Finntjønndalen** Referansedata. Sammendrag. Feltarbeid. Utvelgelse og undersøkelsesområde

Transkript

1 Finntjønndalen** Referansedata Fylke: Nord-Trøndelag Prosjekttilhørighet: Statskog 2005, DP2 Kommune: Grong, Høylandet Inventør: THH, KAB, JKL Kartblad: 824 III Dato feltreg.: 28/08/05, UTM: Ø:382600, N:77484 Areal: 9269 daa H.o.h.: moh Vegetasjonsone: Alpin Vegetasjonseksjon: O2-Klart oseanisk Sammendrag Finntjønndalen er en lang granskogsdal som ligger inn mot snaufjellet omtrent 5 km nord for tettstedet Harran i midtre Namdalen. I vest er et privateid areal omkring Besvatnet inkludert i området (frivillig vern). Fra Besvatnet i sørvest renner Besa ned til samløpet med Finntjønndalselva, som drenerer den nordøstlige armen av dalen, og videre ut av området. I sør er også et stort myrområde og en bratt skråning opp mot Folmerfjellet med. Ulike granskogstyper dominerer dalføret, med glissen furuskog (røsslyng-blokkebær- og knausskog) begrenset til skrinne rygger. Granskogene veksler mellom blåbær-, småbregne-, storbregne- og høgstaudeskog, samt fattig sumpskog. Selv om blåbærskog trolig er vanligste type, er det også ganske mye rik høgstaudeskog, særlig i tilknytning til litt bratte vest- til nordvestvendte skråninger (størst arealer langs Besa og nord for Skåltjønnhaugen). Høgstaudeskogen er delvis kalkpåvirket, med rik fl ora. De store myrene er for det meste fattige, men det er også noe rikmyr innimellom. Området er jevnt over hardt påvirket av gjennomhogster i fl ere omganger, og også en del hogstinngrep helt opp til de siste 4-5 år. Store deler av skogen veksler mellom aldersfase og sein optimalfase, med typisk struktur for hardt plukkhogd skog som ennå ikke har hentet seg skikkelig inn igjen; ganske tett skogbilde, svak til middels god aldersspredning og sjiktning, mangel på gamle trær og bare spredte vindfall dannet i nyere tid. I kjerneområdene har skogen et eldre og mer naturskogsnært preg, med eldre trær, bedre sjiktning og noe mer død ved, selv om også disse partiene preges av mangel på viktige nøkkelementer pga. plukkhogster. Nord for Skåltjønnhaugen står den eldste skogen i området (kjerne 2); ganske gammel naturskog, grov og storvokst, og med brukbare mengder dødved inkludert sterkt nedbrutt. Denne skogen er i tillegg rik høgstaudeskog. I brattlia under Folmerfjellet er skogbildet noe spesielt; åpen tresetting av grov gran, mye bjørk, sparsomt med kraftige ferske og middels nedbrutte granlæger. Dette skyldes plukkhogst og etterfølgende dårlig foryngelse på den fuktige og frodige storbregne-/høgstaudeskogen. Artsmangfoldet av naturskogsarter er tydelig utarmet, og mest begrenset til spredte funn av noen vidt utbredte og relativt vanlige signal- og rødlistearter. Imidlertid virker fungaen av jordboende sopp en del bedre og til dels nokså rik (både mykorrhiza- og grasmarkssopp) i Besa-Skåltjønnhaugen-området. 6 rødlistearter og kandidatart ble påvist, hvorav slørvokssopp (Besa) og elvemusling (samløp Besa-Finntjønndalselva i følge grunneier) er sårbare. Området har ganske mye rik høgstaudegranskog, og oppfyller i så måte ganske godt mangelanalysen mht. denne spesielle skogtypen. Ellers bidrar området i liten grad til viktige mangelkriterier. Finntjønndalen har samlet sett relativt moderate verneverdier, og skiller seg ikke nevneverdig fra annen eldre, høyereliggende granskog i regionen. Imidlertid varierer verneverdiene en god del. De klart viktigste kvalitetene er konsentrert til Besa-Skåltjønnhaugen, som kombinerer mye rik høgstaudeskog og eldre naturskog med brukbar struktur. Dette er isolert sett et ganske verdifullt delområde og har klart regional verneverdi (**). Resten av området kan ikke sies å heve seg over lokal verdi (*) isolert sett. De skoglige verdiene er her nokså middelmådige, pga. hard påvirkning gjennom lang tid, lite viktige strukturer, utarmet artsmangfold og også med en del nyere fl atehogster (for det meste tilvokst av ung gran og bjørk) nederst i dalbunnen. Imidlertid utgjør hele området en ganske stor og velavgrenset enhet, med brukbar økologisk variasjon og ulike granskogssamfunn representert, og vurderes under tvil samlet sett som regionalt verneverdig (**). Feltarbeid Lokaliteten ble undersøkt 27. og 28. august 2005 av Tom H. Hofton (Folmerfjellet, Ådalen, Skåltjønnhaugen, Besa), og 28. august av Kim Abel (Finntjønndalselva-Finntjønna) og Jon Klepsland (Aunsetran-Besvatnet-Nyfjelldalen). Pga. kveldsmørket ble det ikke tid til befaring av områdene på vestsiden av Besvatnet, men arealene ble vurdert med kikkert og relativt sikkert vurdert på det