11.1 Blandingsformer mellom norsk tegnspråk og norsk Forfatter: Arnfinn Muruvik Vonen, Institutt for spesialpedagogikk, Universitetet i Oslo Dette kapittelet tar for seg blandingsformer mellom norsk tegnspråk og norsk og er ment som et bidrag til å forstå hva som skjer ved slik språkblanding, samt å presentere noen av de betegnelsene som har vært brukt i faglig sammenheng. Temaet er tidligere behandlet i Marit Vogt-Svendsens artikkel Tegnspråk og norsk og blandingsformer av de to språkene fra 1987 (utgitt i serien Spesialpedagogisk artikkelserie ved Statens spesiallærerhøgskole, Hosle), og i min artikkel Issues of language contact across modalities: communication between Deaf and hearing people i B. Brendemoen, E. Lanza og E. Ryen (red.): Language encounters across time and space (Oslo: Novus forlag, 1999, s 205-223). Når det er kommunikasjon på tvers av språk, oppstår ofte såkalte språkkontaktfenomener. Blant annet kan man få ulike typer av blandingsformer mellom to eller flere språk. Dette gjelder uansett hva slags språk som kommer i kontakt med hverandre. Når kontakten er mellom et tegnspråk og et talespråk, er de rent fysiske mulighetene for blandinger større enn ved kontakt mellom to talespråk, eller mellom to tegnspråk for den saks skyld. Det er nemlig teknisk mulig å kombinere elementer fra de to språkene samtidig. For eksempel kan man produsere norske ord i taleorganene (lungene, strupen, svelget, munnen og nesen) samtidig som man bruker hendene, armene og ansiktsmuskulaturen (som inngår i det vi av og til kaller tegnorganene ) til å produsere deler av et uttrykk på norsk tegnspråk (her kalt NTS for korthets skyld). Det er minst to grunner til at slike kombinasjoner av uttrykkselementer fra de to språkene vanligvis vil være forskjellige fra eller i det minste begrense utvalget av fullstendige uttrykk på det enkelte språket. For det første er det en fysisk begrensning i at enkelte legemsdeler, først og fremst munnen, inngår blant både taleorganene og tegnorganene. I et språkblandet uttrykk vil munnen derfor ofte ikke kunne være fullt utnyttet både som bidrag til produksjonen av et tegnspråklig uttrykk og til produksjonen av et talespråklig uttrykk på én gang. Dette er kanskje lettest å forstå når vi tenker for oss hvordan vi samtidig på begge språk skulle kunne uttrykke begreper som i NTS uttrykkes med munnstillinger eller munnbevegelser som er svært 1
forskjellige fra dem som inngår i produksjonen av det norske uttrykket. Et eksempel kan være begrepet dra, reise, der NTS har et tegn som i Norsk tegnordbok (2006) er oversatt til norsk med dra, og der munnbevegelsen kan minne om den vi ser i lydsekvensen pf. Naturligvis kunne vi her benyttet et synonym som det tegnet som i Norsk tegnordbok (2006) er oversatt med dra (reise), med en munnbevegelse som ligner på den i det norske ordet dra. Men da har vi avgrenset vårt valg av uttrykk på det ene av de to språkene (her NTS). I blandingsformer mellom språkene ser det ofte ut til at norsk talespråk vinner munnen, slik at de tegnspråklige delene av uttrykket er begrenset til hendene (den manuelle delen av tegnet) og kanskje andre nonmanuelle deler som øyenbryn, blikk, hodestilling med mer. Den andre grunnen til at samtidig kombinasjon av uttrykkselementer fra de to språkene vil føre til snevrere uttrykksmuligheter på begge språk, er at ulike språk har ulike regler for blant annet ordrekkefølge (syntaks) og andre grammatiske forhold. Dette gjelder ved enhver sammenligning av to ulike språk, og det gjelder også i tilfellet kombinasjon av tegnspråk og talespråk. For eksempel vil den norske setningen Jeg er døv i mange sammenhenger kunne oversettes greiest til NTS som DØV-JEG. Her er både antallet uttrykkselementer (ord) og rekkefølgen av dem forskjellig i de to språkene. Det er neppe teknisk umulig å holde styr på disse forskjellene og uttale de to setningene samtidig på begge språk (med unntak av problemet med munnen som aktiv deltaker på begge språk), men i praksis er det