Helse og livsstil H. Aschehoug & Co.

Transkript

1

2 Del 4 av 5 Dette er en elektronisk versjon av læreboka til bruk på skoler som har undertegnet en avtale med Aschehoug forlag for skoleåret 2011/2012. Filene må behandles i henhold til åndsverksloven, og må ikke kopieres og/eller distribueres til personer som ikke er omfattet av avtalen. Alle filer skal være slettet innen 1. juli 2012 dersom ikke annen avtale er gjort med Aschehoug.

3

4 I denne delen skal du lære om sykdommer som vi selv delvis kan påvirke utviklingen av. Slike sykdommer kalles livsstilssykdommer. For å forstå hva som skjer i kroppen ved de ulike sykdommene, trenger du kunnskap om hvordan kroppen er bygd opp (anatomi) og hvordan kroppen fungerer (fysiologi). I kapittel 9 har vi presentert de ulike delene av kroppen slik at du lett kan finne fram til den delen av kroppen du trenger kunnskap om. Også når du arbeider med andre deler av boka, vil du ha nytte av å kunne slå opp for å finne ut om kroppens anatomi og fysiologi. I eksemplet under får du et innblikk i hva delen inneholder. Jon har altså fått KOLS. Det er en livsstilssykdom, og røyking er en faktor som påvirker utviklingen av KOLS. Vi kaller det en risikofaktor. Vi leste også at Jon puster høyt og tungt, og han føler han ikke får nok luft. Dette er symptomer på sykdommen. For å kunne forstå hva som skjer ved KOLS, må du vite hvordan luftveier og lunger fungerer normalt. KOLS er bare en av sykdommene du skal lære om i denne delen. Med kunnskap om hvordan kroppen fungerer når den er frisk og når den blir syk, og hva som er risikofaktorer i forhold til de ulike sykdommene, har du et godt grunnlag for å kunne forebygge livsstilssykdommer hos deg selv. I tillegg kan du som framtidig yrkesutøver i oppvekst-, helse- eller sosialsektoren bidra til at de du arbeider for, også kan forebygge disse sykdommene eller påvirke utviklingen av dem. Tenk over hvordan du i ditt framtidige yrke kan påvirke andre til å velge en sunn livsstil. Hva må du kunne om kroppen og om livsstilssykdommer for at du skal kunne gi andre sunne og gode råd? Lag deg en oversikt ved hjelp av et tankekart over det du må kunne.

5 Alexandra går på Vg1 helse- og sosialfag. I det siste har de arbeidet mye med hvordan kroppen er bygd opp og fungerer. Dette har de brukt som grunnlag for å forstå de ulike livsstilssykdommene. Alexandra synes det er spennende å lære om dette og forteller ofte hva hun har lært, når familien spiser middag sammen. En dag kommer onkel Sasha til middag. Han har i lang tid hatt smerter i brystet når han anstrenger seg, for eksempel ved tunge løft og når han går i trapper. Han har nettopp fått vite av legen sin at han har hjertekrampe (angina pectoris).

6 Eksemplet over viser Alexandras begeistring for å lære om kroppen, og at hun bruker kunnskap om kroppen for å forstå hva som skjer ved en av livsstilssykdommene. Når vi har kunnskap om hvordan kroppen er bygd opp og fungerer, har vi et grunnlag for å forstå hva som skjer når vi blir syke. Kunnskap om kroppen er også nyttig når du skal forstå fagstoff som handler om egenomsorg, ergonomi, hygiene, ernæring og førstehjelp. Derfor har vi markert disse sidene med en farget bakgrunn slik at du lett skal kunne slå opp og lese om kroppens anatomi og fysiologi. Bruk et A3-ark og skriv ned det du kan om kroppens oppbygning og oppgaver. Samarbeid med en medelev og få ned så mange punkter som mulig.

7 Kroppen har mange oppgaver. Den skal sørge for bevegelse (skjelett, ledd og muskler) beskyttelse (huden og immunforsvaret) respirasjon (luftveiene og lungene) sirkulasjon (blodet, blodårene og hjertet) urinutskilling (urinorganene) fordøyelse (fordøyelsesorganene) sansing (øyne, ører, nese, munn, likevektsorgan og hud) sending av beskjeder (nerver og hormoner) forplantning (kjønnsorganene)

8 Kroppen vår består av mange organsystemer, og organsystemene består av mange organer. De ulike organene i kroppen jobber sammen for å utføre bestemte oppgaver. Et eksempel er sirkulasjonsorganene. De består av blod, hjerte og blodårer. Disse organene samarbeider, og de utgjør til sammen et organsystem. I tillegg til dette samarbeider alle organsystemene og utgjør til sammen hele kroppen. Mange av organene i kroppen består av ulike typer vev. Et eksempel er magesekken, som består av både overflatevev, støttevev, muskelvev og nervevev. Det finnes ulike typer celler, og når celler som er like, er samlet, kalles det vev. Vev betyr altså mange like celler sammen. Vi har ulike typer vev: overflatevev, som dekker overflater både utenpå og inni kroppen. Det finnes ulike typer overflatevev. En type har vi i huden, en type på innsiden av blodårene og en type i luftrøret støttevev, som støtter og binder sammen kroppen. Det finnes bindevev, bruskvev, beinvev og fettvev. Bindevev binder sammen organer, bruskvev er litt fast og finnes i øre, nese og ledd. Beinvev er i knoklene, og fettvev ligger blant annet i underhuden og beskytter indre organer muskelvev, som kan trekke seg sammen slik at vi kan bevege oss. Muskelvev er i musklene som gjør at vi kan bevege oss, i hjertet og i indre organer, for eksempel i tarmen for å dytte maten videre nervevev, som skal sende beskjeder fra hjernen til kroppen og fra kroppen til hjernen. Nervevev er i hjernen, i ryggmargen og i alle nervene i kroppen

9 Kroppen består av mange billioner celler. Hver enkelt celle er liten. Sædcella, som er den minste cella, er 1/1000 millimeter. Den største cella i kroppen er eggcella. Den er 1/5 millimeter. Cellene i kroppen ser forskjellige ut, avhengig av hvilke oppgaver de har. En nervecelle har lange utløpere for at den skal kunne sende beskjeder rundt omkring i kroppen. En hudcelle ser mer ut som en liten murstein for at den skal beskytte det som er innenfor. Hver enkelt celle har arvestoff som bestemmer hva cella skal gjøre. For at hver enkelt celle skal kunne utføre de oppgavene den har, må den kunne ta opp næringsstoffer og oksygen, skille ut avfallsstoffer, dele seg. Cellene består blant annet av cellemembran cytoplasma mitokondrie kjernemembran cellekjerne med DNA Cellemembranen er en hinne som dekker cella og beskytter den. I tillegg er cellemembranen lagd slik at ulike stoffer kan passere ut og inn av cella. Cytoplasma er en geléaktig væske som fyller rommet mellom cellemembranen og kjernemembranen. I cytoplasmaet er det mange små organer, organeller, som tar seg av ulike oppgaver i cella. Mitokondrien ligger i cytoplasmaet og sørger for at cella får energi. Energien finnes i maten vi spiser. Maten blir fordøyd i fordøyelsesorganene og blir så fraktet med blodet til alle cellene i kroppen. Når den fordøyde maten kommer til mitokondrien, skjer det en kjemisk reaksjon (forbrenning) inne i mitokondrien som fører til at energien i maten blir frigjort. For at mitokondrien skal kunne forbrenne næringsstoffer, må det være oksygen til stede. Oksygenet kommer fra lungene når vi puster inn luft, og blir også fraktet med blodet til cellene. Etter denne forbrenningen får cella energi som den kan bruke til de oppgavene den har. Avfallsstoffene fra forbrenningen er vann og karbondioksid. Vann og karbondioksid fraktes bort fra cella og skilles ut fra kroppen.