grunnlaget. Været var skiftende, ganske fuktig med litt regn, uten innvirkning på feltarbeidet. Årstiden var gunstig for dokumentasjon av de fl este aktuelle artsgrupper. Utvelgelse og undersøkelsesområde De delene som ligger i Grong og Namsskogan inngår i arbeidet med økt skogvern på statens grunn. Arbeidsgrenser for dette området var på forhånd bestemt av Fylkesmannen i Nord-Trøndelag og Direktoratet for Naturforvaltning i samarbeid med Statskog SF. I tillegg inngikk et tilgrensende areal i Høylandet kommune, som ble tilbudt som frivillig vern av en privat grunneier. Siden hele dette området utgjør en funksjonell enhet beskrives og rapporteres både Statskog-delen og den private delen samlet. I alt dekket undersøkelsesområdet et areal på ca daa. (Statskog daa og frivillig vern ca daa). I forhold til undersøkelsesområdet er en god del areal i Ådalen - Falmerfjellet tatt ut pga. store fl atehogster, særlig i skråningen under Falmerfjellet. I sør har grensa blitt dratt ned til Skiftesbekken. Ellers er det gjort mindre justeringer av grensene

2 fl ere steder av arronderingsmessige grunner. Tidligere undersøkelser Det er gjennomført nøkkelbiotopundersøkelser på Statskogdelen av undersøkelsesområdet. Innenfor det avgrensete området ble det da registrert to nøkkelbiotoper og tre større hensynsområder (Korbøl 2003d). Tre av våre kjerneområder er i stor grad sammenfallende med nøkkelbiotoper og/eller hensynsområder, mens tre av kjerneområdene (2, 5 og 6) (som har klare naturverdier) ikke ble fanget opp i nøkkelbiotopkartleggingen. K5 og 6 ligger på en annen statseiendom enn resten av arealet, og det kan være at denne eiendommen (Finntjønndalen statsallmenning i Namsskogen) ikke har blitt registrert, og at dette er årsaken til at de ikke har blitt fanget opp. Beliggenhet Området ligger omtrent 5 km nord for tettstedet Harran i midtre Namdalen, i søndre ende av fjellryggen som skjærer sørover mellom Høylandet-Innerfolda i vest og Namdalen i øst. Området grenser for det meste til snaufjell, bortsett fra i øst (Ådalen) der sterkere hogstpåvirkning i nyere tid preger landskapet. I sør danner Skiftesbekken grense mot privat grunn. Naturgrunnlag Topografi Størstedelen av området utgjøres av selve Finntjønndalen, som er en lang, kilometerbred dalgang hovedsakelig omgitt av snaufjell på sidene. Nederst i dalen løper Finntjønndalselva fra nordøst og Besa fra sørvest sammen og danner Gåsvasselva, som så renner ut av området via Lindsetåa ned til Namsen. Besvatnet er eneste større innsjø i området, som får sin tilførsel fra Nyfjelldalen som skjærer ganske markert nordover opp til snaufjellet. Over det lokale vannskillet dannet av Skåltjønnhaugen er et fl att og vidstrakt landskap med store myrfl yer også inkludert i området. Mot sør avsluttes lokaliteten av ei lang og bratt nordvestvendt skogli opp mot Folmerfjellet. Alt i alt er variasjon i terrengformer, topografi og eksposisjonsretninger ganske stor. Geologi Størsteparten av området ligger på berggrunn som varierer mellom glimmergneis, glimmerskifer, metasandstein og amfi - bolitt (NGU 2006a). I vest går det et bergartsskille, og rundt Besvatnet er det overveiende granittisk berggrunn, bortsett fra i Nyfjelldalen (glimmergneis, glimmerskifer). Løsmassedekket varierer mye, men er generelt sett ganske mektig i dalbunnene og blir raskt skrint på ryggene (delvis med en del berg i dagen). I tillegg dekker tjukke torvavsetninger dekker fl ere km2 under Folmerfjellet. Klima Størsteparten av disse traktene ligger i klart oseanisk vegetasjonsseksjon (O2) (Moen 998). Regionen har et humid og oseanisk preg, med kjølige somre, mye nedbør året rundt og (ikke minst) mange nedbørsdager i året. Vegetasjon og treslagsfordeling I hovedsak er dette et granskogsdominert område. Store, sammenhengende granskogsarealer står særlig i dalbunnen og de vestvendte liene gjennom hele Finntjønndalen - Besvatnet - Nyfjelldalen. I tillegg opptrer bjørk overalt sammen med grana i større eller mindre grad, økende i frekvens med høyden og i bratt terreng. Noen steder kan bjørka dominere over gran, da som oftest et resultat av tidligere hogstinngrep som har åpnet opp granskogen. På høyere nivåer går den kompakte granskogen over i marginal fjellskog, med spinkle og småvokste trær og høy andel bjørk. For eksempel innover langs Fallbekken er det bare spredte grantrær, men god dekning av middels stor bjørk. Av andre treslag opptrer rogn spredt i liene, mens selje er svært sjelden. Langs hovedvassdraget står det stedvis også litt gråor. Furuskog er lite utbredt i området, og mest begrenset til mindre