellas. I dokumentet, figur 2.1, vises det riktige svaret blant tilsvarende opplysninger om prosentandelen av kvinnelige lærere for ni andre land. Disse fungerer som distraktorer (PODverdi 2). Videre er dette en oppgave hvor leseren må identifisere et ordrett samsvar mellom stimulustekst og spørsmålet (TOM-verdi 1). Svaret representerer en mengde og er relativt konkret (TOI-verdi 2). Dokumentet er lett å lese, og lesbarhetskoden er satt til 2 av de 11 kategoriene.

Figur 2.1 er også utgangspunktet for eksempelet på en nivå 2-oppgave på dokumentskalaen, med skåreverdi 234. Oppgaven ber leseren om å finne fram til det landet, i tillegg til Nederland, hvor kvinner er i mindretall i læreryrket. Leseren må vite at mindretall betyr under 50 prosent når vi snakker om to kjønn (nødvendig bakgrunnskunnskap). Med dette som utgangspunkt må leseren lete gjennom figuren for alle landene for å identifisere det landet som har mindre en 50 prosent kvinnelige lærere, i tillegg til Nederland. At Nederland ikke skal med i svaret, representerer en betingelse. TOM-verdien blir dermed 3, TOI-verdien 1, informasjonen er konkret, mens POD-verdien fortsatt er 2 fordi opplysningene om de andre landene fungerer som distraktorer i tilknytning til den søkte informasjonen. Lesbarhetskoden er selvsagt den samme som i eksempelet foran (2).

Den valgte oppgaven fra nivå 3, med skåreverdi 295, tar utgangspunkt i to diagrammer som viser henholdsvis årlig salgsum av fyrverkeri og skader som følge av fyrverkeri i Nederland (figur 2.2). Leseren blir bedt om skriftlig å gi en kort beskrivelse av sammenhengen mellom salg og skader med utgangspunkt i de to nevnte diagrammene. For å løse oppgaven korrekt må leseren studere og sammenligne den informasjonen som inngår i de to diagrammene. Det krever å kunne integrere informasjon ved å foreta en inferens med hensyn til sammenhengen mellom de to informasjonskildene (TOM-verdi 5). Type of information-variabelen er gitt kodeverdi 4, det spørres etter mønster eller likhet, noe som er relativt abstrakt, mens Plausibility of distractorsvariabelen får kodeverdi 3 fordi det er knyttet distraherende informasjon både til den gitte og den søkte informasjonen. Et forhold som fungerer som distraktor, er at salgskurven går fra 1986 til 1992 mens skadekurven dekker årene 1983 til 1990. Lesbarhetsindeksen er gitt kodeverdi 5, av 11, med andre ord er dokumentet relativt enkelt til å være på nivå 3.

Nivå 4- og 5-oppgaver på dokumentskalaen skal vi illustrere ved hjelp av et dokument som vurderer ulike klokkeradioer, hentet fra et forbrukermagasin (se figur 2.3). Dokumentet inneholder svært mange detaljer, og er gitt den høyest mulige verdien på lesbarhetsindeksen for dokumenttekst, kodeverdi 11. Den enkleste oppgaven, nivå 4 med skåreverdi 327, lyder: Hvilken fullt utstyrt klokkeradio får den beste vurderingen for ytelser?. Leseren må her sammenligne tre egenskaper (fullt utstyrt, ytelse og høyest samlet poengsum). En av disse egenskapene krever videre at leseren prosesserer betinget informasjon. Noen lesere som har svart feil, kan ha funnet fram til de fullt utstyrte klokkeradioene og også ha identifisert kolonnen for ytelse, men for eksempel valgt den først angitte klokkeradioen under antakelsen av denne var vurdert høyest. I slike tilfeller har en ikke forstått den betingede informasjonen som er gitt i figuren øverst på tekstsiden som viser hva symbolene betyr. Type of match-verdien er på denne bakgrunn høy, verdi 4, mens POD-verdien er 3. Ettersom den søkte informasjonen er konkret, en ting, så er TOI-verdien lik 1. Nivå 5-oppgaven, med skåreverdi 408, spør leseren: Hva er gjennomsnittlig annonsert pris for den standardklokkeradioen som får høyest samlet poengsum?. Her må leseren sammenligne hele fire egenskaper. Han må ta hensyn til betinget informasjon, gjennomsnittlig annonsert pris, og at en meget plausibel distraktor, veiledende pris, er plassert like ved siden av det korrekte svaret (gjennomsnittlig annonsert pris). Ut fra dette får oppgaven TOM-verdi lik 5, TOI-verdi 2 og PODverdi 5.

