Et lokalvalg i skyggen av 22. juli

Transkript

1 Et lokalvalg i skyggen av 22. juli Paper for presentasjon ved NORKOM-konferansen i Oslo, november 2013 Johannes Bergh Av Tor Bjørklund Institutt for samfunnsforskning Postboks 3233 Elisenberg 0208 Oslo johannes.bergh@samfunnsforskning.no Institutt for statsvitenskap Postboks 1097 Blindern 0317 Oslo tor.bjorklund@stv.uio.no Paperet er et utkast til bokkapittel i en bok om lokalvalget Vennligst ikke siter eller referer til utkastet uten tillatelse fra forfatterne. 1

2 Innledning Kommunestyre- og fylkestingsvalgene i 2011 ble gjennomført syv uker etter terrorangrepene 22. juli. Som vist (innledningskapittel) gav dette en unik kontekst for valget. Valgkampen ble satt på vent til 13. august, en måned før valgdagen. Den politiske retorikken ble mer dempet en ved tidligere valg; særlig ble spørsmål om innvandring og integrering behandlet på en mer forsiktig måte enn tidligere. Skolevalgdebattene, som var kjent for å ha høy temperatur, ble avlyst til fordel for «valgtorg» på skolene, hvor partiene hver for seg presenterte sin politikk. I dette kapitlet ser vi nærmere på valgresultatet, med ett overordnet spørsmål: hvilken betydning hadde terrorangrepene på resultatet av valget? I tillegg ønsker vi å beskrive valgets utfall i lys av langsiktige trender i Norsk politikk. Vi ser nærmere på velgeroverganger, altså endringer i velgeres preferanser fra 2007 til Videre studerer vi de politiske sakene ved 2011-valget: hvilke saker var viktige for velgernes stemmegivning? Til slutt ser vi nærmere på partienes velgere. Hva kjennetegner velgerne til de ulike partiene i 2011, sammenliknet med tidligere valg? Lokalvalget Resultater Valgresultatet viste en klar framgang for Arbeiderpartiet fra det forrige kommunevalg (se tabell 1). Om partiet gikk fram var ikke det ensbetydende med en framgang for den samlede venstrefløyen, dvs. Rødt, SV og Ap. Arbeiderpartiets nyvunne andeler ble nemlig oppveid av SVs tilbakegang. For venstrefløyen ble det status quo i forhold til kommunevalget i SV gjorde et bedrøvelig valg og nærmet seg sperregrensen på 4,0 prosent ved stortingsvalg med en ytterst liten margin. I forhold til lokalvalget åtte år før i 2003 var SV blitt redusert til en tredjedel. Det valget hørte riktignok til partiets beste og falt i en tid før SV var blitt en regjeringspartner. Kommunevalget i 2011 ble en tangering av SVs til da dårligste valg, valget i

3 Tabell 1. Valgresultat ved kommunevalgene 1995, 1999, 2003 og Prosent Diff RV 1,5 2,0 1,6 1,9 1,5-0,4 SV 6,0 7,8 12,4 6,2 4,1 2,1 AP 30,5 28,6 27,5 29,6 31,7 +2,1 SP 11,6 8,3 7,9 8,0 6,7-1,3 V 4,9 4,4 3,8 5,9 6,3 +0,4 KRF 8,2 9,3 6,4 6,8 5,6-1,2 H 20,2 21,4 18,1 19,3 28,0 +8,7 FRP 10,5 12,1 16,4 17,3 11,4-5,9 Andre (inkl. felleslister) 1,7 2,4 2,6 2,3 4,8-0,4 Lokale lister 4,8 3,7 3,3 2,9 - Sum 99,9 100,0 100,0 100,0 100,1 Valgdeltakelse 62,8 60,4 59,0 61,2 64,5 Antall godkjente stemmer Kilde: Statistisk sentralbyrå/nsd. Tabell 2. Valgresultat ved fylkestingsvalgene 1999, 2003 og 2007, samt stortingsvalget Prosent Fylkesting Storting Fylkesting Diff RV 1,5 2,1 1,3 1,7 +0,4 SV 13,0 6,5 6,2 4,3-1,9 AP 27,0 30,8 35,4 33,2-2,2 SP 8,0 7,8 6,2 6,3 +0,1 V 3,7 5,6 3,9 5,7 +1,8 KRF 6,9 6,7 5,5 5,8 +0,3 H 17,8 18,8 17,2 27,6 +10,4 FRP 17,9 18,5 22,9 11,8-11,1 Andre 4,2 3,2 1,4 3,6 +2,2 Sum 100,0 100,0 100,0 100,0 Valgdeltakelse 55,6 57,5 76,4 59,2 Antall godkjente stemmer Kilde: Statistisk sentralbyrå/nsd.

4 Valgets store vinner var Høyre som gikk fram med rundt ti prosentpoeng målt mot stortingsvalget to år før og klart under ti i forhold til forrige kommunevalg. Valgets like klare taper ved siden av SV var Fremskrittspartiet som i lys av det siste stortingsvalget ble halvert. I forhold til kommunevalget var tilbakegangen noe mindre drastisk. Det var de to dominerende partiene på høyre- og venstresiden som tjente på de to fløypartienes tilbakegang. Valget 2011: tre stabile partiblokker og fløypartienes nederlag I søking etter lange linjer kan partiene med fordel deles inn i tre blokker, venstrefløyen (Rødt, SV, Ap), mellompartiene (SP, KrF, V) og høyrefløyen (H, FrP). I forhold til blokkenes størrelse ble valget i 2011 en videreføring av langsiktige tendenser. For det første, mellompartiene tapte ytterligere terreng. I løpet av de tredve første årene etter den andre verdenskrig mobiliserte mellompartiene rundt 30 prosent av velgerne. Deretter har det gått tilbake, om enn ikke med en entydig tendens. EU-striden på begynnelsen av 1990-tallet liksom konflikten rundt kontantstøtte og abortstriden bidro til et midlertidig oppsving. Ved kommunevalget i 2011 ble imidlertid på ny et lavmål registrert, oppslutningen falt til noe under 20 prosent. Det er i første rekke høyrefløyen som har vunnet på mellompartienes tilbakegang. Ved valgene etter krigen fikk Høyre i underkant av 20 prosent oppslutning. Høyrebølgen som reiste seg fra slutten av 1970-tallet ga økt kraft til Høyre som i allianse med Fremskrittspartiet erobret 36 prosent av velgerne ved valget i Det nivået på den samlede oppslutningen om de to partiene var merkverdig stabilt fram til Når det ene partiet gikk fram gikk det andre stort sett tilbake. Men ved stortingsvalget i 2009 økte andelen til 40 prosent, et nivå som ble befestet ved valget i Om valgresultatet i 2011 betraktes i forhold til de tre partiblokkene blir utfallet små forskyvninger, og de forskyvninger som kan registreres går stort sett i forventet retning ved at langsiktige tendenser forsterkes eller befestes. Det mest karakteristiske ved valget i 2011 blir imidlertid oversett når kun forskyvninger mellom blokkene analyseres. Det slående ved valget i 2011 er bevegelsene innenfor blokkene på høyre- og venstrefløyen. De to fløypartiene SV og Fremskrittspartiet tapte terreng til fordel for det store partiet på fløyen, Arbeiderpartiet og Høyre. Arbeiderpartiet og ikke minst Høyre ble valgets vinnere. Med god margin var Arbeiderpartiet kommet over 30-prosent streken etter ved de tre foregående lokalvalg å ha ligget under. 4

