1 STORE 10 000 - METERLØP Det er noe nesten magisk med 10 000 meteren. Det er spenning på flere plan, avhengig av hva slags mesterskap det dreier seg om. I allroundmesterskapene er det differansene mellom de ulike løpere. I olympiske leker eller enkeltdistanse er det andre spenningsmoment. Det skjer alltid noe på en 10 000 meter. Det er kampen mann mot mann, eller kampen mot seg selv og rundetidene. Blir det ny verdensrekord? Apropos verdensrekorder. Den aller første som ISU har registrert på denne distansen tilhørte en nordmann, Oskar Fredriksen. Det skjedde i Amsterdam 14.januar 1893, under VM dette år. Tiden som ble nedskrevet i protokollene lød på 20.21.4. Verdensmesteren het Jaap Eden. Jaap Eden fra Nederland ble den første store skøytekongen. Ved siden av å bli verdensmester på sykkel. Og han gjorde bravade også på 10 000 meter. På 1890 tallet gikk flere internasjonale mesterskap som EM og VM av stabelen på Mjøsisen, i Åkervika på Hamar. Under VM i 1895 hadde først Peter Sinnerud satt ny rekord på mila med 18.50.0. Men en time senere satte Eden i gang, han endte på tiden 17.56.0, altså en rekordforbedring på 54 sekunder. Og første løp under 18 minutter. Hopper vi litt fremover i historien kommer vi til Kristiania, til Frogner stadion. Ved siden av Davos var dette den store banen til den norske skøytekongen Oscar Mathisen. Den 1.februar 1913 er det internasjonalt stevne på nettopp Frogner. På 10 000 meter møter Mathisen sin russiske rival Vassili Ippolitov. Helt fra startskuddet smeller er russeren offensiv. Han tar teten, men ikke mye. Men tempoet er oppskrudd, passeringstidene er foran verdensrekord. Rundetidene ligger nokså jevnt på 42. De passerer 5 runder før mål, fortsatt ligger de nokså likt. Men her setter Oscar inn et angrep og tilriver seg ledelsen. Og russeren sakker fort akterut. Rundetiden kryper helt ned i 40. Sisterungen klokkes til 39.6! På tavla kommer etter hvert tiden opp: 17.22.6, ny verdensrekord. Dette er en av de store skøyterekorder, den blir stående i hele 15 år. En av hovedstadens aviser skriver: vi vil uten skrupler si, et mer spennende løp enn dette, har aldri forekommet på noen bane. Vi er nå kommet til et skøytenavn kanskje noen har glemt, Armand Carlsen. Det var han som fikk æren av å avlive Oscar Mathisens verdensrekord fra Frogner. Dette skjedde på oljeisen i Davos 5.februar 1928. Armand Carlsen var best på de lengre distanser. Løpet skjedde under verdensmesterskapet dette året. Etter et velberegnet og taktisk godt løp ble han klokket inn på tiden
2 17.17.4. Altså en forbedring på 5.2 sekunder. Sammenlagt ble Carlsen nummer 7, verdensmester ble finnen Clas Thunberg. En uke etter rekordløpet gikk de olympiske vinterleker av stabelen i St. Moritz. Der tilhørte nok Armand med til gullfavorittene. Men dessverre ble det føhnvind med varmegrader. 10 000 meteren ble avbrutt og avlyst. Fra 1925 1935 deltok Armand Carlsen i alt 15 ganger på Norges EM- og VM lag. Hans beste prestasjon var bronse i VM i 1927. Hans verdensrekord skulle bli stående urørt i nesten nøyaktig 10 år. I årene 1956 1961 var Armand Carlsen president i Norges skøyteforbund. Det gikk som sagt 10 år. Da var to nordmenn på jakt, til og med i samme par. Igjen skjedde det på fantomisen i Davos. Igjen er det VM på skøyter. På 10 000 meter møter Ivar Ballangrud drammenseren Charles Mathiesen i par. Ballangrud leder mesterskapet før siste distanse. Det er strålende vær i Davos, sol og varmt når paret legger i vei. Det er Charles Mathiesen som åpner sterkest og legger seg foran. Men Ballangrud slipper ikke mye, på det meste er det om lag 20 meter. Publikum er ivrig med, de aner noe, kanskje ny verdensrekord? Tempoet fortsetter med å være høyt, ingen av løperne ser ut til å sakke noe av. Ivar synes en stund at farten er for stor, han