TEMA: UNGE UFØRE Vi kunne ikke funnet en bedre ansatt til jobben som kaffebrenner. Håvard er hyggelig, omgjengelig og veldig kaffeinteressert. Joachim Strand, innehaver Grünerløkka kaffehus Håvard anbefaler alltid afrikansk kaffe. Favoritten kommer fra Yirgacheffe-distriktet i Etiopia. Den smaker litt som earl grey-te hvis du kjenner etter, forklarer Håvard engasjert. Han sitter i en lenestol på Grünerløkka Kaffehus i Oslo, iført et sort baristaforkle. Her har han jobbet to tre dager i uka det siste halvåret. Lukta av nybrent kaffe som skal ut til tre av hovedstadens kaffebarer, fyller rommet. Jeg har gått fra å være en taper til å bli en ressurs. Angsten er nesten borte, og selvtilliten har aldri vært bedre. Det føles som en seier, forteller Håvard. Rekordmange unge uføre For fire år siden hadde han ikke lenger rett til attføringspenger. Håvard fikk beskjed om at han hadde to valg: Enten stå på egne bein og finne en jobb, eller søke om uføretrygd. Jeg ville ikke være ufør, men hadde ikke noe reelt valg. Jeg hadde ikke en sjanse til å gå rett ut i jobb. Håvard ble en del av en statistikk som bekymrer mange. 11.400 mennesker under 30 år er i dag uføre. Flesteparten kan ikke jobbe på grunn av psykiske lidelser. De rundt ham var glad for at Håvard ble sikret økonomisk. Selv følte han på skammen. Jeg følte meg som en enda større taper. Det sto «ufør» stempla i panna mi, sier den unge kaffebrenneren. Han hatet å bli spurt om hva han drev med. Innebandy, svarte Håvard ofte. Han spilte jo tross alt en gang i uka. Men det er ikke det svaret folk er ute etter. I dagens samfunn blir du definert ut fra hva du jobber med. Det ironiske er at ingen har spurt etter at jeg fikk jobb. Nå går jeg bare og håper på å få det spørsmålet, sier Håvard og ler. Følte seg som en kasteball 32-åringen fra Gran på Hadeland er diagnostisert med angst og tvangspreget personlighetsforstyrrelse. Han kan 12 < Fagbladet 1/2015 bli helt oppslukt av én ting, men gå lei etter noen måneder. Kaffe har han vært hekta på i tre år. Hjemme på kjøkkenet går det i kokekaffe; det er det han er vokst opp med. Nå får Håvard lønn for å dyrke interessen sin. Han føler at han har funnet sin plass her i livet. Men veien fram til en jobb som kaffebrenner har vært lang og brokete. I sju år gikk han inn og ut av ulike tiltak i Nav. Håvard prøvde seg i barnehage og hos en bilforhandler. Han følte seg som en kasteball i systemet. De kan bare si at du skal gjøre ditt og datt, ellers mister du pengene. Et godt eksempel var da jeg måtte jobbe hos en bilforhandler som egentlig ikke trengte folk. Jeg ble satt til å vaske biler. Jeg jobba for attføringspengene jeg hadde fått selv om jeg hadde sittet i sofaen hjemme. Det føltes helt meningsløst, og jeg mista all motivasjon, forteller Håvard. Vi ser ikke begrensninger Redningen ble lidenskapen for kaffe og et møte med Gunn Elisabeth Alm Thoresen. Hun er jobbspesialist i Hadeland IPS (individuell jobbstøtte), et av sju pilotprosjekter som skal få mennesker med psykiske lidelser ut i en ordinær, lønnet jobb. Individuell jobbstøtte bygger på et tett samarbeid mellom den psykiske helsetjenesten i kommunen, spesialisthelsetjenesten og Nav. De eneste kriteriene for å bli med, er at du har en psykisk diagnose og ønsker å få hjelp til å komme i jobb. I Norge har vi lenge tenkt at alt må være på plass før en person skal ut i jobb; du skal ha gjennomført jobbtrening og fått behandling. Vi tenker annerledes. Om du ikke har et sted å bo eller andre problemer, skal ikke det være en hindring så lenge du ønsker å jobbe. Vi forteller folk hva som går an, ikke hva som er umulig, forteller jobbspesialisten. Et lykketreff Så langt har over halvparten av deltakerne i pilotprosjektet på Hadeland fått jobb. Prosjektene skal evalueres i 2016. VAR SKEPTISK: Innehaver Joachim Strand (t.h.) ved Grünerløkka kaffehus ga Håvard Blisten deltidsjobb etter å ha sett 32-åringens brennende engasjement for kaffe. <

Individuell jobbstøtte (IPS) Et samarbeid mellom den psykiske helsetjenesten i kommunen, spesialisthelsetjenesten og Nav. Et tverrfaglig team tilbyr behandling og jobbstøtte samtidig. Målet er å legge til rette for at mennesker med psykiske lidelser og eventuell rusproblematikk skal få lønnet arbeid. Internasjonalt har IPS-metoden vist bedre resultater enn tradisjonell arbeidsrehabilitering for mennesker med alvorlige psykiske lidelser. Opp mot 60 prosent av målgruppa som deltar i tiltaket, kommer i arbeid, langt flere enn ved tradisjonell attføring. Hadeland IPS er en av sju nasjonale piloter som prøver ut metoden i Norge. Prosjektet er initiert av Arbeidsog velferdsdirektoratet og Helsedirektoratet. Gunn Elisabeth Alm Thoresen mener nøkkelen til suksessen er det tette samarbeidet mellom behandleren, Nav og deltakeren selv, og at alle jobber for at deltakeren skal nå sitt mål. Her er det ingen som bremser og sier at «dette går ikke». Vi lytter til den som vil ha jobb og prøver å finne en løsning. Vi kunne sagt til Håvard at han ikke kunne reise til Oslo, men sånn gjør vi det ikke her, sier jobbspesialisten i Hadeland IPS. Håvard er sjeleglad for at han fikk bli med i pilotprosjektet. Den eneste løsningen for folk i min situasjon, er individuell jobbstøtte. Jeg ble tatt på alvor, og det var ikke snakk om å sette noen begrensninger, sier Håvard, som fortsatt går i behandling for sine psykiske plager. Arbeidsgiveren var skeptisk Gunn Elisabeth har sammen med Håvards behandler vært en viktig støttespiller. De fant raskt ut at de ville prøve å finne en jobb knyttet til Håvards kaffeinteresse. Jobbspesialisten ringte Grünerløkka Kaffehus og lurte på om hun og Håvard kunne komme en tur. Jeg var skeptisk og tenkte at dette har vi ikke tid til, sier innehaver Joachim Strand. Han har tidligere tatt imot folk på andre tiltak, med subsidiert lønn. Det kan være utfordrende. Vi kan ikke stille like store krav og gi dem like mye ansvar. Det tar mye tid. Møtet med Håvard overbeviste likevel innehaveren. Håvard imponerte med kunnskap og en genuin interesse for kaffe. Dagen etter hadde han en deltidsjobb. BRENNENDE ENGASJEMENT: Håvard Blisten har fått deltidsjobb som kaffebrenner og ny selvtillitt. Han drømmer om å starte en egen kaffebar en gang i framtida. 14 < Fagbladet 1/2015

