Øyingen** Referansedata. Sammendrag. Feltarbeid. Utvelgelse og undersøkelsesområde

Transkript

1 Øyingen** Referansedata Fylke: Nord-Trøndelag Prosjekttilhørighet: Statskog 2005, DP2 Kommune: Snåsa Inventør: THH, SRE Kartblad: 1823 II, 1823 III Dato feltreg.: 05/08/05, UTM: Ø:389861, N: Areal: daa H.o.h.: moh Vegetasjonsone: Alpin Vegetasjonseksjon: O2-Klart oseanisk Sammendrag Øyingen-området er en sørlig arm av Storåselva-vassdraget, ca. 15 km sørøst for Snåsa sentrum. I nordøst grenser området over en lang strekning til Blåfjella-Skjækerfjella nasjonalpark, som lokaliteten naturlig hører sammen med. Området er en stor, åpen forsenkning med den store innsjøen Øyingen sentralt i dalbunnen. Slake hellinger med mosaikk mellom myr, vidstrakte skrinne furuskoger og mindre granskogspartier stiger rolig opp mot snaufjellet omkring. Mot nord snevrer dalsenkningen seg inn, der Øyingselva renner nordover og etter hvert svinger krapt inn i nasjonalparken og så ned til Storåselva i nord. Pga. skrint og grunnlendt jordsmonn dominerer fattige røsslyng-blokkebærfuruskoger vidstrakte arealer. Furuskogen brytes hyppig opp av en mengde små og mellomstore fattigmyrer. Lokalt i brattere terreng med litt varmere lokalklima og noe tykkere jordsmonn fi nnes også innslag av bærlyng-furuskog, særlig omkring nordøstenden av Øyingen. Granskog dekker totalt sett små arealer. Kontrasten er ofte stor fra glissen furuskog over i kompakt granskog, pga. skarpe overganger fra skrint til tykkere jordsmonn. Størst arealer sammenhengende granskog står på Svarthaugen og på den store halvøye rett over for Svarthaugen på sørsiden av Øyingen, men mindre fl ekker fi nnes også i lisidene mot Skavlanfjellet, langs bekkene sør for Øyingen, samt ved Øyingsseteren lengst i nord. Det meste av dette er blåbærskog, men det fi nnes også litt småbregneskog. Svarthaugen er et markert unntak, med mye frodig småbregnegranskog i veksling med storbregneskog og i bunnen også middelsrik sumpskog, og ispedt en del gammel bjørk og litt selje. Rikere skogtyper fi nnes også fragmentarisk langs et par bekker sør for Øyingen, delvis med høyt innslag av bjørk og gråor. Furuskogene er for det meste sterkt påvirket, glissen og relativt smådimensjonert dominert av yngre og middelaldrende trær i god vekst med eldste aldersklasse trolig rundt år. Likevel er aldersspredningen god, med god foryngelse. Død furu er svært sjeldent. Furuskogen på begge sider av Svarthaugen, samt et større areal på høyere nivå øst-sørøst for Øyingen har et noe eldre preg, med bl.a. større innslag av eldre trær, inkludert en del spredtstående gammelfuru på år. Her inngår også litt gadd, samt sparsomt med læger. Interessant er at brannspor helt mangler, brann spiller åpenbart liten rolle i skogdynamikken i disse humide traktene. Granskogene er plukkhogd naturskog i aldersfase, moderat til brukbart fl ersjiktet, ofte temmelig kompakt. Vanlig alder ligger på år. Gadd og læger inngår stort sett sparsomt, spesielt seine nedbrytningsstadier, men mindre partier med større konsentasjoner inngår også. Svarthaugen skiller seg ut ved å ha relativt gammel naturskog kombinert med nokså høy bonitet, noe om gir en grov og storvokst skog som har relativt god tetthet av viktige nøkkelelementer. Store deler av granskogene har et fuktig preg, bl.a. med stedvis store mengder skjegglav (særlig gubbeskjegg). Artsmangfoldet er ikke spesielt rikt, pga. mye skrinn furuskog som i tillegg er hardt påvirket og fattig på strukturer. Granskogene er noe bedre