VI TRENGER HVERANDRE. NR. 2-2012 Utgitt av Støttesenter mot Incest Oslo www.sentermotincest.no. Kroppen nr. 1. ikke Stikka 2-2012 1

VI TRENGER HVERANDRE NR. 2-2012 Utgitt av Støttesenter mot Incest Oslo www.sentermotincest.no Kroppen nr. 1 ikke Stikka 2-2012 1

INNHOLD Redaktør s. 4 Noen øyeblikk med Fabian Stang s. 6 Tannlegene har orkesterplass s. 10 Fotoprosjekt - Norsk Institutt for Scene og Studio s. 15 Nytt tannhelsetilbud til incestutsatte s. 16 Dikt - Dianosen og jeg s. 19 På kafé med Kirkengen s. 20 Dikt - På leting s. 28 Illustrasjon - Kristina s. 29 Kropp og seksualitet s. 30 En prat med ei fra seksualitetsgruppa s. 35 Smith & Smule s. 37 Midt i en tanke s. 40 Nye stier med Zumba s. 45 Valkyrien Allstars s. 47 Hva skjer på SMI Oslo s. 48 Neste nummer av Ikke Stikka s. 49 Dikt Tårer s. 50 Noen øyeblikk med Fabian Stang side 6 På kafe med Kirkengen side 20 Smith & Smule side 37 ikke Stikka VI TRENGER HVERANDRE Postboks 568 Sentrum, 0105 Oslo Besøksadresse: Akersgt. 1 5 Telefon: 23 31 46 50 Telefaks: 23 31 46 51 www.sentermotincest.no Opplag: 3500 Abonnement: Gratis Trykkeri: Network Broking/Møklegaards Trykkeri ISSN: 0804-3426 Layout: Network Broking MILJØMERKET Redaktør: Anine Aamaas Forsidefoto: Line Ulvnes Redaksjonen: Anine, Wenche, Ingun, Helene og Line 241 Trykksak 723 2 ikke Stikka 2-2012

KUNNGJØRING: Den 26. oktober i år gikk Støttesenter mot Incest ut med følgende pressemelding: Støttesenter mot Incest Oslo vil poengtere at vi alltid tror på den som forteller at de har vært utsatt for et seksuelt overgrep. Vi kjenner oss ikke igjen i de analysene som Elizabeth Hartmann la frem for retten i går. Uttalelsene som fremkom er noe hun selv må stå for, noe hun også presiserte i media i går kveld. Støttesenteret uttaler seg aldri i enkeltsaker. Det er opp til domstolene å ta stilling til skyldspørsmål. Seksuelle overgrep forekommer i alle samfunnslag. Det finnes ingen profil for en overgriper eller overgrepsutsatt. Støttesenter mot Incest Oslo er et lavterskeltilbud for berørte av problematikken og deres nærpersoner. Vi gir også generelle råd og veiledning til fagpersoner. I tillegg er vi ute i skoler med et forebyggingsprogram. Det er viktig for oss å formidle ut til alle at på et støttesenter mot Incest og seksuelle overgrep skal du være trygg på at du blir trodd. Incest og seksuelle overgrep er fremdeles belagt med taushet. Vi har ennå store problemer med å ta inn over oss at dette skjer. Derfor har støttesenterne en viktig funksjon både som en møteplass og en aktiv samfunnsaktør. Incest skal tales i hjel, ikke ties i hjel! Uttalelsene Elizabeth Hartmann kom med i Våga-rettssaken tar vi på det dypeste avstand fra. Dette er ikke en rådgivning vi har kommet med. Vi kan på ingen måte si oss enige i dette. For å markere alvoret i saken og vår uavhengighet til Elizabeth Hartmann og firmaet Siste Skrik Kommunikasjon, har vi valgt å utgi dette nummeret av Ikke Stikka helt uten deres samarbeid. For Styret Marianne Lind ikke Stikka 2-2012 3

Foto: Helene Redaktøren Av Anine Aamaas Trond Viggo Torgersens bok og TV program om Kroppen har inspirert oss til tittelen av dette nummeret av Ikke Stikka. Kropp er et stort og viktig tema å berøre for mennesker som er utsatt for incest og seksuelle overgrep. Derfor handler både dette og neste nummer om kroppen. Jeg er utdannet fysioterapeut og har lenge vært opptatt av kropp og helse. På utdanningen lærte vi at «Kroppen husker». Jeg tror ikke jeg den gang virkelig forstod dybden i den setningen. Etter å ha kommet hit til SMI Oslo har den gitt meg ny mening. Mange incestutsatte forteller at de har et komplisert forhold til sin egen kropp. Mange klarer rett og slett ikke å forholde seg til den. Den bare er der. Kanskje forbinder en kroppen med smerter. Noen opplever at kroppen har forrådt dem under overgrepene. Det å jobbe med å eie sin egen kropp, er for mange en krevende prosess. Hva er fysiske og hva er psykiske plager? Ikke Stikka redaksjonen har intervjuet ordfører Fabian Stang. Han har vært åpen om tiden han slet med psykiske problemer. Vi var nysgjerrige på hvordan det har påvirket han som menneske. Kroppslige plager blir ofte tolket som tegn på sykdom, men mange av de kroppsfornemmelsene som incestutsatte har, er normale reaksjoner på unormale belastninger. Seksuelle overgrep krenker kroppen, og setter spor både fysisk og psykisk. Nyere forskning viser at krenkelser, både fysiske og psykiske, gir endringer helt ned på cellenivå. For ikke lang tid tilbake var dette kontroversielt å hevde. Anna Luise... 4 ikke Stikka 2-2012