Du jobber og jobber, arbeidsgiveren bruker deg opp, men hvor mye er du verd når lønna samtidig sakker akterut? spør Rune. Høyere tempo enn før Lønnsutviklingen er enda verre tatt i betraktning av at arbeidstempoet er høyere og jobben hardere enn for ti år siden. Ellen opplever at presset i arbeidsdagen på sykehjemmet øker og øker, blant annet fordi pasientene blir dårligere uten at antall pleiere øker. Jeg skryter gjerne av Lambertseter sykehjem, vi har et fantastisk arbeidsmiljø, sier Ellen. Men vi får stadig mer å gjøre, og mer ansvar, men det gir seg ikke utslag i lønna. Vi har prøvd å få tillegg blant annet fordi vi har mye medisinhåndtering, men får beskjed om at alt slikt er inkludert i grunnpakka. Overtid bør unngås så langt det er mulig, og de ansatte er lojale. Jeg hadde overhodet ikke forestilt meg at lønnsutviklingen skulle bli slik. Den står ikke i forhold til utviklingen ellers i samfunnet. Stor forskjell på tilleggene I nakne tall har Ellen en grunnlønn på ca. 30.000 kroner hver måned, mens Rune har 35.000. Det er tilleggene som gjør at Rune virkelig drar ifra. Med 30 kroners forskjell i timelønn, baller det fort på seg. Totalt er lønnsforskjellen ca. 70.000 kroner i året. Men du er 62 år og har slik sett klart deg bedre enn mange kolleger som må slutte i yrket før tida på grunn av helsa? Jeg kan ikke gå av med AFP før jeg har jobbet sju av de siste ni år under denne eieren. At jeg har jobbet 30 år i kommunen tidligere, teller ikke nå. Men jeg har god helse, og skal jobbe så lenge jeg kan. Brudd for første gang Hva har du vunnet på å fortsette i jobben? Svært lite lønnsmessig. Kanskje hadde jeg gått over til hjemmetjenesten om jeg hadde hatt fasiten da sykehjemmet ble lagt ut på anbud for ni år siden, sier Ellen. Det tror jeg ikke, repliserer Rune. Du er så sta, og du vil kjempe for arbeidsplassen din uansett. Ville du ha valgt annerledes enn Ellen i en tilsvarende situasjon? Jeg ville nok også kjempet for saken, men jeg ville neppe vært like idealistisk som henne. Jeg hadde trolig sett meg om etter noe annet, sier Rune. Ellen ser likevel ikke helt svart på det. Vi har i alle fall oppnådd at det ble brudd i lønnsforhandlingene med Aleris, og det er vi så stolt av. Det er ikke sikkert vi tjener på det, men forhåpentligvis kan vi få fokus på lønnsutviklingen for oss som har vært gjennom anbudsrunder og privatisering av kommunale virksomheter, sier Ellen Arnbrott. SAKKER AKTERUT: Ellen Arnbrott kunne tjent 70.000 kroner mer i året hvis hun hadde valgt kommunen som arbeidsgiver. Du jobber og jobber, arbeidsgiveren bruker deg opp, men hvor mye er du verd når lønna samtidig sakker akterut? Rune Arnebrott 18 < Fagbladet 1/2015

Portrettet Tekst: INGVILL BRYN RAMBØL Foto: INGER MARIE GRINI Hvis du treffer henne på t-banen, bør du passe på hva du sier. Før du vet ordet av det, havner du i en novelle. Ordfangeren Ingvild Hedemann Rishøi Alder: 36 år Familie: Gift, en datter (1 år). Bor på Ammerud i Oslo Aktuell: Mottok Brageprisen (åpen klasse) for Vinternoveller i 2014. Folk tror at hun har hatt en fæl barndom. At hun er en trist, mistilpasset person. Hun skriver så dirrende nært og sårt om mødre som ikke kommer, kjæledyr som dør og forventinger som går i knas. Om barn som blir sviktet og voksne som ikke strekker til. Jeg kunne aldri ha skrevet om meg selv, sier Ingvild Hedemann Rishøi. Det som er gøy med å skrive, er å leve seg inn i andre historier enn mine egne. Det er som å leke rollespill. Du blir liksom den andre personen. Den Ingvild H. Rishøi er i virkeligheten, er kritikerrost novelleforfatter og nyslått Bragepris-vinner. 36 år gammel og bosatt på Ammerud med samboer og en datter på ett år. Oppvokst på Lambertseter og Kjelsås med en lillesøster, en lærer-pappa og en mor som jobbet i radioen. Hun satt mye på gulvet og bladde i bøker og lagde historier. Ingvild diktet og faren illustrerte. Hun drømte om å bli forfatter, men fant fort ut at det var for flaut å si at hun hadde tenkt til å leve av å være kunstner. Dessuten ville hun gjerne gjøre noe nyttig, noe som kunne forandre verden. Derfor ble hun journalist. Jeg var ikke noen god journalist, egentlig. Sakene ble bra, og jeg fikk mye skryt, men jeg intervjuet folk på en ganske kynisk måte. Jeg skulle gjerne ha sagt unnskyld til noen av dem. Da hun ble syk i 2002, fikk Ingvild H. Rishøi et langvarig sykehusopphold og en anledning til å revurdere sitt yrke. Da hun ble frisk, ble hun forfatter. Den første novellesamlingen kom i 2007. Den neste i 2011. Så gikk det tre år til før Vinternoveller kom ut. For den ble hun nominert til to Bragepriser, både i åpen klasse og i klassen for beste skjønnlitterære bok. Tre år, tre noveller. Jeg har enten veldig lav arbeidskapasitet eller veldig dårlig arbeidsmoral, sier Ingvild H. Rishøi nesten uten å smile. Når jeg sitter sånn og finner på historier, blir jeg fort sliten, og jeg klarer ikke å gjøre det i sju timer hver dag. Når jeg har skrevet et par tre timer, må jeg gjøre andre ting. Jeg jobber med regnskap, surfer rundt på internett eller tar en treningsøkt. Før hadde jeg dårlig samvittighet for at jeg skrev så lite, men så ser jeg jo at det blir bøker av denne måten å jobbe på også. Hun begynner gjerne med en liten setning hun har hørt eller noe hun har sett på t-banen, på kjøpesenteret eller ute i gatene. En bitteliten flik av virkeligheten som hun tar med seg inn i sitt univers og spinner videre på. Ideen til en av historiene i Vinternoveller fikk hun da hun så tre barn tømme skolesekkene sine i en container. Jeg syntes det var rart, for jeg husker fra min egen barndom at skolesekken liksom var hellig. Du måtte ta vare på det som var oppi der, ellers fikk du kjeft. Så da begynte jeg å lure på hvorfor de tømte sekkene sine. Hva hvis de skal rømme, tenkte jeg. Og hva hvis hun eldste er på flukt fra barnevernet og tar med seg småsøsknene sine fordi hun vil passe på dem. Sånn er det jeg tenker. Sånn er det hjernen min jobber. «Rishøi skriver med dyp psykologisk inn- 20 < Fagbladet 1/2015