I bakgrunnsintervjuet som ble anvendt i ALL, inngikk det til sammen 13 spørsmål som handlet om informantenes opplevelse av egen fysisk og psykisk helse. Spørsmålene framgår av vedlegg A. Skalaene for de 13 helserelaterte spørsmålene ble omkodet slik at høy skåre i resultatene gir indikasjoner på god selvopplevd helse. De omkodete verdiene ble summert og deretter inndelt i fire helsenivåer. Selve inndelingen ble gjort for å gruppere skårene så godt som mulig i forhold til kvartilene i svarfordelingen, og den faktiske prosentfordelingen på de fire kategoriene ble da svært god = 27,5, god = 24,6, en del plager = 25,6 og dårlig = 22, 2. Benevnelsene for de ulike nivåene i egenvurdert helse ble satt til svært god, god, bra og dårlig ettersom spørsmålene som inngikk i denne indeksen, hadde ulike benevnelser på svarkategoriene. Den indre sammenhengen eller konsistensen i skalaen ble vurdert med reliabilitetsmålet alfa, og sumskåren oppnådde alfa = 0,85, som vurderes som tilstrekkelig. Verdien var den høyest oppnåelige for de helserelaterte spørsmålene, og ville ikke øke ytterligere om noen av spørsmålene ble trukket ut. Data for den samlede skalaen framgår av tabell 2.2. Utdanningsnivå er en sentral variabel når voksnes basisferdigheter skal sammenlignes og forklares. Analyser viser at dette er den viktigste bakgrunnsvariabelen for alle deltakerlandene. I Norge ga for eksempel variabelen antall utdanningsår i gjennomsnitt en forklaring på 26 prosent av variasjonen i skårene på leseskalaene i IALS (Gabrielsen 2003). Analysene i denne monografien vil anvende utdanningsnivå som variabel med følgende fire kategorier: 1. Folkeskole/grunnskole 2. Videregående skole 3. Utdanning på universitets- og høgskolenivå, mindre enn fire år 4. Utdanning på universitets- og høgskolenivå, fire år eller mer