Redaktøren «Vi tenker ikke noe særlig på kroppen. Den bare er der. Noen sier de bare kjenner kroppen sin når de er syke, eller når det gjør vondt et sted. Men kroppen er jo der hele tiden. Mange lurer på hvordan kroppen virker. Og det er vel ikke noe rart, for kroppen er jo hele DEG!» Utdrag fra Kroppen, Trond Viggo Torgersen Kirkengen, forsker og allmennlege, har vært en frontkjemper i forskning på landskapet mellom somatikken og psykiatrien. Hun viser en fenomenologisk forståelse av kroppen. Kirkengen har skrevet flere bøker om hvordan krenkelser setter kroppslige spor. Les hele intervjuet med henne på side 20. Tannhelse er også en del av kroppen. Les intervjuet «Tannlegene har orkesterplass til tegn på omsorgssvikt og overgrep» og om «Nytt tannhelsetilbud til incestutsatte». Noen andre temaer vi berører i dette nummeret er: seksualitet, Smith & Smule, hvordan det er å gå i ung/voksengruppe, og hvilke erfaringer zumbadeltagerne har gjort seg med å trene her på SMI Oslo. Temaet kroppen har skapt stort engasjement både i vår redaksjon og på SMI Oslo det siste året. Det har vært mange gode samtaler på stua og vi har fått inn mange viktige bidrag. Tusen takk til dere alle for deres store engasjement. En spesielt varm takk til dere i Ikke Stikka redaksjonen for deres ærlige innspill, kreativitet og store innsats. Jeg er stolt av det vi har fått til sammen! Det har vært en uvanlig hektisk tid med denne utgivelsen av Ikke Stikka. Rett før deadline måtte vi finne en ny samarbeidspartner til å gjøre layoutarbeidet. Stor takk til Thomas Aas i Network Broking for din inspirerende måte å møte oss på. Jeg ønsker dere alle en god leseropplevelse om kroppen! ikke Stikka 2-2012 5

Noen øyeblikk med Fabian Stang Ikke Stikka redaksjonen ved Wenche Waal Hansen, Ingun Agerup og Anine Aamaas Tekst og foto: Anine Aamaas «Det å være utsatt for incest er i seg selv en stor, stor belastning, hvor mange føler skam. Det er mer enn nok å bære på det du har opplevd, om du ikke i tillegg må bære det alene.» 6 ikke Stikka 2-2012

