Sammendrag. Sammendrag

Transkript

1 Forord Forord Mandatet til Økonomisk utvalg for reindriften er gitt ved instruks fastsatt av Landbruksdepartementet 16. juli Utvalgets oppgave er å framstille et økonomisk grunnlagsmateriale som danner utgangspunkt for forhandlingene om en næringsavtale mellom Staten og reindriftsnæringen. Totalregnskapet for reindriftsnæringen, som legges fram i denne rapporten, tar sikte på å vise hvilke verdier som er skapt i næringen samlet sett ved utnyttelse av produksjonsfaktorene arbeid og kapital. Regnskapet skal med andre ord vise samlede inntekter, kostnader og resultat for hele reindriftsnæringen i Norge. I tillegg til regnskap for 2000 legger Utvalget også fram et budsjett for Alle beregninger følger kalenderåret som periode. Utvalget har med denne rapporten lagt fram 23 totalregnskap for reindriften siden Til sammen gir disse regnskapene oversikt over reindriftens økonomi i perioden Ved siden av å legge fram materiale som viser det økonomiske resultatet for reindriftsnæringen totalt, er det også Utvalgets oppgave å gi oversikter over utviklingen regionalt for de enkelte reinbeiteområder, og for ulike kategorier av driftsenheter. I tillegg er det egne kapitler i rapporten som presenterer henholdsvis Reindriftsavtalen, de langsiktige utviklingstrekk for reindriften (fra 1991 til 2000), husholdningsinntekter for familier som driver reindrift, samt økologiske forhold. Det sistnevnte kapitlet var en nyskapning i fjorårets rapport. Reindriftsforvaltningen i Alta er sekretariat for Utvalget. Alta/Oslo, november 2001 Leif Forsell

2

3 Sammendrag Sammendrag Mandatet til Økonomisk utvalg for Reindriften er gitt ved instruks fastsatt av Landbruksdepartementet 16. juli Utvalgets oppgave er å framstille et økonomisk grunnlagsmateriale som danner utgangspunkt for forhandlingene om en næringsavtale mellom Staten og reindriftsnæringen. Ved siden av å legge fram et materiale som viser det økonomiske resultatet for reindriftsnæringen totalt, er det også Utvalgets oppgave å gi oversikter over utviklingen regionalt for de enkelte reinbeiteområder, og for ulike kategorier av driftsenheter. I tillegg er det egne kapitler i rapporten som presenterer henholdsvis Reindriftsavtalen, de langsiktige utviklingstrekk for reindriften (fra 1991 til 2000), husholdningsinntekter for familier som driver reindrift, samt økologiske forhold. Reindriftsnæringen er fortsatt inne i en vanskelig situasjon med lav produktivitet og store tap. Likevel er det en forbedring i resultatmålene fra 1999 til Vederlag for arbeid og egenkapital øker fra 59,3 mill. kr i 1999 til 69,4 mill. kr i 2000 (+16,9 %). Målt per driftsenhet øker vederlag for arbeid og egenkapital fra kr i 1999 til kr i 2000 (+16,7 %). Forbedringen i resultatmålene kan i hovedsak knyttes til en positiv endring i reinhjordverdien (fra 16,3 mill. kr i 1999 til 4,6 mill. kr i 2000) og økte overføringer til næringen i form av statstilskudd og erstatninger. Sum inntekter øker fra 92,0 mill. kr i 1999 til 97,8 mill. kr i 2000, vesentlig som følge av en positiv endring i reinhjordverdien og økte erstatninger for tap av rein. Kjøttinntektene minker derimot fra 72,7 mill. kr i 1999 til 59,5 mill. kr i Nedgangen i kjøttinntektene skyldes i første rekke en reduksjon i slaktekvantum levert slakteri fra tonn i 1999 til 924 tonn i Gjennomsnittlig pris utbetalt til produsent øker fra kr 44,98 per kg i 1999 til kr 46,95 i Driftsenhetenes kostnader og tamreinlagenes kostnader reduseres med henholdsvis 4,9 mill. kr og 0,2 mill. kr fra 1999 til 2000, mens felleskostnadene øker med 4,4 mill. kr. I sum gir dette kun en mindre endring i de totale kostnadene (-0,7 mill. kr) fra 82,4 mill. kr i 1999 til 81,8 mill. kr i Sum statstilskudd øker fra 56,5 mill. kr i 1999 til 60,3 mill. kr i Den største økningen kan knyttes til posten ordinære tilskudd (+5,0 mill. kr), men også de ekstraordinære tilskuddene og tilskuddene til binæringer øker fra 1999 til Derimot reduseres postene andre tilskudd og tiltak mot radioaktivitet fra 1999 til Renter på lånt kapital øker fra 6,8 mill. kr i 1999 til 7,0 mill. kr i 2000, mens rentesatsen reduseres fra 8,7 % i 1999 til 8,5 % i Budsjett for 2001 bygger på foreløpige regnskapstall per november 2001, driftsenhetenes Melding om reindrift for driftsåret 2000/01 og innrapporterte slaktedata fra registrerte slakterier. Det budsjetteres med en økning i resultatmålene fra 2000 til 2001, i hovedsak som følge av økte overføringer i form av statstilskudd (+32,8 mill. kr) og erstatninger for tap av rein (+4,0 mill. kr).

4 Sammendrag Slakteuttaket forventes å gå ytterligere ned som følge av reintallsreduksjoner og signaler om en vanskelig driftssituasjon med økende tap i flere reinbeiteområder. Disse forholdene, kombinert med den nevnte økningen i erstatningsutbetalinger og statstilskudd, gjør det rimelig å anta at mange reineiere vil velge å bygge opp flokkene sine i stedet for å ta ut dyr i form av slakt. På bakgrunn av dette budsjetteres det med et samlet slakteuttak på tonn i 2001 (1.268 tonn i 2000). Med en budsjettert gjennomsnittspris på kr 49 per kg gir dette en samlet verdi av kjøttproduksjonen på 59,2 mill. kr i 2001, en reduksjon på 0,3 mill. kr fra De totale kostnadene forventes å øke fra 81,8 mill. kr i 2000 til 86,0 mill. kr i 2001, som følge av at antallet driftsenheter øker fra 561 i 2000 til 577 i Med utgangspunkt i de forutsetningene som er lagt til grunn for Økonomisk utvalgs budsjett, er vederlag for arbeid og egenkapital beregnet til 105,5 mill. kr i 2001 (69,4 mill. kr i 2000). Av tilskuddene over reindriftsavtalen er tilskudd til driftsenheter og tamreinlag av særlig stor betydning for den enkelte driftsenhet. Tilslagsprosenten har ligget rundt 70 % i perioden fra 1995/96 til 1998/99. I 1999/00 var tilslagsprosenten 62 %, og i 2000/01 var tilslagsprosenten 68 %. Driftsenheter med mellom 200 og 400 rein har høyest tilslagsprosent (85 %), mens driftsenheter med henholdsvis under 70 rein (13 %) og over 600 rein (37 %) har lavest tilslagsprosent. Inntekter fra andre sektorer og fra annen næringsvirksomhet har en økende betydning for økonomien i reindriftsnæringen. Det er i særlig grad kvinner som bidrar med disse inntektene. I 2000 utgjør disse inntektene kr i gjennomsnitt per driftsenhet i samisk reindrift (1999: kr). Til sammenligning utgjør kjøttinntektene kr per driftsenhet i De økte rovdyrtapene har stor betydning for resultatet av driften i de fleste reinbeiteområdene. Med utgangspunkt i driftsenhetenes egne opplysninger er rovdyrtapene (påståtte tap) beregnet å utgjøre et samlet produksjonstap på 51 % i driftsåret 2000/01. Situasjonen er spesielt alvorlig i Vest-Finnmark hvor det beregnede produksjonstapet er 71 %, men også i Karasjok, Troms og Nordland er de beregnede produksjonstapene på over 50 %. Påståtte rovdyrtap utgjorde 82 % av totaltapene i 2000/01 (76 % i 1999/00). Det ble utbetalt erstatninger for 28 % av de påståtte totale tapene i 2000/01 (samme andel som i 1999/00).

5 Oktiigeassu Oktiigeassu Boazodoalu Ekonomalaš lávdegotti mandáhtta lea addojuvvon rávvehusa bokte man Eanadoallodepartemeanta lea mearridan suoidnemánu Lávdegotti dahkamuš lea ovdanbuktit ekonomalaš vuođusmateriála mii lea vuolggasadjin šiehtadallamiidda ealáhusšiehtadusa birra Stáhta ja boazodoalloealáhusa gaskkas. Lassin dasa ahte galgá válmmaštallat materiála mii čájeha boazodoalloealáhusa buohkanas ekonomalaš bohtosa, de lea maiddái Lávdegotti dahkamuššan addit oppalašgeahčaldagaid mat govvidit iešguđet boazoguovllu guovlluguovdasaš ja iešguđetlágan doallošlájaid ovdáneami. Lassin leat sierra kapihttalat raporttas mat ovdanbuktet Boazodoallošiehtadusa, boazodoalu guhkesáiggeovdáneami váldosárgosiid (1991 rájes 2000 rádjai), boazodoalli bearrašiid dállodoalloboađuid ja ekologalaš dilálašvuođaid. Boazodoalloealáhus lea ain váttes dilis go lea vuollegis buvttadanmunni ja stuorra manahusat. Liikká leat boađusmihtut buorránan 1991 rájes 2000 rádjai. Máksu barggu ovddas ja ieškapitála lassána 59,3 milj. kruvnnus 1991s 69,4 milj. kruvdnui 2000s (+16,9 %). Go mihtida juohke doalu vuollái, de lassána máksu barggu ovddas ja ieškapitála kruvnnus 1999s kruvdnui 2000s (+16,7 %). Boađusmihtuid buorráneapmi sáhttá váldosaččat čadnojuvvot boazoealloárvvu positiiva nuppástuvvamii ( -16,3 milj. kruvnnus 1999s -4,6 milj. kruvdnui 2000s) ja lasihuvvon ruhtasirdimiidda ealáhussii stáhtadoarjaga ja buhtadasaid hámis. Boađuid submi lassánii 92,0 milj. kruvnnus 1999s 97,8 milj. kruvdnui 2000s, eanaš boazoealloárvvu positiiva nuppástuvvama geažil ja lasihuvvon boazovahátbuhtadasaid geažil. Biergoboađut vátnot fas 72,7 milj. kruvnnus 1999s 59,5 milj. kruvdnui 2000s. Biergoboađuid njiedjan boahtá vuosttamustá njuovahahkii háhkkojuvvon njuovvanmeari geahppáneamis tonnas 1999s 924 tonnii 2000s. Gaskamearálaš haddi mii lea máksojuvvon buvttadeaddjái lassána 44,98 kruvnnus kilos 1999s 46,95 kruvdnui kilos 2000s. Doaluid golut ja boazoservviid golut geahppánit 4,9 milj. kruvnnuin ja 0,2 milj. kruvnnuin 1999 rájes 2000 rádjai, ja oktasašgolut fas lassánit 4,4 milj. kruvnnuin. Oktiibuot dahká dát dušše uhcit nuppástusa oppalaš goluide (-0,7 milj. kr) 82,4 milj. kruvnnus 1999s 81,8 milj. kruvdnui 2000s. Stáhtadoarjagiid submi lassána 56,5 milj. kruvnnus 1999s 60,3 milj. kruvdnui 2000s. Stuorámus lassáneapmi sáhttá čadnojuvvot postii dábálaš doarjagat (+5,0 milj. kr), muhto maiddái ereliiggánis doarjagat ja doarjagat lasseealáhusaide lassánit 1999 rájes 2000 rádjai. Muhto de geahppánit fas poasttat eará doarjagat ja radioaktiivvalašvuođa váidudeaddji doaibmabijut 1999 rájes 2000 rádjai. Reanttut loanahuvvon kapitálas lassánit 6,8 milj. kruvnnus 1999s 7,0 milj. kruvdnui 2000s, ja reantomáksomearri fas geahpiduvvo 8,7 proseanttas 1999s 8,5 prosentii 2000s. Budjeahtta 2001 várás vuođđuduvvá skábmamánu 2001 mannosaš gaskaboddosaš rehketdoallologuide, doaluid Dieđáhussii boazodoalu birra doaibmajagi 2000/01 ovddas ja sisarapporterejuvvon njuovvandieđuide registrejuvvon njuovahagain. Budjetterejuvvo ahte boađusmihtut lassánit 2000 rájes 2001 rádjai, váldosaččat lasihuvvon ruhtasirdimiid geažil stáhtadoarjagiid (+32,8 milj. kr) ja boazovahátbuhtadasaid (+4,0 milj. kr) hámis.

6 Oktiigeassu Njuovvan vurdojuvvo ain geahppánit boazolohkogeahpidemiid geažil ja signálaid geažil váttes doaibmadili birra mas vahágat lassánit máŋgga boazoguovllus. Dát dilálašvuođat, oktan buhtadasmáksimiid ja stáhtadoarjagiid namahuvvon lassánemiin, dahket govttolažžan jáhkkit ahte eatnat boazoeaiggádat válljejit cegget ealuid dan sadjái go njuovvat bohccuid. Dán vuođul budjetterejuvvo buohkanas njuovvan gártat tonna 2001s (1.268 tonna 2000s). Budjetterejuvvon gaskamearálaš hattiin mii lea kr 49 kilos addá dát buohkanas árvvu biergoboađuin mii lea 59,2 milj. kr 2001s, nappo 0,3 milj. kr geahppáneapmi 2000 rájes. Oppalaš golut vurdojuvvojit lassánit 81,8 milj. kruvnnus 2000s 86,0 milj. kruvdnui 2001s, dan geažil go doaluid lohku lassána 561 rájes 2000s 577 rádjai 2001s. Ovdehusaid vuođul mat leat adnojuvvon vuođđun Ekonomalaš lávdegottu budjehttii, lea máksu barggu ovddas ja ieškapitála rehkenastojuvvon gártat 105,5 milj. kr 2001s (69,4 milj. kr 2000s). Daid doarjagiin mat bohtet boazodoallošiehtadusa bokte leat doarjagat doaluide ja boazoservviide erenoamáš mávssolaččat juohke dollui. Oažžunproseanta lea leamaš birrasiid 70 % áigodagas 1995/96 rájes 1998/99 rádjai. 1999/2000 lei oažžunproseanta 62 %, ja 2000/01 lei oažžunproseanta 68 %. Doaluin main leat 200 ja 400 bohcco gaskkas lea alimus oažžunproseanta (85 %), ja doaluin main leat vuollel 70 bohcco (13 %) ja badjel 600 bohcco (37 %) lea vuolimus oažžunproseanta. Boađuin mat bohtet eará surggiin ja eará ealáhusdoaimmas lea lassáneaddji mearkkašupmi boazodoalloealáhusa ekonomiijai. Erenoamážit nissonolbmot buktet dáid boađuid. 2000s dahket dát boađut kr gaskamearálaččat juohke doalu vuollái sámi boazodoalus (1999: kr). Veardádussan dahket biergoboađut kr juohke doalu vuollái 2000s. Lassánan boraspirevahágat váikkuhit sakka doibmii eanaš boazoguovlluin. Doaluid iežaset čuvgehusaid vuođul leat boraspirevahágat (čuoččuhuvvon vahágat) rehkenastojuvvon dahkat buohkanas buvttadanmanahusa mii lea 51 % doaibmajagis 2000/01. Dilli lea erenoamáš váttis Oarje-Finnmárkkus gos rehkenastojuvvon buvttadanmanahus lea 71 %, muhto maiddái Kárášjogas, Romssas ja Nordlánddas leat rehkenastojuvvon buvttadanmanahusat badjel 50 %. Čuoččuhuvvon boraspirevahágat dahke 82 % oppalašmanahusain 2000/01s (76 % 1999/2000s). Buhtadasat máksojuvvojedje 28 prosentii čuoččuhuvvon manahusain 2000/01s (seamma stuorra oassi go 1999/2000s).