stilt, spesielt Svarthaugen, der det bl.a. er ganske rike knappenålslavsamfunn på de mange døde bjørkene. I alt 5 rødlistearter (duftskinn, harekjuke, svartsonekjuke, gammelgranskål og råtefl ik), samt 5 rødlistekandidater (mest skorpelav) ble funnet. Mangelanalysen framhever de aller største naturskogsområdene som en av de viktigste manglene ved skogvernet. Dette kriteriet bidrar Øyingen i ganske stor grad til å dekke opp. Samlet sett utgjør Seisjødalen (med Øyingen) et av de største naturskogsområdene i Norge. Ellers innehar området i liten grad egenskaper som bidrar til å dekke inn mangler ved skogvernet. Naturverdiene er mest knyttet opp mot at dette er et stort område som er uvanlig velavgrenset og spesielt at området er relativt viktig som tilleggsareal og forsterkning til de store naturskogene i Seisjødalen innenfor nasjonalparken. I tillegg inngår mindre arealer granskog som har en del naturskogsverdier. På denne bakgrunn vurderes området som regionalt verneverdig (**). Feltarbeid Området ble undersøkt i løpet av én meget lang dag. Tom H. Hofton sjekket området rundt Øyingen nord til Litløyingen, mens Sigve Reiso undersøkte arealene i nordlige del av undersøkelsesområdet (Andra-Storåselva-Litløyingen). Været var vekslende, bl.a. med noen kraftige torden- og haglbyger, uten at dette hadde merkbar negativ innvirkning på feltarbeidet. Arealet var stort, og siden store deler av området består av oversiktlig og relativt homogen og kjedelig furuskog ble mye av området gått relativt raskt over. Feltinnsatsen ble konsentrert til de grandominerte partiene. Størsteparten av området ble likevel dekket på en rimelig god måte, og vurderingsgrunnlaget anses som godt. Utvelgelse og undersøkelsesområde Området inngår i arbeidet med økt skogvern på statens grunn. Arbeidsgrenser for undersøkelsesområdet var på forhånd bestemt av Fylkesmannen i Nord-Trøndelag og Direktoratet for Naturforvaltning i samarbeid med Statskog SF. Undersøkelsesområdet dekte et areal på daa, og besto av alt areal innenfor Storåsen statsallmenning fra Finnkjerringfjellet i sør til Statsklumpen og Andra nedenfor Andorosjøen i nord, grensende til Blåfjella-Skjækerfjella nasjonalpark i østlig kant.

2 Innenfor undersøkelsesområdet har vi skilt ut to verneverdige områder (Øyingen og Andra), mens de resterende arealer (dvs. omkring øvre del av Storåselva) anses som uinteressant i vernesammenheng pga. mye inngrep og hardt påvirket skog. Tidligere undersøkelser Innenfor Øyingen-lokaliteten kjenner vi ikke til at det er utført relevante naturfaglige undersøkelser tidligere. I den nordlige delen er det tidligere registert to nøkkelbiotoper (feltkartlagt av Sigve Reiso i 2001) (Korbøl 2004). Begge er små granskogspartier i ellers furudominert terreng, men med begrensete kvaliteter (C-verdi). Så vidt innenfor nasjonalparkgrensa på Storåskammen (altså rett utenfor Andra-området), ble det i 2001 av Tom H. Hofton og Rein Midteng (Midteng 2001) kartlagt et parti verdifull granskog, med bl.a. et ganske rikt artsmangfold. Dette ble vurdert til **. Beliggenhet Øyingen-området utgjør en sørlig arm av Storåselva-vassdraget, og ligger inne i de vidstrakte skog- og fjellområdene mellom Snåsa og svenskegrensa, ca. 15 km sørøst for Snåsa sentrum. Lokaliten utgjør en naturlig forlengelse av Blåfjella- Skjækerfjella nasjonalpark, som grenser inntil over en lang strekning i nordøst. Naturgrunnlag Topografi Topografi en i regionen preges av avrundende former, lange linjer og åpne landskapsrom. Området består