Fabian Stang Vi tre utsendte fra Ikke Stikka redaksjonen er både høytidlige og spente når vi melder oss i resepsjonen på Rådhuset den solfylte tirsdag formiddagen. Vi skal nemlig intervjue selveste ordføreren i Oslo Fabian Stang på hans kontor. Han har vært åpen om perioden han slet med angst og depresjon. At han som ordfører i Oslo har stått åpent fram om sine tidligere erfaringer er med på å gjøre tabuet om psykisk helse mindre. Det tror vi er til stor inspirasjon for mange. Vi er nysgjerrige på hvordan det har påvirket han som menneske, og hvordan han tar det med seg i hverdagen sin nå. På vei opp til ordføreren blir vi geleidet gjennom Rådhussalen. Der ser vi det er dekket til stor fest. Når vi ankommer ordførerens kontor og håndhilser på Fabian og rådgiveren Rune Dahl, fleiper vi litt om at de ikke hadde trengt å gjøre så stor stas på oss. Isen er brutt. Vi får skjenket oss en kaffekopp og synker ned i hver vår stol i salongen. Det har vært en del snakk på stua på huset (SMI Oslo) før vi kom hit i dag. Du har hatt en uttalelse i et intervju hvor du sa at mennesker som har måttet takle psykiske utford ringer har en stor ressurs, blant annet at de har lettere for å vise omsorg for andre og lettere for å sette seg inn i andres situasjon. Er det noe du har opplevd selv? - Det er nok noe andre må vurdere, men for å bruke et bilde; om du jobber som gartner så tror jeg du får med deg en større evne til å glede deg over pen beplantning enn mange andre. Hvis du har hatt faser i livet hvor du har hatt utfordringer i ditt eget sinn og din egen sjel, så ser du kanskje lettere andres behov for en klapp på skulderen og en klem. Du skjønner at den klemmen som mange oppfatter som banal og lite verdt, faktisk er mere verd en de fleste materielle goder. Slik sett gir det nok en mulighet til litt lettere å forstå andre, og også selv få en større glede av livet ved å være tilstede for andre mennesker. Det er positivt, men jeg pleier å legge til at det er et ganske dyrt følelsesmessig studie og jeg anbefaler ingen å gå gjennom en psykisk lidelse for å få den dimensjonen på livet. Så godt betalt er det ikke at det er verdt det, men det er tross alt et positivt element i det å ha hatt det vanskelig. Hvordan var det for deg før og etter at du var åpen om din psykiske helse? - Jeg hadde slitt såpass lenge uten å vite hva det var og husker at jeg ble veldig lettet da jeg endelig fikk vite hva som hadde plaget meg, og valgte raskt å være åpen om det. Allerede den gang var jeg i en situasjon der en del hadde meninger om meg og kjente til meg så jeg gjorde det fordi jeg ville være i forkant. Du gjorde det for å unngå snakk? Spør Rune - Det er jo en del år siden. Da var en psykisk lidelse fremdeles såpass tabubelagt. Vi hadde kommet så langt at vi kunne snakke om kreft, men vi må ikke glemme at vi ikke snakket om det heller i sin tid. Folk gikk jo på andre siden av gaten, fordi man trodde kreft var smittsomt og ingen snakket om det. Du har også sagt at du har valgt å være åpen om det du slet med, fordi det for deg ville vært en ekstra psykisk belastning å ikke være åpen. -Tenk på en som har vært utsatt for incest. Det er i seg selv en stor, stor belastning der mange ofte føler skam. Hvis man i tillegg ikke skal kunne snakke med noen om det og gjemmer skammen inne i seg, mener jeg det blir en ekstra belastning. Det er mer enn nok å bære på det du har opplevd om du ikke i tillegg må bære det alene. Jeg tror det er veldig viktig å være åpen om det man har opplevd, men så må man jo vurdere om den åpenheten skal skje til noen på incestsenteret, om man skriver noe i avisa og fortelle det åpent. Det er mange grader av det. Men å snakke om det med et annet menneske det tror jeg er viktig. Denne utgaven vår handler om kroppen, og mange som sliter psykisk kjenner det ofte også fysisk i kroppen er det noe du kan kjenne deg igjen i og?... ikke Stikka 2-2012 7

Fabian Stang - Jeg slet psykisk uten å vite om det. Jeg gikk til legen for å ta blodprøver. Hadde vondt i magen, vondt i huet og vondt i ryggen og Gud vet hvor jeg ikke hadde vondt. Kropp og sjel henger sammen og da leter vi hele tiden etter en forklaring på de smertene vi har. Da starter vi veldig ofte med de somatiske undersøkelsene, selv om det egentlig er noe helt annet. Den første som sa til meg at det var psykisk, var en lege jeg oppsøkte under en skitur i Alpene. Da hadde jeg vondt i magen og ikke lyst til å bli med resten av reisefølget ut på middag. Jeg oppsøkte denne legen, som egentlig var spesialist på beinbrudd. Han sa: «Du - det er ikke i magan din det sitter» og pekte på huet mitt. Jeg tror ikke jeg skjønte hva han mente akkurat da, men i ettertid ga det mening. Da hadde jeg fått et tips og ble mer bevisst på det. Men det var mange bortkastede blodprøver først. Du var motivert til å søke hjelp videre? - Ja, jeg var såpass mør da, at jeg ville ta imot all den hjelpa jeg kunne få. Det er vel slik at det fysiske har høyere status i samfunnet vårt enn det psykiske? - Ja det er sant. Jeg husker godt da jeg gikk på skolen og noen hadde brukket beinet. Da ble du en helt. Du hadde kule krykker og det ble satt fram skammel til deg. Det var jo full service og alle skulle skrive på gipsen og greier. Kontrasten til min klassekamerat som er schizofren og stod der alene i hjørnet av skolegården og snurret snora på gymbagen rundt fingeren kunne ikke vært større. Hvor mange friminutt han stod der alene har jeg ikke tall på. For ham var det ingen som satte fram en skammel. Skolen må evne å se og hjelpe også de som sliter med andre ting enn det fysiske. Hvis jeg sier skam hva tenker du på da? - Da tenker jeg på at man påtar seg skylden for noe man selv ikke er skyld i. Bærer på noe som de ikke skylder noen å ta ansvaret for. Vi mennesker er de vi er og har nok med å leve våre liv, om vi ikke skal bære med oss noe som vi ikke har plikt til å bære. Alt du bærer på som du ikke har ansvar for kan bli en veldig stor belastning. Få det ut! Skam er en naturlig følelse som alle har, så da regner vi med at ordføreren også kjenner på skam iblant. Hva gjør du med skamfølelsen? - De hverdagslige tingene prøver jeg å spøke bort og fleipe med. Som at jeg med fordel kunne hatt noe større del av vekten i overarmene enn på magen, men det bruker jeg ikke tid på å skamme meg over. Men alvorlige skamfølelser skal man ikke nødvendigvis ta i det åpne rom, men heller snakke med noen få utvalgte om. Aldri vær alene med skammen. Hvis du føler at du selv må ta ansvaret for noe du intellektuelt sett skjønner er urimelig at du bærer, så tror jeg det er farlig. Hvorfor tror du at det å snakke om psykiske lidelser fortsatt er tabubelagt i vårt samfunn? - Det skyldes usikkerhet og at vi mennesker er best på ting som vi forstår og lett kan sette oss inn i. Ta for eksempel et beinbrudd. Du vet hva det er. Det er lett å sette seg inn i at en trenger gips hvis beinet er brukket. Ja selv et hjerteinfarkt kan vi forstå. Men når noen sier at som følge av det jeg ble utsatt for som 16 åring, så er det dager beina ikke er i stand til å bære meg når jeg setter dem på utsiden av senga, så er ikke det lett for andre å forstå. Det har med usikkerhet å gjøre. Kanskje henger det igjen holdninger og fordommer fra gamle dager da det var lite å gjøre med psykiske lidelser. Man manglet fagkunnskap og medisiner som kunne hjelpe, og for å bruke et uttrykk fra den tiden; da var det jo noen som ble gærne da. Det var ikke noe man gjerne snakket om. Man hadde jo også en forestilling om at psykiske lidelser kunne løses ved at man bare tok seg sammen. Hva var det som hjalp deg? - Han tok seg sammen, humrer Rune Fabian smiler og rister på hodet. - Det var vel det å få det ut. Det viktigste var å få god og proff hjelp når jeg trengte det. Da klarte jeg på nytt å se ut av vinduet igjen, og ønsket å være ute. Hjelpen gav meg kraft... 8 ikke Stikka 2-2012

