Grip teksten. 3 Forestillinger om det norske. Forestillinger om det norske hva er det? Frihet, selvstendighet og demokrati: patriotisme.

Transkript

1 3 Forestillinger om det norske Forestillinger om det norske hva er det? I perioden begynte et intenst arbeid med å formulere og definere hva det ville si å være norsk. En ny generasjon kunstnere, journalister og vitenskapsmenn bidro til å skape en nasjonal identitet. Drivkraften var å markere norsk selvstendighet og særegenhet mot andre europeiske land, særlig Sverige og Danmark. Forestillingene om norsk egenart ble forankret i politikk, historie, bondekultur, folkediktning og språkspørsmål. Forestillinger, ideer og tanker om hva som er norsk, er neppe helt de samme i dag som de var på 1800-tallet. Men i aktuelle samfunnsspørsmål kan vi likevel finne flere likheter mellom datidas og dagens forestillinger om hva som er typisk norsk. Vi skal rette blikket både mot tekster fra 1800-tallet og mot tekster fra vår egen samtid, og se hvordan de framstiller forestillinger om det norske. Nasjon og stat Rundt 1800 var Norge et land uten å være en nasjon og uten å være en stat. I senmiddelalderen forsvant den gamle norske staten, og den ble ikke etablert igjen før i Fram til splittelsen fra Danmark i 1814 hadde statsadministrasjonen og kongemakten sete i København. Norge var en provins uten symboler som kunne virke samlende på folket. Storslåtte byggverk som operahus og teater, bildekunst og litteratur, musikk og eget skriftspråk som andre land og storbyer kunne skilte med, eksisterte ikke i Norge. Men utover på 1800-tallet endret dette seg. Første halvdel av 1800-tallet utmerket seg ved en ny bevissthet om at Norge hadde en rik kulturskatt, særlig blant bøndene. Denne kulturskatten visste de øvre sosiale lagene lite om. Det ble skapt en ny kultur som var inspirert av norsk natur og norsk historie. Frihet, selvstendighet og demokrati: patriotisme Mange lærde nordmenn var misfornøyde med unionen med Danmark, spesielt fordi de mente at Danmark ble prioritert økonomisk. Den franske revolusjonen i 1789 og ideene om likhet, frihet og brorskap og spørsmålet om menneskerettigheter inspirerte til demokrati og rettferdighet. Bøndene spilte en avgjørende rolle i utformingen av den nye Grunnloven. Det hadde særlig sammenheng med at norske bønder, som i motsetning til de danske, var frie og selvstendige og hadde helt andre forutsetninger for å delta i arbeidet med å bygge opp demokratiet. H. Aschehoug & Co Side 1

2 Etter 1814 vokste det fram en norsk offentlighet, som bandt sammen landet og ga kraft til norsk identitet og forestillinger om det norske. Rundt 1840 var det omtrent 20 prosent som kunne lese i dette landet, men mot slutten av tallet fikk alle rett til skolegang uavhengig av klasse eller sosial status. Samtidig ble det satt i gang et storstilt arbeid med å binde landet sammen med veier, jernbane, telegraf og dampskipsruter. Ideologiske motsetninger Det var ikke full enighet om hvordan norsk identitet skulle bygges. En stor uenighet oppsto mellom to de dikterne og samfunnsdebattantene Henrik Wergeland og Johan Sebastian Welhaven. Wergeland og Welhaven var uenige om språk, litteratur og politikk, og de ble bitre fiender. Men begge var inspirert av romantikkens idealer, den åndsretningen som oppsto i Tyskland rundt 1800, og begge skrev litteratur i romantikkens ånd. Her skal vi legge vekt på deres samfunnsengasjement og holdninger til politikk. For Wergeland var det å være norsk ensbetydende med å være demokrat og kjempe for rettferdighet. De konservative var unorske, mente han. Tilhengerne hans i «Norskhedspartiet» eller «Patriotene» så hvordan unionen med Danmark hadde bidratt til å utarme landet. Selv om unionen med Danmark nå var oppløst, var det nødvendig å bryte all forbindelse med landet. Det var kontinuiteten i norgeshistorien han var opptatt av, og som han skrev om, blant annet i det store historieverket Norges Konstitutions Historie ( ). I kampen for rettferdighet drev Wergeland også et omfattende opplysningsarbeid for å utdanne folk slik at de kunne ta del i demokratiseringsprosessen. Han startet folkebibliotek, skrev opplysningshefter, ga ut bladet For Arbeidsklassen og skrev lærebøker. Og ikke minst holdt han utallige foredrag og jobbet for å oppheve paragrafen i Grunnloven som forbød jøder og jesuitter å komme inn i Norge. Han skrev enormt mye og i alle sjangre de 37 årene han levde. Wergeland deltok i så å si alle 17. mai-markeringer og brukte dagen til å kjempe for sosial rettferdighet. Idégrunnlaget for arbeidet hans danner mye av fundamentet som nasjonen Norge fortsatt hviler på. Welhaven delte ikke de demokratiske ideene til Wergeland. Det var eliten som var best egnet til å lede et demokrati «lyset kommer ovenfra», sa han. Og det var kulturen til overklassen han interesserte seg for. Disse gruppene var orientert mot Danmark og Europa. Kretsen rundt Welhaven ble av Wergelands krets ironisk kalt «Intelligenspartiet» eller «Danomanerne». H. Aschehoug & Co Side 2