nok store muligheter for at hensyntagen til det ene språkets struktur påvirker uttrykket også på det andre språket i blandingsspråklig kommunikasjon. Enda vanskeligere er det å tenke seg hvordan begge språkene skulle kunne fungere som fullstendige uttrykkskanaler i eksempler hvor ikke bare de grammatiske elementene, men også hovedbegrepene uttrykkes helt ulikt på de ulike språkene, som den norske setningen Bilen kjørte med nød og neppe opp en lang slak bakke, som i mange sammenhenger ville kunne oversettes best til NTS med 2-tegns-setningen BIL KJØRE-MED-NØD- OG-NEPPE-OPP-EN-LANG-SLAK-BAKKE. Det er flere betegnelser som brukes om ulike blandingsformer mellom NTS og norsk i Norge. Tilsvarende finnes det flere betegnelser for blandingsformer mellom andre tegnspråk og respektive talespråk (som for eksempel amerikansk tegnspråk og engelsk). I denne artikkelen skal jeg begrense meg til noen av de norskspråklige betegnelsene (ikke betegnelser på NTS, og heller ikke utenlandske betegnelser). Vi har ikke empiriske undersøkelser som kan slå fast om det er klare strukturelle lingvistiske forskjeller mellom de formene som omtales med de og de betegnelsene. Mye tyder på at det er stor overlapping med hensyn til hva slags språkblandinger som omtales med de ulike betegnelsene. Selve betegnelsene ser ut til å ha ulike historiske opprinnelser og gir dermed ulike assosiasjoner. Samtidig er det viktig å merke seg at det høyst sannsynlig er forskjeller fra miljø til miljø med hensyn til hva man legger i og forbinder med de ulike betegnelsene. Her følger noen betegnelser, og noen korte kommentarer til hver av dem: Tegn og tale (eller tegn-og-tale) brukes ofte som en fellesbetegnelse for mer eller mindre spontant oppståtte blandingsformer av NTS og norsk talespråk, særlig i kommunikasjon mellom døve og hørende. De språklige egenskapene kan variere fra 2
former som avviker relativt lite fra vanlig tegnspråk til former som avviker relativt lite fra vanlig talespråk. Noen ganger snakker vi om en skala, et kontinuum eller en linje mellom de to språkene. Det ser ut til at noen miljøer, men neppe alle, også kan snakke om tegn og tale selv om talen er lydløs, altså at man bare kan se at munnen beveger seg mer eller mindre som i norsk talespråk. Døveforbundets medlemsblad Døves Tidsskrift het tidligere Tegn og tale. I 1989 opplevde for øvrig mange hørende barn i Norge kommunikasjon med tegn for første gang da Norsk rikskringkasting sendte TV-julekalenderserien Vertshuset Den gylne hale med tegn og tale. Tegn til tale (eller tegn-til-tale) blir av mange forbundet med spesialpedagogiske tiltak overfor hørende barn som av en eller annen grunn (utviklingshemning, motoriske vansker med mer) kan hjelpes i sin talespråklige utvikling ved at sentrale ord blir tydeliggjort ved at man bruker den manuelle delen av et tegn som betyr noenlunde det samme som ordet, mens man sier ordet. I dag ser vi en tendens til at den nye termen norsk som støtte (se nedenfor) kommer inn sammen med eller i stedet for tegn til tale. For eksempel utga Trøndelag kompetansesenter i 2006 en Digital ordbok for tegn til tale/norsk med tegnstøtte, se http://www.tk2.no/tegntiltale/. Tegn som støtte, tegn som støtte til munnavlesning og tegn som støtte til tale forkortes alle til TSS. Betegnelsen TSS har sine røtter i Sverige på 1980-tallet og forbindes først og fremst med en kommunikasjonsform som mange døvblitte bruker, dvs talespråk med tegn som støtte for avlesning av de viktigste ordene i setningen. I noen sammenhenger har TSS vært omtalt som en språkform knyttet til døvblittes gruppeidentitet. Forskjellen mellom døve (dvs døvfødte eller barndomsdøve) og døvblitte har da gjerne vært understreket ved å framheve forskjellen mellom TSS og tegnspråk, og TSS har da vært omtalt som talespråk som er synliggjort med tegn, og ikke som et blandingsspråk. Det kan være litt ulike oppfatninger av om spesifikt tegnspråklige elementer som for eksempel lokalisasjon (aktiv bruk av det tredimensjonale