til å få livsgleden tilbake, sakte men sikkert. Jeg tror jeg har blitt mer ydmyk overfor livet, gjenoppdaget det på en litt dypere måte og tar mindre for gitt. Nå finner jeg glede i å stoppe en gang i mellom og se litt på blomstene, og glede meg over dem. - Det gjør du ofte når vi er ute og går, sier Rune. Plutselig har jeg gått et langt stykke før jeg oppdager at jeg er aleine og snur meg. Du står og ser på blomstene og sier «Se da Rune - så fint det er her». - Men det blir jo lett slik at det som fungerer i livet, det tar vi som en selvfølge. Det å verdsette alt som er bra, gjør at vi får mere krefter til å jobbe med det som er vanskelig. Sånn tror jeg det er. Hvordan kan man bruke erfaringene sine videre, etter å ha vært i «kjelleren» en tur? - Enten man har vært gjennom et overgrep, slitt psykisk på annen måte eller man har levd glad og lykkelig uten problemer, så tror jeg alle mennesker bør stoppe opp innimellom og reflektere litt over hva vi bruker tiden på. På samme måte som vi gjør klokt i å ta forholdsregler for å bevare vår fysiske helse, må vi gjøre det samme med den psykiske. Er det noe du har lyst til å si til våre lesere? Ordføreren lener seg tilbake i stolen. Det blir stille i rommet, før han sakte sier: - Det er klart at seksualitet i et kjærlighetsforhold i trygge rammer, er noe av det vakreste som finnes. Når det blir ødelagt gjennom et overgrep, ødelegges også en viktig del av livet. Derfor håper jeg det er mulig å få så god hjelp at man igjen kan oppleve den relasjonen til et medmenneske som vi er skapt til å ha. Men jeg skjønner at det ikke er lett. Vår lille audiens med ordføreren er snart over. Vi går ut på den store terrassen med utsikt over Rådhusplassen. Der stod Kongen sammen med ham en uke tidligere, forteller han oss. Han lener seg til rekkverket, smiler og ser stille utover fjorden et øyeblikk, mens vi knipser noen bilder. Fornøyde rusler vi tilbake til SMI Oslo, og snakker varmt om vårt møte med Fabian. Ordføreren som liker å stoppe opp en gang i blant og se på blomstene og glede seg over dem. ikke Stikka 2-2012 9

Tannlegene har orkesterplass til tegn på omsorgssvikt og overgrep Av Wenche Waal Hansen Anne Rønneberg Overskriften til denne artikkelen er uttalt av barnevernsjef i Røyken kommune, Knut Magnus Myrvold. Det er her Anne Rønneberg er eksperten. Hun er spesialist i pedodonti, klinikksjef og universitetslektor ved Det Odontologiske Fakultetet ved Universitetet i Oslo, også kalt Tannlegehøgskolen. Det er her jeg skulle møte Anne. Mens jeg satt og ventet på henne, gikk studenter i hvite frakker forbi meg. De var akkurat ferdig på skolen for i år det fortalte Anne. Jeg smilte og tenkte; jeg er så glad for at dere studenter får undervisning på akkurat denne skolen. Av akkurat denne damen jeg skal snakke med. For hun brenner for saker som andre ikke vil ta i. Nå skal hun snakke om sitt engasjement og sine erfaringer med meg. Jeg har aldri gledet meg så mye til å snakke med en tannlege som nå.... 10 ikke Stikka 2-2012

