Olav Hindahl. Per Maurseth

Transkript

1 26 om alkoholvaner. Men slik situasjonen hadde utviklet seg, fikk han en bitter sorti - angrepet og utskjelt nærmest som en forræder. Poenget var ikke forhandlingene m ed A rbeidsgiverforeningen eller selve avstemningsreglene. M edlemmene reagerte mot at den borgerlige staten skulle sette regler for deres egen organisasjon. Det var et anslag mot arbeidernes ære og selvbevisthet. Seinere gikk hovedtrekkene i Halvard Olsens forhandlingsopplegg inn i hovedavtalen av 1935, uten at det skapte særlig røre. Som tilskuer måtte Halvard Olsen se at hans egen linje ble fortsatt under det nye regime. På kongressen i 1934 klaget Halvard Olsen over undergravningsarbeide mot ham. Tenkte han på Tranm æl? H alvard Olsen var i 1925 Tranmæls kandidat til ledervervet - det gjaldt å danke ut en erklært kommunist. Men allerede på kongressen i 1927 forsøkte Tranmæl å kaste sin gamle kam p felle. Den gang var Halvard Olsens posisjon for sterk. I 1934 falt han for eget grep, og befridde dermed Tranmæl for et problem. For Halvard Olsen var for uavhengig etter de politiske ledernes smak. Han satte alltid de faglige interessene i høysetet, og hadde ved flere anledninger vist at han kunne sette partipolitiske direktiver til side. Ikke minst i 1934, da Arbeiderpartiet tydelig siktet mot regjeringsmakten, må partilederne ha ønsket seg en m indre egenrådig LO-form ann. Det er noe ironisk i dette, for det går en rød tråd fra Halvard Olsens virke til 1930-årenes sosialdemokrati. Som LO-formann var Halvard Olsen med på å stake ut en kurs for kriseløsning som svar på ropene om brød og arbeid. Det var fagbevegelsen som gikk foran her. Arbeiderpartiet kom etter, og la seg i 1930-årene tett opp til samme kursen. Olav Hindahl ( ) avløste i 1934 Halvard Olsen som LO-formann og satt i dette vervet til han i 1939 hle utnevnt til arbeidsminister i Nygaardsvolds regjering. Hindahl hadde fra 1926 vært sekretær i Centralforeningen fo r Boktrykkere og fra 1928 forbundsformann. Som LOformann la Hindahl stor kraft i arbeidet med å omstille fa g organisasjonen fr a øverst til nederst til de nye faglige og politiske linjer. Per Maurseth Olav Hindahl Olav Hindahl ble valgt til formann i Landsorganisasjonen på kongressen i Det var den stormende kongressen som kastet den gamle formannen Halvard Olsen og flere sekretariatsmedlemmer fordi de hadde godtatt at Stortinget skulle vedta en lov med regler for avstemning over tariffavtaler. Straks lovforslaget ble kjent, reiste Tranmæl motstanden på lederplass i Arbeiderbladet. Tranm æl var også m edlem av

