foreldreløse barn gå ned. Det gjør det ikke. Nå øker det drastisk. Og det er andelen som blir foreldreløse pga AIDS som øker.

Transkript

1 FOREDRAG TRONETT-KONFERANSEN Marte Jürgensen Som konferansens yngste innleder er jeg ganske beæret, veldig ydmyk og aldri så lite nervøs for å stå her foran dere i dag. Min bakgrunn er som medisiner, men mitt fokus når jeg har arbeidet med AIDS er ikke rent medisinsk. Det er fordi jeg mener HIV-epidemien, som alle epidemier, har en veldig viktig sosial komponent, både når det gjelder årsaker og konsekvenser. Jeg har bodd til sammen nesten et år i Sør-Afrika. Jeg har både vært i sykehusene og sett hvor stygt terminal AIDS-sykdom kan være, og jeg har vært på besøk i hjemmene som har tatt inn foreldreløse barn. Min hovedoppgave handlet om sosiale og helsemessige konsekvenser for barn som vokser opp i områder der AIDS er vanlig. For dette dreier seg ikke kun om HIV-smittete barn eller barn som har blitt foreldreløse på grunn av AIDS. Dette dreier seg om en hel generasjon som vokser opp og ser voksne rundt dem bli syke og dø av en mystisk og stigmabelagt sykdom. Det dreier seg om en hel generasjon som vokser opp med konsekvensene av dette. Barn har en spesiell sårbarhet for disse konsekvensene. Fokus kommer til å være på det sørlige Afrika. Ikke kun fordi det er der jeg har vært, men viktigere er at det er her problemet er størst. 80% av barn som er foreldreløse pga AIDS lever i Afrika sør for Sahara. I 1990 var mindre enn 1 million barn foreldreløse pga AIDS i Afrika sør for Sahara. Ved utgangen av 2001 hadde dette økt til 11 millioner. UNAIDS (FNs organisasjon for AIDS-arbeid) beregner at når vi kommer til 2010 vil 20 millioner barn i denne regionen ha mistet foreldrene sine pga AIDS. Nå er ikke foreldreløse barn i Afrika noe nytt. I et område plaget av infeksjonssykdommer som malaria, kolera og tuberkulose har det alltid vært foreldreløse barn. Men det som er viktig er at uten AIDS ville antallet

2 foreldreløse barn gå ned. Det gjør det ikke. Nå øker det drastisk. Og det er andelen som blir foreldreløse pga AIDS som øker. Men jeg skal ikke fokusere på tall. Tallene er ikke viktige. De er høye, for høye. Det som er viktigere er menneskene bak tallene. Historiene. Livene. Barn opplever konsekvenser av AIDS lenge før de blir foreldreløse. De opplever at foreldre eller andre voksenpersoner blir syke. Familien mister inntekt eller viktig arbeidskraft når et familiemedlem blir syk. I tillegg får de økte utgifter til medisiner, mat og pleie. Dette gjør at familier som allerede har lite å rutte med blir fattigere. Dødsfallet i familien kan være det som skyver familien det siste steget ut i desperat fattigdom, da de siste ressursene de har brukes til begravelsen. Og barna er spesielt sårbare for fattigdom. De er spesielt avhengig av god ernæring, god helse, skolegang og stabilitet for sin fysiske og mentale utvikling. Likevel er det ofte barna det går først utover når økonomien blir dårligere i AIDS-rammete familier. Det første som skjer etter hvert som familien blir fattigere er ofte at et eller flere barn blir tatt ut av skolen. Både fordi familien ikke lenger har råd til å betale skolepenger og uniformer. Men også fordi barna kan bety viktig arbeidskraft i eller utenfor hjemmet. Det er oftest jentene som blir tatt ut av skolen, for å ta seg av yngre søsken, pleie syke familiemedlemmer eller gjøre andre huslige plikter. Dette har vært med på å snu den positive trenden med at flere og flere jenter i utviklingsland får nødvendig og veldig, veldig viktig skolegang. Jentene kommer dermed dårligere ut senere i livet. Sånn sett er AIDS-saken også en kvinnesak(, som Kristin Hetle allerede har snakket om). Et annet aspekt er at flere og flere lærere dør av AIDS og dette har selvsagt konsekvenser for barnas skolegang. Men dette er et tema stort nok for et eget foredrag, så det skal jeg ikke gå mer inn på nå.