Tannlegene har orkesterplass... - Tannhelse er også en del av kroppen selv om det ikke alltid virker sånn. Anne Rønneberg har et stort og brennende engasjement for å sette fokus på hvor viktig rolle tannhelsetjenesten har i menneskers liv. De kan være med på å redde en barndom ved å oppdage barnemishandling og seksuelle overgrep mot barn. Annes første møte med dette temaet var med en voksen kvinnelig pasient hun hadde i sin private praksis. Pasienten var ekstremt redd for tannleger. Hun hadde med seg samboeren sin, og Anne husker dette som en veldig spesiell setting. Anne spurte pasienten om hva det var som gjorde at hun var så redd. Anne var totalt uforberedt på svaret som kom. Pasienten hadde aldri blitt spurt om dette før, og hun dro opp papirer fra vesken sin som viste at hun hadde vært utsatt for fysisk og psykisk mishandling og seksuelle overgrep da hun var barn. Anne, som er spesialist i barnetannpleie, tenkte; dette må vi ha mer fokus på. Vi må kunne gjøre en forskjell. Og Anne har virkelig vært med på å gjøre en forskjell. I 2006 hadde hun sitt første møte med daværende barneombud, Reidar Hjermann. Han fikk stor forståelse for at det måtte settes et større og sterkere fokus på tannhelsetjenestens rolle når det gjelder omsorgssvikt og overgrep mot barn og viktigheten av tverrfaglig samarbeid i slike saker. I 2009 ble det holdt en kongress som ble kalt; Hvorfor, spør vi ikke. Anne har blant annet samarbeidet med nordiske barneombud, TAKO-senteret (tannhelse kompetansesenter for sjeldne medisinske tilstander), Kari Ormstad som er professor på Rettsmedisinsk institutt, med Anna Luise Kirkengen (som man kan lese om i et intervju i dette nummeret av Ikke Stikka), med familievoldskoordinatorer i Politiet, Stine Sofies Stiftelse, Legevakten og så videre. I et intervju som Reidar Hjermann hadde med Dagbladet i 2009 ble det nevnt at i 2008 var det sendt inn om lag 20 bekymringsmeldinger til barneverntjenesten fra tannleger i Norge. Anne viste meg at i 2011 hadde Vestfold fylke alene sendt inn 124 bekymringsmeldinger. Anne og hennes samarbeidspartneres jobbing viser resultater. Flere og flere barn blir sett, og omsorgssvikt og overgrep blir oppdaget. Omsorgssvikt og overgrep som obligatorisk pensum Oslo, Tromsø og Bergen er de byene i Norge som har utdanningstilbud til studenter som vil bli tannlege, men også for de som studerer til å bli tannpleiere. For disse studentene er det nå obligatorisk å ha forelesning om omsorgssvikt og seksuelle overgrep mot barn. I tillegg til ulike opplegg for undervisning av dette temaet, har de også fokus på dette temaet i klinikken ved Odontologisk Fakultet, og de har ferdige maler på bekymringsmelding til barneverntjenesten liggende. Alt skal dermed ligge til rette for at alle skal ha et fokus på disse temaene. - Men først må man erkjenne at barnemishandling og omsorgssvikt foregår. For meg var det i hvert fall helt utrolig at man kunne gjøre sånt. Tannleger må være litt personlig engasjert for å ønske å gå inn i slike saker og situasjoner. Slik er det i alle helseprofesjoner, forteller Anne. Så hva er det som gjør at tannhelsetjenesten kan oppdage blant annet seksuelle overgrep mot barn? Anne tenker at tannhelsetjenesten har en unik rolle. - Fordi vi, av alle helsetjenester, er de eneste som ser barn jevnlig. Helsestasjonstjenesten er nedbemannet, skolehelsetjenesten er nesten borte, det er ikke skoleleger rundt om, og vi vet jo at helsesøster kun er på skoler innimellom. Men hvor mange rekker de å se på det lille besøket der? Dette betyr at av helsetjenester er det tannhelsetjenesten som barn innkalles jevnlig til fra de er 3 til de er 18 år. Så vi må kunne noe om dette, vi må reagere og vi må melde for å ta kortversjonen! sier Anne bestemt.... ikke Stikka 2-2012 11