arealer på skrinne rygger i form av glissen røsslyng-blokkebær-skog og knausskog. En del av denne skogen går over i glissent tresatt impediment, og videre over i skogløse knauser. Vegetasjonstypene er i hovedsak ulike fuktige typer, men varierer mye over rik-fattig gradienten. Granskogsvegetasjonen veksler mellom blåbærskog (fuktig skrubbær-bjønnkam-utforming) på rygger og litt konvekse lisider, småbregneskog i fuktige hellinger, storbregneskog i fuktige søkk og på steinet mark (bl.a. store arealer under Folmerfjellet), høgstaudeskog, og sumpgranskog i forsenkninger og konkave søkk. Antakelig er blåbærskog vanligste type, men de andre typene har også arealmesssig ganske stor dekning, og totalt sett spiller rike vegetasjonstyper en ganske viktig rolle. Rik og frodig høgstaudeskog (i veksling med storbregneskog) dekker ganske store arealer gjennom hele Finntjønndalen (og under Folmerfjellet), først og fremst tilknyttet brattere vest- til nordvestvendte hellinger. Dette er en middels fuktig, fl o- ristisk rik utforming, som fl ere steder er tydelig påvirket av kalkrike sig. Her fi nner en arter som kranskonvall, turt, gulsildre, fjellfrøstjerne, fjellfi ol og taggbregne. Mer sjeldent inngår også fjell-lok og stortveblad, samt på overrislete berghyller bl.a. rosenrot, svarttopp, hårstarr etc. Helt lokalt på de tørreste stedene (sett noen steder langs Besa) fi nnes i tillegg fragmenter av lågurtskog (skogfi ol, teiebær, gulaks, hengeaks). Her er også fungaen ganske rik på mykorrhizasopp (se under Artsmangfold). På fl atere mark går den rike høgstaudeutformingen gradvis over i en fuktigere og fl oristisk sett noe fattigere type, der det kommer inn mange rikmyrsarter (jåblom, dvergjamne, breiull, gulstarr, tranestarr, bjønnbrodd, fjellsnelle, sumphaukeskjegg), og videre over i små rikmyrer i forsenkninger. Også på vestsiden av Besvatnet fi nnes partier med noe frodigere høgstaudevegetasjon (i tilknytning til vierbelter rundt rolige bekker og småvann?) med blant annet ballblom og

3 trollhegg (pers. medd. grunneier). Han nevner også at tysbast fi nnes. Den sørlige delen har et ganske annet preg enn granskogsdominansen i Finntjønndalen. Her kommer det typiske trøndelagslandskapet med store myrfl ater og større og mindre isolerte granskogsfl ekker inn. Det meste av myrene er fattige til intermediære bakkemyrer der arter som bjønnskjegg, blåtopp, duskull og rome dominerer myrfl atene. I kantene og (i mindre grad) i forsenkninger kommer det inn rikere myrvegetasjon, og i underkant av den bratte lia under Folmerfjellet ligger et langt smalt belte med rikmyr. Våtmark omkring Besvatnet og ved stillefl ytende partier langs elvene i området er i feltsjiktet dominert av fl askestarr og duskull. Over skoggrensa preges vegetasjonen av fuktig lynghei og grunne fastmatte-bakkemyrer av fattig til svakt intermediær utforming. Spredte enkelttrær og små bestand av bjørk og gran fi nnes på litt dypere torv eller jord, og lappvier danner et glissent busksjikt fl ere steder. Skogstruktur og påvirkning Størsteparten av skogen bærer preg av hard forstlig påvirkning både i gammel og nyere tid og er tydelig hardt hogd i fl ere omganger. Ifølge grunneier av Besvatn-delen ble store deler av Finntjønndalen gjennomhogd siste gang omkring 955, og tallrike stubber etter dette er fortsatt godt synlig. Skogen veksler mellom aldersfase og sein optimalfase, med sistnevnte som vanligst utenfor kjernene. Mye av skogbildet er som typisk for denne suksesjonsfasen, dvs. generelt ganske tett struktur og dårlig aldersspredning, mangel på gamle trær og spredte læger som vindfall/rotvelter dannet i nyere tid. Øvre trealder ligger stort sett rundt år, og med vanlig dimensjon rundt cm dbh. Et parti på vestsiden av Besvatnet er vurdert på avstand som noe yngre og enda mer ensaldret enn ellers i området, og med skogstruktur tilnærmet som kulturskog. I tillegg er det ganske store arealer som har vært hogd også i nyere tid. Dette preger særlig landskapet nederst i Finntjønndalen (fra Flakksetran i sør til et stykke oppover langs Finntjønndalselva), der større og mindre hogstfl ater av ulik alder veksler med eldre skog. Delvis har det her blitt hogd opp til de siste 4-5 år, med bl.a. ganske ferske hogstfl ater sør for Øysterskåltjønna og ved Flakksetran (begge steder har høyproduktiv granskog blitt hogd ut). De eldre fl atene (ca. 20 år gamle) er i stor grad gjengrodd med ung gran og bjørk. Også i nedre del av Nyfjelldalen står et større felt som nærmest er fl atehogd (0-20 år siden), med tett bjørk- og granoppslag og delvis kulturpåvirket