5 2011 Velgerbevegelser fra 2007 til 2011: spor av 22. juli? I den videre fortolkning av valget skal vi se på velgerbevegelsene fra 2007 til Hvilke spor etterlater de? I valgundersøkelsen ble det stilt et retrospektivt spørsmål om hva en hadde stemt ved det foregående kommunevalget i Et slikt spørsmål vil lett overvurdere stabiliteten i velgeratferden mellom valgene, men i mangel av en panelundersøkelse er det den beste målestokken vi har. Tabell 3 viser stemmegivning ved kommunevalget i 2011, etter stemmegivning i De som ikke hadde stemmerett i 2007, og som dermed er førstegangsvelgere i 2011, er skilt ut som en egen gruppe. Det samme gjelder de som ikke deltok i valget i 2007: hjemmesitterne. I tillegg til stemmegivning (som er prosentuert ut i fra alle som deltok i valget), viser tabellen andelen hjemmesittere i 2011 i de ulike gruppene. Sistnevnte er prosentuert ut i fra alle stemmeberettigede. Tabell 3 Stemmegivning ved kommunevalget 2011, I forhold til og stemmegivning i Prosent* Førstegangsvelger i 2011 Stemte ikke 2007 SV Ap Sp KrF V H FrP Andre Totalt SV Ap Sp KrF Venstre Høyre FrP Andre Stemte ikke N * Valgdeltakelse er prosentuert ut i fra alle stemmeberettigede, og veid ut i fra faktisk valgdeltakelse i 2011-valget. Stemmegivning er prosentuert ut i fra alle som avgav stemme ved kommunevalget i Tallet er basert på manntallsundersøkelsen, og ikke på spørreundersøkelsen, som de andre tallene i tabellen. 5

6 Tabellen kan dokumentere at SV-velgere anno 2007 var usedvanlig troløse, bare 39 prosent fornyet tilliten i Hver tredje SV-velger gikk til Arbeiderpartiet. Men det største tilsig av nye velgere målt i antall velgere - fikk Arbeiderpartiet fra tidligere hjemmesittere. Valgvinner Høyre hadde derimot de mest lojale velgerne. Nesten 90 prosent av Høyrevelgerne holdt fast på partiet. Dertil fikk Høyre tilskudd fra frafalne fra andre parter. Nesten en fjerdedel av Fremskrittspartivelgere anno 2007, som også deltok i 2011-valget, gikk til Høyre. Men, ingen andre partier mister så mange velgere til hjemmesitterne som FrP: rundt en tredjedel av de som stemte på partiet i 2007 ble hjemmesittere i Det kan illustrere konsekvenser av 22. juli på et anti-innvandringsparti som Fremskrittspartiet. Målt i antall velgere ble tilskuddet til Høyre noe større fra Arbeiderparti enn fra Fremskrittspartiet, et varsel om Høyres potensielle styrke. Utvilsomt nøt de to valgvinnerne Høyre og Arbeiderpartiet godt av velgertilskudd fra hvert sitt fløyparti. Men velgervandringene viste også andre trekk. En ikke ubetydelig vandring fra Arbeiderpartiet til Høyre. Arbeiderpartiet på den annen side kapret atskillige velgere fra dem som satt hjemme ved valget i For Fremskrittspartiet må kunne noteres som et lyspunkt at så mange av velgerne ved valget i 2011 hoppet opp på gjerdet og unnlot å stemme. Muligheten er til stede for at de ved neste korsvei hopper ned igjen. Skolevalgene noen uker forut for valget ga et signal om at Arbeiderpartiet var i støtet blant de unge. Partiet ble en suveren vinner, riktignok ikke med større tilslutning enn i underkant av 30 prosent. Men et kjennetegn ved skolevalgene er en større spredning av stemmene mellom partiene. Arbeiderpartiet hadde aldri tidligere gjort et så godt valg siden skolevalgene for første gang ble arrangert i Det var et signal om framgang blant de unge, en velgergruppe der partiet i årtier hadde hatt dårlig appell. Fløypartiene SV og Fremskrittspartiet som normalt er i tet ved skolevalgene, ble kraftig nedgradert og ble et varsel om hva som skulle komme. Åtte år før - ved lokalvalget i 2003 rekrutterte de to partiene til sammen drøyt 30 prosent av velgerne som nå var blitt halvert. Spørsmålet vi nå ønsker å besvare er om velgerbevegelsene ved 2011-valget i noen grad kan forklares av velgernes reaksjon på terrorangrepene 22. juli. 6

7 Valgresultatet i lys av terrorangrepene 22. juli Det er grunn til å tro at velgerne var preget av hendelsene 22. juli i løpet av valgkampen og når de avgav sin stemme den 12. september. En utbredt oppfatning forut for valgdagen var at valgdeltakelsen ville øke som følge av at folk ønsket å støtte demokratiet ved å avgi sin stemme. Den beskjedne økningen i valgdeltakelse på 3 prosentpoeng ved kommunevalget ble derfor møtt med skuffelse. Terroren fikk ikke det "svaret" i økt deltakelse som mange hadde håpet på. Mer detaljerte analyser av valgdeltakelsen har vist at fremmøtet gikk opp i enkelte grupper, særlig blant de unge og blant velgere med innvandrerbakgrunn (Bergh mfl. 2012; Bergh og Ødegård 2013). Den moderate fremgangen i total deltakelse ved valget skjuler altså en betydelig mobilisering av grupper som fra før hadde lav deltakelse og som kanskje særlig var preget av terrorangrepene: de unge velgerne samt minoritetsbefolkningen (se Bergh og Bjørklund 2011). Disse effektene av terrorangrepene på valgdeltakelsen ved 2011-valget gir grunn til å spørre om selve valgresultatet, oppslutningen om de ulike partiene, også i noen grad kan forstås som en konsekvens av 22. juli. Det er særlig endringer i partienes oppslutning som er av interesse. Sammenliknet med valget i 2007 er det fire partier som utmerker seg: Ap og Høyre opplevde fremgang i 2011; SV og FrP fikk tilbakegang. Et annet mulig sammenlikningsgrunnlag for å vurdere valgresultatet er meningsmålinger gjennomført forut for valget. Siden vi er interessert i effekten av terrorangrepene 22. juli er meningsmålinger fra før terrorangrepene særlig interessante. Ved å sammenlikne gjennomsnittlig oppslutning om partiene i meningsmålinger gjennomført i juni og juni med valgresultatet er det to partier som skiller seg ut: Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet. Aps oppslutning økte fra 27,2 prosent på meningsmålingene i juni og juli til 31,7 prosent ved valget. Riktignok ble det en tilbakegang om sammenlikningspunktet var målingen rett etter 22. juli augustmålingen da Arbeiderpartiet fikk et entydig løft. FrP hadde mellom 16 og 17 prosent oppslutning i juni og juli 2011; valgresultatet endte på 11,4 prosent. For de andre partiene er endringene mindre. Det gjelder også Høyre, som allerede tidlig på sommeren 2011 lå an til å gjøre et godt valg. Gitt disse endringene i løpet av sommeren 2011, er det nærliggende å se en sammenheng mellom terrorangrepene og valgresultatet for Ap og FrP. 1 Tallene er hentet fra Bernt Aardals hjemmeside (den 14. august 2012): 7