10 Vannet kvitter vi oss stort sett med når vi tisser og svetter. Karbondioksid fraktes til lungene, og vi puster det ut. Det er også mange andre små organer i cytoplasmaet. De har forskjellige oppgaver fjerne avfallsstoffer, bygge opp nye stoffer og bidra til celledeling. Kjernemembranen er en hinne som ligger rundt cellekjernen og beskytter den. Cellekjernen er cellas kontrollsenter. Herfra bestemmes og styres alle oppgavene cella skal utføre. Cellekjernen består av DNA, som er arvestoffet eller genene. Når et foster eller et barn vokser, deler cellene seg, og det blir flere celler. Når vi er utvokst, foregår det celledeling for å erstatte celler som har gått til grunne. For eksempel lever en rød blodcelle ca. fire måneder, mens en hudcelle lever ca. en måned. Celledeling som lager flere eller nye celler, kalles vanlig celledeling eller mitose. Ved slik celledeling blir den nye cella, dattercella, helt lik den opprinnelige cella, morcella. Dette kalles vanlig celledeling.

11 Skjelettets oppgaver er å holde kroppen oppreist beskytte indre organer produsere alle blodcellene i kroppen være et lager for kalsium Skjelettet består av omtrent 200 knokler. Knoklene ser forskjellige ut, og de deles inn etter fasong: rørknokler, flate knokler og uregelmessige knokler.

12 Rørknoklene er de lange knoklene i armer, bein, hender og føtter i tillegg til kragebeinet. Flate knokler danner hodeskallen og ansiktets skjelett i tillegg til ribbeina, brystbeinet, skulderbladene og bekkenet. Uregelmessige knokler er ryggvirvlene, knoklene i håndroten og fotroten. Ytterst har knoklene en beinhinne. Beinhinna består av nerver og blodårer. Et slag mot skinneleggen er vondt fordi beinhinna ligger like under huden. Blodårene fører næringsstoffer og oksygen inn til resten av knokkelen. Under beinhinna er det kompakt bein som gjør knokkelen hard. Det spongiøse beinet i knoklene består av små hulrom og ligner en svamp (eng. sponge). I hulrommene er det rød beinmarg som produserer blodceller. I rørknoklene er det gul beinmarg som består stort sett av fett og ligger i et hulrom i den midterste delen av rørknoklene. Fram til vi slutter å vokse i årsalderen, er det også en vekstskive i rørknoklene. Vekstskiva består av brusk og produserer bruskceller som omdannes til bein. De nye beincellene gjør knokkelen lengre. Hvis vi er lite fysisk aktive, får knoklene for lite belastning, og de kan bli skjøre. Hvis knoklene belastes for mye, kan de brekke.

13 Ledd er forbindelsen mellom knokler. Leddene er nødvendige for at vi skal kunne bevege oss. Vi skiller mellom to typer ledd: ekte ledd og uekte ledd. Hofteledd, albueledd og kneledd er eksempler på ekte ledd. I slike ledd er bevegeligheten stor. I et ekte ledd er det en avstand mellom knoklene som kalles leddspalte. Leddet holdes sammen med en leddkapsel og leddbånd. Innsiden av leddkapselen er kledd med en hinne som produserer leddvæske. Leddvæsken fyller spalten mellom knoklene. De fleste ledd har også leddbånd. Leddbåndene er sterke og holder knoklene sammen. På enden av knoklene er det leddbrusk. Leddvæsken og leddbrusken gjør at knoklene glir lett mot hverandre. Leddvæsken sørger også for at leddbrusken får oksygen og næringsstoffer. Leddbåndene og knoklenes fasong bestemmer hvor mye leddet kan bevege seg. Vi har ulike typer ekte ledd: hengselledd og kuleledd. Et hengselledd kan beveges som en dør, dvs. bare i én retning. Kneleddet og albueleddet er hengselledd. Et kuleledd kan beveges i mange retninger. Grunnen er at den ene knokkelen er formet som en kule, som ligger i en fordypning i den andre knokkelen. Hofteleddet og skulderleddet er kuleledd.

14 I uekte ledd holdes knoklene sammen med brusk- eller bindevev. I slike ledd er det lite eller ingen bevegelighet mellom knoklene. Mellom ribbein og brystbein er det bruskforbindelse. Det er noe bevegelse i disse uekte leddene når vi puster. I bekkenet er det også bruskforbindelser. I ryggsøylen danner hver mellomvirvelskive uekte ledd mellom de enkelte ryggvirvlene. Det er lite bevegelse mellom hver enkelt ryggvirvel, men ryggsøylen som helhet er relativt bevegelig i alle retninger. Mellomvirvelskivene består av en fast bruskring ytterst med en geléaktig kjerne inni. Bindevevsforbindelse har vi mellom de ulike knok lene i hodeskallen. Knoklene ligger tett sammen med noen tagger, suturer, som passer inn i hverandre. Det er ingen bevegelse mellom knoklene i hodeskallen. Hos nyfødte finner vi to bløte områder, fontaneller, i hodeskallen. Dette er to områder som ikke er blitt bein enda. Den bakerste fontanellen forbeines (omdannes til bein) få måneder etter fødselen, mens den fremre forbeines litt før toårsalderen. For mye belastning av ledd kan føre til slitasjegikt. Feil belastning av ledd skjer når vi for eksempel tråkker over, og leddbånd kan overstrekkes og rives av. For lite bevegelse av ledd kan føre til redusert funksjon av både leddbrusk og leddbånd.

15 Musklene har evne til å trekke seg sammen og skape bevegelse. Vi har tre typer muskler eller muskulatur: skjelettmuskulatur, glatt muskulatur og hjertemuskulatur.

16 Vi har ca. 600 skjelettmuskler, og de kalles skjelettmuskler fordi de er festet til skjelettet. Når vi beveger kroppen, bruker vi skjelettmusklene, og vi kan selv bestemme når vi vil bevege oss. Derfor sier vi at skjelettmusklene er viljestyrt. Musklene får beskjed fra hjernen gjennom en nerve om hva de skal gjøre. Skjelettmusklene er festet til skjelettet med sener. Senene er forlengelsen av muskelen. Senene består av kraftig bindevev. Senene er ikke elastiske, og de kan ikke trekke seg sammen slik muskelen kan. På tegningene over til høyre er musklene røde og senene hvite. Senene er festet slik at vi bøyer eller strekker et ledd når vi trekker sammen muskelen. Noen av de viljestyrte musklene er ikke festet til skjelettet. Eksempler på dette er musklene vi bruker når vi kniper igjen for avføring og urin. Musklenes styrke vedlikeholdes ved forskjellige aktiviteter og ved daglig mosjon. Det mest gunstige for musklene er å variere mellom arbeid og hvile. Dette kaller vi dynamisk muskelarbeid. Ved konstant bruk av en muskel, statisk muskelarbeid, blir blodsirkulasjonen hemmet, og det fører til opphoping av melkesyre.