2 LO-sekretariatet, m en der overlot han til Olav Hindahl å sette frem det forslag som samlet flertall om å avvise loven om avstemningsregler. I representantskapet like etter ble det gjort enstemmig vedtak mot loven. Det var i april. Siden vokste opposisjonen mot Halvard Olsen til en massebevegelse. Da kongressen trådte sammen i november, var det ikke lenger spørsmål om han kunne ri stormen av, men hvor mange han skulle trekke med seg i fallet. For Tranmæl og hans gruppe ble det også et problem å kontrollere opposisjonen. Nettopp på denne tiden forberedte Arbeiderpartiet seg til å overta regjeringsmakten. Derfor var det maktpåliggende å hindre at opposisjonen i fagbevegelsen tvang igjennom en skjerpet kam plinje. Dette lyktes. Det ble valgt et nytt sekretariat, som for de innvidde hadde en betryggende moderat og partilojal profil. For de uinnvidde kunne det se annerledes ut. Kongressen valgte fire fastlønte tillitsmenn: Olav Hindahl (formann), Konrad Nordahl (nestformann), I.B. Aase (hovedkasserer) og Lars Evensen (sekretær). Av disse var det bare Hindahl som hadde holdt fast ved Arbeiderpartiet gjennom splittelsesårene. De tre andre hadde gått til NKP i Nordahl og Aase gikk tilbake til DNA i 1929, Evensen noe senere. Innslaget av tidligere kom m unister ble forsterket på kongressen i tillegg til de fire som ble gjenvalgt, ble også Elias Volan valgt inn som den fem te fastlønte tillitsmann. Under denne ledelsen gikk Landsorganisasjonen gjennom en kraftig vekst og en dyptgripende omstilling i resten av 1930-årene. Fra 1934 til 1939 ble medlemstallet mer enn fordoblet - fra til Veksten gikk både i dybden ved økt oppslutning fra fagbevegelsens tradisjonelle rekrutteringsfelter, og i bredden ved organisering av yrkesgrupper som tidligere hadde stått utenfor. Om stillingen bestod i en helhjertet satsing på en parlamentarisk krisepolitikk i nært samarbeid med Arbeiderpartiet. Det innebar å gi høyeste prioritet til å få produksjonen opp og arbeidsløsheten ned og å bidra til å sikre regjeringsmakten for Arbeiderpartiet. Bedriftslivet trengte lønnsomhet, og arbeiderregjeringen trengte fred i arbeidslivet for å sikre sin stilling og kunne gjennomføre sine kriseplaner og sosialpolitiske reformer. Fagbevegelsens hovedbidrag ble å begrense lønnskravene og få oppgjørene i havn uten arbeidsstans for sine egne kjernegrupper, og å støtte inntektsøkning for de dårligst stilte; alderstrygd for de gamle og høyere lønn for primærnæringens arbeidere ved å bedre disse næringenes lønnsom het ved

3 28 høyere priser og offentlige overføringer. Gjennom skatter og priser måtte de fagorganiserte ta sin del av byrden ved denne krisepolitikken. Dette programmet innebar at de enkelte faggrupper og forbund i Landsorganisasjonen måtte hindres i å gå sine egne veier og nytte ut sine egne m uligheter i lønnskampen. Alle m åtte underordne seg fagbevegelsens felles linje, og L andsorganisasjonen måtte i siste instans underordne seg partiet og regjeringen. G ruppeinteresser m åtte vike for klassens interesser, og klasseinteressen for sam funnsinteressen. Slik skulle grunnlaget legges for å bekjempe arbeidsløsheten, slå den fascistiske fare tilbake og sikre et utvidet velgergrunnlag for arbeiderbevegelsen ved å bygge allianser med småkårsfolk i alle næringer. Det var denne oppfatning som ifølge Hindahl måtte hamres inn i hver eneste fagforeningsmanns sinn. Agitatorisk ble dette fulgt opp med en voldsom satsing på dette budskapet i fagbladene og i AOFs opplysnings- og skoleringsarbeid, og organisatorisk gjennomgikk fagorganisasjonen en m odem i- serings- og sentraliseringsprosess. Apparatet ble myndigere og m er profesjonelt. Omstillingen lyktes langt på vei. Tariffoppgjørene i siste halvdel av 1930-årene gav stort sett ikke m er enn priskompensasjon, og prolongasjon med indeksregulering ble et vanlig trekk ved oppgjørene. Industriarbeidernes reallønn gikk ned i 1935 og steg ikke nevneverdig før Til gjengjeld økte produksjonen, og sysselsettingen gikk opp og arbeidsløsheten ned. Bygdenæringenes folk opplevde bedring, og viktige sosialreformer ble satt ut i livet. Den nye linje krevde brudd med gamle forestillinger om faglig kamp, og den gav liten uttelling i lønningsposen og liten utfoldelse for kamplyst på grunnplanet. Det er derfor ikke rart at den møtte motstand, og at det tok tid å få gjennomslag for den. I 1936 kom en bem erkelsesverdig økning i tallet på ulovlige konflikter, som ledelsen grep inn m ot m ed truende vedtak i representantskapet og skarpe artikler av Hindahl i M eddelelsesbladet: Avtaler skal holdes. En mann er en mann, og et ord er et ord. I tariffperioden skal det herske fredsplikt, og det m å bli slutt med den gamle skikk å slippe misnøye løs i spontane aksjoner. I 1937 kom det også til omfattende og langvarige regulære konflikter i forbindelse m ed tariffoppgjøret, m en som helhet var arbeidslivet fredeligere i femåret enn i noe tilsvarende tidsrom etter 1920.