3 Welhaven var mer filosofisk og mindre politisk engasjert enn Wergeland, og i tråd med nasjonalromantikkens idégrunnlag trodde han på en «folkeånd». Welhaven bidro på sin måte til å bygge opp under en norsk identitetsfølelse. Han var opptatt av folket, spesielt bondebefolkningen som bærere av tradisjon og folklore, og han skrev episke dikt om ulike sagnskikkelser. I den ideologiske striden mellom Wergeland og Welhaven kan vi nok likevel slå fast at det var Wergelands politiske holdninger som fikk størst gjennomslag i Norge i tiårene som fulgte. Patriotisme i dag? Det patriotiske arbeidet som startet rundt 1800, har skapt politiske dønninger helt fram til vår tid. Kanskje kan effekten av den nye politiske bevisstheten fra 1800-tallet forklare hvorfor mange i vår samtid har en ryggmargrefleks mot at andre enn de som bor i landet, skal bestemme over oss. Ikke sjelden kommer dette til uttrykk i for eksempel spørsmålet om norsk EU-medlemskap eller i innvandringsdebattene. Kanskje friheten og selvstendigheten vi en gang oppnådde, kan få karakter av egenrådighet og selvgodhet? Kanskje noen synes at 17. mai-feiringen er et utslag av patriotisme og selvgodhet i en globalisert verden? Kanskje noen synes det er viktig å holde på tradisjoner og feire det landet en gang oppnådde? Og kanskje det ikke er noen motsetninger mellom en nasjonal stolthet og det å leve i en globalisert verden? Folkediktning norske tradisjoner? En av nasjonalromantikkens ideer var at ethvert land hadde sin egen «folkeånd». Det var samfunnseliten som var særlig opptatt av å finne en norsk egenart, og den fant de i bygdekulturen og hos bøndene. Det var her man kunne finne den norske folkeånden, og på ganske få år ble folkekulturen kjent for byfolk og overklassen. P. Chr. Asbjørnsen ( ) og Jørgen Moe ( ) hadde hørt om interessen for folkedikting ute i Europa. Asbjørnsen og Moe reiste rundt på bygdene, skrev ned det de hørte, og fikk det på trykk til det lesende bypublikumet. Folkediktningen hadde blitt overført muntlig, eller tradert, gjennom generasjoner siden middelalderen og hadde fungert som underholdning for voksne bygdefolk. Nå ble den også litteratur for barn og borgerskap i byene. Også viser og folkemusikk ble samlet inn og gjort kjent. Eventyr De muntlige folkeeventyrene ble skriftlig litteratur i fornorsket språkdrakt, noe som bidro sterkt til at Norge fikk sin egen nasjonallitteratur. Folkeeventyrene H. Aschehoug & Co Side 3

4 ble utgitt i små, billige hefter slik at alle kunne ha råd til å kjøpe dem. Det første kom i og hadde tittelen Norske Folkeeventyr. Nokså snart fikk eventyrene en enda større leserkrets ved at flere ble trykt i Nordahl Rolfsens Læsebog for Folkeskolen fra Denne leseboka var dominerende i folkeskolen helt fram til 1950-årene. Eventyr er en internasjonal sjanger, som opp gjennom historien har vandret fra land til land og mellom kulturkretser over hele verden. Likevel viste eventyrene som Asbjørnsen og Moe samlet inn, noe særnorsk, først og fremst i natur- og dyremotivene. Jørgen Moe mente også at det særnorske kom fram i personkarakterene. Mange av eventyrene har som funksjon å gi folk et håp om et bedre liv. Samtidig formidler de en god moral der det gode seirer til slutt. De urnorske naturmotivene og karaktertypene har for alltid festet seg på netthinnene våre, takket være illustrasjonene til kunstnere som Erik Werenskiold og Theodor Kittelsen. Sagn Sagn gir seg ut for å være sanne og basert på virkelige personer og miljøer. Ofte diktet Asbjørnsen til både innledning og avslutning, en rammefortelling, til de sagnene han hørte. Sagnene ble mer troverdige når de ble plassert i et norsk landskap og til mennesketyper som illustrerte det typisk norske. Sagnet om Per Gynt er knyttet til stedet Kvam og forteller at Per levde i Gudbrandsdalen og jaktet i Rondane, et sagnstoff som Ibsen brukte i sitt lyriske drama om Peer Gynt. Folkeviser Folkevisene eller balladene ble samlet inn av Olea Crøger ( ) og Magnus Brostrup Landstad ( ). Visene var opprinnelig for overklassen, og de ble til ved franske og engelske hoff i middelalderen. Ofte handler de om kjærlighet og sjalusi mellom mennesker fra høyere sosiale lag, noe eventyr og sagn sjeldnere gjør. Balladene tok opp i seg norske myter og overtro. Det var gjerne kvinner som framførte visene, mens menn oftest sto for musikken. Folkekultur i vår tid Diktning, musikk og dans fra den norske folkekulturen har en solid posisjon også i vår tid. Fremdeles står folkemusikk, folkedans og norske håndverkstradisjoner sterkt i landet og bidrar til våre forestillinger om hva som er urnorsk. Dagens folkediktning overføres i stor grad via sosiale medier, tv og filmer. Tvserier som Twilights, Åndenes Hus, Six feet under og True Blood har noe av folkediktningens elementer av overtro, overnaturlige fenomener og skumle historier. Moderne vandrehistorier, vitser og spøkelsesfortellinger formidles via Internett og sosiale medier, SMS og e-poster. H. Aschehoug & Co Side 4