12 ikke Stikka 2-2012 Foto: Line Ulvnes

Tannlegene har orkesterplass... Hun forteller videre at de lærer sine studenter å se hele pasienten. Dette fordi tannleger er i en unik posisjon til å se ting andre ikke kan se der de sitter over pasienten med en stor operasjonslampe som de kan flytte litt rundt på. Og de områdene de ser godt, som nakke, hals, hodebunnen, håret, ørene og munnen, er det ikke vanlig å få skader. Anne viste meg bilder fra barn og voksne hun har jobbet med som har vært utsatt for vold, neglisjering og vanskjøtsel og seksuelle overgrep. Bildene har jeg i hodet enda. Hun viste bilder av et barn med indre blødninger i ganen. Barnet hadde blitt utsatt for orale seksuelle overgrep. Neste bilde var av et barn som hadde blåmerker og neglemerker bak ørene. Dette barnet hadde også blitt tvunget til og utsatt for orale seksuelle overgrep. Et barn hadde kraftig karies over alle tennene. Han var utsatt for neglisjering og vanskjøtsel av sine foresatte. Et annet bilde var av en voksen mann som manglet to tenner. Tennene hadde falt ut da han ble slått av faren sin da han var barn. Anne har mange bilder. «Massiv tannråte er omsorgssvikt inntil det motsatte er bevist.» Geir Borgen, NKVTS. Jeg spurte Anne om hva slags tegn de ser etter. Anne forklarte at det selvfølgelig er akutte tannskader, og da spesielt når det ikke er samsvarende forklaring på skaden og det som blir fortalt. Ellers ser man etter synlige skader på kroppen, som ved eksemplene fra bildene Anne viste. Det vekker også bekymring når det er uforklarlig mye tannråte. - Når vi har en 4-5 åring her i narkosebehandling og må trekke 17 melketenner da må vi reagere. Ved slike situasjoner sender vi bekymringsmelding til barneverntjenesten. Så er det opp til de å finne ut om det er noe å bekymre seg for. Er det spesielle tegn for mennesker som har blitt utsatt for seksuelle overgrep? - Forholdet til egen munn kan si oss noe. Mange har vært utsatt for orale seksuelle overgrep. For disse er en tannbehandlingssituasjon en veldig spesiell setting å komme i. Mange opplever munnen sin som en slags traumesone. Noen utvikler spisevegring som kan gå utover tennene. Noen klarer ikke å ha tannbørsten i munnen fordi de brekker seg hele tiden, de greier ikke å pusse ordentlig, og noen sier at tannkrem minner om sæd. Da blir det vanskelig å opprettholde en god munnhygiene, og dette gir fort hull i tennene. I tillegg skal de da i en tannbehandling og har store behandlingsbehov, og det kan oppleves som veldig vanskelig når munnen kan være en traumesone. Det er vanskelig for mange å få narkosebehandling eller få noe å slappe av på fordi de er redde for å miste kontrollen, på lik linje som de ikke hadde kontrollen i en overgrepssituasjon. Anne forteller at noen barn dissosierer. Voksne også. De dissosierer seg ut av situasjonen. De legger igjen kroppen i behandlingen og gaper. Det kan renne en stille tåre, men det er ikke et utrykk for noen ting. Det å bli lagt bakover i en tannlegestol er en spesiell situasjon. Man blir lagt bakover, og det kommer en voksenperson bak og over ens hode. Det blir dratt papir og utstyr over kroppen, og alt dette kan for mange minne om en overgrepssituasjon. - Jeg tror det er veldig viktig at tannbehandling og psykologbehandling kan kombineres, at disse to tjenestene har anledning til å samarbeide, sier Anne da hun snakker om hennes erfaringer. At man får en dialog med tannlegen, og at tannlegen kanskje oppfordres til å snakke med psykolog. Hvis man som voksen får diagnosen odontofobi for eksempel, kan man søke om å få igjen noen av utgiftene man har hatt til tannpleie. Men da er man helt avhengig av et tverrfaglig samarbeid, i og med det er psykolog/psykiater som kan gi en slik diagnose. Dette er så komplekst, så man må samarbeide.... ikke Stikka 2-2012 13