av en stor, åpen forsenkning med den store innsjøen Øyingen som dominerende landskapstrekk i bunnen. Slake hellinger med mosaikk mellom myr, furuskog og mindre granskogspartier stiger rolig opp mot snaufjellet omkring. Dalsenkningen snevrer seg mer inn mot nord, der Øyingselva renner nordover ut av Øyingen og videre ned til den mindre innsjøen Litløyingen. Herfra svinger elva krapt østover inn i nasjonalparken og så ned til Storåselva i nord. Geologi Området ligger like øst for grensen mellom de rike bergartene rundt Snåsa-Snåsavatnet og fattigere, hardere bergarter østenfor. I størsteparten av området består berggrunnen av ryolitt/ryodacitt/dacitt, men et belte med øyegneis og granitt kommer inn i nord og nordøst (NGU 2006a). For det meste er området dekket av et tynt og ujevnt overdekke av morenemateriale, delvis også med berg i dagen. Lokalt ligger det imidlertid igjen tykkere lag av mer næringsrike løsmasser, særlig rundt Svarthaugen og stedvis på østsiden av Øyingen. Klima Mens lavlandet rundt Snåsavatnet ligger nede i svakt oseanisk seksjon (O1) hører de høyereliggende åstraktene (inkludert Øyingen-området) til klart oseanisk vegetasjonsseksjon (O2) (Moen 1998). Naturen i disse områdene har dermed et humid preg. Vegetasjon og treslagsfordeling Mye skrint og grunnlendt jordsmonn sørger for at fattige furuskoger dekker vidstrakte arealer omkring Øyingen. Store strekninger domineres av skrinn røsslyng-blokkebærfuruskog, som hyppig brytes opp av en mengde små og mellomstore fattigmyrer (blåtopp, bjønnskjegg, rome etc.). I litt brattere og mer kupert terreng, med et noe varmere og tørrere lokalklima og litt tykkere jordsmonn, inngår også litt bærlyng-furuskog. Denne typen dekker imidlertid bare ganske små arealer, mest ved nordøstenden av Øyingen og stedvis i den sørvendte lia vest for Svarthaugen. Granskogen inntar totalt sett ganske små arealer. Mest granskog står på Svarthaugen og den store halvøya på sørsiden av Øyingen rett over for Svarthaugen, men mindre arealer fi nnes også i lisidene opp mot Skavlanfjellet, langs bekkene som renner ut i Øyingen på sørsiden, samt ved Øyingsseteren lengst i nord. Det meste av dette er blåbærskog, med småbregneskog som mer sparsomt på litt tykkere jord. Svarthaugen utgjør et markert unntak. Mye av den vest- til sørvendte lia her har store, sammenhengende partier med frodig og rik småbregnegranskog. Denne står i mosaikk med storbregneskog på mer steinete partier. Isprengt grana står en del bjørk og litt selje. Der lia fl ater ut i nedkant går fastmarksskogen over i intermediærrik gransumpskog. For øvrig er fattig gransumpskog spredt forekommende en del steder i tilknytning til granområdene. Lange en bekk sørøst for Øyingen (kjerneområde 3) fi nnes også et lite parti rik granskog. Langs et anastomoserende bekkeløp, som delvis oversvømmer dalbunnen omkring, fi nnes frodig storbregne-, småbregne og litt høgstaudeskog. Her inngår mye bjørk samt litt gråor og hegg i granskogen. Foruten bjørk opp mot skoggrensa er løvtrær ganske sparsomt forekommende i det meste av området. I ei li vest for Svarthaugen ble det sett et lite holt med noen kraftige, gamle ospetrær. Myrvegetasjonen er så godt som utelukkende fattig. Det er delvis snakk om mindre bakkemyrer i hellingene, delvis større fl atmyrer i dalbunnen. Et sted rett sør for Øyingen ble det i en myrkant så vidt påvist gulstarr i et lokalt litt rikere sig. Skogstruktur og påvirkning Størsteparten av furuskogen er sterkt påvirket av tidligere gjennomhogster. Sammen med et skrint naturgrunnlag gjør dette at det meste er glissen og relativt smådimensjonert skog dominert av yngre og middelaldrende trær som fortsatt er i god vekst. Det eldste alderssjiktet Størsteparten av furuskogen er sterkt påvirket av tidligere gjennomhogster. Sammen med et skrint naturgrunnlag gjør dette at det meste er glissen og relativt smådimensjonert skog dominert av yngre og mid-

