Deres ref: Vår ref: 2007/16761 Dato: Org.nr: Til fiskeri- og kystdepartementet Postboks 8118 Dep 0032 Oslo

Transkript

1 Til fiskeri- og kystdepartementet Postboks 8118 Dep 0032 Oslo Deres ref: Vår ref: 2007/16761 Dato: Org.nr: Anbefaling vedrørende fettfinneklipping som tiltak Vi viser til Fiskeri- og kystdepartementets oppdrag datert om å utrede «fettfinneklipping som tiltak for å skille oppdrettslaks fra vill laks». Tiltaket som skal vurderes, er fettfinneklipping av all laksesmolt før utsett. Målet med tiltaket skal være å begrense effekten av rømt oppdrettslaks på ville laksestammer, ved lettere å kunne identifisere og sortere ut rømt oppdrettslaks på gyteplassene. Våre konklusjoner og anbefalinger er i hovedsak basert på rapporten fra Havforskningsinstituttet nr «Evaluering av fettfinneklipping av all oppdrettslaks for lettere identifikasjon ved utfisking av rømt laks i lakseelvene». Behov Regjeringens bærekraftsstrategi sier at Havbruk bidrar ikke til varige endringer i de genetiske egenskapene til villfiskbestandene. Dette oppfattes som et sentralt miljømål. Behovet for identifisering av oppdrettslaks skyldes at laks rømmer som «lekkasje» og ved større utslipp fra oppdrettsanleggene og kan vandre til lakseelver og forårsake genetisk påvirkning av villaksen. Det finnes estimater på hvor mange oppdrettslaks som rømmer, men det mangler grunnlag for å gi et holdbart estimat om hvor mange av disse som dør etter rømming og hvor mange som når elvene. Et prosjekt i Hardangerfjorden i 2007, som bl.a. undersøkte hvor mye av oppdrettslaksen det er mulig å ta ut ved biologisk ekspertise, anslo at 60-90% av oppdrettslaksen ble riktig klassifisert ved visuell inspeksjon av umerket fisk (Lehman et al. 2008). Ved fettfinneklipping av all oppdrettslaks, vil man kunne øke presisjonen i klassifisering. Effekten vil være størst der det er utrent personell som skal vurdere fisken. Det utredes for tiden flere ulike metoder for sporing av rømt laks. Prosjektet til Fiskeri- og Havbruksnæringens Forskningsfond (FHF), «Dyrevelferdsmessige sider ved fysisk å merke all oppdrettslaks», skal være ferdig innen utgangen av Prosjektet omfatter bl.a. to andre synlige merkemetoder. Sporbarhet for å finne frem til hvor fisken har rømt fra, kan være en viktig tilleggsgevinst ved disse metodene. Mattilsynet Hovedkontoret Saksbehandler: Saksbehandlernavn Tlf: Besøksadresse: E-post: postmottak@mattilsynet.no (Husk mottakers navn) Postadresse: Felles postmottak, Postboks Brumunddal Telefaks:

2 Fiskevelferd Gjeldende regelverk på området tilsier at fettfinneklipping i utgangspunktet er forbudt: Forskrift om drift av akvakulturanlegg (akvakulturdriftsforskriften), 31: Det er forbudt å gjøre inngrep og fjerne kroppsdeler på levende fisk. Bestemmelsen i første ledd er ikke til hinder for merking som ikke påfører akvakulturdyr atferdsmessige begrensninger, skade eller unødige påkjenninger ( ) Lov om dyrevelferd, 10 om merking av dyr: Ved merking av dyr skal det benyttes forsvarlige metoder som ikke påfører dyret atferdsmessige begrensninger eller unødige påkjenninger eller belastninger. Spørsmålet blir da om inngrepet påfører fisken påkjenninger eller belastninger, og om disse er unødvendige. Fettfinnen fjernes ved at selve finnen klippes av ved basis, men ikke så dypt at kniven kommer ned i muskulaturen. Fettfinnen inneholder stort sett bindevev, og såret heler raskt. Siden fettfinnen også inneholder nervefibre, vil klippingen medføre smerte, og fisken bør være bedøvd når klippingen utføres. I dag stikkvaksineres all oppdrettslaks, enten manuelt eller med halvautomatiske maskiner. Laksen blir bedøvd og er immobil før vaksinering. En eventuell fettfinneklipping bør skje i forbindelse med vaksineringen for å unngå å påføre fisken belastningen ved en ekstra bedøving og håndtering. Selve klippingen vil da i teorien kreve noen sekunders lengre håndtering og i seg selv påføre fisken lite ekstrabelastning. Klippingen må imidlertid utføres nøyaktig for å unngå uønskede skader og vil derfor kunne forsinke