Portrettet vi skal miste de arbeidsplassene i oljesektoren for at ungene våre skal kunne vokse opp i en trygg verden. Jeg vil snakke på vegne av dem. sikt og et skarpt blikk for de sosiale betingelsene som preger Oslos østlige drabantbyer, området der novellene utspiller seg. Språket er presist og ujålete på samme tid,» uttalte juryen for Brageprisen 2014. Mange av anmelderne leste også Vinternoveller som et innlegg i den sosialpolitiske debatten. Alle historiene handler om folk som faller litt utenfor i samfunnet. Her er fattigdomsproblematikk, barnevern og rusomsorg. Jeg skjønner at boka kan leses politisk, men det var ikke min intensjon å gi folk i Groruddalen en stemme. Jeg kan ikke begynne med et budskap når jeg skriver. Jeg kan ikke bestemme meg på forhånd for at jeg skal skrive ei bok om underklassen og så blir det det. Men det er viktig for meg å vise at vi mennesker er ganske like. Han som sitter på gatehjørnet og tigger har de samme ønskene og drømmene som deg og meg. Og så er jeg opptatt av det personlige ansvaret vi har for samfunnet rundt oss. Fordi vi lever i en velferdsstat, er det lett å tenke at andres elendighet ikke er vårt ansvar. Men vi har jo et ansvar. Så når det kommer en hjelpende figur inn på slutten av alle de tre novellene, er nok ikke det helt tilfeldig, selv om det ikke er bevisst. Jeg beundrer de menneskene som faktisk tar ansvar for andre, som stopper opp og spør om folk trenger hjelp. Jeg vil gjerne være en sånn person. En novelle om klima skulle Ingvild H. Rishøi gjerne ha skrevet. En novelle som var sånn at alle som leste den forsto alvoret i klimaendringene og gjorde noe med det. Men hun får det ikke til, sier hun, så derfor ga hun heller de 75.000 kronene hun fikk da hun vant Brageprisen til Natur og Ungdom. Jeg ga bort de pengene for å få lov til å snakke om olje i mediene. Jeg syns det er en «Fordi vi lever i en velferdsstat, er det lett å tenke at andres elendighet ikke er vårt ansvar. Men vi har jo et ansvar.» merkelig tid vi lever i, hvor det er vår generasjon som kan bestemme om menneskeheten skal få leve videre på jorda. Men så bare fortsetter vi som før og henter i barnehagen og handler på Rimi. Og vi har en regjering som vil åpne nye oljefelt enda vi vet at vi må la to tredeler av ressursene ligge urørt for at ikke jorda skal bli for varm. Det er så rart at ikke Erna Solberg tar det inn over seg, at det er hun som styrer akkurat nå og som har ansvaret for å snu. Jeg tror det er mange som tenker som meg. Som vil at det skal bli dyrere å fly og som vil at Ingvild H. Rishøi snakker som hun skriver. I korte, enkle setninger, og i et språk som ble formet rett nord for Sinsenkrysset på 80-tallet. Novellefigurene hennes snakker også sånn, selv om språket i Groruddalen er et annet nå. Det er viktig for meg at språket skal virke muntlig og at historiene skal virke troverdige. Derfor bruker jeg mitt eget talespråk og detaljer fra mitt eget liv. Jeg hadde hamster da jeg var liten, og jeg veit akkurat åssen en sånn hamsterflaske klikker om natta. Derfor kan jeg skrive om det. Og derfor tror folk kanskje at det er mitt liv jeg skriver om også. Men historien rundt er ikke min, for mitt privatliv er privat. Selv om folk har lest boka mi, vil jeg ikke at de skal kjenne meg. Hun vil gjerne skrive hele livet, men det er ikke så viktig for henne å kunne leve av å skrive. Hun har jobbet i barnehage og på gravlunden, og reiser gjerne rundt og holder foredrag og underviser på skoler. Da føler hun at hun er en del av verden. Hun trenger å treffe folk for å kunne skrive. Derfor er det så fint å bo i Groruddalen, syns hun, hvor folk av alle slag lever tett på hverandre og du kan oppleve mye rart på kjøpesenteret eller t-banen. Forfatteren kan være ganske fjern og rar når hun går sånn og «surrer», som hun kaller det. Hun stirrer. Lytter. Og tar notater. En gang ble hun nesten tatt på fersken. Hun satt på t-banen og noterte noe hun hadde hørt. Da var det plutselig noen som begynte å snakke til henne om notatblokka hennes. Om at det ikke er så vanlig lenger, at folk har sånne notatblokker. Det likte jeg ikke så godt. Jeg hadde ikke lyst til å si at «jeg er forfatter og jeg sitter her og skriver opp det du sier». Heldigvis skulle jeg av. 22 < Fagbladet 1/2015