Hvilke aldersgrupper som skal inkluderes i seniorbegrepet, er ikke entydig. Det er for eksempel rimelig å tro at de ulike landene vil definere dette ut fra hva som er den gjennomsnittlige pensjoneringsalderen i landene. St. melding nr. 6 (2006 2007) definerer seniorgruppen som de mellom 55 og 66 år (s. 7). Begrunnelsen er:... fordi det er i denne gruppa ein ser den sterkaste permanente avgangen frå arbeidslivet. Desse personane utgjer nær ein femdel av alle sysselsette. Berre éin prosent av dei sysselsette er over 66 år. Det kan likevel være problematisk å definere hvem som er eldre arbeidstakere og seniorer. I henhold til MMIs Seniorbarometer som har kartlagt arbeidstakeres meninger om seniorpolitiske tema, er eldre arbeidstakere i Norge medarbeidere over 55 56 år, mens ledere opererer med et gjennomsnitt på 53 år (Dalen, 2005 a og b). Det er sannsynlig at grensen for når man blir regnet som eldre, kryper litt oppover år for år. I undersøkelsen av ansatte innen KLP-området fant Mykletun, Solem og Mykletun (2000) at 52 år var grensen for å bli betraktet som eldre. Den varierer dessuten fra bransje til bransje, avhengig av hva som er typisk alder for bransjen. I hotell- og restaurantbransjen er det få arbeidstakere over 35 år, og grensen for å bli regnet som eldre er derved nede på 40 45 år. Samtidig ser en at mange godt voksne ikke ønsker å oppfatte seg selv som eldre, og de føler seg ikke så gamle som deres kronologiske alder viser. De kler seg og ter seg yngre enn alderen tilsier, og opplevelsen av egen alder har sammenheng med deres arbeidsevne og helse (Barnes-Farrell & Rumery, 2002). Fotomodeller som opplevde å bli mindre attraktive allerede som 24-åringer for 20 år siden, er tilbake på magasinenes førstesider iført fancy klær for kvinner midt i livet. Denne endringen i opplevelse av alder og aldring gir grunnlag for å spørre om hvor mange ulike aldre som egentlig finnes. Det gir i alle fall mening å diskutere nyanser i aldersbegrepet med referanse til kronologisk alder, biologisk alder, selvopplevd alder, alder slik medarbeidere, ledere og kunder ser den og alder slik en selv ønsker den skulle være. Alle disse ulike aldrene er viktige i diskusjonen om ledelse av eldre medarbeidere ettersom det dypest sett er tale om medarbeideres og lederes identitet. Hvis denne identiteten er i endring, vil det få konsekvenser for hvordan eldre medarbeidere skal ledes. Hvis arbeidstakere opplever seg som yngre enn deres kronologiske alder tilsier, vil dette avspeile seg i høyere arbeidsevne. Kanskje det óg vil vise seg som en lavere

Basisferdigheter i den eldste delen av arbeidsstyrken interesse for seniorpolitiske tiltak? I Seniorbarometeret har vi sett at bare en firedel av arbeidstakere mellom 50 og 59 år, og bare 38 prosent av de over 60, ser seg selv som eldre arbeidstakere (Dalen, 2005 a). En ser også at 20 prosent av menn og 11 prosent av kvinnene i Norge fortsetter i arbeid etter fylte 67 år, og for aldersgruppen 70 74 år er tilsvarende andeler 6 og 4 prosent (Ugreinov, 2005). En har observert mange enkelthendelser der arbeidstakere heller vil arbeide enn å være pensjonister. En rettssak omkring dette temaet utspilles for tiden mellom Statoil og en av bedriftens arbeidstakere som krever å få jobbe fram til fylte 70 år (Stavanger Aftenblad, 12.05.2006), mens Statoil med støtte fra NHO prøver gjennom rettsapparatet å forhindre at så skjer (Rogaland, NRK Nyheter.htm). Individuelle forskjeller øker med økende alder, noe som også har ledelsesmessige konsekvenser. I denne monografien vil seniorgruppen bli begrenset til personer i alderen 56 65 år. I analysene har vi derved inkludert to seniorgrupper: Yngre seniorer som er 56 60 år, og eldre seniorer som er 61 65 år. Dessverre har de eldste seniorene i arbeidslivet ikke kommet med i våre analyser fordi ALL-undersøkelsen ikke omfatter 66-åringer og eldre, den omfatter aldersgruppene 16 65 år. Videre er det slik at aldersgrupperingen i de fleste ALL- rapporter inndeles i intervaller på henholdsvis fem eller 10 år. For sammenligningens skyld velger vi derfor å utelate 55-åringene fra seniorgruppen og lar dette årskullet inngå i aldersgruppen 51 55 år. 2.6 Kjønn Kjønn vil også bli trukket inn i de analysene som presenteres i fortsettelsen ettersom kjønn er allment akseptert som en sentral variabel i forhold til deltakelse i arbeidsstyrken. Resultatene fra IALS og ALL har vist at det er forskjeller mellom menn og kvinner med hensyn til gjennomsnittsresultater på skalaene. Menn skårer gjennomgående best på dokumentskalaen i begge undersøkelsene og på henholdsvis kvantitativ skala i IALS og numeralitetsskalaen i ALL, mens kvinner er best på lesing av prosastekst (Statistics Canada & OECD 2005, Gabrielsen mfl. 2005). Tilsvarende kjønnsforskjeller er registrert i internasjonale undersøkelser blant skoleelever, for eksempel i PISA (2000 og 2003). Vi har likevel valgt å anvende et av de måleområdene i IALS og ALL hvor kvinner gjennomgående oppnår svakere resultater enn menn, nemlig dokumentskalaen, fordi denne har størst likhet med de leseutfordringer arbeidstakere møter i jobben. 29