hastigheten i vaksinasjonsprosedyren noe. Vaksineteamene jobber på akkord, og det kan være en økt risiko for feil ved manuell klipping dersom klipperne blir satt under press for å holde tempoet oppe. Bortsett fra fiskens evne til å føle smerte finnes det lite dokumentasjon på andre effekter av fettfinneklipping på fiskevelferden. Basert på empiri antas sekundærinfeksjoner og forsinket sårheling å være et potensielt problem ved klipping ved svært lave vanntemperaturer, og i ferskvann. Et usikkerhetsmoment kan være økt infeksjonsrisiko når et stort antall fisk har sår fra både finneklipping og vaksinestikk. Det mangler dokumentasjon omkring eventuelle senskader av finneklippingen. Vi må anta at fisken føler smerte fra såret når bedøvelsen går ut. Eventuell feilklipping vil antagelig kunne påføre fisken en betydelig grad av smerte og økt risiko for infeksjon. Fettfinneklipping foregår i dag i mindre skala i forbindelse med både kultivering og forskning. Dette omfatter imidlertid et betydelig lavere antall fisk enn ved rutinemessig klipping av all settefisk i et kommersielt anlegg. Det vil etter vår oppfatning være behov for å prøve ut tiltaket i et begrenset omfang under praktiske forhold i et ordinært settefiskanlegg før man kan si noe sikkert om effekten på fiskevelferden og for å tilpasse metoden best mulig. Kostnader Manuell fettfinneflipping Det anslås at trent personell kan klippe manuelt ca fisk per time til en ekstrakostnad på øre per fisk ved fettfinneklipping i forbindelse med vaksinering. Dette gir en totalkostnad på kr per 1000 fisk eller millioner for all oppdrettslaks som settes i sjøen (ca 250 millioner laks). Kostnadene er såpass høye siden dette er en langsommere prosess enn vaksinering, og klippingen vil redusere vaksinasjonshastigheten. Mattilsynet har i ettertid fått opplyst fra klinisk avdeling i Pharmaq at man ved manuell vaksinasjon (pressluft) vaksinerer opp til fisk pr person pr dag, og at fettfinneklipping samtidig med manuell vaksinering vil være urealistisk å få til. Automatisk fettfinneklipping Maskon AS (eneste helautomatiske vaksinemaskin-produsent i Norge) har estimert at ekstrakostnader ved installering av automatisk fettfinneklipper vil beløpe seg til kr per maskin som klipper fisk per time. Ekstra personell- og vedlikeholdskostnad på denne delen av maskinen kommer på kroner per 1000 fisk. Denne maskinen krever en fast operatør som også kan ta seg av dette. Det Side 2 av 6

3 forutsettes at en finner en løsning som ikke senker hastigheten på vaksineringen. Totale kostnader inklusiv kostnader til utvikling og avskrivning antas å beløpe seg til kr per 1000 fisk dvs. om lag 10 % av kostnadene ved manuell klipping. Fører klippingen til at prosessen blir mindre effektiv, vil kostnadene øke. Anslagene er usikre. Eventuelle investeringer i vaksinemaskiner kommer i tillegg. Utvikling og testing av nytt automatisk utstyr vil erfaringsmessig ta flere år. Ved å bygge på eksisterende vaksinemaskin, anslår Maskon en utviklingstid på 6-10 måneder, og utviklingskostnader i størrelsesorden kr 3 mill. Det er kun levert 4-5 helautomatiske vaksinemaskiner til det norske markedet. Resten av maskinene på markedet er halvautomatiske. Vi kjenner ikke til hva det vil koste å bygge om disse slik at de også kan brukes til fettfinneklipping, men kostnadene er antagelig vesentlig høyere. Dagens metode I dag skjer sortering av levende vill og rømt fisk vanligvis på elvebredden. Oppdrettslaks som tydelig kan gjenkjennes på grunnlag av ytre karakterer avlives, mens antatt villaks slippes fri med det samme, gjerne uten at det tas skjellprøver før den slippes. Den visuelle bedømmelsen er subjektiv og avhengig av fiskers opplæring og erfaring. Selv om vurderingen utføres av biologisk ekspertise, er presisjonen ved visuell kontroll ikke god nok til å plukke ut all oppdrettslaks. Når relativt urutinert personell skal utføre vurderingen, blir resultatet enda mer usikkert. En stor ulempe ved dagens metoder er at fisken må fanges Ved bruk av fiskeskjell som metode, må fisk som