Redigering: Per Flakstad Illustrasjoner: www.tonelileng.no Adresse: Fagbladet, Postboks 7003 St.Olavs plass, 0130 Oslo E-post: barespor@fagforbundet.no Overprøve valg av verneombud SPØRSMÅL: Kan arbeidsgiver overprøve valg av verneombud på en avdeling? Lederen i avdelingen kommer til meg som tillitsvalgt og mener at kandidaten til verneombud av ulike grunner ikke er skikket til å ta på seg vervet. Lederen har kunnskap om et forhold ved vedkommende som verken kollegene eller jeg skal vite om. Hvordan forholder jeg meg til dette? K.P. SVAR: Det er i utgangspunktet arbeidstakerne på stedet som fritt skal velge sitt verneombud hvis det ikke er rutiner for at klubben velger verneombud på årsmøtene. Ifølge reglene i forskriften om organisering, ledelse og medvirkning, 2.3, er det bare arbeidsgiver eller dennes representant som ikke er valgbar. Det er også enhver arbeidstakers plikt, jf. arbeidsmiljølovens 2-3, å delta i det organiserte vernearbeidet. Alle skal delta, for eksempel ved å bli valgt til verneombud en eller annen gang i løpet av sitt arbeidsliv. De eneste kriteriene som er nevnt i forskriften, er at verneombudet «skal velges blant arbeidstakerne som har erfaring og innsikt i virksomhetens arbeidsforhold». I tillegg bør verneombudet ha vært ansatt i minst to år i virksomheten (eller tilsvarende virksomhet). Har arbeidsgiveren ansatt arbeidstakeren, vil jeg tro at det er foretatt en totalvurdering som konkluderer med at vedkommende kan få jobb der. At denne medarbeideren så ikke kan gjøre sin plikt som arbeidstaker ved å stille seg til rådighet som verneombud, virker veldig søkt. Det er svært viktig at taushetsplikten ikke brytes av arbeidsgiver for å hindre et valg. Jeg legger også inn mulige momenter som at vedkommende for eksempel er En grunnleggende og omsorgsfull kultur gir større trygghet. tidligere psykiatrisk pasient, rusmisbruker eller kriminell, og har vært tatt inn i virksomheten på spesielle vilkår. Ja, vi skal inkludere alle, og de skal få en ny sjanse. Vi må, som følge av det, også ta en sjanse på å velge ansatte som har en broket fortid, og som vi slett ikke er sikker på om mestrer vervet hundre prosent. Det krever mer av oss andre, om vi vet bakgrunnen eller ikke, i forhold til tilrettelegging, opplæring og ikke minst veiledning og oppfølging. Det hender man foretar «ukloke» valg, og at utvalget ikke er all verden ved verneombudsvalget. En grunnleggende og omsorgsfull kultur gir større trygghet for at det ukloke valget likevel ikke fører til katastrofe, verken for arbeidstakerne eller virksomheten. Vi ser hverandre og tar på alvor at vi alle har bagasje med oss som krever ulik oppmerksomhet og oppfølging. Jeg konkluderer med at svaret er nei; arbeidsgiveren kan ikke overprøve valget av verneombud ved å vise til taushetsbelagte opplysninger. Arne Bernhardsen, redaktør i Gyldendal Arbeidsliv «Senil-uka» SPØRSMÅL: Dette gjelder den såkalte «senil-uka», som trer i kraft det året vi fyller 60 år. Er det sånn at vi da bestemmer helt selv når vi vil bruke denne uka? Jeg vet vi kan «plukke dager», men gjelder dette også søndager og helligdager? SVAR: Formålet med lov om ferie (ferieloven) er å sikre at arbeidstakere årlig får ferietid og feriepenger. I ferielovens 6 andre avsnitt omtales den ekstra ferieuka du sikter til. Den sier at arbeidstaker over 60 år selv bestemmer tida for avvikling av ekstraferien, med mindre annet er avtalt. Ekstra ferien kan tas samlet eller med en eller flere dager om gangen. Forutsetning er at arbeidstaker over 60 år skal gi arbeidsgiver minst to ukers varsel før avvikling av ekstraferien. I ferielovens 5 reguleres feriefritidens lengde, og for arbeidstaker som fyller 60 år i løpet av ferieåret, skal det gis ekstraferie på seks virkedager. Som virke dager regnes alle dager som ikke er søndager eller lovbestemte helgeog høytidsdager. Deles ekstraferien, kan arbeidstaker bare kreve å få fri så mange arbeidsdager som vedkommende normalt har i løpet av ei uke. Herdis Schärer, rådgiver i forhandlingsenheten Fagbladet 1/2015 < 25

«LAGERBARNA» har både navn og ansikt Justisminister Anundsen snakker om lageret av lengeværende barn. Vi gir dem navn og ansikt. Foto: Tri Nguyen Dinh Tekst: VIBEKE LIANE Lia, Sara og Ahmed Muradi har levd hele livet som illegale flyktninger. De har aldri vært i Irak, landet norske myndigheter vil returnere dem til. De husker ikke lenger hvor mange asylmottak de har bodd på. «Lageret» av lengeværende De er tre av mer enn 400 lengeværende barn som justisminister Anders Anundsen (Frp) vil sende ut av landet, og som han i desember omtalte slik i Bergens Tidende: «Alle disse er her ulovlig. Det Politidirektoratet fikk beskjed om av oss, var at utsendelse av lengeværende barn ikke skulle prioriteres foran de som har vært her kort tid. Vi skulle ikke tømme lageret av lengeværende barn. Det som kan ha skjedd, er at lengeværende barn er blitt prioritert sendt ut, fordi de nettopp er lengeværende. Det skulle ikke skjedd. Dette er mitt ansvar.» Redde Familien på fem holder til i en bolig de har fått tildelt av asylmottaket i Fredrikstad. På familierommet på asylmottaket leker de tre søsknene. Jeg spør om å få intervjue dem. De kommer bort og setter seg ytterst på stolene. Jo da, de trives på skolen. Fagene og friminuttene. Jeg er glad for at jeg har lært norsk, sier Ahmed. Sara liker matematikken best. Jeg er blant de beste i klassen, innrømmer hun rødmende på spørsmål om hun syns det er et vanskelig fag. Det er Ahmed også, skyter faren inn. De får så mye ros. Lærerne sier at de er flinke og snille unger, sier Mohammed pappastolt via tolken. Hva tenker dere om framtida? Jeg er redd for at politiet skal komme og ta oss. Jeg drømmer ofte om det, sier Sara. For farlig å returnere De har bodd i Norge i ni år. Avslaget på asylsøknaden kom i slutten av 2008. Nå setter de sin lit til at barnas tilknytning til riket vil gi dem lovlig opphold. Rådgiver Jon-Ole Martinsen i Noas (Norsk organisasjon for asylsøkere) har kjent Muradi-familien i flere år, og bistår familien overfor utlendingsmyndighetene. Han mener staten er mest opptatt av å sende ut et signal om streng innvandringspolitikk. Utlendingsnemnda lar innvandringsregulerende hensyn veie tyngre enn hensynet til barna, sier Martinsen. Han er kritisk til at familien fikk avslag om opphold i 2008, og viser til anbefalingen fra FNs Høykommissær om å gi beskyttelse til mennesker som kommer fra randsonen i Irak som anses som svært ustabil. Sikkerheten er også forverret betraktelig på grunn av IS-styrkenes krigføring i området, sier Jon-Ole Martinsen. OFRE FOR VOKSEN- KONFLIKT: Lia (3), Ahmed (12) og Sara (10) Muradi er fanget i UDIs papirkamp med foreldrene. 26 < Fagbladet 1/2015

