STYRKING AV TILBUDET TIL HØREAPPARATBRUKERE I NORDLAND

PROSJEKT NR. 10967 STYRKING AV TILBUDET TIL HØREAPPARATBRUKERE I NORDLAND 1994-1998 Jan Erik Israelsen Bodø 1999 Nordland fylkeskommune Nordland sentralsykehus Hørselssentralen

INNHOLDSFORTEGNELSE 1. SAMMENDRAG...3 2. INNLEDNING...4 2.1 OMFANG OG ANSVAR...4 2.1.1 Hvor mange trenger og får høreapparater...4 2.1.2 Lover, forskrifter og ansvar for høreapparatformidlingen...4 2.2 LITT HISTORIE...5 2.2.1 Brukerkurs...5 2.2.2 Lokale høreapparatforhandlere...5 2.2.3 Kontaktpersoner i kommunene...5 2.2.4 Hjelpemiddelsentralen i Nordland...6 2.3 PROSJEKTDELTAKELSE...6 3. PROSJEKTBESKRIVELSE...7 3.1 DEPARTEMENTETS PREMISSER...7 3.2 PROSJEKTSØKNAD...8 3.3 BUDSJETTFORSLAG...9 3.4 MÅLSETTING...9 4. SAMARBEID...10 4.1 MÅLGRUPPEN...10 4.2 SAMARBEID MED HJELPEMIDDELSENTRALEN...10 4.3 SAMARBEID MED KOMMUNENE...10 4.4 SAMARBEID MED FYLKESAUDIOPEDAGOGTJENESTEN...10 4.5 SAMARBEID MED BRUKERORGANISASJONENE...10 4.6 SAMARBEID MED ANDRE SOM TILPASSER HØREAPPARATER...11 5. GJENNOMFØRINGEN AV PROSJEKTET...12 5.1 PROSJEKTLEDELSE...12 5.2 FORBEREDENDE ARBEID...12 5.3 ANSETTELSE AV AUDIOGRAF...13 5.4 HØRSELSKONTAKTEN...13 5.4.1 Arbeidsområder for kommunale hørselskontakter...14 5.5 INTRODUKSJONSBREV TIL KOMMUNENE...14 5.6 MØTE MED KOMMUNENE. SAMARBEIDSAVTALE...15 5.7 KURS TIL KOMMUNEANSATTE...16 5.7.1 Grunnkurs...16 5.7.2 Videregående kurs...17 5.7.3 Deltakelse fra fylkesaudiopedagogtjenesten...17 5.8 OPPFØLGING AV HØRSELSKONTAKTENE...18 5.9 PROSJEKT-AUDIOGRAFENES ARBEID VED HØRSELSSENTRALEN...18 5.10 HØRSELSHEMMEDE I INSTITUSJON...19 5.10.1 Rutiner i institusjonen...19 5.10.2 Oppfølging av institusjonene...19 5.11 ØKONOMI...20 5.12 AVSLUTNING FØR TIDEN...22 5.13 AVSLUTNING - SAMARBEIDSMØTE...22 Styrking av tilbudet til høreapparatbrukere i Nordland Side 1

6. PROBLEMER MED GJENNOMFØRINGEN AV PROSJEKTET...23 6.1 PLANLEGGINGEN...23 6.2 GJENNOMFØRINGEN...23 6.2.1 Ansvar...23 6.2.2 Kontor...24 6.2.3 «Ting tar tid»...24 6.2.4 Vanskelig å innføre nye rutiner...24 6.2.5 Samarbeid med Hørselshemmedes Landsforbund...25 6.2.6 Lite interesserte institusjoner?...25 6.2.7 Bråstopp...25 7. RESULTATER...26 7.1 ØKT OPPMERKSOMHET OM HØRSELSHEMNING...26 7.2 RUTINER FOR SAMARBEID MED KOMMUNENE...26 7.2.1 Omfang...26 7.2.2 Øre-nese-halsklinikker i fylket og hørselssentraler utenfor fylket...27 7.3 BEDRING FOR DE HØRSELSHEMMEDE...27 7.4 ERFARINGER MED «DESENTRALISERT MODELL»...27 7.5 TILLEGGSEFFEKTER AV PROSJEKTET...28 7.5.1 Kurs...28 7.5.2 Informasjonsbrosjyrer...28 7.5.3 Informasjonsblad...29 8. OPPFØLGING ETTER PROSJEKTPERIODEN...29 8.1 KRITISKE FAKTORER...29 8.2 RESSURSER TIL OPPFØLGING...29 8.3 FORSLAG TIL VIDEREFØRING AV PROSJEKTARBEIDET...30 9. LITTERATUR...32 10. VEDLEGG...33 Styrking av tilbudet til høreapparatbrukere i Nordland Side 2

1. Sammendrag Som et ledd i Regjeringens handlingsplan for funksjonshemmede 1994-1997, ble det bevilget 2,1 millioner kroner til styrking av hørselssentralene for å bedre opplæringen av høreapparatbrukere. Fylkeskommunene ble i 1994 invitert til å søke om prosjektmidler til dette formål. Hørselssentralen utformet, i samarbeid med Hjelpemiddelsentralens hørselsseksjonen og på vegne av Helse- og sosialavdelingen i fylkeskommunen, søknad om midler til et prosjekt for opparbeidelse av et nettverk av kommunalt ansatte kontaktpersoner - «hørselskontakter». Hjelpemiddelsentralen hadde allerede en rekke kommunale hørselskontakter, så prosjektets målsetting var å få hørselskontakter i alle kommunene, å få ordningen formalisert gjennom samarbeidsavtaler mellom kommunene, Hjelpemiddelsentralen og Nordland sentralsykehus, og å tilby et opplærings- og oppfølgingsprogram som skulle sikre noe kompetanse om hørselshemning, hjelpemidler og høreapparatservice hos hørselskontaktene. For å få arbeidet gjort, ønsket en å styrke bemanningen med to audiografer, som skulle få ansvar for hver sin halvpart av fylket. En ønsket å prøve ut en desentralisert modell, hvor audiografene skulle ha base i Rana og i Vesterålen. Prosjektet hadde store problemer med å få tilsatt to audiografer, og oppstarten ble derfor sterkt forsinket. Det ble avholdt 50 dagskurs ute i kommunene, fordelt på 34 «grunnkurs» som var åpne for alle interesserte i kommunenes helse- og omsorgstjeneste, og 16 kurs i høreapparatservice spesielt for hørselskontaktene. I tillegg ble det gjennomført en rekke oppfølgingsmøter med hørselskontaktene i Lofoten og Vesterålen. Prosjektet var planlagt avsluttet 31.12.97. Det praktiske arbeidet rettet mot kommunene ble avsluttet tidligere i 1997. Den ene audiografen sluttet 1. mars 1997, den andre i begynnelsen av juli 1997. Arbeidet i prosjektet lå nede resten av året. For å få en logisk avslutning på arbeidet, ble det planlagt et kurs/samarbeidsmøte mellom Hjelpemiddelsentralen, Hørselssentralen og hørselskontaktene i alle kommunene. Dette ble holdt 13. og 14. mai 1997, og markerte den formelle avslutningen på prosjektet. Prosjektet har ført til økt bevissthet om hørselshemning og hørselsrehabilitering i kommunene. En har hørselskontakter i 43 av fylkets 45 kommuner. Prosjektet har ført til at hørselskontaktene i tillegg til et ansvar i hjelpemiddelformidlingen, også skal ha et oppfølgende ansvar i forbindelsen med høreapparattilpasninger og oppfølging av høreapparatbrukere. Kompetansen om hørselshemning er svært varierende blant hørselskontaktene, fordi alle ikke har fått opplæring. Hørselssentralen utgir nyhetsbladet HØRSELSKONTAKTEN, som skal formidle beskjeder, nyheter og tips. Det er planlagt oppfølgende møter mellom Hjelpemiddelsentralen, Hørselssentralen og hørselskontaktene ved bruk av telemedisinstudioene i fylket. Dette er ikke satt ut i livet. Det er fra fylkeskommunen ikke bevilget midler i form av reisebudsjett eller stillingshjemmel for oppfølging av prosjektet. Styrking av tilbudet til høreapparatbrukere i Nordland Side 3