ikke lett kan identifiseres som rømt oppdrettslaks, holdes i live i kar eller ruser mens den undersøkes og skjellene leses. I mange tilfeller må fisken bedøves og individmerkes mens undersøkelsen pågår. Dette krever ofte stor innsats, og håndteringen av fisken like før og under gytingen vil forstyrre og trolig påvirke den ville laksen negativt. Det er grunn til å anta at oppdrettslaks som har rømt tidlig i livet (settefisk eller i tidlig sjøfase) blir underestimert ettersom de eksteriørmessige trekkene en ser etter er mindre fremtredende på slik fisk. Det er også antatt at tidlig rømt fisk har en mer naturlig og vellykket gyteadferd enn laks som rømmer senere i livssyklus, og at den potensielle genetiske skaden på bestanden etter tidlige rømminger følgelig er større. Nytteverdi ved fettfinneklipping Generelt sett vil påvirkningen fra rømt fisk trolig være størst i regioner med høy oppdrettsaktivitet, mye rømming og små ville laksebestander. Det mest avgjørende for hvor stor andel rømlinger som kan fjernes, og derfor for betydningen av fettfinnklipping, vil være hvor stor andel av gytebestanden som kontrolleres. I kombinasjon med teknologiske løsninger som gir mulighet for å kontrollere større deler av gytebestandene, vil betydningen av fettfinneklipping øke betraktelig. Miljøhensyn Metoden gir en langt sikrere identifisering enn den som brukes i dag. For utsortering av fettfinneklippet laks kreves ingen spesiell opplæring. Uttak av oppdrettslaks fra elvene kan utføres effektivt av utrenet personell med høyere presisjon enn det dagens metoder tillater. Synlig og entydig merking av oppdrettslaks vil særlig kunne øke presisjonen på uttaket som gjøres med frivillig og dugnadsbasert innsats, og vi ser ikke bort fra at tiltaket vil kunne motivere til ytterligere frivillig innsats. Det er anslått at målrettet utfisking av rømt oppdrettslaks som ble gjort i elver i Hardanger halverte innslaget av oppdrettslaks i elvene fra 35 til 17 % (Lehman m. fl. 2008). Med en synlig merkemetode kan utfiskingen effektiviseres og redusere innslaget av rømt laks i elvene betydelig mer. I de fleste tilfeller er det relativt urutinert personell som skal avgjøre om en fisk er vill eller rømt. Da vil feilklassifiseringen øke, og gevinsten ved et sikkert kjennetegn som klippet fettfinne, bli vesentlig større. Også for trent personell vil det være lettere å se hvilke fisk som skal fanges inn dersom de rømte fiskene som står i en elv har et sikkert ytre kjennetegn. For at en elv skal komme i grønn sone med hensyn til innslaget av rømt laks, bør innslaget være mindre enn eksempelvis 5 % når risikoen for genetisk påvirkning vurderes (Taranger m. fl. 2011). Med feilklassifisering på det nivå som er anslått, vil det i oppdrettspåvirkete elver bli vanskelig å komme ned på dette nivået, selv etter gjentatte utfiskinger. Side 3 av 6

4 Fiskeridirektoratet anser at nytteverdien av fettfinneklipping som tiltak ikke kan måles ut fra hvor mange ekstra fisk som kan sorteres ut som følge av merkingen, da innføring av metoden vil ha større nytteeffekt jo større andel av gytelaksen som kontrolleres. Teoretisk vil man ved innføring av synlig merking kunne fjerne all rømt oppdrettslaks fra elvene dersom all gytemoden laks kontrolleres og utfiskes ved oppgang i elv. I kombinasjon med fysiske sperrer og sorteringssystemer for uttak av oppdrettslaks i spesielt sårbare laksevassdrag, vil en kunne kontrollere all laks som går opp i elvene, sortere ut rømt oppdrettslaks og la villaksen passere uten å holde den tilbake for identifisering. Dette vil ivareta hensynet til villaksen som er ekstra sårbar i tiden før gyting. Det planlegges for tiden å teste ut en portabel fangsinnretning i Etnevassdraget (Skaala et al. 2012), og planer for elvegjerder og automatiske sorteringssystemer er allerede på tegnebrettet ( Ved fettfinneklipping av oppdrettslaksen ville man i en del vassdrag kunne brukt video og dykkere for å få et riktigere anslag for innblandingen av oppdrettslaks på gyteplassene. Dette gjelder særlig vassdrag der