er når pasient og pårørende får nytt håp. Og det er det jo ofte grunn til, for muligheter for god behandling blir stadig bedre. Nå vet vi for eksempel at tidlig intervensjon øker muligheten for et godt liv også for pasienter med psykose. Skyld og skam Framfor alt prøver mamma Borghild Spiten Mathisen å motivere foreldre til å ha et liv ved siden av rollen som omsorgspersoner for et barn som sliter. Det har hun selv klart å bevare. Hver morgen bestemmer jeg meg for at jeg skal ha et greit liv. Og det har jeg. Jeg er heldigvis ikke laget for bitterhet, sier hun. Hun bærer ikke nag til noen selv om sønnens død resulterte i en tilsynssak. Hun anklager heller ikke seg selv. Jeg har sikkert gjort mange feil, men det kommer ikke noe godt ut av å piske seg selv. Det er også en holdning hun prøver å formidle til pårørende som oppsøker henne. Vi snakker mye om skyld og skam. Det er følelser både foreldre og søsken plages av, sier hun. Prosjektleder Gro Anita Kåsa Poulsen tar umiddelbart tak i temaet. Skyld og skam kan kanskje bli tema på neste samling for pårørende, tenker hun høyt. Det dukker stadig opp nye temaer som er viktige å belyse. Da utvikler vi dem videre, enten til vårens faste samling for pårørende, som månedens tema på nettsida vår eller på et talkshow på Kick eller tv. Grenser for åpenhet Som prosjektleder er Gro Anita Kåsa Poulsen takknemlig for alle som tør å stille opp i programmer eller på nettsida til Abup. Men vi er forsiktig med hvem vi spør. En slik publisitet er ikke for alle. Det kan fort bli større sak enn vi hadde forutsett. Plutselig kan en pasient eller pårørende havne på riksavisenes forside, og det kan bli overveldende, sier Gro Anita Kåsa Poulsen. Abup: Avdeling for barn og unges psykiske helse ved Sørlandet sykehus. LPP: Landsforeningen for pårørende innenfor psykisk helse. På abup.no finner du tv-programmene, blogger og nyheter. Fagbladet 1/2015 < 31

Maleri: Hugo Simberg samtidig være medmenneskelig eller personlig. Snarere tvert imot, hos den profesjonelle er det personlige integrert i det faglige. Meddelelsen av plutselige tap er historiske hendelser i folks liv. Flere enn de tradisjonelle budbærerne samtaler med de etterlatte i dagene etter dødsfallet. Det kan være personale knyttet til barnehager, skoler, sykehjem og i mange andre deler av arbeidslivet. Enten vi møter de sørgende som fagfolk eller privatpersoner, utfordres vårt mot til å være hos dem uten at vi kan lindre deres smerter. De etterlatte trenger alt annet enn billig trøst og forsøk på å nedskrive betydningen av tapet. De står ved begynnelsen til det krevende sorgarbeidet: Å ta inn over seg det som har skjedd. Det kan være en hjelp for dem å se den døde ved syning og å besøke åstedet eller ulykkesstedet. De trenger den viktige samtalen som ofte ikke har så mange ord. Vi skal først og fremst være lydhøre og vise ved vårt nær vær at vi bryr oss. Gjennom måten vi tar kontakt med de pårørende på, sies det samtidig at vi samfunnet rundt dem vet at de er rammet. Det fins støtte og hjelp. Vi kan trenge SÅRET ENGEL: Dette er den finske maleren Hugo Simbergs mest kjente verk, og ble i 2006 kåret til Finlands «nasjonalmaleri». Det er valgt som forsidebilde på fokusforfatterens bok Bud bærer. Samtaler ved plutselig død. å sette ord på det: «Vi tar kontakt med dere i morgen formiddag, om dere synes det er greit? I mellomtiden er det mulig å benytte dette telefonnummeret for å få bekreftet og høre på nytt det vi nå har formidlet. Dette er mitt navn og telefonnummer, her er navnet på pårørendekontakten i politiet.» Andre støttespillere som familie og nære venner er kommet til. Vi holder et øyeblikk rundt dem, og går. Fagbladet 1/2015 < 37

FOTOREPORTASJEN Vi møttes på en pub for fire år siden, og jeg var ganske full. Morten er tatovør, så jeg gikk bort til ham og spurte om han kunne fikse to av tatoveringene. Han bare snudde seg og gikk. Dagen etter tok noen felles venner oss med på en biltur, men først et år senere ble vi sammen. Nå er vi foreldre til en liten jente. EMMA OG MORTEN Foto og tekst: IFFIT QURESHI FOLK IOSLO Hvem er menneskene du passerer hver dag? Det lurte samfunnsengasjerte Iffit Qureshi på, før hun gikk ut og tok bilder av 1600 tilfeldige mennesker i Oslo og ble kvitt noen fordommer underveis. Jeg mener at vi er for materialistiske. Jeg reiser til Filippinene regelmessig, og folks generøsitet og åpenhet overrasker meg til tross for at de har så lite. De frykter ikke døden, de lever livet nå. Jeg ønsker inderlig at jeg reiste mer da jeg var yngre. Kanskje det ville ha åpnet øynene mine mye tidligere. ODD 40 < Fagbladet 1/2015

FOTOREPORTASJEN Rakkerungene den norske versjonen. På HUMANS OF OSLOs facebookside kan du se flere bilder og tekster som gir et glimt av hva folk er opptatt av. Denne behandlingen er ingen kur mot MS, men den hindrer at immunforsvaret angriper nervecellene i hjernen og ryggraden. Dette startet etter en arbeidsulykke. En metallramme falt fra taket og traff meg i nakken og skulderen. Sykdommen har lært meg aldri å ta noe for gitt og alltid være uredd. Det viktigste er at jeg ikke lar sykdommen definere hvem jeg er. CATHRINE Da pappa døde, mistet jeg fundamentet i livet mitt. Slektninger i Pakistan ville at han skulle begraves der. Jeg nektet. Pappa skulle være her sammen med oss i Oslo. Jeg pleier å dra til kirkegården for å snakke med ham, og jeg har kjøpt gravplassen ved siden av ham, bare i tilfelle noen i vår familie går bort. GOMI 42 < Fagbladet 1/2015

FOTOREPORTASJEN Herregud, er det deg «Tom»? Da jeg var liten, ble jeg mobbet, og jeg trodde det var min skyld at jeg var annerledes. Jeg fikk diagnosen Aspergers for noen få år siden, etter at jeg leste en bok som beskrev mine symptomer. Hvis folk tuller, forstår jeg dem ikke. Det folk sier og det de uttrykker med kroppen, må ha sammenheng. NOORA Vi er gift og driver et firma sammen. Vi har alltid vært ukonvensjonelle. Folk tror vi er gale, men det er ofte de gale menneskene som har de beste historiene. ANTHONY AND NICOLE Ridder er mitt sjeledyr hvis det er mulig å si det. Jeg har hatt hunder tidligere, men det er første gangen at jeg opplever en dypere kontakt med en hund. ÅSE OG RIDDER 44 < Fagbladet 1/2015

Nanna er kjent på Furuset Forum for sitt sprudlende vesen og varme klemmer, som hun deler ut i starten av hver arbeidsdag. Hun er også kjent for å ha en sterk rettferdighetssans, mye omtanke, og hun tar arbeidsoppgavene på alvor. For de fleste med Downs Syndrom kan den minste ting gi den største glede, mens samme ting kan snu dagen opp ned. Hennes største drøm er å spille i Hotell Cæsar. NANNA Faren min var alkoholiker, og til tross for at han slo oss barna så vi fikk blåmerker, rørte han aldri mamma. Jeg husker at lærere spurte hvordan ting var hjemme. Sammenlignet med hva, lurte jeg? Hadde jeg ikke blitt far i ung alder, kunne jeg endt opp som alkoholiker eller enda verre. Barna mine har holdt meg i sjakk. DENNIS Jeg har vært fotograf og jobbet i tillegg i finansbransjen. Jeg gjorde det kjempebra, men på 80-tallet begynte jeg med narkotika og mistet alt. ØYVIND Det var ikke mer plass på trappene, så de stakkars folka der måtte sitte på benken! «I begynnelsen var det vanskelig å snakke med ukjente folk, men jeg ble rørt av folks åpenhet og tillit. Etter hvert er jeg blitt mer opptatt av muligheten for nye bekjentskap. Vi må ikke la oss begrense av egne redsler,» sier fotograf og prosjektleder IFFIT QURESHI. Fagbladet 1/2015 < 45