2. Innledning 2.1 Omfang og ansvar 2.1.1 Hvor mange trenger og får høreapparater I 1988 regnet en at 8 % av landets befolkning var hørselshemmet, og at 4 % av befolkningen både ville ha behov for og ønske å få høreapparater. Dette ble bygget på teoretiske beregninger av Gordon Flottorp, basert på kjønns- og aldersfordelingen i befolkningen (Flottorp, 1988). To tredjedeler av de hørselshemmede hadde nedsatt hørsel på grunn av alder. Den såkalte H-70-undersøkelsen fra Göteborg, (Rosenhall, 1988) som startet på begynnelsen av 70-tallet, beregnet også teoretisk behov for høreapparater. H-70-undersøkelsen baserte seg på høreterskel for tale for det beste øret. Ved 70 års alder behøvde 7 % av kvinnene høreapparater, ved 75 års alder ca 20 % og ved 79 og 81 års alder ca 30 %. Tilsvarende tall for mennene var 12 %, 30 % og 50 %. Når hørselsproblemer ved samtale med én person i stille omgivelser, som kanskje er et mer relevant mål på behov for høreapparater, ble lagt til grunn, behøvde 6 % kvinnene ved 70 års alder høreapparater, ved 75 års alder 16 % og ved 79 års alder 26 %. Tilsvarende tall for mennene var 12 %, 20 % og 32 % (Rosenhall, Pedersen & Møller, 1987). Flottorps anslag av at bare halvparten av de hørselshemmede ville ønske å bruke høreapparater, holder neppe i dag. Bruk av høreapparater er har fått større aksept enn tidligere. Høreapparatene har blitt bedre, slik at de kan avhjelpe hørselsproblemene til flere enn tidligere. Samtidig viser tilgjengelig statistikk at i Nordland har bare omkring 2 % av befolkningen har fått tildelt høreapparater (Israelsen, 1997). Selv med konservative beregninger av behov for høreapparater, ligger Nordland langt fra en behovsdekning på dette området. Langt flere hørselshemmede har behov for andre hørselstekniske hjelpemidler enn de som behøver høreapparater. 2.1.2 Lover, forskrifter og ansvar for høreapparatformidlingen Lov om helsetjeneste i kommunene 1-3 kapittel 1 punkt 3 gir kommuneneansvar for medisinsk rehabilitering. Dette omfatter også formidling og oppfølging av hjelpemidler. Fra 1. mai 1997 gis stønad til høreapparater etter folketrygdlovens 10-7, bokstav b. Høreapparatene er dermed etter folketrygdloven å betrakte på linje med andre hørselstekniske hjelpemidler. Loven gir dermed kommunehelsetjenesten ansvar for formidling og oppfølging også av høreapparater. Forskriften til 10-7 bokstav b slår imidlertid fast at fylkeskommunen har ansvaret for høreapparatformidlingen. Av dette må en kunne slutte at fylkeskommunen har det overordnede ansvaret for høreapparatformidlingen, at kommunehelsetjenesten har ansvaret for oppfølgingen av høreapparatbrukerne, og at fylkeskommunen antakelig har det koordinerende ansvaret for denne oppfølgingen. Styrking av tilbudet til høreapparatbrukere i Nordland Side 4

Krav til kvalifikasjoner hos den som tilpasser høreapparater, regler for undersøkelse, krav til utstyr, lokaler og faglig medvirkning er gitt av Helsedirektøren i vedlegg nr. 3 til forskriften. Overordnet og koordinerende ansvar for hjelpemiddelformidlingen er tillagt hjelpemiddelsentralene gjennom forskrift om hjelpemiddelsentralens virksomhet og ansvar i lov om folketrygd 13-01 annet ledd (11/94). Hjelpemiddelsentralene er organisert under Rikstrygdeverket som en del av Trygdeetaten. Tilsvarende krav og regler som for høreapparatformidlingen er ikke gitt for hjelpemiddelformidlingen. 2.2 Litt historie 2.2.1 Brukerkurs Etter januar 1990 hadde nye høreapparatbrukere blitt tilbudt oppfølgende kontroll i form av et brukerkurs, hvor brukerne i små grupper fikk gjennomgått begynnerproblemer og fikk informasjon om hvordan de skulle få best mulig utbytte av høreapparatene sine. Likevel var det bare et fåtall av brukerne som hadde fått tilbud om slik oppfølging, fordi Hørselssentralens audiopedagogstilling i perioder har stått vakant. 2.2.2 Lokale høreapparatforhandlere Brukerkursene hadde satt mange hørselshemmede i bedre stand til å bruke høreapparatene enn tidligere. Hovedproblemet var likevel at det i svært liten grad fantes noen på hjemstedet som kunne gi informasjon, veiledning og praktisk hjelp når det oppsto problemer. Før høreapparatene i 1986 ble gratis for brukerne, fantes det i Nordland ni høreapparatforhandlere. En stor del av høreapparatbrukerne hadde dermed personer med høy kompetanse på høreapparatservice i sin region. Da lokalt salg av høreapparater forsvant, forsvant også etter hvert forhandlerne, og samtidig det meste av kompetansen. 2.2.3 Kontaktpersoner i kommunene Hørselssentralens brukere henvises i hovedsak fra kommuneleger og bedriftsleger. Etter endt høreapparattilpasning, sender Hørselssentralen epikrise tilbake til henvisende lege. Det synes ikke å være noe opplegg for systematisk oppfølging av høreapparatbrukerne i kommunene, ut over å registrere at høreapparattilpasning har skjedd. I 1990 planla Hørselssentralen å etablere kontaktpersoner i kommunene. Planen var få utpekt en «hørselsansvarlig» i hver kommune, som skulle rapportere tilbake til Hørselssentralen om brukere som trengte oppfølging. Hver ny høreapparatbruker skulle kontaktes en tid etter avsluttet behandling, og det skulle rapporteres tilbake til Hørselssentralen om hvordan brukeren fungerte med apparatene. Fordi Hørselssentralen ikke hadde ressurser til å drive noen omfattende opplæring av kontaktpersonene, måtte ordningen baseres på en ren rapportering basert på brukerens beskrivelse. Eventuelle problemer måtte løses ved at brukerne kom tilbake til kontroll på Hørselssentralen. I planen lå det at kontaktpersonene skulle tilbys opplæring ved sentralsykehuset. Audiopedagogen som skulle stå for den praktiske gjennomføringen, sluttet, og prosjektet ble lagt bort. Styrking av tilbudet til høreapparatbrukere i Nordland Side 5