det fins fisketrapper eller forskjellige former for sperrer, eller hvor slike kan installeres. Mange flere elver ville bli tilgjengelig for overvåking, og den negative påvirkningen på villaksen ville bli vesentlig redusert. Det ville også bli lettere å kartlegge behovet for utfisking og å evaluere effekten av utfisking av rømt oppdrettslaks. Andre hensyn For oppdrettsnæringens omdømme vil det bety mye å komme under det kritiske nivået for innblanding av oppdrettslaks i villaksbestandene. Indirekte vil dette også ha en betydelig økonomisk konsekvens for næringen. For elveeiere og sportsfiskere er det i noen vassdrag blitt obligatorisk å ta skjellprøver av all avlivet fisk for analyser. Ved fettfinneklipping vil det ikke lenger være nødvendig å ta skjellanalyser for å avgjøre fiskens opprinnelse. I stadig flere elver er det innført døgnkvoter pr. fisker. Siden oppdrettslaks ikke regnes med i kvoten, vil laks uten fettfinne kunne fiskes utenom kvoten. Prøveordning Vi har drøftet muligheten av å innføre en prøveordning for et avgrenset geografisk område med manuell klipping, utført samtidig med vaksinering, innen smoltutsettet våren 2013, for å få mer kunnskap om nytte og utfordringer ved tiltaket. Fettfinneklipping må i så fall foretas på all settefisk som blir produsert i settefiskanlegg innenfor området, uavhengig av hvor den skal leveres, for å fange opp eventuell rømming fra settefiskanleggene. I tillegg må all settefisk som leveres til anlegg innenfor området, uansett hvor den blir produsert, være fettfinneklippet. Det må da settes som krav overfor oppdretterne i det valgte området at all oppdrettslaks innenfor området må være fettfinneklippet. Fiskeridirektoratet foreslår at det i første omgang innføres en tidsbegrenset obligatorisk fettfinneklipping av all laks i et utvalgt område med relativt godt utbygget overvåkings- og utfiskingsapparat eksempelvis i Hardangerfjorden. En prøveordning kan trolig hjemles i Akvakulturlovens 10 (Miljønorm). I merknadene til 10 er det uttalt at Bestemmelsen angir en rettslig standard og er en generell materiell bestemmelse som gir adgang til å gi bestemmelser for å sikre en miljømessig forsvarlig produksjon, samt gripe inn mot ethvert tilfelle hvor produksjonen ikke er miljømessig forsvarlig. Videre i merknadene uttales at Kravet til forsvarlighet setter grensen for akseptert påvirkning ved skadelige konsekvenser. Sannsynligheten for at skade skal oppstå og størrelsen på eventuell skade må vurderes. Skader i forhold til sentrale miljømål vil for eksempel ikke tillates. Arealutvalget har i sin rapport om Effektiv og bærekraftig arealbruk i havbruksnæringen vurdert lovhjemmelen 10 som hjemmel for eventuell innføring av handlingsregler. Det vises til denne rapporten (s 172) for mer utfyllende beskrivelse av vurderingene av lovhjemmelen rundt innføring av slike miljøtiltak overfor oppdrettsnæringen. Fiskeridirektoratet har ikke utredet nærmere om bestemmelsen faktisk gir den nødvendige hjemmelen, men oppfatter 10 foreløpig som tilstrekkelig fleksibel til å kunne hjemle en eventuell forskrifts- Side 4 av 6

5 bestemmelse i driftsforskriften for innføring av fettfinneklipping. Dersom departementet finner det formålstjenlig å innføre en prøveordning i et avgrenset geografisk område, vil det være naturlig at det blir utformet tilleggsbestemmelser i driftsforskriften rettet mot oppdrettsbedrifter i det avgrensede området. Fiskeridirektoratet mener det bør være mulig å få iverksatt en prøveordning med manuell klipping i et avgrenset område innen smoltutsettet våren Mattilsynet mener det trengs mer utredning før en eventuelt kan peke ut et egnet område for en slik prøveordning. Mattilsynet ser også en prøveordning som vanskelig gjennomførbar i praksis, siden ordningen vil måtte omfatte mange settefiskanlegg fra store deler av landet. En prøveordning med automatisk fettfinneklipping er vi enige om at ikke kan settes i verk før utstyr er utviklet og installert. Konklusjon og anbefaling Fettfinneklipping påfører fisken en viss grad av påkjenninger