17 Når vi trener styrketrening, vokser de enkelte muskelcellene, og de får større evne til å trekke seg sammen. Det dannes ikke nye muskelceller. Trener vi utholdenhet, utvikler det seg flere mitokondrier (se side 186) i muskelcellene. Med flere mitokondrier får vi mer energi til musklene. Hvis musklene ikke blir brukt, vil de svekkes. Dette kalles muskelatrofi, og ved muskelatrofi blir hver enkelt muskelcelle mindre. Muskelen blir svakere og mister noe av sin funksjon. Ved lengre tids statisk muskelarbeid kan det oppstå infiltrasjoner. Infiltrasjoner kjennes som tykke, ømme partier i muskelen. Sitter infiltrasjonene i nakke- og ryggmuskler, kan det gi hodepine, svimmelhet og kvalme.

18 Glatt muskulatur finnes blant annet i alle indre organer og i blodåreveggen. Blodårene har evne til å trekke seg sammen, slik vi kan se på hendene våre når det er kaldt. Da blir huden hvit. I indre organer har glatt muskulatur i oppgave å elte maten i magesekken, tømme galle ut i tarmen, eller frakte urin fra nyre til urinblære. Alle disse oppgavene og mange flere går av seg selv uten at vi trenger å tenke på det. Derfor sier vi at glatt muskulatur ikke er viljestyrt. Hjertemuskelen er hjertets eget muskelvev og finnes bare i hjerteveggen. Når hjertemuskelen trekker seg sammen, presses blod fra hulrommene i hjertet ut i pulsårene. Når hjertemuskelen hviler, fylles hulrommene i hjertet med blod fra venene. Hjertemuskelen arbeider hele livet, og den er ikke viljestyrt.

19 Huden er kroppens største organ og dekker hele kroppen. Huden er kroppens kontakt med omgivelsene. Huden har en fantastisk evne til å tilpasse seg skiftende belastninger. Oppstår det skader, er huden selv i stand til å reparere disse. å beskytte oss mot slitasje, slag og støt sykdomsframkallende mikroorganismer skadelige stoffer som kjemikalier og gift skadelige stråler fra sola væsketap å delta i temperaturregulering å kommunisere med omverdenen med sanseceller og nerveender som registrerer følelse, varme, kulde, trykk og smerte skiftende hudfarge. Hudtykkelsen varierer, avhengig av hvor på kroppen den er. Huden er tynnest på øyelokkene og tykkest i fotsåler og håndflater, der den er mest utsatt for slitasje. Huden er bygd opp av tre lag: overhud lærhud underhud

20 Overhuden er bygd opp med et tett lag av overflateceller. Innerst i overhuden er cellene levende, og det dannes hele tiden nye celler som dyttes oppover mot overflaten. Etter ca. en måned dør cellene. Det er de døde hudcellene som flasser av når vi har solt oss for mye, eller etter et bad. De døde cellene utgjør det ytterste laget av huden, som kalles hornlaget. Hornlaget beskytter kroppen mot slitasje, slag og støt, væsketap, skadelige stoffer som kjemikalier og gift, og det beskytter oss mot sykdomsframkallende mikroorganismer. Hår og negler er også døde celler. Hårene vokser fra hårrota i lærhuden og føres via hårsekken ut gjennom overhuden. Etter hvert som hårcellene skyves utover, forhornes de og blir til hår. Neglene blir dannet på omtrent samme måte som hår, men det er et stoff i neglene som gjør dem hardere enn hår. Det er ikke blodårer i overhuden. Tilførsel av oksygen og næringsstoffer og fjerning av avfallsstoffer skjer derfor direkte mellom de enkelte cellene og væsken som ligger rundt dem. Det er heller ikke nerver i overhuden. Derfor vil vi ikke kunne kjenne en skade som bare er i overhuden. Nederst i overhuden har vi pigmentceller. Pigmentcellene danner pigment, som bestemmer fargen på huden. Når vi får sol på huden, produseres det mer pigment for å beskytte huden mot ultrafiolett stråling. Vi ser at huden blir brunere. Det er på denne måten huden beskytter oss mot skadelige ultrafiolette stråler fra sola. I lærhuden er det blodårer svettekjertler hårrøtter og muskler talgkjertler nerver og sanseceller Blodårene frakter oksygen, næringsstoffer og avfallsstoffer. I tillegg er blodårene i lærhuden viktige i temperaturreguleringen. Når vi er varme, utvider blodårene seg, og det avgis varme fra huden. Huden blir rødlig. Når vi er kalde, trekker blodårene seg sammen, og huden avgir minst mulig varme. Huden blir blek. Også følelser kan få huden til å skifte farge. Når vi blir redde, blir huden ofte blek, og når vi blir flaue, rødmer vi. Svettekjertlene er også viktige i temperaturreguleringen. Når vi blir varme, svetter vi. Når svetten fordamper fra huden, avgis det også varme.

21 Normal kroppstemperatur er 36,5 37,5 ºC. Kroppstemperaturen er lavest om morgenen. Kroppstemperatur over 42 ºC eller under 25 ºC er livstruende. De små hårene vi ser på hudens overflate, har sitt utgangspunkt i lærhuden. Hårene ligger i en hårsekk. Det er festet en muskel til hårsekken, og når vi fryser, trekker muskelen seg sammen og hårene reiser seg. Vi får «gåsehud». Hensikten med «gåsehuden» er at hårene skal danne et isolerende luftlag mellom hårene og huden. Effekten er liten hos mennesker på grunn av lite hår, men for mange dyr er det en viktig beskyttelse mot nedkjøling. Talgkjertlene ligger rundt hårrøttene, og de produserer talg, som gjør huden myk. I enden av nervene i huden er det sanseceller. Sansecellene registrerer berøring, trykk, kulde og varme. Når sansecellene blir stimulert, sendes impulser gjennom nervene til hjernen slik at vi kan oppfatte det som skjer. Når vi kjenner smerte, er det nerveender som blir stimulert. Lærhuden består av bindevev og elastiske fibre. De elastiske fibrene sørger for at huden kan tåle å bli strukket ut og senere likevel få tilbake sin normale form, for eksempel ved graviditet. Noen ganger blir den overstrukket, og det dannes hvite arrmerker. Underhuden er det innerste laget i huden. Underhuden består stort sett av fett som isolerer og demper støt og slag mot huden. Underhuden er et lager for fett. Overvektige mennesker har tykk underhud. Underhuden er også et lager for væske. Ved væskeunderskudd, dehydrering, vil kroppen i første omgang tære på denne reserven.