3 delaldrende trær som fortsatt er i god vekst. Det eldste alderssjiktet ligger trolig rundt år. Det er likevel god aldersspredning, med god foryngelse. Død furu inngår bare svært sparsomt. Noen deler av området har furuskog med et litt eldre preg, nærmere bestemt nord og sør for Svarthaugen i et par kilometers lengde, samt et større areal i øvre høydenivå øst-sørøst for Øyingen. Her er andelen eldre trær noe større. Innimellom står spredte gammelfuruer på år (noen få trolig enda eldre) med til dels vridd stamme og fl at krone. Et visst innslag av gammel gadd fi nnes også her, samt et fåtall gamle læger. Kontinutetsbruddet er omfattende, i og med et stort tidsspenn fra gamle levende opp til gamle gadd og læger i seine nedbrytningsstadier. Verdt å merke seg er at det ikke ble sett brannspor noen steder i furuskogen, selv på gamle læger og gadd. I disse humide traktene spiller skogbrann antakelig en relativt underordnet rolle som forstyrrelsesfaktor. Granskogspartiene skiller seg ut i landskapet. Kontrasten er ofte stor fra glissen furuskog over i kompakt granskog, pga. skarpe skiller fra skrint til tykkere jordsmonn. Disse granskogene er for det meste plukkhogd naturskog i aldersfase, med et moderat til brukbart fl ersjiktet skogbilde og vanlig øvre alder på tresjiktet år. Gadd og læger er stort sett relativt sparsomt til stede, særlig er seine nedbrytningsstadier sjeldne. Mer lokalt kan det fi nnes partier med større konsentrasjoner av død ved, gjerne i form av rotvelter dannet i de siste par tiårene. Den tunge granskogen på Svarthaugen skiller seg ut. Relativt gammel naturskog kombineres her med nokså høy bonitet, og skogen får et storvokst og virkesrikt preg med grove og gamle trær. Her er også tettheten av læger og rotvelter til dels ganske høy, men som vanlig er gamle stokker temmelig få. Gamle stubber etter tidligere plukkhogster er da også å fi nne i hele lia. En del gammel bjørk, samt enkelte selje utgjør et fra biomangfoldmessig synspunkt viktig innslag her. Ikke minst viktig er ganske stor mengde stående død bjørk i ulike nedbrytningsstadier. Et mer glissent preg på granskogen har kjerneområdet i Moslia, men her er til gjengjeld en del tydelig gammel gran (fl ere på rundt år, maks trolig rundt 350 på et ekstremt individ). Granskogene har generelt et fuktig preg, med til dels rikelig med skjegglav (særlig gubbeskjegg) mange steder. Noen steder i glenner kan trærne være helt overdekt av gubbeskjegg. Mer lokalt fi nnes også arter som grå korallav og skrukkelav på trærne. Kjerneområder I det følgende listes informasjon om de avgrensede kjernelokalitetene i området Øyingen. Nummereringen referer til inntegninger vist på kartet. 