høgstaudeeng (strandrøreng). Ved Besvatnet (østsiden) er det i tillegg foretatt plukkhogst av de største trærne for ca. 30 år siden. I kjerneområdene har skogen et eldre preg, selv om også disse partiene gjennomgående er tydelig preget av tidligere gjennomhogster. Skogbildet er her mer variert, vekslende mellom kompakte og mer halvåpne partier (der det kommer inn til dels gammel bjørk), og med større spredning på dimensjon og alder. I tillegg er andelen eldre (-gamle) trær bedre, dimensjonene kraftigere, samt jevnt over også noe mer død ved av ulike stadier - langs Besa og på Skåltjønnhaugen også innslag av sterkt nedbrutte læger. Den eldste skogen står i kjerneområde 2 nord for Skåltjønnhaugen. Skogbildet her er gjerne relativt åpent tresatt med grove, høyvokste trær og en del isprengt gammel bjørk (åpent pga. frodig høgstaudemark), men det er også mer kompakt, kraftig granskog. Flekkvis fordelt ligger ganske mye dels kraftige granlæger på bakken. Dødvedprofi let viser også en jevnere fordeling på nedbrytningsstadier enn andre steder i Finntjønndalen, med innslag av en del læger i seine stadier. Noe påfallende ble ikke dette kjerneområdet, som er den mest verdifulle granskogen i hele Finntjønndalen, fanget opp under nøkkelbiotopregistreringene. Brattlia under Folmerfjellet har et noe spesielt skogbilde, som dels skyldes naturgrunnlaget/vegetasjonen (fuktig storbregne-høgstaudeskog) og dels plukkhogst. Mye av lia har en åpen, stedvis direkte glissen blandingsskog gran-bjørk, med stor avstand mellom store og kraftige grantrær på 35-50(-75) cm dbh. Her har det antakelig vært en ganske hard plukkhogst og etterfølgende dårlig foryngelse på den frodige marka, og så har bjørk etablert seg i åpningene. Med unntak av noen lokale konsentrasjoner er det jevnt over lite læger, og nesten bare ferskt og middels nedbrutt, men de lægrene som fi nnes er ganske kraftige. Derimot er det ganske mye død bjørk (til dels grov), både stående og liggende. I beskrivelsen av hensynsområde 03 (Korbøl ) står det om dette området:...stedvis urskogsstruktur... mye grove læger særlig i sene nedbrytningsstadier.... Selv om ikke alle deler av området ble sett i 2005 er det vanskelig å kjenne seg igjen i denne beskrivelsen. Kjerneområder I det følgende listes informasjon om de avgrensede kjernelokalitetene i området Finntjønndalen. Nummereringen referer til inntegninger vist på kartet. Besa Naturtype: Urskog/gammelskog - Granskog UTM: Ø:, N: BMVERDI: B Hoh: moh Areal: 558,8daa Lokaliteten består av et belte med granskog i Besas elvedal, med for det meste nordvestvendte, middels bratte skråninger. Småtopografi en er likevel relativt variert. Vegetasjonen varierer en del, vekslende mellom småbregne-, blåbær- og høgstaudeskog i nord, betydelig dominans av rike typer i sør (høgstaude, storbregne), fragmenter av lågurtvegetasjon noen steder (teiebær, gulaks, hengeaks, skogfi ol), og små rikmyrsfl ekker på fl atere avsatser. Floraen har stedvis et tydelig kalkpåvirket preg, med bl.a. gulsildre, fjellfrøstjerne, taggbregne og stortveblad. Granskogen er som typisk for tydelig plukkhogd skog i aldersfase; middels godt sjiktet, brukbar aldersspredning, mangel på de eldste aldersklassene, og med moderat til lav tetthet av dødved i de fl este stadier spredt utover. Skogbildet varierer noe, men er oftest ganske kompakt. Mer lokalt er skogen mer glissen og oppbrutt (dels som følge av hardere plukkhogstinngrep, dels mer naturlig), og bjørk kommer her kraftig inn. En del død bjørk inngår også. Skogen har et fuktig preg, med lokalt endel skjegglav og korallav på stammene. Av vedboende arter begrenser utvalget seg til noen spredte funn av vidt utbredte, relativt vanlige gammelskogsarter (duftskinn, granstokk-

4 juke, svartsonekjuke, gammelgrankål). Derimot virker storsoppfungaen rikere og relativt variert. Innen denne gruppen (både mykorrhizasopp og grasmarkssopp) er potensialet middels bra, uten at de mest kravfulle og interessante elementene inngår (som er knyttet til tørrere, mer direkte kalkpåvirkete skoger). Her ble bl.a. påvist duftbrunpigg, gulkantmusserong og den sårbare slørvokssopp. Samlet sett har området en del viktige kvaliteter, mest knyttet til kombinasjonen eldre skog og kalkpåvirket vegetasjon, samt en ganske rik storsoppfunga. Selv om funn av en V-art tilsier verdien A, vurderes skogstruktur, vegetasjon og artsmangfold for øvrig dit hen at B-verdi nok er mer riktig. 