1 LOs representantskap 27. februar 2018 LO-leder Hans-Christian Gabrielsen Innledning hovedoppgjøret 2018 Kjære representantskap! I dag skal vi vedta krav om forbedringer i medlemmenes lønns- og arbeidsvilkår. Krav som vil gjøre tariffavtalen enda mer verdifull for LOs medlemmer. Årets tariffoppgjør er et hovedoppgjør. Alle våre rundt 340 overenskomster er sagt opp og skal reforhandles. Vi har bak oss en vanskelig periode i norsk økonomi. Ikke før hadde vi kommet oss litt på fote etter finanskrisen, før oljenedturen traff oss med full kraft i 2014. Hele den viktige oljesektoren og leverandørindustrien satte driften på sparebluss. Sysselsettingen falt og ledigheten føk i været. Det var vanskelige tider, både for den enkelte som mistet jobb og inntekt, og for landet som helhet. Nå går det noe bedre. Det siste året har oljeprisen økt og er oppe i rundt 65 dollar fatet. I samme periode har ledigheten falt, og er nå 4,1 prosent. Men det er allikevel for tidlig å friskmelde norsk økonomi, slik noen gjør. Fallet i ledigheten skyldes ikke først og fremst at flere er kommet i jobb, tvert imot. Det skyldes i større grad at flere har trukket seg ut av arbeidsmarkedet. De har gitt opp å søke. De har mistet motet. Sysselsettingen den samlede andelen av folk i arbeidsfør alder som er i jobb har sunket med fire prosentpoeng de siste åtte årene. Bare i 2017 sank sysselsettingsandelen med 0,4 prosentpoeng!
2 Det som er mest alarmerende, er at nedgangen i sysselsettingen er sterkest blant unge menn mellom 25 og 29 år med kun grunnskoleutdanning. På ti år fra 2006 til 2016, er andelen sysselsatte i denne gruppen sunket fra 79 til 66 prosent altså hele 13 prosentpoeng. Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen: Dette er en potensiell bombe under velferdsstaten. Og en katastrofe for den enkelte. Arbeid er det viktigste virkemiddelet for inkludering. Å gjøre en innsats for at særlig unge får den utdanningen, arbeidstreningen og sosiale oppfølgingen de trenger for å komme i jobb, er den beste investeringen vi kan gjøre i framtidens velferdsstat. Derfor har LO tatt til orde for en kompetansereform. Og det var også av den grunn at LO ba om at det ble nedsatt et sysselsettingsutvalg. Det er også foruroligende å se at der vi har vekst i sysselsettingen, er det i hovedsak isolert til bygg og anlegg og utleie av arbeidskraft. Det er her vi har de største problemene med sosial dumping og arbeidslivskriminalitet! Det vi trenger, for å komme på rett kjøl igjen, er varige, høyproduktive, faste stillinger. Bare da kan vi friskmelde norsk økonomi! Når det ikke står verre til enn det gjør, er det mer på tross av enn på grunn av den økonomiske politikken denne regjeringen har ført. Skattekuttene var begrunnet med at bedriftene trengte disse pengene for å investere. Likevel har investeringene utviklet seg svakt. Mens ulikhetene har økt!
3 Det er vi som har dradd lasset. Våre medlemmer, partene i arbeidslivet. Vi har tilpasset lønnsutviklingen til den økonomiske situasjonen. Sammen med en aktiv og pragmatisk pengepolitikk har vi bidratt til å forbedre konkurranseevnen for norsk industri med 16 prosent. Når eksporten likevel ikke har tatt seg opp, når vi ikke selger mer til utlandet, henger det sammen med at internasjonal økonomi og internasjonal handel ikke har kommet seg etter finanskrisen. Det går særlig ut over en liten åpen økonomi som vår. OECD og Verdensbanken setter svekkelsen av internasjonal økonomi direkte i sammenheng med økt ulikhet og lav lønnsvekst. Også Sentralbanksjefen trakk fram den økende ulikheten i sin årstale for et par uker siden som en følge av globaliseringen, den teknologiske utviklingen og ikke minst fordi lavere oppslutning om fagforeninger har svekket arbeidstakernes forhandlingsposisjon internasjonalt. LO verver godt. Vi har flere medlemmer i dag enn vi noen gang har hatt. Men også her i Norge har vi over tid hatt en fallende organisasjonsgrad. Det burde bekymre flere enn oss. I regjeringsplattformen som Høyre, FrP og Venstre-regjeringen forhandlet fram på Jeløya, sier de at et organisert arbeidsliv er et konkurransefortrinn for Norge. Men samtidig finner de det nødvendig å bruke plass på å tilføye at de "anerkjenner" retten til å være uorganisert! De bruker dette som en begrunnelse for at de vil gi uorganiserte de samme rettighetene som organiserte. For eksempel vil de lovfeste retten til drøfting og varsling i forbindelse med permitteringer.