2.2.4 Hjelpemiddelsentralen i Nordland Etter opprettelsen av Hjelpemiddelsentralen i Nordland, ble det gjennom et omfattende kursprogram bygget opp en del kompetanse ute i kommunene om hørselshemming og høreapparatbrukere. Nordland sentralsykehus og Hjelpemiddelsentralen fikk i juli 1991 en formalisert samarbeidsavtale (Samarbeidsavtale mellom Hjelpemiddelsentralen i Nordland og Nordland sentralsykehus - vedlegg # 1). Bl a. sier avtalen: 6. Hjelpemiddelsentralen og Nordland sentralsykehus samarbeider om opplæring i kommunene/regionene når dette er hensiktsmessig. 7. Hjelpemiddelsentralen og Nordland sentralsykehus søker å opprette felles kontaktnett i kommuner/regioner. Enkelte punkter har nok fra sentralsykehusets side hatt mer preg av intensjoner enn av tilrettelegging for praktisk samarbeid. Dette gjelder spesielt samarbeid om utadrettet virksomhet. Fordi Hørselssentralen ikke har hatt reisebudsjett eller utadrettet virksomhet som en del av sin arbeidsmetode, har Hørselssentralens bidrag stort sett vært kompetanse om høreapparater og høreapparatbruk. Kurs rettet mot kommunene har Hjelpemiddelsentralen stått for alene. Når Hjelpemiddelsentralen fikk kontaktpersoner i kommunene innenfor hørselsområdet, var disse bare Hjelpemiddelsentralens kontakter. Kontaktpersonene var knyttet til hjelpemiddelformidlingen, og hadde i liten grad noe med oppfølging av høreapparatbrukere å gjøre. Derfor har det for kommunene vært naturlig å kontakte Hjelpemiddelsentralen også ved spørsmål knyttet til høreapparater og høreapparatbruk, selv om høreapparatene var tilpasset ved en hørselssentral eller en øre-nese-halsklinikk. Hjelpemiddelsentralens mulighet til å vedlikeholde kunnskapen i kommunene, har vært for dårlig. Med den kapasiteten Hjelpemiddelsentralen har hatt, har det gått flere år mellom hver gang det har vært anledning til å arrangere kurs i den enkelte kommune. 2.3 Prosjektdeltakelse Invitasjonen til fylkeskommunene om å søke om midler til opplæring av brukere og personell i førstelinjetjenesten, framsto som den store muligheten til å få realisert planen om å få kontaktpersoner ute i kommunene for å yte service til høreapparatbrukerne og til å få rutiner for en systematisk oppfølging av høreapparatbrukerne lokalt. Hørselssentralen så dette som en mulighet til å bygge opp et permanent samarbeid med kommunene. Styrking av tilbudet til høreapparatbrukere i Nordland Side 6

3. Prosjektbeskrivelse 3.1 Departementets premisser Utgangspunktet for prosjektinnbydelsen var Regjeringens handlingsplan for funksjonshemmede 1994-1997. I kapittel 7 het det: Hørselssentralen styrkes for å bidra til bedre opplæring i bruk av høreapparater. Sosial- og helsedepartementet sendte den 10 mars 1994 brev til landets fylkeskommuner (brev - vedlegg # 2). Departementet ønsket en oversikt over situasjonen ved hørselssentralen. Denne skulle så være utgangspunkt ved tildeling av prosjektmidler til fylkeskommunene. Departementet skrev: Et av tiltakene i Regjeringens handlingsplan for funksjonshemmede, som nå er videreført for perioden 1994-1997, er styrking av hørselssentralen for å bedre tilbudet til høreapparatbrukere. Opplæring av både brukere og personell i førstelinjetjenesten synes å være sentralt for at denne tjenesten skal fungere hensiktsmessig. Det er vist at mange høreapparatbrukere har problemer med tilpasningen og opplæring i bruk av høreapparatet. En del av høreapparatbrukerne synes å bruke høreapparatet lite. Høreapparatbrukerne må få nødvendig oppfølging i kommunene. Hørselssentralen vil imidlertid måtte være sentrale når det gjelder opplæring og veiledning av personell i kommunene, formidling av høreapparatet og hørselstekniske hjelpemidler og opplæring av den enkelte bruker i forbindelse med formidling, eller når det oppstår problemer som personellet i kommunen ikke kan løse. Det er i årets budsjett satt av 2,1 mill. kroner til styrking av virksomheten ved hørselssentralen. Formålet er å bedre mulighetene til opplæring av brukerne og ansatte i kommunene som kan stå for oppfølgingen på hjemstedet. Fylkeskommunen inviteres til å søke om midler som kan brukes til slik styrking. De budsjetterte midlene skulle brukes til styrking av hørselssentralene, og det var tilbudet rettet mot høreapparatbrukerne som spesielt skulle styrkes. De fleste høreapparatbrukerne har også behov for andre hørselstekniske hjelpemidler. Det var derfor naturlig å se Hørselssentralens ønske om kommunale kontaktpersoner i sammenheng med Hjelpemiddelsentralens allerede delvis eksisterende nettverk av kontaktpersoner. Prosjektinnbydelsen ble oppfattet som en mulighet for realisering av intensjonen om samarbeid mellom Hjelpemiddelsentralen og Hørselssentralen om kompetanseoppbygging og oppfølging av brukerne i kommunene. Ønsket om et mest mulig enhetlig system for rehabilitering av hørselshemmede, forutsetter at det er samme kontaktperson som arbeider med tekniske hjelpemidler og med høreapparater. Seksjonsleder ved Hjelpemiddelsentralens hørselsseksjon var enig i dette. Det var bare å sette i gang å utforme prosjektbeskrivelse, budsjett og søknad om penger. Styrking av tilbudet til høreapparatbrukere i Nordland Side 7