roper til makkeren og ber han sette farten litt ned. Men ønsket blir ikke etterkommet. Løperne holder følge, det er ikke langt igjen, nå kommer løpet til å måtte avgjøres i sluttfasen. Mathiesen har fortsatt en liten ledelse. Men ut på siste langside, når 100 meter gjenstår, er Ballangrud på høyde. De kjemper seg mot målstreken. Også over målstreken synes de helt like. Tiden annonseres: 17.14.4 ny verdensrekord. Armand Carlsens rekord har stått i 10 år og 1 dag. Så studeres målfoto. Der er det ingen tvil, Ballangrud er først. Dermed blir han også stående med verdensrekorden alene. Og han blir verdensmester, Mathiesen får bronse. Duellen på 10 000 meter er av de store, som aldri blir glemt. Ballangrud og Mathiesen krysser målstreken. Ballangrud i ytre er litt foran. Vi skal nå gjennom en hel verdenskrig og nøyaktig 11 år. Da er vi kommet til 1949 og til EM i Davos. Men lenge før, den 3.mars 1940 har Charles Mathisen gått en 10 000 meter på Hamar stadion. Der får han tiden 17.01.5, ny verdensrekord. Men det er få som enser denne rekorden. Tidene er mørke, snart skal også Norge bli okkupert. Det idrettslige samkvem blir suspendert. Men nå er krigen over, igjen samles toppene til europamesterskap på rekordbanen i Davos. Dette er et stevne som utmerker
3 seg på mange måter, blant annet med hele 3 verdensrekorder. På 5000 meter slår ungareren Kornel Pajor til med ny verdensrekord: 8.13.5. Sverre Farstad gjør sitt største mesterskap og før 10 000 meteren ligger han svært godt an til å bli europamester. Farstad gjennomfører sin 10 000 meter på 17.39.7. Han setter verdensrekord sammenlagt. Så kommer Pajor. Som vanlig går ungareren et stilfullt og elegant løp. Han formelig flyter bortover isen. Og det blir i høy grad et historisk løp. Han bryter mållinjen, like etter kommer tiden opp: 16.58.7. En barriere er brutt, 17 minutters grensen. Det er gått 54 år siden Jaap Eden for første gang så 17 tallet på Hamar. Så kommer turen til Hjalmar Andersen, som makker har han Kees Broekman fra Nederland. Og hollenderen sier han vil gå etter et skjema til 17.20. Hjalmar vil se tiden litt an, ved 5000 meter vil han kunne ane hvor landet ligger. Skuddet smeller og Broekman legger i vei i en fryktelig fart. Snart ligger de flere sekunder foran Pajor. Så 17.20 skjema må være bløff fra Broekmans side. Ved 5000 meter ligger de 7 sekunder under Pajor. Og Broekman har ikke lykkes i strategien med i riste av seg Hjalmar. Hjalmar utfører et eksperiment under dette løpet. Han ligger å lurer, så rykker han og drar, Så hviler han litt og lar hollenderen gå forbi. Ved 8000 meter glir Hjallis opp på siden av makkeren. Så rykker han. Broekman må straks gi noen meter, og disse greier han ikke å gjenvinne. Hjemme i Norge sitter nå nasjonen klistret til radioapparatene. Der går reporteren Finn Niff Amundsen nå helt opp i fistel. Han må da ha åpnet for raskt, dette kan da vel ikke holde... Hjalmar Andersen har selv satt ord på dette i boka si Harde løp : De siste rundene var jeg ferdig som en sviske. Hvert skjær føltes som en nærmest lammende kraftanstrengelse. Jeg tenkte på så mye, også på de ti tusener foran radioen... Noe av glansen ville nok gå av Farstads mestertittel om Pajor ble stående med rekorden på 10 000 meter. Hjallis var nok sliten, ingen tvil om det. Det viser sisterunden der han taper 2 sekunder til Pajor. Likevel skjærer han målstreken tidsnok, klokkene viser 16.57.4. Ny verdensrekord, han har greid det med bare 1.3 sekunder. Og slik kommer ikke Pajor på de offisielle rekordlister, da rekorden hans ryker under samme stevne. Broekman på tredjeplass har for øvrig 17.02.3. Sammenlagt får Hjallis sølv og Pajor bronse. En stor triumf for Norge og Falken skøyteklubb i Trondheim. En trøst for Pajor er nok at han blir verdensmester på Bislett 14 dager senere.