22 Respirasjon betyr pust. Vi puster for å få oksygen inn til cellene i kroppen, og for å kvitte oss med karbondioksid. Respirasjonsorganene består av nesa og nesehulen svelget og strupen luftrøret og luftrørgreinene lungene (med lungeblærer og lungehinne) respirasjonsmusklene Når vi puster inn, går lufta gjennom nesa, nesehulen, svelget, strupen, luftrøret, luftrørgreinene og til lungeblærene. Lungehinna ligger rundt lungene. Respirasjonsmusklene bruker vi for å trekke luft ned til lungeblærene. Den første delen som lufta passerer på vei til lungeblærene, er nesa og nesehulen. I nesa og nesehulen blir lufta renset, fuktet og varmet opp. Når vi puster ut gjennom nesa, tar nesa opp varme fra utåndingslufta for at kroppen ikke skal tape for mye varme. Nesa og nesehulen er innvendig dekket med slimhinne med små flimmerhår. Disse hårene fanger opp en del støv og skitt fra lufta vi puster inn. Slimhinna fukter lufta ved hjelp av stadig slimdannelse, og alle de små blodårene under slimhinna varmer opp

23 lufta. Nesehulen har mange folder som gir stor overflate og dermed god kontakt mellom lufta og slimhinnen. I forbindelse med nesehulen finnes små åpninger til luftfylte hulrom, bihuler, som ligger både ved siden av og over nesehulen. Bihulene sørger for klang når vi snakker. Fra nesehulen passerer lufta gjennom svelget. I svelget går åpningene fra munn og nese sammen. Derfor kan vi puste både gjennom nesa og munnen. Hvis vi puster gjennom munnen, blir ikke lufta renset, fuktet og varmet opp slik som i nesa. I strupen skilles luftrør og spiserør. For at vi ikke skal få mat og drikke i luftrøret, har vi et lokk som legger seg over luftrøret når vi svelger, strupelokket. Inne i strupen har vi stemmebåndene. Når vi snakker, strammer vi stemmebåndene samtidig som vi puster ut. Stemmebåndene vibrerer, og ved hjelp av tunga, munnhulen og leppene kan lyden formes til ord. Fra strupen fortsetter lufta til luftrøret. Luftrøret er bygd opp av hesteskoformede bruskringer. Luftrøret holdes dermed alltid åpent. Luftrøret deler seg i høyre og venstre hovedluftrørgrein, hovedbronkie, som går inn i høyre og venstre lunge. Der deler hovedbronkiene seg i stadig tynnere og tynnere luftrørgreiner, bronkier. I hovedbronkiene og de største bronkiene er det også bruskringer. Bronkiene består innerst av en slimhinne dekket med flimmerhår. Slimhinna produserer slim hele tiden, og slimet blir fraktet mot svelget av flimmerhårene. Når vi hoster, fraktes slimet raskere. Når det kommer støv ned i luftveiene, vil hosterefleksen automatisk settes i gang. Alle de tynneste bronkiene ender i små lungeblærer, alveoler. Det er alveolene som til sammen er lungene. Hver lunge inneholder millioner alveoler. Alveolene er bygd opp av en tynn hinne og omgitt av kapillærer. De tynne veggene i alveolene og kapillærene gjør det mulig for oksygen (O 2 ) å trenge gjennom alveolveggen, inn i blodet og binde seg til hemoglobinet i de røde blodcellene. På samme måte kan karbondioksid (CO 2 ) i blodet trenge gjennom kapillærveggene, inn i alveolene, og pustes ut.

24 :: anatomi og fysiologi Kap. 7 Arterie Vene Tynn bronkiegrein En alveole omgitt av kapillærer O ² fra alveole til vene CO ² fra arterie til alveole Lufta vi puster inn, inneholder ca. 20 prosent oksygen. Når vi puster ut, er det ca. 16 prosent oksygen igjen, mens mengden karbondioksid har økt fra 0,03 prosent til ca. 4 prosent. Ellers består lufta av ca. 79 prosent nitrogen og 1 prosent andre gasser. Lungene fyller det meste av brystkassa og ligger i området fra øverste ribbein og ned til mellomgulvet. Andre organer som ligger i brystkassa, a, er hjertet, blodårer og spiserør. Lungehinna Hver lunge er omgitt av en lungehinne, som består av en dobbelt bindevevshinne med væske imellom. Den innerste delen av lungehinna er festet til lungene. Den ytterste delen er festet til innsiden av brysthulen og mellomgulvet. Mellom de to delene av lungehinna er det et svakt undertrykk, som holder lungevevet utstrekt. Væsken gjør at lungene glir lett mot innsiden av brysthulen når vi puster. Respirasjonsmuskler De musklene vi bruker når vi puster, kalles respirasjonsmuskler. Respirasjonsmusklene er mellomgulvet og ribbeinsmusklene. Når mellomgulvet trekker seg sammen, dras mellomgulvet ned mot magen, og høyden på brystkassa øker. Ribbeinsmusklene utvider brysthulen når de trekker seg sammen. Når brystkassa utvides ved hjelp av respirasjonsmusklene, skapes det et undertrykk som gjør at lufta strømmer ut til alveolene. Vi bruker musklene når vi pus- Tynn bronkiegrein delvis gjennomskåret Vene Arterie En alveole omgitt av kapillærer Gjennomskåret alveole Alveolevegg Lungehinnen er dobbel og ligger rundt lungene. Vi bruker muskler når vi puster inn. Det er mellomgulvet og ribbeinsmuskler. 201

25 ter inn, og innånding regnes derfor som den aktive delen av respirasjonen. Når musklene slapper av igjen, puster vi ut. Utåndinga er dermed den passive delen av respirasjonen. Når vi har pusteproblemer eller driver med sterk fysisk aktivitet, kan det være nødvendig å ta i bruk hjelpemusklene i hals, rygg og mage. Voksne puster ca. 15 ganger i minuttet i hvile (respirasjonsfrekvens), store barn ca. 20 og spedbarn ca. 40 ganger per minutt. Ved hver innånding puster voksne ca. en halv liter luft. Med jevne mellomrom tar vi dype åndedrag og fyller lungene helt med luft, for eksempel når vi gjesper. Det er respirasjonssenteret i hjernestammen som regulerer respirasjonen. Siden respirasjonsmusklene kan styres bevisst, er det mulig å holde pusten en kort tid. Men økt karbondioksidinnhold i blodet vil påvirke respirasjonssenteret og føre til at vi begynner å puste igjen. Når vi er fysisk aktive, foregår det mer forbrenning i cellene. Det fører til økt behov for oksygen til cellene og behov for å kvitte seg med den økte mengden karbondioksid. Når respirasjonssenteret registrerer økt innhold av karbondioksid i blodet, sendes det beskjed til respirasjonsmusklene om å arbeide raskere og kraftigere.