2 Skåltjønnhaugen N Naturtype: Urskog/gammelskog - Granskog UTM: Ø:, N: BMVERDI: B Hoh: moh Areal: 90,3daa Nord- til nordvestvendt dalgryte mellom rikmyr og snaufjell, jevn helling. Dominans av rik og frodig (dels kalkrik) høgstaudegranskog, med mindre andel storbregne og litt blåbær-/småbregneskog. Relativt gammel naturskog; aldersfase. Skogbildet veksler mellom åpne høgstaudeenger, glissen skog med grove, høyvokste graner med stor barmasse, samt en del mer kompakt skog; brukbart sjiktet (unntatt de fuktigste hellingene der foryngelsen har vært dårlig). En del bjørk inngår mellom de store granene. Noe fl ekkvis fordelt ligger det ganske mye granlæger på bakken, også i seine stadier, og temmelig kraftige dimensjoner. Dette er den eldste skogen som ble funnet i Finntjønndalen-området. Området kombinerer viktige egenskaper; gammel naturskog med gamle trær og dødved, samt rike vegetasjonstyper. Det ble ikke tid til nøye artsleiting, men noen arter ble påvist (3 rødlistearter - Entoloma caesiocinctum, svartsonekjuke, gammelgranskål). Det vurderes å være stort potensial for grasmarkssopp. Foreløpig settes verdien til B. 3 Folmerfjellet V Naturtype: Urskog/gammelskog - Granskog UTM: Ø:, N: BMVERDI: B Hoh: moh Areal: 84,daa Bratt, norvestvendt, jevn li under Folmerfjellet. En glissen storbregne-høgstaudegranskog dominerer, som nederst glir over i et belte med rikmyr. Rike sig og kildeframspring fi nnes noen steder. Området kan best beskrives som en åpen, rik plukkhogstpreget blandingsskog av gran og bjørk. Skogen er ofte temmelig åpen, stedvis direkte glissen med stor avstand mellom de store trærne (pga. hard plukkhogst og etterfølgende dårlig foryngelse på den frodige marka), andre steder mer kompakt. Grana er ofte grovdimensjonert. Mindre fl ekker har litt større konsentrasjoner av død ved, men for det meste er det lite læger, og nesten bare ferskt og middels nedbrutt. En god del bjørk, delvis relativt grove trær, fyller ut en del av åpningene. Her er også ganske bra med død bjørk. I høyden overtar bjørk dominansen. Området inngår i hensynsområde 03 (Korbøl 2003d). Det er imidlertid vanskelig å kjenne seg igjen i beskrivelsen som gis på registreringsskjemaet:...stedvis urskogsstruktur...mye grove læger særlig i sene nedbrytningsstadier.... Forbehold tas for at ikke alle deler av området ble sett i 2005, men likevel vurderes beskrivelsen på skjemaet som relativt misvisende. Artsmangfoldet virker ganske svakt, men med et visst potensial for grasmarkssopp. Mest interessant var et funn av kystdoggnål på død bjørk. Av andre gammelskogsarter ble det bare gjort enkeltfunn av duftskinn og gammelgranskål, noe som fører til at verdien blir B. 6 Kvitådalen Naturtype: Bekkekløfter - Bekkekløft UTM: Ø:385700, N: BMVERDI: C Hoh: moh Areal: 35,2daa Sørvendt bekkekløft med bratte lisider. Østsida er brattest med mye rasmark og lite skog. Noen gamle, men spinkle graner i dette partiet. Vegetasjonen er fl ere steder rik med bl.a. gulsildre. Vestsiden er høyproduktiv med ensjiktet og grov granskog på frodig mark. Høgstaudeskog og storbregneskog dominerer. Noen ferske-middels nedbrutte læger er spredt i området. Herskende trær er ca år gamle og gamle trær er mangelvare. I elva ligger det noen få gamle læger som er rester etter en gjennomhogst som er foretatt for noen tiår siden. 5 Finntjønna Naturtype: Urskog/gammelskog - Granskog UTM: Ø:38790, N: BMVERDI: C Hoh: moh Areal: 350,4daa Vestvendt lisiden med noe eldre granskog enn resten av dalen. Gran dominerer med noe innslag av bjørk. Granskogen er i aldersfase med fl ere glenner og åpne partier. Skogen er hovedsakelig middels godt sjiktet med noen partier som er godt sjiktet. Det er god alders- og dimensjonsspredning opp til ca 50 år og cm i diameter. Den eldste skogen fi nnes øverst i lia. En del innslag av død ved fi nnes, men hovedsakelig lite og middels nedbrutte læger. Kontinuiteten i død ved er relativt lav. Vegetasjonstypen er dominert av blåbærgranskog, men det fi nnes også en del innslag av rike partier med høgstaudeskog og storbregneskog. Flere områder er kalkpåvirket og en fi nner bl.a. innslag av stortveblad. Innslag av partier med åpen, frodig høgstaudeskog. 4 Skiftesbekken Naturtype: Bekkekløfter - Bekkekløft UTM: Ø:, N: BMVERDI: B Hoh: moh Areal: 47,2daa Området er ikke sett i felt 2005, beskrivelse hentet fra Korbøl (2003d). Nøkkelbiotop Aunsetran : Bekkekløft gravd ned i løsmasser, mye storbregne- og høgstaudeskog. Flersjiktet naturskog av gran, gamle trær opptil 300 år, litt dødved, deler nylig plukkhogd. Fuktig, en del hengelav. Funn av svartsonekjuke. Verdien er satt til B. Ut fra beskrivelsen å dømme virker dette fornuftig. Fordi området ikke er sett av oss er de enkelte kriteriene ikke verdisatt.