7 Innhold Innhold Forord Sammendrag Oktiigeassu 1. Økonomisk utvalg Mandat Medlemmer og sekretariat Utvalgets arbeid Mål og virkemidler i reindriftspolitikken Reindriftspolitiske mål Reindriftspolitiske virkemidler Grunnlag og forutsetninger Prinsipper Materiale og metode Totalregnskap og budsjett Kjøttinntekter Verdi av endring i reinhjorden Kjøre- og arbeidsinntekter Erstatninger Fordeling av inntekter Kostnader Statstilskudd og tiltak mot radioaktivitet Kapitalforhold Antall årsverk og driftsenheter Sammendrag av totalregnskapet Budsjett Nærmere om reindriftsavtalen Fordeling av reindriftsavtalens ramme Tilskudd til driftsenheter og tamreinlag Tidligslaktetilskudd Distriktstilskudd Målpris Langsiktige utviklingstrekk for reindriften Inntekter Kostnader Statstilskudd Vederlag for arbeid og egenkapital Markedsforhold

8 Innhold 7. Husholdningsinntekter for reindriftsfamilier Inntekter fra lønn og pensjoner Sysselsetting Økologiske forhold Radioaktiv forurensning Strukturelle tiltak Rovdyr Status ressurssituasjonen Arealinngrep Vurderinger og analyser av materialet Vurderinger av situasjonen i de ulike reinbeiteområdene Generelle vurderinger Vedlegg Tabeller Figurer Tabelloversikt Figuroversikt Kart over reinbeiteområdene Ordforklaring 143

9 Kapittel 1 - Økonomisk utvalg 1 1. Økonomisk utvalg 1.1 Mandat I følge hovedavtalen for reindriftsnæringen mellom Norske Reindriftsamers Landsforbund (NRL) og staten ved Landbruksdepartementet av 26. februar 1993, skal det føres forhandlinger om en løpende reindriftsavtale. Landbruksdepartementet har 16. juli 1993, i medhold av hovedavtalen, fastsatt nærmere instruks for Økonomisk utvalg for Reindriften. Utvalgets mandat framgår av instruksens 1, der det heter: Utvalget skal legge frem et økonomisk grunnlagsmateriale for reindriften som utgangspunkt for forhandlingene mellom Staten ved Landbruksdepartementet og reindriftsnæringen ved Norske Reindriftsamers Landsforbund (NRL) om en næringsavtale for reindriften. Utvalget har ansvaret for å fremskaffe nødvendige opplysninger, og tilrettelegge materialet for avtalepartene. Materialet skal gi en oversikt over den økonomiske situasjonen i næringen, herunder hovedtrekk i utviklingen, både for den enkelte driftsenhet, distrikter, tamreinlag, områder og for næringen som helhet. 1.2 Medlemmer og sekretariat Partene oppnevner to medlemmer hver til Utvalget. Landbruksdepartementet oppnevner i tillegg en leder etter samråd med NRL. Funksjonstiden er 4 år, og følger Reindriftsstyrets funksjonstid. Økonomisk utvalg ble første gang oppnevnt i januar Det vil bli oppnevnt et nytt Utvalg fra 1. januar Økonomisk utvalg har følgende sammensetning: Leif Forsell, leder, Oslo. Direktør i Norsk institutt for landbruksøkonomisk forskning. Ellinor Guttorm Utsi, Reineier, Tana. Arne Holtan, Reineier, Sjøåsen. Morten Floor, Rådgiver, Landbruksdepartementet, Oslo. Marit M. Fjellheim, Førstekonsulent, Reindriftsforvaltningen i Sør- Trøndelag/Hedmark, Røros. Reindriftsforvaltningen i Alta er sekretariat for Utvalget.

10 2 Kapittel 1 - Økonomisk utvalg 1.3 Utvalgets arbeid Utvalget skal legge fram et materiale som viser det samlede økonomiske resultatet for reindriftsnæringen totalt og regionalt. Utvalget har medregnet denne rapporten lagt fram 23 totalregnskap for reindriftsnæringen siden Disse regnskapene gir oversikt over reindriftens økonomi i perioden Utvalget skal i tillegg beregne det økonomiske resultatet for det enkelte reinbeiteområde og for ulike kategorier av driftsenheter. Utvalget gjør oppmerksom på at de regionale beregningene må ses på som mindre sikre enn landstallene (jfr. kapittel 3.1).

11 Kapittel 2 - Mål og virkemidler i reindriftspolitikken 3 2. Mål og virkemidler i reindriftspolitikken De reindriftspolitiske målene bygger i dag i hovedsak på St.meld. nr. 28 (1991/92) En bærekraftig reindrift. De økonomiske virkemidlene framgår av de årlige reindriftsavtalene (Hovedavtale for reindriften (St.prp. nr. 66 (1992/93)), mens de juridiske virkemidlene er gitt i reindriftsloven av 1978 med senere endringer. 2.1 Reindriftspolitiske mål De mål og retningslinjer som ligger til grunn for reindriftspolitikken er trukket opp av Regjeringen i St. meld. nr. 28 (1991/92) En bærekraftig reindrift, og av Stortinget i Innst. S. nr. 167 (1991/92). I innstillingen konkretiseres En bærekraftig reindrift gjennom følgende tre mål: Økologisk bærekraft. Økonomisk bærekraft. Kulturell bærekraft. Disse tre målene står i en innbyrdes sammenheng; økologisk bærekraft gir grunnlag for økonomisk bærekraft, og sammen gir økologisk og økonomisk bærekraft mulighet for å ivareta og utvikle kulturell bærekraft. Økologisk bærekraft forutsetter at det legges avgjørende vekt på å forvalte beitegrunnlaget slik at beitebalansen sikres. Økonomisk bærekraft forutsetter at det stilles krav om produktivitet, kostnadseffektivitet, inntektsnivå og inntjeningsevne. Det stiller videre krav til at det er et rimelig forhold mellom næringens ressursgrunnlag og det antall mennesker som skal finne inntekts- og sysselsettingsmuligheter i reindriften med de markeds- og inntektsmuligheter som er til stede. En bedre utnytting av verdiskapingspotensialet er sentralt i denne sammenheng. Næringen har stor betydning for opprettholdelse og utvikling av et levende samisk samfunn - økonomisk, sosialt og kulturelt. Stabil sysselsetting og klare rammebetingelser for den enkelte næringsutøver, gjør at reindriften kan stå fram som sentral bærer av samisk kultur. Målsettingen om kulturell bærekraft forutsetter at reindriftspolitikken ses i en samepolitisk sammenheng. Sikring av næringens materielle grunnlag blir i en slik sammenheng en nødvendig del av en kulturell bærekraft. 2.2 Reindriftspolitiske virkemidler Reindriftsloven av 1978 med senere endringer gir rammen for de juridiske virkemidlene. Formålet med loven ( 1) er å legge forholdene til rette for en økologisk bærekraftig utnytting av reinbeiteressursene, til gagn for reindriftsbefolkningen og samfunnet for øvrig. Utviklingen og utøvelsen av næringen bør gi grunnlag for trygge økonomiske og sosiale kår for de som har reindrift som yrke, samtidig som utøvernes rettigheter sikres. Reindriften skal bevares som et viktig grunnlag for samisk kultur i samsvar med Grunnloven 110 a og folkerettens

12 4 Kapittel 2 Mål og virkemidler i reindriftspolitikken regler om urbefolkning og minoriteter. Innenfor disse formålene skal loven fastlegge rammer for reindriftsutøvernes rettigheter og plikter; regulere forholdet til andre næringer og samfunnsinteresser; og regulere innbyrdes forhold mellom reindriftsutøvere samt skape grunnlag for en hensiktsmessig organisering og administrasjon. Reindriftsloven slik den ble vedtatt i 1978 viste seg på mange måter ikke å være tilstrekkelig som et næringspolitisk virkemiddel. Videre ble det klart gjennom rettspraksis at loven ikke var i samsvar med de forpliktelsene som Norge er bundet av gjennom folkerettens regler. Stortinget vedtok 30. januar 1996 endringer i reindriftsloven som blant annet gjør det mulig å knytte økonomiske og lovbaserte virkemidler sammen i et mer helhetlig virkemiddelsystem for å tilpasse beitetrykket og samtidig redusere miljøproblemene knyttet til overbeiting. Ved denne revisjonen ble imidlertid bestemmelsene som omhandler styring og forvaltning av reindriften og regulering av interne forhold i næringen viet lite oppmerksomhet. På bakgrunn av dette nedsatte Landbruksdepartementet høsten 1998 et utvalg med mandat til å gjennomgå reindriftsloven med sikte på å revidere de bestemmelser og regler som gjelder styringen og forvaltningen av reindriften og regulering av de interne forholdene i næringen. Utvalget overleverte sin innstilling til Landbruksministeren 15. mars Stortinget godkjente 1. juni 1993 Hovedavtalen for reindrift (St.prp. nr. 66 ( )) og ga Landbruksdepartementet fullmakt til å forhandle med Norske Reindriftsamers Landsforbund (NRL) om ettårige avtaler for reindriftsnæringen. Reindriftsavtalen er ved siden av reindriftsloven, det viktigste operative redskapet for å følge opp målene og retningslinjene i reindriftspolitikken. Gjennom reindriftsavtalen bestemmes bruken av de økonomiske virkemidlene, bl.a. ut fra reindriftslovens intensjon og bestemmelser. Dette skal bidra til at utviklingen går i retning av de målene som Stortinget har fastsatt. Det vises til kapittel 5 for nærmere omtale av Reindriftsavtalen.

13 Kapittel 3 Grunnlag og forutsetninger 5 3. Grunnlag og forutsetninger 3.1 Prinsipper Totalregnskapet for reindriftsnæringen tar sikte på å vise hvilke verdier som er skapt i næringen ved utnyttelse av produksjonsfaktorene arbeid og kapital. Ved beregningen legges kalenderåret til grunn. På grunn av noe ulik periodisering er opplysninger om reintall og slakteuttak i totalregnskapet ikke direkte sammenlignbare med tilsvarende opplysninger i ressursregnskapet for reindriften. Publikasjonen er inndelt i ni kapitler. Hovedoversikten er regnskap for 2000 i kapittel 4, der regnskapet for 2000 sammenlignes med regnskapene for de tre foregående år. Budsjett for 2001 presenteres i kapittel Kapittel 5 omhandler Reindriftsavtalen for 2001/2002, med spesiell vekt på tilskuddsordningene. I kapittel 6 presenteres langsiktige utviklingstrekk for reindriften (fra 1991 til 2000). Kapittel 7 omhandler husholdningsinntekter og strukturelle forhold. I fjorårets totalregnskap ble det innarbeidet et nytt kapittel 8, Økologiske forhold, som også er med i årets totalregnskap. Kapittel 9 gir en beskrivelse av utviklingen i de ulike reinbeiteområdene og totalt på bakgrunn av nøkkeltall fra kapitlene 4, 6 og 7. Næringens inntekter omfatter førstehåndssalg og hjemmeforbruk av ikke foredlede produkter av rein; slik som kjøtt, innmat, skinn og gevir. Inntektene korrigeres for endringer i reinhjordverdien. I tillegg er blant annet husflid (videreforedling av skinn, gevir m.v.), jakt, fiske og bærplukking integrerte deler av den samiske reindriften. Et riktig bilde av økonomien i reindriften forutsetter derfor en synliggjøring også av denne delen av næringen. Utvalget har på bakgrunn av dette funnet det riktig å ta med disse inntektene, selv om datagrunnlaget er noe usikkert. Tilskudd til binæringsvirksomhet (investeringstilskudd og driftstilskudd) føres i egen post under statstilskudd. Inntekter av binæringsvirksomhet føres i en egen post under inntekter. På kostnadssiden inngår næringens bruk av varer og tjenester fra andre sektorer. Driftsenhetenes investeringer aktiveres og kostnadsføres gjennom avskrivninger. Kostnader til større investeringer i fellesanlegg, dvs. investeringer over kr , fordeles over 2 år. Budsjett for totale kostnader i 2001 budsjetteres i forhold til utviklingen i antall driftsenheter og i forhold til konsumprisindeksen. Statstilskudd som ikke inngår i de forannevnte postene føres som egen inntektspost. Resultatmålet som beregnes viser vederlag for arbeid og kapitalinnsats. Arbeid består av næringsutøvernes egen arbeidskraft og leid arbeid. Utgifter til leid arbeid tas derfor ikke med under kostnader. Ved å gjøre fradrag for renter på lånt kapital, framkommer vederlag for arbeid og egenkapital. Resultatet beregnes samlet for næringen, per årsverk og per driftsenhet. Som hovedregel er alle beregninger som ligger til grunn for fremstillingen gjort uten forkortinger og med flere desimaler enn det som framkommer i tabellene. Dette innebærer at det i enkelte tabeller ikke er nøyaktig samsvar mellom del- og totalsummer. Totaltallene er basert på orginaldata og er således korrekte. Nytt i årets publikasjon er at tabellene viser tall for Øst-Finnmark reinbeiteområde samlet, i tillegg til at de (som tidligere) viser tallene for

14 6 Kapittel 3 Grunnlag og forutsetninger Polmak/Varanger og Karasjok separat. Tallene for Øst-Finnmark reinbeiteområde er beregnet som summen av tabelltallene for Polmak/Varanger og Karasjok. Dette betyr at det fremstilte materialet for Øst-Finnmark kan inneholde mindre avrundingsfeil. Økonomisk utvalg vurderer imidlertid denne svakheten som mindre enn fordelen ved å vise tallene for Øst- Finnmark reinbeiteområde separat. 3.2 Materiale og metode Generelt Gruppering av tallmaterialet Datamaterialet er i hovedsak gruppert etter reinbeiteområder. Som følge av ulike driftsforhold er Øst-Finnmark reinbeiteområde oppsplittet i Polmak/Varanger og Karasjok. Polmak/Varanger er ikke et ensartet område. Delingen er i hovedsak begrunnet med et ønske om å skille Karasjok ut, slik at dette området kan sammenlignes med Vest-Finnmark. Andre endringer i inndeling og gruppering av ensartede distrikter må utestå til det pågående arbeidet med ny distriktsinndeling i de tre nordligste reinbeiteområdene er sluttført. Økonomisk utvalg har sett behovet for å gruppere materialet også på andre måter. Årsaken til dette er at variasjonene mellom grupper innenfor reinbeiteområdene kan være større enn variasjonen mellom reinbeiteområdene. For å belyse dette er det foretatt en del beregninger der materialet er inndelt i reintalls- og aldersgrupper. Tidsangivelse Hoveddelen av datamaterialet i totalregnskapet er knyttet til kalenderår, men driftsår er benyttet der denne tidsangivelsen er mest naturlig. Tallmateriale som er hentet fra reineiernes Melding om reindrift er knyttet opp mot driftsår. Et driftsår varer fra 1. april (åpningsstatus) til 31. mars påfølgende år (sluttstatus). I totalregnskapet brukes foregående driftsårs korrigerte sluttstatus som grunnlag for reintall og antall driftsenheter i kalenderåret. Korrigert reintall per 31. mars i driftsåret 1999/2000 gir reintall i 2000 (dette tilsvarer korrigert reintall per 1. april driftsåret 2000/2001 hvis en ser bort fra endringer som følge av endringer i antall driftsenheter). Det er foretatt tilbakeregninger i tidligere publisert materiale for faktiske korreksjoner i reintallet. Korrigert åpningsstatus for 2001 er beregnet på grunnlag av ukorrigert sluttstatus per 31. mars 2000, ved hjelp av en korreksjonsfaktor beregnet ut fra faktiske korreksjoner over en fireårsperiode. Antall aktive driftsenheter per 31. mars i driftsåret 1999/2000 gir antall driftsenheter i Korrigert åpningsstatus brukes som grunnlag når prosentvise endringer gjennom driftsåret eller tilveksttall beregnes. Aktive driftsenheter Formelt sett består antall driftsenheter av både aktive og inaktive driftsenheter. Det er imidlertid bare de aktive driftsenhetene som danner utgangspunkt for beregningene i totalregnskapet. Med aktive driftsenheter menes driftsenheter som i reineiernes Melding om reindrift står oppført med rein i sluttstatus (per 31. mars). Dette inkluderer også oppbyggingsbruk og uoppgjorte dødsbo. Generasjonsbruk regnes som en del av den driftsenheten det har sitt opphav fra. (Med generasjonsbruk menes en driftsenhet som i en overgangsfase har to eiere der den opprinnelige eieren bygger ned sin drift, samtidig som den nye eieren bygger seg opp innenfor driftsenheten fram til overdragelsen). Med inaktive driftsenheter menes enheter som står uten rein i sluttstatus, men som ikke er formelt avviklet.