3 Når foreldrene dør av AIDS, hvem er det som tar seg av de foreldreløse barna? Den afrikanske utvidete familien har vært og er et godt sikkerhetsnett. Den utvidete familien vil si at når barnas foreldre dør er det andre i slekten som overtar ansvaret for barna. Tanter, bestemødre eller andre. Oftest kvinner. Men dette sikkerhetsnettet er i mange land i ferd med å bli overstrukket. Et problem er at etter hvert dør også tantene og onklene, og det er besteforeldre som sitter igjen med en stor barneflokk. Bestemødre som selv begynner å bli gamle og kanskje syke har forsørgeransvar for mange barn, og kun en bitte liten alderspensjon som eneste inntekt, hvis de er så heldig at de får pensjon. - En av bestemødrene jeg intervjuet sa følgende: Livet mitt er så vanskelig, men jeg har godtatt det nå. Jeg har blitt så vant til alle problemene. Et annet problem er at det noen steder begynner å bli for mange foreldreløse barn så ingen har kapasitet til å ta seg av dem. Eller at det ikke er noen igjen til å ta seg av dem. Dette gjør at det nå finnes familier som kun består av barn. Det er heldigvis ikke et vanlig fenomen, men i enkelte land er det et økende antall slike barnefamilier. Dette er skremmende. Det er barn som ikke får den kjærlighet, oppdragelse og sosial korreksjon som barn trenger. Dette er barn som ikke får den beskyttelse de trenger, og er utsatte for utnytting og overgrep. Men fremfor alt er dette barn som har blitt fratatt muligheter senere i livet. AIDS har også konsekvenser for helsen til barn selv om de ikke er HIV-smittet selv. Det største problemet er ernæring. Etter hvert som familien blir fattigere blir tilgangen på mat og variasjonen dårligere. Det har vært funnet redusert høyde i forhold til alder hos foreldreløse barn pga AIDS, som er et tegn på langvarig underernæring. Langvarig underernæring gjør dessuten immunsystemet svakere, og barna blir mer utsatte for infeksjoner.

4 Andre problemer kan være dårligere tilgang til helsetjenester, vaksinasjoner, dårlige boforhold og mangel på rent vann og sanitærsystem - Thembi var en bestemor som tok seg av to barnebarn som var blitt foreldreløse. Uken før jeg snakket med henne hadde taket på det lille huset falt ned. Heldigvis hadde det ikke regnet siden. Jeg bare lider, sa hun, jeg vet ikke hvordan jeg skal få nok mat til alle. En del av de helsemessige konsekvensene som ofte blir glemt er de psykiske konsekvensene. Barn av foreldre med AIDS opplever store psykiske påkjenninger. Først ser de sine foreldre bli alvorlig syk og dø av en sykdom som ofte er forbundet med stort stigma og diskriminering. - Mpume på 15 år hadde mistet foreldrene sine. Hun sa: Da de døde var det som om jeg også skulle dø. Jeg kommer alltid til å være lei meg for det. Enkelte barn pleier sine foreldre i den terminale fasen. Hva det gjør med et barn å pleie sin døende, avmagrete mor eller far med diaré, stygge utslett og sterke smerter kan nok vi aldri forestille oss. Enkelte barn opplever suksessivt tap, etter hvert som tanter, onkler, lærere eller andre også dør av AIDS. Noen søsken blir atskilt og sendt til forskjellige familier, og lider på den måten dobbelt tap. I mange områder opplever barna å bli diskriminert og utstøtt av venneflokker, naboer, skole eller andre fordi en eller begge foreldrene har AIDS. I tillegg er det i mange afrikanske kulturer ikke vanlig å ta opp problemer med barna og forklare de for dem. Derfor kan barna ende opp med magisk tankegang og skyldfølelse for foreldrenes sykdom og død. Med slike traumer bak seg er det ikke rart om barn som opplever konsekvensene av AIDS får psykiske problemer i ettertid. Dessverre er det gjort svært lite forskning på hvilke konsekvenser dette har. Studier som har vært gjort viser økt forekomst av angst og depresjon hos disse barna. Fordi de har sett foreldre og andre voksne rundt dem dø så unge tror mange av barna at de selv aldri skal bli gamle og ser svært pessimistisk på

