Oppgaver Oppgavetype Vurdering Status 1 NO / Informasjon Flervalg Automatisk poengsum Levert

Transkript

1 NO Emnestudium i nordisk språk Kandidat-ID: 8907 Oppgaver Oppgavetype Vurdering Status 1 NO / Informasjon Flervalg Automatisk poengsum Levert 2 NO /12-15 Eksamensspørsmål Skriveoppgave Manuell poengsum Levert NO Emnestudium i nordisk språk Emnekode NO-213 Vurderingsform NO-213 Starttidspunkt: :45 Sluttidspunkt: :45 Sensurfrist PDF opprettet :45 Opprettet av Kristina Andersen Antall sider 10 Oppgaver inkludert Ja Skriv ut automatisk rettede Ja 1

2 Seksjon 1 1 OPPGAVE NO / Informasjon Emnekode: NO-213 Emnenavn: Emnestudium i nordiske språk - Nordiske språk og grannespråk Dato: 4. desember 2015 Lengde: Tillatte hjelpemidler: Ingen Merknader: Kandidaten skal skrive to av de tre oppgavene. Det forekommer av og til spørsmål om bruk av eksamensbesvarelser til undervisnings- og læringsformål. Universitetet trenger kandidatens tillatelse til at besvarelsen kan benyttes til dette. Besvarelsen vil være anonym. Tillater du at din eksamensbesvarelse blir brukt til slikt formål? Velg et alternativ Ja Nei NO Emnestudium i nordisk språk Page 2 av 10

3 2 OPPGAVE NO /12-15 Eksamensspørsmål Vel to av dei tre oppgåvene 1-3 nedanfor (anten 1+2, 1+3 eller 2+3): 1) Dansk og norsk Grei ut om systematiske forskjellar mellom dansk og norsk. 2) Sosiolingvistisk klima Sjølv om det er mange likskapar mellom dei skandinaviske landa, er den språklege situasjonen i dag nokså ulik. Grei ut om korleis det sosiolingvistiske klimaet kan seiast å vera forskjellig i dei tre skandinaviske landa (Noreg, Sverige og Danmark). 3) Språk eller dialekt? Det er fleire ulike svar på kor mange nordiske (nordgermanske) språk det eigentleg finst. Drøft forholdet mellom språk og dialektar. Du kan ta utgangspunkt i den vedlagde tekstprøven (älvdalsmål). Skriv svaret ditt her: BESVARELSE 2) Sosiolingvistisk klima Selv om det er mange likheter mellom de skandinaviske landa, er den språklige situasjonen i dag nokså ulik. Grei ut om hvordan det sosiolingvistiske klimaet kan sies å være forskjellig i de tre skandinaviske landa (Norge, Sverige og Danmark). Innledning Det skandinaviske dialektkontinuum er et av tre kontinuum innenfor det vi kan kalle nordiske, eller nordgermanske språk. Innenfor dette kontinuumet igjen finner vi det vi kjenner igjen som de tre skandinaviske språkene dansk, svensk og norsk. Jeg skal i denne besvarelsen greie ut om hvordan det sosiolingvistiske klimaet kan sies å være forskjellig i disse tre landene. Jeg vil i utgreiingen blant annet komme inn på historikk, normering og holdninger til språket i de forskjellige landene. Situasjonen i dag. Normering og språkpolitikk - og litt historikk Det er, som oppgaven formulerer det, mange likheter mellom de skandinaviske språkene. De er alle innbyrdes forståelige, del av samme dialektkontinuum, men det er allikevel en ganske stor forskjell i det vi kan kalle den sosiolingvistiske situasjonen. Det er kanskje Norge som på flere måter skiller seg ut her. For det første: Både Danmark og Sverige har et standardtalemål, noe Norge ikke har. Her må vi litt tilbake i tid for å finne årsaker. I nærmere fire hundre år lå Norge under danmark, og under frigjøringsprosessen på midten av attenhundretallet, i romantikken, var det viktig for nasjonsbyggerne å finne en nasjonal identitet for Norge. Ivar Aasens bidrag var en helt ny skriftnormal basert på dialekter - dialektene ble et uttrykk for det nasjonale. Det var viktig å markere avstand til tidligere overherrer. Dette er en historisk forklaring på dialektenes relativt sterke stilling i Norge, sammenlignet med Sverige og Danmark. I tillegg har vi to sidestilte skriftnormaler i NO Emnestudium i nordisk språk Page 3 av 10

