Lily Bandehy EN SLETTE AV VALMUER Roman Communicatio Forlag MMXII
Tidligere utgivelser Jeg kommer fra Iran (biografi, Kulturbro forlag) 2003 Communicatio Forlag AS, Trondheim 2012 Omslag: Data Design, Trondheim Sats: Type-It, Trondheim 2012 ISBN: 978-82-92400-67-8 Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med Åndsverkloven eller avtale om kopiering inngått med KOPINOR, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Kopiering i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. Communicatio Forlag AS Fjordgata 43, 7010 Trondheim Postadresse: Boks 9914 Flatåsen, 7479 Trondheim Telefon: (+47) 909 56036 E-post: firmapost@communicatio.no www.communicatio.no
Til Tooji, for ditt pågangsmot
D I E FØRTI SØYLER i den nordlige utkanten av Shiraz var arvet fra generasjon til generasjon i min manns familie. Den tre hundre år gamle eiendommen var familiens ære. Etter at Kamrankhan, den siste khan, som han ble kalt, døde, forble De førti søyler stående ubrukt inntil statlige myndigheter overtok den. En botanisk hage ble anlagt. Pahlavi-sjahene brukte De førti søyler som feriested helt til ayatollahen kom fra Paris og tok makten. Kamrankhans død fremsto som et mysterium, og De førti søyler ble kjent som et ulykkens sted for sine eiere. Khan betyr konge, herre over området, og alle som regjerte i De førti søyler, var mektige. På folkemunne verserte mange historier om både husene og eiendommen. Etter at Kamrankhan døde, ble deler av den høye og dype muren som skjermet De førti søyler, revet og erstattet av en lav steinmur ut mot et nytt fortau og en grønnsværet allé. To tunge hvitmalte jerndører utgjorde hovedporten til verden innenfor, og utenfor. Dørene var dekorert med løver på hver side av et sverd og en sol; tegn på khanenes makt og rikdom.
På lang avstand så hovedhuset ut som en gammel mann som bøyer seg frem og hviler med begge hendene på stokken sin, tankefull, trist og sliten, men når den store porten ble åpnet, åpenbarte en bred gangvei seg mot hovedhuset, rikt belagt med hvite og svarte marmorsteiner hugget i nøyaktig like størrelser. Gangveien strakte seg rundt et åttekantet basseng; midt i bassenget en skulptur av en jente sittende på en stein med en mugge på skulderen som vannet rant fra. Små røde fisker pilte rundt henne. Veien delte seg i to ved et bekkefar fra det store bassenget foran hovedhuset, anlagt med hvite steiner, og for hver andre meter en liten avsats til neste platå. Vannet rant sakte mot det åttekantete bassenget, derfra ut i den store hagen og fuktet de tørste plantene. De to gangveiene skilt av bekkefaret var omkranset av palmer. Bak palmene vokste sitrustrær, sjasmintrær og planter som var hentet fra ulike steder i Persia og utlandet. Syriner i alle slags farger bredte seg ut mot omverdenen. Det store bassenget var plassert slik at hovedhuset, med sine tyve søyler, speilte seg i vannflaten; bygningen og bassenget gled over i hverandre, med pilende slørhaler i rødt spill gjennom vannet, søylene fordoblet seg, derav eiendommens navn. Gangveiene langs bekken endte i en åpen plass foran hovedhuset. Første etasje lå tre trappetrinn opp, med en balkong innrammet av søyler i ibenholt og utskårne løvehoder nede mot bakken. I bunnen av balkongen var
hoveddøren inn til den største salen i huset, smykket med farget glass, utskjæringer og elfenben. På hver side av denne døren var to smale dører; fra den ene gikk en trang og spiralformet trapp opp til andre etasje og en ny balkong, så trang at bare én person kunne gå i den. De førti søyler var et kunstverk, bygget og dekorert av fremragende håndverkere. Åtte gangveier strakte seg fra hovedhuset til ulike deler av hagen. Bare gangveiene ned til det åttekantete bassenget og videre til hovedporten var markert med høye palmer, de andre med sypresser på hver side. En av sideveiene sluttet ved stallen. Inntil den lå rommene til gartneren og tjenestefolket: stallgutter, en kusk, en handlegutt og menn som var ansvarlige for rengjøring av bassengene, de steinbelagte gangveiene, hagen og alt forefallende arbeid. De bodde i Shiraz, kom til De førti søyler ved soloppgang og dro hjem før solen gikk ned. Bare den gamle gartneren var bofast, mens kona og døtrene hans holdt til i en landsby noen kilometer fra Shiraz. De kom til De førti søyler annenhver uke, alltid på en fredag, for å rengjøre hovedhuset. Kjøkkenet var i kvinnehuset, som lå for seg selv i den store hagen; bostedet for khanenes koner. Kamrankhan hadde syv. Viktige matvarer som ris, mel, bønner, krydder, smør, meloner og annet kom fra landsbyene som Kamrankhan eide. I den store hagen ble frukt og grønnsaker dyrket til husholdningen. Melk, fisk og kjøtt ble handlet utenfor eiendommen og levert til den gamle