3.2 Prosjektsøknad Hørselssentralen ga departementet den oversikt over bemanning og virksomhet ved Hørselssentralen som det var bedt om (bemanning og virksomhet - vedlegg # 3). Hørselssentralen formulerte sitt prosjekt slik i søknaden til departementet (søknad om prosjektstøtte - vedlegg # 4): Hørselssentralen ønsker i samarbeid med Hjelpemiddelsentralen å bygge opp et nett av kontaktpersoner i kommunene i Nordland. Kontaktpersonene bør arbeide i forhold til både høreapparater og øvrige hørselstekniske hjelpemidler, og bør spesielt ha et ansvar for geriatrisk audiologi. Kontaktpersonene bør ha basiskunnskaper om hørselshemming, kjennskap til bruk og stell av høreapparater, og oversikt over hovedtyper av hørselstekniske hjelpemidler. Kontaktpersonen bør bl.a. være i stand til å følge opp brukere av høreapparater og tekniske hjelpemidler på en slik måte at vedkommende kan melde tilbake til tilpasseren om hvordan høreapparat/hjelpemiddel fungerer, oppdage ting som ikke fungerer og melde fra til tilpasser, og være i stand til å avdekke behov. Med den bemanningen som finnes på Hørselssentralen og på Hjelpemiddelsentralen, sammenholdt med de geografiske forholdene i Nordland, vil en aldri bli i stand til å holde en så tett kontakt med kommunene og kontaktpersonene at systemet kan fungere etter hensikten. Hørselssentralen ønsker å opprette to audiografstillinger, faglig og administrativt tilknyttet Hørselssentralen. Arbeidsoppgavene skal primært være å opprette og holde kontakten med de kommunale kontaktpersonene. Geografisk skal audiografene plasseres en i sørfylket og en i nordfylket. Deles fylket geografisk ved Saltenfjorden, vil de to få 22 og 23 kommuner hver å følge opp. Det vil kunne medføre ca. to besøk i året til hver kommune. De nye audiografene skal sammen med det øvrige personellet ved Hørselssentralen og Hjelpemiddelsentralen sørge for opplæring av kontaktpersonene og øvrig kommunalt tilsatte, og for å følge dette opp over tid. I den utstrekning det vil være kapasitet til det, vil det være naturlig å bygge opp et tilsvarende kontaktnett i forhold til alders- og sykehjem. Det vil også være aktuelt å se på hvordan fylkesaudiopedagogene kan brukes i en generell kompetanseoppbygging i kommunene. Det er ikke meningen at audiografene skal drive desentralisert høreapparattilpasning eller annen form for behandling, men der hvor dette passer inn i de øvrige arbeidsoppgavene kan det drives enkel høreapparatservice og tas avtrykk til ørepropper. Ved at audiografene organisatorisk er tilknyttet Hørselssentralen, vil de være en del av et fagmiljø. De vil få del i de vanlige opplæringsprogrammene ved Hørselssentralen. For å få klinisk erfaring er det viktig at audiografene har jevnlige opphold ved Hørselssentralen. Det kan være aktuelt at de deltar i den vanlige polikliniske virksomheten f.eks. tre dager hver måned. Dermed får de del i nye rutiner og kjennskap til nye høreapparater osv. Styrking av tilbudet til høreapparatbrukere i Nordland Side 8

Audiografene bør trolig ha kontor ved et av lokalsykehusene. P.g.a. stor reisevirksomhet må de ha hver sin bærbare datamaskin. 3.3 Budsjettforslag 2 stk audiograf (lønn + sosiale utgifter) kr 390.000 2 stk bærbar datamaskin (for Windows-baserte programmer) kr 80.000 Faglitteratur, div. utstyr kr 10.000 Reisebudsjett kr 150.000 Sum kr 630.000 Budsjettet var basert på et års forbruk. I det oppsatte budsjettet var det forutsatt at audiografene skulle ha kontor i fylkeskommunale bygninger, fortrinnsvis i to av lokalsykehusene. Utgifter til kontorhold var derfor ikke medregnet. Reisebudsjettet var basert på erfaringer fra Hjelpemiddelsentralen (kr 50.000 pr person pr år), og skulle dekke reise for to audiografer, samt hørselssentralen audiopedagog (og evt annet personale). 3.4 Målsetting Det ble laget følgende målsetting for prosjektet: 1. Gi hørselshemmede, gjennom kommunale kontaktpersoner som bindeledd mellom kommunehelsetjenesten, Hørselssentralen og Hjelpemiddelsentralens hørselsseksjon, en obligatorisk etterkontroll, basert på hjemmebesøk, etter endt høreapparattilpasning eller hjelpemiddeltildeling. Brukerne skal sikres at noen kontrollerer at de får løst sine problemer som skyldes hørselshemningen, og at problemer som hindrer full utnyttelse av tildelte høreapparater eller hjelpemidler, kan bli løst enten på stedet eller ved oppfølgende kontroll. 2. Hørselshemmede skal kjenne minst én person i kommunehelsetjenesten som skal ha spesiell kompetanse på området hørselshemning; en person hørselshemmede skal kunne bruke for å få råd og hjelp, enkel service, hjelp til trening, og motivering. 3. Gi hørselshemmede som bor i institusjon bedre livskvalitet gjennom å bygge opp gode rutiner for å ivareta hørselshemmedes behov. 4. Gi hørselshemmede bedrede tjenester fra kommunen gjennom økte kunnskaper om hørsels-hemmede og konsekvenser av hørselshemning, ved at fysiske forhold legges til rette, ved at flere hørselshemmede henvises for utredning og ved at hørselshemmede i større grad inkluderes i kommunenes rehabiliteringsplaner. Styrking av tilbudet til høreapparatbrukere i Nordland Side 9