4 29 Ledelsen i Landsorganisasjonen stod i klem m e mellom lojaliteten mot partiets og regjeringens politikk og krav og utålmodighet fra egne rekker. Dette kunne skape kritiske situasjoner. I 1938 truet en veiarbeiderkonflikt. Mellom arbeidernes krav og det regjeringen som arbeidsgiver var villig til å gi, var en uoverstigelig kløft. Regjeringen ønsket tvungen voldgift, men Hindahl (og Tranmæl) ville heller ha konflikt enn voldgift, og Nygaardsvold ville heller gå av enn å være arbeidernes motpart i streik. Saken løste seg ved at arbeiderne godtok en frivillig voldgift, som gav nøyaktig det regjeringen på forhånd var innstilt på å strekke seg til. Senere samme år godtok fagbevegelsen at tvungen voldgift ble brukt av regjeringen for å løse en transportkonflikt i Nord-Norge. Opposisjonen mot den nye ledelse ble også reist på fagkongressen i Representanter for tiere forbund stilte Elias Volan som motkandidat både til Olav Hindahl og Konrad Nordahl og samlet rundt 120 stemmer. De to ble gjenvalgt med stort flertall, men når Volan ettertrykkelig nektet å la seg stille, var det likevel en sterk demonstrasjon å mønstre en fjerdedel av stemmene mot gjenvalget. Aksjonen fikk ekstra vekt ved at også Emil Torkildsen, Hindahls etterfølger som formann i Norsk Centralforening for Boktrykkere, gikk inn for et skifte. LO drøfter organisasjonsspørsmålet m ed representanter fo r statstjenestemennene på en landskonferanse i desember Olav Hindahl åpner konferansen.

5 30 Etter krigsutbruddet i 1939 gikk Hindahl inn i regjeringen som arbeidsminister og fortsatte som statsråd under hele krigen til Londonregjeringen sam let gikk av etter hjem kom s ten i juni To dager før hadde Landsorganisasjonens representantskap i sitt første møte etter frigjøringen valgt Konrad Nordahl til ny LO-formann. Olav Hindahl forsvant i stillhet fra politikk og organisasjonsliv bare 53 år gammel. Fra 1946 var han direktør for Statens Arbeidstilsyn til han gikk av for aldersgrensen. Han døde i I mer enn ti år stod Hindahl i fremste rekke i norsk arbeiderbevegelse. Han var fagbevegelsens frem ste tillitsm ann gjennom en enestående vekst- og om stillingsperiode, og han var medlem av regjeringen under hele krigen. Likevel er det forunderlig vanskelig å få et klart inntrykk av hans personlighet, og hans karriere fortoner seg på m ange m åter gåtefull. LO-formenn før og etter ham - Ole Lian, Halvard Olsen og Konrad Nordahl - står på en ganske annen måte frem i menneskelig bredde. De fleste av Hindahls statsrådskolleger kommer vi nær inn på livet ved det de selv har skrevet, eller gjennom omtaler fra andre som møtte dem i samarbeid eller konflikt. Hindahl skrev ikke om seg selv, og nesten ingenting er skrevet om ham. I litteraturen er fravæ ret av karakteristikker av Olav Hindahl nesten sensasjonelt. Konrad Nordahl har skrevet erindringsbøker. Som nestformann var han Hindahls nærmeste m edarbeider i Landsorganisasjonen fra 1934 til 1939, men om Hindahl har han nesten ingenting å fortelle fra denne tiden. Fra høsten 1941 var Nordahl i England og ledet LOs Londonsekretariat. Han forteller mye fra sin daglige omgang m ed statsråder og departementsfolk, men har ikke et eneste ord om Hindahl. I N ygaardsvolds tobinds opptegnelser fra krigstiden gir navneregisteret seks henvisninger til Hindahl. Slår man etter, er samtlige til fellesfotografier av regjeringen. De få og spredte glimt til Hindahls politiske biografi vi kan hente i m em oarer fra Londontiden, skriver seg underlig nok fra en statsrådskollega som ikke var partifelle, nemlig Paul Hartmann. I Olav Ristes to viktige og vektige bind om Londonregjeringens historie er Hindahl den eneste av statsrådene som ikke forekom m er i navneregisteret. Hindahl var aldri en selvskreven kandidat til de verv han fikk. Det var helst for å unngå m otkandidatene at flertallet på typografenes forbundslandsmøter valgte ham til sekretær (1926) og til formann (1928). På fagkongressen i 1931 ble han innstilt som sekretariatsm edlem av valgkom iteen (form ann

