En utstilling ved Universitetsbiblioteket i Bergen 2013
En spesiell takk til følgende personer og institusjoner: Aslaug Eide, Jon Askeland, Håkon Tveit, Solveig Kavli, Tale Berger Træland, Wenche Karin Førre,venner og kolleger ved Universitetsbiblioteket. Bergen internasjonale filmfestival, BIFF Institutt for fremmedspråk Institutt for informasjons- og medievitenskap Bergens Tidene Bergen filmklubb Bibliotek for samfunnsvitenskap og musikk Omvisning: etter avtale kontakt ubbhf@ub.uib.no Universitetsbiblioteket i Bergen, www.uib.no/ub Grafisk formgivning og layout: Pedro Vásquez, Manuskript- og librarsamlingen. Tekst: Marius Hjelle, Bibliotek for humaniora.
Den nye latinamerikanske filmen Den nye latinamerikanske filmen er en betegnelse som brukes for å favne en tendens og bevegelse i latinamerikansk film fra rundt 1960 og frem til våre dager. I sin begynnelse var det et politisk-estetisk prosjekt. Inspirert av den italienske neorealismen, "Direct Cinema"-bevegelsen i Quebec og Den nye franske bølgen ønsket man å bruke film som et medium for bevisstgjøring omkring sosial urettferdighet og å rette et kritisk lys mot mekanismene i den globale økonomien. Flere av nøkkelpersonene i denne gryende bevegelsen hadde allerede på 1950-tallet søkt seg til Centro Sperimentale di Cinematografía lokalisert i den italienske filmbyen, Cinecittà, et viktig arnested for neorealismen. Forfatterne Manuel Puig (fra Argentina) og Gabriel García Márquez (Colombia) var der, det var også den kubanske filmfotografen Néstor Almendros. I sin karriere som filmfotograf ble han belønnet med ikke mindre en tre Oscar-statuetter fra det Amerikanske filmakademiet. Argentinske Fernando Birri, som var blant de første som aktivt arbeidet for å etablere en panamerikansk filmbevegelse, studerte der tidlig på 1950-tallet. Frem til 1950-tallet var det kun de største latinamerikanske landene, Mexico, Argentina og Brasil, som hadde en etablert nasjonal filmindustri. I sin vesentlighet hadde disse mange paralleller med studio-systemet som vi kjenner det fra USA. Og filmstjerner og andre filmarbeidere fra Mexico og Sør-Amerika (Bilde: Gabriel García Márquez, Manuel Puig)
gjorde også karriere i Hollywood. Liberale regjeringer på 1960-tallet gjorde det mulig å realisere filmer med sosiale, politiske og kunstneriske ambisjoner som gikk ut over underholdningsindustriens produksjonskoder. I Brasil etablerte Cinema Novo seg som en bevegelse som søkte større sosial likhet, i Argentina Grupo Cine Liberación. Særlig var det nye filminstituttet på Cuba et viktig internasjonalt møtested. Franske Chris Marker, Mikhail Kalatozov, fra den gang Sovjetunionen kom for å lage film på Cuba på 1960-tallet, men også skandinavene Theodor Christensen (Danmark) og Ingeborg Holt-Seeland (Norge) var aktive i det kubanske filmmiljøet i denne perioden. Denne første fasen av "ny" film når sin foreløpige topp på slutten av tiåret med fire filmer som i dag fremstår som det fremste utrykk for den Nye latinamerikanske filmen. Disse hovedverkene er: Terra em transe (Brasil 1967, regi Glauber Rocha), Memorias del subdesarrollo (Minner fra underutviklingen, Cuba 1968, regi Tomás Gutiérrez Alea), Lucía (Cuba 1968, regi Humberto Solás) og dokumentarfilmen La hora de los hornos (Smelteovnenes time, 1966-68, regi Octavo Getino og Fernando Solanas). Denne positive tendensen stoppet opp som følge av militærdiktaturer, sensur og innskrenkning av kunstnerisk frihet og det var ikke før på 1980-tallet at bevegelsen kunne gjenoppstå. Til tross for at de da i mindre grad enn før fremstod som et enhetlig kunstnerisk prosjekt som spant over hele regionen lykkes de i å enes om en plattform. Det etableres en stiftelse hvis to tydeligste aktiviteter ses i Den internasjonale TV- og filmskolen i San Antonio de los Baños på Cuba og den årlige filmfestivalen i Havanna.
Blant grunnleggerne til stiftelsen for den nye latinamerikanske filmen er Gabriel García Márquez den best kjente for et norsk publikum. Han har ytt betydelige økonomiske bidrag til blant annet driften av stiftelsens tv- og filmskole i San Antonio de los Baños på Cuba. Han er fremdeles forman i Stiftelsen for den nye latinamerikanske filmen (Fundación del Nuevo Cine Latinoamericano).