4 Norge. Dette kan man nok si er mye av grunnen til at det ikke har vært naturlig å ha ett standardtalemål i Norge. Danmark og Sverige har ikke hatt et behov for å markere språklig avstand på samme måte, og her har vi altså standardtalemål som en nasjonal norm, og et talemål med høy prestisje sammenlignet med dialektene. Hvor ofte normerer vi? Når det normeringspolitikken i de forskjellige landene er det her også forskjeller. Sverige og Danmark har begge normaler som har "satt seg". De er stabile, og normeres sjelden. I Norge derimot, er situasjonen mye mer dynamisk. For det første har vi to skriftnormaler, bokmål og nynorsk, som normeres relativt hyppig sammenlignet med våre naboer. Vi har blant annet normert skriftnormalene i 1917, 1938, 1954, 1981, 2005 og Hvordan er holdningene til normering? I Norge er vi relativt åpne for endringer i språket. Dette kan nok kanskje skyldes dialektenes stilling, og at vi er vant til språkvariasjon på den måten. I Danmark derimot, kan det sies at det er mye større motstand mot å normere språket. Sist gang danskene prøvde seg på en normering av språket var i Det kalles bare "Majonæsekrigen", og rabalderet gjaldt "danismer" av importord. Skulle det skrives "Mayonnaise" eller "Majonæse"? Det endte med valgfrihet, men man må kunne si at danskene har et konservativt forhold til normering. Sverige normerer nærmest ikke skriftspråket. Det har ikke vært normert siden Hvordan er forholdet mellom tale og skrift i de forskjellige landene? I Norge normerer vi jevnlig, og vi normerer skriften etter talen. Talemålet utvikler seg hele tiden, og sånn sett er normeringspolitikken i Norge noe som man kanskje kan si at holder avstanden mellom skrift og tale relativt konstant. I Danmark er det annerledes. Der normeres ikke skriftspråket (etter oppgjøret i "Majonæsekrigen"), samtidig som talemålsutviklingen er meget rask. Dette betyr at avstanden mellom skrift og tale i Danmark bare blir større og større. Dette gir danskene en dyp rettskrivning, noe som fører til problemer i skolen. Det mye vanskeligere med morsmålsopplæring med med svært lite ortofoni. I Sverige har man en en tredje, og ganske unik situasjon. Svenskene normerer som sagt heller ikke skriftspråket, men her er det ikke et problem, slik det er i Danmark. Her er det nemlig slik at talen retter seg etter skriften. Her minsker altså avstanden mellom tale og skrift, i en mer ortofon retning. Stumme konsonanter er for eksempel på vei til å forsvinne i svensk. Dette vil på sammen måte gjøre morsmålsopplæringen i svensk skole enklere. Grunnen til at talen retter seg etter skriften, kan en bare spekulere i, men prestisjen til det svenske skriftspråket og holdningene til det, må opplagt spille en stor rolle. Hvordan normeres språkene? Her er det nok Danmark som historisk sett skiller seg ut. Det etymologiske prinsippet står sterkt i Danmark, det vil si at man ønsker ordform som er mest mulig tro mot opphavet. Dette har i Danmark ført til at importord ofte ikke har vært endret i noen særlig grad. Det etymologiske prinsippet kan vanskelig kombineres med det ortofone prinsippet, så dette fører også til en kløft mellom skrift og tale i Danmark. I Norge har vi jo en spesiell situasjon i og med at vi har to skriftnormaler. Lenge ( ) har vi i Norge fulgt et tilnærmingsprinsipp hvor tanken har vært at disse to normalene skulle nærme seg hverandre, samnorsktanken. Ellers står det morfologiske entydighetsprinsippet og det ortofone prinsippet relativt sterkt i Norge. I fohold til importord følger vi i Norge en politikk hvor vi ønsker å fornorske fremmedord. Det vi si at vi ønsker først og fremst å finne avløserord. Et godt eksempel på et vellykket avløserord er "minnepinne". Når ikke det er mulig, vil man forsøke å finne norvagiserte former, som for eksempel "teip" for "tape". I hvordan NO Emnestudium i nordisk språk Page 4 av 10