Integrering I Kirkenes tar kundene det som en selvfølge at betjeningen snakker russisk. I butikker, bedrifter og hoteller er det innvandrere som holder hjulene i gang. Tekst og foto: BIRGITTE WISUR OLSEN Grensekrysserne HOLDER LIV I BYEN En spasertur bortover gågata i Kirkenes viser med all tydelighet hvor i landet du befinner deg. Her er nemlig gateskiltingen på både norsk og russisk, noe som har vært med på å gi byen tilnavnet den russiske byen i Norge. Enhver butikk med respekt for seg selv har russiskspråklig personale. I den nordlige enden av gågata, i klesbutikken Twenty, snakker de ansatte mange språk: russisk, finsk, norsk, svensk, samisk, engelsk, fransk og tysk. Ved siden av kiosken står ei sushivogn der sushikokken Miguel Angelo Castro regjerer. Han er fra Venezuela/Spania og har japanske aner. De internasjonale forholdene fortsetter nedover gata. Her dukker nasjon etter nasjon opp i butikker og bedrifter. Serveringsstedene har servitører fra Sverige, Polen og Estland. Her er kafeer og spisesteder med kurdiske, kinesiske og bulgarske innehavere. Innvandrerne holder hjulene i gang Fra byens kjøpesenter markedsføres tilbudene bevisst mot storbyen Murmansk i Russland, og senterkafeen drives av en palestiner. 61 nasjoner er representert i Sør-Varanger kommune. Dersom de nordiske landene inkluderes, har opp mot ti prosent av innbyggerne innvandrerbakgrunn. Bygg- og anleggsbransjen, helsevesenet, butikker, restauranter og hoteller hadde slitt med å holde hjulene i gang uten innvandrere i arbeidsstokken. Tett kontakt med Russland Sør-Varanger har knapt arbeidsledighet, bare 2,1 prosent, og det er kamp om arbeidskraften. Siden 2012 har befolkningen i norske Sør-Varanger og russiske Petsjenga kunnet reise visumfritt som følge av en grenseboeravtale. Flere arbeidstakere velger å pendle fra Russland til Norge, og på det viset kombinere rimelige russiske levekostnader med høyere norske lønninger. Russerne er den desidert største innvandrergruppa til Sør-Varanger. 357 personer av en befolkning på 10.134 personer har innvandret fra Russland. Det er ikke uvanlig at russere som står i kø eller ikke finner veien, spør seg fram på russisk. De tar det som en selvfølge at noen i nærheten kan morsmålet deres. Det er nesten litt for mye. De er jo i Norge, men er vant til at det alltid er noen i nærheten som kan snakke russisk, kommenterer Kristina Bye. Hun er selv fra Kirovsk i Russland, 277 kilometer fra Kirkenes. Russerne er de beste kundene Kristina Bye jobbet i parfymeriet på kjøpesenteret da hun kom til byen, og var på hogget for å overta gullsmedbutikken samme sted. Jeg visste at dersom det bare kom en russer bak disken, så kom omsetningen til å øke. Russerne legger igjen veldig mye penger her, og det er viktig at de får god service, påpeker hun. Valutasvingningene som følge av Ukraina-konflikten og fallet i oljeprisen, følges nøye. For det anslås at russerne står for 15 prosent av omsetningen i butikkene i Kirkenes, og Russland kalles gjerne Sør-Varangers hjørnesteinsbedrift. Krysser grensene Kristina Bye har beholdt sitt russiske pass, men det er i Sør-Varanger hun føler seg mest hjemme, og hun syns det blir rart å bruke ordet innvandrer i en grenseby som Kirkenes. Å krysse grenser blir en vane, en livsstil. Her er jo folk så vant til å krysse grensene. Det blir det samme den andre veien. Mange nordmenn reiser så mye i Russland at de er halvveis russere. 48 < Fagbladet 1/2015

NIGERIA, DESEMBER 2014: Militære aksjoner stopper ikke volden Nord i Nigeria er islamistsekten Boko Haram fortsatt på offensiven, åtte måneder etter at de kidnappet mer enn 200 skolejenter. Men problemene nord i Afrikas mest folkerike stat krever en politisk løsning. Tekst og foto: MAREN SÆBØ Et sekstitalls kvinner og menn er samlet i Millennium Park i hovedstaden Abuja. Det er tid for gjennomgang av dagens presseomtale. Kampanjen for å bringe hjem jentene som ble kidnappet fra sine sovesaler i Chibok av Boko Haram i april, har holdt det gående i fire måneder. Å holde interessen for saken oppe er ikke lett; nigerianske og utenlandske aviser er for lengst over på neste store story. To kvinner leder møtet i parken, og mellom slagordene fører de en diskusjon om hva som skal skje videre. Én ting er sikkert: De gir ikke opp. Jeg har en datter. Jeg tenker på at dette kunne vært henne, og da kan jeg ikke la være å reagere. I de 112 dagene protesten har pågått, har jeg kun vært borte én dag, forteller Aisha Yesufu. Denne dagen blir det lest opp donasjoner fra familier i Chibok. De gir mellom 3000 og 5000 naira hver. Det tilsvarer 150 200 norske kroner, en ganske betydelig sum for landsens familier i Nigerias fattigste provins, Borno. Jeg vet hvor disse jentene kommer fra. Jeg kommer også fra et slikt sted, hvor det er stor fattigdom, hvor jenter ikke får utdanning, hvor de gifter seg unge, og får barn. Jeg giftet meg da jeg var 24 år gammel, etter å ha tatt universitetsutdanning. Det fikk jeg høre. Men hadde det ikke vært for utdanningen min, ville jeg ikke vært her i dag og protestert. Jeg ser meg selv i disse jentene fra Chibok, og jeg vil gjerne gi dem en stemme, sier Yesufu. Sju av ti lever i fattigdom Den røde jorda blir til sleip leire i regnet, og det er plutselig mye vanskeligere å ta seg fram. Vi er i delstaten Kano, nord i landet. Det er et sted som dette Yesufu er fra, et sted med en bilvei, et marked som står øde unntatt på markedsdagen, en samling hytter og hus mellom åkre med hirse og yams. Et sted hvor det er begrenset tilgang til skole og helsetjenester, hvor kvinner får lite eller ingen utdanning og gifter seg tidlig. Nigeria er ikke et fattig land, men deler av befolkningen lever i dyp fattigdom. Nigeria er Afrikas største eksportør av olje, samtidig som sju av ti nigerianere lever i fattigdom. Verst er det i de nordvestlige og nordøstlige statene. Det er også i disse delene av landet færrest barn fullfører vanlig offentlig skole, det er her spebarns- og mødredødelighet er høyest. Og det er her den islamistiske sekten Boko Haram opererer. Boko Haram, eller Jam atu Ahlis Sunna Lidda awati wal-jihad «de som vier seg til fremme av Profetens lære og jihad» var i utgangspunktet en radikal men fredelig sekt, ledet av den delvis selvlærte predikanten Mohammed Yusuf. I løpet av 2000-tallet vokste de fra å være en liten gruppe rundt predikanten til å bli en maktfaktor i nordøst. Den nigerianske forskeren Yinka Olomobi mener Mohammed Yusuf på det meste kan ha hatt 540.000 følgere. Da han ble drept sammen med hundrevis av sine tilhengere, ble det en stund stille i Nord-Nigeria, før en serie bankran og angrep på politistasjoner varslet at den radikale sekten var tilbake. Unge mennesker uten utdanning Vi sover med ett øye åpent, det har vi gjort en stund, sier Bala Abdullahi Gaduwama, leder av den lokale menneskerettsorganisasjonen Gaduwama. Han forteller hvordan de siste årene har vært en slags unntakstilstand for delstatshovedstaden Kanos 12 millioner innbyggere. En 50 < Fagbladet 1/2015