4 Hjalmar Andersen under rekordløpet i Davos i 1949
5 Kornel Pajor, Ungarn som verdensmester på Bislett i 1949. Han ble senere svensk statsborger. Når det gjelder Hjalmar Andersen eller Hjallis må vi nok dvele litt lengre. Det neste løpet vi skal fokusere på er ikke noe rekordløp, men det er større av andre grunner. Vi skal til EM på Bislett i 1951. Året forut har Hjalmar Andersen gjort storeslem, tatt NM EM og VM i samme sesong. En sjelden bedrift. Nå med Bisletts tribuner fullsatt i en eneste helsegryte ser også dette EM ut til å være avgjort til Falken løperens fordel, alt før 10 000 meter. På distansen har han nederlenderen Wim van der Voort som makker. Skuddet smeller, de to er i gang. Hjalmar er offensiv og skaffer fort en klar ledelse til van der Voort. Da løpet er godt over halvveis skjer et uhell. Dagbladets fotograf Johan Brun utløser en blits som blender Hjalmar Andersen. Han faller og ødelegger den ene skøyten slik at han må bryte løpet. Det oppstår litt diskusjon, men det blir fort erkjent at det var blitslyset som felte Hjallis. Etter litt hvile går Hjallis om igjen. Dette er selvsagt en nær sagt ubeskrivelig kraftprøve. Men samtidig en av de store stunder i norsk idrettshistorie. Hjallis skriver sjøl i boka Harde løp : Etter en seks sju runder slutter hjernen å virke. Men jubelbruset fra 25 000 tilskuere må ha vært til noe hjelp. Selv sier Hjallis at han konsentrerte seg om å sette skøytene riktig og å fullføre løpet. Men det ble ikke bare fullføring, det ble distanseseier! Tiden 17.28.6 er helt utrolig. Sammenlagt er Hjallis 3.5 tidspoeng foran van der Voort. Det var vel denne helgen på Bislett under EM, da Hjallis egentlig ble Hjallis! Få har vel gjennomført så mange sterke 10 000 meterløp enn Hjalmar Andersen. I 1952 skal vinterlekene gå i Oslo. Det skulle bli et løp rett før disse lekene som kanskje skulle bli Hjallis sitt aller største. Det dreier seg om landskampen Norge resten av verden, på Hamar stadion i februar. I forkant er Hjallis syk, han sliter med forkjølelse, han er til og med i senga. Han er derfor ikke anmeldt på Norges lag til denne landskampen. På Hamar stadion er isen og forholdene bedre enn noen gang. Søndag 10.februar har Hjallis lyst til å starte. Men han er jo ikke anmeldt på laget. Problemet løses ved at Sverre Haugli overlater sin plass på 10 000 meteren til Hjallis. Løpet begynner. I paret før Hjallis får Kornel Pajor 17.10.9. I sitt løp går Hjallis til verket fra første skjær. Han kjører det remmer og tøy kan holde. Sykdommen har trolig bare gitt større overskudd. Han føler at løpet glir lett, han prøver å redusere kraftforbruket fra skjær til skjær mest mulig. Karl Brechan sekunderer Hjallis etter et skjema til verdensrekord, altså til 16.48. På vekslingssida blir Hjalmar blendet litt av sola, han får ikke med seg at skjema skiftes til 16.42. 3 4 runder før mål begynner kreftene å ebbe ut. Men han mener det kan bli rekord. Kanskje 16.40? Til slutt er målet der, han skjærer mållinjen, reiser seg opp og hører jubelen som strømmer utover stadion. Hjallis får nesten sjokk da tiden kommer: 16.32.6! I