8 Det er særlig naturlig å knytte Arbeiderpartiets fremgang til terrorangrepene 22. juli. De grusomme angrepene var direkte rettet mot Arbeiderpartiet i regjering og partiets ungdomsorganisasjon AUF (Arbeidernes Ungdomsfylkning). Velgerne kan dermed ha reagert med et ønske om å gi støttet til det hardt rammede partiet. I tillegg har Wollebæk m.fl. (2012) vist at tilliten til regjering og offentlige myndigheter generelt økte i perioden etter 22. juli. Det er også mulig at økt tillit til myndighetene slår positivt ut i oppslutningen til landets største parti. Fremskrittspartiet har ved tidligere valg hatt høy tillit hos velgerne i innvandrings- og integreringspolitikken (se for eksempel Karlsen og Aardal 2011). I tiden etter 22. juli ble det vanskelig for Fremskrittspartiet å fremme en kritikk av norsk innvandrings- og integreringspolitikk. En slik kritikk kunne lett gi assosiasjoner til gjerningsmannen Breiviks synspunkter som ble mye omtalt i media. 2 På den måten "mistet" FrP en av sine viktigste saker i valgkampen. Våre data viser også at temaene "innvandring og integrering" i noen grad forsvinner fra velgernes agenda (se tabell 6 og 7). Dette kan være en effekt av reaksjonene på 22. juli, som igjen fører til et dårlig valgresultat for FrP. Formålet med de påfølgende analysene er å undersøke om det er en slik sammenheng mellom hendelsene 22. juli og valgresultatet; særlig resultatet for Ap og FrP. Data spørsmål om 22. juli I lokaldemokratiundersøkelsen 2011 ønsket vi å inkludere spørsmål som måler i hvilken grad velgerne endret sin adferd, sine interesser eller holdninger som følge av terrorangrepet. Det er problematisk å måle slike forhold uten å bruke paneldata, altså data hvor man måler adferd, interesser eller holdninger på to tidspunkt. Vi har ikke hatt mulighet til å gjennomføre en slik panelstudie, og har derfor valgt å spørre respondentene direkte om endringer. Fire av disse spørsmålene, som vi bruker i de påfølgende analysene er: 1) "Deltok du i offentlige markeringer i etterkant av terrorangrepene 22.juli (f.eks. rosetog)?" 30 prosent av respondentene svarte bekreftende på spørsmålet. 2) "Følger du i større grad med på nyheter etter terrorangrepene?" 43 prosent svarte at de fulgte i større grad med på nyheter. 3) "Har du blitt mer interessert i rikspolitikk etter terrorangrepene?" (19 prosent ja). 4) "Har du blitt mer interessert i lokalpolitikk etter terrorangrepene?" (10 prosent ja). 2 Breivik var også tidligere et medlem av Fremskrittspartiet, noe som kan ha styrket muligheten for at man assosierer gjerningsmannen med FrP. 8

9 Spørsmål av denne typen gir begrenset informasjon i seg selv. Respondentenes hukommelse kan være langt fra perfekt, og de kan ha en subjektiv opplevelse av endringer (eller stabilitet) som ikke stemmer overens med virkeligheten. Likevel er det grunn til å tro at slike feilkilder er noenlunde jevnt fordelt mellom ulike grupper av respondenter. Spørsmålene kan derfor være nyttige for å studere variasjon mellom grupper i om terrorangrepene medførte endringer i deres adferd, interesser og holdninger. Vi kan bruke disse fire spørsmålene, samlet, som en indikasjon på i hvilken grad ulike grupper av velgere er preget av terrorangrepene. Trolig var alle velgere i Norge preget av hendelsene, uavhengig av hva de eventuelt svarte på disse spørsmålene. Likevel forutsetter vi at mennesker kan være preget i ulik grad og det er denne graden vi måler med de fire spørsmålene. Variasjon mellom grupper For å undersøke empirisk om det er slik variasjon mellom grupper, i endring i adferd, interesser og holdninger i lys av terrorangrepene, har vi blant annet sett på forskjeller mellom menn og kvinner. Vi finner tydelige kjønnsforskjeller. Kvinner er mer tilbøyelige enn menn til å oppgi at de har deltatt i offentlige markeringer, at de følger mer med på nyheter og at de har fått økt interesse for riks- og lokalpolitikk etter 22. juli. 3 Kjønnsforskjellene går i samme retning i forbindelse med alle fire indikatorene (spørsmålene). Det tyder på at det er reelle forskjeller mellom kjønnene i hvilken grad man er preget av terrorangrepene 22. juli. Likevel kan det innvendes at kvinner i snitt er mindre interessert i politikk og følger mindre med på nyheter enn menn (Bennett og Bennett 1989). Dermed er potensialet større for at kvinner kan endre sin adferd og sine interesser på disse områdene enn at menn gjør det samme. Andre steder er det vist at valgdeltakelsen blant unge velgere og blant velgere med innvandrerbakgrunn økte ved valget i 2011, trolig som følge av en mobilisering i etterkant av 22. juli (Bergh mfl. 2012; Bergh og Ødegård 2013). Vi forventer derfor å finne forskjeller i våre spørsmål om 22. juli etter alder og eventuell innvandrerbakgrunn. Figur 1 viser resultatene for velgere med ikke-vestlig innvandrerbakgrunn, sammenliknet med alle velgere. Dataene for innvandrerbefolkningen er fra en survey gjennomført av Statistisk sentralbyrå etter valget, med noen av spørsmålene fra Lokaldemokratiundersøkelsen (Høstmark 2012). 3 Resultatene er som følger: 1) Deltok i offentlige markeringer i etterkant av terrorangrepene 22.juli (f.eks. rosetog). Menn 26 prosent; kvinner 34 prosent. 2) Følger i større grad med på nyheter etter terrorangrepene. Menn 37 prosent; kvinner 48 prosent 3) Har blitt mer interessert i rikspolitikk etter terrorangrepene. Menn 17 prosent; kvinner 21 prosent. 4) Har blitt mer interessert i lokalpolitikk etter terrorangrepene. Menn 8 prosent; kvinner 11 prosent. 9

10 Surveyen rettet seg utelukkende mot velgere, altså personer som hadde stemt i valget. Tallene for "alle velgere" gjelder derfor også bare personer som oppgir å ha deltatt i valget. Velgere med innvandrerbakgrunn oppgir i bemerkelsesverdig høy grad å være preget av hendelsene 22. juli. Et flertall (51 prosent) har deltatt på offentlige markeringer, nesten fire av fem sier at de i større grad følger med på nyheter etter terrorangrepene, og store andeler av minoritetsvelgerne oppgir å ha blitt mer interessert i politikk. Forskjellene mellom minoritetsvelgerne og andre velgere fremstår som svært store i figur 1. Hva med de unge velgerne? Oppgir også de en betydelig endring i adferd, holdninger og interesser etter 22. juli? Figur 2 viser forskjeller etter alder. 10