DEBATT vi om Jødeland, som på Jesu tid besto av Galilea, Samaria og Judea at jødene var fordrevet i nesten 2000 år, og at de ble skjenket det forgjettede land i 1948. Riktignok bodde det også noen late beduiner og andre arabere der på den tida, men det var de driftige jødene som fikk ørkenen til å blomstre. Dette lærte vi på skolen, og det fortalte avisene oss. På slutten av 60-tallet begynte det riktignok å dukke opp enkelte skribenter som skrev kritisk om staten Israels behandling av palestina-araberne i området. Da lærte vi et nytt ord: antisemittisme. De som skrev negativt om Israel, var antisemitter. Men etter hvert skaffet vi oss kunnskap og forsto at vi var blitt lurt. Sandberg Oiknines innlegg er meget personlig, innimellom på grensen til det private: «Hver gang Fagbladet ligger i postkassa, synker hjertet i brystet og jeg får en klump i magen men hvordan kan jeg fortsette i en fagforening som til de grader taler og arbeider mot det jeg er og hva jeg står for.» Men da tillater jeg meg å være direkte: Hvem Sandberg Oiknine er, vedkommer ikke saken, men hva hun står for, derimot... Jeg har vært i Israel/Palestina. I flyktningleirer. Gått i gamlebyen i Hebron hvor palestinerne har vært tvunget til å bygge stålgitter over gatene for å beskytte seg mot steiner og søppel som ble kastet ned fra israelske bosettere, som under beskyttelse av soldater hadde bygd sine hus oppå palestinernes. Jeg har sett disse skammens murer som herrefolket har oppført langt inne på palestinsk område. Stått i kø ved sjekkpunktene hvor palestinerne blir hersa med hver dag når de skal på jobb eller besøke en annen landsby. Jeg har også opplevd hvordan den israelske hæren under en demonstrasjon mot en ulovlig bosetting brukte tåregass og skarp nok ammunisjon til at det tok livet av en jentunge. «Det finnes grenser for alt, unntatt for Israel.» (H. Tikkanen) Så til Trude Sandberg Oiknine: Er det dette du står for? For meg handler det ikke om å se saken fra begge sider. Dette handler om at «i en verden av konflikter, med ofrer og bødler, er det tenkende menneskers oppgave ikke å stå på bødlenes side». (Howard Zinn) Øivind Svarstad MIDTØSTEN Venstrevridde tillitsvalgte Jeg tror mange kjente seg igjen i Trude Sandberg Oiknines innlegg i Fagbladet nr. 12/2014. Der nevner hun en del punkter om Fagforbundets slagside i utenrikspolitikk som er verdt å diskutere videre. Jeg sjøl meldte meg inn i Fagforbundet seint i 2011, mye fordi jeg vil støtte kampen for et likestilt arbeidsliv, sikre rammer mht faste stillinger og fordi jeg mener at en solid stat er viktig. Mitt politiske parti er Arbeiderpartiet. Jeg fikk Fagbladet i posten hver måned, pluss diverse lokale blader og plakater m.m. Etter hvert følte jeg en viss uro på profilen i disse bladene. Det var et voldsomt kjør på Midtøsten-konflikten og en ensidighet som nesten tok komiske former. Det toppet seg i sommer da sju åtte sider av Fagbladet et blad for et norsk arbeidstakerforbund ble brukt til rein propaganda for Palestinas sak. Da tenkte jeg at det kanskje var på tide at noen fra den «tause majoritet» skrev noen linjer. Skal Fagforbundet mene så mye om utenrikspolitiske spørsmål, er det ikke en organisasjon som skal ta vare på medlemmenes interesser i Norge? Ja, hva er egentlig medlemmenes interesser? I en undersøkelse foretatt av Klassekampen høsten 2013 spurte de hvilke partier medlemmene i LO stemte på. Om lag 46 prosent stemte Ap; Høyre og Frp ca. 15 prosent hver og partiet Rødt under to prosent. Når forbundet fører en utenrikspolitisk retorikk som på mange måter høres ut som det såkalte ytre venstre, er det verdt å spørre seg om noen drar med seg private agendaer inn i tillitsvervet. Midtøsten-spørsmålet er en dypt tragisk sak, som dessverre ikke er enkel. For de enøyde promillene blant de såkalte israelvennene og palestinaaktivistene, er ting svart og hvitt, men så enkel er ikke verden. Å kjøre en bombastisk stil, som spesielt Fagbladet gjorde, er aldri lurt. Hvis de tror dette skaper flere sympatisører for sin sak, tar de feil. Det får folk til å stille seg flere spørsmål i stedet. Hva har Fagforbundet ikke fokusert på? Det er mange store og grusomme saker i verden, ikke minst fra Afrika og ebola-katastrofen der. Kan ikke akkurat si det flommer over med stoff om dette. Hva med det forferdelige diktaturet i Eritrea, der den marxistiske diktatoren Esaias Efiwerki farer grusomt fram? Mange flyktninger fra dette landet har kommet til Norge de siste åra. Mange av dem er medlemmer i Fagforbundet eller er potensielle medlemmer. Har ikke stått en linje om dette i Faglandet. Det verste er at Fagbladet ikke har tatt tak i problemene rundt Kurdistan og radikaliseringen av muslimer. Den kurdiske befolkningen var i reell fare ved Kobani, men også i kamp med IS. Dette har nesten ikke blitt nevnt et ord om i Fagbladet, og det skuffer meg dypt. Her kan jo Fagforbundet bruke sine kjemperessurser til å drive forebyggende arbeid mot radikalisering av norske muslimer etc. Her må dere på banen! Sjøl var jeg på det fantastiske opptoget i Oslo seint i august; der muslimer, kristne, jøder, hinduer og buddhister gikk sammen mot politisk ekstremisme. Denne gangen var det muslimsk ekstremisme, i 2011 «For de enøyde promillene blant de såkalte israelvennene og palestinaaktivistene, er ting svart og hvitt, men så enkel er ikke verden.» gikk vi i tog mot den klassiske fascismen og massemorderen Breivik. En ekstremist er en ekstremist, uansett om det er Breivik, IS, Pol Pot eller Hitler. Det har vært en bedring i det siste. Fagbladet har intervjuet jøden Erwin Kohn, som bl.a. samarbeider med muslimer og kristne i antirasistisk senter. Jeg har heller aldri ment at det ikke skal stilles spørsmål ved Israels politikk, som det er mye galt med. Men også palestinerne har en vei å gå. Det som er sikkert, er at det aldri blir fred i Midtøsten hvis de skråsikre promiller på hver sin side får sine ønsker oppfylt. 54 < Fagbladet 1/2015

