LEVANGERMARTNAN. Fra folder forfattet av Einar Sandvik, ukjent dato - ca

Transkript

1 LEVANGERMARTNAN Fra folder forfattet av Einar Sandvik, ukjent dato - ca Markedene spilte før i tiden en viktig rolle for det økonomiske livet i bygd og by. Levangermartnan hører til de eldste og viktigste markedene i Norge. Da møttes fjellbønder fra Jemtland, fiskere fra Fosen og allmuen fra breibygdene i Innherred og drev byttehandel. Etter hvert kom profesjonelle handelsmenn fra Trondheim også med. Nordfarerne kjøpte opp jämtjern og solgte det i Nord- Norge. Jamtene drev mye transitthandel og for helt til Østersjøen og andre svenske markeder. LEVANGERMARTNAN - DEN VIKTIGSTE MØTEPLASSEN Handelen mellom Trøndelag og Jemtland blir flere ganger omtalt i Snorres kongesagaer, så denne handel må ha vært viktig allerede i sagatiden. Som innlandsboere har vel jemtlendingene alltid hatt behov for varer fra kysten, kanskje fremfor alt salt. Av den del av Frostatingsloven som er datert til ca 1170, går det frem at Frøsømarknaden eksisterte på denne tid, og at nordmenn drev handel der. Levangermartnan er ikke sikkert dokumentert i skriftlig kildemateriale før enn i 1530, men mye tyder på at den er like gammel som marknaden på Frøsøn. De to marknadene var åpenbart samordnet. Levangermartnan tok ti1 mandag etter Mattisdagen, som var den 24. eller 25. februar. Frøsømarknaden begynte ved Gregorimessen som var den 11. mars. På denne måte kunne jemtlendingene bytte til seg varer fra kysten på Levangermartnan og selge dem videre fjorten dager senere på Frøsømarknaden. Viktige knutepunkter Jemtlendingene drev en betydelig transitthandel mellom Norge og Sverige. De solgte norsk salt, saltet og tørket norsk havfisk og hester i traktene rundt Jemtland. Til Norge

2 hadde de med seg foruten egenproduserte varer bl.a. lerret fra Helsingland og kopper fra Falun. Marknadene var viktige knutepunkter i denne handelen som stort sett ble drevet som byttehandel. Levangermartnan var den viktigste møteplassen for byttehandel mellom jemtlendinger og trøndere, i det minste i den nyere tid. Levanger var en naturlig marknadsplass. Herifra gikk hovedvegen til Jemtland over Verdalsfjella, og her fans det en lun havn for dem som kom sjøvegen. Rundt Levanger ligger rike jordbruksbygder. Varebyttet på Levangermartnan hadde følgende hovedtrekk: Fiskebønder fra Fosen byttet fisk mot korn og jern. Bøndene fra Innherred byttet korn, salt og hester mot jern og fisk. Jemtlendingene byttet jern, kopper, tøy og husflidsvarer mot fisk, salt og hester. Fra slutten av 1600-tallet begynte handelsmenn fra Trondheim å sette opp boder på marknadsplassen i Levanger. De innførte nye vareslag som vin, brennevin, krydder og utenlandske tøyer av bomull og silke. De såkalte nordfarerne trengte seg inn som mellommenn i handelen med fisk og jern. Nordfarerne byttet til seg jern av jemtlendingene mot fisk. Jemtjernet tok de så med seg til Nord-Norge og byttet det der mot fisk. Denne fisken solgte de så i Bergen. Senere byttet de på nytt til seg fisk i Nord-Norge og seilte til marknaden i Levanger. På denne måten kunne fisk fra Lofoten havne i Midt-Sverige, og svensk jern kunne havne i Nord-Norge eller Bergen. Vinterhandel I en tid uten gode kjøreveger og vogner var vinteren den beste tiden til å drive handel og frakte varer over lange strekninger, ettersom man da kunne bruke hest og slede. Jemtlendingene hadde en egen sledetype i handelsøyemed, den såkalte "fårdskrindan" (grindsleden). Den hadde høye karmer og låsbart lokk. Marknadene på Frøsøn og i Levanger var begge vintermarknader. I samband med at Danmark-Norge i året 1700 gikk over fra juliansk til gregoriansk kalender ble begge marknadene forskjøvet en uke. Levangermartnan fra siste uke i februar til første uke i mars (den kom senere til å bli kalt Marsimartnan) og Frøsømarknaden ble flyttet fra den 13. til den 23. mars. Det virker som om det gikk litt opp og ned med handelen mellom Jemtland og Trøndelag på1500- og tallet. Først etter freden i Brømsebro i 1645 får vi et noenlunde godt bilde av grensehandelen. Myndighetene i Sverige og Danmark-Norge så sjansen til å skaffe seg økte tollinntekter ved å kreve toll ved den nye riksgrensen mellom Jemtland- Herjedalen og Norge. Fra norsk side ble det på 1680-tallet gjort forsøk på å kreve inn toll på grensehandelen, men myndighetene i Norge ble tvunget til å gi etter for allmuens standhaftige motstand. Det fins en toll-liste og en del brev bevart fra denne tid, slik at vi fra 1680-tallet for første gang får et begrep om grensehandelens omfatning. Deretter må vi helt fram til 1825 for å finne mer norsk stoff om jemthandelen i Levanger. Etter et forsøk med innkassering av toll ved Duved og Långå i åra noe som støtte på kraftig motstand fra den jemtlandske allmuen - fikk svenskene permanente tollstasjoner i Duved og Funesdalen fra 1696 til 1818 da tollen ble flyttet til Østersund. I

