Budo, bujutsu, bugei De japanske kampkunstene og stilene er som de øvrige asiatiske kampkunstene influert av tradisjonene i nabolandene. På den japanske øya Okinawa, der hovednæringene har vært fiske og jordbruk, kan vi se et sterkt slektskap med de kinesiske stilene. Grunnen kan kanskje være at en del fiskere, med eller uten hensikt, søkte havn i Kina. Stilene fra det japanske fastlandet har også en klar tilknytning til de japanske samuraikrigerne og deres filosofi, etikette og seremonielle regler. Aikido Aikido ble grunnlagt av Morihei Ueshiba (1883 1969). I likhet med Choi Yong Sul, grunnleggeren av hapkido, var Ueshiba elev av den kjente mesteren Takeda sensei (lærer/mester), som tidligere er omtalt i avsnittet om hapkido. Takeda underviste i den gamle stilen daito ryu aiki jujutsu. Daitoryu er kjent for sine effektive kampteknikker i form av låsinger, kast og grep. Etter mange års studier under Takeda skapte Ueshiba sin egen stil, aikido. En vanlig måte å forklare aikido på er å vise til hva navnet betyr. Ai kan oversettes med «harmoni» eller «enhet». Ved en konfrontasjon er målet å benytte seg av motstanderens kraft og dirigere bevegelsen i sirkel. Prinsippet er at «når motstanderen trekker, skyver forsvareren», og «når motstanderen skyver, trekker forsvareren». På den måten blir man ett med motstanderens bevegelse og energi. Ueshiba brukte ofte syklonen som metafor for denne bevegelsen. Det mest stabile og stille stedet i en syklon er senteret så sørg for å være i sentrum av syklonen. Ki (japansk/koreansk) eller chi (kinesisk) betyr «livskraft» eller «universell energi». Ki er en energi som er i alt og alle, men som kan styrkes gjennom rett trening. Utvikling av og bevisst bruk av ki er kjernen i aikido. Gjennom pusteteknikk og konsentrasjon kan man oppnå kontroll, og mulighet til å utnytte motstanderens styrke til egen fordel. Do kan oversettes med «kunst/vei», enhver aktivitet som det ligger en større tanke bak enn bevegelsen i seg selv. Aikido-utøvere bruker en hvit, karatelignende drakt (dogi), men utøvere som er kommet lenger opp i gradene, bruker en hakama (bukseskjørt) i tillegg. Det brukes belter av flere grader, og det finnes 6 grader (kyu) før det svarte beltet og deretter 9 grader (dan) av det svarte beltet. Japan kampkunster og stilarter organisert i Norges Kampsportforbund 13
Aikido, for hvem? Aikido er en kampkunst som passer for de fleste og for alle aldersgrupper. Treningen tar utgangspunkt i hver enkelt utøvers ferdighetsnivå, målsetting og individuelle forutsetninger. Innenfor aikido legges det vekt på grep, kast og låsinger. Aikido gir en god og helhetlig trening for både kropp og sinn. Aikido er organisert i Norges Kampsportforbund, fleridrettsseksjonen. I tillegg finnes de tekniske grupperingene Norges Aikidoforbund (NAF) og Aikikan Norge. Jujutsu jiujitsu, jujitsu m.fl. Japan er blitt herjet av mange borgerkriger. Fra 1600-tallet og utover var det en mer fredelig tid, og krigerne fikk mindre stridserfaring og våpentrening. De mer ubevæpnede kampkunstene fikk dermed sin storhetstid. Disse teknikkene var opprinnelig kjent under det kollektive begrepet yawara og senere som jujutsu. Kalligrafien for yawara og ju er den samme, og «ju» er den kinesiske uttalen. Jujutsu som kollektivt begrep favnet om både japanske og kinesiskinspirerte metoder, og den latiniserte formen er jiujitsu. På japansk uttales navnet «djudjutz». Begrepet ju henspiller på polaritetene og kan oversettes med «myk», «smidig» eller «fleksibel». Jutsu kan oversettes med «teknikk», «ferdighet» eller «dyktighet». Med polaritetene menes læren om yin og yang. Jujutsu er ikke et enhetlig eller standardisert system, men finnes i mange varianter og stiler, herunder også som aiki jujutsu eller aiki jutsu. Noen av de autentiske jujutsu-systemene er fortsatt bevart i Japan. Det eksisterer flere kategorier av jujutsu: Klassisk yawara (jujutsu før 1600-tallet) Klassisk jujutsu (jujutsu fra 1600-tallet til 1800-tallet) Moderne jujutsu utviklet i Japan Moderne jujutsu utviklet utenfor Japan Jujutsu praktiseres mest som ulike selvforsvarssystemer rundt om i verden, utviklet utenfor Japan. Systemene inneholder ofte et mangfold av forsvarsteknikker, med kombinasjoner av slag, spark, grep og kast. Jujutsu-trening gir utøverne et stort arsenal av selvforsvars- og kampteknikker. Innledningsvis lærer de blant annet riktige fallteknikker. De lærer også frigjøringer, parader, slag/ 14 kampkunster og stilarter organisert i Norges Kampsportforbund Japan