5 «Søndagsbønder» I tråd med den nasjonalromantiske tidsånden i og 1850-årene ble bønder og det livet de levde i norske bygder, framstilt i et romantisk skjær, som «søndagsbønder». Forfatterne koblet livet i Bygde-Norge sammen med motiver fra både folkekulturen og fra sagalitteraturen. Bjørnstjerne Bjørnsons ( ) bondefortellinger kan plasseres inn i et slikt bilde. Synnøve Solbakken (1857) er den mest kjente. Bondefortellingene til Bjørnson kalles gjerne dannelsesromaner. Det vil si at vi møter personer som på forskjellige måter er «uferdige» eller umodne, men som modnes og blir helstøpte. Tanken til Bjørnson var å gi bøndene et selvbilde de kunne kjenne seg igjen i og ikke minst få selvtillit av. Det var viktig i en tid da det nettopp var bøndene som skulle bygge nasjonen. Et verk som særlig kom til å stå som selve symbolet på det norske og på nordmenn, er Henrik Ibsens ( ) lyriske drama Peer Gynt (1867). Ibsen spiller her på den nasjonalromantiske tidsånden. Personene i stykket snakker på et «folkevisespråk» med rim og rytme. Peer Gynt blir av mange regnet som hovedverket til Ibsen, og mange vil si det er Norges store nasjonalepos. Stykket bygger på sagnet om jegeren og skrytepaven Per Gynt, som Asbjørnsen hadde gjort kjent. I dramaet møter vi den fattige bondesønnen Peer. Han har høye ambisjoner, og den vesle bygda i Gudbrandsdalen er for trang for ham. Han røver en brud i et bryllup, blir lyst fredløs og flykter fra landet. I Asia og Afrika slår han seg opp som en skruppelløs forretningsmann, og i ørkenen kroner han seg selv til keiser. Etter 40 år i utlandet reiser han hjem til Norge og blir konfrontert med sitt egoistiske liv. Det er bare Solveig som tar imot ham uten krav. Vi får lite sympati med Peer. Han blir nådeløst utlevert. Likevel blir vi som lesere fascinert av ham, for Peer utfordrer både selvinnsikten og selvforståelsen vår. Dagens «søndagsbønder»? Til tross for at Norge ikke lenger er et bondesamfunn, henter mye av nyere norsk litteratur motiver fra Bygde-Norge. Ofte skildres et oppbrudd fra ståk og mas i storbyen og en lengsel tilbake til naturen og bygda, som blant annet Per Pettersons roman Ut og stjele hester (2003). Jonny Halberg har skrevet flere bøker om livet i bygda Melhus i Sør-Trøndelag. Halbergs bøker beskriver en slektshistorie med sterke familiebånd, kjærlighet og svik, men de gir også innblikk i hvordan bygda forandres og påvirkes av storsamfunnet. H. Aschehoug & Co Side 5