3 Kall (i Äng, senere Beljom) fans det fra 1743 en understasjon for tollstasjonen i Duved. Det svenske tollmaterialet gir anledning til å følge utviklingen av handelen over grensen i store deler av 1700-tallet. Julehandel Mot slutten av 1700-tallet ser det ut til at jemtlendingene foruten reisen til Marsimartnan også begynte å gjøre en tur til Norge før jul. På 1700-tallet vokste det fram en førjulsmarknad i Levanger. Denne førjulsmarknad var på 1800-tallet nesten like stor som Marsmartnan. Tida omkring år 1700 og omkring midten av 1700-tallet er ut til å være Levangermartnans og Jemthandelens glansperiode. I de beste åra reiste jemtlendinger til Førjulsmartnan, til Marsmartnan og dessuten en del i januar. På 1700-tallet synes det som om omkring 1000 jemtlendinger til vanlig har besøkt Marsmartnan i Levanger. Skotten Samuel Laing mente at nordmenn og svensker var til stede på førjulsmartnan i Levanger i Marsmartnan var livligere, skrev han. Mer enn hver tiende besøkende var jemtlending, å dømme etter tollrekneskaper fra Levanger fra denne tid. Omkring halvparten av jemtlendingene på Levangermartnan deltok i handelen. De øvrige var kjørekarer til dem som handlet. Det virker som om handelsbøndene flest var storbønder fra Storsjøbygdene. Få nordmenn ser ut til å ha dratt til Jemtland med egne varer. Men folk fra Skogn og Verdal skaffet seg biinntekter ved å frakte varer til Jemtland for jemtlendingene. Toppår omkring 1750 Vareutvekslingen mellom Jemtland og Trøndelag nådde en topp på 1750-tallet. Deretter var det en markant nedgang til et minimum på 1780-tallet. I toppåra omkring 1750 hadde jemtlendingene en gjennomsnittlig vinter med seg til Trøndelag : 40 tonn jern 2 tonn kopper 200 kg messing 5 tonn humle meter sekkestrie 1400 meter dreiel 800 meter lerret 200 åklær manufaktur- og håndverksvarer for 500 daler sølvmynt husflidsvarer for 250 daler sølvmynt Dessuten hadde de med seg mindre mengder av andre varer. Vanligvis var jemtlendingenes eksport over den norske grense betydelig mindre. På tallet

4 eksporterte jemtlendingene til vanlig over 1000 skinn pr. år til Norge (skinneksporten var tidligere forbudt). Importen fra Norge til Jemtland var ganske ensidig konsentrert til fiskevarer. Handelen med fisk fulgte i høyere grad konjunkturene i det norske fisket enn matbehovet i Jemtland. Sild og sei var de viktigste fiskeslag som jemtlendingene førte inn fra Trøndelag. Årsgjennomsnittet for perioden : 1200 tønner saltsild (98 tonn) 71 tonn tørrfisk av sei tønner salttorsk dessuten mindre mengder med annen fisk Før ca 1740 innførte jemtlendingene saltsei i stedet for tørrfisk av sei. Årsaken var antagelig at de låge prisene på tørrfisk av sei før 1740 fikk nordmennene til å salte fisken i stedet for å tørke den. I 1708 importerte jemtlendingene mye makrell i stedet for sild. Sannsynligvis var dette et uvanlig godt makrellår på Trøndelagskysten. Fiskesortene kunne altså variere en del. Ville jemtlendingene ha fisk, måtte de kjøpe det som fans på markedet. Utenom fiskevarer importerte jemtlendingene 400 kg flesk gjennomsnittlig hvert år i perioden I dårlige år kjøpte de flere hundre tønner korn i Trøndelag. Importen av norsk salt sank fra et par hundre tønner pr. år i seklets begynnelse til nesten ingenting på tallet, men steg så igjen noe mot slutten av århundret. I tillegg til dette ble det ført inn flere hundre hester fra Trøndelag til Jemtland hvert år. Disse hestene ble til dels satt inn i avlen. De ble også for en del solgt videre i Jemtland og omegn. Påfallende matvareimport Det er påfallende at jemtlendingene hovedsaklig importerte matvarer, mens de eksporterte bruksvarer. Likevel ser det ikke ut til å ha vært matmangel som fikk dem til å dra på marknadsferder til Norge. Selv om det hvert år dreide som om mange tonn matvarer, var det ikke nok til å dekke matbehovet i Jemtland. Når kornhøsten slo feil, hadde folk i de dårligste årene nærmest grensen behov for å kjøpe såkorn fra Norge om våren. Ellers var Jemtland stort sett selvforsørget med korn, og hadde til og med overskott til salg i visse år. Tollmaterialet fra 1680-tallet tyder på at jemtlendingene solgte mye korn i Trøndelag på den tida (det gikk trolig til Nord-Norge). På 1700-tallet var det forbudt å eksportere korn fra Sverige til utlandet. Omkring en tredjedel av den fisken som jemtlendingene førte inn fra Norge, ble solgt videre i områdene rundt Jemtland, blir det opplyst i en kilde fra den tida. Fisken fra Norge var nok først og fremst et kjærkomment tillegg til et ensidig kosthold, og gav kanskje tilskott av visse stoffer som jemtlendingene ellers fikk for lite av. Større vareutvalg Tollpolitikken ble mer frihandelsvennlig på 1700-tallet. Utvalget av varer ble smått om