1 Moslia Naturtype: Urskog/gammelskog - Granskog UTM: Ø:, N: BMVERDI: B Hoh: moh Areal: 122,2daa Moslia er ei slak, sørøstvendt liside opp mot Skavlanfjellet. I en skråning med litt tykkere løsmasser står her et parti gammel småbregneog blåbær-fjellgranskog. Skogen er lavproduktiv og delvis temmelig åpent tresatt med gran, men bjørk fyller delvis igjen imellom. Skogen har god sjiktning og aldersspredning, inkludert en del tydelig gamle og relativt grove trær på år. Ei særlig gammel gran (med trollsotbeger) ble anslått til rundt 350 år. Det fi nnes en del granlæger, til dels av ganske kraftige dimensjoner, men sterkt nedbrutt er klart underrepresentert (effekt av gamle plukkhogster). Skogen har et ganske fuktig preg med en god del epifyttisk lav både på greiner og stammer. Granskogsfeltet skiller seg klart ut i et ellers temmelig kjedelig furuskogslandskap, og har Øyingen-områdets eldste granskog. Tre hensynskrevende vedboende sopp ble påvist (duftskinn, svartsonekjuke og gammelgranskål), samt 2 kandidatarter (piggbroddsopp og trollsotbeger). Med et brukbart naturskogspreg og funn av noen rødlistearter gis lokaliteten verdi B. 2 Svarthaugen Naturtype: Urskog/gammelskog - Granskog UTM: Ø:, N: BMVERDI: B Hoh: moh Areal: 127,4daa Svarthaugen er en markert kolle som stikker ut mot Øyingen. I den til dels bratte vest- og sørskråningen er det lagt igjen ganske tykke løsmasser, og her står en frodig og rik småbregnegranskog i mosaikk med storbregneskog, samt blåbærskog i øvre deler. Middelsrik sumpskog fi nnes i bunnen. Hele kollen har kompakt, tung og storvokst granskog, Isprengt står også en del gammel bjørk og litt selje. Skogen er i aldersfase, vekslende fra middels til godt fl ersjiktet, selv om gamle store trær dominerer. Herskende trealder ligger trolig rundt år, men med spredte trær over 200 år innimellom. Grovbarket, lutende gran er vanlig. Noe fl ekkvis fordelt er det en god del granlæger/rotvelter, mest av middels og ferske stadier. Det er i tillegg også relativt stor mengde og bra kontinuitet av stående og grov, død bjørk. En del stubber etter gammel plukkhogst fi nnes gjennom det meste av lia. Trærne er til dels rikelig behengt med gubbeskjegg. Sparsomt går også korallav inn på stammene og understreker det fuktige preget. Relativt stor tetthet av nøkkelelementer og til dels brukbar kontinuitet sørger for at artsmangfoldet er relativt bra. På granstammene vokser det ganske frodig med gammelgranslav, men mer krevende arter i dette samfunnet ble ikke påvist. Flere middels kravstore knappenålslav opptrer derimot i til dels høy tetthet, særlig på de mange døde bjørkene. Langnål er for eksempel ganske vanlig. På granlægrene ble det gjort noen spredte funn av signalarter av vedboende sopp. I tillegg ble både pusledraugmose og fl ere stokker med råtefl ik funnet. Muligens kan den relativt rike granskogen ha en relativt rik mykorrhizasoppfunga, men disse soppene var i liten grad framme såpass tidlig på høsten. 4 rødlistearter (duftskinn, svartsonekjuke, gammelgranskål og råtefl ik), samt 3 kandidatarter (skorpelav) ble funnet. 3 Øyingen SØ Naturtype: Urskog/gammelskog - Granskog UTM: Ø:, N: BMVERDI: C Hoh: moh Areal: 30,5daa Liten del av bekkedal, like før utløpet i Øyingen. Langs delvis anastomoserende bekk i bunnen av en relativt markert bekkedal står her

4 frodig storbregne-, småbregne- og litt høgstaudegranskog i en ganske fl at dalbunn. Ganske mye bjørk, samt litt selje, gråor og hegg står langs bekken. Granskogen er kompakt aldersfase, moderat sjiktet, med trealdre trolig rundt år. En del dødved fi nnes, både av gran (men nesten ikke gamle stokker) og løvtrær (bl.a. brukbart med stående dødt). Lokaliteten skiller seg særlig ut pga. den rike vegetasjonen. Det ble ikke tid til å se etter arter (seint på kveld, mørkt). Artsmangfold Spesielt furuskogen er for det meste betydelig preget av tidligere gjennomhogster, som har ført til at både mengde og