11 Personer under 30 år oppgir i større grad enn andre å ha deltatt i rosetog og andre offentlige markeringer etter 22. juli. Det er relativt små aldersforskjeller i svar på de tre andre spørsmålene: om man følger mer med på nyheter eller har blitt mer interessert i riks/lokalpolitikk. Forventningen om at de unge skulle være mer preget av 22. juli enn andre finner altså bare klar støtte i ett av de fire spørsmålene. Så langt viser analysene at det er forskjeller mellom grupper av velgere i svar på spørsmålene om 22. juli. Det gir grunn til å tro at det er reell variasjon mellom grupper i hvilken grad man er preget av terrorangrepene. Som nevnt var trolig de fleste innbyggere i Norge preget av terroren i perioden etter 22. juli, men resultatene tyder på at graden kan variere mellom grupper. De forskjellene vi så langt har avdekket, gir grunnlag for å tro at det også kan være variasjon i svar på disse spørsmålene etter politisk tilhørighet. Det ser vi nærmere på i neste avsnitt. 11

12 22. juli betydning for stemmegivning Et første skritt i retning av å avdekke en effekt av terrorangrepet på valgresultatet i 2011, er å studere variasjon mellom ulike partiers velgere i hvilken grad de oppgir å være preget av terroren. Figur 3 viser svar på de fire spørsmålene om 22. juli etter stemmegivning ved kommunevalget. SVs velgere oppgir i størst grad å ha deltatt i offentlige markeringer i etterkant av 22. juli. De som stemte på Ap angir oftest at de følger mer med på nyheter etter terroren. Ser man de fire indikatorene under ett utmerker SV og Aps velgere seg med i særlig grad å være preget av terrorangrepene, mens FrPs velgere ligger noe under snittet på alle indikatorene. De tre mellompartiene og Høyres velgere avviker bare i mindre grad fra befolkningen som helhet i svar på spørsmålene. Disse velgerne ligger omtrent på snittet for alle velgere. Det er med andre ord forskjeller mellom partienes velgere, og disse forskjellene kan se ut til å bekrefte våre antagelser. Det fremstår ikke som overraskende at Arbeiderpartiets 12

13 velgere i særlig grad er påvirket av terroren som rammet det partiet. Vi antok også at terroren kunne gjøre det vanskelig for FrP å fremme en av sine viktigste saker: kritikk av norsk innvandrings- og integreringspolitikk. Kanskje kan det forklare at de som stemmer på FrP er de som er minst preget av terroren? Resultatene i figur 3 gir ikke noe klart svar på om terrorangrepene påvirket valgresultatet ved kommunevalget i Det er ikke sikkert at de som endret sin adferd, sine holdninger og interesser valgte å stemme for eksempel på Ap som følge av det. Det er også mulig, og sannsynlig, at Arbeiderpartiets stabile velgere og støttespillere ble særlig preget av terroren, noe som kan gi utslaget vi ser i figur 3. For å undersøke en mulig effekt på valgresultatet er det nyttig å se nærmere på velgerbevegelser i forbindelse med valget. En mulig forklaring på mønsteret i figur 3 er at de ulike partienes stabile velgere varierer med hensyn til om de er preget av terroren. I så fall skulle valgresultatet være upåvirket. En annen mulig forklaring er at velgere som er særlig preget går til Arbeiderpartiet, noe som kan forklare fremgangen til det partiet. For FrP kan man tenke seg at de som forlater partiet er mer preget av terroren enn stabile og nye velgere. Det kunne i så fall bidra til å forklare tilbakegangen for det partiet. Det er særlig Aps og FrPs valgresultat det er naturlig å forklare i lys av 22. juli. 4 I tabell 4 og 5 skiller vi disse partienes velgere i tre grupper: 1) "Nye velgere" er velgere som ikke stemte på partiet ved forrige kommunevalg i 2007, men som stemte på det i ) "Stabile velgere" er velgere som stemte på det aktuelle partiet ved begge kommunevalgene i 2007 og ) "Tidligere velgere" er følgelig de som stemte på partiet i 2007, men ikke i Tabell 4 viser svar på spørsmålene om 22. juli blant disse tre gruppene av Ap-velgere. Tallene som har fet skrift er statistisk signifikant forskjellige fra totaltallene i befolkningen; forskjellene skyldes da trolig ikke bare tilfeldigheter i utvalget til undersøkelsen, men vi kan med en grad av sikkerhet (95 %) si at forskjellene er reelle. Det er en rekke signifikante forskjeller i tabell 4, og det fremgår et entydig mønster: Nye Ap-velgere oppgir i størst grad å være preget av terroren, langs alle indikatorer. Stabile velgere oppgir også i større grad enn befolkningen for øvrig å være preget av terroren to av forskjellene er signifikante men utslagene er ikke så sterke som for nye velgere. Til slutt er 4 Vi har også studert SV og Høyres valgresultater på samme måte. Vi har ikke avdekket en direkte effekt av hendelsene 22. juli på valgresultatet til disse to partiene. 13

14 de tidligere Ap-velgerne mindre preget av terroren enn andre (unntatt i spørsmålet om deltakelse i offentlige markeringer). Tabell 4 Deltakelse i markeringer samt økt interesse for nyheter og politikk i etterkant av 22. juli, blant nye, stabile og eldre Ap-velgere. Prosent Deltok i offentlige markeringer i etterkant av terrorangrepene 22.juli Følger i større grad med på nyheter etter terrorangrepene Har blitt mer interessert i rikspolitikk etter terrorangrepene Har blitt mer interessert i lokalpolitikk etter terrorangrepene Nye velgere. (Stemte på Ap i 2011; ikke i 2007) Stabile velgere (Stemte på Ap både i 2007 og 2011) Tidligere velgere (Stemte på Ap i 2007; ikke i 2011) Alle N Tall skrevet med uthevede bokstaver er statistisk signifikant forskjellige (p>0,05) fra gruppen «alle». Velgere som gikk til Arbeiderpartiet i 2011 var altså i særlig grad preget av terroren. Det er en indikasjon på at Ap fikk nye velgere som følge av 22. juli. De som forlot partiet var mindre preget enn andre; også det er en indikasjon på at stemmegivning på Ap i 2011 var knyttet til reaksjoner på terrorangrepene. Resultatene tyder altså på at Aps fremgang ved valget i 2011, i hvert fall delvis, var et resultat av velgernes reaksjon på terroren. Tabell 5 Deltakelse i markeringer samt økt interesse for nyheter og politikk i etterkant av 22. juli, blant nye, stabile og eldre FrP-velgere. Prosent Deltok i offentlige markeringer i etterkant av terrorangrepene 22.juli Følger i større grad med på nyheter etter terrorangrepene Har blitt mer interessert i rikspolitikk etter terrorangrepene Har blitt mer interessert i lokalpolitikk etter terrorangrepene Nye velgere. (Stemte på FrP i 2011; ikke i 2007) Stabile velgere Tidligere velgere (Stemte på FrP både i (Stemte på FrP i 2007 og 2011) 2007; ikke i 2011) Alle N Tall skrevet med uthevede bokstaver er statistisk signifikant forskjellige (p>0,05) fra gruppen «alle». 14