4 Dette er en åpenbar invitasjon til å danne husforeninger! Ja, det er vår jobb å organisere. Ja, det er vår jobb å gjøre det attraktivt å organisere seg. Den jobben gjør vi! Den jobben skal vi gjøre enda bedre og enda mer av. Men da kan vi ikke ha en regjering som spenner beina unna organisasjonene. Da kan vi ikke ha en regjering som år for år helt siden 2013 svekker verdien av fagforeningsfradraget og gjør det dyrere å være fagorganisert. Da kan vi ikke ha en regjering som svekker fagbevegelsens medbestemmelse og innflytelse gjennom endringer i Arbeidsmiljøloven og forslaget fra Arbeidstidsutvalget. Og da kan vi ikke ha en regjering som legger til rette for mer utrygghet og skjevere maktforhold i arbeidslivet, slik regjeringen gjorde ved å åpne for mer innleie og midlertidighet. De har ikke oppnådd å skape flere jobber, bare flere midlertidige jobber. De har ikke gjort det lettere for utsatte grupper å komme inn på arbeidsmarkedet, snarere vanskeligere. Slik deres egen evaluering viser! Men det regjeringen har oppnådd, er at færre organiserer seg mange av frykt for at de ikke skal få fornyet kontrakten når den går ut. Som undersøkelsen fra Svensson-stiftelsen viser: En av fem unge arbeidstakere sier de frykter for konsekvensene av fagorganisering. Med andre ord:
5 Hvis regjeringen mener alvor med sin hyllest til det organiserte arbeidslivet, da må de føre en politikk for å styrke ikke undergrave det organiserte arbeidslivet! Representantskap! Sterke organisasjoner er også en forutsetning for den norske lønnsdannelsen. Den norske lønnsdannelsen er kjennetegnet av sterk samordning, og har vist seg å være blant de mest effektive i verden til å takle økonomiske nedturer. Skal vi beholde den sterke samordningen som ligger i landsomfattende avtaler og i frontfagsmodellen, ja da trenger vi sterke, representative, landsomfattende og ansvarlige organisasjoner! Frontfagsmodellen, det at internasjonalt konkurranseutsatt industri setter en norm for lønnsutviklingen i resten av økonomien, er en kjernemekanisme. Den har sikret god lønnsvekst og stabil inntjening for bedriftene, og en stor grad av parallellitet i lønnsutviklingen mellom offentlig og privat sektor. Samtidig som den gir rom for kompensasjon til grupper som systematisk og over tid er blitt hengende etter i lønnsutviklingen. Hovedsaken for LO, både i hovedoppgjøret i 2016 og i mellomoppgjøret i fjor, vært å opprettholde kjøpekraften. I 2016 opplevde vi likevel reallønnsnedgang på 1 1 ½ pst for de ulike tariffområdene. Det var fordi prisveksten ble langt høyere enn forutsatt og lønnsveksten var svært lav. Det siste speilet også strukturelle endringer knyttet til oljenedturen. Mange relativt høyt lønte i oljerelaterte næringer forsvant ut av arbeidslivet eller fikk nye jobber til lavere lønn. For 2017 anslår TBU en lønnsvekst på i gjennomsnitt 2,5 pst i industrien i NHO-området, mens prisveksten ble 1,8 pst. Reallønnsveksten ble dermed på om lag 0,7 prosent i fjor. Vi har altså igjen reallønnsvekst, og 2016 blir forhåpentligvis stående som et unntaksår!