15 Kapittel 3 Grunnlag og forutsetninger 7 Dette omfatter enheter som er gått ut i omstilling, dødsbo uten rein og andre enheter uten rein. Reindriftsutøvere som driver ulovlig reindrift uten godkjent driftsenhet, tas heller ikke med. Inntekter Kjøttinntekter Ut fra de data Økonomisk utvalg har tilgang til, har det ikke vært mulig å skille inntekter fra kjøtt og inntekter for biprodukter ut fra de totale kjøttinntektene. Økonomisk utvalg endret derfor betegnelsen på denne posten fra Inntekter av kjøtt og biprodukter til Kjøttinntekter i Totalregnskap -99. Reindriftsforvaltningen samler hvert år inn oppgaver over totalt antall slakt, vekter og priser. Dette datamaterialet danner grunnlag for beregning av næringens avkastning. Oppgaver fra slakteriene danner grunnlag for beregning av offentlig godkjente slakt (antall og vekt). Disse opplysningene var til og med kalenderåret 1998 bygd på kjøperleddets geografiske plassering, og ble derfor bearbeidet for å vise leverandørenes geografiske tilknytning. Fra og med kalenderåret 1999 hentes disse opplysningene fra Reindriftsforvaltningens database Basis. Alt slakt ved registrerte slakteribedrifter er registrert på eiernivå med opplysninger om vekt, pris, alder og kjønn for hvert enkelt slaktedyr. Økonomisk utvalg har fra og med Totalregnskap-99 endret grunnlaget for beregning av privat omsetning og forbruk fra 30 til 20 dyr per driftsenhet. Grunnlagsdata fra Melding om reindrift og vurderinger av rommet for slik bruk og omsetning under dagens rammebetingelser er lagt til grunn for endringen. For tamreinlagene er privat forbruk og omsetning satt til 50 dyr. Det er foretatt korreksjoner for sammenligningsårene. Gjennomsnittsprisen for reinkjøtt ble til og med 1998 beregnet områdevis på grunnlag av det samme utvalget som kostnadsundersøkelsen (jfr. driftsenhetenes kostnader). Prisen ble beregnet for den delen av kvantumet som omsettes gjennom slakteri. Det ble derved tatt hensyn til klassifiseringsresultat og omkostninger ved slaktingen. I årets totalregnskap er prisen beregnet på grunnlag av data for totalt slakteuttak ved registrerte slakterier (det samme gjelder for fjorårets publikasjon). Privat bruk og omsetning regnes å ha samme verdi per kg som slakt ved registrerte slakteribedrifter. Samlet for hele reindriften beregnes gjennomsnittspris ved å veie prisen i det enkelte reinbeiteområde i forhold til områdets totale kvantum. Endring i reinhjordverdien Reintall per 31. mars (produksjonsdyr) bygger på tall fra oppgaver fra den enkelte reineier (Melding om reindrift). Endringer her kan ikke direkte sammenlignes med endringer oppgitt i totalregnskapet grunnet ulik periodisering, forskyvning i slaktetidspunkt og handel med rein. Reintallet per 1. januar er beregnet på grunnlag av reintallet per 31. mars og slakteuttak fra 1. januar til 31. mars. Korrigert reintall i sluttstatus brukes som grunnlag for beregningene. Korrigert sluttstatus for foregående driftsår forefinnes ikke før påfølgende høst. Dette medfører et behov for en estimert korrigering av sluttstatus ved beregning av endring i reinhjordverdien. Korrigeringen gjøres vha. en samlet korreksjonsfaktor, beregnet ut fra faktiske korreksjoner i de ulike reinbeiteområdene over en fireårsperiode.

16 8 Kapittel 3 Grunnlag og forutsetninger Reintallet per 1. januar varierer fra år til år, både på grunn av reelle endringer i reintallet og forskyvning i slaktetidspunkt. Ved å korrigere salgsinntektene med endringer i reinhjordverdien, framkommer næringens produksjonsverdi. Endringer i dyretallet verdsettes til full slakteverdi. Verdiøkning inntektsføres, mens verdinedgang føres til fradrag. Verdiendringer som følge av endret prisnivå påvirker ikke inntektsnivået, da det nyttes samme pris i åpnings- og sluttstatus. Endringer i antall og vekt for voksen rein og kalv er beregnet separat. At antall kalv og voksen rein har endret seg ulikt i de forskjellige reinbeiteområdene, og dessuten har ulike gjennomsnittsvekter, gjør at nettoendringene i antall og vekt også har utviklet seg forskjellig. Kjøre- og arbeidsinntekter I prinsippet skal arbeid på anlegg inntektsføres i anleggsåret, og kostnadsføres gjennom årlige avskrivninger. Disse postene er imidlertid vanskelige å beregne, og er derfor vanligvis ikke med i driftsenhetenes regnskap. Av denne årsak har Utvalget valgt å utelate disse postene i totalregnskapet. Bygging av fellesgjerder i Vest-Finnmark og ressursovervåkning (reintellinger, beiteovervåkning, distriktsinndeling og veiing) har i sammenligningsperioden gitt tildels betydelige arbeidsinntekter for reindriftsutøverne. Da disse aktivitetene er direkte knyttet til reindriften, finner Utvalget det riktig å ta med disse arbeidsinntektene. Tilskudd til bygging av fellesgjerder føres til inntekt på vanlig måte. Et tilsvarende beløp føres til kostnad samme år. Den delen av byggekostnadene som dekkes av lån, kostnadsføres i takt med nedbetalingen av lånet. Slik prosjektet er organisert, er det svært vanskelig å beregne de eksakte arbeidskostnadene. Den delen av arbeidet som er utført av reindriftsutøvere er beregnet til 12 kr per løpemeter gjerde. Erstatninger Erstatninger regnes også som inntekter til næringen. De ordningene som er tatt med er erstatninger fra Direktoratet for naturforvaltning for rovviltskader, erstatninger over Reindriftsavtalen ved omfattende tap av rein og erstatninger fra NSB for rein ihjelkjørt av tog. Erstatninger for arealinngrep beregnes ut fra regnskap fra reinbeitedistrikt og reindriftsfond, og anvendes i hovedsak til dekning av felles kostnader. Disse erstatningene inntektsføres i en egen post, der en tar med årlige erstatninger som overføres reinbeitedistriktene og avkastning fra tidligere innvilgede engangserstatninger (renteavkastning). Kostnader Driftsenhetenes kostnader Driftsenhetenes totale kostnader beregnes på grunnlag av et utvalg av skatteregnskap (kostnadsundersøkelsen). Antall regnskap i utvalget utgjør nå 63 % av samtlige driftsenheters regnskap. Ved trekking av nye driftsenheter til utvalget er det, som tidligere, lagt vekt på å få et proporsjonalt forhold til den alders- og reintallsfordelingen en har blant utøverne i Karasjok og Vest-Finnmark. For de øvrige reinbeiteområdene er samtlige driftsenheter med i utvalget. Utvalget er fordelt på seks reinbeiteområder (Øst-Finnmark reinbeiteområde er dessuten

17 Kapittel 3 Grunnlag og forutsetninger 9 fordelt mellom de to sonene Polmak/Varanger og Karasjok), som igjen er delt i ni ulike strata (segmenter) på grunnlag av eiernes alder og reintall. Totalkostnaden innen det enkelte reinbeiteområde er beregnet ved å multiplisere gjennomsnittet i det enkelte stratum med det antall enheter som totalt er registrert innen denne gruppen. Totalkostnadene for hele det samiske området er beregnet ved å veie gjennomsnittet i det enkelte reinbeiteområde i forhold til antall enheter. Driftsenhetenes investeringer aktiveres og avskrives etter opplysninger i skatteregnskapet. Det nyttes saldoavskrivning. Svakheten med å nytte skatteregnskapets data for avskrivningen er blant annet at kapitalslitet blir beregnet etter anskaffelsesverdi. Prisendringer kommer derfor ikke til uttrykk i det beregnede kapitalslitet. Under prisstigning fører dette til at kapitalslitet blir beregnet for lavt, og under prisnedgang for høyt. Siden den største kapitalposten i reindriften er knyttet til verdien av flokken, og da denne kapitalen ikke er avskrivbar, finner utvalget det lite hensiktsmessig å foreta justeringer for slike forhold. Driftskostnader og avskrivninger for snøscootere og maskiner er korrigert for den andelen privat bruk som driftsenhetene oppgir i sine næringsoppgaver. Felleskostnader Felleskostnader beregnes i prinsippet på grunnlag av regnskap fra reinbeitedistrikter, reindriftsfond og offentlige regnskap (totaltall). I de tilfeller der distriktsregnskap mangler, blir totaltallene beregnet med utgangspunkt i gjennomsnittskostnader per rein i de øvrige distriktene, og antall rein i de distriktene der regnskap mangler. Det har ikke vært mulig å få oversikt over felles aktiva. For felles investeringer over kr foretas en kostnadsfordeling over 2 år, mens mindre investeringer kostnadsføres direkte. Metoden vil kunne gi svingninger i de regionale oversiktene, men gir et tilnærmet riktig uttrykk for de samlede kostnadene der det ligger mange distriktsregnskap bak tallene. I tillegg til distrikts- og fondskostnadene er overføringer til Forsvaret og andre kostnader ved pramming av rein tatt med i felleskostnadene. Et tilsvarende beløp er ført til inntekt under statstilskudd. Tamreinlagenes kostnader Tamreinlagenes kostnader er beregnet ut fra samtlige lags regnskap. Som ellers i totalregnskapet holdes lønnsutgiftene utenfor i regnskapene. Dette har sammenheng med at vederlag for arbeid og egenkapital skal omfatte godtgjørelse for egen og leid arbeidskraft. Som følge av organisasjonsformen, gir dette særlig utslag for tamreinlagene, der lønnsutgiftene er en betydelig kostnadspost. Utenrikshandel med rein Opplysninger om utenrikshandel med levende rein er basert på opplysninger fra Statistisk Sentralbyrå og Statens Landbruksforvaltning.

18 10 Kapittel 3 Grunnlag og forutsetninger Statstilskudd Tilskudd med inntektsvirkning Posten deles i ordinære- og ekstraordinære tilskudd. Til og med Totalregnskap -97 ble kun statstilskudd som øker driftsenhetenes næringsinntekter tatt med. Kompensasjons- og refusjonsordninger behandles på samme måte. Kostnader belastet reindriftsavtalen til pramming av rein med Forsvarets landgangsfartøyer, tas også med. Fra Totalregnskap -98 er også andre tilskudd over reindriftsavtalen tatt med. Dette gjelder tilskudd til lærlingordning i duodji, utdanningsstipend, tilskudd til barnehager og avviklingslønn. Det er foretatt tilbakeregning for sammenligningsårene i kapittel 4. Nytt i årets publikasjon er at tilskudd til fóring (Troms) er tatt med under tapsforebyggende tiltak. Det er foretatt korreksjoner for sammenligningsårene. Bakgrunnen for å ta med disse tilskuddene er at utgifter i forbindelse med fóring er tatt med på kostnadssiden, slik at det vil gi et skjevt bilde av situasjonen å utelate tilskudd til fóring på inntektssiden. Posten ekstraordinære tilskudd har omfattet ulike ordninger over tid. I sammenligningsperioden gjelder dette støtte til driftsenheter i Sør-Trøndelag/Hedmark, Nord- Trøndelag, Nordland og Troms reinbeiteområder for å gjenopprette en ordinær driftssituasjon i distrikter som er rammet av ekstraordinært vanskelige driftsforhold, skjønnsmessig støtte, ekstraordinær støtte og ekstra kalvetilskudd til driftsenheter i Finnmark og Troms i forbindelse med krisevinteren -97, samt dekning av advokatutgifter i forbindelse med rettighetsspørsmål i Sør-Trøndelag/Hedmark og Troms reinbeiteområder. Utbetalte erstatninger over reindriftsavtalen er tatt med under erstatninger. Tiltak mot radioaktivitet Etter Tsjernobyl-ulykken ble det satt i verk tiltak for å holde reindriftsutøverne skadesløse og for å kunne nytte en så stor del som mulig av reindriftens produkter som mat. For å få tatt ut slaktedyrene når becquerelnivået (Bq) er lavest, og før det er nødvendig å sette inn mer kostnadskrevende tiltak som fôring eller kassasjon, gis det kompensasjon for vekttap og merkostnader ved tidlig- og framskyndet slakting. Det gis også tilskudd til nedfôring av slaktedyr. Kostnader ved kassasjon av slakt inngår i verdien av kjøtt og biprodukter. Kostnader for reinbeitedistrikter og reineiere er inkludert i næringens totale kostnader. Økt arbeidsforbruk og eventuelle inntektsvirkninger som følge av dette, er inkludert, men ikke spesifisert. Tilskudd til tiltak mot radioaktivitet er tatt med som egen post under statstilskudd. Kapitalforhold Reindriftsnæringens kapital domineres av en stor hovedverdi, reinen. Statusverdi beregnes på grunnlag av totalt reintall per 31. mars (produksjonsdyr), beregnet livdyrverdi og flokksammensetning. Økonomisk utvalg har fra og med Totalregnskap -99 endret metode for beregning av livdyrverdi i samsvar med endringer i metode for beregning av livdyrverdi vedtatt av Reindriftens Utviklingsfond (sak 29/2000). Livdyrprisene beregnes årlig på grunnlag av total gjennomsnittspris og gjennomsnittsvekter for ulike dyrekategorier i de enkelte reinbeiteområdene. På bakgrunn av flokksammensetning og livdyrpriser beregnes områdevise statusverdier for voksne dyr og kalv. Fram til fjorårets totalregnskap er statusverdien beregnet ut fra en lik statusverdi på kalv (800 kr) og voksne dyr (1.800 kr) i samtlige reinbeiteområder. Det er foretatt tilbakeregninger for sammenligningsårene. Andre

19 Kapittel 3 Grunnlag og forutsetninger 11 aktiva (statusverdi på driftsbygninger, private reindriftsanlegg og maskinelle hjelpemidler) og gjeld beregnes på grunnlag av det samme utvalget som kostnadsundersøkelsen. Til gjelden regnes driftsenhetenes lån, avbetalingsgjeld og ikke innbetalt merverdi-, investerings- og arbeidsgiveravgift. Kapitalberegningene omfatter ikke anleggsmidler, gjeld og aktiva i reinbeitedistrikter, private og offentlige fond, noe som har sammenheng med manglende statusføring i fellesregnskapene. Sammendrag av totalregnskapet og årsverksberegninger Sammendrag av totalregnskapet viser sum inntekter, kostnader, statstilskudd, renter på lånt kapital, antall driftsenheter og antall årsverk. Det er beregnet resultat for vederlag for arbeid og kapital, og vederlag for arbeid og egenkapital totalt, per driftsenhet og per årsverk. Arbeidsforbruket stipuleres på grunnlag av det enkelte reinbeiteområdes totale antall driftsenheter, forholdet mellom driftsenheter sommer og vinter (antall driftsenheter i arbeidsfellesskapet varierer med ulike siidasammensetninger på ulike tidspunkt i driftsåret), reintall, innehavers alder, driftsforhold og tilgang til ekstra kvinnelig og mannlig arbeidskraft. Langsiktige utviklingstrekk Grunnlagsmaterialet for de langsiktige totaløkonomiske tendensene er tidligere publisert av Økonomisk utvalg som deler av de årlige totalregnskapene. Sammenligning av tallmateriale over et lengre tidsrom skaper behov for omregning til faste priser. Da det ikke er utarbeidet egne indekser spesielt tilpasset reindriften, er konsumprisindeksen nyttet ved alle beregningene. Så langt en har kunnet kontrollere det, vil ikke valg av indeks representere noen stor feilkilde.