6 NRK radio er reporter Finn Niffen Amundsen fra seg av begeistring: Å herre min gud, denne rekorden blir aldri slått, er meldingen som går ut til det norske folk. Dette er en rekordforbedring på nesten 20 sekunder. Bare Hjallis kan prestere noe slikt. Og at rekorden er god får vi beviser på i årene som følger. Den blir nemlig stående i 8 år. Nettopp på tiden for Hamar rekorden innvier russerne sin superbane i Alma Ata. Her blir verdensrekorder satt i fleng, men ikke på 10 000 meter. Ikke det at Hjallis sin rekord aldri er truet, det er den. Under VM i Østersund i 1957 blir Knut Johannesen verdensmester. Og hans 10 000 meter i mesterskapet er av de helt store. Han må slå Sjilkov med 29.7 sekunder for å bli mester. Og Knut greier det etter et løp som trolig er et av de beste som noen gang er gått. Slutt tid: 16.33.9. det er 1.3 sekunder bak Hjallis rekorden. Men tiden kunne vært enda bedre. Senere sier Knut følgende: Hadde det bare vært snakk om verdensrekord hadde jeg slått den. Men her gjaldt det noe mer, nemlig verdensmesterskapet. I 1959 går en heller ukjent russer, Nikolaj Stjelbaums, et løp i byen Tsjeljabinsk. Tiden blir 16.31.4. Altså under Hjallis sin rekord, men tiden blir aldri godkjent av ISU, løpet er ikke approbert. I 1960 skal vinterlekene gå i en bortgjemt fjelldal i California som heter Squaw Valley. Det er i februar. En av de siste januardagene kommer det igjen meldinger fra Sovjet, fra Alma Ata. Vladimir Sjilikovskij har gått 10 000 meter på 16.13.1. Men igjen er stevnet uoffisielt, rekorden blir aldri godkjent. La oss nevne at Sjilikovskij manglet høyrearmen. Så kommer lørdag 27.februar 1960. En merkedag i skøytehistorien. Det er nest siste dag av de 8. Olympiske vinterleker. Denne dagen er det 10 000 meter. Grytidlig om morgenen er Knut Johannesen på beina og varmer opp med å jogge til toppen av hoppbakken i olympiabyen. Været tegner bra, klar luft og ingen vind. Løpet begynner kl 08 lokal tid. Alt i 2.par kommer en sensasjon. Svensken Kjell Bäckman slår til på den glatte isen med ny verdensrekord 16.14.2. Hjalmar Andersens rekord er en saga blott. At stedet ligger 1900 meter over havet gjør også denne banen rask. Den norske sekundanten og trener Oddvar Holten er innom garderoben og informerer Knut. Han skjønner at denne dagen må han trolig under 16 minutter får å få gull. Knut starter i 4.par mot amerikaneren Uhrlass. Klokken er 09.02 da skuddet smeller. I Norge er klokken 18.02. Oddvar Foss sitter bak mikrofonen i USA. Løpet går på direkten i NRK og barnetimen utsettes. Knuts sekundant Kaastad har satt opp to skjema, et til 16.07 og et til 15.57. Bare 38 runder gir 15.50. Knut føler seg helt avslappet og i toppslag, alt ligger til rette for et rekordløp, forholdene synes ideelle. Han kommer raskt inn i en fin rytme og prøver å gå med minst mulig kraftforbruk. Han får snart flere 37 runder på rad. Sekundantene Kaastad viser snart fingre ned. Etter 10 runder og 4000 meter skiftes det skjema til 15.57. Dette går strålende, rundetidene varierer stort sett mellom 37 og 38 gjennom hele løpet. 