15 Tabell 5 viser tilsvarende resultater for Fremskrittspartiet. Også her fremgår det et systematisk mønster. FrPs nye velgere i 2011 oppgir i betydelig mindre grad enn andre å ha endret sin adferd, sine holdninger og interesser etter 22. juli; det er signifikante forskjeller for alle fire indikatorene. Det er tilsvarende forskjeller for to av indikatorene når det gjelder FrPs stabile velgere. De som forlater FrP ved valget i 2011 er like preget av terroren som befolkningen som helhet. I lys av Fremskrittspartiets tilbakegang er det grunn til å tro at partiet har tapt velgere på reaksjonene etter 22. juli. Partiet mister velgere som er preget av terroren, mens det er de som er minst preget som stemmer på partiet ved kommunevalget. Var valgresultatet påvirket av 22. juli? Vi finner støtte for vår antagelse om at Arbeiderpartiets fremgang og Fremskrittspartiets tilbakegang er knyttet til hendelsene 22. juli. Ap vinner nye velgere som er særlig preget av terrorangrepene. FrP taper velgere som oppgir å være preget av angrepene, mens de som stemmer på partiet i 2011 i liten grad sier at de har endret adferd, holdninger eller interesser som følge av 22. juli. Funnene bidrar ytterligere til å avkrefte inntrykket som ble skapt rett etter valget i 2011: at valget ikke var preget av terrorangrepene denne sommeren. Det er vist andre steder at valgdeltakelsen økte ved valget, dels som følge av en mobilisering av unge og velgere med innvandrerbakgrunn i etterkant av 22. juli (Bergh mfl. 2012; Bergh og Ødegård 2013). Det er nå også grunn til å si at stemmegivningen til de som deltok i valget bar preg av reaksjonen på terroren, noe to partier i særlig grad fikk merke: Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet. Politiske saker ved valget i 2011 Terrorangrepene 22. juli 2011 hadde altså en målbar effekt på valgresultatet noen uker senere. Kanskje skyldes det at velgerne ble opptatt av andre saker ved 2011-valget, enn hva som vanligvis er tilfelle ved norske lokale valg? Som ved tidligere lokalvalgsundersøkelser stilte vi i 2011 følgende spørsmål til velgerne: Kan du nevne den saken som var viktigst for din stemmegivning ved kommunevalget i år? Om flere saker nevnes, er det den først nevnte som tas med. Svarene er ved de fire siste valgundersøkelsene blitt sortert etter en felles mal. 5 I hovedtrekk kan et felles 5 Andel som ikke kan nevne en sak varierer og er høyest i 2011 med 47 prosent, og lavest i 2007 med bare 10 prosent. Hvor stor innsats som er nedlagt fra intervjuers side på å få et svar er en viktig faktor. I 2011 ble 15

16 mønster registreres men med visse variasjoner. Oppslutningen om velferdssakene avtar, men den beholder posisjonen som hyppigst nevnte saksfelt og der skole rangerer som nummer en. Disse hovedmønstrene ble ikke endret i 2011 (se tabell 6). Velferdssakene: skiftende sakseierskap Velferdssakene har etter hvert fått en tverrpolitisk karakter. De er blitt partipolitisk felleseie og ikke knyttet til et bestemt parti. I alle partier er velferdssakene sentrale. Som en illustrasjon til fraværet av et entydig sakseierskap varierer det over tid hvilke partier eller partiblokker som oppfattes som velferdssakenes beste beskytter. Det kan dokumenteres ved spørsmålet om hvilket parti som oppfattes å ha den best politikken på ulike velferdsfelter. Her skal trekkes fram skole og undervisning og eldreomsorg, og i begge tilfeller har vi data fra perioden 2001 til Det kan noteres at ganske mange velgere er usikre, eller mener at partiene er like gode, noe som igjen kan tas til inntekt for uklarhet rundt sakseierskap. Det tas utgangspunkt i de tre partiene som i 2001 scoret best på henholdsvis skole og undervisning og eldreomsorg, og utviklingen følges fram til Ved lokalvalget i 2011 ble Høyre oppfattet å være partiet med den beste politikken i skole- og undervisningsspørsmål etterfulgt av Arbeiderpartiet (se figur a). At Høyre inntok den posisjonen på et saksfelt velgerne hyppigst nevnte som viktigst for eget partivalg, gir en bakgrunn for Høyres gode valg. SV derimot en av valgets tapere - har mistet troverdighet som et parti med gode løsninger i skole- og undervisningssaker. Da partiet var i opposisjon i 2001 var det 19 prosent som mente at partiet hadde de beste svarene på skolens utfordringer. Etter å ha hatt undervisningsministeren i seks år er andelen falt til 8 prosent. I syn på hvilket parti som har den beste politikken for de eldre kom Arbeiderpartiet best ut i 2011 (se figur b). I 2001 derimot lå Fremskrittspartiet et ørlite hakk over Arbeiderpartiet, men Fremskrittspartiets troverdighet som forsvarer av de eldres problemer har falt drastisk. Det samme gjelder for Kristelig Folkeparti. Sakseierskap til velferdssakene skifter således over tid og reflekterer hvilke partier som har medvind og motvind. De to valgvinnerne ved lokalvalget i Høyre og Arbeiderpartiet - ble henholdsvis vurdert som partiet med de beste løsninger på skolefeltet og partiet med de bese svarene på eldreomsorgens utfordringer. Fallende kurver kan registreres for SV, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti tre partier som alle gjorde dårlige valg. intervjuene gjennomført av meningsmålingsinstituttet Respons og i 2007 av Statistisk sentralbyrå. Men det må også nevnes at i 2003 var andelen uten svar så høy som 41 prosent i en undersøkelse gjennomført av Statistisk sentralbyrå. 16

17 Tabell 6. Viktigste sak ved kommunevalgene fra 1999 til Skole Barn, familie, ungdom Eldre Helse og sosial Velferd - sum Økonomi, skatter Eiendomsskatt * Samferdsel Sysselsetting, næring Privatisering * 4 * 2 Økonomi - sum Distriktspolitikk Lokal arealplanlegging * * 3 7 Annen lokal sak Generell lokalpolitikk * * 4 1 Lokale spørsmål - sum Miljø Innvandring Ordfører Personer på lista Skifte/status quo Generell tillit Andre saker Ingen sak i prosent av dem som stemte I motsetning til for velferdssakene går det ved saker som berører økonomiske spørsmål et klarere skille etter hvor hyppig sakene nevnes langs den tradisjonelle høyre-venstre skalaen. Høyre- og Fremskrittspartivelgere er mer engasjert enn andre velgere i saker knyttet til eiendomsskatt, økonomi, avgifter og bompenger. Den entydige økningen i hyppigheten av disse sakene fra valgene i 1999 og 2003 kan gi en mulig forklaring på høyresidens framgang. Tre partiprofilerte saker Tre saker distriktspolitikk, miljø og innvandring er kjennetegnet av at få nevner dem, og at de dertil har en klar partipolitisk profil (se tabell 7). Distriktspolitikk er Senterparti-velgernes kjernesak, miljø blir nevnt av SV- og Venstrevelgere og innvandring av Fremskrittparti- og SV-velgere. I forhold til valget i 1995 har innvandringssaken skiftet karakter fra å være en sak kun velgere fra et parti nevnte Fremskrittspartiet - til å bli å bli et 17