tegnrommet foran kroppen) kan trekkes inn i TSS. I kommunikasjon mellom døvblitte og normalthørende er det vanligvis først og fremst den normalthørende som bruker TSS. I tolkeutdanningene i Oslo, Trondheim og Bergen inngår tolking til TSS som en av tolkeformene som studentene skal lære. I en periode rundt år 2000 ble betegnelsen TSS også hyppig brukt, også i offentlige dokumenter, om blandingsformer mellom NTS og norsk brukt i opplæring av hørselshemmede barn, spesielt barn med cochleaimplantat. Et eksempel på det er rapporten Å høre eller ikke høre fra 2001, som kan leses på http://www.regjeringen.no/nb/dep/kd/dok/rapporter_planer/rapporter/2001/a-horeeller-ikke-hore-innstilling-om-horselhemmede-i-skolen/. I dag er det blitt vanligere å bruke betegnelsen norsk med tegnstøtte (se nedenfor) når man tenker på opplæring av barn. Norsk med tegnstøtte (NMT) ble lansert som betegnelse på begynnelsen av 2000-tallet med tanke på blandingsformer brukt i opplæring av barn som har behov for tydeliggjøring av norsk talespråk ved hjelp av tegn. Bruken av betegnelsen TSS ved omtale av kommunikasjon med barn ble oppfattet som misvisende av deler av fagmiljøet, da denne betegnelsen i utgangspunktet var ment for kommunikasjon med 3
voksne døvblitte, altså personer som har høy beherskelse av talespråket i utgangspunktet, men som på grunn av hørselstap trenger støtte til å avlese det. Den nye betegnelsen NMT brukes i dag i både kursbeskrivelser og navn på enkelte læremidler, og målgruppene kan være både hørselshemmede barn og barn som av andre grunner har behov for visualisering av talespråk ved hjelp av tegn (jf den digitale ordboken fra Trøndelag kompetansesenter nevnt ovenfor). Tegnspråknorsk blir av mange forbundet med den historiske perioden (spesielt på 1970-tallet og tidlig på 1980-tallet) da mange ønsket å forbedre det tegnspråket døve brukte, slik at det skulle bli mer likt norsk. Dette var før NTS ble anerkjent som eget språk. Det kan være ulike oppfatninger i ulike miljøer med hensyn til om tegnspråknorsk krever/krevde bruk av stemme eller ikke, og med hensyn til hvor tett opp til talespråket tegnbruken skal/skulle være (fra ett tegn for hvert talespråklig morfem til ett tegn for hvert av de viktigste ordene i ytringen ). Det ble oppfunnet nye tegn for ord som ikke direkte tilsvarte et eksisterende tegn i NTS, og til og med for ord som tilsvarte et eksisterende tegn, men der oppfinnerne av tegnspråknorsk vurderte de eksisterende tegnene som upassende, ulogiske eller lignende. Etter mange års arbeid publiserte Norges Døveforbund i 1988 en ordbok med 4592 tegn kalt Norsk tegnordbok, men mange av tegnene i den ble senere kritisert for å være tegn som ikke tilsvarte døves vanlige språkbruk, og i et senere opplag ble tittelen endret til Ordbok for tegnspråknorsk. Denne ordboken har ikke minst vært brukt i fagmiljøer som har arbeidet med tegn til tale / norsk med tegnstøtte, og en del tegn som er lite brukt i NTS, er dermed i vanlig bruk i en del blandingsform-sammenhenger. Vi skal imidlertid ikke glemme at en hel del tegn som forbindes med tegnspråknorsk, også har funnet sin plass i det etablerte vokabularet i NTS, ofte sammen med eldre synonymer. Debatten på 1980-tallet om tegnspråknorsk i lys av den nye kunnskapen som da bygde seg opp om NTS som eget, selvstendig språk, er et sentralt eksempel på språkpolitisk diskusjon knyttet til tegnspråk og blandingsformer. Marit Vogt- Svendsen la i sin artikkel fra 1987 (nevnt i innledningen ovenfor) vekt på forskjellen mellom de kunstige kodene (spesielt tegnspråknorsk ) og de naturlige blandingsformene (dvs de ulike variantene av tegn og tale, se ovenfor). Hun argumenterte for at de førstnevnte ikke fungerte slik de hadde vært ment da de ble oppfunnet, mens de sistnevnte alltid ville være nødvendige og kunne fungere tilfredsstillende i mange situasjoner. Også i dag er det en levende debatt om fordeler og ulemper ved bruk av blandingsformer mellom NTS og norsk i kommunikasjon med barn med hørselstap. Språkpolitiske diskusjoner, deriblant språkpedagogiske diskusjoner, er ofte følelsesladde, for språk er blant våre viktigste markører av sosial identitet og tilhørighet. Det at debatter om opplæring av døve barn og andre barn med hørselstap ofte er svært følelsesladde, kan iallfall delvis forklares ved at de i høy grad nettopp er språkpolitiske debatter. 4