6 Tranmæl), men han var den eneste det var reell dissens om, og han ble valgt med det laveste stemmetall. I 1934 hadde han Tranmæl som motkandidat under formannsvalget. Etter det som var skjedd, var Tranmæl den selvfølgelige kandidat. Valgkomiteen ville innstilt ham, og han ville blitt valgt med overveldende flertall - hvis han hadde villet. Men Tranmæl ville ikke. Til slutt innstilte valgkomiteen enstemmig og uten begeistring Hindahl. Fra salen kom benkeforslag på Tranmæl, og den lange debatten om formannsvalget var først og fremst preget av Tranmæls og hans venners strev for å hindre at Tranmæl skulle bli valgt. Om Hindahl ble lite sagt. Bare Tranmæl la litt glød i sin anbefaling av Hindahl. Med 194 stemmer ble Hindahl valgt, men 178 stemte på andre kandidater, derav 153 på Tranmæl. Oppgjøret med Halvard Olsen på kongressen i 1934 siktet ikke mot systemskifte. I virkeligheten førte den nye ledelse videre de faglige og politiske linjer Landsorganisasjonen hadde fulgt siden storlockouten i Samarbeid med A rbeiderpartiet om en parlam entarisk krisepolitikk, hovedavtalen med Arbeidsgiverforeningen, innmelding i Amsterdam-internasjonalen, alt dette var tilrettelagt i Halvard O l sens tid, og veksten i medlemstall hadde vært sammenhengende siden Som formann la Hindahl stor kraft i å om stille fagorganisasjonen fra øverst til nederst til de nye linjer. Likevel er det vanskelig å vurdere i hvilken grad han satte sitt personlige preg på det som skjedde. Situasjonen gjorde at partiet og regjeringen ble dominerende i samarbeidet. Der lå ledelsen, og der ble arbeiderbevegelsens samlede strategi trukket opp. De faglige lederes rolle var viktig, men utvilsom t underordnet. I det nye lederteam trådte heller ikke Hindahl frem som en dominerende skikkelse. En enstemmig, samstemt og lojal kollektiv ledelse er nærmest det inntrykk man kan få fra utsiden. I regjeringen overtok Hindahl Arbeidsdepartementet etter Nygaardsvold. I stedet for å bli et overrislingsanlegg for krisepolitikkens arbeidsreising ble det for Hindahl en ørkenvandring. Den eneste gang han hadde ordet i Stortinget, var i februar 1940 da han måtte forsvare at en bevilgning til Flåmsbanen ble overført til nøytralitetsvernet, og i London var han som sjef for dette departem entet i praksis arbeidsledig. Senhøstes 1942 ble han også sjef for et redusert H andelsdepartement, men som statsråd førte han alt i alt en nokså anonym tilværelse i London. 31