Hvordan kan tannhelsetjenesten legge til rette for at de som har blitt utsatt for seksuelle overgrep kan få gjennomført en behandling - hvis de har store vansker med det? - Da må vi lytte til pasienten og prøve å gi han eller henne kontrollen tilbake. Og for eksempel si; hvordan skal vi greie dette sammen? Er det lurt at vi kobler inn psykolog? Anne hadde en pasient som alltid hadde psykologtime etter hver tannbehandling. Der kunne pasienten bearbeide det hun lå og tenkte på når hun var i tannlegestolen. Tannlegen og pasienten bør også snakke om det og eventuelt tørre å ta i bruk beroligende midler eller narkose, og at pasienten kan være åpen på hva tannlegen kan gjøre for at de skal få det til. Vi må samarbeide, for det finnes ingen vidunderkur. Jeg tror på en dialog og en samtale rundt det som er vanskelig. Hvis man føler at man blir forstått, så tror jeg mye er gjort. Anne har noen tips og erfaringer for hvordan man kan prøve å gjøre en tannbehandling litt enklere; Bli enige om ulike stoppsignaler med tannlegen eller tannpleieren din. For eksempel hvis du løfter benet ditt eller armen din, så betyr det at man må stoppe med det en gjør med en gang. Dermed kan du få litt av kontrollen tilbake og kanskje også en mestringsfølelse. Prøv å få til en dialog. Alt er individuelt, og da må man åpne opp for litt av det man tenker og kjenner på slik at man kan få en forståelse av problemet. Noen ligger med musikk i ørene, andre går i terapi, noen bruker ulike typer av mindfulness. I forhold til sprøyteskrekk og slike ting, er det noen som bruker kognitiv atferdsterapi. Prøve å sette fokus på og identifisere hva som egentlig er problemet med dette, og ta det derfra. Kanskje også i samarbeid med en psykolog. Jeg lurer på om Anne har noen siste ord hun ønsker å formidle til leserne av Ikke Stikka. - Det er viktig å gå til tannlegen. Munnen og tennene henger sammen med resten av kroppen vår, og det er en viktig del av helsen vår. Det er ikke bra å gå med infeksjoner som ikke er behandlet. Man kan gå inn på nettet på sidene til Norsk forening for odontofobi ; på www.tannlegeforeningen.no. De jobber spesielt med mennesker som er redd for tannbehandling. Der kan man ringe og finne tannleger de kan anbefale i ditt nærområde. Man trenger ikke å ha noen diagnose på for eksempel odontofobi for å kontakte de. - Og så kan dere jo selvfølgelig invitere noen tannleger inn til støttesenteret slik at man kan få spurt de spørsmålene man vil! oppfordrer Anne oss til. Og det skal vi ta tak i! FAKTA Anne Rønneberg Spesialist i pedodonti Klinikksjef og universitetslektor ved Det Odontologiske Fakultetet ved Universitetet i Oslo Mottok Redd Barna sin Eglantyne Jebb pris august 2012 for sitt arbeid ved å sette fokus på tannhelsetjenestens unike rolle i forhold til å oppdage omsorgssvikt og overgrep mot barn 14 ikke Stikka 2-2012

Et bilde fra et fotoprosjekt ved Norsk Institutt for Scene og Studio The most common way people give up their power is by thinking they don t have any Av Tine Dyrkorn En av mine motivasjoner for dette fotoprosjektet var å gå inn på tematikken kvinner og maktmisbruk. Jeg ønsket å belyse dette temaet med mitt visuelle inntrykk med foto. Fotoserien var et knippe av forskjellige kvinner i alle aldre, da i akt med materialet bandasje som jeg da brukte i bildene for å forsterke mitt budskap. ikke Stikka 2-2012 15

Nytt tannhelsetilbud til incestutsatte Av Anine Aamaas Tilbudet tar utgangspunkt i Stortingsmelding 35 (2007) og en rapport fra Helsedirektoratet. Tannhelsetjenestens kompetansesenter (TK - Østlandet) og RVTS Øst (Regionalt senter for vold og traumatisk stress) har fått oppdraget fra Helsedirektoratet, med å lage et tilrettelagt tannhelsetilbud til mennesker som har blitt utsatt for tortur, seksuelle overgrep, vold i nære relasjoner eller som har odontofobi. På Østlandet er det nå etablert et team bestående av tannlege Tom Grøterud, psykolog Åshild Karin Nupen og tannhelsesekretær Hilde Heggelund. En tannlege på Elverum er også med i teamet. De er i ferd med å starte opp et prosjekt på Lillo Offentlige Tannklinikk som ligger på Storosenteret i Oslo, hvor incestutsatte er en av målgruppene. Senteret skal være oppe og gå i begynnelsen av november 2012. I den forbindelse trenger de klienter som ønsker å være med i prosjektet. Tilbudet er gratis. Tom og Åshild har besøkt SMI Oslo for å fortelle om dette nye tilbudet, og har snakket med noen av senterets brukere for å høre om de erfaringene de har gjort seg i forhold til tidligere tannhelsetilbud. Ikke stikk`a redaksjonen møtte Tom og Åshild for et intervju på SMI Oslo for å få høre mer om det nye tilbudet. Tom Grøterud, Åshild Karin Nupen Hilde Heggelund Hvilke klienter søker dere? -Vi søker etter de som er utsatt for vold i nære relasjoner eller seksuelle overgrep. Det er ikke definert noe om alvorlighetsgraden av overgrep for å kunne bli med. Vi tenker det avgjøres av hvor vanskelig det er for vedkommende å gå til tannlegen. Helsedirektoratet viser til tall som sier at det til enhver tid vil være ca 2000 som er utsatt for seksuelle overgrep som vil kunne ha nytte av denne type tiltak. Vi vet at det er store mørketall. Hva er innholdet i tilbudet? Åshild forteller; -De som tar kontakt med oss vil først få komme til en samtale med Tom og meg. Første gangen vil det ikke bli gitt noe tannbehandling. Under samtalen vil vi avklare om dette er et tilbud som passer for vedkommende, eller om de eventuelt trenger noe annet. Tilbudet vil bli tilrettelagt for den enkeltes behov. Etter den første samtalen vil en få tilbud om individuelle samtaler med meg før selve tannbehandlingen starter.... 16 ikke Stikka 2-2012