5 språkene normeres, og etter hvilke prinsipper, er det kanskje Danmark som skiller seg mest ut. Sverige er det landet i skandinavia hvor det oftofone prinsippet har fått mest gjennomslag. Språkholdninger og talemålets situasjon Talemålet har utviklet seg ganske forskjellig i de tre landene, og hvis vi ser på dialektenes stilling er det Norge som skiller seg ut. Som jeg var inne på har Norge ikke noe standardtalemål, og dialektenes stilling er relativt sterk. I Sverige og Danmark har dialekter vært et uttrykk for det lokale. Det mest prestisjebærende, det nasjonale, har vært standardtalemålet. I Sverige og Danmark har vi altså hatt en diglossi-situasjon. I en slik bidialektisme vil alltid to varieteter kjempe "om plassen", domenene. I nabolandene våre har dialektene lidd under stigma, og domenetap har ført til at dialektene i Sverige og Danmark har veket for standardtalemålet med høyere prestisje. I stedet har man i Sverige og Danmark en situasjon med regionalspråk, eller regionaltalemål. Dette kan sees på som en regionale fargede varianter av standardtalemålet, eller som dialekter som er nivellert, eller utjevnet i samme retning. Noe som også kan nevnes når det gjelder talemålets stilling i de forskjellige landene er politikken i forhold til skolen. Helt siden 1878 har det vært en regel i Norge at elevene skulle undervises på sitt eget talemål. En slik politikk har ikke vært ført i våre naboland, der de har holdt seg til standardtalemålet. Dette har selvfølgelig vært en viktig årsak til domenetapet i Danmark og Sverige. Er det så virkelig slik i Norge at vi ikke har noe standardtalemål i Norge? Britt Mæhlum mener at vi har det. Hun mener at det finnes noe slikt som en overnasjonal norm, som kan spores tilbake til en slags standardisert østnorsk varietet la meg kalle den talt bokmål. Hun mener at denne fungerer som en slags "mental" rettesnor, og at vi konvergerer mot denne i visse situasjoner. En prestisjevarietet vi benytter oss av i situasjoner vi ønsker å øke vår egen prestisje. Andre igjen mener at vi ikke kan snakke om et standardtalemål i Norge, blant annet fordi østlandske former som er forbundet med prestisje ikke er formene som er på fremmarsj, men ofte andre mer "folkelige" former som for eksempel "a"-endelser. Men at det finnes et talt mål i Norge som gir mer prestisje synes det å være enighet om. 3) Språk eller dialekt? Det er flere ulike svar på hvor mange nordiske (nordgermanske) språk det egentlig finnes. Drøft forholdet mellom språk og dialekter. Du kan ta utgangspunkt i den vedlagte tekstprøven (älvdalsmål). Innledning Språk og dialekt. To størrelser som ved første øyekast er klart avgrenset, men som ved nærmere ettersyn kan vise seg å ha et litt komplisert forhold til hverandre. Jeg skal her forsøke å drøfte dette forholdet, og jeg kommer til å bruke den vedlagte tekstprøven som utgangspunkt for en problematisering av emnet. Jeg vil også overfladisk vise til utviklingen av inndelingen til de nord-germanske språkene. I drøftingen vil jeg konsentrere meg om det fastlandsnordiske dialektkontinuumet, de skandinaviske språkene. Jeg vil også komme inn på hva som ligger i dialektbegrepet i de forskjellige landene, og se noe på utviklingen av dialektene. Noen avklaringer Hva er et språk? Hva er det som avgrenser språk fra hverandre, og hva er det som avgrenser dialekter fra hverandre? Litt flåsete er det sagt at et språk er en dialekt med en hær og en flåte. I denne sammenhengen kan det være nyttig å greie ut om to forskjellige begreper, nemlig avstandsspråk og utbyggingsspråk. Et NO Emnestudium i nordisk språk Page 5 av 10