Analysene i denne monografien er som allerede nevnt, basert på de norske dataene fra ALL (Adult Literacy and Life Skills survey). ALL er foreløpig gjennomført i bare seks land, mens resultatene fra ALL2 hvor ytterligere seks land har deltatt, ventes å foreligge i løpet av 2008. I Norge er det Statistisk sentralbyrå (SSB) som har gjennomført datainnsamlingen, i samarbeid med Lesesenteret ved Universitetet i Stavanger. Undersøkelsen ble gjennomført ved besøksintervjuer. Utvalget ble trukket som et representativt sannsynlighetsutvalg fra SSBs register over befolkningens høyeste utdanning. Bruttoutvalget var på i underkant av 10 000 personer i aldersgruppen 16 65 år, mens nettoutvalget var på 5411 personer. Datainnsamlingen ble utført i perioden januar til november 2003. Innledningsvis ble det gjennomført et bakgrunnsintervju hvor informantene fikk spørsmål knyttet til sosial bakgrunn, formell utdanning, etter- og videreutdanning, arbeidsmarkedstilknytning, egen vurdering av helse, bruk av lese- og tallferdigheter i hverdagen, bruk av IKT etc. I tillegg ble opplysninger om inntekt m.v. hentet fra administrative registre. Etter avsluttet intervju ble informantene presentert for et såkalt basishefte

med seks enkle oppgaver. Hensikten med basisheftet var å unngå at informanter med meget svake ferdigheter også måtte arbeide med vanskeligere oppgaver i de ordinære oppgaveheftene. I Norge var det 169 informanter som bare arbeidet med basisheftet, fordi de løste færre enn tre av de seks oppgavene korrekt. De øvrige informantene fikk utdelt ett av i alt 28 oppgavehefter som inneholdt oppgaver fra ett eller to av de fire ferdighetsområdene som inngikk i ALL. I gjennomsnitt brukte informantene to timer på bakgrunnsintervjuet og arbeidet med oppgaveheftene. Det vises for øvrig til nasjonal ALL-rapport for en mer detaljert gjennomgang av måleinstrumentene og gjennomføringen av ALL i Norge (Gabrielsen m.fl. 2005).

Figur 4.1 viser at 81 prosent av informantene i aldersgruppen 26 65 år i ALL var i arbeid på det tidspunktet undersøkelsen ble gjennomført mens 3 prosent var arbeidssøkere. 16 prosent av informantene var utenfor arbeidsstyrken. Disse hadde status som under utdanning, tidligpensjonister, hjemmeværende eller uføretrygdet.

Nivåfordelingen på dokumentskalaen for alle informantene som inngikk i denne undersøkelsen, er vist i figur 4.2. Vi ser at i underkant av 30 prosent skårer på nivå 1 eller 2, mens noe over 70 prosent befinner seg på nivå 3 eller 4/5. I figur 4.3 har vi splittet opp resultatene og vist nivåforfordelingen for hver av de forannevnte gruppene. Gruppen i arbeid og gruppen under utdanning har høyest andel med gode leseferdigheter (nivå 3 og 4/5), mens de gruppene som står utenfor arbeidslivet, har klart svakere leseferdighet med mellom 44 og 67 prosent på de to svakeste ferdighetsnivåene.