og belastninger. Fettfinneklipping av all oppdrettslaks er likevel ikke nødvendigvis i strid med dyrevelferdsloven, forutsatt at klippingen skjer på en forsvarlig måte, og at tiltaket er nødvendig. Spørsmålet er om et så omfattende tiltak igangsatt på ca 200 millioner fisk årlig vil ha tilstrekkelig kost-/nytteverdi i forhold til miljømålet. Fettfinneklipping synes å være den mest effektive metoden som finnes i dag for synlig merking av oppdrettsfisk. Fettfinneklipping av all oppdrettslaks vil kunne effektivisere uttaket av rømt oppdrettslaks fra elvene, og er en egnet metode til formålet om å verne om villaksbestandene, forutsatt at det settes inn nok ressurser også i elvene for å fjerne mest mulig oppdrettsfisk. En prøveordning med manuell klipping i et avgrenset område kan det være mulig å få iverksatt innen smoltutsettet våren 2013, forutsatt at man kan finne et egnet område og de praktiske utfordringene mht utstyr, logistikk og personell kommer raskt på plass. Mattilsynet ser imidlertid store praktiske utfordringer med en slik prøveordning. En prøveordning med automatisk fettfinneklipping kan ikke settes i verk før om flere år, når utstyr er utviklet og installert. Dersom departementet finner det formålstjenlig å innføre en prøveordning i et avgrenset geografisk område, er det naturlig at det i tillegg blir utformet bestemmelser i driftsforskriften rettet mot oppdrettsbedrifter i det avgrensede området. Fiskeridirektoratet vil få påpeke at det oppfattes som et sentralt miljømål i Regjeringens bærekraftsstrategi at Havbruk bidrar ikke til varige endringer i de genetiske egenskapene til villfiskbestandene. Det som anses som forsvarlig, vil kunne endres over tid i takt med økende kunnskap og teknologisk utvikling. Slike vurderinger baserer seg på et bredt faglig skjønn som blant annet omfatter kunnskap om laksen og det lokale økosystemet, næringsutvikling og andre samfunnshensyn. Bestemmelsens andre ledd gir departementet kompetanse til å gi forskrifter for å sikre miljømessig forsvarlig drift. Fiskeridirektoratet mener målet i regjeringens bærekraftsstrategi om at havbruk ikke skal bidra til varige endringer i de genetiske egenskapene til villfiskbestandene, må tillegges betydelig vekt ved vurderingene av om belastningen for oppdrettsfisken er unødvendig, og at antatt nytteverdi tilsier at fettfinneklipping bør settes i verk så snart som mulig. Fiskeridirektoratet mener at fettfinneklipping kan innføres for all oppdrettslaks på nasjonalt nivå. Det vil imidlertid kreve tid å utvikle og installere egnet utstyr i settefiskanleggene og et godt utfiskingsapparat for å fjerne tilnærmet all rømt oppdrettslaks. Effektive fangstsystemer for å kontrollere gytemoden laks ved oppgang i elvene vil være avgjørende for at fettfinneklipping skal få ønsket effekt. Det vil trolig ikke være mulig å få på plass slike fangstsystemer på nasjonalt basis innen smoltutsettet våren Mattilsynet vil få peke på alle usikkerhetsmomentene sett i lys av det store antall fisk som påføres påkjenninger og belastninger, utgiftene til nødvendig utstyr og arbeidskraft, og mangelfull dokumentasjon av hvor mange ekstra fisk som vil bli utfisket i forhold til dagens situasjon. Mattilsynet mener at det ikke er godtgjort at nytteverdien ved fettfinneklipping av all oppdrettslaks er stor nok, sett verken i forhold til det Side 5 av 6

6 store antall fisk som må klippes, eller i forhold til kostnadene knyttet til tiltaket. Etter Mattilsynets oppfatning bør det vurderes om ikke tilsvarende ressurser heller bør satses på tiltak som hindrer rømming, eller andre tiltak rettet mot bevaring av villaksstammene. Mattilsynet ser også at andre tiltak i fremtiden, som utvikling av steril fisk eller behov for sporing av rømt fisk tilbake til oppdrettsanlegget, kan gjøre fettfinneklipping unødvendig eller uegnet innen en ikke altfor lang tidsperiode. Med vennlig hilsen Torunn Knævelsrud Seksjonssjef dyrevelferd og fiskehelse, Mattilsynet Vidar Baarøy Seksjonssjef Utredningsseksjonen, Fiskeridirektoratet Side 6 av 6