spark, holde-/låsegrep, nedlegginger/kast osv. etter et progressivt pensum. Avtalte selvforsvarsteknikker øves med partner og omfatter metoder både for kamp på avstand og ved kroppskontakt. Treningen kan være svært allsidig. Den kan inneholde et stort mangfold av teknikker, og kombinasjoner av disse teknikkene. Konkurranser i jujutsu Internasjonalt standardiserte konkurranseregler er utviklet og ligger til grunn for to konkurranseformer: duo fighting Duo er en oppvisningsform der to utøvere demonstrerer selvforsvarsteknikker mot uavtalte angrep, som annonseres av dommeren. Utførelsen blir vurdert, og det gis poeng. Fighting er en konkurranseform der to utøvere kjemper mot hverandre etter et bestemt regelverk, som tillater slag, spark, grep og kast. Bare semikontakt tillates i slag/spark-delen. Jujutsu-utøvere bruker hvite drakter med belte rundt livet. Beltefargen viser utøverens nivå, og det finnes 5 10 grader (kyu) før det svarte beltet og deretter 10 grader (dan) av det svarte beltet. Jujutsu, for hvem? Jujutsu er en kampkunst som passer for de fleste og for alle aldersgrupper. Treningen tar utgangspunkt i hver enkelt utøvers ferdighetsnivå, målsetting og individuelle forutsetninger. Jujutsu er effektiv selvforsvarstrening, der det legges vekt på grep, kast og låsinger, men også slag og spark. Jujutsu gir en god og helhetlig trening for både kropp og sinn. Jujutsu er organisert i Norges Kampsportforbund, jujutsuseksjonen. I tillegg finnes den tekniske grupperingen Ju Jitsu Norge. Ninjutsu Ninja eller shinobi kan oversettes med «den som er skjult» eller «den som utholder». Nin kan også oversettes med «menneske», og jutsu med «teknikk» eller «ferdighet». Ninjutsu er en stilart som gjerne tillegges den mytiske ninja-krigeren. Ninjaene var leiemordere eller spioner og en slags motpol til samuraikrigerne i det gamle Japan. Kampstilen Japan kampkunster og stilarter organisert i Norges Kampsportforbund 15
deres bestod av mange elementer, både med og uten våpen. Tradisjonelle ninjutsu-våpen er blant annet sverd, stokk, kastestjerne o.a. Det finnes lite eksakt viten om denne gruppen og kampstilen deres, men ninjutsu, slik den blir undervist i organisert form, slekter på jujutsu, kenjutsu og andre japanske kampkunster. Ninjaenes kodeks blir kalt ninpo, som på mange måter kan sammenlignes med samuraikrigernes æreskodeks bushido. For å bli samurai i det gamle Japan måtte man komme fra riktig familie. Innenfor ninjutsu aksepterte man trolig elever fra alle samfunnsklasser. Ninjutsu er organisert i Norges Kampsportforbund, jujutsuseksjonen. Karate (karate-do) Karate kan oversettes med «tom hånd» eller «kinesisk hånd». På Okinawa var det fra gammelt av utviklet et kampsystem som ble kalt tode (eller tote kinesisk hånd). På grunn av hyppig kontakt med det kinesiske fastlandet ble denne stilarten påvirket av sørkinesiske kampsystemer, som ble kalt chuan fa (kungfu). Det førte til utviklingen av en ny stilart på Okinawa, som ble kalt te. Siden våpen var forbudt for bøndene på Okinawa, bestod dette systemet i all hovedsak av våpenløs kamp eller kamp med bruk av jordbruksredskaper. Hver by på Okinawa hadde sin egen te-stilart. Men det var først og fremst stilartene fra tre byer som ble dominerende. Det var shurite, nahate og tomarite. Disse stilene har dannet grunnlag for flere av dagens karatestiler. Karate har utviklet seg til å bli en populær konkurranseidrett over store deler av verden. Karate er også godkjent av IOC. Det internasjonale IOC-godkjente særforbundet for karate er World Karate Federation (WKF), 2 som arrangerer VM og EM i semikontakt-kamp (kumite) og mønster (kata). Norges