6 Tilbake til historien Interessen for norsk historie ble en viktig del av den nasjonale bevisstheten. Nasjon og historie var to sider av samme sak. Ideen var å vise at Norge en gang før unionstida, eller «400-årsnatten», hadde vært et rikt og selvstendig land med sin spesielle egenart. I løpet av et par tiår ble det skrevet flere bøker om norsk historie. Wergeland var først ute med det store historieverket sitt, og P.A. Munch skrev hele åtte bind om Det norske Folks Historie ( ). Jacob Aall oversatte Snorres Kongesagaer fra norrønt til dansk-norsk ( ). Kongesagaene om den fjerne fortida vår inspirerte mange kunstnere, både forfattere og malere. Både Henrik Ibsen og Bjørnstjerne Bjørnson skrev historiske verk. Ibsen mente at for å forstå forhold i samtida måtte en se dem som ledd i historiske prosesser. Han skrev sju dramaer med historisk innhold, men det var bare fire av dem han senere gikk god for. Fru Inger til Østråt (1857) og Kongsemnene (1863) er de mest kjente. Bjørnson skrev i alt fire dramaer med stoff fra sagatida. Personene vi møter, er stort sett norske konger på og 1200-tallet, ofte framstilt med sammensatte og vaklende personlighetstrekk, som i Kong Sverre (1861) og dramatrilogien om Sigurd Slembe fra Interesse for norsk historie i dag? Diktning basert på faktiske historiske hendelser har beholdt sin popularitet til dags dato. Fortidige hendelser i bøker, filmer og skuespill vekker interesse og engasjement hos et stort publikum. Flere av nåtidas forfattere gjør som Ibsen og Bjørnson og henter stoff fra norsk vikingtid og middelalder. Thorvald Steen beskriver i boka Konstantinopel (1999) Sigurd Jorsalfares reise til og opplevelser i Konstantinopel på 1100-tallet. Det som kanskje utmerker seg, er sakprosabøker med historisk stoff. Blant mange biografier om historiske personer kan vi trekke fram et lite knippe: Tor Bomann-Larsen har blant annet skrevet bøker om Roald Amundsen og hele seks bøker om kongeparet Haakon og Maud. Dokumentarer og spillefilmer med historisk stoff er ofte publikumsmagneter. H. Aschehoug & Co Side 6

7 Språklig bevissthet: Dansk språk i en norsk nasjon? Selv om Norge var i union med Sverige, var kulturfellesskapet med Danmark fremdeles sterkt. Skriftspråket var dansk, og skrivende nordmenn skrev på dansk. På bygdene, der om lag 90 prosent av folket bodde, var talespråket et mangfold av dialekter. Den sosiale eliten i byene prøvde å snakke dansk, men de fleste brukte en såkalt dannet dagligtale, basert på dansk ordforråd, men med norsk uttale. Forestillinger om det særegne norske kom utover i 1830-årene til å dreie seg om skriftspråket. To personer markerte fløyene i språkspørsmålet. Knud Knudsen ( ) ønsket et nytt norsk språk basert på talespråket til overklassen i byene. Dette var mer ensartet enn de mange bygdedialektene, som skulle danne grunnlag for det skriftspråket som Ivar Aasen ( ) arbeidet fram. Landsmål eller dansk-norsk som dikterspråk? Språkstriden fikk konsekvenser for forfattere og journalister. Hvilket språk skulle de velge? Kunne de skrive på dansk når de i nasjonalromantisk ånd søkte å formulere det særegne norske gjennom diktningen sin? Asbjørnsen og Moe løste dette dilemmaet ved å velge den gylne middelvei, det som ble kalt eventyrstilen, med enklere setningsbygning og ord og uttrykk fra norske dialekter. Ivar Aasen var bondesønn fra Sunnmøre og ble tidlig klar over hva han ville bruke det nye språket til: Han ville at bondestanden skulle få et skriftspråk som de kunne kjenne seg hjemme i. Aasen var ikke bare språkforsker, han var også journalist og forfatter. I diktsamlingen Symra (1863) og skuespillet Ervingen (1855) fikk han prøvd ut landsmålet også som dikterspråk. Aasmund Olavsson Vinje ( ) var husmannssønn fra Vinje i Telemark. Han var journalist og dikter. Vinje skrev til å begynne med på dansk- norsk, men gikk etter hvert over til å skrive på landsmålet. Det er ellers diktene sine Vinje er særlig kjent for i dag. Diktet «Blåmann, blåmann, bukken min» står fremdeles i sangbøker for barn, og «Ved Rondane» har blitt en nasjonalromantisk klassiker. H. Aschehoug & Co Side 7

8 Språkengasjement i dag Det er neppe en overdrivelse å hevde at nordmenn er spesielt engasjert i språkspørsmål. Tv-programmer som Typisk norsk og Dialektriket er bevis på interessen for språk hos mange nordmenn. Språk er blitt en viktig identitetsmarkør for våre forestillinger om det norske, og meningene om språk er mange og sterke. Både bruk av dialekter i det offentlige rom og ulike syn på de to målformene nynorsk og bokmål blir ofte debattert. Men folks engasjement i språkspørsmål handler om mer enn dette. Det dreier seg også om innflytelsen fra andre språk, spesielt engelsk/amerikansk. Et spørsmål er om dette kan true det norske språket, eller om det er et uttrykk for at alle språk er dynamiske og i stadig utvikling. H. Aschehoug & Co Side 8