kontinuitet av viktige strukturer er svak. Artsmangfoldet er derfor ganske dårlig, med bare noen få interessante arter påvist i lave tettheter. Noen få steder ligger det igjen gamle, grove furulæger som relikter etter gamle skoggenerasjoner, og bærer på et artsmangfold som i liten grad har langsiktig levedyktighet i området. Tilstanden er imidlertid noe bedre i øvre deler mot Velandtjønnin, men uansett er furuskogsmangfoldet dårlig utviklet. Granskogene skiller seg ut i positiv forstand. Selv om også disse er klart preget av gjennomhogster, er tilstanden noe bedre og med spredt innslag av gamle og lutende graner, rotvelter og læger fi nnes her spredt en del moderat kravstore arter av både vedlevende og epifyttiske organismer. Områdets mest interessante artsfunn ble gjort i et granskogsholt på sørøstsiden av Øyingen, der harekjuka fruktiserte på en høgstubbe. Svarthaugen skiller seg særlig ut, ved god bonitet, grovvokst skog og temmelig store mengder elementer og dermed også et ganske rikt artsmangfold. Viktig her er også et høyt innslag av død bjørk, som er et viktig substrat for mange knappenålslav. Eksempelvis er langnål ganske vanlig i området. På granstokkene ble i tillegg til noen sopparter også råtefl ik funnet fl ere steder. Alt i alt er ikke Øyingen et område med et spesielt rikt artsmangfold av kravstore arter knyttet til gammel naturskog, med unntak av Svarthaugen. Vilt Det ble ikke gjort nevneverdige observasjoner av vilt under inventeringen. På generelt grunnlag vil en likevel anta at området kan ha en viss betydning for arealkrevende gammelskogsarter, som et stort område med sammenhengende eldre skog. Dette forsterkes av nærheten til nasjonalparken, der det innover Seisjødalen står store arealer gammel barskog. Dessuten vil Øyingen, som et stort vann med variert strandlinje og fl ere små øyer, kunne ha en viss betydning for vannfugl, for eksempel storlom. Med sitt virvar av småtjern og myrer vil nok likevel området sørøst for Litløyingen, rett innenfor nasjonalparken, være viktigere i så måte (både for vannfugl og våtmarksfugl generelt). Tabell: Artsfunn i Øyingen. Kolonnen Totalt antall av art summerer opp antall funn innenfor området. 0 betyr at artsfunnet ikke er tallfestet, men begreper som mye, en del, sparsomt, spredt o.l. er brukt. Det store tallet i kolonnen Funnet i kjerneområde henviser til hvilke kjerneområder arten er funnet. Det lille tallet angir hvor mange funn som er gjort i hvert kjerneområde. 0 betyr tekstlig kvantifi sering. Små tall uten kjerneområdenummer angir funn utenfor kjerneområder. Gruppe Vitenskapelig navn Norsk navn Rødlistestatus Totalt antall av art Funnet i kjerne-område (nr) Levermoser Anastrophyllum hellerianum Pusledraugmose Levermoser Lophozia adscendens Ròtefl ik DM Busk- og bladlav Leptogium saturninum Filthinnelav Lobaria pulmonaria Lungenever Lobaria scrobiculata Skrubbenever Peltigera collina Kystårenever Skorpelav Chaenotheca brachypoda Dverggullnål Chaenotheca gracillima Langnål Chaenotheca stemonea Skyggenål Chaenotheca subroscida Sukkernål Cyphelium karelicum Trollsotbeger Gyalecta friesii Huldrelav Pyrrhospora elabens 1 1 Sopp markboende Cortinarius agathosmus Granringslørsopp Sopp vedboende Asterodon ferruginosus Piggbroddsopp Climacocystis borealis Vasskjuke Cystostereum murrayi Duftskinn DC Inonotus leporinus Harekjuke DC 1 1 Phellinus chrysoloma Granstokkjuke 3 3 Phellinus nigrolimitatus Svartsonekjuke DC Pseudographis pinicola Gammelgranskål DC Skeletocutis lenis 3 3 Veluticeps abietina Praktbarksopp