5 Artsmangfold Lokaliteten er tydelig fattig og utarmet på gammelskogsarter, både av vedboende sopp og knappenålslav. Det begrenser seg til spredte funn av noen få, relativt vidt utbredte naturskogsarter typiske for høyereliggende, eldre granskog i regionen (duftskinn, granstokkjuke, svartsonekjuke, gammelgranskål, sukkernål). Disse artene ble i all hovedsak påvist innenfor kjerneområdene, og i klart størst tetthet langs Besa og nord for Skåltjønnhaugen (kjerne og 2), der viktige nøkkelelementer stedvis opptrer i brukbar mengde. Her ville nok nøyere leiting gitt en del fl ere funn, særlig av knappenålslav. Kystdoggnål ble funnet på ei bjørk under Folmerfjellet (kjerne 3). Tatt i betraktning ganske mye stående, grov, død bjørk med naken ved var det likevel overraskende dårlig mangfold av denne artsgruppen her (selv om nøyere leiting sikkert ville avdekket noen fl ere arter). Heller ikke makrolavfl oraen kan sies å være mer enn middelmådig variert. Av typiske mengdearter, som kan ha masseforekomster i gammel naturskog, opptrer gubbeskjegg, korallav og gammelgranlav bare i moderate mengder. Lungeneversamfunnet fi nnes sparsomt på rogn. Derimot er det naturbetingete artsmangfoldet rikere, både mht. karplantefl oraen og jordboende sopp. Langs Besa ble det påvist et brukbart utvalg av mykorrhizasopp tilknyttet rik granskog, så som rødfl ekket vokssopp, stankmusserong, grantårekremle, svovelriske og sotriske, samt mer uvanlige arter som duftbrunpigg, Ramaria spp. og gulkantmusserong. Her ble det også gjort et funn av den sårbare slørvokssoppen, som helst går i rikere, noe kalkpåvirket, litt fuktig granskog og med nordlig utbredelse i Norge. Likevel er nok skogen noe for fuktig og ikke kalkpreget nok til at de mest kravfulle elementene av mykorrhizasopp kommer inn, og området vurderes derfor som middels for denne gruppa. Flere steder i området (Besa, Flakksetran, Skåltjønnhaugen N, Folmerfjellet) kan det derimot forventes et betydelig utvalg av grasmarkssopp, særlig i de rikeste (kalk)høgstaudeskogene nord for Skåltjønnhaugen. Det ble dessverre liten tid til å leite etter disse artene. Et raskt søk ga funn av lutrødskivesopp, mørktannet rødskivesopp, Entoloma caesiocinctum (DC) og kjeglevokssopp. Trolig er det innen gruppa grasmarkssopp at området har størst potensial. Grunneier kunne opplyse om at det tidligere er funnet elvemusling omkring samløpet Besa-Finntjønndalselva. Det er imidlertid ikke kjent verken hvor stor populasjonen er eller hvorvidt populasjonen er reproduserende. Uansett er dette interessant, og tyder på god vannkvalitet i nedbørsfeltet. Samlet sett vil en karakterisere artsmangfoldet som ganske svakt for artsgrupper tilknyttet gamle trær, død ved og andre naturskogsbetingete parametre, men middels rikt for grupper mer tilknyttet naturgitte egenskaper (kombinasjon eldre skog + rikt naturgrunnlag/vegetasjon). Vilt Under inventeringen ble det sett lavskrike et par steder, samt spredte hakkemerker av tretåspett i granskogene. De gamle granskogene antas på generelt grunnlag å ha en viss verdi for arealkrevende gammelskogsarter som disse to, uten at lokaliteten skiller seg ut som spesielt viktig i forhold til andre gammelskogsområder i høyereliggende deler av Trøndelag. Ved Besvatnet ble det også sett ei kongeørn. Ellers kunne grunneieren av Besvatnet-området fortelle at det hadde vært aktivitet av bjørn i området i dagene før feltarbeidet ble gjennomført. Tabell: Artsfunn i Finntjønndalen. Kolonnen Totalt antall av art summerer opp antall funn innenfor området. 0 betyr at artsfunnet ikke er tallfestet, men begreper som mye, en del, sparsomt, spredt o.l. er brukt. Det store tallet i kolonnen Funnet i kjerneområde henviser til hvilke kjerneområder arten er funnet. Det lille tallet angir hvor mange funn som er gjort i hvert kjerneområde. 0 betyr tekstlig kvantifi sering. Små tall uten kjerneområdenummer angir funn utenfor kjerneområder. Gruppe Vitenskapelig navn Norsk navn Rødlistestatus Totalt antall av art Funnet i kjerne-område (nr) Muslinger Margaritifera margaritifera Elvemusling V Orkidéfamilien Listera ovata Stortveblad 2 2 Busk- og bladlav Degelia plumbea Vanlig blåfi ltlav Lobaria pulmonaria Lungenever 2 2 Lobaria scrobiculata Skrubbenever Peltigera collina Kystårenever Skorpelav Chaenotheca brachypoda Dverggullnål Chaenotheca subroscida Sukkernål Sclerophora peronella Kystdoggnål 3 Sopp markboende Entoloma caesiocinctum DC 2 Hydnellum suaveolens Duftbrunpigg Hygrocybe conica Kjeglevokssopp 2 Hygrophorus purpurascens Slørvokssopp V Sopp vedboende Climacocystis borealis Vasskjuke Cystostereum murrayi Duftskinn DC Phellinus chrysoloma Granstokkjuke