5000 meter passeres på 7.54. Dette peker godt under 16 minutter. Snart er det bare 5 runder igjen, Kaastad viser 6 fingre ned, Holten roper ut rundetidene. Nå melder det seg symptomer på trøtthet seg. Knut biter tennene sammen, prøver å holde den gode rytmen og kontakten med isen. Klokken ringer, en runde igjen. Knut prøver en spurt og greier det faktisk. Da han kommer ut av siste sving ser han tallene 15.33 på lystavlen. Foran radioapparatene denne lørdagskvelden sitter hele Norge klistret. De kan høre Oddvar Foss telle løperen mot målstreken. -42 43 44 45 46, der. Jeg har 15.46.6 på min klokke. Tiden blir offisielt bekreftet til nettopp 15.46.6. Foran radioen her hjemme er alle nærmest stumme, kan dette være sant? En ny barriere er brutt, 16 - minuttersgrensen. Det er gått 11 år siden 17 minutter først ble underskredet. Knut har forbedret Hjallis sin rekord med 46
7 sekunder. Vi må tilbake til Jaap Eden for å finne en større forbedring. Senere under stevnet går løpere til angrep, men uten å lykkes. Russeren Viktor Kositsjkin er nærmest med sine 15.49.2. Til NRK radio sier Kuppern: Alt klaffa i dag. 15.46.6 kan noteres i historiebøkene. En tid som aldri vil bli glemt. Det legendariske bildet av Knut Johannesen i Squaw Valley. Etter Kupperns fenomenale løp uttalte visepresidenten i ISU svensken Sven Låftman: Denne rekorden blir stående i 50 år, muligens enda lengre. Det skulle ikke skje og det skulle bli en landsmann av herr Låftman som utfordret rekorden. Under VM i Moskva i 1962 gjorde en svensk 19 åring seg bemerket ved å gå 10 000 meteren på 16.29.4. Dette var uoffisiell ny verdensrekord på lavlandsbane. Mannen het Jonny Nilsson. Prestasjonen gav Nilsson Oscarstatuetten for året. Året 1963 stod i skøyterevolusjonens tegn. De norske løperne herjet med verdensrekordene. VM gikk i Karuizawa i Japan. Skøytebanen ligger under et vulkanfjell som heter Asamayama. Dette var halvt om halvt en høyfjellsbane (900 m.o.h) der verdensrekordene satt løst. Første dag setter Jonny Nilsson verdensrekord på 5000 meter med 7.34.3. Søndagen opprinner med grått vær og snøfiller i lufta. På 10 000 meter skal Jonny og Knut møtes i par på 10 000 meter. Knut har bare 1.1 sekund til gode på svensken. Kanskje i minste laget. Da startskuddet smeller titter sola frem. Jonny går i en rykkete litt oppreist stil. Men han går hurtig. Passeringene peker snart mot ny verdensrekord igjen. Og Knut biter seg fast, noen meter bak Jonny. Men sola forsvinner, vindkast jager ned langs Asamayamas flanker, det begynner å snø mer. Løpet nærmer seg 5000 meter og Knut gir fra seg noen flere meter. Og denne utviklingen fortsetter, svensken vinner noen flere meter for hver eneste runde. Og farten er stor, rundetidene og passeringene tyder på at Knuts rekord på 15.46.6 synger på siste verset. Digre snøfiller til tross, Jonny lar seg ikke stoppe denne dagen. Det er en løper i sitt livs form og i sitt store mesterskap. Til slutt går han i mål, tiden blir fantastisk: 15.33.0. Knut er over 20 sekunder etter. Verdensrekorden er gått over på Sveriges hender. Før sesongen 1963 er over har Norge mistet alle sine rekorder.
8 Jonny Nilsson under 10 000 meteren i Karuizawa i 1963. Verdensrekorder er noe stort. Men det vi kan lære oss er at ingen av dem kan leve evig. Ikke som rekorder, men som prestasjoner kan de leve og huskes. Nye rekorder avhenger av så mye. Av trening, utstyr og baner. Utviklingen går stadig videre.