Vi kan ut fra dette konstatere at leseferdighet er direkte relatert til deltakelse i arbeidslivet. Jo bedre ferdigheter, jo større sjanse for at personen er aktiv arbeidstaker. Sammenhengene er markerte og statistisk signifikante (Kji-kvadrat = 371,4 (df=3) p<0,000). I gruppen med det laveste ferdighetsnivået er det bare 10 prosentpoeng i forskjell mellom deltakere og passive, mens forskjellen er nær 80 prosentpoeng blant deltakere med høyeste grad av leseferdighet (se figur 4.4).

Det er rimelig å anta at det er mange underliggende sammenhenger som kan skjule seg bak disse resultatene og påvirke de sammenhengene vi her har observert. For deltakelse i arbeidslivet gjelder dette blant annet variablene alder, kjønn, utdanningsnivå, deltakelse i etterutdanning og kurs og egenvurdert helse. De samme faktorene kan også tenkes å påvirke leseferdighet. Dette temaet vil bli belyst nærmere i fortsettelsen. Et sentralt spørsmål i forlengelsen av denne presentasjonen er hva vi skal definere som for svake ferdigheter. Med andre ord, hvor setter vi bekymringsgrensen? I IALS og ALL ble denne grensen av OECD trukket mellom ferdighetsnivå 2 og 3 av de 5 anvendte nivåene (Statistics Canada & OECD, 1995, heretter omtalt som OECD-kriteriet). Unge og voksne som fungerer på de to laveste nivåene på skalaene, defineres ut fra dette til å ha basisferdigheter som betraktes som utilstrekkelige sett i forhold til de kravene som stilles i dagens samfunn. I Sverige har en tilsvarende valgt å anvende begrepet medborgerkompetens (Skolverket 1996) om de tre beste ferdighetsnivåene i IALS, og bekrefter på den måten nivå 3 som nødvendig for fullt ut å mestre de utfordringene som voksne i Sverige møter i arbeidsliv og hverdagsliv i dag.

Basisferdigheter i den eldste delen av arbeidsstyrken Anvender vi OECD-kriteriet på de to gruppene som er presentert foran, ser vi at rundt 30 prosent av arbeidsstyrken og nærmere 60 prosent av de som står utenfor arbeidsstyrken i Norge, samlet i overkant av en million personer, defineres som å ha svakere ferdigheter på lese- og regneområdet enn ønskelig. Dette er åpenbart veldig høye tall, ikke minst tatt i betraktning av at Norge hører til landene med de beste resultatene i begge undersøkelsene. Det må derfor legges til at flere leseforskere, blant annet Sticht (2001), argumenterer mot å anvende så strenge kriterier. Han mener at det gir undersøkelsene liten troverdighet i befolkningen generelt og blant aktører på utdanningsfeltet spesielt. Konsekvensen kan bli at unge og voksne med de aller svakeste ferdighetene ikke får nødvendig hjelp til sine problemer, fordi det er så mange som synes å ha behov for slik hjelp. Sticht mener også at det er nødvendig å nyansere bekymringsgrensen noe. Alder er en sentral variabel i denne sammenhengen. Det må for eksempel være langt mindre grunn til å bekymre seg for voksne i 50-årene som fungerer på nivå 2 og som fungerer greit i jobben sin, sammenlignet med 26-åringer på samme leseferdighetsnivå. Dette fordi 26 åringen etter all sannsynlighet gjennom hele voksenlivet vil oppleve jevnt økende krav til lese- og regneferdigheter i forbindelse med forventede omstillinger i arbeids- og hverdagsliv. 4.3 Sammenhenger mellom arbeidsmarkedsstatus og variablene alder, kjønn og utdanning, deltakelse i kurs og etterutdanning og helse I dette kapitlet vil sammenhenger mellom deltakelse i arbeidslivet og variablene alder, kjønn, utdanning, etterutdanning og egenvurdert helse bli analysert. 4.3.1 Alder og deltakelse i arbeidslivet Den første analysen gjelder sammenhenger mellom alder og deltakelse i arbeidslivet. Resultatene framgår av figur 4.5 og bekrefter at det er sammenheng mellom de to variablene (Kji-kvadrat = 365,7 (df=7) p<000). 36