18 polarisert saksfelt der to fronter markerer seg. I motsetning til tidligere peker nå også innvandringstilhengere på innvandring som begrunnelse for partivalg. Men i forhold til i 1995 er det atskillig færre som nevner innvandring. De to partier som til en viss grad profilerer seg på innvandring Fremskrittspartiet og SV er dessuten begge kjennetegnet ved å gjøre dårlige valg. Tabell 7. Viktigste sak ved kommunevalget 2011, etter parti. Prosent Totalt SV Ap Sp KrF V H FrP Skole Eldre * 9 11 Helse og sosial Barn, familie, ungdom Velferd sum Samferdsel Økonomi,skatter,bomvei * Eiendomsskatt * Sysselsetting, næring 3 * Privatisering * * 4 1 * Økonomi - sum Lokal arealplanlegging * Annen lokal sak Generell lokalpolitikk 2 * 2 3 * Distriktspolitikk 1 * * * * Lokale spørsmål - sum Miljø * * 18 * * Innvandring * * * * 8 Ordfører Skifte/status quo 2 * 3 1 * 1 3 * Generell tillit Personer på lista 1 2 * 6 * * 2 * Andre saker 6 * Ubesvart/ ingen sak (N=100%) (806) Svært få nevnte innvandring som viktigste sak ved valget i 2011, enda færre enn ved de tre tidligere lokalvalgene. Det må ha sammenheng med at terrorangrepet 22. juli gjorde innvandring til en mer ømtålig sak. Temaet ble tonet ned, ordbruken neddempet. Noen ønsket å glemme uttalelser som tidligere hadde falt. Ikke så lang tid før terrorangrepet hadde FrPs leder Siv Jensen uttalt at Norge stod i fare for å bli "snikislamisert". Etter 22. juli kunne det høres ut som et ekko fra Anders Behring Breivik. Å komme i bås med ham var ensbetydende 18

19 med politisk selvmord. En løsning var å snakke om noe annet enn om innvandring. En effekt av 22. juli var at Fremskrittspartiets posisjon som et parti med bred støtte for sin innvandringspolitikk fikk et grunnskudd, om ikke annet så midlertidig. Andelen som mente at Fremskrittspartiet hadde den beste innvandringspolitikken ble kraftig nedjustert. Som et parti med sakseierskap til innvandringsmotstanden var fallhøyden stor. Partiets stigende velgertilslutning fra annen halvdel av 1980-tallet hadde hatt en direkte sammenheng med partiets rolle som eksponent for innvandringsmotstanden. Ved valget i 2001 mente hver fjerde velger at Fremskrittspartiet hadde den beste innvandringspolitikken, ved stortingsvalgene i 2005 og 2009 hadde andelen steget til hver tredje velger (se figur c). Ved alle disse tre målingene var Fremskrittspartiet i tet som det partiet som hadde bredest støtte for sin innvandringspolitikk. Men den situasjonen endret seg. Ved valget i 2011 var den kategorien de fleste nå sorterte under de usikre, de som ikke kunne peke på noe parti. 6 Dessuten, blant de utpekte partiene var ikke lenger Fremskrittspartiet i tet men var blitt forbigått av Arbeiderpartiet og kommet på linje med Høyre (se figur c). Det var ikke lenger 34 prosent som mente at Fremskrittspartiet hadde den beste innvandringspolitikken, andelen var redusert til 18 prosent. Lokalpolitikk versus rikspolitikk Det kan innvendes at å måle partiene etter sakseierskap i innvandrings- og velferdsspørsmål er å ta utgangspunkt i saksfelt som ligger under Stortinget og ikke kommunestyrene, som jo kommunevalgene er orientert mot. Men lokalpolitikken er filtret sammen med rikspolitikken. Hvor rikspolitikken slutter og lokalpolitikken begynner er ikke lett å svare på. Ifølge en versjon vedtas velferdspolitikken nasjonalt og iverksettes lokalt. Skolesektoren kan gi en illustrasjon. Selv om kommunene har ansvaret for grunnskolen og fylkeskommunene for den videregående skolen, er deres handlefrihet begrenset både av statens økonomiske rammer og av nasjonale lover og forskrifter. Spørsmålet kan dermed stilles i hvor stor grad velferdssakene er lokale eller rikspolitiske saker. De som nevnte at en velferdssak var den viktigste saken for valg av parti ble også stilt spørsmålet: Hva hadde størst betydning for ditt valg av parti eller partiliste til kommunevalget? Var det lokale saker, personer på listen, riskpolitiske saker eller allmenn 6 16 prosent av velgerne svarte at FrP hadde den beste innvandrings- og flyktningpolitikken; 29 prosent var "ikke sikker" på hvilket parti som hadde den beste politikken på dette området. 19

20 tillit til partiet?. De som nevnte velferdssakene svarte noe oftere lokale saker og avviket var signifikant forskjellig (se tabell 8). Tabell 8. Viktigste faktor lokale saker, personer på listen, rikspolitiske saker eller allmenn tillit til partiet for valg av parti ved kommunevalgene fra 1995 til 2011.* Lokale saker Personer på listen Rikspolitiske saker Allmenn tillit til partiet (2141) (2182) (1863) (1588) (1468) *Spørsmål: Hva hadde størst betydning for ditt valg av parti eller partiliste til kommunevalget? Var det lokale saker, personer på listen, rikspolitiske saker eller allmenn tillit til partiet? Kilde: Lokalvalgsundersøkelse fra 1995 til En utbredt kritikk av lokalvalgene er at de i for stor grad preges av rikspolitikk og rikspolitikere. Et slikt inntrykk kan lett festne seg. De landsomfattende media vil gjerne fokusere på det som er felles for alle kommuner og dermed blir valgets karakter av et rikspolitisk oppgjør vektlagt. Valgets lokale karakter blir derimot underkommunisert. Ved at vi har en serie med lokalvalgsundersøkelser fra 1995 til 2011 kan utviklingstrekk etterspores. Blir partivalget i økende eller synkende grad bestemt av lokale saker. Tabell 8 viser en entydig tendens til økt vektlegging av lokale saker. Riktignok er det ingen endring av betydning ved de tre valgene etter århundreskiftet, skillet går mellom valgene før og etter århundreskiftet. Partienes sosiale profiler Avslutningsvis skal vi se nærmere på de ulike partienes velgere ved valget i Hva er partienes sosiale profil i 2011, og hvordan ser dette mønsteret ut sammenliknet med tidligere valg? Vi fokuserer på følgende kjennetegn ved velgerne: kjønn, alder, innvandrerbakgrunn, utdanningsnivå og om man er bosatt i en liten eller en stor kommune. Tabell 9 viser slike kjennetegn hos de rød-grønne partienes velgere, sammenliknet med alle som deltok i valget i