4. Samarbeid 4.1 Målgruppen Slik Hørselssentralen definerte problemstillingen, skulle prosjektet føre til kompetanseheving i kommunenes helse- og omsorgssektor. Departementets intensjon ble oppfattet å være en styrking av Hørselssentralen. Resultatet av denne styrkingen skulle være en bedret situasjon for høreapparatbrukerne. Målgruppen ble definert som alle brukere av høreapparater eller hørselstekniske hjelpemidler. Arbeidet skulle rettes mot å fullføre og komplettere et arbeid som alt var startet av Hjelpemiddelsentralen. 4.2 Samarbeid med Hjelpemiddelsentralen For å ivareta sammenhengen mellom høreapparatbruk og hørselstekniske hjelpemidler, ønsket Hørselssentralen å samarbeide med Hjelpemiddelsentralens hørselsseksjon. Hørselssentralen og Hjelpemiddelsentralen skulle starte en offensiv mot kommunenes helse- og sosialadministrasjon for å rette søkelyset mot de hørselshemmedes situasjon i kommunene, og samarbeide om et kursopplegg rettet mot aktuelle yrkesgrupper i kommunene. Det må nevnes at på det tidspunkt det praktiske prosjektarbeidet startet, hadde seksjonsleder/ audiopedagog ved Hjelpemiddelsentralen søkt et års permisjon fra sin stilling for å arbeide i et vikariat som audiopedagog ved Hørselssentralen. Dette forenklet samarbeidet vesentlig. 4.3 Samarbeid med kommunene For å sikre endringer som skulle fungere ut over prosjektperioden, var det nødvendig å basere arbeidet på en forpliktende samarbeidsavtale. Avtalen måtte inngås mellom kommunens helse- og omsorgstjeneste, Hjelpemiddelsentralen og Hørselssentralen, og skulle inneholde elementer om opplæring, om oppfølging, om kommunens ansvar til å peke ut kontaktpersoner, en konkretisering av kontaktpersonenes arbeidsoppgaver og sikring av at de fikk avsatt tid til å utføre disse arbeidsoppgavene. 4.4 Samarbeid med fylkesaudiopedagogtjenesten I prosjektet ligger det omfattende opplæringsoppgaver. En del av de personene som var forutsatt å være deltakere i opplæringsprogrammet, skulle også skjøtte sine øvrige arbeidsoppgaver i prosjekttiden. Det var derfor naturlig å se etter flere medvirkende. Det var aktuelt å se hvordan fylkesaudiopedagogtjenesten kunne delta i kompetanseoppbygging i kommunene. 4.5 Samarbeid med brukerorganisasjonene Verken Hørselshemmedes Landsforbund (HLF) eller Norges Døveforbund var planlagt som sentrale samarbeidspartnere ved utformingen av prosjektet. De arbeidsoppgavene Hørselssentralen og Hjelpemiddelsentralen ønsket gjort, var definert. Deler av kursopplegget var i tillegg testet ut i flere kommuner. Styrking av tilbudet til høreapparatbrukere i Nordland Side 10

Hørselssentralen hadde den oppfatning at formålet med prosjektet var å få kommunene til å erkjenne ansvar for oppfølging/rehabilitering av hørselshemmede, og å sette kommunene i stand til å utføre noe av det praktiske arbeidet som ligger i dette ansvaret. Enkelte lokallag av HLF har utdannet, i samarbeid med Hørselssentralen og Hjelpemiddelsentralen, «hørselshjelpere» som på frivillig basis driver enkel høreapparatservice overfor høreapparatbrukere i sitt område. I Mosjøen, på Mo og i Narvik har HLFs hørselshjelpere over lang tid hatt servicekontor med faste åpningstider. Det var derfor et mål å bidra til å etablere kontakt og å legge grunnlaget for et samarbeid mellom kommunen og HLF i de kommunene der HLF har lokallag. En anså det som viktig at kommunene kunne utnytte det frivillige hjelpetilbudet og den kompetansen på høreapparatservice som alt fantes lokalt. Prosjektet skulle ikke gå inn og styre et slikt samarbeid. 4.6 Samarbeid med andre som tilpasser høreapparater Arbeidet skulle komme alle brukere av høreapparater til gode, uansett hvem som hadde tilpasset høreapparatene. På det tidspunktet prosjektet startet, var situasjonen at bare 43,7 % av brukerne fikk nye høreapparater utlevert gjennom Hørselssentralen. 44,7 % av brukerne fikk høreapparatene utlevert gjennom øre-nese-halslege utenfor sentralsykehuset og 11,6 % fikk høreapparatene tilpasset ved hørselssentralen ved Namdal sykehus eller Harstad sykehus. Heller ikke disse instansene deltok i planleggingen, men de ble orientert om arbeidet. De var planlagt knyttet til nettverket av kommunale kontaktpersoner etter hvert som dette ble naturlig. Styrking av tilbudet til høreapparatbrukere i Nordland Side 11

5. Gjennomføringen av prosjektet 5.1 Prosjektledelse Helse- og sosialavdelingen i fylkeskommunen søkte om prosjektmidler og fikk tildelt prosjektmidlene. Hørselssentralen utformet prosjektbeskrivelsen og skrev søknaden om midler etter oppfordring fra Helse- og sosialavdelingen, og det lå i kortene at dette var Hørselssentralens prosjekt. Seksjonsleder ved Hørselssentralen hadde prosjektidéen, skrev søknaden, og satt etter hvert som prosjektansvarlig. Gjennomføringen skulle skje i samarbeid med Hjelpemiddelsentralen, og seksjonslederen for Hjelpemiddelsentralens hørselsseksjon ble en naturlig medspiller i planlegging og gjennomføring av de praktiske arbeidet. Det ble aldri diskutert å etablere en referansegruppe for prosjektet. 5.2 Forberedende arbeid Hørselssentralen mottok den 20.10.94 Sosial- og helsedepartementets melding om at Nordland fylkeskommune var tildelt prosjektmidler (brev fra departementet, samt fylkeskommunens følgeskriv - vedlegg # 5). Det var bevilget kr 225.000,- for 1994. Konkret betydde dette kr. 195.000,- til ansettelse av en audiograf og kr 30.000,- til reisebudsjett til prosjektets start i halve fylket. Midler til anskaffelse av datautstyr, faglitteratur og utstyr ble ikke bevilget. Det ble forutsatt fra departementet at fylkeskommunen stilte kontorplass, inventar, skriveutstyr og andre kontorrekvisita vederlagsfritt til disposisjon for prosjektet. Prosjektansvarlig ved Hørselssentralen hadde den 22. oktober 1994 møte med seksjonsleder ved Hjelpemiddelsentralens hørselsseksjon. Tema for møtet var samarbeid, i hvilken del av fylket prosjektet skulle starte, arbeidsoppgaver og framdrift. Erfaringen med det lokale tilbudet til hørselshemmede gjorde det klart at prosjektet måtte starte i sørfylket. Ut fra en geografisk vurdering, ville en base i Sandnessjøen være å foretrekke på grunn av nærheten til øykommunene på Helgeland. Mo i Rana ble likevel valgt som base for audiografen, ut fra ønsket om nærhet til flest mulig brukere. Eiendomsseksjonen ble kontaktet med forespørsel om ledig kontor. Den 8. november 1994 ble prosjektet tildelt kontor ved Mjølan videregående skole, avd. Selfors. Kontoret var beliggende ca. fem minutters gange fra Rana sykehus, et stykke utenfor Mo sentrum. Rana sykehus disponerte ikke ledige kontorlokaler på grunn av ombygging. Det ble fremmet søknad om prosjektmidler for 1995 (søknad - vedlegg # 6). Etter hvert ble det også inngått avtale med Stokmarknes sykehus om disponering av kontor, telefon og datamaskin med tanke på ansettelse av audiograf for nordfylket. Styrking av tilbudet til høreapparatbrukere i Nordland Side 12