6 avstandsspråk er et språk som lingvistisk sett er så forskjellig fra et annet at man ikke kan forstå hverandre, og må eventuelt bruke et tredje felles språk, et lingua franca, for å forstå hverandre. Utbyggingsspråk er en annen måte å definere et språk på. Her defineres et språk politisk og kulturelt som en varietet som har felles skriftnormal, felles standarder, felles litteratur, brukes i media osv. Her er altså et språk definert ut i fra noe som er bygd ut innenfor politiske rammer. Nabospråk er også et begrep som det kan være nyttig å avklare i denne sammenhengen. Arne Torp definerer nabospråk som to språk som regnes som forskjellige språk, men allikevel er innbyrdes forståelige. Til slutt er det viktig å få definert begrepet dialektkontinuum. Et dialektkontinuum er et geografisk område der hver og enkelt dialekt i kontakt med hverandre er gjensidig forståelige. Det kan godt være slik at dialekter i et kontinuum som er lengre unna hverandre ikke forstår hverandre, men de er fortsatt en del av samme kontinuum. Et dialektkontinuum strekker seg dit nabodialektene ikke lenger er gjensidig forståelige. Innenfor nord-germanske språk har vi i dag tre dialektkontinuum: Det islandske, det færøyske og det skandinaviske dialektkontinuum. Vi har riktignok fem språk. Hva skyldes det at vi har to flere språk enn kontinuum? Rent lingvistisk ligner de tre skandinaviske språkene såpass mye på hverandre at de godt kunne ha vært samme språk vi kan forstå hverandre relativt godt, om enn så lenge. Det skyldes at de skandinaviske språkene regnes som forskjellige utbygningsspråk, selv om de ikke er avstandsspråk i forhold til hverandre. Vi har forskjellig språkpolitikk, vi har forskjellige standarder, forskjellig litteratur. Språkene er avgrenset kulturelt og politisk. Størrelsene avstandsspråk og utbyggingsspråk er ikke bare enkle å forholde seg til. Hvis man skal legge vekt på definisjonen av utbyggingsspråk, vil man kunne ende opp med seks nordiske språk. Man kunne nemlig argumentere med at nynorsk da var et eget språk. Her har vi en egen skriftnormal, litteratur, egne organer osv. Men ingen vil kunne hevde at nynorsk er et avstandsspråk i forhold til bokmål, eller de andre skandinaviske språkene, så her får avstandsspråksdefinisjonen størst tyngde. Utviklingen av nordiske språk Det nord-germanske språkområdet har historisk sett gått gjennom flere ulike utviklinger når det gjelder avgrensninger av forskjellige språk. For omtrent 800 år siden kan man snakke om øst-nordisk med dansk og svensk og vest-nordisk med norsk. For omtrent 1200 år siden hadde dette endre seg til nordnordisk med Islandsk, færøysk, norsk og svensk og sørnordisk med dansk. I dag avgrenser vi det med fastlandsnordisk, norsk, dansk og svensk, og øynordisk, islandsk og færøysk. Innenfor det fastlandsnordiske området er det mulig å ytterligere avgrense det til nordskandinavisk med norsk og svensk, og sørskandinavisk, med dansk. I det skandinaviske dialektkontinuumet har vi i tillegg mere arkaiske trekk i randsonen til innovasjonssenteret i nordskandinavisk, noe som gir grunnlagt til å dele inn dette i en indre og en ytre del, i følge Arne Torp. Utviklingen innad i det skandinaviske kontinuumet gir også kanskje grunn til å spørre seg om det er i ferd med å splittes. Dansk talemål utvikler seg relativt rask, og raskere enn norsk og dansk. Vi ser at nabospråksforståelsen (etter de tidligere definerte kriteriene til Arne Torp) mellom svensk og dansk er i ferd med bli dårligere. Såpass dårlig at svensker og dansker ofte bruker et lingua franca (oftest engelsk) for å gjøre seg forstått. Älvdalsk - hva er det? Rent faktisk er Älvdalsk en språklig varietet som praktiseres i noen områder av Dalarna i Sverige. Kjennetegn ved den Älvdalske dialekten er en nasal uttale av vokaler. Det er også sekundærdiftonger. I den vedlagte NO Emnestudium i nordisk språk Page 6 av 10