26 Blodet sirkulerer i blodårene i kroppen for å frakte oksygen, næringsstoffer og hormoner til cellene, og frakte avfallsstoffer fra cellene. I tillegg er blodet viktig for å forsvare kroppen mot infeksjoner, og det deltar i kroppens temperaturregulering og væskebalanse. Hjertet pumper blodet ut i blodårene. Sirkulasjonsorganene består av hjertet blodårer og blod

27 En voksen person har omtrent 5 liter blod. Blodet er flytende. Det består av blodceller, som utgjør ca. 45 prosent, og plasma, som utgjør ca. 55 prosent av blodmengden. Vi har tre forskjellige typer blodceller: røde blodceller, hvite blodceller og blodplater. De ulike blodcellene har ulike oppgaver. Blodcellene produseres i den røde beinmargen i knoklene. Per mm 3 blod er det ca. 5 millioner røde blodceller, ca. 7 tusen hvite blodceller og ca. 300 tusen blodplater. Blodcellene har begrenset levetid, og det produseres derfor nye blodceller hele tiden for å erstatte de døde. De røde blodcellene frakter oksygen til cellene. Inni de røde blodcellene er det et jernholdig protein, hemoglobin, som oksygenet fester seg til. Når blodet passerer tett inntil lungeblærene i lungene, binder oksygenet fra lufta i lungeblærene seg til hemoglobinet. Blod med mye oksygen har en lyserød farge. Når blodet senere passerer celler rundt om i kroppen, gir hemoglobinet fra seg oksygen til cellene. Blod med lite oksygen har en mørkerød farge. De hvite blodcellene er en viktig del av kroppens forsvar mot infeksjoner. De oppdager og uskadeliggjør fremmede mikroorganismer, for eksempel influensavirus. I tillegg kan de ødelegge kroppens egne celler som har forandret seg til kreftceller. Blodplatene er med på å stanse blødning. Hvis du skjærer deg og blør, vil blødningen etter en stund stoppe. Da er det blodplatene som har klumpet seg sammen og tettet igjen hullet i den blodåra som ble skadet. Ved større skader på en blodårevegg vil det i tillegg til sammenklumpingen av blodplater starte en prosess som får blodet til å levre seg. Dette kalles å koagulere. Blod uten blodceller kalles plasma. Plasmaet består av 90 prosent vann. Resten er proteiner (plasmaproteiner), næringsstoffer, avfallsstoffer og salter, som gir plasmaet en gulaktig farge. Plasmaproteinene har flere viktige oppgaver. En type plasmaprotein,

28 globulin, deltar i kroppens forsvar mot infeksjoner. En annen type, fibrinogen, er nødvendig for at blodet skal koagulere. Noen plasmaproteiner binder til seg næringsstoffer som skal fraktes i blodet. Disse kalles albuminer. Avfallsstoffer som fraktes i blodet, er blant annet karbondioksid og urinstoff. Det er også mange forskjellige salter i plasmaet, for eksempel natrium og kalium. På overflaten av de røde blodcellene er det noen kjennemerker, antigener, som bestemmer hvilken blodtype vi har. De ulike blodtypene er A, B, AB og O (null). Blodtype A har én type kjennemerke, og blodtype B har en annen type kjennemerke. Blodtype AB har både kjennemerket fra blodtype A og B. Blodtype O har ikke noe kjennemerke på overflaten. I tillegg til kjennemerkene er det antistoffer i plasmaet. Antistoffer er et slags motstoff som vil reagere mot «feil» type blodcelle ved å klumpe dem sammen og dermed gjøre dem ubrukelige. For eksempel er det antistoffer mot blodtype B hos en som har blodtype A. Hvis vi trenger blodoverføring, må vi derfor få blod med samme blodtype som vi selv har. Det er også andre faktorer som har betydning ved blodoverføring. Et eksempel er rhesus. Ca. 85 prosent av befolkningen har rhesus i blodet. De er det vi kaller rhesus positive eller rhesus +. Blodårene danner et stort nettverk av rør som finnes overalt i kroppen. Vi har tre hovedtyper blodårer som har litt ulike oppgaver. Hovedtypene er pulsårer, arterier, som frakter blod fra hjertet, hårrørsårer, kapillærer, der utveksling av stoffer mellom blod og celler foregår, vener, som frakter blodet tilbake til hjertet.

29 Arteriene frakter blod fra hjertet. Den største arterien går ut fra hjertet og heter aorta. Blodet blir pumpet ut i aorta med høyt trykk, blodtrykk, og derfor har disse blodårene tykkest vegger. I veggen i en arterie er det elastisk bindevev og glatt muskulatur. Det elastiske bindevevet gjør at arteriene kan utvide seg når hjertet pumper blod ut i dem. Vi kjenner dette som puls. Fra arteriene går blodet videre inn i kapillærer. Kapillærene er de tynneste blodårene. De danner et mønster som ligner et nett. Veggen på kapillærene har bare ett lag med celler, og er derfor så tynne at stoffer kan passere fra blodet ut til vevet, og omvendt. I den første delen av kapillærene vil oksygen og plasma med næringsstoffer presses ut av kapillærene. I den siste delen av kapillærene vil både karbondioksid og andre avfallsstoffer fraktes inn i kapillærene. Det er mange forhold som påvirker denne prosessen. Blodtrykket er en av dem. Når oksygen og næringsstoffer presses ut av kapillærene, følger det væske med. Mye av denne væsken suges inn igjen i kapillærene, men noe blir liggende igjen i vevet. Denne væsken fanges opp av lymfeårene, som ligger spredt rundt i kroppen. Væsken kalles lymfe. Hvis det har kommet mikroorganismer inn i vevet, blir disse med lymfen som fanges opp i lymfeårene. De minste lymfeårene samler seg i større lymfeårer, som går gjennom lymfeknuter. I lymfeknutene filtreres lymfen, og mikroorganismene uskadeliggjøres av de hvite blodcellene som ferdigutvikles der. Når lymfeknutene arbeider med å uskadeliggjøre mikroorganismer, kan vi kjenne at de er større enn vanlig. Vi kaller det hovne lymfeknuter. Lymfeårene samles til slutt i en stor lymfeåre, som tømmer lymfen i øvre hulvene like før hjertet. Milten, mandlene og brisselen er også en del av lymfesystemet som har

30 som oppgave å ferdigutvikle noen av de hvite blodcellene. Milten har også andre oppgaver, som å være lager for røde blodceller, bryte ned utslitte, røde blodceller, og produsere stoffer som hjelper noen av de hvite blodcellene med å fagocytere. Se side 102 om fagocytose. Fra kapillærene går blodet videre inn i vener. Venene er de blodårene som fører blodet tilbake til hjertet. Venene er store, men de har tynne vegger. I venene er blodtrykket lavt. På grunn av det lave trykket trenger venene hjelp til å få blodet tilbake til hjertet. Et viktig hjelpemiddel er veneklaffene. Veneklaffene opptrer parvis og ser ut som svingdører som bare åpner seg én vei. Når blodet har kommet gjennom et par veneklaffer, kan det ikke renne tilbake i venen. Et annet hjelpemiddel for å få blodet tilbake til hjertet, er muskel-vene-pumpen. Når for eksempel vener i leggen skal frakte blodet tilbake til hjertet, hjelpes blodet mot hjertet ved at muskler i leggen strammes og presser venen sammen. Blodet blir på denne måten presset oppover mot hjertet.