20 12 Kapittel 4 - Totalregnskap og budsjett Totalregnskap og budsjett Kjøttinntekter Innledningsvis i dette kapitlet skisseres hovedlinjene i utviklingen av kjøttinntektene. Deretter utdypes priser, antall slakt og vekter. Samlet slaktekvantum, gjennomsnittspris og verdi for 2000, samt gjennomsnittspris og verdi for 1999, er vist i tabell Flere detaljer angående kjøttinntektene er vist i vedleggstabellene 1 og 2. Tabell Kjøttinntekter i 2000 og 1999 (1.000 kr). Tonn slakt Reinbeiteområde Slakteri Privat 1) Totalt Kr per kg Verdi 1000 kr Kr per kg Verdi 1000 kr Polmak/Varanger , , Karasjok , , Øst-Finnmark , , Vest-Finnmark , , Troms , , Nordland , , Nord-Trøndelag , , Sør-Tr./Hedmark , , Tamreinlag , , Totalt i , Totalt i , ) Metode for beregning av privat uttak ble endret i Totalregnskap -99, det vises til kapittel 3.2. Tabell viser en reduksjon i de totale kjøttinntektene på 13,2 mill. kr (-18,1 %), fra 72,7 mill. kr i 1999 til 59,5 mill. kr i Årsaken til nedgangen er en kvantumsreduksjon på 362 tonn (-28,1 %) slakt til registrert slakteri. Det beregnede private uttaket øker derimot med 13 tonn (+3,9 %), fra 331 tonn i 1999 til 344 tonn i Dette har sammenheng med at både antallet driftsenheter og gjennomsnittlige slaktevekter øker fra 1999 til Når det gjelder prisnivået, øker den totale gjennomsnittsprisen fra kr 44,98 i 1999 til kr 46,95 i 2000 (+4,4 %). Finnmark har stått for en andel av det samlede kjøttkvantumet på rundt 55 % de tre foregående årene (-97, -98 og -99), mens andelen av slakt til slakteri har ligget rundt 52 % i den samme perioden. For 2000 er Finnmarksområdenes andel av det samlede kjøttkvantumet redusert til 49,8 %, mens andelen av slakt til slakteri er 44,2 %. For nærmere omtale av endringer i slakteuttaket fra 1999 til 2000 vises det til tabell og omtalen av antall slakt senere i dette kapitlet. Utviklingen i verdien av kjøttproduksjonen de fire siste årene fremgår av tabell

21 Kapittel 4 Totalregnskap og budsjett Tabell Utvikling i verdien av kjøttproduksjonen i perioden (1.000 kr). Reinbeite- Verdi av kjøttproduksjonen område Polmak/Varanger Karasjok Øst-Finnmark Vest-Finnmark Troms Nordland Nord-Trøndelag Sør-Tr./Hedmark Tamreinlag Totalt Tabell viser en mindre økning i verdien av kjøttproduksjonen fra 1997 til 1998 (+2,2 %). Verdiøkningen kan tilskrives en økning i den totale gjennomsnittsprisen (+ kr 1,54). Fra 1998 til 1999 bidrar kvantumsøkningen på 207 tonn til at verdien av kjøttproduksjonen øker. Som tidligere nevnt, er det reduksjonen i slaktekvantum levert til slakteri (-362 tonn) som i sterkest grad bidrar til at verdien av kjøttproduksjonen går betydelig ned fra 1999 til Ser en på de enkelte reinbeiteområdene, har det vært en reduksjon i verdien av kjøttproduksjonen fra 1999 til 2000 i Polmak/Varanger (-13,6 %), Karasjok (-37,0 %), Vest- Finnmark (-19,6 %), Troms (-36,3 %), Nordland (-28,5 %) og Nord-Trøndelag (-31,0 %). I Sør-Trøndelag/Hedmark og Tamreinlagene har det derimot vært en økning i verdien av kjøttproduksjonen. Økningene var på henholdsvis 13,4 og 3,4 %. Kjøttinnt. per dr.enh. Reintall per dr.enh kr Reintall Polmak/ Varanger 229 Karasjok Vest- Finnmark Troms Nordland Nord- Trøndelag Reinbeiteområde 434 Sør-Tr./ Hedmark Figur Gjennomsnittlige kjøttinntekter per driftsenhet (samisk reindrift) i 2000 (1.000 kr). Kurven viser gjennomsnittlig reintall per driftsenhet. Figur viser variasjonen i gjennomsnittlige kjøttinntekter per driftsenhet mellom de ulike reinbeiteområdene. Polmak/Varanger, og reinbeiteområdene fra Nordland og sørover ligger over gjennomsnittet på kr (markert med stiplet linje i figuren)

22 14 Kapittel 4 - Totalregnskap og budsjett 2001 Det er for øvrig verdt å merke seg at det gjennomsnittlige reintallet per driftsenhet går ned i samtlige reinbeiteområder fra 1999 til Reduksjonen er størst i Vest-Finnmark. Dette reinbeiteområdet hadde gjennomsnittlig 343 rein per driftsenhet i 1999, mens tilsvarende tall for 2000 er 287 (-16,3 %). (Det vises til Totalregnskap -99 for gjennomsnittlig reintall per driftsenhet i 1999). Kr per rein Polmak/ Varanger 5 Karasjok Kjøttinnt. per rein 5 Vest- Finnmark 6 Produksjon per rein 9 10 Troms Nordland Nord- Trøndelag Reinbeiteområde 15 Kg per rein Sør-Tr./ Tamreinlag Hedmark Figur Gjennomsnittlige kjøttinntekter per rein i vårflokk i 2000 (kr per rein). Kurven viser produksjon per rein i vårflokk (kg per rein). Figur viser gjennomsnittlige kjøttinntekter per rein, som varierer mellom 233 kr i Vest- Finnmark og 698 kr i Sør-Trøndelag/Hedmark. Gjennomsnittlige kjøttinntekter per rein i samisk reindrift var 324 kr (markert med stiplet linje i figuren). Tilsvarende tall for 1999 var 370 kr per rein. For tamreinlagene var den gjennomsnittlige kjøttinntekten på 731 kr per rein i 2000, og 722 kr per rein i Gjennomsnittlig produksjon per rein i vårflokk i samisk reindrift var 7 kg i kalenderåret 2000 (9 kg per rein i 1999). Karasjok, Vest-Finnmark og Troms skiller seg ut med en gjennomsnittlig produksjon per rein i vårflokk på henholdsvis 5, 5 og 6 kg (tilsvarende tall for 1999 var 8, 6 og 8 kg). På den andre enden av skalaen finner vi Sør-Trøndelag/Hedmark og Tamreinlagene, som hadde en gjennomsnittlig produksjon per rein i vårflokk på 15 respektive 16 kg. (For nærmere omtale av produksjon vises det til Ressursregnskap for reindriftsnæringen, kapittel 6)

23 Kapittel 4 Totalregnskap og budsjett Pris Pris til reineier avhenger av eksterne forhold som reineierne selv har liten kontroll over. Disse forholdene dreier seg om markedspris, eventuelle pristilskudd og fortjeneste/kostnadsnivå på omsetnings- og slakterileddene. I tillegg kommer prisvariasjoner som følge av ulik kvalitet og klassifisering. Variasjon i disse forholdene, både over år og mellom regioner i det enkelte år, bidrar til å forklare endringer og variasjoner i pris. Tabell viser prisutviklingen (nettopris) i perioden 1997 til 2000 etter reinbeiteområde. Tabell Prisutvikling (nettopris) i perioden , og endring fra 1999 til 2000 (kr per kilo kjøtt omsatt via slakteri). Reinbeiteområde Endring Polmak/Varanger 42,49 44,06 46,24 45,30-0,94 Karasjok 43,13 42,96 45,03 45,92 0,89 Øst-Finnmark 42,81 43,51 45,64 45,61-0,03 Vest-Finnmark 40,88 41,51 40,58 45,57 4,99 Troms 43,89 43,08 52,09 55,00 2,91 Nordland 48,06 51,50 50,41 50,36-0,05 Nord-Trøndelag 45,60 46,79 46,20 44,69-1,51 Sør-Tr./Hedmark 43,24 47,03 46,25 47,72 1,47 Tamreinlagene 43,71 46,31 45,68 46,82 1,14 Gj.snitt 43,67 44,72 44,98 46,95 1,97 Det går frem av tabell at den totale gjennomsnittsprisen økte med kr 1,97 (+4,4 %) fra 1999 til Endringen skyldes økte gjennomsnittspriser i Karasjok (+0,89 kr), Vest- Finnmark (+4,99 kr), Troms (+2,91 kr), Sør-Trøndelag/Hedmark (+1,47 kr) og Tamreinlagene (+1,14 kr). Polmak/Varanger, Nordland og Nord-Trøndelag hadde en negativ prisutvikling fra 1999 til Den relativt store prisøkningen fra 1999 til 2000 i Vest-Finnmark reinbeiteområde (+4,99 kr) henger sannsynligvis sammen med en endring i slaktevekt og klassifisering på kalv. Gjennomsnittsvekten for kalv gikk opp fra 14,8 kg i 1999 til 16,4 kg i Dette representerer den største vektendringen på kalv fra 1999, samtidig som utgangspunktet var lavest (dårligst klassifisering). Tabell viser videre at det er betydelige forskjeller i nettoprisen mellom reinbeiteområdene. Avviket i pris lar seg ikke forklare ut fra ulik kvalitet på kjøttet, strukturforskjeller under slakten etc. En mulig årsak kan imidlertid være variasjoner i slakterienes kostnader. Perioden sett under ett gjelder dette særlig forskjellene mellom Troms og Nordland. Prisforskjellen mellom de to områdene i 1997 og 1998 kan delvis forklares ved at Troms i denne perioden leverte en større andel av sitt slaktekvantum til bedrifter i Finnmark. Disse slakteriene har generelt sett et lavere prisnivå enn slakteriene i Nordland. Prisøkningen i Troms i perioden 1998 til 2000 kom som følge av at deler av slakten ble levert til svenske slakterier med samme prisnivå som norske distriktsslakterier, samtidig som leveransen til slakterier i Finnmark ble redusert. Andelen av slakt til distriktsslakterier med varierende prisforhold er høyere i disse områdene enn i de øvrige reinbeiteområdene. Årsaken til at distriktsslakteriene gjennomgående opererer med en høyere pris, er at disse slakterienes kostnader belastes distriktet, ikke slakteriet. Prisutviklingen i disse områdene er derfor ikke direkte sammenlignbar med prisutviklingen i de øvrige reinbeiteområdene.

24 16 Kapittel 4 - Totalregnskap og budsjett 2001 Antall slakt Tabell viser fordeling av antall dyr slaktet ved registrerte slakterier mellom ulike sesonger i driftsårene 1999/00 og 2000/01. Reinbeiteområde Tabell Fordeling av antall slakt til slakteri mellom ulike sesonger i driftsårene 1999/00 og 2000/01. Kalenderår Driftsår Vinterslakt (januar-mars) / / / Polmak/Varanger Karasjok Øst-Finnmark Vest-Finnmark Troms Nordland Nord-Tr.lag Sør-Tr./Hedmark Tamreinlag Totalt Det går frem av tabell at det totale antallet dyr slaktet ved registrert slakteri gikk ned med dyr (-31,0 %) fra 1999 til Vest-Finnmark hadde den største nedgangen målt i antall dyr ( dyr), og Karasjok hadde den største prosentvise nedgangen (-60,3 %). Med unntak av Sør-Trøndelag/Hedmark og Tamreinlagene, som begge hadde en liten økning, gikk slaktevolumet ned i samtlige reinbeiteområder. Hvis en ser på utviklingen i det totale antallet slaktedyr mellom driftsårene, viser tabell en reduksjon på dyr (-31,1 %) fra dyr i 1999/00 til dyr i 2000/01. Vinterslakten utgjorde 38,7 % av totalslakten i Tilsvarende tall for 1999 var 28,9 %. I volum har imidlertid vinterslakten vært relativt stabil i sammenligningsperioden. Økningen i den prosentvise andelen av vinterslakt henger derfor sammen med nedgangen i totalt slaktevolum, og ikke med økt volum vinterslakt. Figur viser utviklingen i antall slaktedyr de fire siste årene, fordelt på salg til slakteri og beregnet privat uttak. Beregnet privat uttak inkluderer både eiernes eget bruk og direkte omsetning. Grunnlagsmaterialet for figur er vist i vedleggstabell 2. Etter en økning i kvantum solgt til slakteri fra 1998 til 1999, har det vært en relativt stor nedgang i tilsvarende kvantum fra 1999 til 2000.

25 Kapittel 4 Totalregnskap og budsjett Antall slaktedyr Beregnet privat forbruk og omsetning Slakt ved slakteri År Figur Utvikling i antall slakt i perioden Vekter Tabell viser utviklingen i gjennomsnittlig slaktevekt for slakt til slakteri de fire siste årene. Samlet gjennomsnittsvekt i 2000 var 25,7 kg. For voksne rein var slaktevekten 30,5 kg, mens kalveslaktene veide 21,0 kg i gjennomsnitt. Både samlet gjennomsnittsvekt og gjennomsnittsvekt for kalv i 2000 er høyest i sammenligningsperioden. Når det gjelder voksne dyr, var gjennomsnittsvekten høyere i I 2000 utgjorde antall kalveslakt 50,4 % av det totale slakteuttaket, mens andelen i 1999 var 47,6 %. (Det vises også til Ressursregnskap for reindriftsnæringen kapittel 4). Tabell Utvikling i gjennomsnittsvekter (slakt til slakteri) i perioden Gjennomsnittsvekter Gj.sn. vekt kalv 19,3 19,7 19,8 21,0 Gj.sn. vekt voksne dyr 31,0 29,8 29,4 30,5 Gj.sn. vekt (totalt) 25,3 24,6 24,8 25,7 Binæringsinntekter Duodji (videreforedling av skinn, gevir m.v.), jakt, fiske, bærplukking ol. er integrerte deler av den samiske reindriften. Et riktig bilde av økonomien i reindriften forutsetter derfor en synliggjøring også av denne delen av næringen. Tabell viser samlede binæringsinntekter i samisk reindrift i 2000 og Tabellen bygger på opplysninger fra utvalgsundersøkelsen. Tilskudd til binæringer er inntektsført under statstilskudd (det vises til kapittel 4.7).