5 Avgrensing og arrondering Øyingen-området er tilnærmet optimalt avgrenset. Hele dalbunnen, med gradienter fra vassdraget i bunnen opp til snaufjellet på alle kanter er inkludert, og innfatter dermed hele økosystemet. Det er en betydelig styrke ved området at det fanger opp nesten hele nedbørsfeltet til Øyingselva, hvor nedre deler allerede ligger inne i nasjonalparken. Imidlertid ligger det et arronderingsmessig forbedringspotensiale på vestsiden av Øyingen. Ideelt sett burde grensa blitt trukket noe lenger vest, for slik å få inkludert en større del av denne lisida (og landskapsrommet), og særlig for å få med hele kjerneområde 1. Andre inngrep Hele dette store området er nesten helt forskånet fra nyere inngrep. Viktigst i så måte er veiene inn fra Imsdalen som stikker noen hundre meter inn i området fra dalsøkket på Finnkjerringfjellet. Fra enden av veien går det en liten utsprengt veitrasé litt videre. Langs denne ser det ut til at det er gjort noen sonderinger av berggrunnen, kanskje med tanke på evt. bergverksdrift. Ellers ligger det et fåtalls små hytter langs Øyingen (samt et par ved Litløyingen) og ei enkel, nyoppsatt bru over elva litt nedenfor utløpet av Øyingen. Samlet sett er dette ubetydelige inngrep som ikke har noen innvirkning på verneverdiene. Vurdering og verdisetting Øyingen-området utgjør et stort og uvanlig velavgrenset skogområde som nesten helt er forskånet for nyere inngrep. Hele området har eldre skog. Imidlertid er størsteparten en skrinn og strukturfattig furuskog som har relativt små kvaliteter i naturskogssammenheng. Furuskog av denne typen må sies å være temmelig vanlig i høyereliggende deler av Trøndelag, og i så måte skiller ikke dette området seg nevneverdig fra mange andre høyereliggende skogområder i regionen. Derimot er det større kvaliteter knyttet til granskogene, som delvis har en del naturskogskvaliteter, om enn noe spredt. Svarthaugen skiller seg ut som et relativt verdifullt granskogsområde, også vurdert opp mot en del andre områder i regionen. Imidlertid utgjør granskog en relativt liten andel av området. Et meget viktig aspekt ved dette området er at det grenser inntil Blåfjella-Skjækerfjella nasjonalpark. Funksjonelt sett er Øyingen en del av det store naturskogsområdet som strekker seg gjennom hele Seisjødalen, og må derfor vurderes i sammenheng. I så måte har området relativt viktige kvaliteter som forsterkningsområde. I en bevaringsbiologisk kontekst kan viktigheten av store og sammenhengende naturskogsområder ikke understrekes sterkt nok, på bakgrunn av en rekke egenskaper (se bl.a. Penttilä 2004, og oppsummeringer i Framstad et al. 2002, Sverdrup-Thygeson et al og Hofton 2003). Samtidig vil området komplettere Seisjødalen-området og bedre arronderingen i betydelig grad ved at hele nedbørsfeltet til Øyingselva kommer med. Lokaliteten oppfyller i liten grad viktige egenskaper påpekt av skogvern-analysen (Framstad et al. 2002, 2003). Et viktig unntak er at området vil bidra til å gjøre Seisjødalen-området enda større, og dermed oppfylles en av de viktigste manglene ved norsk skogvern enda bedre, nemlig mangelen på særlig store, sammenhengende skogområder. Samlet sett danner Seisjødalen-området et av de største naturskogsområdene i Norge. Som følge av stort areal, viktig funksjon som forsterkningsareal og betydelig bedret arrondering av skogen innenfor nasjonalparken, samt innslag av verdifulle granskogspartier, vurderes området som regionalt verneverdig (**). Tabell: Kriterier