5 fremtiden. I min egen hovedoppgave intervjuet jeg flere barn som hadde symptomer på post-traumatisk stresslidelse i etterkant av foreldrenes død. Antallet var for lite til å kunne trekke noen konklusjon, men det viser at det er behov for mer forskning og kunnskap på dette området. Mange tenker sikkert at psykososiale problemer er sekundære i mengden problemer barna opplever. Og AIDS-forskning og tiltak har vært preget av denne tankegangen. Krisehåndtering har dominert, og langsiktige problemstillinger har ofte blitt oversett. Hva er konsekvensene av at en generasjon barn vokser opp med store psykiske traumer? Vi vet at denne gruppen barn er ekstra sårbare med mindre skolegang, mindre voksenkontakt og omsorg. Man kan bare spekulere i langsiktige virkninger. Adferdsforstyrrelser med mindre respekt for sosiale regler og normer og dermed økt kriminalitet og vold er en svært mulig retning. Økt antall gatebarn som lever en lovløs tilværelse er allerede en realitet. - Jeg besøkte et hjem for tidligere gategutter. Nå fikk de mat, husly og skolegang, men fremdeles var de sterkt preget av hvordan livet hadde vært på gaten. Han som hadde vært lederen i gjengen hadde malt over sengen sin: Love them all, but trust noone. At en generasjon kommer dårlig ut i livet, både når det gjelder skolegang og helse, vil kunne skyve de hardest rammete landene i dypere fattigdom på lang sikt. Færre folk med utdannelse, økt kriminalitet og vold og økt fattigdom vil bli resultatet. Skal vi tenke utvikling i et større perspektiv er det derfor enormt viktig å ta vare på alle disse barna som opplever AIDS rundt seg. Hva er det så som må gjøres? Dette foredraget er for kort til å komme med en stor, flott løsning, og den sitter uansett ikke jeg med. Men stort sett dreier det seg om enkle ting, om å gjøre noe med de problemene jeg har nevnt, de problemene familiene opplever som en konsekvens av AIDS. Familier med AIDS-syke og familier som tar inn

6 foreldreløse barn må få den støtten de trenger slik at de kan ta godt vare på barna. Med så store antall foreldreløse barn vil barnehjem aldri kunne bli en god løsning. Man må sikre alle barn tilgang til velferdstilbud, som skole, helsetjenester, vaksinering, rent vann og sanitærforhold, og i tillegg psykososial støtte for å takle påkjenninger. Og man må støtte lokalsamfunnene som er hardt rammet. De har tatt støyten til nå, de ser behovene og kan best drive tiltak til støtte for barna. Men de trenger ressurser og kunnskap utenfra. - Jeg besøkte et dagsenter for foreldreløse barn i et svært fattig område. Dette var drevet frivillig av arbeidsledige kvinner som hadde sett behovet for at foreldreløse barn i naboloaget skulle ha et sted å komme på dagtid hvor de kunne få mat og omsorg. 5 ufaglærte kvinner tok seg av nærmere 50 barn hver dag, noen av disse var også HIVsmittet. Mangel på penger, utstyr og kompetanse var deres største bekymring. Dette er typisk for denne typen lokale, frivillige organisasjoner. Sist, men ikke minst, det internasjonale samfunn har et ansvar. Det raskt økende antall foreldreløse barn i det sørlige Afrika vil ha konsekvenser for utvikling, velferd og stabilitet, noe som ikke kun vil angå denne regionen men også resten av verden. Engasjement og deltagelse for å fremme ressurser, åpenhet og handling til beste for disse barna er derfor også vårt ansvar. Et av mine mantraer når jeg snakker om AIDS er: Fattigdom som årsak og konsekvens. Jeg har allerede snakket om hvordan fattigdom er en konsekvens for familier som opplever AIDS. Men er også sånn at de som er fattige er mer utsatt for å bli HIVsmittet. Jeg pleier å kalle det sosial sårbarhet. Enkelte er mer sosialt sårbare fordi de sosiale strukturene rundt dem gir dem mindre muligheter til å velge en livssituasjon

7 med mindre risiko. Fattigdommens reduserte muligheter gir altså en økt risiko for smitte. Dette gjelder også for barn. AIDS i familien gjør barna mer sosialt sårbare. De er mer utsatt for sykdom, underernæring, utnytting og overgrep. Det er større sjanse for at de blir gatebarn, kriminelle eller prostituerte, det vi liker å kalle risikogrupper. Det er større sjanse for at de bedriver det vi kaller risikoatferd. Og disse begrepene får det til å høres ut som om det er noe man velger. Poenget er at de som havner i slike grupper oftest gjør det fordi det er ingen andre muligheter. Da hjelper det ikke kun med kondomkampanjer og informasjon. Men må gjøre noe med de strukturene som gjør menneskene sosialt sårbare. Man må gjøre noe med fattigdommen! Det er det viktigste i alt AIDS-arbeid og også når det gjelder foreldreløse og sårbare barn. Og dette er noe også resten av verden må være med på, ikke kun Afrika. Der kan vi bidra også, og da må vi begynne oss selv, med egen kunnskap og egne holdninger. Derfor er jeg svært glad for at Tronett valgte dette temaet for åpningsdagen for sin konferanse. Dere er en enormt ressurssterk forsamling med mye påvirkningskraft. Og jeg håper virkelig dere tar med dere videre det vi har snakket om i dag.