26 18 Kapittel 4 - Totalregnskap og budsjett 2001 Tabell Binæringsinntekter etter reinbeiteområde i 2000 og 1999 (1.000 kr). Reinbeite område Duodji Utmarksnæring Totalt Totalt Polmak/Varanger Karasjok Øst-Finnmark Vest-Finnmark Troms Nordland Nord-Trøndelag Sør-Trøndelag/Hedmark Totalt Det går frem av tabellen at de totale binæringsinntektene økte fra 3,4 mill. kr i 1999 til 4,4 mill. kr i 2000, en økning på 28,3 %. Tabellen viser videre at hoveddelen av de totale binæringsinntektene i 2000 er knyttet til duodji (82,3 %), og at Vest-Finnmark reinbeiteområde står for mesteparten av duodji-inntektene (81,1 %). Økonomisk utvalg gjør oppmerksom på at opplysningene i tabell er hentet fra reindriftsutøvernes næringsoppgaver for reindrift. Dette innebærer at utøvere som har binæringsinntekter fra egen virksomhet, og som leverer egen næringsoppgave for denne virksomheten, ikke er med i denne oversikten. 4.2 Verdi av endring i reinhjorden Tabell viser antall rein per 31. mars i perioden fra 1997 til Tabellen bygger på opplysninger fra Melding om reindrift. I enkelte sammenhenger er det reist spørsmål om kvaliteten på datagrunnlaget. Materialet kan etterprøves ved å se på om det er en logisk sammenheng i forhold til andre grunnlagsdata, da først og fremst slaktedata som hentes fra registrerte slakteribedrifter. Reintallet for 2000 er korrigert i forhold til tidligere publiserte tall på grunnlag av faktiske korreksjoner i Melding om reindrift (i hovedsak korreksjoner som følge av tellinger påfølgende høst). Beregninger i årets totalregnskap bygger på korrigerte reintall for sammenligningsårene. Reintall per 31. mars 2001 vil bli korrigert høsten 2002 når nye data foreligger. Økonomisk utvalg har utarbeidet en korreksjonsfaktor på bakgrunn av korreksjoner de siste fire årene. Reintall for 2001 i tabellen er beregnet ved hjelp av denne korreksjonsfaktoren, på grunnlag av ukorrigert reintall i sluttstatus driftsåret 2000/01 (jfr. kapittel 3.2). (Det vises forøvrig til Ressursregnskap for reindriftsnæringen kapittel 5 og vedlegg 1-8 (næringsoversikter)).

27 Kapittel 4 Totalregnskap og budsjett Tabell Korrigert reintall per 31. mars i perioden , og beregnet korrigert reintall per 31. mars Reinbeiteområde Beregnet 2001 Polmak/Varanger Karasjok Øst-Finnmark Vest-Finnmark Troms Nordland Nord-Trøndelag Sør-Tr./Hedmark Tamreinlag Totalt Tabell viser en nedgang på dyr (-8,6 %) fra 1999 til Finnmarks andel av det totale reintallet er redusert fra 68,4 % i 1999 til 66,2 % i I perioden er reintallet i Karasjok og Vest-Finnmark redusert med 24,3 %. Reduksjonen skyldes delvis tap av rein og delvis at det er igangsatt tiltak over Reindriftsavtalen for å stimulere til reduksjon av reintallet i Finnmark. Verdi og mengdeberegninger for endring av reinhjordverdien i 2000 er gitt i tabell I tabell er antall, vekt og verdi av slakt og lagerendringer summert for årene 1997 til Tabell er utgangspunkt for disse beregningene. I tillegg er slakt ved slakteri i perioden 1. januar til 31. mars lagt til grunn. Endringer i reinhjordverdien kan derfor ikke sammenlignes med endringer i tabell Endringer i andelen av det totale slakteuttaket mellom vinterslakt og høstslakt påvirker forskjellen mellom reinhjordverdien per 1. januar og 31. mars. Økt høstslakt gir mindre forskjeller mellom reinhjordverdien på de to tidspunktene, mens økt vinterslakt gir større forskjeller. I sammenligningsperioden er det en tendens til økende andel vinterslakt (jfr. tabell 4.1.4). Det gjøres oppmerksom på at verdi- og mengdeberegninger for endring av reinhjordverdien i 1999 er endret i forhold til tidligere produsert materiale som følge av tilbakeberegninger for faktiske reintallskorrigeringer. Tabell Produksjon, bestand og verdi i perioden Antall slakt: - Slakteri Privat Totalt Bestandsendring Produksjon, antall Tonn slakt Bestandsendring Totalt tonn Verdi slakt kr Bestandsendring Samlet verdi kr

28 20 Kapittel 4 - Totalregnskap og budsjett 2001 Tabell viser at endringen i reinhjordverdien i 2000 utgjør en reduksjon på 4,6 mill. kr. Målt i totalt slaktevolum utgjør endringen en reduksjon på dyr, og målt i slaktekvantum utgjør endringen en reduksjon på 107 tonn. Tabell Verdi av endring i reinhjorden for perioden 1. januar desember i 2000 og Reinbeite område Antall rein Tonn Kr per kg Verdi 1000 kr Verdi 1000 kr Polmak/Varanger , Karasjok , Øst-Finnmark , Vest-Finnmark , Troms , Nordland , Nord-Trøndelag , Sør-Tr./Hedmark , Tamreinlag , Totalt Det går frem av tabell at hoveddelen av endringene i reinhjorden i 2000 kan knyttes til Vest-Finnmark reinbeiteområde. I dette området gikk verdien av reinhjorden ned med 11,2 mill. kr. 4.3 Kjøre- og arbeidsinntekter Næringens totale kjøre- og arbeidsinntekter for perioden 1997 til 2000 er vist i tabell Tabellen viser en reduksjon i kjøreinntektene på 32,8 %, og en reduksjon i arbeidsinntektene på 36,2 % fra 1999 til Tabell Kjøre- og arbeidsinntekter i perioden (1.000 kr). Reinbeite- Kjøreinntekter: Arbeidsinntekter: område Polmak/Varanger Karasjok Øst-Finnmark Vest-Finnmark Troms Nordland Nord-Trøndelag Sør-Tr./Hedmark Totalt

29 Kapittel 4 Totalregnskap og budsjett Erstatninger Erstatninger er delt i to underposter; erstatning for tap av rein og erstatning for arealinngrep. Erstatning for tap av rein Under erstatninger for tap av rein inngår erstatninger for rovviltskader, erstatninger over Reindriftsavtalen ved omfattende tap av rein, og erstatninger fra NSB for rein ihjelkjørt av tog. Erstatninger for tap av rein fordelt etter reinbeiteområde for årene , er vist i tabell Tabell Erstatning for tap av rein etter reinbeiteområde i perioden (1.000 kr). Reinbeiteområde Polmak/Varanger Karasjok Øst-Finnmark Vest-Finnmark Troms Nordland Nord-Trøndelag Sør-Tr./Hedmark Tamreinlagene Totalt Tabell viser en sterk økning i utbetalte erstatninger for tap av rein i sammenligningsperioden. Bakgrunnen for dette er en økning i antall dyr erstattet for tap forvoldt av fredede rovdyr, kombinert med økte erstatningssatser. Erstatninger for rein drept av fredet rovvilt utgjorde 96 % av det samlede erstatningsbeløpet i 2000 (det vises til vedleggstabell 3). Fra 1997 til 1998 økte de samlede erstatningsutbetalingene med 39 % og fra 1999 til 2000 med 29 %. Fra 1998 til 1999 var det kun en mindre økning i utbetalt beløp. Erstatning for arealinngrep Tabell viser en oversikt over erstatninger for arealinngrep fordelt etter reinbeiteområde. Tabell Erstatning for arealinngrep etter reinbeiteområde i perioden (1.000 kr). Reinbeiteområde Polmak/Varanger Karasjok Øst-Finnmark Vest-Finnmark Troms Nordland Nord-Trøndelag Sør-Trøndelag/Hedmark Totalt

30 22 Kapittel 4 - Totalregnskap og budsjett 2001 Årlige erstatninger blir inntektsført i sin helhet. Engangserstatninger blir inntektsført i den grad kapitalen brukes i utbetalingsåret. Forrentningen av oppsparte engangserstatninger blir også inntektsført. Renteinntektene varierer mellom 0,5 og 0,8 mill. kr. Grunnet manglende spesifikasjon i grunnlagsmaterialet kan også renter fra andre oppsparte fond inngå her. Så langt man kan se av regnskapene, blir midlene i hovedsak nyttet til dekning av distriktenes kostnader, men det forekommer også tilfeller der erstatningene utbetales direkte til reineiere for å kompensere reduserte inntekter hos den enkelte. 4.5 Fordeling av inntekter Tabell viser de ulike inntektspostenes prosentvise andel av de totale inntektene. Tabell Prosentvis fordeling av driftsenhetenes inntekter i Reinbeiteområde Inntekts- Polmak/ Kara- Øst- Vest- Nord- Nord- Sør-Tr./ poster 1) Varanger sjok Finnmark Finnmark Troms land Trøndelag Hedmark Totalt Kjøttinntekter Kjøre- og arb.innt Binæringer Erstatninger Totalt )Verdi av endringer i reinhjordverdien er ikke tatt med i tabell Tabell viser at kjøttinntektene representerer den største andelen av de totale inntektene i Polmak/Varanger, Nord-Trøndelag og Sør-Trøndelag/Hedmark. I Karasjok og Vest-Finnmark er de totale inntektene omtrent likt fordelt mellom kjøttinntekter og andre inntekter. Både i Troms og i Nordland er det erstatningene som står for den største andelen av de totale inntektene. 4.6 Kostnader Totalregnskapet skal vise reindriftsnæringens økonomi målt som a) vederlag for arbeid og kapital, b) vederlag for arbeid og egenkapital, c) vederlag for arbeid og egenkapital per årsverk og d) vederlag for arbeid og egenkapital per driftsenhet. Næringens kjøp av varer og tjenester fra andre sektorer regnes som kostnad i totalregnskapet, mens intern handel holdes utenfor. Rentekostnader og eventuell utenrikshandel med rein behandles som egne poster. Driftsenhetenes kostnader Driftsenhetenes kostnader i perioden 1997 til 2000 fordelt etter reinbeiteområde er vist i tabell Tabell viser driftsenhetenes kostnader i 2000 fordelt etter kostnadsart og reinbeiteområde.

31 Kapittel 4 Totalregnskap og budsjett Tabell Driftsenhetenes kostnader i perioden (1.000 kr). Reinbeite- Regnskap Endring i % område Polmak/Varanger ,9 Karasjok ,6 Øst-Finnmark ,9 Vest-Finnmark ,7 Troms ,9 Nordland ,7 Nord-Trøndelag ,0 Sør-Tr./Hedmark ,5 Totalt ,5 Tabell viser at kostnadene gikk ned med 4,9 mill. kr fra 1999 til 2000 (-7,5 %). Den største kostnadsreduksjonen finner vi i Øst-Finnmark reinbeiteområde. Her gikk kostnadene ned med 19,9 % fra 1999 til Tabell Driftsenhetenes kostnader i 2000 etter kostnadsart og reinbeiteområde (1.000 kr). Reinbeiteområde Kostnads- Polmak/ Kara- Øst- Vest- Nord- Nord- Sør-Tr./ art Varanger sjok Finnmark Finnmark Troms land Tr. lag Hedmark Totalt Totalt Transport Varekjøp Mek. hj.midl Anlegg m.v Diverse Totalt I tabell er tabell omregnet til relative tall for å lette sammenligningen mellom reinbeiteområdene. Tabell Prosentvis fordeling av driftsenhetenes kostnader i Reinbeiteområde Kostnads- Polmak/ Øst- Vest- Nord- Nord- Sør-Tr./ art Varanger Karasjok Finnmark Finnmark Troms land Tr. lag Hedmark Totalt Transport Varekjøp Mek. hj.midl Anlegg mv Diverse Totalt Tabell viser at mekaniske hjelpemidler utgjør den største andelen av driftsenhetenes samlede kostnader i 2000 (59 %), deretter følger varekjøp med en andel på 18 %. Sett i forhold til de øvrige reinbeiteområdene representerer kostnader til anlegg mv. en relativt høy andel av de totale kostnadene i Sør-Trøndelag/Hedmark (15 %), og kostnader til transport utgjør en relativt høy andel av de totale kostnadene i Nordland (10 %). Kostnadene i tabellene 4.6.1, og er fordelt etter reinbeiteområder. Denne grupperingen er hensiktsmessig ut fra en områdevis oppdeling av regnskapet forøvrig, og ut

32 24 Kapittel 4 - Totalregnskap og budsjett 2001 fra ønsket om regionaliserte data. Bakgrunnsmaterialet viser imidlertid at kostnadene varierer mer innenfor det enkelte reinbeiteområde enn mellom reinbeiteområdene. Isolert sett er derfor ikke en inndeling etter reinbeiteområder ideell. I tillegg til at kostnadene varierer innen og mellom beiteområder, er det også betydelige kostnadsvariasjoner mellom reindriftsutøvere i ulike alders- og reintallsgrupper. Tabell gir en oversikt over variasjonen i gjennomsnittlige kostnader per rein i alders- og reintallsgruppene. Tabell Gjennomsnittlige kostnader (kr per rein) i alders- og reintallsgruppene i perioden Gjennomsnitts- Reintall Alder kostnad per rein < > 400 < > Tabell viser at driftsenheter med reintall under 200 rein har de høyeste kostnadene per rein. Når det gjelder aldersgruppene, viser tabellen at reineiere under 30 år har de høyeste kostnadene per rein. Felleskostnader i samisk reindrift Utviklingen i felleskostnadene de fire siste årene er framstilt i tabell Felleskostnader etter kostnadsart og reinbeiteområde er vist i tabell 4.6.6, og den prosentvise fordelingen av kostnadene i tabell Tabell Felleskostnader i perioden (1.000 kr). Regnskap Endring Reinbeite- i % område Polmak/Varanger ,4 Karasjok ,8 Øst-Finnmark ,4 Vest-Finnmark ,4 Troms ,7 Nordland ,5 Nord-Trøndelag ,1 Sør-Tr./Hedmark ,4 Totalt ,7 Tabell viser en økning i felleskostnadene på 30,7 % fra 1999 til Endringen er et resultat av økte felleskostnader i samtlige reinbeiteområder. Tabell viser at økningen i felleskostnadene først og fremst kan knyttes til kostnadspostene varekjøp og diverse. Det poengteres imidlertid at data for fordelingen mellom de ulike kostnadspostene er noe usikker på grunn av ulik detaljeringsgrad i grunnlagsmaterialet over år.

33 Kapittel 4 Totalregnskap og budsjett Tabell Felleskostnader i 2000 etter kostnadsart og reinbeiteområde (1.000 kr). Reinbeiteområde Totalt Kostnads- Polmak/ Kara- Øst- Vest- Nord- Nord- Sør-Tr./ art Varanger sjok Finnmark Finnmark Troms land Tr.lag Hedmark Transport Varekjøp Foring Mek. hj.midler Anlegg m.v Diverse Totalt Tabell viser den prosentvise fordelingen av felleskostnadene i 2000 etter kostnadspost og reinbeiteområde. Tabell Prosentvis fordeling av felleskostnadene i Reinbeiteområde Totalt Kostnads- Polmak/ Kara- Øst- Vest- Nord- Nord- Sør-Tr./ art Varanger sjok Finnmark Finnmark Troms land Tr.lag Hedmark Transport Varekjøp Foring Mek. hj.midler Anlegg m.v Diverse Totalt Tabell viser at transportkostnader (helikopterleie, transport av rein m.m.) og diverse kostnader (ikke fordelte kostnader) til sammen utgjør den største andelen av felleskostnadene i samisk reindrift i De to samme kostnadspostene utgjorde også den største andelen av de totale felleskostnadene i Kostnadene i reindriftsnæringen er koblet opp mot slaktesesonger (driftsår). Variasjoner i kostnadene mellom år kan derfor delvis forklares med forskyvninger i slakten mellom slaktesesonger innenfor driftsåret, der kostnadene kommer i samme driftsår, men på ulikt kalenderår. Totale kostnader i samisk reindrift Totale kostnader etter kostnadsart og reinbeiteområde (relative tall), og gjennomsnittlige kostnader per driftsenhet for 2000, er vist i figurene og Figur viser totale kostnader per rein og per driftsenhet i de ulike reinbeiteområdene i I figur er de totale kostnadene splittet opp i driftsenhetenes kostnader og felleskostnader. Utviklingen i de totale kostnadene i perioden er vist i figur Forøvrig vises det til vedleggstabellene 4-8 for et mer nyansert bilde av kostnadsstrukturen i samisk reindrift.