31 Blodet går rundt og rundt i hele kroppen. Det er blodårer overalt, og den lengste avstanden mellom en blodåre og en celle er én millimeter. Det tar ca. ett minutt for blodet å pumpes en runde i kroppen. Kretsløpene deles i to: det store kretsløpet og det lille kretsløpet. I det store kretsløpet frakter blodet oksygen og næringsstoffer til alle cellene i kroppen og tar med seg avfallsstoffer fra cellene. I det lille kretsløpet kvitter blodet seg med karbondioksid til lungeblærene og henter oksygen fra samme sted. Kretsløpene står i forbindelse med hverandre i hjertet. I det store kretsløpet fraktes det oksygenrike blodet fra venstre hjerte kammer ut i aorta og sprer seg ut i arterier og kapillærer. I kapillærene skjer utveksling av oksygen og næringsstoffer til cellene, og avfallsstoffer fraktes ut av cellene. Blodet samles igjen i vener og fraktes til to hulvener, en fra øvre del av kroppen og en fra nedre del. Disse kommer inn på hjertets høyre side. I det store kretsløpet er blodet i arteriene oksygenrikt, og blodet i venene er oksygenfattig. Det lille kretsløpet, også kalt lungekretsløpet, er kretsløpet mellom hjerte og lunger. Det oksygenfattige blodet fra hele kroppen pumpes fra høyre hjertekammer gjennom lunge-arterien til lungekapillærene. Blodet gir fra seg karbondioksid til lungeblærene og henter oksygen fra dem. Blodet går så videre gjennom lungevenen og tilbake til venstre forkammer. Legg merke til at i det lille kretsløpet er blodet i arteriene oksygenfattig, og blodet i venene oksygenrikt.

32 Hjertets oppgave er å sørge for at blodet blir pumpet regelmessig ut i arteriene. Hjertet er på størrelse med en knyttneve. Det ligger bak brystbeinet, litt til venstre for midten av brysthulen. Utenpå hjertet er det en dobbel bindevevshinne som kalles hjerteposen. Mellom de to bindevevshinnene er det væske. Væsken i hjerteposen gjør at hjertet glir lett mot omgivelsene når det slår. Hjertet er bygd opp av hjertemuskelvev. En skillevegg deler hjertet i to helt atskilte halvdeler: høyre og venstre. Skilleveggen hindrer at blod fra de to halvdelene blandes. Både høyre og venstre side har to hulrom, et forkammer og et hjertekammer. Mellom forkammer og hjertekammer er det klaffer (seilklaffer). Det er også klaffer (lommeklaffer) der blodet går ut av hjertet. Klaffene hindrer blodet i å renne feil vei. Veggene i de fire kamrene har forskjellig tykkelse, avhengig av det arbeidet de skal utføre. I venstre hjertekammer er veggene nesten tre ganger så tykke som i høyre hjertekammer. Grunnen er at venstre hjertekammer skal pumpe blod til hele kroppen, mens høyre hjertekammer skal pumpe blodet bare til lungene, som ligger like i nærheten av hjertet.

33 Årene som frakter blod til hjertet, går inn i forkamrene. Til høyre forkammer kommer øvre og nedre hulvene med oksygenfattig blod fra hele kroppen. Til venstre forkammer kommer oksygenrikt blod fra lungene. Årene som frakter blod fra hjertet, går ut fra hjertekamrene. Fra høyre hjertekammer går lungearterien med oksygenfattig blod til lungene. Fra venstre hjertekammer går aorta med oksygenrikt blod til hele kroppen. Arteriene som fører blod til selve hjertemuskelen, kalles kransarterier. De får blod rett fra aorta og forgreiner seg til kapillærer overalt i hjertemuskelen. I høyre forkammer ligger et impulssenter som kalles sinusknuten. Fra sinusknuten går det signaler til alle hjertemuskelcellene om at de skal trekke seg sammen. Når vi hviler, skjer dette ganger i minuttet. Det kalles hjertefrekvens eller puls. Hjertet pumper ut omtrent 70 ml blod hver gang det trekker seg sammen. Når hjertemuskelvevet trekker seg sammen, presses blod ut av hjertet. Vi kaller det hjertets arbeidsfase, systolen. I arbeidsfasen lukker først seilklaffene seg slik at blodet ikke kommer tilbake til forkamrene. Deretter pumper hjertekamrene blod ut gjennom lommeklaffene.

34 Så lukker lommeklaffene seg for at blodet ikke skal komme tilbake til hjertekamrene. Hvis vi lytter på hjertet, kan vi høre to dunkelyder. Den første dunkelyden er når seilklaffene lukker seg, den andre er når lommeklaffene lukker seg. Når hjertemuskelvevet er avslappet, fylles hjertet på nytt med blod. Vi kaller det hjertets hvilefase, diastolen. Hjertemuskelen trenger også tilførsel av blod. Årene som frakter blod til og fra hjertet, kalles kransarterier. De ligger utenpå hjertet. Når en av disse årene tettes på grunn av en blodpropp, mister en del av hjertet blodforsyning, og det fører til hjerteinfarkt. Hvis det er trange årer på grunn av åreforkalkning (aterosklerose), fører det til hjertekrampe (angina pectoris).

35 Daglig skiller vi ut omtrent 1,5 liter urin. Mengden urin varierer, avhengig av hva du spiser og drikker, og hvor mye du svetter. Urinproduksjon foregår i nyrene, og utskilling av urin tar urinlederne, urinblæra og urinrøret seg av. Urinorganene består av nyrene urinlederne urinblæra urinrøret Vi har to nyrer, og de er omtrent 10 cm lange og ligger på hver sin side av ryggsøylen, på høyde med de nederste ribbeina. Nyrene er delt i to lag. Den ytterste delen kalles nyrebarken, og den innerste kalles nyremargen. Hver nyre består av ca. 1 million nefroner. Det er i nefronene urinen produseres. Hensikten med produksjon og utskilling av urin er å skille ut avfallsstoffet urinstoff og fremmede stoffer, for eksempel medisiner, å regulere mengden vann i kroppen, å regulere mengden salt i kroppen.

36 Menneskets blodmengde på ca. 5 liter sirkulerer normalt gjennom hjertet i løpet av et minutt. Ca. en fjerdedel av denne blodmengden, altså ca. 1 1/4 liter, vil i løpet av dette minuttet passere nyrene. Det vil si at i løpet av et døgn passerer mellom 1500 og 2000 liter blod. Blodet kommer fra aorta, gjennom de to nyrearteriene og inn i hver nyre. Her forgreiner blodet seg til ca. 1 million nefroner, der urinen produseres. Urinproduksjonen foregår ved at blodet først filtreres. Deretter suges de stoffene opp som kroppen ikke skal kvitte seg med. Resten sendes til nyrebekkenet og videre til urinlederne. Urinlederne skal føre urinen fra nyrene til urinblæra. Urinlederne er cm lange. Urinen fraktes gjennom urinlederne med bølgende muskelbevegelser (peristaltiske bevegelser) i den glatte muskulaturen som urinlederne er bygd opp av. De peristaltiske bevegelsene sørger for at urinen fraktes fra nyrene til urinblæra uansett hvilken stilling kroppen har. Urinlederne munner ut på baksiden av urinblæra. Urinblæra er elastisk, og størrelsen er avhengig av hvor fylt den er. Når vi har ca. en kvart liter urin i blæra, kjenner vi trang til å tisse. Men kniper vi igjen, klarer vi å holde på opptil en halv liter. Det er utvidelse av blæra som utløser vannlatingstrangen. Urinblæra lukkes av to ringmuskler: en indre av glatt muskulatur, som vi ikke bestemmer over, og en ytre av muskulatur, som er viljestyrt. Når vi tisser, trekker blæra seg sammen, og ringmusklene åpnes. Ved hjelp av den ytre ringmuskelen kan vi kontrollere vannlatingen. Når vi drikker mye, blir urinen lys fordi det da blir forholdsvis lite avfallsstoffer per desiliter urin. Hvis vi drikker lite, blir urinen mørkere fordi det blir mye avfallsstoffer per desiliter urin. Vi sier at urinen blir konsentrert. Morgenurinen er vanligvis mer konsentrert enn urinen utover dagen. Små barn kontrollerer ikke vannlatingen fordi nervene som styrer den, ikke er ferdig utviklet. Fra bunnen av urinblæra går urinrøret ut. Urinrøret er ca. 4 cm langt hos kvinner og ca. 20 cm langt hos menn. Veggene i urinrøret er bygd opp av glatt muskulatur, slik som urinlederne. Urinrøret fører urinen ut.