9 Etter Knut og Jonnys rekorder gikk utviklingen sin gang. Etter 3 år mistet også Jonny sin rekord. Milslukeren Fred Anton Maier fra Tønsberg slettet rekorden under en landskamp på Bislett den 6.februar 1966. Den nye rekorden lød på 15.32.2. Maier satte verdensrekord på 10 000 meter fire ganger. I 1968 var han kommet ned på 15.20.3. Allerede 14 dager senere mistet han rekorden til en annen nordmann, Per Willy Guttormsen. I Inzell gikk ASK - løperen på 15.16.1. Med tiden skulle nye barrierer brytes. Vi kommer nå til skøytekongen fra Nederland Ard Schenk. I sin karriere satte han 17 verdensrekorder. En periode hadde han alle rekordene, unntatt på 500 meter. Men dette kapitel gjelder 10 000 meter. Igjen er vi i Inzell, Denne raske banen som lå i Vest Tyskland. Vi er kommet til 14.mars 1971 og avslutning for sesongen. Ard Schenk legger i vei på milløpet. Forholdene er idelle og Schenk gjør unna runde på runde i rytmisk og vinnende tempo. Etter hvert får han meldinger fra sekundantene på vekslingssida at det kan gå mot verdensrekord. Endelig er de 25 rundene tilbakelagt, Schenk er i mål. Han retter ryggen og ser mot lystavla. Der står det 14.55.9. For første gang er en 10 000 meter gjort unna på under 15 minutter. Gjør vi et lite regnestykke finner vi at gjennomsnittlig rundetid er 35.8 sekunder. I forhold til Knut Johannesens rekordløp vinner Schenk omkring 2 sekunder pr. runde. Det er gått 11 år siden 16 minuttersgrensen ble brutt. Ard Schenk La oss gå frem til 1976. Vi er kommet til slutten av skøytesesongen og det er landskamp mellom Norge og Sovjetunionen i Alma Ata. Langdistanseeksperten Sten Stensen fra Drammen satser for fullt på den avsluttende 10 000 meteren. For andre gang setter han ny verdensrekord på distansen. Tiden blir 14.38.08. Han avliver Piet Kleines ukegamle rekord fra Inzell med 5 sekunder. Det eneste offisielle bildet som telegrambyrået Tass sender ut fra landskampen er av Sten Stensen under rekordløpet.
10 Sten Stensen Den 23.februar 1980 tar Eric Heiden sin femte strake gullmedalje på skøytebanen under de olympiske leker i Lake Placid. Dette er en ufattelig prestasjon og på den siste distansen 10 000 meter setter han også verdensrekord med 14.28.13. Han går i par med russeren Viktor Ljoskin som innehar verdensrekorden. Men han åpner for sterkt, faller av og får ikke engang poengplass. Mot slutten av 1980 åra endrer skøytesporten seg særlig på en måte. Det blir vanlig med skøytehaller. Ved at banene blir overbygd blir man uavhengig av værforholdene. Forholdene blir like for løperne. Tilfeldighetene blir mindre. Men før det skal vi berette om enda en verdensrekord som settes utendørs. Det dreier seg om kjempen på langdistansene Geir Karlstad fra skøyteklubben Ceres på Lillestrøm. I midten av februar i 1986 går VM i Inzell. Geir Karlstad som hadde blitt juniorverdensmester i 1982, imponerte ingen under første dag av mesterskapet i Inzell. På 5000 meter, fikk han en beskjeden 13.plass. Men på 10 000 meteren slår nordmannen til. Han sletter Igor Malkovs rekord fra Medeobanen og går på fantastiske 14.12.14. Dette er den første av tre verdensrekorder Karlstad skal sette på denne distansen. Og det er den siste milrekorden som settes utendørs.