34 26 Kapittel 4 - Totalregnskap og budsjett % 90 % 80 % 70 % 60 % 50 % 40 % 30 % 20 % 10 % 0 % Transport/mekaniske hjelpemidler Varekjøp Foring Anlegg m.v. Diverse Polmak/ Varanger Karasjok Vest- Troms Nordland Nord- Finnmark Trøndelag Reinbeiteområde Figur Prosentvis fordeling av totale kostnader i 2000 etter kostnadsart og reinbeiteområde. Sør-Tr./ Hedmark Figur viser at mekaniske hjelpemidler og transport utgjør den største andelen av de totale kostnadene i samtlige reinbeiteområder i Det går også frem av figuren at fóring utgjør en relativt stor andel av de totale kostnadene i Troms (14 %) kr 250 Driftsenhetens kostnader Felleskostnader Polmak/ Varanger Karasjok Vest- Finnmark Troms Nordland Nord- Trøndelag Reinbeiteområde Figur Gjennomsnittlige kostnader per driftsenhet i 2000 etter reinbeiteområde (1.000 kr). Sør-Tr./ Hedmark Figur viser at driftsenhetenes gjennomsnittskostnader er størst i Nordland, og at felleskostnadene per driftsenhet er størst i Troms og Sør-Trøndelag/Hedmark. De totale

35 Kapittel 4 Totalregnskap og budsjett kostnadene per driftsenhet er høyest i Sør-Trøndelag/Hedmark og Nordland. Det går også frem av figuren at Finnmarksområdene har de laveste totale kostnadene per driftsenhet kr per driftsenhet Totale kostnader per driftsenhet Totale kostnader per rein Kr per rein Polmak/ Varanger Karasjok Sør-Tr./ Hedmark Figur Totale kostnader per driftsenhet og per rein i 2000 etter reinbeiteområde. Figur viser at hovedtrenden for de totale kostnadene per driftsenhet er at de øker jo lengre sør i landet en kommer. Kurven for totale kostnader per rein gir derimot et annet bilde av situasjonen, ettersom den viser synkende kostnader fra Troms og sørover. Dette har sammenheng med at gjennomsnittlig reintall per driftsenhet er høyere i de sørlige enn i de nordlige områdene. Felleskostnader per driftsenhet Driftsenhetenes kostnader per driftsenhet kr per dr.enh. Felleskostnader per rein Kr per rein Driftsenhetenes kostnader per rein Polmak/ Varanger Karasjok Vest- Troms Nordland Nord- Finnmark Tr.lag Reinbeiteområde Vest- Troms Nordland Nord- Finnmark Trøndelag Reinbeiteområde Sør-Tr./ Hedmark Figur Driftsenhetenes kostnader og felleskostnader per rein (kurver) og per driftsenhet (søyler) i 2000 etter reinbeiteområde

36 28 Kapittel 4 - Totalregnskap og budsjett 2001 Figur viser at driftsenhetenes kostnader per driftsenhet er høyest i Nordland, og at felleskostnadene per driftsenhet er høyest i Sør-Trøndelag/Hedmark og Troms. Når det gjelder gjennomsnittskostnadene per rein, viser figuren at Troms og Nordland har det høyeste kostnadsnivået, både med tanke på driftsenhetenes kostnader og med tanke på felleskostnadene. Videre viser figuren at kostnadsstrukturen i Finnmarksområdene er relativt lik både når det gjelder felleskostnader per driftsenhet, driftsenhetskostnader per driftsenhet og felleskostnader per rein. Derimot har Karasjok et høyere kostnadsnivå enn Polmak/Varanger og Vest-Finnmark når det gjelder driftsenhetskostnader per rein kr Polmak/ Varanger Karasjok Vest- Troms Nordland Nord- Finnmark Trøndelag Reinbeiteområde Sør-Tr./ Hedmark Figur Totale kostnader i perioden etter reinbeiteområde (1.000 kr). Figur viser at de totale kostnadene har vært svakt økende i den siste fireårsperioden i områdene Vest-Finnmark, Troms og Nordland. I Øst-Finnmark (både Polmak/Varanger og Karasjok) økte kostnadene først i perioden for senere å avta. Nord-Trøndelag og Sør- Trøndelag/Hedmark har hatt en relativt stabil kostnadsstruktur de fire siste årene. Kostnader i tamreinlag Tamreinlagenes totale kostnader for perioden er vist i tabell og vedleggstabell 9. Tabell Tamreinlagenes totale kostnader i perioden (1.000 kr). Kostnads- Regnskap Diff. i % art /00 Transport ,1 Varekjøp ,6 Mekaniske hj.midler ,7 Anlegg m.v ,5 Diverse ,9 Totalt ,9

37 Kapittel 4 Totalregnskap og budsjett Tabell viser betydelige variasjoner i tamreinlagenes kostnader i perioden fra 1997 til Deler av differansen på de ulike postene mellom år må tilskrives ulik detaljeringsgrad i grunnlagsmaterialet. Totaltallene viser likevel en klar trend fra 1997 til 2000 har tamreinlagenes kostnader sunket med 37,5 %. Totale kostnader Tabell viser reindriftsnæringens totale kostnader, som er summen av driftsenhetenes kostnader, felleskostnader i samisk reindrift og tamreinlagenes kostnader. Fra 1999 til 2000 gikk driftsenhetenes kostnader ned med 4,9 mill. kr, mens felleskostnadene økte med 4,4 mill. kr og tamreinlagenes kostnader økte med 0,2 mill. kr. I sum gir dette en mindre reduksjon i de totale kostnadene (-0,7 mill. kr) fra 1999 til Totale kostnader per kg kjøtt Figur viser totale kostnader per kg produsert kjøtt for de fire siste årene. Kr per kg Polmak/ Varanger Karasjok Tabell Totale kostnader i 2000 og 1999 etter kostnadsart (1.000 kr). Regnskap Totalt Kostnadsart Polmak/ Kara- Øst- Vest- Nord- Nord- Sør-Tr/ Tamr.- Varanger sjok Finnm. Finnm. Troms land Tr.lag Hedm. lag Transport Varekjøp For Mekaniske hj.midler Anlegg m.v Diverse Totalt Vest- Finnmark Troms Nordland Nord- Trøndelag Reinbeiteområde Sør-Tr./ Hedmark Tamreinlag Figur Totale kostnader per kg kjøtt i perioden etter reinbeiteområde.

38 30 Kapittel 4 - Totalregnskap og budsjett 2001 Figur viser en økning fra 1999 til 2000 i totale kostnader per kg produsert kjøtt i samtlige reinbeiteområder unntatt Polmak/Varanger og tamreinlagene. I en situasjon med et tilnærmet stabilt kostnadsnivå, kan endringene forklares med endringer i produsert kvantum. Figuren viser for øvrig også at kostnadene per kg produsert kjøtt i 2000 er på sitt høyeste nivå i sammenligningsperioden i Karasjok, Vest-Finnmark, Troms og Nordland. I Polmak/Varanger, Nord-Trøndelag, Sør-Trøndelag/Hedmark og tamreinlagene har kostnadene per kg produsert kjøtt vært relativt stabile i sammenligningsperioden. For landet som helhet er gjennomsnittlig kostnad per kg produsert kjøtt i 2000 beregnet til kr 64,-. Dette representerer en økning på kr 13,- (+25,5 %) fra Utenrikshandel med rein All import i perioden har gått til produksjon i slakteriene, og berører derfor ikke sektoren reindrift direkte. Det vises til kapittel 6.5 (Markedsforhold) der import av levende dyr og kjøtt til slakteriene er nærmere omtalt. 4.7 Statstilskudd og tiltak mot radioaktivitet Tilskudd med inntektsvirkning Ordinære tilskudd og andre tilskudd Tilskudd med inntektsvirkning tas med i totalregnskapet under betegnelsen inntektsoverføringer. Inntektsoverføringer i perioden etter inntektspost, og inntektsoverføringer i 2000 etter inntektspost og reinbeiteområde er vist i tabellene og Totale tilskudd etter reinbeiteområde i perioden er vist i figur Figurene og viser henholdsvis inntektsoverføringer per driftsenhet og inntektsoverføringer per kg kjøtt i de ulike reinbeiteområdene i Etter omleggingen av tilskuddsordningen for tilskudd til driftsenheter og tamreinlag høsten 1997, der tidligslaktetilskuddet gikk over fra å være et pristilskudd utbetalt via slakteriene til et tilskudd over reindriftsavtalen, er tidligslaktetilskudd til driftsenheter i Finnmark fra og med 1998 inntektsført under statstilskudd. I 1997 ble det som følge av denne omleggingen, ikke utbetalt tidligslaktetilskudd (tidligslaktetilskudd for høsten 1997 ble utbetalt som tilskudd over reindriftsavtalen i 1998 (driftsåret 1997/98)). For nærmere omtale av ordningen med tidligslaktetilskudd se kapittel 5.2. Nytt i årets publikasjon er at tilskudd til fóring (Troms) er tatt med under tapsforebyggende tiltak. Det er foretatt korreksjoner for sammenligningsårene. Bakgrunnen for å ta med disse tilskuddene er at utgifter i forbindelse med fóring er tatt med på kostnadssiden, slik at det vil gi et skjevt bilde av situasjonen å utelate tilskudd til fóring på inntektssiden. Andre tilskudd omfatter ordningene med utdanningsstipend, tilskudd til barnehager, avviklingslønn og tilskudd til lærlingordning innenfor duodji. Tilskudd utbetalt i 2000 er spesifisert i tabellene og I tabellene og er disse tilskuddene ført som egen post under statstilskudd.

39 Kapittel 4 Totalregnskap og budsjett Tilskudd til avvikling av driftsenhet er ikke tatt med. Fra ordningen trådte i kraft i 1999 og fram til 5. november 2001 er det 21 driftsenheter som har blitt innløst. Med bakgrunn i den korte tiden ordningen har fungert, vil Økonomisk utvalg først ved Totalregnskapet for 2001 behandle virkningen av ordningen. Det vises for øvrig til kapittel 5 og 8.2 for nærmere omtale av ordningen. Tabell Inntektsoverføringer i perioden som inngår i totalregnskapet (1.000 kr). Post Investeringer Pramming/flytting Distriktstilskudd Produksjonstilskudd Driftstilskudd Kalvetilskudd Tidligslaktetilskudd Ektefelletillegg Tapsforebyggende tiltak Veietilskudd Totalt ordinære tilskudd Utdanningsstipend Lærlingordning duodji Barnehager Avviklingslønn Totalt andre tilskudd Totalt Tabell viser en økning i de ordinære inntektsoverføringene på 5,0 mill. kr fra 1999 til Samtidig reduseres andre tilskudd med 1,4 mill. kr, noe som i sum medfører en økning i de totale inntektsoverføringene på 3,6 mill. kr (+8,0 %). Økningen kan i hovedsak forklares med økte inntektsoverføringer til distriktstilskudd, driftstilskudd, tidligslaktetilskudd og ektefelletillegg. Det vises til vedleggstabell 10 for fordeling av ordinære inntektsoverføringer mellom reinbeiteområdene i perioden , og til vedleggstabell 11 for fordeling av inntektsoverføringer per driftsenhet etter reinbeiteområde.

40 32 Kapittel 4 - Totalregnskap og budsjett 2001 Tabell Inntektsoverføringer som inngår i totalregnskapet etter inntektspost og reinbeiteområde for regnskapsåret 2000 (1.000 kr). Post Polmak/ Kara- Øst- Vest- Troms Nord- Nord- SørTr./ Tamr.- Totalt Varang. sjok Finnm. Finnm. land Tr.lag Hedm. lag Investeringer Pramming/flytting Distriktstilskudd Produksjonstilskudd Driftstilskudd Kalvetilskudd Tidligslaktetilskudd Ektefelletillegg Tapsforebyggende tiltak Totalt ordinære tilskudd Utdanningsstipend Lærlingordning i duodji Barnehager Avviklingslønn Totalt andre Totalt tilskudd Ordinære tilskudd i Andre tilskudd i Totalt tilskudd i Tabell viser at den tidligere nevnte økningen i de ordinære tilskuddene fra 1999 til 2000 skyldes at overføringene til alle områder unntatt Nord-Trøndelag har økt. I volum var økningen på posten ordinære tilskudd størst i Karasjok (+1,46 mill. kr), og i prosent var økningen størst i Polmak/Varanger (+43,8 %). Nedgangen i andre tilskudd fra 1999 til 2000 skyldes reduserte overføringer til Vest-Finnmark, Troms, Nordland og Sør- Trøndelag/Hedmark. Det vises for øvrig til kapittel 5 for nærmere omtale av tilskuddsordningene over Reindriftsavtalen. Mill. kr Polmak/ Varanger Karasjok Vest- Finnmark Troms Nordland Nord- Tr.lag Reinbeiteområde Sør-Tr./ Hedmark Tamreinlag Figur Inntektsoverføringer etter reinbeiteområde i perioden (mill. kr).

41 Kapittel 4 Totalregnskap og budsjett Det går frem av figur at de totale inntektsoverføringene har vært økende i perioden i Polmak/Varanger, Troms, Nordland og Sør-Trøndelag/Hedmark. I Karasjok, Nord-Trøndelag og i tamreinlagene har inntektsoverføringene vært relativt stabile i sammenligningsperioden. Vest-Finnmark skiller seg fra de øvrige områdene ettersom inntektsoverføringene har vært minkende i dette området i perioden kr Polmak/ Varanger Karasjok Vest- Finnmark Troms Nordland Nord- Trøndelag Reinbeiteområde Sør-Tr./ Hedmark Figur Inntektsoverføringer per driftsenhet etter reinbeiteområde i 2000 (1.000 kr). Figur viser at det er forskjeller mellom reinbeiteområdene når det gjelder overføringer per driftsenhet. Reinbeiteområdene der flest driftsenheter og distrikter oppfyller de kravene som avtalepartene setter, får uttelling i form av høyere utbetalinger per driftsenhet. Dette gjelder i hovedsak de produksjonsavhengige tilskuddene (tilskudd til driftsenheter og tamreinlag), der utbetalingene er knyttet opp mot ulike produksjonskrav som er satt bl.a. for å hindre vekst i reintallet (se kapittel 5). Det går frem av figur at inntektsoverføringene per driftsenhet er høyest i Sør-Trøndelag/Hedmark og lavest i Vest-Finnmark. Dersom inntektsoverføringene relateres til produsert kvantum, ser imidlertid situasjonen noe annerledes ut. Sør-Trøndelag/Hedmark, som ligger høyest i overføringer per driftsenhet i 2000, har sammen med Nord-Trøndelag og Polmak/Varanger de laveste overføringene per kg produsert kjøtt, mens Troms og Karasjok nå kommer høyere opp i forhold til de øvrige reinbeiteområdene (figur 4.7.3).