og verdisetting for kjerneområder og totalt for Øyingen. Ingen stjerner (0) betyr at verdien for kriteriet er fraværende/ ubetydelig. Strek (-) betyr ikke relevant. Se ellers kriterier for for verdisetting i metodekapittelet. Kjerneområde Urørthet Dødved mengde Dødved kont. Gamle bartrær Gamle løvtrær Arter Gamle edelløvtrær Treslagsfordeling Variasjon Rikhet Størrelse Arrondering 1 Moslia ** ** ** *** * - * * * * - - ** 2 Svarthaugen ** *** ** ** ** - ** ** ** ** - - ** 3 Øyingen SØ ** ** * ** * - ** ** ** * - - * Totalt for Øyingen ** ** * ** * - * * * * *** *** ** Samlet verdi Referanser Framstad, E., Økland, B., Bendiksen, E., Bakkestuen, V., Blom, H. & Branderud, T. E Liste over prioriterte mangler ved skogvernet. - NINA oppdragsmelding pp. Framstad, E., Økland, B., Bendiksen, E., Bakkestuen, V., Blom, H. og Brandrud, T.E., Evaluering av skogvernet i Norge. Fagrapport 54, NINA. 146 s. Hofton, T.H. 2003b. Trillemarka-Rollagsfjell: En sammenstilling av registreringer med hovedvekt på biologiske verdier (foreløpig rapport). Siste Sjanse rapport Korbøl, A Nøkkelbiotoper og hensynsområder i statskoger og statsallmenninger i Midt Norge. Delrapport 5. Prevista rapport 3/2004. Midteng R Biologiske verdier i fi re skogområder i Snåsa- og Lierne kommuner, Nord-Trøndelag. Siste Sjanse-notat Moen, A., Nasjonalatlas for Norge: Vegetasjon. Statens kartverk, Hønefoss, 199 s.

6 NGU 2006a. Berggrunnen i Norge N250: Penttilä, R The impacts of forestry on polyporous fungi in boreal forests. Dr. scient thesis, Department of Biological and Environmental Sciences, Faculty of Biosciences, University of Helsinki, Finland. Sverdrup-Thygeson, A., Borg, P. & Lie, M.H Landskapsøkologi i boreal skog. En sammenstilling av studier innen økologi og friluftsliv med relevans for landskapsøkologisk planlegging i norsk skogbruk. Norskog-rapport

7 Øyingen (Snåsa, Nord-Trøndelag). Areal daa, verdi ** 452 ønna va 429 Fiskløystjønna 417 Svartberget 550 Kovatnet 376 Kovasseteren Langtjønna Setertjønnin Langtjønna 438 Gråhaugtjønna Øyingsseteren Litløyingen 456 Bergslåtttjønna Bergslått- 525 haugen Storkoltjønna Fiskløyshaugen 466 nordreøyingsfjellet Mollanfiskløysa 433 Koltjønn- 401 haugen 453 Engesfiskløysa Andorøran Nyseteren 293 Nyseterevja Kråkselmyr- Kråkselmyra fossan 445 Lauv- 432 haugen Øyingsflyan Stroket 305 Råslåttjønna 382 Råslåtthaugen 373 Strokks Øyin vlanfisk- a Skavlanfjellet Svart- haugen Langdalen Velandhøvlan 473 Velandtjønnin itjønna Moslia 426 Øyingen Velandtjønnin 428 Lauva innkjerring- 530 klumpen Finnkjerringfjellet Belbufjellet Finnsjøan Kolvklu Lomtjønnin 416 Snøskavltjønnin Raudberget Svartbakkseteren Skardtjønna 609 Naturfaglige registreringer i forbindelse med vern av skog på Statskog SF's eiendommer 2005 ± Verneforslag Tidligere registreringer 501 Målestokk Skogmoseteren 1: Kartgrunnlag N50 Ekvidistanse 20m Produsert Belbuseteren Presttjønna Kolvseteren Alternativ grense Omr. Svartbakkseteren for vurdering (DN2005) 307 Rutenett 1km Prestseteren 476 Litlismenningen Kjerneområder Smørholet Eksisterende verneområder WGS84, sonebelte 33 stjønnåa mE mE N mN

8 Bilder fra området Øyingen Utsikt over Øyingen om kvelden. Foto: Tom Hellik Hofton Sett mot sør fra lia vest for Svarthaugen. De største granskogsarealene i området står her. Foto: Tom Hellik Hofton Store deler av furuskogen i området er glissen og tydelig hardt påvirket av tidligere tiders skogbruk. Foto: Tom Hellik Hofton Frodig småbregnegranskog på Svarthaugen, K2. Foto: Tom Hellik Hofton