Ill. foto: Kirsti Knudsen Gaza er en menneskeskapt vulkan som er klar for utbrudd. Det er ingen trøst i å høre fra folk som selv er fri at palestinerne er sterke og seige og kommer til å klare seg. Også palestinerne er bare mennesker, og de har ikke fortjent denne straffen. Gaza er så å si omgitt av strømførende piggtrådgjerder og vakttårn. Overvåkningsballonger og droner (av og til væpnet med missiler) henger konstant på himmelen. Det blå Middelhavet patruljeres av israelske krigsskip som venter på at fiskerne i Gaza skal våge seg utenfor grensen på seks nautiske mil for å finne mer fisk. Bare i løpet av den siste uka har 12 fiskere blitt arrestert og fått konfiskert fiskeutstyret sitt. Landet overvåkes, og Egypt hjelper nå Israel med å stramme grepet om Gaza ytterligere. mens den israelske blokaden holder regionen i et strupetak. Fattigdommen har spredt seg til hver eneste gate, men de fleste av innbyggerne er for stolte til å tigge eller vise seg offentlig som trengende. Palestinerne har en ukuelig vilje og stort mot, men er like sårbare som alle andre ville vært om de hadde blitt sperret inne, fordrevet, ydmyket, beleiret og undertrykt i sitt eget hjemland over lang tid. Det er grenser for hva de 1,8 millioner menneskene derav halvparten under 18 år som er stuet sammen på et område på størrelse med Manhattan, kan tåle. Israelsk militærokkupasjon og beleiring til lands, vanns og i lufta fører til en konstant mangel på medisinske forsyninger, drikkevann, undervisningsmateriale, byggematerialer samt gass til matlaging. Arbeidsledigheten er nå er den høyeste noen gang i Palestinas historie. Tenk deg at Manhattan blir avsperret. Alle inn- og utganger er inngjerdede militære sjekkpunkter som kontrolleres av okkupasjonssoldater som ikke bryr seg om hvordan tilværelsen din ser ut, og som ikke bryr seg om du lever eller dør. Hvordan kan en slik behandling av mennesker være avskyelig ett sted, men akseptabelt et annet sted? Adnan forstår kanskje ikke hvorfor han må jobbe så sent ute i regnet denne kalde, mørke natta, men i likhet med mange andre i Gaza merker han godt trykket fra lokale, regionale og utenlandske styresmakter. Tenk om Fatah og Hamas kunne ha lagt de interne stridighetene til side, og fokusert på lidelsene som hele det palestinske folk utsettes for. Om de bare kunne forstå at de ideologiske forskjellene er uviktige sammenlignet med spørsmålet om hvordan de kan håndtere okkupasjonsmakten Israel. Fagbladet 1/2015 < 57

Etter jobb Tekst og foto: PER FLAKSTAD Magnus Reneflot går på skattejakt i nærmiljøet. Ofte finner han skatter i form av reflekser, speilinger og mønstre de fleste andre overser. Våkent blikk Magnus Reneflot Alder: 58 år Familie: Gift, to barn. Jobb: Assistent i 75 prosent stilling ved en bolig for psykisk utviklingshemmede. Hobby: Prisbelønnet naturfotograf og kursholder. Initiativtaker og daglig leder for Norsk Naturfoto Festival i Ski som arrangeres 20. til 22. mars. En liten stund så det stygt ut for portrettbildet av Magnus. Vi skulle kjøre til en av hans favorittplasser, noen minutter unna boligen på Siggerud i Ski. Men bilvinduene var fulle av stålis, og Magnus så plutselig en åpenbaring i isens intrikate mønstre. Med et lengselsfullt blikk, lot han seg likevel trekke med til vår isfrie bil. Magnus Reneflot er naturfotografen som ikke trenger å reise på kryss og tvers på jakt etter spektakulære dyr og landskaper. Hans fotografiske univers fins i nærheten av der han bor, eller i nærheten av der han til enhver tid befinner seg. For eksempel på en parkeringsplass utenfor Galleri F15 på Jeløya i Moss. Magnus skulle se en utstilling, men han valgte å krype inn i et buskas fullt av duggdråper for å fange dråpenes reflekser i mønsteret av greiner. Det ble ingen utstilling på ham. Naturen er i seg selv et stort galleri, og du kan selv velge hvilken utstilling du vil se, enten det er store landskaper den ene dagen eller små detaljer den neste. Som fotograf er jeg er veldig opptatt av speilinger og refleksjoner, fenomener som får virkeligheten til å se annerledes ut, sier han. Fram til 2004 hadde Magnus ansvarsfulle stillinger i Kodak Norge. Men så ble produksjonen lagt ned. Han vil ikke være med på at det er en karrierenedtur å jobbe som assistent med psykisk utviklingshemmede. Jeg er en sosial sjel som liker å ha kontakt med mennesker, og jeg byr gjerne på meg selv. Hvis du forsøker å gi de menneskene jeg jobber med litt ekstra, så gir de fantastisk mye tilbake. Jeg er glad i jobben min og stolt av den! I Norge har vi det så godt at vi kan kjøpe omtrent hva vi vil uten å ha superlønninger, men det handler om å være fornøyd med det du har, sier Magnus. De siste årene har han hatt en ubetalt og tilnærmet full stilling som daglig leder i Norsk Naturfotofestival, som han selv tok initiativ til: Det er viktig å brenne for noe. Likegyldighet er noe av det verste som fins, da er det jo ingenting som betyr noe, mener han. Når vi kommer tilbake til parkeringsplassen, sier Mangus raskt adjø og løper mot sin egen bil. Forhåpentlig har ikke stålisen på bilvinduene smeltet ennå. 62 <Fagbladet 1/2015

Fagbladet 1/2015 < 67