Arbeidsdeltakelsen er høyest blant aldersgruppene mellom 30 og 50 år. Andelen som ikke deltar i arbeidslivet øker fra fylte 51 år, og etter fylte 60 år er det en vesentlig økning i gruppen som ikke deltar i arbeidslivet. Sammenhengene er markerte og statistisk signifikante. Det neste temaet gjelder sammenhenger mellom kjønn og deltakelse i arbeidslivet. Resultatene av analysen gjennomført på det norske ALL-materialet framgår av figur 4.4. Menn har høyere deltakelse i arbeidslivet enn hva kvinner har (Kji-kvadrat = 47,5 (df=1) p<0,000). Andelen kvinner som ikke deltar i arbeidslivet er om lag dobbelt så stor som andelen menn (figur 4.6). Kjønnforskjellene er markerte og signifikante.

En kan forvente at høyere utdanning gir bedre tilgang til arbeid enn lavere utdanning (OECD 1997). Siden lavere utdanning primært gir adgang til ufaglært arbeid som ofte er fysisk sett tyngre, vil en kunne forvente at flere med kort utdanning vil være utenfor arbeidsstyrken grunnet slitasje og helseskader. Sammenhengen mellom utdanningsnivå og deltakelse i arbeidslivet er vist i figur 4.7.

Vi finner en markant og signifikant sammenheng mellom utdanningsnivå og deltakelse i arbeidslivet (Kji-kvadrat = 248 (df=3) p<0,000). Jo høyere utdanning personen har, jo større sannsynlighet er det for at personen er i arbeid. Det er særlig spranget mellom bare grunnskole, som i stor grad tilsvarer ufaglært arbeidskraft og derved tilgang til tyngre fysisk arbeid, og fullført videregående utdanning, inkludert fagutdanning, eller mer som slår ut i denne analysen (se figur 4.7). Konsum av kurs og etterutdanning kan sees på som en ressurs i forhold til å være aktiv i arbeidslivet. En ville forvente at de som har deltatt i kurs og etterutdanning det siste året, også ville være blant de som er aktive i arbeidsstyrken, fordi opplæring ofte gis av arbeidsgiver for å videreutvikle kompetansen hos arbeidstakere. På den andre siden kan en forvente at de som ikke deltar i arbeidslivet, har bedre tid til å gå på kurs, samtidig som de ofte blir tilbudt ulike opplæringstilbud som skal kvalifisere dem til å komme inn igjen i arbeid. Analysen er her gjort uavhengig av hvilke kurs eller hva slags etterutdanning svarpersonene har deltatt i, alle typer av kurs siste året teller med. Det går fram av figur 4.8 at det er en markant sammenheng mellom deltakelse i kurs/etterutdanning det siste året og posisjon i arbeidsstyrken. De som ikke var i arbeid, har i langt mindre grad vært deltakere sammenlignet med de som var sysselsatt på måletidspunktet. Det er sannsynligvis tale om en toveis interaksjon der de som var i arbeid fikk tilgang til opplæring, og de som deltok i opplæring også er de foretrukne i arbeidsmarkedet. Sammenhengen er statistisk signifikant (Kji-kvadrat = 181 (df = 1) p < 0,000). Imidlertid kan det vekke bekymring i denne sammenhengen at det er så mange som ikke har deltatt i kurs eller etterutdanning siste år, og som faktisk er i arbeid.