Nytt tannhelsetilbud... Målet er at jeg som psykolog skal hjelpe til å stabilisere og gjøre den enkelte klar til å gjennomføre tannbehandling uten å få sin tilstand forverret. Det er viktig at vi finner en felles forståelse, at vi definerer problemet til den enkelte og jobber ut ifra det. Jeg vil lære bort både teori og enkle teknikker som kan hjelpe. For eksempel om fysiologiske reaksjoner som skjer i kroppen, når man blir redd i tannlegestolen, og hva kan en gjøre med det. Det blir også viktig å lære om toleransevinduet innen traumeteorien og at den enkelte lærer om sitt individuelle vindu. I forhold til tannbehandlingen er vi fleksible. Blir det for vanskelig å gjennomføre, kan vi gå tilbake å bruke mer tid på å forberede. Tanken er å ha en gradvis forsiktig eksponering for tannbehandling. Hvis det er behov for det, kan jeg være tilstede under selve tannbehandlingen. Vi ønsker å gjøre det som virker for den enkelte. Det som passer for en person, passer kanskje ikke for en annen. Tom og jeg samarbeider om klientene, og vil være på klinikken på samme tid. Hvor lenge kan man bruke tilbudet? -Erfaringsmessig vet vi at det ofte er store oppsamlede behandlingsbehov i denne gruppen med klienter. Tom som tannlege vil da behandle mye av det akutte. Tidsperspektivet på behandlingen vil være individuelt, men tanken er å videreføre den enkelte etter hvert til «paraplytannleger» som er innforstått med denne sårbare gruppen. Dette er et prosjekt for å tilvenne og hjelpe klientene til å benytte seg av vanlig tannhelsetjeneste. Prosjektet Målet med prosjektet er å få mer kunnskap på hva mennesker i disse utsatte gruppene trenger for å gjennomføre tannbehandling. På sikt ønsker de å formidle denne kompetansen videre ut i distriktene til tannleger som er interessert i å gi tilbud til disse gruppene. De vil dermed også heve tannlegers psykologiske kompetanse. Interessert? Kontakt: Tannhelsesekretær Hilde Heggelund, tlf: 47 47 62 63 Eller send mail til: ashildkarin.nupen@hel.oslo.kommune.no tomb.grostad@hel.oslo.kommune.no Tilsvarende tilbud er under etablering rundt om i Norge Det finnes fem kompetansesentre for tannhelsetjenesten i Norge; et i region Øst (Oslo og Elverum), Vest (Bergen), Sør (Tønsberg og Arendal), Midt (Trondheim) og Nord (Tromsø). Sjekk nettsidene til Tannlegehelsetjenestens kompetansesenter (TK) og finn ut hva som skjer i ditt distrikt. ikke Stikka 2-2012 17

18 ikke Stikka 2-2012 Foto: Tommy Aashildrød

DIAGNOSEN OG JEG Jeg har en masse diagnoser. Den ene verre enn den andre. Jeg sliter fælt med disse diagnosene. Jeg går til legen, han sier det bare er psykisk. Har du hørt på maken. Som om jeg skulle være hypokonder. Det er jeg da virkelig ikke. Jeg har en hodepine som stadig blir verre og verre. Halsen plager meg stadig. Og så er jeg plaget av gikt i fingrene og i knærne, Som om ikke det er nok, Så har jeg en kranglete svigermor Som jeg stadig har problemer med. Og disse legene forstår jo ingenting. De bare skriver ut en masse medisiner. Har ikke tid til å høre på meg. Nå tar jeg 4-5 piller hver eneste dag. Mot all verdens plager. Av Therese ikke Stikka 2-2012 19

Ikke Stikka redaksjonen På kafé med Kirkengen Tekst: Ingun Agerup Det er med en viss ærefrykt vi går til dette intervjuet. Vi skal møte opphavs kvinnen til forskning, foredrag og bøker som har betydd så mye for så mange. Vi setter oss ned i den foreløpige rolige kafeen og speider forventningsfullt etter henne. Så dukker en vever kvinneskikkelse opp. Vi kjenner henne igjen fra fotografier. Hun smiler varmt og tar oss alle i hånden. Vi får en følelse av at dette er «stille før stormen». Noen har på forhånd hvisket oss i øret at Kirkengen prater både på innpust og utpust. Men ingen har advart oss mot de andre kafégjestene som tilfeldigvis er der den dagen. 20 ikke Stikka 2-2012 Foto: Helene