37 Nyrene sørger for at vi skiller ut vann, men passer samtidig på å ikke skille ut for mye. I løpet av et døgn får vi i oss vann både gjennom mat og drikke, og det dannes vann ved forbrenning av næringsstoffer i cellene. Det meste av vannet skiller vi ut gjennom urin, men vi skiller også ut vann gjennom avføring, når vi puster ut, og når vi svetter. Hvis det er for lite vann i kroppen, vil det antidiuretiske hormonet (ADH) sørge for at vi skiller ut mindre gjennom nyrene. Samtidig kjenner vi at vi er tørste og føler behov for å drikke mer. Er det for mye væske i kroppen, vil vi ha mindre ADH, og vi tisser mer. Etter et måltid som inneholder mye salt, vil saltet binde mye vann i kroppen, og vi tisser mindre. Etter noen timer vil kroppen reagere med å skille ut vannet, og vi tisser mer.

38 Fordøyelsen er den prosessen som skjer for at næringsstoffene i maten vi spiser, skal gjøres tilgjengelige for cellene i kroppen. Fra vi spiser maten til cellene kan nyttiggjøre seg den, blir den delt opp i sine enkelte bestanddeler. Fordøyelsen omdanner maten ved mekanisk oppdeling og kjemisk spalting. Den kjemiske spaltingen foregår ved hjelp av enzymer. Gjennom denne prosessen får maten en form som gjør at den kan suges opp fra tarmen og fraktes med blodet til cellene. Maten som skal fordøyes, består av karbohydrater, fett, proteiner, vitaminer, mineraler, sporstoffer og vann. Fordøyelsesorganene består av fordøyelseskanalen (munnhulen, svelget, spiserøret, magesekken, tolvfingertarmen, tynntarmen, tykktarmen, endetarmen) spyttkjertler bukspyttkjertelen leveren galleblæra

39 Fordøyelseskanalen er et rør som går fra munnhulen til endetarmen. Leveren, galleblæra, bukspyttkjertelen og spyttkjertlene ligger utenfor fordøyelseskanalen, men de deltar likevel i fordøyelsesprosessen. Bortsett fra munnhulen og spiserøret ligger alle fordøyelsesorganene i bukhulen. De fleste organene i bukhulen dekkes av bukhinna. Bukhinna bidrar til at organene i bukhulen glir lett mot hverandre. Bukhinna er en dobbel bindevevshinne med litt væske imellom. Den ytterste delen av bukhinna sitter fast på innsiden av bukhulen, mens den innerste delen dekker organene. Tennene deler opp maten og spyttet blandes inn og gjør maten bløt. Vi dytter maten bakover med tunga og svelgrefleksen utløses. Maten fraktes gjennom spiserøret til magesekken med bølgende muskelbevegelser. 216 Munnhulen med spyttkjertler I munnhulen biter vi over maten med fortennene og bruker tunga og kinnene til å dytte maten inn mellom jekslene, som deler opp maten. Fra de seks store spyttkjertlene som ligger nedenfor ørene, under tunga og i underkjeven, kommer det spytt som blandes med maten. Spyttkjertlene produserer spytt allerede før vi begynner å spise. Bare tanken på eller lukten av mat starter spyttproduksjonen. Spyttet har flere funksjoner. Spyttet inneholder et enzym som starter spaltingen av karbohydrater. Spyttet gjør maten bløt, slik at den blir lett å svelge. I tillegg har spyttet en rensende og bakterienedbrytende virkning på tenner og munnhule. Det produseres 3/4 1 liter spytt i døgnet. Svelget Når vi skal svelge, dytter vi maten bakover med tunga, svelgrefleksen utløses, og maten glir ned i spiserøret. Når vi svelger, stenges åpningen mot nesa med drøvelen, og strupelokket stenger for luftrøret. Dette skjer for at maten ikke skal komme feil vei. Noen ganger får vi likevel maten «i vranga». Grunnen til det er at vi svelger så raskt at strupelokket ikke rekker å lukke seg. Spiserøret Gjennom spiserøret føres maten til magesekken ved hjelp av peristaltiske bevegelser. De peristaltiske bevegelsene er små bølgebevegelser som oppstår ved skiftende sammentrekning og avslapning av spiserørets glatte muskulatur. De peristaltiske bevegelsene fører til at maten transporteres til magesekken uansett hvilken stilling kroppen har. Ved inngangen til magesekken er det en lukkemuskel som åpner seg når maten kommer. Spiserøret ligger bak luftrøret og er ca. 40 cm langt på en voksen person.

40 I magesekken blir maten tilsatt magesaft. Produksjon av magesaft stimuleres av både syn, lukt og smak. Det vil si at vi begynner å produsere magesaft lenge før maten kommer til magesekken. Magesafta inneholder enzymer, slim og saltsyre. Enzymene starter spaltingen av proteiner. Slimet beskytter mageslimhinna. Saltsyra gjør miljøet surt slik at bakterier ikke trives. Det produseres ca. 2 liter magesaft per døgn. Magesekken er bygd opp av tre lag glatt muskulatur som gjør at maten kan blandes kraftig. Hvor stor magesekken er, er avhengig av hvor mye mat det er i den. Det er individuelt hvor full den er før vi føler oss mette, men magesekken på en voksen kan romme opp til en liter. Når maten er ferdig eltet i magesekken, passerer maten gjennom en ringmuskel, portneren, før den kommer ut i tolvfingertarmen. Portneren åpner og lukker seg slik at maten kommer ut i tolvfingertarmen i små porsjoner. Det kan gå opptil 4 timer etter et måltid før magesekken er tømt. Tolvfingertarmen har fått navnet sitt etter lengden. Den er ca. bredden av tolv fingre. I tolvfingertarmen tilsettes galle, som produseres i leveren og lagres i galleblæra, og bukspytt, som produseres i bukspyttkjertelen.