5.3 Ansettelse av audiograf Nordland sentralsykehus krevde at det var inngått avtale med fylkeskommunen om disponering av kontor før audiografstillingen ble utlyst. Prosjektet disponerte kontor i Rana først i siste halvdel av november. Sammen med Personalavdelingen ble det bestemt å vente med å lyse ut audiografstillingen til januar 1995. Sykehuset visste at det ikke fantes arbeidsledige audiografer, og at det kunne bli vanskelig å få besatt stillingen før nytt kull audiografer ble uteksaminert fra Audiografutdanningen sommeren 1995. Stilling for audiograf ble utlyst, med søknadsfrist 6. februar 1995. Hørselssentralen fikk én søker til stillingen. Søkeren trakk søknaden samme dag vedkommende ble tilsatt. I mellomtiden hadde fylkeskommunen fått tildelt prosjektmidler for 1995, med mulighet for å starte opp prosjektet i hele fylket. Det var gitt midler til lønn og reisebudsjett for to stillinger. En ønsket å plassere audiografene i Mo og i Stokmarknes. Kontor med alt av nødvendig kontorutstyr inkludert datamaskin ble stilt til rådighet ved Stokmarknes sykehus. To audiografstillinger ble lyst ut i juni, med søknadsfrist 1. juli 1995. Hørselssentralen fikk én søker. Søkeren var bosatt i Øksnes, og fant det umulig av familiære årsaker å bo i Øksnes og ha kontor på Stokmarknes. Søkeren satte som betingelse for å ta stillingen at det ble skaffet kontor i Øksnes eller Sortland. Fylkeskommunen disponerte ingen ledige kontorer i Øksnes eller Sortland. Like før Nordland sentralsykehus valgte å avslutte prosjektet og returnere de bevilgede midlene, fikk Hørselssentralen muntlig tilsagn om leie av et kontor i Øksnes. Helse- og sosialavdelingen i fylkeskommunen ga muntlig bekreftelse på at Hørselssentralen kunne tilsette audiografen, og at det skulle inngås formell leieavtale for kontorlokalet med Øksnes kommune. Dermed kunne sentralsykehuset tilsette audiograf, som tiltrådte stillingen 28. august 1995. Prosjektarbeidet kunne ta til. Først høsten 1996 fikk en tilsatt audiograf for gjennomføring av prosjektet i sørfylket, med base i Mo. 5.4 Hørselskontakten De kommunale kontaktpersonene vil i det følgende bli betegnet «hørselskontakt». Hørselskontakten skal utgjøre et viktig bindeledd mellom kommunen, Hjelpemiddelsentralens hørselsseksjon og Hørselssentralen eller øre-nese-halsklinikker i fylket. Hjelpemiddelsentralen og Hørselssentralen la nok, på grunn av ulike arbeidsmåter, et litt ulikt innhold i begrepet «hørselskontakt». Opprettelsen av kontaktpersoner i kommunene har vært en sentral del av Hjelpemiddelsentralens arbeidsmetode. Avhengig av kommunestørrelsen har kontaktpersonene enten dekket alle Hjelpemiddelsentralens seksjoner, eller det har blitt utpekt kontaktpersoner for hver seksjon. «Hørselskontakten» kan derfor også være kontaktperson for både synsseksjonen og bevegelsesseksjonen. For Hørselssentralen er situasjonen en annen. Hørselssentralen er en seksjon under Øre-nesehalsavdelingen, som ledes av avdelingsoverlege og oversykepleier. Nordland sentralsykehus Styrking av tilbudet til høreapparatbrukere i Nordland Side 13

har ikke hatt tradisjon for å drive utadrettet virksomhet. Det har ikke vært mulig å få eget reisebudsjett. I denne sammenhengen har Hørselssentralen derfor sett to behov som spesielt viktige. Når høreapparattilpasningen er avsluttet, må det finnes noen i kommunen som kan kontrollere at brukeren virkelig har fått hjelp for sine problemer og er i stand til å nyttiggjøre seg høreapparatene. Det andre er behovet for noen som lokalt kan yte enkel høreapparatservice og oppdage behov for hjelp. Før en inviterte kommunene til å delta i prosjektarbeidet, var det derfor nødvendig å formulere en felles forståelse av hva hørselskontakten skulle være i dette samarbeidet. 5.4.1 Arbeidsområder for kommunale hørselskontakter I. Hørselskontakten skal besøke for oppfølgende kontroll alle som får høreapparat og/eller hørselstekniske hjelpemidler (henvisningsskjema, vedlegg # 7). A. Tilbakemelding gis til aktuell faginstans i 2. linjetjenesten på bakgrunn av evalueringsskjema (evalueringsskjema vedlegg # 8). B. Evalueringen skal gå på brukerens totalsituasjon (med utgangspunkt i hørselsfunksjonen). Fungerer brukeren optimalt i forhold til muligheter og/eller forventninger? C. Tilbakemelding gis til aktuell faginstans om situasjonen: Alt er i orden. Hørselskontakten løser evt. problemer selv. Brukeren henvises for videre oppfølging av 2. linjetjenesten. II. III. IV. Hørselskontakten skal tilby lokal service i forhold til høreapparater og hørselstekniske hjelpemidler. Servicen kan gis ved hjemmebesøk. A. Feilsøking og istandsetting. B. Sende til reparasjon/melde fra om feil. C. Instruksjon. Hørselskontakten skal legge igjen «visittkortet» sitt hos brukerne (Tilgjengelighet). Hørselskontakten skal følge formidler fra HMS ved hjemmebesøk i forbindelse med behovsutredning. V. Hørselskontakten skal informere om sin virksomhet og gjøre seg kjent for innbyggerne i kommunen. VI. Hørselskontakten skal bidra til å oppdage behov for hørselsrehabilitering 5.5 Introduksjonsbrev til kommunene Det var viktig at arbeidet ble rettet mot administrasjonen i helse- og sosialavdelingen i kommunene. Først ble det sendt et introduksjonsbrev. Brevet ble stilet til helse- og sosialsjefen (el. tilsvarende) i hver kommune, og var underskrevet av sentralsykehusets direktør (introduksjons- Styrking av tilbudet til høreapparatbrukere i Nordland Side 14