42 34 Kapittel 4 - Totalregnskap og budsjett 2001 Kr per kg Polmak/ Varanger Karasjok Vest- Troms Nordland Nord- Finnmark Trøndelag Reinbeiteområde Sør-Tr./ Hedmark Figur Inntektsoverføringer per kg kjøtt etter reinbeiteområde i Ekstraordinære tilskudd Ekstraordinære tilskudd føres som egen post under statstilskudd. Posten har i sammenligningsperioden rommet flere ulike tiltak. Gjennom Midlertidig forskrift om ekstraordinær økonomisk støtte til driftsenheter innen Nord-Trøndelag reinbeiteområde, fastsatt av Landbruksdepartementet 31. juli 1997, ble det avsatt 5 mill. kr til disposisjon for tiltak som hadde til formål å gjenopprette en ordinær driftssituasjon i distrikter i Nord-Trøndelag reinbeiteområde som var rammet av ekstraordinært vanskelige driftsforhold. Av disse midlene ble 4 mill. kr utbetalt i 1997, og 1 mill. kr utbetalt i En tilsvarende ordning ble etablert for driftsenheter og reinbeitedistrikter i Troms, Nordland og Sør-Trøndelag/Hedmark reinbeiteområder i Det ble stilt 8,7 mill. kr til disposisjon for tiltak som hadde som formål å gjenopprette en ordinær driftssituasjon innenfor de nevnte områdene. Bevilgningen ble fordelt med 3,5 mill. kr til Troms, 3,5 mill. kr til Nordland og 1,7 mill. kr til Sør-Trøndelag/Hedmark reinbeiteområde. Av bevilgningen til Nordland ble det høsten 1998 utbetalt kr til driftsenheter som var i akutt krise. I løpet av 1997 ble det forhandlet fram og iverksatt ulike krisetiltak for å avhjelpe de mest akutte problemene i forbindelse med krisevinteren i Finnmark og Troms. Dette omfattet blant annet lettelser i slaktekravene, tilskudd til tapsforebyggende tiltak, ekstraordinær støtte til kriserammede driftsenheter, og skjønnsmessig støtte til driftsenheter som hadde over 30 % tap av flokkene sine. Støtte til tapsforebyggende tiltak framkommer som egen post under ordinære tilskudd. I 1999 omfattet posten ekstraordinære tilskudd skjønnsmessig støtte til driftsenheter i Vest- Finnmark (bevilget i 1998 og utbetalt i 1999). Ekstra kalvetilskudd til driftsenheter i Troms og Finnmark i forbindelse med krisevinteren i 1997, og overføringer til reinbeitedistrikter i Sør-Trøndelag/Hedmark for dekning av kostnader i forbindelse med rettssaker angående reindriftsretten innenfor reinbeitedistrikt.

43 Kapittel 4 Totalregnskap og budsjett I 2000 omfattet posten støtte til opprettholdelse av driftssituasjonen etter vedvarende tap i Sør-Trøndelag/Hedmark, dekning av bortfalt produksjonstilskudd i Nordland og Vest- Finnmark, beredskap (støtte til transport) i Troms, Karasjok og Vest-Finnmark, og advokatutgifter og saksomkostninger i forbindelse med rettssaker i Sør-Trøndelag/Hedmark og i Troms. I forbindelse med konkursen ved Reinprodukter var det en del reineiere som ikke fikk oppgjør for levert slakt (gjelder slakt i desember 1999 og januar og februar 2000). Gjennom en ekstraordinær bevilgning fikk reineierne etter søknad dekket dette inntektstapet. Disse midlene ble utbetalt i 2000, og utgjorde til sammen kr ,-. Ikke alle som tapte kjøttinntekter søkte på denne ordningen, og noen fikk utbetalt forskudd. Det er derfor et omfattende arbeide å finne ut hvilke slakt det er mottatt kjøttinntekter for, hvilke slakt det er mottatt ekstraordinært tilskudd for og hvilke slakt det ikke er mottatt penger for. Økonomisk utvalg har derfor valgt å føre disse inntektene som kjøttinntekter, og holde det ekstraordinære tilskuddet utenfor beregningene. Tabell Ekstraordinære inntektsoverføringer i perioden (1.000 kr). Reinbeiteområde Polmak/Varanger Karasjok Vest-Finnmark Troms Nordland Nord-Trøndelag Sør-Tr./Hedmark Totalt Tilskudd til binæringer Tilskudd til binæringer omfatter investeringstilskudd og driftstilskudd, og bygger på tilskudd til næringskombinasjoner administrert av Samisk Utviklingsfond (som er underlagt Sametinget). Det overføres årlig midler over Reindriftsavtalen og Jordbruksavtalen til Samisk Utviklingsfond. Midlene over Reindriftsavtalen gis under forutsetning av at de benyttes til næringskombinasjoner som omfatter reindrift, og midlene over Jordbruksavtalen gis under forutsetning av at de benyttes til næringskombinasjoner som omfatter jordbruk. I 2000 utgjorde disse midlene til sammen 4 mill. kr (2 mill. kr fra hver av de to næringsavtalene). Ordningen med støtte til næringskombinasjoner ble fra 1997 gjort gjeldende for samtlige samiske reinbeiteområder. Tabell viser utbetalingene av tilskudd til binæringer etter reinbeiteområde i perioden

44 36 Kapittel 4 - Totalregnskap og budsjett 2001 Tabell Tilskudd til binæringer etter reinbeiteområde (1.000 kr). Reinbeite- Investeringstilskudd Driftstilskudd Totalt område Duodji Annet Duodji Annet Polmak/Varanger Karasjok Øst-Finnmark Vest-Finnmark Troms Nordland Nord-Trøndelag Sør-Tr./Hedmark Totalt Det går frem av tabell at de totale utbetalingene til binæringer var 4,6 mill. kr i Nesten samtlige driftstilskudd er gitt til duodji i ulike kombinasjoner med reindrift, jordbruk og utmarksnæring. Hoveddelen av tilskuddene går til andre personer innen driftsenhetene enn driftsenhetsinnehaverne. Tabellen viser for øvrig at de totale utbetalingene økte med 0,8 mill. kr (+17,9 %) fra 1999 til 2000, og at de totale utbetalingene i 2000 er de høyeste i sammenligningsperioden. Tiltak mot radioaktiv forurensning Kostnader til ulike tiltak som var inntektsgivende for reineierne i 2000 er vist i tabell 4.7.5, og sammendrag for årene er vist i tabell For nærmere omtale av radioaktiv forurensning vises det til kapittel 8.1, og Ressursregnskap for reindriftsnæringen kapittel 3. Tabell Tiltak mot radioaktivitet i 2000 etter tiltakstype og reinbeiteområde (1.000 kr). Reinbeite- Anlegg/ Tidlig slakt Kostholds- Totalt område fôring av kalv kompensasjon Nordland Nord-Trøndelag Sør-Tr./Hedmark Tamreinlag Totalt Tabell omfatter kun tiltak som er inntektsgivende for reineierne. Inntekter for måling av radioaktivitet er ført under arbeidsinntekter. De totale kostnadene for tiltak mot radioaktivitet utbetalt i kalenderåret 2000 var på 3,6 mill. kr.

45 Kapittel 4 Totalregnskap og budsjett Tabell Tiltak mot radioaktivitet i perioden (1.000 kr). År Anlegg/ Tidlig slakt Kostholds- Totalt fôring av kalv kompensasjon Tabell viser en nedgang i de totale overføringene fra 1999 til Nedgangen er størst på posten anlegg/fôring. Det er dessuten verdt å merke seg at overføringene i 2000 er på sitt laveste nivå siden 1987 en indikasjon på redusert radioaktivitet. 4.8 Kapitalforhold Satsene for beregning av statusverdi for reinhjorden er utarbeidet med utgangspunkt i modellen for beregning av veiledende livdyrpriser fastsatt av Reindriftens Utviklingsfond i Livdyrverdien består av en grunnpris beregnet på grunnlag av gjennomsnittlig kjøttpris og gjennomsnittlige slaktevekter per dyrekategori i de ulike reinbeiteområdene. Til grunnprisen legges et livdyrtillegg på 25 %. Statusverdier for kalv og voksne dyr beregnes på grunnlag av de beregnede livdyrprisene (per dyrekategori) og flokksammensetningen det enkelte år. Beregninger vedrørende gjeld og renter er gjort med utgangspunkt i driftsenhetsinnehavernes totale gjeld (næringsgjeld, privat gjeld og skyldig merverdiavgift). Manglende spesifikasjon i grunnlagsmaterialet er årsaken til at total gjeld er valgt som utgangspunkt for beregningene. Tabell viser beregnet statusverdi på voksne dyr og kalv i de ulike reinbeiteområdene i perioden fra 1997 til Variasjoner i statusverdien innenfor reinbeiteområdene mellom år kan forklares ut fra endringer i gjennomsnittspriser og vekter. For voksne dyr har også endringer i flokksammensetningen betydning for statusverdien. Når den totale statusverdien for reinhjorden beregnes (på bakgrunn av de beregnede statusverdiene i tabell 4.8.1), har også den totale fordelingen mellom voksne dyr og kalv i de enkelte år betydning for resultatet.

46 38 Kapittel 4 - Totalregnskap og budsjett 2001 Tabell Beregnet statusverdi for kalv og voksne dyr i perioden Reinbeite område Kalv Voksne Kalv Voksne Kalv Voksne Kalv Voksne Polmak/Varanger Karasjok Øst-Finnmark Vest-Finnmark Troms Nordland Nord-Trøndelag Sør-Tr./Hedmark Tamreinlag En oversikt over driftsenhetenes samlede kapitalforhold i 2000 etter reinbeiteområde er gitt i tabell Sammendrag for årene er vist i tabell Tabell Driftsenhetenes samlede kapitalforhold etter reinbeiteområde i 2000 (1.000 kr). Reinbeite Bruttokapital Lånegjeld Egenkapital område Rein Annet Totalt Kroner Prosent Polmak/Varanger , Karasjok , Øst-Finnmark , Vest-Finnmark , Troms , Nordland , Nord-Trøndelag , Sør-Tr./Hedmark , Totalt , Tabell Driftsenhetenes samlede kapitalforhold i perioden (1.000 kr). Kapitalforhold Statusverdi rein Andre aktiva Sum aktiva Gjeld Gjeld i % 19,32 23,32 22,38 22,70 Egenkapital Tabell viser at statusverdien for rein er har økt med 29,1 % fra 1998 til 2000, og at verdien i 2000 er tilbake der den var i 1997 (før krisevinteren -97). Forklaringsfaktorer i denne sammenheng er endringer i flokksammensetningen, prisøkning og økning i slaktevektene. I likhet med statusverdien, økte også egenkapitalen i samme periode. Andre aktiva (bygninger, anlegg og driftsmidler) økte i hele sammenligningsperioden. Det samme gjelder driftsenhetenes samlede gjeld. Gjeldsprosenten har derimot vært relativt stabil i perioden. Rentekostnader etter reinbeiteområde for samisk reindrift og tamreinlag i perioden fra 1997 til 2000 er vist tabell 4.8.4, og sammendrag for årene for samisk reindrift er vist i tabell

47 Kapittel 4 Totalregnskap og budsjett Tabell Rentekostnader etter reinbeiteområde i perioden (1.000 kr). Reinbeiteområde Polmak/Varanger Karasjok Øst-Finnmark Vest-Finnmark Troms Nordland Nord-Trøndelag Sør-Tr./Hedmark Totalt samisk reindrift Tamreinlag Totalt Tabell Total gjeld, renter og rentesats i samisk reindrift i perioden (1.000 kr) Gjeld Renter Rentesats 8,3 7,4 8,7 8,5 Tabell viser at den totale gjelden økte med henholdsvis 15,9 % fra 1998 til 1999 og 5,6 % fra 1999 til 2000, etter en relativt stabil gjeldssituasjon i årene 1997 og Rentesatsen økte fra 7,4 % i 1998 til 8,7 % i I 2000 er rentesatsen 8,5 %. Rentesatsen perioden sett under ett synes å være noe høy i forhold til sammenlignbare næringer. En årsak til dette er at næringens kapital i hovedsak er bundet opp til verdien på reinflokken, og ikke til fast eiendom som gir større sikkerhet for lån, og derved lavere rentesats. Driftsenhetsinnehavernes kapitalsituasjon er i hovedsak stabil med lav gjeld, men dette utelukker ikke at enkelte driftsenheter kan ha problemer med den totale gjeldsbelastningen. 4.9 Antall årsverk og antall driftsenheter Ved beregning av antall årsverk tas det hensyn til antall driftsenheter, reintall, utøvers alder, driftsforhold, antall driftsenheter i sommer- og vintersiida og tilgangen på familiearbeidskraft. For nærmere omtale av årsverksberegninger se kapittel 7.2. Arbeidsforbruket i tamreinlagene beregnes i forhold til et fast antall rein per årsverk. Det beregnede arbeidsforbruket for 2000 er spesifisert i tabell Ved beregningene er det lagt til grunn at et årsverk er timer.

48 40 Kapittel 4 - Totalregnskap og budsjett 2001 Tabell Arbeidsforbruk og antall driftsenheter i Reinbeite- Timer Årsverk Årsverk Rein per Timer Antall driftsområde per enhet per enhet Totalt årsverk per rein enheter Polmak/Varanger , Karasjok , Øst-Finnmark , Vest-Finnmark , Troms , Nordland , Nord-Trøndelag , Sør-Tr./Hedmark , Tamreinlag Totalt Sammendrag av totalregnskapet Sammendrag av reindriftens totalregnskap for perioden er vist i tabell Tabell viser totalregnskapet for 2000 fordelt på reinbeiteområder. De enkelte elementene i totalregnskapet er kommentert foran. Her gis det derfor bare et kort sammendrag av hovedlinjene i utviklingen. Opplysningene i tabell er ikke direkte sammenlignbare med tilsvarende opplysninger fra Totalregnskap -99 på grunn av tilbakeberegning for faktiske reintallskorrigeringer i 1999, og på grunn av at tilskudd til fóring her er tatt med på posten tapsforebyggende tiltak under ordinære statstilskudd (det vises til kapittel 3.2 for nærmere omtale). Endringer i reinhjordverdien er en sentral forklaringsfaktor for variasjonen i resultatmål både mellom reinbeiteområder og mellom år. Det poengteres at endringer i reinhjordverdien i det følgende omtales som positiv også i tilfeller hvor endringen skjer fra en negativ verdi til en mindre negativ verdi. Eksempelvis omtales en endring fra 16,3 mill. kr i 1999 til 4,6 mill. kr i 2000 som en positiv endring i reinhjordverdien fra 1999 til 2000 (+11,7 mill. kr).