6 Ansvarlige lønnsoppgjør har ikke hindret ekstra løft for de lavest lønte. I mellomoppgjøret i fjor mellom LO og NHO ble det gitt et generelt tillegg til alle på nær 1000 kroner, mens de lavest lønte fikk nesten fire ganger mer, i alt 3 900 kroner. Innretningen i fjor illustrerer at ikke bare de tradisjonelle lavlønnstilleggene har betydning for fordelingen. Det er også viktig at et generelt tillegg kom på plass! Arbeidstakere uten uttelling i lokale oppgjør og uten lavlønnstillegg, ble dermed sikret noe utvikling. Å løfte de lavest lønte er også viktig for likelønn. Mellom LO og NHO er lavlønn og likelønn fortsatt i høy grad to sider av samme sak. Det at vi har prioritert lavlønte i tariffoppgjørene gjennom mange år, har dermed gitt resultater også for likelønnsutviklingen. Fra 2015 til 2016 tok kvinner innpå menn i gjennomsnittlig lønn med 0,7 prosentpoeng og videre med 0,5 prosentpoeng til 2017. Selv om utviklingen går i riktig retning, så går det fremdeles alt for sakte. Fortsatt tjener kvinner i gjennomsnitt kun 88,1 prosent av menns lønn i heltidsstillinger. Finanstjenester, som er blant de store forhandlingsområdene, har fortsatt størst gap. Kvinnene der har knapt 80 pst av menns lønn i gjennomsnitt, og utviklingen går heller ikke riktig veg. Dere. Små lønnsforskjeller er bra! For alle. For når alle kan ta del i de verdiene som skapes, får de også råd til å kjøpe varer og tjenester og dermed får vi vekst i økonomien. God fordeling er også oppskriften på høy norsk produktivitet. Vi hevder oss i den internasjonale konkurransen fordi vi har små lønnsforskjeller. Det motiverer bedriftene til investeringer i ny teknologi
7 og kompetanseutvikling, og gjør oss til et av verdens mest velstående land. Og små forskjeller skaper tillit og muligheter for alle! Det er rett og slett svært lønnsomt og svært sentralt i den norske modellen. Hva så med årets oppgjør? Selv om det ser lysere ut i arbeidsmarkedet, er det altså fremdeles skjær i sjøen. Sysselsettingen er blitt historisk lav. Det skapes rett og slett ikke nok jobber og en del unge får ikke den kompetansen som er nødvendig i arbeidslivet. Så ser vi forskjellene øker. Fordi de største skattekuttene går til de rikeste, samtidig som smålige innstramminger rammer vanlige folk. Men også på grunn av mer innleie og midlertidighet og svak satsing på tiltak mot sosial dumping og arbeidslivskriminalitet! I årets hovedoppgjør vil vi fremme krav for å motvirke dette! Allmenngjøring er vårt viktigste redskap mot sosial dumping. Etter dette hovedoppgjøret skal det ikke lenger være mulig å omgå allmenngjøring av bestemmelsene om reise, kost og losji. Som Jørn Eggum sier: Det skal ikke gå an å sette opp en postkasse utenfor et verft, og så sende folk fra Polen og hevde at de er inntatt i bedriften i postkassen og derfor ikke skal ha utgiftsdekning. Jørn! Dette står hele LO-fellesskapet bak! Samtidig er det en klar forventning at LOs medlemmer skal ha sin rettmessige andel av verdiskapningen. I år skal vi ha et oppgjør som økt kjøpekraft for alle! Så til pensjon.
8 Staten har hovedansvaret for pensjonssystemet som helhet, selv om finansieringen kommer fra ulike kilder. Staten bestemmer over Folketrygden, bidrar med penger og regelverk til AFP og er lovgiver for tjenestepensjonsordningene. Endringer i ordningene er derfor ikke bare avhengig av hva vi får til i forhandlinger med arbeidsgiverne. Det er også i stor grad avhengig av hvilken regjering vi har og hvem som har flertall på Stortinget. Den sittende regjeringen har ikke gjort mye for å forbedre pensjonsordningene. Tvert i mot de har støttet finansbransjen som skor seg på at folk som frykter pensjonstilværelsen sparer på egen hånd i dyre og lite hensiktsmessige ordninger. Mer individualisering av pensjonene. For de som har råd til det! Målsettingen til LO som vi har grundig beskrevet i kongress-vedtaket om pensjon er at de tre elementene i pensjonssystemet altså Folketrygden, tjenestepensjon og AFP til sammen skal gi en pensjon ved 67 års alder på to tredeler av tidligere inntekt. Folketrygden er bærebjelken i pensjonssystemet. Den skal og må vi hegne om. Men vi står nå overfor en periode der pensjonsytelsene vil gå kraftig ned om vi ikke greier å jobbe lenger for økt levealder. Derfor er det viktig å styrke de supplerende ordningene til Folketrygden tjenestepensjonsordningene og AFP. Der Norge avviker fra andre land er at tjenestepensjonen i privat sektor varierer så mye og er den enkelte bedrifts ansvar. Det straffer folk som må bytte jobb, og mye av pensjonen går med til å dekke forsikringsselskapenes forvaltning og drift. I sitt forslag til endring i innskuddspensjonsloven, som Finansdepartementet sendte på høring i november i fjor, følger