Kampsportforbund arrangerer i tillegg egne fullkontakt-konkurranser på nasjonalt plan. Karate-utøvere bruker hvite drakter med belte rundt livet. Beltefargen viser utøverens nivå, og det finnes 7 10 grader (kyu) før det svarte beltet og deretter 9 grader (dan) av det svarte beltet. Det finnes mange stilarter eller skoler (ryu) innenfor karate. Shotokan-karate Shotokan-karate ble grunnlagt av Gichin Funakoshi (1868 1957). Funakoshi var selv fra Okinawa og trente under mesteren Yasutsume Azato. Gjennom sine studier skapte han 2 World Karate Federation (WKF) er verdensforbundet som organiserer konkurransekarate. WKF er godkjent av IOC og har i dag 175 medlemsland. 16 kampkunster og stilarter organisert i Norges Kampsportforbund Japan
shotokan-karate. Funakoshi brukte pseudonymet Shoto, derfor navnet shotokan («Shotos vei»). I dag er shotokan en av verdens mest utbredte karatestiler. Shotokan-karate er organisert i Norges Kampsportforbund, karateseksjonen. I tillegg har vi disse tekniske grupperingene i Norge: Japan Karate Association (JKA), Norge Norges Shotokanforbund Norges Tradisjonelle Shotokan Forbund Kyokushin(kai)-karate Kyokushin(kai)-karate ble grunnlagt av Masutatsu Oyama (1923 1994). Oyama var født i den sørøstre delen av Korea, og det opprinnelige navnet hans var Choi Young Li. Under oppveksten studerte han flere koreanske stilarter. Da han i en alder av 13 år ble sendt på skole i Japan, begynte han sine karatestudier under Gichin Funakoshi. Han studerte senere goju-karate, stilen til mesteren Sodeiju. Etter militærtjenesten isolerte han seg flere ganger i fjellene, der han brukte tiden til å trene og utvikle kyokushin-karate. Kyokushin-karate regnes som en hard og sterk stil, og konkurransene går etter knockdown-regler (fullkontakt). Kyokushin-karate er i dag organisert i Norges Kampsportforbund, karateseksjonen. I tillegg har vi disse tekniske grupperingene i Norge: Norges Kyokushinkai Karate Organisasjon (NKKO) International Federation of Kyokushinkai (IFK), Norge Shinkyokushinkai Norge Shorinryu-karate Shorinryu-karate er en fellesbetegnelse for stilartene shuri og tomari på Okinawa, som er den største av Ryukyuøyene sør i Japan. Felles for stilartene som benevnes shorinryu, er at de legger vekt på hurtighet, smidighet, bevegelighet og evnen til å kombinere teknikker. På japansk finnes det flere måter å skrive shorinryu på, som hver gir forskjellig mening. Navnet kan blant annet oversettes med «liten». Det kan oppfattes som et symbol på at teknikkene skal utføres etter prinsipper som kan minne om en ung furukvist: ettergivende når den bøyes, men kommer tilbake med snert i kontringen. Leser vi tegnene på kinesisk, blir uttalen shaolin, som også er navnet på det kinesiske klosteret som kan være utspring for alle kampsystemer. Shorinryu er i dag organisert i Norges Kampsportforbund, karateseksjonen. I tillegg finnes den tekniske grupperingen Shorinryu Karate Association Norway (SKAN). Japan kampkunster og stilarter organisert i Norges Kampsportforbund 17
Nanbudo Nanbudo er grunnlagt av Doshu Yoshinao Nanbu (1943 ). Doshu Nanbu ble født i Kobe i Japan. Han vokste opp i et martial arts-miljø (krigskunstmiljø) der både faren, bestefaren og onkelen var kampkunstutøvere. Det førte til at Doshu Nanbu fikk erfaring i flere stiler. I 1968 fikk han ansvaret for utviklingen av shukokai-karate i Europa. På grunnlag av sine erfaringer fra flere former for shukokai og kampkunst skapte Doshu Nanbu en ny stil, sankukai, som senere fikk navnet nanbudo. Denne stilen introduserte han i 1978. Nanbudo er i dag organisert i Norges Kampsportforbund, karateseksjonen. I tillegg finnes den tekniske grupperingen Norges Nanbudo Forbund (NNF). Wadoryu-karate Wadoryu ble grunnlagt av Hironori Ohtsuka, som hadde bakgrunn fra jujutsu og karate. I 1934 grunnla han sin egen stilart, wadoryu. I 1972 ble Ohtsuka tildelt Meijin-tittelen av den keiserlige familien. Wadoryu er mer opptatt av teknikk, hurtighet og spenst enn av bruk av rå muskelkraft. Wado betyr «fredens vei». Stilarten er en blanding av karate fra Okinawa og