21 Tabell 9 Kjennetegn ved velgerne til de "rød-grønne" partiene SV, Ap og Sp, sammenliknet med alle velgere. Prosent Sosialistisk venstreparti Arbeiderpartiet Senterpartiet Alle velgere+ Kvinner ,1 Under 30 år ,6 60 år eller eldre ,7 Bakgrunn fra Asia, Afrika eller Latin-Amerika* Høyere utdanning (selvrapportert) Bor i kommune med under 2500 innbyggere Bor i kommune med over innbyggere , , , ,2 N * Gjelder velgere som selv har innvandret, eller er barn av to innvandrere fra disse delene av verden. Tallene er beregnet ved hjelp av en undersøkelse av stemmegivningen til velgere med innvandrerbakgrunn, gjennomført av SSB (referanse til dokumentasjonsrapport). + Data fra manntallsundersøkelsen, for de som har deltatt i valget. For "Høyere utdanning" er tallene fra lokaldemokratiundersøkelsen (N=1509). Partiene på venstresiden har et klart flertall av kvinnelige velgere. Dette mønsteret har vært observert i Norge og andre vestlige land i flere tiår. Går man enda lengre tilbake i tid, til de første politiske meningsmålingene på og 1950-tallet, var menn i flertall på venstresiden (Bergh 2008; Grønseth 1955). I nyere tid har det blitt et etablert funn i valgforskningen at det eksisterer et gender gap i stemmegivning; kvinner er overrepresentert på venstresiden, mens menn er mest tilbøyelige til å stemme på partier på høyresiden (Bjørklund 1986; Inglehart og Norris 2000; Aardal og Narud 2007). SV har lenge hatt det klareste flertallet av kvinner blant sine velgere, mens arbeiderpartiet har hatt mer av en kjønnsbalanse. Det er kun ved valg det siste tiåret at Ap har fått flere kvinnelige enn mannlige velgere. Senterpartiet har et overraskende stort flertall av kvinner blant sine velgere i Et slikt mønster er ikke observert tidligere. De tre sentrum-venstre-partiene har en omtrent like stor andel av unge velgere ingen av partiene har spesielt mange eller spesielt få i denne gruppen. Sammenliknet med tidligere valg er dette overraskende. SV gjorde det tidligere godt blant unge velgere, mens Ap gjorde det tilsvarende dårlig i denne velgergruppen (Bjørklund og Saglie 2000; Aardal 1999). SV er videre underrepresentert blant eldre velgere, hvilket betyr at de har sin sterkeste støtte blant de middelaldrende. Verken Sp eller Ap har en klar aldersprofil blant sine velgere. 21

22 En velgergruppe som er i vekst og som blir stadig viktigere ved norske valg er velgere med minoritetsbakgrunn. Vi ser her på velgere med bakgrunn fra Asia, Afrika eller Latin- Amerika; disse har enten selv innvandret til Norge eller har foreldre som kommer fra en av de tre verdensdelene. Velgere med slik bakgrunn utgjør cirka 5 prosent av de stemmeberettigede, men siden valgdeltakelsen i denne gruppen er lav, utgjør de bare 3,7 prosent av velgerne ved 2011-valget. Velgere med bakgrunn fra Asia, Afrika eller Latin-Amerika er klart overrepresentert i Ap. I kommuner som Oslo, Drammen, Lørenskog og Skedsmo utgjør denne velgergruppen en betydelig andel av alle velgerne og er dermed, allerede i dag, et viktig velgergrunnlag for Ap. Minoritetsvelgernes betydning for partiet vil ikke bli mindre ved fremtidige valg. Tidligere har SV også hatt betydelig støtte fra velgere med minoritetsbakgrunn. Mange av disse velgerne gikk til Arbeiderpartiet ved 2011-valget (Bergh mfl 2012). Når det gjelder de to siste velgerkjennetegnene i tabell 11, utdanningsnivå og bosetting i store eller små kommuner, er det to mønstre som er særlig tydelige. SV har en overrepresentasjon av høyt utdannede blant sine velgere, og Senterpartiet gjør det best i små kommuner. Ingen av disse utslagene er overraskende eller nye ved 2011-valget. Tabell 10 Kjennetegn ved velgerne til de "borgerlige" partiene KrF, Venstre, Høyre og FrP, sammenliknet med alle velgere. Prosent Kristelig folkeparti Venstre Høyre Fremskrittspartiet Alle velgere+ Kvinner ,1 Under 30 år ,6 60 år eller eldre ,7 Bakgrunn fra Asia, Afrika eller Latin-Amerika* Høyere utdanning (selvrapportert) Bor i kommune med under 2500 innbyggere Bor i kommune med over innbyggere , , , ,2 N * Gjelder velgere som selv har innvandret, eller er barn av to innvandrere fra disse delene av verden. Tallene er beregnet ved hjelp av en undersøkelse av stemmegivningen til velgere med innvandrerbakgrunn, gjennomført av SSB (referanse til dokumentasjonsrapport). + Data fra manntallsundersøkelsen, for de som har deltatt i valget. For "Høyere utdanning" er tallene fra lokaldemokratiundersøkelsen (N=1509). 22

23 I tabell 10 går vi videre til å se på de borgerlige partienes velgere på samme måte. Kvinner er, som ved tidligere valg, overrepresentert blant KrFs velgere. Fremskrittspartiet er det klareste mannspartiet, mens overrepresentasjonen av menn i Høyre er mindre i 2011 enn ved tidligere valg. Aldersprofilen til KrF, Høyre og FrP avviker bare i beskjeden grad fra aldersfordelingen blant alle velgere. Venstre, derimot, har en klar ungdomsprofil. Minoritetsvelgerne er underrepresentert i alle de borgerlige partiene. Det er i tråd med funn fra tidligere norske valg og med studier av denne velgergruppen i andre vestlige land (Bergh og Bjørklund 2008). Selv ikke partiet Venstre, med sin liberale politikk ovenfor innvandrerne, får særlig støtte fra minoritetsvelgerne. Venstre og Høyres velgere har et høyt utdanningsnivå, mens FrPs velgere har lavere utdanningsnivå enn snittet for alle velgere. Slik har det også vært ved tidligere valg. Den sosiale profilen til FrPs velgere er sammenliknbar med de som ikke deltar i valg; hjemmesitterne. Det kan gi grunnlag til å tro at FrP rekrutterer velgere som ellers ville ha sittet hjemme på valgdagen. Tabellen med overganger ovenfor (tabell 3) viste også betydelige utskiftninger mellom FrP og hjemmesittergruppen mellom og 2011-valgene. Det gir støtte til en slik tolkning. Til slutt viser tabell 10 at Høyre har mange velgere fra de store byene. KrF har en relativt liten andel velgere fra storbyene; partiets sterkeste støttespillere bor i mellomstore kommuner. For de andre borgerlige partiene er det mindre forskjeller etter kommunestørrelse. Partipoppslutning etter generasjon Det faktum at de to fløypartiene begge er dannet etter krigen og at Arbeidepartiet omsider gjorde et godt skolevalg inviterer til å analysere oppslutningen i et generasjonsperspektiv. I samme retning peker 22. juli. Alt tyder på at terrorangrepet har satt særlig tydelige spor blant de unge. I den sammenheng er blitt benyttet uttrykket Utøyagenerasjonen. Teorien om generasjoners betydning er basert på at det i et menneskes liv er en formativ periode knyttet til da en er særlig var overfor inntrykk. Dermed setter bestemte hendelser spor. Et øyeblikksbilde av sosiale konflikter festner seg., Et felles synsfilter etableres ved at bestemte kohorter farges av et sett hendelser. Ifølge Karl Mannheim lever ulike politiske generasjoner i den samme tiden, men siden erfaringer er avhengig av tidspunkt for oppvekst, lever de i subjektiv forstand i kvalitativt ulike tidsepoker. Dette forhold er av Mannheim uttrykt med paradokset det ikke-samtidige i de samtidige. 23