7 32 Vi kan likevel finne brokker til rekonstruksjon av en politisk profil. Før krigen hadde han markert seg sterkt i den gruppe som med Tranmæl og Torp i spissen gikk inn for militær opprustning og internasjonalt sam arbeid i forsvar mot fascistisk aggresjon. Sam tidig var Hindahl sterkt nordisk orientert. Som Tranmæl holdt han fast ved den nordiske linje også da Trygve Lie og Oscar Torp i London forberedte en atlantisk alliansepolitikk for etterkrigstiden. U nder planleggingen av frigjøringen av Norge gikk Hindahl inn for å holde fast ved jury i landssviksaker og for å kalle sammen kom m u nestyrene fra før krigen. Mot det utkast til etterkrigsordning av tariffoppgjørene som Konrad N ordahl og A rbeidsgiverforeningens formann Finn Dahl utarbeidet i London, hadde Hindahl flere kritiske innvendinger. De var alle preget av ønsket om å bevare hevdvunnen dem okratisk praksis. De spredte opplysninger om Hindahls stilling til enkelte omstridte spørsmål tyder da på at han med sitt nordiske standpunkt og sitt forsvar for en raskest m ulig gjenoppretting av førkrigstidens former og konstitusjonelle legalitet kunne bli en hindring for gjennomføring av andres ønsker og planer for etterkrigstiden. Dette kunne gi et motiv til å fjerne ham etter frigjøringen, men vi har ingen kilder som gir sikker dekning for en slik slutning. Den store interessen for å klarlegge hvordan Oscar Torp som landsmøtevalgt fom iann i Arbeiderpartiet i 1945 ble satt til side for Einar Gerhardsen, står i underlig kontrast til tausheten om det tilsvarende form annsskifte i Landsorganisasjonen. Men skiftet i partiet hadde en viss legalitet, og Torp flyttet bare et trinn ned i det politiske lederskap. Hindahl ble derimot ribbet for alt ved en frem gangsm åte som tredobbelt brøt vedtekter og vedtak. Kongressen i 1938 hadde gjenvalgt Hindahl som formann. Da han i 1939 gikk inn i regjeringen, vedtok sekretariatet å innvilge ham permisjon og å la Nordahl fungere som formann så lenge Hindahl satt i regjeringen. I sekretariatsvedtaket var det en uttrykkelig forutsetning at Hindahl skulle gjeninntre som formann hvis Regjeringa m å gå av, eller at han etter konferanse med Sekretariatet trer ut av Regjeringa i løpet av kongressperioden. Dette vedtaket ble stadfestet i det følgende representantskapsmøte. Under krigen ble retningslinjer utarbeidet for gjenoppbygging av fagorganisasjonen etter frigjøringen. H ovedlinjen var at lover og organisasjonsm essige beslutninger fra før 9. april 1940 straks skulle tre i kraft, og at de valgte tillitsm enn på alle nivåer skulle gjeninntre i

8 sine verv med mindre de hadde vist unasjonal holdning under krigen. Men representantskapsmøtet i juni 1945 foretok nytt valg av hele sekretariatet. Tranmæl var formann i valgkomiteen og la frem forslag om Konrad Nordahl som formann, Lars Evensen nestformann, I.B. Aase hovedkasserer og Gunnar Bråthen og Elias Volan som 1. og 2. sekretær. Tranmæls begrunnelse slik den gjengis i den trykte protokoll, var kortfattet. Det er jo ekstraordinært at en har valg på et representantskapsm øte. D erfor har vi også fulgt det prinsipp å opprettholde de tidligere valg og forøvrig innskrenket oss til å foreta enkelte justeringer. Konrad Nordahl var valgt til nestformann, men har virket som formann fra Vi mener det er riktig å velge ham som formann. I tilfelle Evensen blir statsråd rykker Gunnar Bråthen opp og Volan blir 1. sekretær. Flere representanter reagerte m ot forslaget, både konstitusjonelt og menneskelig: Hindahl var lovlig formann og hadde rett til å gjeninntre, og det var hensynsløst å sette ham til side på denne måten. Nordahl sa seg enig med et fordekt kabinettspørsmål: Hindahl burde bli formann, og så slutter jeg i Landsorganisasjonen. Det kom forslag om å velge Hindahl til nestformann. Hindahl. som var til stede som innbudt gjest, tok da ordet og gjorde klart at diskusjon var hensiktsløs: "Stillingen er klar. Jeg er veiet og funnet for lett. Det foreligger enstemmig innstilling og som de organisasjonsfolk vi er, vet vi at den har vært behandlet av parti- og fagorganisasjonen. Jeg stiller meg overhodet ikke som motkandidat til noen av de navner valgkomitéen har brakt i forslag til de forskjellige stillinger. Tranmæl regisserte Hindahls fall i 1945 som han hadde regissert hans oppstigning i Grunnene ligger ennå ikke klart i dagen, men det som skjedde i 1945, fulgte punkt for punkt en linje som Einar Gerhardsen, Konrad Nordahl og Lars Evensen sammen hadde trukket opp i Oslo i Olav Hindahl var bitter, men han visste hvor makten lå, og vek plassen uten kamp.