9 departementet opp LOs krav om medregning av pensjonskapital et stykke på vei. Men bare et stykke. Det er en svakhet at det foreslås at den enkelte arbeidstaker selv skal betale forvaltningen av tidligere opptjent pensjonskapital. Dette er en dårlig deal for den enkelte, det svekker mobiliteten særlig hos eldre arbeidstakere, og motvirker dermed sentrale hensyn i pensjonsreformen. LO mener at bedriften bør ta hele kostnaden, siden det er den som har ansvaret for pensjonsordningen. Når det gjelder regelverket for øvrig, er det kun 12-månedersgrensen for å få med seg pensjonsopptjening som oppheves. Nyordningen skal ikke gjelde fra første krone man tjener. Med en grense på 1G vil folk som tjener mindre enn 94 000 kroner ikke bli med i ordningen, og lavlønte får en større andel av lønnen som det ikke beregnes pensjon på. Det vil særlig gå ut over kvinner, yngre medarbeidere og midlertidig ansatte. De som allerede har de dårligste ytelsene, de blir dobbelt straffet. Nyordningen skal heller ikke gjelde for de under 20 år og med stillinger under 20 prosent. Så er det AFP. Ved hovedoppgjøret i 2008 ble AFP i privat sektor tilpasset ny folketrygd, og gjort om fra en tidligpensjonsordning til en livslang påslagsordning fra 62 år. Denne endringen ble iverksatt fra 2011. Samtidig ble det avtalt at den nye ordningen skulle evalueres senest i 2017. Denne evalueringen er ferdig. Rapporten som ble lagt fram 7. desember i fjor, viser at AFP er en svært god og viktig ordning for mange arbeidstakere. Vi har grunn til å være stolt over AFP-ordningen. Omleggingen har virket etter hensikten: Den har fått flere til å stå i jobb lengre samtidig som den har sikret et godt pensjonsnivå for dem har gått av tidlig.
10 Evalueringen viser også at AFP-ordningen er med på å løfte pensjonsnivået til mange kvinner over den magiske grensen som gjør at de også kan gå av med verdighet når kroppen sier stopp. Dermed har den både en likestillingseffekt og en utjamnende effekt. Utfordringene er at en del ufrivillig faller ut av ordningen når de er i slutten av 50-årene. Det oppleves svært urettferdig. Vi er bekymret for at de som ikke orker å stå i arbeidslivet og som må gå av når de er 62 år, ikke vil få en verdig pensjon selv med AFP. Det skyldes at framtidens pensjonister vil leve lenger, og at levealdersjusteringen slår inn med større effekt i årene som kommer. Dagens AFP ble bygget stein for stein gjennom flere tariffoppgjør. Vi vet at det ikke er gjort i en håndvending. Men LO skal kjempe for og utvikle denne svært viktige og solidariske ordningen. KRAVENE OPPSUMMERT Representantskap. I dette oppgjøret foreslår sekretariatet å fremme følgende krav: AFP må videreutvikles som en avtalefestet ordning og tette hullene for arbeidstakere som skifter jobb fra en AFP-bedrift til en bedrift uten AFP, eller faller ut av ordningen på grunn av omorganisering eller nedbemanning. Det må innføres et eget slitertillegg for å sikre de som ikke har helse til å kompensere for levealdersjusteringen ved å jobbe utover 62 år. For tjenestepensjon krever LO en pensjonsopptjening fra første krone, for alle stillingsandeler og fra 13 år.
11 Videre krever LO nødvendige endringer i Industrioverenskomsten som sikrer at arbeidsgivere ikke kan velte utgifter til reise, kost og losji over på den enkelte arbeidstaker som sendes på oppdrag. Og til slutt: LO vil kreve økt kjøpekraft til alle. Kravene skal fremme likelønn, bekjempe lavlønn samt sikre garantiordningene. OPPGJØRSFORM Foran årets oppgjør har det vært mye diskusjon og spekulasjon rundt valg av oppgjørsform. Jeg vil minne om at oppgjørsformen ikke er et mål i seg selv, men et redskap. I år har sekretariatet landet på at kravene best løses ved et samordnet oppgjør. Det handler om pensjonskravene våre, men ikke minst om reise, kost og losji. Reise, kost og losji-kravet er så viktig for et seriøst arbeidsliv, for bedriftenes konkurranseevne, for næringslivet i lokalsamfunnene våre, at her må hele fellesskapet stå bak. Fellesforbundet og Norsk Industri skal ha handa på rattet i disse forhandlingene, men her står vi samlet! En for alle alle for en! Med dette legger jeg fram sekretariatet innstilling til tariffpolitisk uttalelse for hovedoppgjøret 2014.