11 Mileksperten Geir Karlstad I 1988 skal vinterlekene gå i Calgary, langt vest i Canada. Skøytebanen der, Olympic Oval, ligger 1035 meter over havet. Dessuten er det en skøytehall, forholdene vil være like. Banen ble ferdigstilt i september 1987 og prøveleker holdt i desember, da verdenscupløp ble arrangert. Den 6.desember står Geir Karlstad klar for sin 10 000 meter. Denne dagen skal han sette sin tredje verdensrekord på distansen og bryte enda en grense. Etter et løp fullt av kraft og eleganse bryter han målstreken på den utrolige tiden 13.48.51. Først under 14 minutter. Mange som våknet i Norge utpå morgenkvisten gned seg i øynene over denne tiden som ble lest opp. Men de hørte ikke feil. Ser vi nærmere på løpet er det nærmere 2 minutter under Knuts rekord fra Squaw Valley. Han har vunnet omtrent et sekund pr. runde i forhold til sitt rekordløp i Inzell knapt to år forut. Hans gjennomsnittlige rundetid i Calgary er 33.1 sekunder. Løpene i desember er en ting, de olympiske leker kommer først langt ut i februar. Greide Karlstad å konservere formen så lenge? Lekene i Calgary skulle bli et traume for norsk skøytesport. Trolig ble forventningene til Geir Karlstad for store. Samtidig med en feilberegnet formkurve. Det ble gjort treningsmessige og taktiske feil. På 5000 meter blir han nummer 7. Og på 10 000 meteren faller han midt i en sving. Skuffet og knust bryter nordmannen løpet. I stedet slår gullvinner fra 5000 meter, svensken Tomas Gustafson, til med et kjempeløp. Det ligner mye på Karlstads desember løp. La oss se hva Gustafson skriver i boka si Mål, vilja och seger (1994): Jag forsøkte följa samma upplägg som inför mitt första lopp. Återigen skulle jag åka i nionde par, efter mina konkurrenter. Den här gången var jag tvungen av värma upp på isen mitt under österrikaren Michael Hadsschieffs lopp. Han åkte mycket bra men jag lysnade inte på några varvtider även om jag var mitt ute på isen. Jag värmde upp i min egen värld. Den koncentrationsträning jag gjennomgått hade gett resultat. Det var med harmoni och rätt tankar i huvudet som jag ställde mig på startlinjen.
12 Han legger seg på rundetider i underkant av 33. Etter 7 runder viser sekundanten Per Arne opp en pappskive som det står 48 på. Det viser til verdensrekorden på litt over 13.48 som Geir Karlstad har og som sekundanten mener er mulig å gå etter og slå. Da må det holdes rundetider på 33 hele veien. Etter halvgått løp kommer trettheten. Men løperen kjemper imot, og unngår at rundetiden går mye oppover. Han konsentrerer seg om Per Arnes fingre og Jan Malmståls skive med rundetiden. Etter 19 runder er trøttheten kolossal. Det tapes noen tideler til verdensrekorden. Den mentale treningen kommer nå til nytte, og konsentrasjonen holdes oppe. De siste rundene er forferdelige, men nå vinker målstreken ikke så langt unna, det hjelper også. Det stimulerer til en sterk sisterunde, han skjærer målstreken etter å ha tømt ut alle krefter. På lystavla lyser det WORLD RECORD. Tiden er 13.48.20, 31 hundredeler under Karlstads tid fra desember. Tomas Gustafson slenger armene opp i luften og slipper gleden løs, den er grenseløs.. Etter lekene hadde Geir Karlstad mistet all gnist. Men han legger ikke opp, som en idrettsmann med rett innstilling gir han ikke opp. Og han får sin gullmedalje fire år senere. Riktignok på 5000 meter. Tomas Gustafson, en suveren mester i Calgary. Tomas Gustafson fullfører en stor svensk tradisjon på olympiske milløp: Seyffarth, Ericsson, Nilsson, Høglin og Gustafson. Men etterpå har svensk skøytesport møtt veggen, dessverre. La oss gjøre et sprang seks år frem i tiden. Til de 17. olympiske vinterleker og Vikingskipet på Hamar. Det er 20.februar 1994, vi er midtveis i lekene. Det er klart for 10 000 meter. Forventningene er store, Johann Olav Koss har alt tatt to gullmedaljer, til og med ved å sette verdensrekorder. På tribunen har vi tidligere storheter som Hjallis og Kuppern. Det er gått 34 år siden Norge sist tok gull på distansen, Knut Johannesen i 1960