brev til kommunene - vedlegg # 9). Ved at prosjektet ble introdusert av sykehusdirektøren ville en synliggjøre at dette sto sykehuset bak. 5.6 Møte med kommunene. Samarbeidsavtale En tid etter at brevet som introduserte prosjektet overfor kommunene, var sendt, avtalte Hørselssentralen et møte med helse- og sosialsjefen. På møtene deltok fra kommunen helseog sosialsjefen, eventuelle hørselskontakter og andre som kommunen ønsket som deltakere. Fra prosjektet møtte audiopedagog og audiograf eller prosjektleder. I kommuner med lokallag av Hørselshemmedes Landsforbund var lokallagsleder og eventuelle hørselshjelpere invitert til å delta. For å understreke kommunens ansvar, ble helse- og sosialsjefen bedt om å invitere representanter fra Hørselshemmedes Landsforbund. Det ble orientert om situasjonen for hørselshemmede i kommunen sett fra Hjelpemiddelsentralens og Hørselssentralens ståsted. HLFs representanter fikk fortelle hvordan dette ble opplevd av brukerne. Modellen med en felles hørselskontakt for Hjelpemiddelsentralen og Hørselssentralen ble beskrevet, hvilket omfang en forventet på hørselskontaktens arbeid, og hvilke ressurser dette krevde fra kommunens side i forhold til opplæring og materiell. Som bakgrunn for diskusjonen hadde kommunen på forhånd fått tilsendt et forslag til samarbeidsavtale (prosjektbeskrivelse og samarbeidsavtale - vedlegg # 10). Samarbeidsavtalen beskriver Hjelpemiddelsentralens og Hørselssentralens ansvar for opplæring av hørselskontaktene: Hørselssentralen og Hjelpemiddelsentralen forplikter seg til å lære opp en hørselskontakt i kommunen. Dette vil vi gjøre gjennom hyppige møter og kurs i regi av en eller begge instanser. I en innledningsfase vil vi også tilstrebe at hørselskontakten en dag i måneden skal få følge av audiograf på hjemmebesøkene. Forutsatt at det fortsatt bevilges midler til prosjektet, vil hørselskontaktene følges opp i form av oppfølgingskurs etter at grunnopplæringen er gitt. På samme måte blir kommunens ansvar for å få ordningen til å fungere, beskrevet: Kommunen har ansvar for å peke ut en hørselskontakt ut fra følgende kriterier: Personen må ha interesse for å arbeide med hørselshemmede. Personen må få frigjort tid for slikt arbeid. Personen må være flink til å kommunisere med brukere. Personen må ha tilgang på kontorarbeidsplass med telefon (adresse og telefon hvor hørselskontakten kan nåes) og må disponere bil. Videre må følgende kriterier oppfylles: Det må i opplæringsåret settes av en halv til en dag i måneden til teoretisk og praktisk opplæring. Det bør settes av midler til noe faglitteratur og enkelt serviceutstyr. Det bør budsjetteres med midler til reise for hørselskontakten, både i forbindelse med kurs og til hjemmebesøk. Styrking av tilbudet til høreapparatbrukere i Nordland Side 15

Det må settes av en til to dager i måneden til hjemmebesøk, avhengig av kommunens størrelse. Etter at grunnopplæringen er over, må hørselskontakten innvilges tid til å delta i oppfølgende opplæringstilbud. Kommunen har ansvar for å sørge for kontinuitet av tjenesten, og har ansvar for å utnevne ny hørselskontakt ved behov. Hørselskontakten plikter å gjøre sin virksomhet kjent i kommunen. Ingen kommuner ba om endringer i avtaleforslaget. En del kommuner så straks at dersom den hørselskontakten en alt hadde, også skulle få ansvar for oppfølging av høreapparatbrukere, kunne de ikke i tillegg være kontaktperson i forhold til andre funksjonshemninger. Dette førte til at det ble opprettet en del nye kontaktpersoner også i kommuner som fra før hadde hørselskontakt. Alle kommunene trengte betenkningstid før de gikk inn i dette samarbeidet. Flere kommuner fikk også samarbeidet behandlet i kommunestyret. Til sammen ble 30 kommuner besøkt. 7 kommuner ble orientert gjennom telefonsamtale med helse- og sosialsjefene, og ved at forslag til samarbeidsavtale og annen informasjon ble sendt til orientering. Tre av de besøkte kommunene ønsket ikke å delta i prosjektet. Den ene hadde ingen som ønsket å påta seg arbeidet som hørselskontakt, og ledelsen ønsket ikke å kommandere noen til å påta seg funksjonen. Den andre oppga manglende ressurser. Den tredje oppga ingen årsak. Innen prosjektarbeidet var avsluttet, hadde begge disse kommunene likevel hver sin hørselskontakt. De kommunene som ikke ble kontaktet, var i hovedsak Salten-kommunene nærmest Bodø. Tanken var at om en ikke rakk over hele fylket i løpet av prosjektperioden, så burde det likevel være mulig å arbeide mot disse kommunene etter prosjektets avslutning. 5.7 Kurs til kommuneansatte Straks kommunen hadde utpekt hørselskontakt og skrevet under på samarbeidsavtalen, ble det sendt ut invitasjon til kommunen angående kurs om hørselshemning. Opplæringen ble lagt opp i form av to endagers kurs, og deretter individuell oppfølging av den enkelte hørselskontakt. Som kursmateriell ble heftene «Problemer med hørselen?» brukt. Dette er en opplæringspakke bestående av fem temahefter med lydkassett. Heftene omhandler temaer som hørselshemning, høreapparat, hørselstekniske hjelpemidler, støy, lydmiljø og hjelpeapparatet. I tillegg ble det delt ut egenprodusert informasjonsmateriell. 5.7.1 Grunnkurs Kurset var åpent for alle kommunalt tilsatte (kursinnbydelse, orientering til hørselskontakten - vedlegg # 11). I kursinnbydelsen ba en om at den som var utpekt som hørselskontakt måtte delta. I tillegg ble en del yrkesgrupper som en mente det var spesielt viktig å nå med informasjon, invitert. Styrking av tilbudet til høreapparatbrukere i Nordland Side 16

Målgruppene for kurset var: personalet ved alders- og sykehjem hjemmesykepleien, hjemmetjenesten kommunal vaktmester kommunelegens kontor, helsesøster trygdekontoret (saksbehandler av søknad om tekn. hjelpemidler) representanter for hørselshemmedes organisasjoner Kommunens hørselskontakt fikk ansvar for å finne egnet kurslokale og for å distribuere program (kursprogram - vedlegg # 12) og informasjon om kurset til de aktuelle målgruppene. Der dette var hensiktsmessig, ble det arrangert felles kurs for flere kommuner i en region. Nordland har mange relativt små kommuner, og det ble i de fleste tilfellene arrangert kurs for flere enn én kommune. Siktemålet med grunnkurset var å legge et grunnlag for holdningsendringer i forhold til behandlingen av hørselshemmede på bakgrunn av økt innsikt om hørselshemning og hørselshemmedes problemer. Grunnkurset ble tilbudt 34 kommuner. To av kommunen meldte ikke på deltakere. En kommune måtte melde avbud på grunn av uvær og stengte veier. To av de kommunene som ikke ønsket å gå inn på en avtale om hørselskontakter med ansvar også for høreapparater, deltok likevel med flere deltakere på grunnkurset. 5.7.2 Videregående kurs Etter gjennomføringen av grunnkurset, ble det arrangert et oppfølgingskurs spesielt rettet mot hørselskontaktene. Hørselskontaktene ble oppfordret til å ta med seg to personer hver fra sitt helsedistrikt eller kommune, helst en person fra hjemmebaserte tjenester og en fra alderseller sykehjem. Kursene ble arrangert regionvis. På det videregående kurset ble det lagt stor vekt på å gi deltakerne grunnleggende kunnskaper spesielt om høreapparatet, både gjennom teori og praktiske øvelser i feilsøking. Det ble også lagt vekt på henvisningsrutiner og ansvarsforhold, slik at hørselskontaktene skal vite hvor de skal henvende seg i forhold til ulike problemstillinger (kursprogram, vedlegg # 13). 16 kommuner deltok på det videregående kurset. 5.7.3 Deltakelse fra fylkesaudiopedagogtjenesten Under planleggingen ble det tatt kontakt med Spesialpedagogisk senter i Nordland/fylkesaudiopedagogtjenesten, for å undersøke hvordan fylkesaudiopedagogene kunne brukes som ressurs i kursvirksomheten. Fylkesaudiopedagogtjenesten er fundamentert på opplæringslovene. Opplæring av kommunalt ansatte i høreapparatservice defineres ikke inn under lov om voksenopplæring, og opplæring i regi av prosjektet kunne derfor ikke prioriteres i et ellers stramt arbeidsprogram. Styrking av tilbudet til høreapparatbrukere i Nordland Side 17