BT 21.11.1997
Film og litteratur Den økende interessen for latinamerikansk litteratur på 1960- og 70-tallet, er særlig knyttet til hva vi kjenner som boom-generasjonen. De fremste representanten,e Julio Cortázar, Gabriel García Márquez, Mario Vargas Llosa og Carlos Fuentes, har alle gitt litterære forelegg til filmer. De var også en del av det intellektuelle miljøet i regionen på 1960-tallet som delte optimismen knyttet til, om ikke et nytt medium, så en ny anvendelse av film. Av disse er García Márquez utvilsomt den som har det næreste og mest komplekse forholdet til film. Han skrev filmanmeldelser, manus til filmer, og flere av hans romaner og fortellinger er filmatisert. Videre har han også skrevet en dokumentarroman om en hemmelig filminnspilling i Chile under militærjuntaen. Den latinamerikanske litteraturen byr på mange eksempler på det til tider komplekse forholdet det er mellom litterær kreativitet og film. Et eksempel er den chilenske forfatteren Antonio Skármetas fortelling om Pablo Neruda sitt forhold til postmannen Mario som er blitt filmatisert av Skármeta selv i 1983, utgitt som roman, oppført som radioteater og opera. Den senere italienske filminnspillingen fra 1994, Il postino, var i sin samtid en populær film. Blant de mange filmatiserte romanene som har nådd ut til et stort publikum utmerker Hjerter i chili seg. Filmen Como agua para chocolate, med regi av Alfonso Arau etter romanen med samme navn av Laura Esquivel, forteller en romantisk historie om umulig kjærlighet, der handlingen utspiller seg under den meksikanske revolusjonen i grenselandet mellom USA og Mexico. (Bilde: Pablo Neruda, Antonio Skármeta, Juan Rulfo)
Det som er mindre kjent er at den amerikanske tv-serien Lost er inspirert av argentinske Adolfo Bioy Casare s science-fiction roman fra 1940 La invención de Morel (Morels oppfinnelse), eller at Michelangelo Antonionis film Blow Up som fanget inn tidsånden i 1960-årenes Swinging London, er basert på novellen "Spindelvev" ("Las babas del diablo") av Julio Cortázar. Rundt bordet fra venstre til høyre: Juan Goytisolo, José Donoso, Carlos Fuentes, Patricia Vargas, Mario Vargas Llosa, Ugné Karvelis), Abraham Nuncio, Julio Cortázar, Gabriel García Márquez. Den tidlige europeiske litteraturen fra Latin Amerika, beretningene og brevene fra spanske oppdagere og erobrere har inspirert forfattere av historiske romaner og filmer. En beretning er om den gale og opprørske conquistadoren Lope de Aguirre som deltok i en ekspedisjon over Andesfjellene og ned elvene Amazonas og Orinoco for å nå El Dorado.
Fernando Solanas og Bergen I 1988 vant Fernando Solanas pris for beste regi med filmen Sur (Sør) i Cannes. Filmen tematiserer forsoningen i Argentina etter militærdiktaturet. Senere på sommeren det året ble filmen også premiert (beste film) under Den norske filmfestivalen i Haugesund. I etterkant av festivalen besøkte Solanas Bergen og har etter dette besøkt byen flere ganger. Tidlig på 1990-tallet var han fast gjesteskribent i Bergens Tidene og foruten betraktninger om film og om hjemlandet Argentina skrev han også nekrologene til Federico Fellini og Astor Piazzolla for avisen. Etter en periode der han lagde flere spillefilmer, på 1980- og 90-tallet, vendte Solanas tilbake til dokumentarsjangeren på 2000-tallet. I flere dokumentarfilmer portretterer han Argentinas vei fra økonomisk suksess til ruin etter at landets finanssektor kollapset i desember 2001. Tekster av Fernando Solanas og annet materiale knyttet til filmene hans står utstilt ved Manuskript- og librarsamlingen.
Master i Screenwriting Rundt årtusenskiftet etablerte Institutt for informasjons- og medievitenskap en ny internasjonal masterutdannelse i Screenwriting. En partner i denne masteren var Den internasjonale TV- og filmskolen grunnlagt av Gabriel García Márquez, Fernando Birri og Julio García Espinosa som en del av Stiftelsen for den nye latinamerikanske filmen. Skolen er også kjent som EICTV (etter dens spanske navn, Escuela Internacional de Cine y TV). Studenter fra EICTV, som tok opp elever fra hele Latin-Amerika, kunne gå videre til masterutdannelse med fokus på manus ved Universitetet i Bergen. Studiet hadde 3 opptak (1998, 2000 og 2002) og uteksaminerte til sammen 40 studenter på masternivå, hvorav seks gikk videre og gjennomførte phd-studier ved Institutt for informasjons- og medievitenskap. Videre har flere av studentene fortsatt sine karrierer innen film og tv-produksjon etter endte studier. Masteroppgaver og phd-avhandlinger er tilgjengelige ved Bibliotek for samfunnsfag og musikk. Mange av disse er også gjort tilgjengelige i BORA, Bergen Open Research Archive. Med forbehold om tillatelse fra rettighetshavere vil også et utvalg av studentproduksjoner fra Master i screenwriting bli gjort tilgjengelige ved biblioteket.