gartneren. To kvinnelige kokker og like mange tjenestepiker bodde sammen med konene, men hadde verken adgang til hagen eller hovedhuset. Gartneren var den som brakte mat fra kjøkkenet til Kamrankhans spisestue. Tjenestefolket hadde ikke lov til å snakke med eiendommens herre og arbeidet under årvåkent oppsyn av gartneren. Alle fulgte i sine fedres tjenende fotspor ved De førti søyler; de fikk ikke bruke hovedporten, men passerte inn til og ut fra gjennom en sideport ved stallen, utførte arbeidet sitt og måtte samtidig være minst mulig synlige. Hvis en tjener skulle møte herren eller noen av hans gjester i hagen, måtte han stå stille, legge hendene i kors over brystet, bøye hodet og feste blikket i bakken inntil de hadde passert. Alle visste godt hva arbeidsoppgavene var, hadde lært lydighet av forfedrene og var døve og blinde under tjenesten. Kamrankhan, som var midt i femtiårene, eide mange hester som var blitt gitt ham som gaver fra overhodene i ulike klaner i Shiraz-området. Favoritthesten hans var svart, og den hadde han fått av broren Amirkhan, som var noen år eldre. Amirkhan bodde i byen Jehrum, en dagsreise unna, og dyrket dadler og sitroner. I Jehrum var han like mektig som Kamrankhan var i Shiraz. Svarten var en villstyring som bare Kamrankhan kunne ri på. Den hadde lange, slanke ben, et mørkt blikk, var svartere enn ibenholt. Hvis en fremmed prøvde seg på den, vred Svarten på den lange halsen, sparket i bakken, løftet forbena, men når Kamrankhan var der, forvandlet
hesten seg til en tam katt som spiste sukkerbiter og epler fra hånden hans. Han kunne sadle den uten problemer. Kamrankhan bodde alene i hovedhuset. Fra tid til annen fikk han besøk av venner eller en av brødrene sine. Da satt de lenge sammen utover natten, drakk vin av fine krystallglass, spilte sjakk, leste dikt fra den persiske mytologien, reiste i fantasien sammen med heltene sine til ulike kriger, vant over grekere og romere og skålte for landet sitt. De snakket om jakten og været, var fulle når morgenen grydde, lovte hverandre lojalitet og brorskap, sovnet og sto opp igjen først ved mørkets ankomst. Mennene snakket ikke om kvinnene sine. De kalte hver kvinne for hus, hvis de til nød måtte nevne noen av dem. Huset er sykt, sa de. En mann som var så uheldig å nevne konas eller søsterens navn, måtte fjerne barten og kle seg ut som en kvinne. Kamrankhan visste godt at det ikke var den minste plass for avvik. Men når han satt alene om kvelden, og særlig om vinteren, grep han lutten og spilte på den. Melodiene fortalte at hjertet hans var fylt av savn og ufullbyrdet kjærlighet. Han sang om kvinner han kunne elsket, om lengselen etter dem; andre enn de syv konene som bodde i kvinnehuset i hagen, og som ble brakt til ham av gartneren når han måtte ha selskap. Ingen av konene, mellom tyve og førti år gamle, var blitt svanger etter at de kom til De førti søyler. Straks våren kom, ble Kamrankhan og Svarten borte i
flere uker. Ingen visste hvor herren var. Om høsten dro han på jakt eller besøkte landsbyene som han kontrollerte, for å gjennomgå regnskapene etter årets avlinger. Han var meget nøye med regnskapene, ingen våget å lure ham. Kamrankhan var gavmild overfor vennene sine, men krass mot dem som kunne dolke ham bakfra. Han har øyne i ryggen, sa folk om ham. Kamrankhan ble møtt med respekt. Han var kraftig bygd, men ikke høy, hadde en stor grå bart og bølgende svart hår, med grå strå ved tinningene. Han smilte sjelden, var mest i egne tanker, men når han først smilte, fikk øynene hans et glimt som fanget andres oppmerksomhet og fremmet god stemning og harmoni. Kamrankhan smilte når vennene var hos ham og hvis han så små barn, men aldri når han snakket med gartneren. Falt han i tanker sammen med andre, bet han seg gjerne i barten på høyre side av munnen, og da ble det stille rundt ham. Han pleide å brette opp skjorteermene, hadde alltid på seg en skinnvest med et ur i en lenke av hvitt gull i lommen. Det brede beltet hadde lommer for mange geværpatroner. Buksene stappet han ned i høye, myke skinnstøvletter. Han kledde seg likt sommer som vinter og hadde en pisk som han ofte slo med i støvletthuden. Kamrankhans eneste fortrolige ved De førti søyler var gartneren. Liten og tynn, eldre enn sin herre, alltid barbert på hodet og hadde tjenestegjort for khanene siden han var liten gutt; først sammen med faren, som også hadde vært gartner. Den lille, tynne mannen