6 Gruppe Vitenskapelig navn Norsk navn Rødlistestatus Totalt antall av art Funnet i kjerne-område (nr) Phellinus nigrolimitatus Svartsonekjuke DC Pseudographis pinicola Gammelgranskål DC Veluticeps abietina Praktbarksopp 2 Avgrensing og arrondering Finntjønndalen er i utgangspunktet et meget velavgrenset dalføre, med hele nedslagsfeltet (unntatt høyfjellet) og hele det oppnåelige spennet i naturtyper fanget opp. Dette vil på lang sikt derfor kunne fungere som et ganske funksjonelt naturskogsområde. For å få til denne avgrensningen er det imidlertid nødvendig å inkludere ganske store arealer ungskog og hogstfl ater i dalbunnen omkring samløpet Besa-Finntjønndalselva. Mye av arealet i et slikt storområde vil bestå av relativt triviell og marginal høyereliggende granskog med (isolert sett) ganske begrensete naturverdier i en skogvernsammenheng. Likevel kan en på lengre sikt godt vurdere granskogene innover langs Finntjønndalselva som restaureringspotensial. På den annen side er det mulig å konsentrere de viktigste verdiene til et mindre område (se kart, avgrensning daa). Det er kjernene, 2 og (delvis) 3 som har de viktigste naturkvalitetene isolert sett. Disse områdene kan bindes sammen, og med visse justeringer samtidig få en ganske god arrondering av Besas dalgang. Ulempen med en slik avgrensning er at arrronderingen og spennet i økologisk variasjon da blir betydelig dårligere. På et rent faglig grunnlag er det vanskelig å vurdere hvorvidt det ene alternativet er å foretrekke framfor det andre. Det kommer an på hvor mye en ønsker å vektlegge å få inkludert størst mulig areal med restaurerbar granskog i et velavgrenset dalføre. Andre inngrep Foruten skogbruksinngrep er området svært lite preget av nyere tids aktiviteter. Dette begrenser seg mest til noen få hytter ved Besvatnet. Lengst sør går det også ei ATV-løype et stykke innover myrfl atene under Folmerfjellet. Vurdering og verdisetting Finntjønndalen representerer et ganske typisk utsnitt av naturen i dette høydelaget i regionen. Området er velavgrenset, og tar opp i seg en lang skogdal, med brukbart spenn i økologisk variasjon fra fattige til rike granskogstyper og fra mellomboreal granskog til snaufjell. Dalføret har visse landskapsmessige verdier rent estetisk og som en del av et større INON-område uten tekniske inngrep. Innslaget av rike granskogstyper (delvis kalkpåvirket høgstaudeskog) er ganske bra i deler av området. De største naturkvalitetene er knyttet til kjerneområder som kombinerer eldre skog med slik rik høgstaudevegetasjon. Her fi nnes også et brukbart artsmangfold både av karplanter (vidt utbredte, relativt vanlige arter), og jordboende sopp (et visst potensial for til dels sjeldne arter, særlig innen grasmarkssopp). Mht. skogtilstand og tilhørende artsmangfold er kvalitetene mer middelmådige, og området skiller seg i så måte ikke nevneverdig ut i forhold til store deler av høyereliggende granskog i Namdalen. Unntaket er skogen nord for Skåltjønnhaugen (kjerne 2), som har ganske gammel naturskog, men dette partiet utgjør bare en arealmessig liten del av området. Stor grad av forstlig påvirkning gjennom lang tid trekker verdivurderingen betydelig ned. Lang tids harde gjennomhogster har ført til gjennomgående stor mangel på viktige strukturer og et omfattende kontinuitetsbrudd på størsteparten av arealet, som igjen har gitt et tydelig utarmet mangfold av naturskogsarter. I tillegg kommer de relativt omfattende fl atehogstene i nedre del av dalføret. Disse preger området i ganske betydelig grad og har også redusert arealet høyproduktiv granskog en del. Området har ganske mye rik høgstaudegranskog, og oppfyller i så måte ganske godt mangelanalysen mht. denne spesielle skogtypen (jf. Framstad et al. 2002, 2003). Ellers bidrar området i liten grad til viktige mangelkriterier, og samlet sett anses området som moderat egnet til å oppfylle viktige mangler. Finntjønndalen har samlet sett relativt moderate verneverdier, og skiller seg i liten grad ut fra tilsvarende høyereliggende granskogsområder i regionen. Verneverdiene varierer imidlertid en god del. De klart viktigste kvalitetene fi nnes i Besas dalgang, hvor både den rikeste granskogen og den eldste naturskogen står. Dette delområdet har isolert sett klar regional verneverdi (**). Resten av området kan ikke sies å heve seg over lokal verdi (*) isolert sett, men vurdert som et større funksjonelt naturskogsområde anses hele området likevel som regionalt verneverdig (**).