41 Galle produseres i leveren og føres gjennom gallegangen til galleblæra, som ligger på baksiden av leveren. Her lagres gallen til det er bruk for den. Når det kommer fettrik mat i tolvfingertarmen, trekker galleblæra seg sammen slik at galle tømmes ut i tolvfingertarmen. Gallen deler opp fettet i maten (emulgerer) til små fettperler for at enzymene som skal spalte fettet, skal kunne virke. Gallen er grønn-brun. Når gallen kommer i tarmen, gjør den avføringen brun. Det produseres 1/2 1 liter galle per døgn. I tillegg til å produsere galle har leveren mange andre oppgaver. Gjennom levervenen mottar leveren næringsstoffene som er sugd opp i tarmen, og bearbeider dem før de sendes videre ut i kroppen. Leveren har også i oppgave å bryte ned giftstoffer som alkohol og medikamenter. Lever er også et lager for energi (glykogen), jern, vitamin A, D, K og B12. Bukspyttkjertelen er en kjertel som produserer både hormoner (blant annet insulin) og bukspytt. Bukspytt tømmes ut i tolvfingertarmen på samme sted som galle. Bukspyttet inneholder tre forskjellige enzymer, som spalter henholdsvis karbohydrater, proteiner og fett. I tynntarmen tilsettes tarmsaft fra slimhinna. Det produseres ca. 2 liter tarmsaft per døgn. Tarmsafta inneholder enzymer, som

42 utfører den siste spaltingen av karbohydrater og proteiner. Karbohydratene har da blitt spaltet til monosakkarider, og proteinene er spaltet til aminosyrer. Fettet er spaltet til fettsyrer og glyserol. Næringsstoffene er nå så små og har en form som gjør det mulig å suge dem opp i tarmen. Slimhinna i tynntarmen er sterkt foldet og har dermed en stor overflate, noe som gjør oppsugingen av næringsstoffer effektiv. For å øke overflaten enda mer er det tarmtotter på slimhinna. Hver tarmtott har blod- og lymfekapillærer som næringsstoffene suges opp i. Fettet suges opp i lymfeårene for å tømmes i blodet senere. Resten av næringsstoffene suges opp i blodet. Alt blodet fra tarmen samles i en stor vene som kalles portvenen. Portvenen fører blodet til leveren. Her blir næringsstoffene bearbeidet videre før de fraktes ut til alle cellene i kroppen. Det som ikke suges opp, blir med peristaltiske bevegelser ført videre til tykktarmen. Tynntarmen er 3 4 meter lang. Tynntarmen går over i den omtrent 80 cm lange tykktarmen nederst på høyre side av magen. Den første delen av tykktarmen kalles blindtarmen. Den ligger like under stedet der tynntarmen kommer inn i tykktarmen. Blindtarmen har et lite vedheng som kalles blindtarmsvedhenget. Når noen får blindtarmsbetennelse, er det vedhenget som er betent og fjernes. Tarminnholdet som kommer til tykktarmen, består av vann, salter og ufordøyelige matrester, for eksempel fiber. Vann og salter suges opp i blodet fra tykktarmen. De ufordøyelige matrestene er viktige for tarmfunksjonen fordi de stimulerer de peristaltiske bevegelsene som transporterer tarminnholdet videre i tarmen. Hvis tarminnholdet passerer langsomt gjennom tykktarmen, vil det suges opp for mye vann og avføringen blir hard (forstoppelse). Hvis tarminnholdet passerer for raskt gjennom tykktarmen, vil for lite vann suges opp, og vi får diaré. Mens tarminnholdet er i tykktarmen, er det en kraftig bakterievekst av blant annet kolibakterier. Bakteriene bryter ned tarminnholdet, og denne prosessen fører til at det dannes tarmgass. Hvor mye tarmgass som dannes, er avhengig av hva slags mat vi har spist. Bakteriene er også viktige i produksjon av vitamin K og B 12. K-vitamin har betydning for blodets levring, og B 12 deltar i dannelsen av røde blodceller.

43 Endetarmen er normalt tom. Når avføring kommer ned i endetarmen, får vi avføringstrang. Hvis vi ikke tømmer tarmen når vi har avføringstrang, vil avføringen gli tilbake til tykktarmen. I tykktarmen vil det suges opp mer væske, og vi risikerer å få forstoppelse. Endetarmen lukkes av to ringmuskler, en indre av glatt muskulatur, som vi ikke bestemmer over, og en ytre av muskulatur, som er viljestyrt. Avføringen består av ufordøyde matrester, bakterier, vann, salter, gallefargestoff og slim. Hvor ofte vi har avføring varierer, men som regel er det én gang i døgnet. Daglig mosjon, nok drikke og mat med nok fiber er viktig for regelmessig avføring.

44 Menneskets evne til å oppleve verden er individuell fordi vi utnytter sansene ulikt og tolker inntrykkene forskjellig. Enhver situasjon påvirker en eller flere av sansene. Ved tap av én sans blir andre sanser ofte bedre utnyttet. Den enkelte sans har spesialiserte sanseceller som registrerer inntrykk. Fra sansecellene ledes impulsene gjennom nerver til ulike sentre i hjernen, noe som gjør at vi oppfatter sanseinntrykket. Mennesket har følgende sanser: syn, hørsel, lukt, smak, følelse og likevekt. For at vi skal se, må lyset og det vi ser på, komme fram til sansecellene som registrerer inntrykkene. Synssansecellene er på netthinna, innerst i øyet. For at vi skal kunne oppfatte hva vi ser, må lysstrålene komme fram til netthinna. Synssansecellene sender nerveimpulser gjennom synsnerven til synssenteret i hjernen.

45 Vi skal følge lysets vei gjennom øyet. Hornhinna er det første lyset treffer. Hornhinna mangler blodårer og er helt gjennomsiktig. Når lyset treffer hornhinna, brytes det på grunn av hornhinnas runde overflate. Denne brytningen hjelper lyset på riktig vei innover i øyet. Øyekammeret ligger bak hornhinna og inneholder en væske som gir oksygen og næring til hornhinna. Lyset går rett gjennom. Pupillen er en åpning midt i regnbuehinna. Pupillen ser svart ut. Når det er lite lys, blir pupillen større for å slippe inn mer lys. Når det er mye lys, blir pupillen mindre for å begrense mengden lys som slippes inn i øyet. Forandring i pupillestørrelse skjer ved at regnbuehinna trekker seg sammen eller utvides. Lyset kan ikke komme gjennom regnbuehinna, men går gjennom pupillen. Fargen på regnbuehinna avhenger av hvor mye pigment det er. Mennesker med brune eller grønne øyne har mye pigment. Linsa er gjennomsiktig og kan forandre fasong. Ved hjelp av små tråder som er festet til en muskel, kan linsa bli rund eller avlang. Når linsa er rund, brytes lyset mye, og vi kan se skarpt på nært hold. Når linsa er avlang, brytes lyset mindre, og vi kan se skarpt på avstand. Glasslegemet ligger bak linsa og fyller opp rommet i resten av øyehulen. Glasslegemet er en geléaktig, gjennomsiktig væske som lyset går gjennom. Netthinna er målet for lysstrålene. På netthinna ligger over 100 millioner sanseceller som oppfatter lyset. Det er to typer sanseceller tapper og staver. Tappene er først og fremst samlet i den gule flekken. Tappene trenger mye lys for å reagere. Når det er nok lys, er det tappene som gjør at vi ser skarpt, og at vi kan skille farger. Når lysstrålene treffer den gule flekken, får vi det skarpeste bildet.