japansk jujutsu. Wado-karate kjennetegnes av hurtige teknikker, naturlige stillinger og hurtige kombinasjoner av teknikker. Wadoryu er i dag organisert i Norges Kampsportforbund, karateseksjonen. I tillegg finnes de tekniske grupperingene Wado International Karate-do Norge (WIKN) og Wadoryu Norge. Shitoryu-karate Shitoryu ble grunnlagt av Kenwa Mabuni (1889 1952). Denne karateformen er en blanding av shurite og nahate, men har også innslag av andre stiler. Slik sett har shitoryu prøvd å bevare alle aspekter av den originale karaten fra Okinawa. Stilene shurite og nahate har fått navn etter to av byene på Okinawa. Shitoryu er i dag organisert i Norges Kampsportforbund, karateseksjonen. I tillegg finnes den tekniske grupperingen Kofukan Norge. Chitoryu-karate Chitoryu ble grunnlagt av Tsuyoshi Chitose (1895 1984). Chitose var født på Okinawa, og bare sju år gammel begynte han å trene karate. Han trente også på den mindre kjente kampkunsten ti. Ti kan minne mye om tradisjonell dans fra Okinawa og har fellestrekk med aikido. Teknikk fra ti har en viktig plass i chitoryu-karate. 18 kampkunster og stilarter organisert i Norges Kampsportforbund Japan
Chitoryu er organisert i Norges Kampsportforbund, karateseksjonen. I tillegg finnes den tekniske grupperingen Chito Ryu Norge. Gojuryu-karate Gojuryu ble grunnlagt av Miyagi Chojun (1888 1953). Han vokste opp på Okinawa, der han trente under mesteren Kanryo Higaonna. Man kan si at det var Higaonna som egentlig utviklet denne stilen, men Miyagi som gav den navnet gojuryu. Go betyr «hard», og ju betyr «myk». Gojuryu kan føres tilbake til de kinesiske stilartene og har ikke gjennomgått særlig store forandringer, slik de fleste andre stilarter har. Gojuryu-karate er organisert i Norges Kampsportforbund, karateseksjonen. I tillegg finnes den tekniske grupperingen International Organisation of Gojuryu Karate Federations (IOGKF), Norway. Seidokan-karate (dentokan-karate) Grunnleggeren av seidokan var Toma Shian (1930 1971). Toma var født på Okinawa og trente blant annet gojuryu-karate under Miyagi Chojun. Da han grunnla seidokan, innførte han mer grep, kast og våpen enn det han opprinnelig var blitt opplært til av sine tidligere mestere. Stilarten har senere fått navnet dentokan. Andre karatestilarter Det finnes også flere karatestilarter representert i Norge, for eksempel shukokai, budokan, wadokai, gojukai og kanzenryu. Karate, for hvem? Karate er en kampkunst som passer for de fleste og for alle aldersgrupper. Treningen i de ulike karate-stilartene tar utgangspunkt i hver enkelt utøvers ferdighetsnivå, målsetting og individuelle forutsetninger. Ønsker man å konkurrere på toppnivå, er det en klar fordel å begynne i ung alder. Ønsker man derimot å lære selvforsvar og samtidig komme i bedre form, er karate noe som passer for alle. Karatetrening har vist seg svært gunstig for unge med konsentrasjonsvansker. Det finnes flere eksempler på barn med ADHD som har vist klar bedring etter å ha trent karate. Karatetreningen gir også bedre koordinasjonsevne, og ikke minst er den en god og helhetlig trening for både kropp og sinn. Karate er organisert av Norges Kampsportforbund, karateseksjonen. Japan kampkunster og stilarter organisert i Norges Kampsportforbund 19
Kyudo Kyudo («bue-vei») er tradisjonell japansk bueskyting, en kampkunst som har sine røtter både i krigersk skyting på slagmarken og i japansk seremoniell bueskyting. Den japanske bueskytterkunsten skiller seg fra vestlig bueskyting på flere måter. Den har en spesiell øvelsesmetodikk. Det brukes en over to meter lang asymmetrisk bue uten stabilisatorer eller sikte. Utøverne er kledd i en enhetlig, tradisjonell drakt, og de langsomme, seremonielt pregede bevegelsesformene har sin egen estetikk. Den praktiske oppgaven består i å treffe en målskive med diameter 36 cm på 28 meters avstand. Utover det legges det stor vekt på at treffene må være et resultat av korrekt gjennomført skyteteknikk og form. Kyudo, for hvem? Kyudo passer for alle, uansett alder. I Japan er det mange som først begynner etter at de har nådd