5.8 Oppfølging av hørselskontaktene En sentral del av audiografenes arbeid skulle være å følge opp hørselskontaktene gjennom å følge dem på en del institusjons- og hjemmebesøk en periode etter at det andre kurset var avsluttet, slik at hørselskontaktene fikk veiledning gjennom praktisk arbeid. Slik prosjektet utviklet seg, ble det bare mulig å gjennomføre dette i deler av nordfylket. Med utgangspunkt i Øksnes kommune, er det naturlig at det er kommunene i Lofoten og Vesterålen som har fått flest slike oppfølgende besøk. Det var i disse to regionene opplæringsprogrammet startet, så det var her en hadde alle de «nye» hørselskontaktene i prosjektets første fase. Ved oppfølgingen ble det også gitt en del mer direkte opplæring i form av praktiske øvelser i høreapparatservice, og ved at teori ble repetert og utdypet med utgangspunkt i kursheftene. Audiografen med ansvar for sørfylket sluttet i stillingen etter bare få måneder, og det ble aldri aktuelt å starte denne oppfølgingen. Det ble arrangert noen få totimers kurs i bruk og stell av høreapparater for ansatte i alders- og sykehjem både i nord- og sørfylket. 5.9 Prosjekt-audiografenes arbeid ved Hørselssentralen I søknaden om tilskudd til prosjektet, formulerte en de prosjektansatte audiografenes tilknytning til Hørselssentralen på følgende måte: Ved at audiografene organisatorisk er tilknyttet Hørselssentralen, vil de være en del av et fagmiljø. De vil få del i de vanlige opplæringsprogrammene ved Hørselssentralen. For å få klinisk erfaring er det viktig at audiografene har jevnlige opphold ved Hørselssentralen. Det kan være aktuelt at de deltar i den vanlige polikliniske virksomheten f.eks. tre dager hver måned. Dermed får de del i nye rutiner og kjennskap til nye høreapparater osv. Dette viste seg å være vanskelig. Audiografene besøkte Hørselssentralen en til to dager pr. måned. Denne tiden var nødvendig for å gjennomgå arbeid og rutiner, planlegge den videre utviklingen av prosjektet m.m. Den audiografen som var tilsatt lengst, deltok på noen høreapparatinformasjoner arrangert av høreapparatimportører og på to etterutdanningskurs for audiografer. Audiografen med base i Rana drev en liten poliklinisk virksomhet fra sitt kontor. Det ble foretatt en del kontroller av høreapparattilpasninger og ikke tatt øreavtrykk for å få laget nye ørepropper til høreapparater. Noen av disse konsultasjonene ble gitt i form av hjemmebesøk. Henvisningene kom i hovedsak fra Hørselssentralen, men også fra sykehjem i regionen og fra Hørselshemmedes Landsforbunds hørselshjelpere. I nordfylket var avstanden kort til nærmeste øre-nese-halsklinikk som tilpasset høreapparater, og det var derfor bare i sjeldne tilfeller at audiografen tok avtrykk til ørepropper. Styrking av tilbudet til høreapparatbrukere i Nordland Side 18

5.10 Hørselshemmede i institusjon En av delmålsettingene for prosjektet var (se vedlegg # 4): Gi hørselshemmede som bor i institusjon bedre livskvalitet gjennom å bygge opp gode rutiner for å ivareta hørselshemmedes behov. 5.10.1 Rutiner i institusjonen På forhånd hadde en lite systematisert kunnskap om forholdene for hørselshemmede som bodde i institusjon. En utarbeidet derfor et spørreformular (spørreformular - vedlegg # 14) som ble distribuert til alders- og sykehjem i fylket. Spørsmålene tok sikte på å avdekke institusjonenes rutiner for oppfølging av hørselshemmede og bruk av høreapparater og hørselstekniske hjelpemidler. I kommunene sør for Bodø fikk 39 alders- og sykehjem tilsendt spørreformular. Institusjonene var alle de alders- og sykehjem som sto oppført i telefonkatalogen. Til sammen 30 alders- og sykehjem med samlet 960 beboere, har svart (spørreformular med svar, vedlegg # 15). 279 beboere (29 %) er oppgitt å være hørselshemmede. Én institusjon har ikke svart på spørsmålet om hørselshemmede beboere. 83 beboere (8,7 %) bruker høreapparat. Én institusjon har ikke svart på spørsmålet om høreapparatbruk. Ved 15 institusjoner hadde én eller flere av personalet fått opplæring i bruk og stell av høreapparater. Ved 7 institusjoner finnes det rutiner for renhold og vedlikehold av propper, slanger og apparater. 13 institusjoner har lager av høreapparatbatterier for beboerne. Ytterligere 5 hadde også høreapparatslanger. 2 institusjoner hadde batteritester for kontroll av at batteriene virker. 9 institusjoner har rutiner for at beboerne får regelmessig øreundersøkelse (otoscopi) av lege. Bare 1 institusjon har rutine for hørselsvurdering av beboerne. 6 av institusjonene oppgir at sikkerheten for hørselshemmede beboere er ivaretatt ved brannvarsling. 10 institusjoner har installert teleslynge i fellesrom. Men bare ved 3 institusjoner har personalet opplæring i bruk og ettersyn av teleslyngene. Ingen institusjoner har telefonapparat med «teleslynge» eller ekstra forsterkning til bruk for beboerne. 36 beboere har egne hørselshjelpemidler. En institusjon oppgir at den har beboer(-e) med egne hjelpemidler, men oppgir ikke hvor mange. 12 institusjoner har ikke beboere med egne hjelpemidler. 5.10.2 Oppfølging av institusjonene Vi fant at i halvparten av alders- og sykehjemmene hadde én eller flere av personalet fått opplæring om eller hadde erfaring i stell av høreapparater. En del institusjoner hadde rutiner for Styrking av tilbudet til høreapparatbrukere i Nordland Side 19