13 På vekslingssiden står Hans Trygve Kristiansen og Finn Hodt. Koss starter i 1.par i seedet pulje. Som makker har han trukket Frank Dittrich, en god distanseløper fra Tyskland. Første runde går på 35.1. Deretter kommer han inn i en fin rytme og legger seg på litt over 32.5 i tre runder. Der etter går han ned i rundetid, de neste 11 rundene vekslende mellom 32.0 32.2. Det er jevnt som en klokke, dette blir stort. Det er et fantomløp. Han innhenter Frank Dittrich med en runde. Mot slutten kan vi se at løperen gisper etter surstoff, de to siste rundtidene ligger på 32.9. Klokkene viser 13.30.55! Han har forbedret sin egen verdensrekord med 13 sekunder. Gjennomsnittlig rundetid er 32.4. Tiden er tre minutter bedre enn Hjallis gjorde på Hamar i 1952. Hva ville Niffen sagt, Herre min Gud.? Nå kan ikke tidene sammenlignes, Koss går under andre betingelser, ikke minst går han innendørs, skjermet for vær og vind. Men Koss sin prestasjon er stor, meget stor. Den skriver seg inn høyt på listene over norske idrettsprestasjoner. I NRK TV er Kuppern fra seg av begeistring. Avstanden fra Koss til sølvmedaljen (Kjell Storelid) er nær 19 sekunder. Etter løpet bærer Hjalmar Andersen medaljene ut på isen. Johann Olav Koss får sin tredje gullmedalje, slik Hjallis fikk det på Bislett i 1952. Medaljelisten i Vikingskipet så slik ut: 1. Johann Olav Koss, Norge: 13.30.55 2. Kjell Storelig, Norge: 13.49.25 3. Bart Veldkamp, Nederland: 13.56.73 Johann Olav Koss Etter hvert kom det nå en teknisk revolusjon, denne gangen gjennom klappskøytene. Koss sin rekord står imidlertid i 4 år, til Nagano lekene i 1998. Da går Gianni Romme på 13.15.33. Men altså med klappskøyter, som gir en betydelig fordel gjennom lengre fraspark.
14 Gianni Rommi, Nederland. Rekord med klappskøyter på 10 000 meter i Nagano 1998 Lenge hadde skøytehallen i Calgary verdens raskeste is. Dette forandret seg da Salt Lake City fikk sin innendørshall til lekene i 2002. Denne skøytebanen ligger i 1425 meters høyde over havet. Den er pr. i dag den raskeste banen i verden. Her skulle nye barrierer brytes. Særlig på 10 000 meter. 22.februar 2002 går 10 000 meter. Og igjen markerer Nederland sin sterke stilling i skøytesporten. Jochem Uytdehaage, en 25 åring født i Utrecht, vinner gullet. Og tiden vakte gjenlyd: 12.58.92. Førstemann under 13 minutter. Det var gått litt over 14 år siden Geir Karlstad krysset 14 minutter første gang. Uytdehaage ville lagt Koss om lag en runde bak seg. Gjennomsnittlig rundetid var nå kommet ned i 31.2 sekunder. 2002 var Jochem Uytdehaages store sesong, da vant han EM, VM og to olympiske gull på 5000 og 10 000 meter. Jochem Uytdehaage i Salt Lake City, Utah i 2002 Dagens verdensrekord lyder på 12.41.69. Den er satt av nederlenderen Sven Kramer den 10.mars 2007. Også denne rekorden ble satt på olympiabanen i Salt Lake City. I mars 2013 vil den ha stått i 6 år. Vi kan spørre: Vil også 12 minutters - grensen kunne brytes? Svaret er trolig ja. Men å spå om når det vil skje er umulig. Hva så med 11 minutter? Neppe mulig, slik baner og teknisk utstyr er i dag.
15 Sven Kramer, født 23.april 1986. Som 20 åring satte han verdensrekord på 10 000 meter i 2007. Steinar Åge Brenden, 28.11.2012