11.2 ALTERNATIV OG SUPPLERENDE KOMMUNIKASJON INNHOLD 11.2.1. Innledning... 2 11.2.2. Hva er alternativ og supplerende kommunikasjon (ASK)?... 2 11.2.2.1. Funksjonelle hovedgrupper... 3 11.2.3 Kommunikasjonshjelpemidler noen eksempler... 4 11.2.3.1 Enkle midler... 4 11.2.3.2 Elektroniske midler... 5 11.2.4 Den funksjonshemmedes forutsetninger... 6 11.2.5 Krav til nærpersoner... 6 11.2.6 Henvisninger/Litteratur... 6 Nyttig litteratur... 8 1
11.2.1. Innledning Barn, unge og voksne som helt eller delvis mangler tale vil trenge alternative kommunikasjonsformer for å gjøre seg forstått. Noen vil ha behov for kommunikasjonsformer som erstatter talen fullstendig, dette er alternativ kommunikasjon. Andre behøver kommunikasjon som støtter utydelig, forsinka eller svak tale. Dette blir kalt supplerende kommunikasjon. En bør merke seg at tegnspråk slik det brukes av døve personer, er definert som et fullverdig språk og regnes dermed ikke som alternativ kommunikasjon i denne sammenheng. Alternativ og supplerende kommunikasjon blir ofte forkortet til ASK. 11.2.2. Hva er alternativ og supplerende kommunikasjon (ASK)? ASK er alt som hjelper en person til å kommunisere effektivt, når tradisjonelle måter å kommunisere på ikke er tilstrekkelige. Eksempler på ASK er bruk av tegn, fotografi, grafiske symboler eller konkreter. Handlinger, væremåter og kroppslige uttrykk som må fortolkes og tillegges mening av andre kan også omtales som ASK. I noen tilfeller kan det være hensiktsmessig å ta i bruk hjelpemidler for at personen skal forstå og bli forstått. Dette kan være slike ting som kommunikasjonsbøker, tematavler eller talemaskiner. Arbeid med ASK innebærer alltid at man er opptatt av hvordan man kan skape et godt språkmiljø for personen, og hvilke ferdigheter kommunikasjonspartnerne bør ha. Noen mennesker vil ha behov for kommunikasjonsformer som helt erstatter talen. Andre har behov for kommunikasjonsformer som kan støtte en eksisterende tale som er forsinket, utydelig eller svak. 2
Enkelte mennesker får aldri talespråk, men andre kan ved hjelp av ASK utvikle talespråk. Noen personer forstår alt som andre sier, men mangler selv talen. Andre mennesker både mangler talespråk og har en forsinket eller avvikende språkforståelse. Det finnes også mennesker som har liten eller ingen forståelse av hva som blir sagt av andre. 11.2.2.1. Funksjonelle hovedgrupper Det er vanlig å skille mellom brukere av ASK etter hvilken funksjon den alternative kommunikasjonen skal ha. Tetzchner og Martinsen(2002) skiller mellom de som har behov for et uttrykksmiddel, et støttespråk og et alternativt språk. Felles for menneskene i disse gruppene er at de helt eller delvis mangler tale eller tegnspråk på grunn av skade, sykdom eller utviklingsforstyrrelser. Det er imidlertid stor forskjell mellom gruppene når det gjelder forståelse av talespråk/tegnspråk og forutsetninger for å lære seg alternative kommunikasjonsformer. Mennesker i uttrykksmiddelgruppen forstår langt mer enn de selv er i stand til å uttrykke. Manglende motorisk kontroll gjør at de vil ha behov for en varig alternativ kommunikasjonsform livet ut. I denne gruppen finnes mennesker både med og uten lærehemning. Dette gjør at de vil ha forskjellig utgangspunkt for forståelse av tale og opplæring i bruk av alternative kommunikasjonsformer. En annen funksjonell hovedgruppe er støttespråkgruppen. Her er det et mål å fremskynde utviklingen av bruk og forståelse av tale. Noen i denne gruppen vil ha behov for opplæring som rettes mot å utvikle og forstå tale/tegnspråk. Mange i denne gruppen vil være barn som forventes å tale, men som har forsinket språkutvikling. Forståelsen av tale/tegn kan variere sterkt og behovet for forståelsestrening vil derfor også variere. 3