7 Tabell: Kriterier og verdisetting for kjerneområder og totalt for Finntjønndalen. Ingen stjerner (0) betyr at verdien for kriteriet er fraværende/ ubetydelig. Strek (-) betyr ikke relevant. Se ellers kriterier for for verdisetting i metodekapittelet. Kjerneområde Urørthet Dødved mengde Dødved kont. Gamle bartrær Gamle løvtrær Arter Gamle edelløvtrær Treslagsfordeling Variasjon Rikhet Størrelse Arrondering Besa ** ** * ** * - * ** *** ** - - ** 2 Skåltjønnhaugen N ** ** ** ** * - * * *** ** - - ** 3 Folmerfjellet V ** * * ** ** - ** * *** * - - ** 6 Kvitådalen ** * * * 0 - * * *** * - - * 5 Finntjønna ** ** * * * - ** ** *** * - - * 4 Skiftesbekken - - * Samlet verdi Totalt for Finntjønndalen * ** * ** * - * ** ** * ** *** ** Referanser Framstad, E., Økland, B., Bendiksen, E., Bakkestuen, V., Blom, H. & Branderud, T. E Liste over prioriterte mangler ved skogvernet. - NINA oppdragsmelding pp. Framstad, E., Økland, B., Bendiksen, E., Bakkestuen, V., Blom, H. og Brandrud, T.E., Evaluering av skogvernet i Norge. Fagrapport 54, NINA. 46 s. Korbøl, A Nøkkelbiotoper og hensynsområder i statsskoger og statsallmenninger i Midt-Norge. Delrapport 3. Prevista rapport 3/2003. Moen, A., 998. Nasjonalatlas for Norge: Vegetasjon. Statens kartverk, Hønefoss, 99 s. NGU 2006a. Berggrunnen i Norge N250:

8 Finntjørndalen (Grong,/Høylandet/Namsskogan, Nord-Trøndelag). Areal (23.34)daa, verdi ** Sør-Snøådalen 488 Øystre Kjølstadfjellet 82 Flyin Pålåtjønnin Finntjønn- 495 fjellet Finntjønna Kvitådalen Nyfjelldomma Nyfjelltjønna 525 Finntjønndalen Finntjønndalselva Gåsvasselva Nyfjelldalen Bestjønnin Besa 266 Øysterskåltjønna Flakksetran Fallbekken Besvatnet Skåltjønnhaugen Vesterskåltjønna 376 Ådalen Aunlitl- 54 fjellet 404 Skiftesbekken Aunsetran Folmerfjellet 625 Øystre Folmerelva 46 Naturfaglige registreringer i forbindelse med vern av skog på Statskog SF's eiendommer ± Verneforslag Tidligere registreringer Målestokk : Kartgrunnlag 60 N50 Ekvidistanse 20m Produsert Alternativ grense Omr. for vurdering (DN2005) Rutenett km Folmer Kjerneområder Eksisterende verneområder WGS84, sonebelte Skarlandselva 4 3 Folmerelva Tjønndalen Namsen 88 Setervollen Åsmulen Bergenget 48 Nyheim Åsvang 38000mE mE Oppkastmyr 89 Finnkru- Lavinatjøn haugan mN

9 Bilder fra området Finntjønndalen Utsikt mot nord gjennom Finntjønndalen, fra Skåltjønnuhaugen. Foto: Tom Hellik Hofton Frodig gammel skog fra kjerne 2 på Skåltjønnhaugen. Foto: Tom Hellik Hofton Parti fra Besvatnet. Foto: Jon T. Klepsland Nedre deler av selve Finntjønndalen preges av mye inngrep, men disse partiene er vanskelige å unngå pga. arrondering. Foto: Tom Hellik Hofton