God helse anses som en naturlig forutsetning for å kunne delta i arbeidslivet. Selv om det under henvisning til IA-avtalen legges til rette for at arbeidstakere med helseproblem og delvis uførhet skal kunne delta i arbeidslivet, vil en forvente at personer med dårlig helse, vil være mindre aktive i arbeidslivet. Analysene knyttet til dette spørsmålet framgår av figur 4.9. Det er markerte og statistisk signifikante sammenhenger mellom egenvurdert helse og deltakelse i arbeidslivet (Kji-kvadrat = 363,6 (df=3) p<0,000). Interessant nok er det små forskjeller i helse mellom de som deltar og de som ikke deltar, unntatt for de som rapporterer dårlig helse. Mange deltar likevel i arbeidslivet selv om de rapporterer dårlig helse. Omvendt er det en god del som ikke deltar i arbeidslivet selv om de rapporterer god eller svært god helse (figur 4.9).

Sammenfattende kan vi si at dataene fra ALL i Norge viser direkte sammenhenger mellom deltakelse i arbeidslivet og alder, kjønn, utdanning, etterutdanning og egenvurdert helse. Selv om sammenhengene er markerte og signifikante, er de likevel ikke sterke. Det innebærer at arbeidslivet gir rom for arbeidstakere med ulike utdanningsnivå og helseproblem, og selvsagt med variasjon i alder og kjønn. Dette er i tråd med forventningene basert på tidligere forskning. Et neste viktig spørsmål er om de valgte bakenforliggende variablene også har sammenheng med voksnes basisferdigheter her representert med ferdigheter i lesing av dokumenttekst. Med andre ord: I hvilken grad har ferdigheter i denne typen av lesing også sammenheng med alder, kjønn, utdanning, deltakelse i kurs og etterutdanning og egenvurdert helse? I de følgende analysene gir vi svar på dette spørsmålet.

Figur 4.10 viser nivåfordelingen på dokumentskalaen i ALL for de åtte aldersgruppene som inngår i denne monografien. I samsvar med tidligere nasjonal og internasjonal rapportering fra IALS og ALL finner vi at det er sammenheng mellom de to variablene leseferdighet og alder (Kji-kvadrat = 510,6 (df = 21) p<0,000). Tendensen er som vi ser av figuren, at jo høyere alder, jo lavere ferdighet i lesing. Sammenhengene er spesielt markante for de to laveste ferdighetsnivåene der forekomsten klart øker med økende alder. Tilsvarende finner vi at det er flest på det høyeste ferdighetsnivået i aldersgruppene under 45 år. Våre analyser bekrefter hovedtendensen fra IALS og ALL også når det gjelder kjønn. Menn har gjennomgående bedre leseferdighet på dokumentskalaen enn kvinner. Det er små, men signifikante sammenhenger mellom kjønn og leseferdighet. (Kji-kvadrat = 38,4 (df=3) p<0,000). Det er som vi ser av figur 4.11, flere menn enn kvinner blant de beste leserne (nivå 4/5), og flere kvinner enn menn på nivå 2,

det nest svakeste nivået. Det er nødvendig å minne om at kvinner i de fleste land skårer høyere på prosaskalaen. Vi vet at leseferdighet påvirkes av utdanning og egen leseaktivitet. Motivasjon til å ta fatt på utdanning ut over obligatorisk grunnskole vil óg kunne være knyttet til egne ferdigheter i blant annet lesing. En må derfor forvente sammenhenger mellom lengden av utdanning og basisferdigheter i betydningen leseferdighet på dokumentskalaen. Resultatene av analysen framgår av figur 4.12. Den bekrefter at det er sterke sammenhenger mellom utdanningsnivå og leseferdighet (Kji-kvadrat = 1487,3 (df=9) p< 0,000). I gruppen med grunnskole som høyeste utdanningsnivå, er det en overrepresentasjon av svake lesere. Tilsvarende finner vi de beste leserne i gruppene med høyere utdanning. Resultatene er i tråd med det som er dokumentert i tidligere resultatpresentasjoner fra IALS/ALL.