pensjonsalderen. Videre har vi hatt flere vellykkede eksempler på rullestolbrukere som har oppnådd suksess med kyudo. Kyudo er organisert i Norges Kampsportforbund, fleridrettsseksjonen. I tillegg finnes den tekniske grupperingen Norges Kyudo Forbund. Kenjutsu Ken = sverd, jutsu = ferdighet, dyktighet, metode Kenjutsu er en gammel japansk form for sverdtrening. Betegnelsen kenjutsu brukes gjerne om tradisjonelle sverdskoler. I kenjutsu lærer man primært teknikker med det japanske sverdet katana. Katana er kjent som samuraikrigernes hovedsverd, og det ligger en egen vitenskap og kunst bak produksjonen av dette sverdet. Det finnes en rekke stilarter innenfor kenjutsu. Den eldste stilen eller skolen er tenshin shoden katori shintoryu, som ble grunnlagt allerede i 1447. Kendo blir ofte omtalt som den moderne versjonen av kenjutsu. Treningen består av innlæring og raffinering av kata (mønster). Man trener på innlærte teknikker med partner og dessuten en rekke teknikker fra sittende og stående stilling. I treningen benyttes tresverd, men etter hvert som man kommer videre i systemet, brukes det også skarpe sverd. Drakten som brukes i kenjutsu, er mer eller mindre lik den man bruker i aikido og karate. Før det svarte beltet er det 5 grader, som omtales som kyu. Når man har oppnådd fjerde kyu, har man rett til å bære en hakama (bukseskjørt). 20 kampkunster og stilarter organisert i Norges Kampsportforbund Japan
Kenjutsu, for hvem? Kenjutsu passer for de fleste. Det er en flott måte å lære om japansk kultur på, samtidig som man kommer i god fysisk og psykisk form gjennom treningen med sverd. Kenjutsu er organisert i Norges Kampsportforbund. I tillegg finnes den tekniske grupperingen Kadukan. Kendo Kendo kan vi se på som en videreføring av kenjutsu. Kendo ble utviklet på 1600-tallet, da det var behov for en treningsform med sverd der man kunne gå kamper uten å påføre hverandre skader. På begynnelsen av 1800-tallet ble det utviklet en rustning (bogu) til bruk under sparring og konkurranser. Denne rustningen har vært under stadig utvikling og forbedring. Rustningen består av fire deler: men (hjelm) do (magebeskyttelse) tare (beskyttelse for skrittet) kote (hansker) Drakten som brukes i kendo, kalles gi. Den består av jakke, bukse og en hakama (bukseskjørt). Ved kamptrening og under konkurranser benyttes et bambussverd (shinai). Ved utførelse av kata benyttes det et tresverd (bokuto) eller et vanlig sverd. Graderingssystemet i kendo er som i de andre japanske stilene bygd opp av kyu- og dangrader. Det finnes 6 kyu-grader før dan-gradene og 8 dan-grader. Iaido Iaido er kunsten å trekke sverd fra sliren, kutte, «fjerne blod» fra klingen og putte det tilbake i sliren. Alt dette skal utføres i kontrollerte og jevne bevegelser. De første iaido-skolene dukket opp på 1500-tallet. I dag trener man primært seitei iaido. Det omfatter tolv grunnleggende kata, som er basert på mange ulike stilarter innenfor iaido. Japan kampkunster og stilarter organisert i Norges Kampsportforbund 21
Jodo Jodo har sitt utspring ca. 400 år tilbake i tid. Jodo er kunsten å forsvare seg mot et sverd ved å bruke en kjepp. Kjeppen er 128 cm lang. Den er enklere å behandle enn en lang stav, samtidig som den har bedre rekkevidde enn et sverd. I dag drives det trening først og fremst i seitei jodo, som består av 12 kata-er, der den ene bruker stokk (jo), og den andre bruker et tresverd (bokuto). Naginata Naginata kan best oversettes med «hellebard». Det er en lang stav med et kurvet blad på toppen. Naginata har sitt opphav i samuraitradisjonen. I Japan er det flere kvinner enn menn som trener naginata. I likhet med kendo trenes også naginata med rustning (bogu) og en naginata av bambus. Kendo, iaido, jodo og naginata for hvem? Kendo, iaido, jodo og naginata passer for de fleste. Det er en flott måte å lære om japansk kultur på, samtidig som man kommer i god fysisk og psykisk form gjennom treningen med gamle våpen. Kendo, iaido, jodo og naginata er organisert i Norges Kampsportforbund. 22 kampkunster og stilarter organisert i Norges Kampsportforbund Japan