Ikke si noe til pappa

Dora Heldt Ikke si noe til pappa Oversatt av Benedicta Windt-Val Bastion

Originaltittel: Kein wort zu Papa 2010 Deutscher Taschenbuch Verlag GmbH & Co. KG, Munich/Germany Published by agreement with Agentur Literatur Hebel & Bindermann, Berlin Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverksloven eller avtale om kopiering inngått med KOPINOR, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Kopiering i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning og kan straffes med bøter eller fengsel. Alle henvendelser om rettigheter til denne bok stiles til: Bastion forlag Boks 21 Vinderen 0319 Oslo ISBN 978-82-9058-382-3 ISBN 978-82-9058-350-2 (trykk) Oversetter: Benedicta Windt-Val Omslagsfoto: Getty Images Omslag: Trygve Skogrand Tilrettelagt for ebok: eboknorden as www.bastion.no

Til min lillesøster Birgit. Jeg har lært mye av deg. Takk.

En Bli med, da. Det er bare to uker. Og du kommer til å være i mye bedre humør etterpå. Søsteren min snakket med det innsmigrende tonefallet som hun alltid brukte når hun ville ha meg til å gjøre noe. Men jeg nektet å la meg overtale. Nei. Jeg har ikke lyst, og jeg har ikke råd. Og dessuten er jeg ikke i dårlig humør heller. Det var selvfølgelig ikke sant, og Ines lot som hun ikke hørte det. Gi deg nå, Christine, si ja. Det er skikkelig fint i Danmark i september. Huset er kjempestort, med sauna og peis og åpent kjøkken. Vi tar med oss en haug med krimfilmer, går tur på stranden hver dag, sitter foran peisen og prater over et glass rødvin, sover lenge og spiser røde pølser og frityrstekt rødspette så ofte vi bare vil. Det blir alle tiders. Nei. Jeg hadde det ikke så bra for tiden og ville helst bare være i fred. En ferie sammen med lillesøster sto virkelig helt nederst på ønskelisten. Vi kan like gjerne sette punktum for diskusjonen med en gang. Søsteren min var ikke den som tok et nei for et nei. Det hadde hun aldri gjort. Hun hadde ikke hørt ordet så altfor ofte heller, i hvert fall ikke som barn. Foreldrene våre sa bare overbærende: Å, la henne bare få lov, eller: Christine, andre barn ønsker seg en lillesøster, vær nå glad for at du har en og ta henne med deg, eller: Nå må dere ikke krangle den eldste er den klokeste og gir seg først. Ordet nei fantes ikke. Og hvis jeg prøvde meg med det, nådde jeg aldri frem. Det gjorde derimot hun. Og nå hadde jeg ikke lyst til å være med på leken lenger. Jeg trakk pusten dypt, men Ines var kjappere: Jeg stikker innom deg i

kveld med en beskrivelse av huset. Du kommer til å bli begeistret. Vil du ha pizza med skinke eller salami? Eller kanskje tunfisk? Den med skinke og tunfisk er også veldig god, synes jeg. Jeg vil ikke ha pizza, ellers takk. Jeg får ikke sove når jeg spiser så mye om kvelden. Siden når da? Ines lo. Jeg kjører jo rett forbi den italienske restauranten uansett. Jeg bestiller en stor med alt, og så deler vi den. Ved syvtiden? Jeg vil ikke ha, og dessuten har jeg ikke tid i kveld... Christine, nå ringer den andre telefonen, jeg er på kontoret ennå. Vi ses senere, ha det bra! Hvorfor hørte hun aldri på det jeg sa? Jeg satte telefonen på plass i laderen og gikk ut på kjøkkenet for å lage meg kaffe. Søsteren min hadde ofte noen helt idiotiske ideer. Hun var så fryktelig spontan, helt annerledes enn meg. For min skyld måtte hun gjerne komme innom med pizzaen sin, og danmarkskatalogene kunne hun bare kaste i papirinnsamlingen etterpå. To ukers ferie i Danmark med lillesøsteren min var akkurat det jeg manglet nå. Bare fordi den planlagte seilturen hennes var blitt avlyst på kort varsel, skulle jeg altså steppe inn som stedfortreder. Men nå var det virkelig slutt på den tiden da jeg måtte opptre som barnevakt for henne. Telefonen ringte igjen. Antagelig var det Ines som ville vite hvilken dressing jeg ville ha på salaten til pizzaen. Fordi en familiepizza med salat gjaldt som en meny og var femogtyve kroner billigere. Fordi storesøsteren hennes aldri hadde hatt økonomisk sans. Til gjengjeld hadde hun fått utviklet sin på et tidlig tidspunkt. Hun handlet alltid i innvandrerbutikkene, enten det dreide seg om en bil, en kasse vin eller en pizza. Hovedsaken var at det gikk an å prute på prisen. Nummeret på displayet hadde svensk landsnummer, og det var ikke menneskelig mulig å måle hvor inderlig jeg hatet det etter hvert. Jeg tok