I denne gruppen finner vi også mennesker som har artikulasjonsvansker. Her vil forståelse for når det er nødvendig å supplere egen tale med alternative kommunikasjonsformer være et viktig mål i opplæringen. Den tredje funksjonelle hovedgruppen kalles språkalternativgruppen. Her finner vi mennesker som har lite forståelig eller ingen tale/tegn og som har behov for et alternativt språk som skal vare livet ut. De vil bruke den alternative språkformen som sitt morsmål. De trenger alternativ både for å forstå hva andre formidler og for å uttrykke seg selv. De som skal formidle seg til personen må også i hovedsak bruke alternativ kommunikasjon og det stilles store krav til omgivelsene om å gjøre seg kjent med og tilpasse seg den enkeltes kommunikasjonsform. I tilretteleggingen av kommunikasjon vil både trening i forståelse og bruk av alternative kommunikasjonsformer være viktig. I denne gruppa vil det være personer med blant annet multifunksjonshemning, alvorlig utviklingshemning og autisme. 11.2.3 Kommunikasjonshjelpemidler noen eksempler Mange former for alternativ og supplerende kommunikasjon betinger bruk av ulike innretninger. Disse innretningene kan være av mer eller mindre komplisert karakter og i ulik grad, være spesialisert og individtilpasset. Det kan derfor være hensiktsmessig å dele inn de kommunikative hjelpemidlene i ulike kategorier. 11.2.3.1 Enkle midler Her finner vi for eksempel pappkort, brett og peketavler som etter hvert kan bygges ut til mer eller mindre avanserte kommunikasjonsbøker. Ulike symbolsystemer kan brukes på disse (bilder, bliss, pictogrammer, PCS symboler, ordbilder, bokstav er og konkreter). I våre dager har vi lett for å tenke på elektronikk og kompliserte systemer når vi hører om personer som trenger alternativt kommunikasjonssystem. Men virkeligheten er at mange benytter seg av enkle, individtilpassede løsninger. I mange tilfeller er dette også den beste måten å innrette seg på, men for andre kunne de eksisterende løsningene med fordel vært kombinert med elektroniske apparater. De gode argumentene for å bruke kort, peketavler e.l., er at de er enkle å lage, de er enkle å ta med seg, de er pålitelige (virker alltid) og de som skal bistå brukeren trenger ingen 4
lang opplæring. Det store opplærings- og utviklingsbehovet vil ligge på det metodiske området. 11.2.3.2 Elektroniske midler Etter hvert har ulike elektroniske kommunikasjonshjelpemidler blitt en naturlig del av hverdagen for mange funksjonshemmede. Mange bruker talebokser av forskjellig slag med ulik virkemåte og kapasitet. Fellesnevneren for disse er at en ved behov kan framkalle ord eller fraser som på forhånd er lagt inn og lagret. Det har tradisjonelt vært to ulike varianter når det gjelder selve talen. En løsning har vært basert på syntetisk tale, dvs. at talen lages elektronisk. Fordelen med denne løsningen er at en kan lage nye ord og fraser når det er behov for det i en gitt situasjon. Den største ulempen er at lydene er teknologi-skapt og bærer preg av det. Den andre løsningen baserer seg på menneskelig stemme. Alle ord og setninger tales inn i boksen på forhånd. Fordelen er at lyden som kommer ut har kvalitet som et lydbåndopptak. Brukeren velger ofte stemmen til en venn eller et familiemedlem som stemme i boksen. Ulempen er selvsagt at en ikke kan uttrykke annet enn det som til enhver tid er talt inn. Talefunksjonen kan også integreres i ulike PC-baserte hjelpemidler. Den mest komplette løsningen i Norge er trolig Rolltalk. Dette er et system basert på en bærbar PC som er modifisert for montering på rullestol og pakket inn for å tåle utendørs bruk. Her er talefunksjon, omgivelseskontroll og rullestolstyring lagt inn i den samme programvaren. Et slikt utstyr krever relativt mye av brukeren kognitivt og er først og fremst egnet for personer med fysiske funksjonshemninger. En mer ordinær PC kan selvsagt også brukes i kommunikativ sammenheng. Det er etter hvert laget mye programvare som kan være aktuell. Utfordringen ligger hos bruker og hjelpere i å finne den best egnede løsningen. En stor fordel med PC-løsninger er en stor grad av fleksibilitet som gjør at hjelpemidlet kan vokse medbrukerens behov. Ulempene med en PC bør være åpenbare, den krever plass, den krever strøm og den er ikke så pålitelig som kort og peketavler av papp eller plast. 5