7 teksten har vi blant annet disse eksemplene (truor, guott, aut). Man har i älvdalsk til og med triftonger av typen "iuo". Konsonanten "ð" er beholdt (baðer, Ittað, eð). Dialekten har det gamle kvantitetssystemet vi kjenner fra norrønt med tre stavelsestyper. En kort, to normallange og en overlang. I tillegg er dialekten flekterende med et fullt utbygd levende kasussystem. I älvdalsk kan man også møte på subjektløse setninger, som i norrønt. Det er med andre ord en svært arkaisk dialekt. Men er det i det hele tatt en dialekt? Älvdalsk ligger midt inne i Sverige, så det føles naturlig å kalle den en svensk dialekt. De rent lingvistiske trekkene tyder på noe helt annet. Skal vi benytte definisjonen på et avstandsspråk kan man argumentere for at denne dialekten er et helt eget språk. For de omkringliggende dialektene er ikke Älvdalsk godt forståelig. Lingvistisk er varieteten analytisk, noe som ingen av de andre fastlandsspråkene er. Mange av trekkene jeg har vært inne på gjør at denne varieteten skiller seg til dels grunnleggende ut i det skandinviske dialektkontinuumet. Man kan kanskje si at Älvdalsk representerer et brudd i kontinuumet? Er det mest riktig å kanskje skille mellom skandinavisk og älvdalsk? Så lenge så få kan forstå varieteten innad i kontinuumet ville det kanskje ikke være feil å definere älvdalsk som et eget språk? Vi har jo andre avstandsspråk i norden, for eksempel samisk, som ingen ville finne på å definere som en del av skandinavisk. Nå er riktignok samisk en del av en helt annen språkgruppe, den ural-altaiske, men älvdalsk har "stivnet" på et språksteg som ligger såpass langt tilbake i tid at det kanskje kunne være akseptabelt å gi varieteten status som eget språk. Det har i tillegg noen "utbyggingskvaliteter", med en egen skriftnormal og litteratur. Når det allikevel i dag ikke er slik at den er et eget språk, henger det sammen med at folket i Dalarna kulturelt sett har såpass mye til felles med resten av Sverige at det går inn under paraplyen svensk dialekt. Dialekter og språk. Forskjellig land - forskjellige begrepsinnhold? Forholdet mellom dialekter og språk innad i det fastlandsskandinaviske språkområdet er, som jeg har vært inne på i den forrige oppgaven, forskjellig i de forskjellige landene. Hvordan vi definerer dialekter kan nok også sies å være forskjellig. Dette skyldes kanskje først og fremst eksistensen av et standardtalemål, eller ikke. I dag er dialektene i Danmark og Sverige svekket, og regionaltalemål har tatt over mange steder. Ser vi tilbake på dialektale forskjeller innad i de tradisjonelle lokale dialektene i nabolandene våre, finner vi at det var (og er) mye større variasjon mellom disse, rent lingvistisk enn det vi finner i Norge. I norge har vi stort sett ikke noen problemer med å forstå de aller fleste dialektene. Når man sier at man har regionalspråk i Sverige eller Danmark med dialektale trekk er det kanskje mulig å spørre seg om vi egentlig har dialekter i Norge? I Norge ser vi også en tendens til dialektnivellering, så det må kunne sies å være et interressant spørsmål. Forklaringen på hvorfor vi legger forskjellig betydning i begrepet dialekt, må kanskje kunne sies å knyttes til Norges historie under Danmark, dialektene som nasjonsbyggere, og dermed altså mangelen på et standardtalemål i Norge. Et kontrafaktisk tankeeksperiment kunne være å forestille seg et Norge med en ubrutt selvstendighet fra 1300-tallet og opp til nåtid. Hvis vi ser på nabolandene våre, kan det da synes sannsynlig at vi hadde utviklet et standardtalemål som en nasjonal norm og kanskje opplevd en mye kraftigere nivellering av dialektene. Kanskje vi da hadde endt opp med regionalspråk et sted midt i mellom de mest lokale dialektene og standardtalemålet. (I tillegg ville språket kanskje lignet en god del mer på svensk - og kanskje islandsk). Poenget er i hvert fall her også at språk og dialekter ikke bare defineres ut fra lingvistiske kriterier, men at kulturelle og politiske forhold også spiller inn, både historisk og den dag i dag. Noen andre utvekster Språk og dialekter ligger altså i spenningsrommet mellom det rent lingvistiske og det kulturelle eller politiske. Jeg skal her ytterligere eksemplifisere dette med noen nøtter til. Jeg har allerede nevn nynorsk som noe som NO Emnestudium i nordisk språk Page 7 av 10