telefonen. Hallo, Johann. Heisan. Hva driver du med? Det var smil i stemmen hans, og av en eller annen grunn fikk det meg i dårlig humør igjen. Hvorfor hadde han det så bra når ikke jeg hadde det? Stemmen hans burde ha vært bristeferdig av lengsel, for da kunne jeg i det minste ha trøstet ham og sagt at det ikke var så ille heller. Denne elendige jobben i Stockholm skulle jo ikke vare i mer enn et par måneder til. Men i stedet var det min stemme som var bristeferdig, og det skyldtes vitterlig ikke lengsel, men ren ergrelse over at han ikke syntes at jobben i Stockholm var det minste elendig. Med ufattelig begeistring og entusiasme ryddet Johann opp i en svensk avis. Det var som om det ikke fantes noen andre enn den berømte Johann Thiess som kunne gjøre det, og derfor hadde han øyeblikkelig utsatt våre planer om å flytte sammen i en leilighet i Hamburg. Dette er virkelig litt av en sjanse, Christine. Forlaget har bedt spesielt om meg, fordi jeg har erfaring med forlag, og fordi jeg har arbeidet i Sverige en gang. Og jeg kan språket. Det er en fantastisk jobb. Og hva betyr vel tre måneder? Vi flytter sammen med en gang jeg er tilbake igjen. Greit nok, det var bare det at da de tre månedene nesten var omme, ble Johanns utenlandsopphold forlenget til fem måneder. Og siden Johann offisielt fremdeles bodde i Bremen og ikke hos meg i Hamburg, måtte han fremdeles kjøre frem og tilbake mellom sin egen og min leilighet i de få weekendene svenskene faktisk ga slipp på ham. Alt dette ville kanskje ikke ha vært så ille hvis jeg også hadde hatt en fantastisk jobb. Men dessverre var det ikke så mye fantastisk ved meg for tiden. Etter at en av Johanns yrkeskolleger med like stor begeistring hadde sanert det forlaget der jeg hadde vært ansatt i mange år, mistet jeg jobben min, og nå holdt jeg meg flytende bare ved å skrive noen små spalter for et kvinnetidsskrift. Skjønt flytende og flytende det var vel egentlig bare

nesetippen som stakk opp over vannflaten. Alt i alt var situasjonen ganske vanskelig for meg i øyeblikket, og jeg ga Johann skylden for det. Det var enklere enn bare å være mismodig. Christine? Er du der? Forbindelsen er så dårlig. Det kommer av at du er i Sverige. Og jeg i Hamburg. Johann overhørte det iltre tonefallet mitt. Hva holder du på med akkurat nå? Ikke noe spesielt. Aha. Er du i dårlig humør? Nei. Det er bra. Er du ferdig med spalten? Kan du si meg hvordan jeg skal klare å skrive en munter spalte over temaet ferier og parforhold? Jeg har ikke hatt noen ferie sammen med deg, du er i Sverige. Jeg vet det. Han lo. Han var ikke sann. Kan du ikke skrive om ferieturen vår til Sylt i fjor? Nei, så morsom du er. Det var ingen ferie, det var en katastrofe. Å, så ille var det vel ikke når det kommer til stykket. Du kan bare hoppe over et par detaljer, så blir det riktig morsomt. Du, hør her, jeg er redd jeg ikke kan ta meg fri neste helg. Det blir rett og slett ikke tid, for vi må være ferdig med innberetningen til styret om snaue to uker. Men når det er gjort, kommer jeg og blir en hel uke. Det blir vel bra, ikke sant? Å, herlig! Enda en helg helt alene. Nå skulle han få igjen. Da blir jeg med Ines til Danmark i to uker. Hva var det egentlig jeg sa? Det var ren galskap. Når valget sto mellom én uke med Johann og to uker med Ines, kunne jeg vel umulig finne på å velge søsteren min. Men det virket som Johann aksepterte det med en gang.

Det blir sikkert hyggelig, sa han i et tonefall som om det dreide seg om å spise is, og ikke om at vi ikke skulle se hverandre på lenge. Det er skikkelig fint i Danmark i september. Det kommer du garantert til å ha godt av. Akkurat der og da tvilte jeg på at han hadde den minste lille anelse om hva jeg ville ha godt av. Jeg var rett og slett sur. På ham, på meg selv, på livet og på svenskene. Og siden jeg nå først var i gang, på Danmark også.

To Søsteren min balanserte seg opp trappen, bærende på en pizzakartong og en pose som skled frem og tilbake på toppen av den, en flaske rødvin og den overdimensjonerte skuldervesken. Jeg sto lent mot dørkarmen og betraktet henne, mens hun pustet tungt og så opp mot meg. Denne trappen gjør meg gal. Det er virkelig på tide at du flytter. Hun hadde ingen anelse om hvor rett hun hadde. Da hun kom opp, rakte hun meg kartongen og posen. På onsdager følger det alltid en salat med pizzaen. Det er vel bra? Og rødvinen kostet ikke mer enn førti kroner. Italiensk uke eller noe slikt, så jeg kjøpte med en flaske, jeg. Jeg har fortsatt ti flasker i skapet. Noen av dem er riktig gode også. Nåja, sa hun idet hun gikk forbi meg og slengte fra seg vesken i entreen. Hvis vinen ikke smaker, åpner vi bare en av dine. Jeg skjøv vesken til side med foten og fulgte etter henne ut på kjøkkenet. Ines fant bestikk i skuffen, hentet glass og tallerkener i skapet og dekket bordet. Så tok hun pizzakartongen ut av hendene på meg. Hvor er den store kniven din? Føl deg som hjemme, sa jeg, satte meg ved bordet og pekte på oppvaskbenken. Kniven ligger i oppvaskkummen, for jeg hadde egentlig tenkt å gå litt amok i kveld. Ines tørket av kniven med et glasshåndkle og begynte å skjære opp pizzaen. Er det noe nytt fra den svenske lekkerbiskenen? Hvis det er Johann du sikter til, har han nettopp fortalt meg at han ikke kommer hjem til helgen, men at han til gjengjeld har fri en hel uke etterpå. Så du skjønner, det kan ikke bli noe av Danmarksplanene dine