11.2.4 Den funksjonshemmedes forutsetninger De fysiske og kognitive forutsetninger hos brukeren vil naturlig nok være avgjørende når strategi for kommunikasjonsutvikling og selve hjelpemiddelet skal velges. Det vil alltid være nødvendig med godt kjennskap til brukeren og som oftest vil en oppleve en periode med prøving og feiling før bruker (og omgivelsene) er fornøyd. Det er også viktig å være oppmerksom på behovet for endringer etter hvert som forutsetningene, spesielt hos bruker, endres. Men også endringer i omgivelsene vil virke inn. Foreldre og personale lærer seg mer, personale byttes, osv. 11.2.5 Krav til nærpersoner Mange brukere av alternativ kommunikasjon er avhengig av at de nærmeste personene rundt er motivert for å ta den ekstrabelastningen det ofte er å forholde seg til dem. Samtalen går sakte, misforståelser oppstår og det kan være vanskelig i en presset hverdag å ta den tid den funksjonshemmede trenger og bør ha krav på. Ved bruk av kompliserte hjelpemidler som f.eks. PC, forutsettes det også at utstyret beherskes godt av hjelpepersonene. Det finnes mange eksempler på gode tiltak som har strandet fordi det ikke er gitt opplæring og oppfølging i tilstrekkelig grad. 11.2.6 Henvisninger/Litteratur Det finnes i dag mye stoff om ASK på ulike internettsteder. Framfor å beskrive mange løsninger og produkter her, anbefaler vi at en aktivt bruker disse nettstedene. Da vil en i stor grad, finne oppdatert informasjon. Gode eksempler på slike er ISAAC (International Society for Augmentative and Alternative Communication). Her finnes bl.a. stoff om ulike symboltyper. Den norske avdelingen av ISAAC har også en side som er vel verd et besøk. Møller-Trøndelag Kompetansesenter har også arbeidet mye med ASK og har mye nyttig stoff tilgjengelig (bl a ASKloftet). Hjemmesidene til Torshov Kompetansesenter er også interessante i denne sammenheng. 6
Det pedagogiske miljøet knyttet til Sunnaas Sykehus, har lenge hatt god kompetanse på dette området. Etter omorganiseringer, finner vi i dag dette miljøet under navnet NAV-SIKTE. Møller-Trøndelag kompetansesenter http://www.statped.no/kompetansesentre/moller-trondelag-kompetansesenter/ Torshov kompetansesenter http://www.statped.no/kompetansesentre/torshov-kompetansesenter/ ISAAC internasjonal http://www.isaac-online.org/ ISAAC Norge http://www.isaac.no/ NAV-SIKTE http://www.nav.no/helse/hjelpemidler/ikt-hjelpemidler/nav+senter+for+ikthjelpemidler+(sikte) ABILIA (tidligere Flack Igel og Gewa) http://www.abilia.no/ Norges handikapforbund http://www.nhf.no/ NAV http://www.nav.no/ ASK-LOFTET http://www.ask-loftet.no/ 7
Nyttig litteratur Tetzchner, S. von, Martinsen, H (2002) Alternativ og supplerende kommunikasjon. En innføring i tegnspråkopplæring og bruk av kommunikasjonshjelpemidler for mennesker med språk og kommunikasjonsvansker. Oslo Gyldendal Akademiske. Østvik, J. m fl.(2003) Taleteknologi en bro til samhandling? Trøndelag kompetansesenter. Statped skriftserie nr 6. Brænde, E & Halvorsen A.K. (2003) Fra vilje til uttrykk. Oslo. Kommuneforlaget Light, J.Beukelman, D., Reichle J. (2003) Communicative Competence for Individuals who use AAC. From Research to Effective Practice. Baltimore: Paul H. Brooks Publishing Co. Porter, G.(2007) Pragmatic organization Dynamic Display Communication Books Melbourne: Cerebral Palsy Education Centre.(Finnes også oversatt til dansk). Skogheim, S. (2005) Kommunikasjonsfremmende faktorer ved alternativ og supplerende kommunikasjon. Tromsø. Universitetet i Tromsø. Hovedfagsoppgave i spesialpedagogikk. 8