24 Hvor skillene mellom de ulike generasjoner går med hensyn til fødselsår, vil dels bli en vurderingssak. Poenget er imidlertid at hver generasjon bør inkludere hva som er blitt kalt kjernetropper, som eksponerer det mest typiske ved generasjonen. Et skille går ved den andre verdenskrig før og etter. Det opereres med tre etterkrigsgenerasjoner. Den første etterkrigsgenerasjonen er født i perioden 1946 til 1960 og vokste opp i etterkrigstiden da framskrittet ble oppfattet som normen. Generasjonen rommer de store etterkrigskullene etter krigen the babyboomers. Den blir avløst av den andre etterkrigsgenerasjonen, født etter Først ved valget i 1981 fikk det første kullet fra denne generasjonen stemmerett. Det valget representerte et skifte og åpnet for en ren Høyreregjering under Kåre Willoch. Store deler av den andre etterkrigsgenerasjonen opplevde således starten på sin politisk bevisste alder under høyrebølgen. Om den første etterkrigsgenerasjonen hadde følt at framskrittet var det normale, tok den andre etterkrigsgenerasjonen lett velstandssamfunnet for gitt. 7 Den tredje etterkrigsgenerasjonen er født i 1975 og senere. Ved stortingsvalget i 1993 fikk det første kullet i denne generasjonen stemmerett. Dette valget var stod i EU-stridens tegn. I den tredje etterkrigsgenerasjonen inkluderes Utøya-generasjonen. Generasjonen forut for den første etterkrigsgenerasjonen er kalt gjenreisningsgenerasjonen, dens representanter er født i perioden 1926 til 1945 og var enten barn eller ble født under krigen. De ble voksne i gjenreisningstiden, umiddelbart etter krigen, i en tid da ideologiene ble erklært døde. Gjenreisningsgenerasjonen avløser depresjonsgenerasjonen som har fått sitt navn etter den økonomiske depresjonen på tallet. Generasjonen er født i perioden 1906 til 1925 og kjernetroppen opplevde arbeidsledighet og sosial nød, og den erfarte også hvordan samfunnet gradvis kom til hektene igjen. På 1930-tallet kom Arbeiderpartiet i regjeringsposisjon og gjennomførte med suksess Keynes' politikk, som gav partiet en sterk legitimitet. Dermed blir vi stående ved fire generasjoner, depresjons- og gjenresiningsgenerasjonen pluss tre etterkrigsgenerasjoner. Med fem lokalvaglsundersøkelser fra 1995 til 2011 har vi mulighet til å analysere partienes generasjonsprofiler. Vi skal ikke ta for oss alle partiene men de mest utpregede valgvinnere - Høyre og Arbeiderpartiet og de to klareste taperne, SV og Fremskrittspartiet. 7 Hovedtrekkene i velferdsstatens ulike ordninger var for dem utbygd, samtidig som denne generasjonen også fikk føle problemer med arbeidsledighet og stengte muligheter på slutten av 1980-tallet og begynnelsen av tallet. 24

25 Høyre har en klar økning i oppslutning fra 1995, Arbeiderpartiet kan notere seg nærmest status quo med en nedgang i den mellomliggende periode. SV har en tilbakegang men relativ beskjeden i forhold til toppunktet i Fremskrittspartiet, derimot, var på stigende kurve fra 1995 til 2007 men falt så ned på et nivå i 2011 som ikke var så ulikt resultatet i De ulike generasjonenes støtte til Arbeiderpartiet fra 1995 til 2011 kan karakteriseres med stikkordet konvergens. Generasjonenes oppslutning om partiet nærmer seg et fellespunkt rundt 30 prosent. Dermed er et gammelt mønster i ferd med å forsvinne, et mønster som gjennom en serie med valg har vært rimelig stabilt. Den svakeste støtte hadde partiet i etterkrigsgenerasjonene og aller svakest i den yngste etterkrigsgenerasjonen Den generasjon der partiet gjennom en rekke valg fikk best støtte var i depresjonsgenerasjonen, den generasjonen som hadde opplevd de harde 30-åra og erfart at Arbeiderpartiet overtok regjeringsmakten samtidig som tidene ble bedre. 8 Depresjonsgenerasjonen er en generasjon som er i ferd med å dø ut. Arbeiderpartiet har dermed hatt en ugunstig generasjonsprofil. Støtten har vært best i en generasjon som gradvis tynnes ut og dårligst i den generasjonen som stadig rekrutterer nye velgere. 22. juli bidro til å styrke partiets appell blant de unge, men det må også nevnes at oppslutningen i den tredje etterkrigsgenerasjonen var noe oppadgående allerede i 2007 etter et lavpunkt i Generasjonsprofilen til Fremskrittspartiet har vært ulik Arbeiderpartiets som i flere tiår hadde svakest støtte i den yngste generasjonen. For Fremskrittspartiet har de yngste velgerne vært partiets beste støttespillere og i Arbeiderpartiet det svakeste støttepunktet. Men ved valget i 2011 trer det fram likhetstrekk mellom Fremskrittspartiet og Arbeiderpartiet. Den generasjonsbetingede profilen svekkes. Det skjer en tilnærming mot et felles punkt. Igjen er det den tredje etterkrigsgenerasjonen som kan vise til de største endringene. Men for Fremskrittspartiet er det et fall fra en topposisjon til et midtpunkt, for Arbeiderpartiet derimot er det en bevegelse fra en bunnposisjon til normalen. Avslutning I dette kapitlet har vi analysert valgresultatet ved lokalvalget i Et hovedspørsmål har vært om terrorangrepene 22. juli påvirket valgets utfall. 8 Ved de to siste noteringene i 1999 og 2003 gjorde Arbeiderpartiet det klart best nettopp i denne generasjonen. Det var ikke tilfelle i 1995 men ved alle stortingsvalgene fra 1965 til 1993 (Bjørklund 1999: 74). 25