8 kunne ha vært definert som et eget skandinavisk språk. Den neste varieteten kan man (hvis man er vrang) si at melder seg helt ut av den nord-germanske språkfamilien. Først litt mer om språktrekk ved nordiske språk. Nordiske språk har noen trekk som skiller dem fra andre germanske språk. Fonologisk er det for eksempel bortfall av "j" i framlyd: Tysk: "Jung", Norsk "Ung". Vi har også bortfall av "w" foran rundede vokaler: Engelsk: "Wolf", Norsk: "Ulv". Morfologisk kan jeg nevne at nordiske språk har refleksive verb, f.eks. "møttes", "sloss". Det har ikke andre germanske språk. Et annet særmerke for nordiske språk er etterhengt bestemt artikkel. Vi sier altså "Bussen" og "Toget", mens en engelskmann ville sagt "The bus" og "The train", med foranstilt artikkel. Nå viser det seg at den vestjyske dialekten i Danmark ikke har dette siste språktrekket, etterhengt bestemt artikkel. På Vest-Jylland sier man "æ bus", og "æ tog" (eller mer fonologisk: "tow"). Altså med foranstilt artikkel. Dette ganske grunnleggende trekket ser ut til å melde Vest-Jysk ikke bare ut av skandinavia, men også ut av det nord-germanske språkområdet. Når vi allikevel regner Vest-Jysk som en del av det danske språket, er det, som med älvdalsk at området kulturelt er dansk. I tillegg er jo Vest-Jysk såpass likt lingvistisk sett til dansk, enn det älvdalsk kan sies å være. Andre varieteter som kan diskuteres er dialekter som politisk sett har "skiftet eiere" opp gjennom historien. Her er Sør-Sverige og Skåne-dialekten ett eksempel. Skånedialekten har trekk som for eksempel skarre-r. Dette er trekk som normalt sett hører til det sørskandinaviske området, og altså kunne falle inn under dansk. Konklusjon Jeg har gjennom denne besvarelsen forsøkt å drøfte forholdet mellom språk og dialekter ved å ta utgangspunkt i de nordiske språkene. Jeg har fokusert mest på det fastlandsnordiske dialektkontinuumet, og tatt spesielt utgangspunkt i den vedlagte tekstprøven med den älvdalske dialekten. Ved å problematrisere avgrensningen av språk og dialekter, og vise hvilke måter man kan gjøre dette på, har jeg pekt på spenninger som gjør at definisjonen av en dialekt og et språk ikke er åpenbar. Jeg kan kanskje konkludere slik: Der noe kan synes å være både et utbyggingsspråk og et avstandsspråk, får vi et eget språk. Sånn sett kan det se ut som om Älvdalsk er på vei til å bli et eget språk. Hvem vet? I hvert fall er ikke skillet mellom dialekter og språk på noen måte svart-hvitt. Det er langt på vei bestemt av et samspill av interne og eksterne faktorer hva som er en dialekt og hva som er et språk. Denne oppgaven inneholder en PDF. Se neste side. NO Emnestudium i nordisk språk Page 8 av 10

9 NO Emnestudium i nordisk språk Page 9 av 10

10 NO Emnestudium i nordisk språk Page 10 av 10