5 senn større i tollistene. De første tegn på den nye, industrielle tidsalder viser seg i varetilbudet. I siste halvdel av 1700-tallet dukker de første manufakturvarene opp i toll-listene. I begynnelsen av tallet førte jemtlendingene nesten utelukkende egenprodusert myrjern til Norge, men under århundrets løp ble det fullstendig utkonkurrert av jern fra de svenske jernverka. Saltet, som folk i Trøndelag kokte av sjøvatn og solgte til jemtlendingene, forsvant så smått om senn nesten helt fra toll-listene. Det ble nok utkonkurrert av spansk salt. Selvforsyningssamfunnet begynte å løses opp, og handelen ble sannsynligvis litt etter litt mer kapitalkrevende. Penger tok til å forekomme stadig mer ved siden av den tradisjonelle byttehandelen på marknaden. Levangermartnan fortsatte i første halvdel av 1800-årene på samme måte som tidligere og i omtrent samme omfang som før. I 1808 fikk Førjulsmartnan samme offisielle status som den urgamle Marsmartnan. Unionen mellom Sverige og Norge etter 1814 fikk lite å si for marknadshandelen over grensen. Heller ikke det faktum at Levanger i 1836 fikk bystatus hadde noen innflytelse på marknadshandelen i Levanger. Sommerferder overtar Utbyggingen av kommunikasjonene undergravde marknaden. Mellomriksvegen, Karl Johan-vegen fra 1835 og den nye vegen fra 1865 gjorde det lettere for jemtlendingene å reise til Levanger, men førte samtidig til at de mer og mer begynte å dra til Levanger i sommerhalvåret i stedet for til marknadene i mars og desember. I midten av 1800-tallet slo liberalismen igjennom i tollpolitikken. Levangermartnan fikk et siste oppsving på 1850-tallet og i det følgende tiåret. På tallet importerte jemtlendingene årlig flere hundre tonn sild og tørrfisk, titalls kilo kolonialvarer som kaffe, tobakk og salt, hundretalls hester og i uår hundretalls tønner korn. Jemtlendingene eksporterte titalls tonn smør, ryper og ren kopper. Handelen med jernvarer og skinn har nok gått begge veier over grensen. Jemtlendingenes import av steinkol og eksport av bord og plank synes å ha gått utenom marknadene. Martnan ebber ut Fra slutten på 1870-tallet minsket Levangermartnan. Etter at Østersund fikk jernbaneforbindelse med det øvrige Sverige i 1881 og med Trondheim i 1882, begynte jemtlendingene å dra til Østersund isteden for til Levanger. Levangermartnan overlevde i sterkt redusert tilstand som nærmarked. Dit kom det også en del jemtlendinger. Fram mot andre verdenskrig døde marknaden ut. Årsaken til at Levangermartnan og en del andre marknader gikk tilbake var de store forandringene i det økonomiske liv på landsbygda i den siste halvdelen av 1800-tallet. Bøndene gikk over fra naturalhusholdning til pengehusholdning. Kommunikasjonene ble

6 mye bedre, slik at det ble lettere å reise til byene for å handle. Frigjøringen av handelen førte til at mange handelsmenn slo seg ned på landsbygda og drev landhandel. Det ble på denne måte mye letter enn tidligere for bøndene å skaffe seg slike varer som de trengte, men ikke selv produserte. Marknadene, som hørte hjemme i et samfunn med naturalhusholdning og dårlige kommunikasjoner, ble overflødige. Folk gav jevnt over jernbanen skylden for at jemtlendingene forsvant fra Levanger. Men jernbanen påskyndet nok bare den utvikling som var i gang. Jemtlendingene ville likevel ha blitt borte.