49 Kapittel 4 Totalregnskap og budsjett Tabell Sammendrag av reindriftens totalregnskap i perioden , og endring fra 1999 til 2000 (1.000 kr). Regnskaps- Regnskapstall Endring poster Inntekter: Kjøttinntekter Binæringsinntekter Kjøre- og arbeidsinntekter Endring i reinhjordverdien Erstatninger -tap av rein arealinngrep Sum inntekter: Kostnader: Kapitalslit og driftsmidler Sum kostnader: Statstilskudd: Ordinære tilskudd Andre tilskudd Ekstraordinære tilskudd Tiltak mot radioaktivitet Binæringer Sum statstilskudd: Vederlag for arbeid og kapital Renter på lånt kapital Vederlag for arbeid og egenkapital -totalt (1.000 kr) per årsverk (kr) per driftsenhet (kr) Sum årsverk Ant.dr.enh. 1) ) Antall driftsenheter i samisk reindrift er korrigert med antall årsverk for reindrift i tamreinlag (32 i 2000). Tabell viser en positiv endring i resultatmålene fra 1999 til Vederlag for arbeid og egenkapital øker med 10 mill. kr, fra 59,3 mill. kr i 1999 til 69,4 mill. kr i Målt per årsverk utgjør resultatmålet vederlag for arbeid og egenkapital kr i 2000 (1999: kr). Tilsvarende tall per driftsenhet er kr (1999: ). Den positive endringen i resultatmålene fra 1999 til 2000 kan i hovedsak forklares ut fra endringer i: Reinhjordverdien (+11,7 mill. kr). Erstatninger for tap av rein (+7,5 mill. kr). Ordinære statstilskudd (+5,0 mill. kr). Kjøttinntektene reduseres med 13,2 mill. kr fra 1999 til 2000, som følge av redusert slaktekvantum. I likhet med kjøttinntektene endres også kjøre- og arbeidsinntektene i negativ retning fra 1999 til 2000 (-0,8 mill. kr). Binæringsinntektene øker derimot (+1,0 mill. kr). Det samme gjelder som nevnt reinhjordverdien og erstatninger for tap av rein. Totalt sett er de

50 42 Kapittel 4 - Totalregnskap og budsjett 2001 positive endringene større en de negative, slik at de totale inntektene i næringen øker med 5,8 mill. kr. fra 1999 til De totale kostnadene i næringen reduseres med 0,7 mill. kr fra 1999 til Dette innebærer at næringens nettoprodukt (inntekter minus kostnader) øker med 6,5 mill. kr fra 1999 til Utbetalte statstilskudd øker fra 56,5 mill. kr i 1999 til 60,3 mill. kr i 2000 (+3,8 mill. kr). Den største økningen er som nevnt knyttet til posten ordinære tilskudd, som øker fra 39,7 mill. kr i 1999 til 44,7 mill. kr i 2000 (+5,0 mill. kr). I likhet med de ordinære tilskuddene øker også de ekstraordinære tilskuddene (+0,2 mill. kr) og tilskuddene til binæringer (+0,7 mill. kr). Postene andre tilskudd og tiltak mot radioaktivitet reduseres derimot fra 1999 til Reduksjonene er på henholdsvis 1,4 og 0,9 mill. kr. Tabell viser variasjonen i lønnsomhet mellom de ulike reinbeiteområdene i Som tidligere år er lønnsomheten best i de sydligste reinbeiteområdene. Det er imidlertid viktig å understreke at reinbeiteområdene med høyest vederlag for arbeid og egenkapital ikke har et spesielt godt resultat sett i forhold til andre yrkesgrupper. Tabell Totalregnskapet etter reinbeiteområde i 2000 (1.000 kr). Regnskaps- Polmak/ Kara- Øst- Vest- Nord- Nord- Sør-Tr./ Tamreinposter Varanger sjok Finnm. Finnm. Troms land Tr.lag Hedm. lag Inntekter: Kjøttinntekter Binæringsinntekter Kjøre- og arbeidsinntekter Endring i reinhjordverdien Erstatninger -tap av rein arealinngrep Sum inntekter: Kostnader: Kapitalslit og driftsmidler Sum kostnader: Statstilskudd: Ordinære tilskudd Andre tilskudd Ekstraordinære tilskudd Binæringer Tiltak mot radioaktivitet Sum statstilskudd: Vederlag for arbeid og kapital Renter lånt kapital Vederlag for arbeid og egenkapital i 2000: -totalt (1.000 kr) per årsverk (kr) per driftsenhet (kr) Antall årsverk i Antall driftsenheter i Vederlag for arbeid og egenkapital i 1999: -totalt (1.000 kr) per årsverk (kr) per driftsenhet (kr) Antall årsverk i Antall driftsenheter i Det går frem av tabell at det er klare nivåforskjeller i resultatmålene mellom reinbeiteområdene sør for Troms og de nordlige reinbeiteområdene (med unntak av

51 Kapittel 4 Totalregnskap og budsjett Polmak/Varanger). Vederlag for arbeid og egenkapital samlet for de sørlige reinbeiteområdene er på henholdsvis kr per driftsenhet og kr per årsverk. For de nordlige reinbeiteområdene (med unntak av Polmak/Varanger) viser tilsvarende beregninger kr per driftsenhet og kr per årsverk. Troms og Nord-Trøndelag har en negativ endring i resultatmålene fra 1999 til For de øvrige reinbeiteområdene er endringen positiv. Den negative utviklingen i Troms skyldes i hovedsak reduserte kjøttinntekter og økte kostnader. De viktigste forklaringsfaktorene for den negative utviklingen i Nord-Trøndelag er reduserte kjøttinntekter, økte kostnader og reduserte statstilskudd. Endringer i reinhjordverdien framkommer som følge av endringer i reintallet og forskyvninger i slaktetidspunkt. Tabell viser at disse endringene har stor betydning for resultatmålene i de fleste reinbeiteområdene. I tillegg til at endringer i reinhjordverdien har stor betydning for resultatmålene i de fleste reinbeiteområdene innenfor samme år, har de som tidligere nevnt også avgjørende betydning for endringer i resultatmålene innenfor et område mellom år. Fra 1999 til 2000 utgjør endringene i reinhjordverdien følgende verdiendring i kr for de ulike reinbeiteområdene: Øst-Finnmark (Polmak/Varanger +520, Karasjok ). Vest-Finnmark 326. Troms Nordland Nord-Trøndelag Sør-Trøndelag/Hedmark Tamreinlag Sum inntekter øker fra 1999 til 2000 i alle reinbeiteområder unntatt Nord-Trøndelag. I Øst- Finnmark (både Polmak/Varanger og Karasjok) og Troms skyldes økningen en kombinasjon av økte erstatningsutbetalinger og positive endringer i reinhjordverdien. I Vest-Finnmark skyldes endringen økte binæringsinntekter og økte erstatninger. I Nordland kan endringen i hovedsak knyttes til en positiv endring i reinhjordverdien. I Sør-Trøndelag/Hedmark og tamreinlagene skyldes økningen økte kjøttinntekter og positive endringer i reinhjordverdien. Nedgangen i totale inntekter fra 1999 til 2000 i Nord-Trøndelag skyldes reduserte kjøttinntekter og reduserte erstatningsutbetalinger. De totale kostnadene øker fra 1999 til 2000 i Troms, Nordland, Nord-Trøndelag og Sør- Trøndelag/Hedmark. Nordland har den prosentvis største kostnadsøkningen (+16,5 %), mens kostnadene i Karasjok reduseres mest (-15,8 %). Sum statstilskudd øker fra 1999 til 2000 i samtlige reinbeiteområder unntatt Nord-Trøndelag. Økningene kan i hovedsak knyttes til posten ordinære tilskudd. Endringene i hovedpostene i totalregnskapet fra 1999 til 2000 gir følgende forklaring til endringene i resultatmålene i de ulike reinbeiteområdene: Polmak/Varanger: Positiv endring i reinhjordverdien, økte erstatninger for tap av rein, reduserte kostnader og økte statstilskudd gir en positiv utvikling i resultatmålene, til tross for reduserte i kjøttinntekter.

52 44 Kapittel 4 - Totalregnskap og budsjett 2001 Karasjok: Den positive endringen i resultatmålene skyldes en positiv endring i reinhjordverdien, økte erstatninger, reduserte kostnader og økte statstilskudd. I likhet med situasjonen i Polmak/Varanger reduseres kjøttinntektene også i Karasjok. Vest-Finnmark: Kjøttinntektene og reinhjordverdien reduseres, men økte tilskudd til binæringer, økte erstatninger for tap av rein, reduserte kostnader og økte statstilskudd medfører en forbedring av resultatmålene. Troms: Den negative utviklingen i resultatmålene er en følge av reduksjoner i kjøttinntektene, kjøre- og arbeidsinntektene og binæringsinntektene, kombinert med økte kostnader. En positiv endring i reinhjordverdien, økte erstatninger og økte statstilskudd bidrar imidlertid til å dempe den negative effekten. Nordland: Den positive endringen i resultatmålene skyldes i hovedsak en positiv endring i reinhjorden og økte statstilskudd, men også binæringsinntektene og kjøre- og arbeidsinntektene øker litt. Reduserte kjøttinntekter, reduserte erstatningsutbetalinger og økte kostnader bidrar derimot til å begrense effekten. Nord-Trøndelag: Den negative endringen i resultatmålene skyldes reduserte kjøttinntekter, reduserte erstatninger, økte kostnader og reduserte statstilskudd, mens en positiv endring i reinhjorden demper de negative utslagene. Sør-Trøndelag/Hedmark: Økte kjøttinntekter, økte kjøre- og arbeidsinntekter, økte binæringsinntekter, en positiv endring i reinhjordverdien og økte statstilskudd bidrar til resultatforbedring, til tross for at erstatningsutbetalingene reduseres og kostnadene øker. Tamreinlag: En kombinasjon av økte kjøttinntekter, positive endringer i reinhjordverdien, økte erstatninger, reduserte kostnader og økte statstilskudd gir en forbedring av resultatmålene. Tabell og tabell viser henholdsvis vederlag for arbeid og egenkapital per årsverk og per driftsenhet i perioden fra 1997 til 2000 for de ulike reinbeiteområdene. Tabell Vederlag for arbeid og egenkapital per årsverk etter reinbeiteområde i perioden Reinbeiteområde Polmak/Varanger Karasjok Øst-Finnmark Vest-Finnmark Troms Nordland Nord-Trøndelag Sør-Tr./Hedmark Tamreinlag Totalt

53 Kapittel 4 Totalregnskap og budsjett Tabell Vederlag for arbeid og egenkapital per driftsenhet i samisk reindrift etter reinbeiteområde i perioden Reinbeiteområde Polmak/Varanger Karasjok Øst-Finnmark Vest-Finnmark Troms Nordland Nord-Trøndelag Sør-Tr./Hedmark Totalt Figur viser gjennomsnittlige kjøttinntekter per driftsenhet i forhold til gjennomsnittlige totale kostnader per driftsenhet i I figur er kjøre- og arbeidsinntekter, binæringsinntekter, erstatninger og statstilskudd lagt til på inntektssiden. Det vises til vedleggsfigurene 5 og 6 for fordeling av kjøttinntekter per rein, og til vedleggsfigurene 4 og 6 for fordeling av totale kostnader per rein kr Kjøttinntekter per dr.enh. Totale kostnader per dr.enh Polmak/ Varanger Karasjok Vest- Finnmark Troms Nordland Nord- Trøndelag Reinbeiteområde Sør-Tr./ Hedmark Figur Kjøttinntekter per driftsenhet og totale kostnader per driftsenhet i 2000 (1.000 kr). Gjennomsnittlig reintall per driftsenhet er markert på søylene.

54 46 Kapittel 4 - Totalregnskap og budsjett kr Totale inntekter per dr.enh. Totale kostnader per dr.enh. 0 Polmak/ Varanger Karasjok Vest- Troms Nordland Nord- Finnmark Trøndelag Reinbeiteområde Sør-Tr./ Hedmark Figur Totale inntekter per driftsenhet og totale kostnader per driftsenhet i 2000 (1.000 kr) Budsjett 2001 På samme måte som tidligere, er budsjettet basert på foreliggende regnskapstall og de tendensene som er beskrevet foran i publikasjonen. Innledningsvis redegjøres det for bakgrunnen til budsjettallene. Deretter presenteres budsjettet for 2001 i tabell Inntekter Totalt antall slakt levert slakteri ble redusert med dyr fra 1999 til Antall slakt til slakteri første halvår 2001 er redusert med 796 dyr i forhold til første halvår Hittil i høstsesongen 2001 (per november) er slakteuttaket redusert med ca dyr i forhold til samme periode i De senere år har det vært betydelige endringer i slaktestrukturen, noe som innebærer at det er vanskelig å prognosere slakteuttaket. Likevel er det grunn til å anta at slakteuttaket høsten 2001 vil ligge lavere enn i Begrunnelser for denne antakelsen er en differanse på dyr mellom korrigert reintall 2000 og beregnet reintall 2001, og signaler om en vanskelig driftssituasjon med økende tap i flere reinbeiteområder. Disse forholdene, kombinert med økte erstatningsutbetalinger og økte statstilskudd (omtales senere i dette kapitlet), gjør det rimelig å anta at mange reineiere vil velge å bygge opp flokkene sine i stedet for å ta ut dyr i form av slakt. Leveransen av rein til slakteri første halvår 2001 var på dyr, mot dyr første halvår Utvalget legger til grunn at situasjonen i Nord-Trøndelag, Sør- Trøndelag/Hedmark og tamreinlagene er relativt stabil med tanke på leveransen til slakteri. Ut fra kjennskap for øvrig til slaktingen høsten 2001 i områdene fra Nordland og nordover, anslår Økonomisk utvalg at det i kalenderåret 2001 vil bli levert til sammen rein til slakteri. Med tillegg av beregnet privat uttak, anslår Utvalget et samlet slakteuttak på rein (2000: ).

55 Kapittel 4 Totalregnskap og budsjett Gjennomsnittlige slaktevekter for 2001 forventes å være lik gjennomsnittet av slaktevektene første halvår 2001 og andre halvår 2000 (27,46 kg). Med utgangspunkt i denne gjennomsnittsvekten og budsjettert antall slakt, forventes en total produksjon på tonn i I 2000 ble det budsjettert med tonn, mens det ble regnskapsført tonn. Av totalkvantumet på tonn, forventes det at 319 tonn vil gå til privat konsum og omsetning, og at 889 tonn vil bli levert til slakteri. Samlet gjennomsnittspris for innrapportert slakt til slakteri første halvår 2001 er kr 46,55. Gjennomsnittspris for andre halvår 2000 er kr 48,02. Tidligere beregninger viser at prisnivået i andre halvår generelt ligger høyere enn prisnivået i første halvår. I tillegg legger Økonomisk utvalg til grunn at målprisen økte med kr 3,50 for slaktesesongen 2001/02. På bakgrunn av dette anslår Utvalget en pris på 49 kr per kg for kalenderåret På grunnlag av kvantums- og prisanslagene budsjetteres kjøttinntektene i kalenderåret 2001 til 59,2 mill. kr. Dette representerer en reduksjon på 0,3 mill. kr fra 2000 når en ser bort fra endring i reinhjordverdien. Som tidligere år holdes verdien av endringer i reinhjorden utenfor i budsjettsammenheng. Binæringsinntekter budsjetteres ut fra gjennomsnittet for de tre foregående år til 3,4 mill. kr. Kjøre- og arbeidsinntekter forventes å ligge på samme nivå som i Det budsjetteres derfor med 1,6 mill. kr på denne posten. Påståtte tap og allerede utbetalte erstatninger, tilsier en økning i rovdyrerstatningene i Det budsjetteres ikke med endringer i utbetalingene fra NSB. Erstatninger utbetalt over Reindriftsavtalen budsjetteres ut fra regnskapstall. Erstatningsutbetalinger for tap av rein budsjetteres på grunnlag av dette med 37,1 mill. kr. Erstatninger for arealinngrep budsjetteres som gjennomsnitt for de 3 foregående år med 4,1 mill. kr. Dette innebærer at totale inntektsposter budsjetteres med 105,4 mill. kr. Kostnader De totale kostnadene lå på omtrent samme nivå i 2000 som i 1999 (-0,8 %). Det er imidlertid grunn til å forvente en økning i de totale kostnadene i Den viktigste årsaken til dette er at det totale antallet driftsenheter øker med 16, fra 561 i 2000 til 577 i 2001 (Karasjok: +9 enheter, Vest-Finnmark: +9 enheter, Troms: -1 enhet og Sør-Trøndelag/Hedmark: 1 enhet). Det er usikkert i hvilken grad økningen i antall driftsenheter vil påvirke kostnadsnivået. Utvalget anslår imidlertid at volumendringen i antall driftsenheter (+3 %) vil øke driftsenhetenes kostnader tilsvarende denne volumendringen. Dette innebærer at det anslås en økning fra 59,6 mill. kr til 61,4 mill. kr på denne posten. Når det gjelder felleskostnadene, indikerer regnskapstall en kostnadsøkning på 0,5 mill. kr grunnet økte innbetalinger av lån til fellesgjerder i Finnmark. Det anslås derfor en økning fra 18,6 mill. kr 19,1 mill. kr på posten felleskostnader. Tamreinlagenes kostnader forventes å holde seg på samme nivå som i 2000 (3,5 mill. kr). Med dette som utgangspunkt anslås det at de totale kostnadene vil utgjøre 84,0 mill. kr i kalenderåret 2001.

56 48 Kapittel 4 - Totalregnskap og budsjett 2001 Kostnadene forutsettes endret som følge av prisendringer. Økningen på grunn av prisstigning budsjetteres med utgangspunkt i endring i konsumprisindeksen fra oktober 2000 til oktober 2001, som er +2,3 % (Statistisk Sentralbyrå). Dette innebærer at de totale kostnadene budsjetteres til 86,0 mill. kr. Statstilskudd Ordinære tilskudd, andre tilskudd og ekstraordinære tilskudd budsjetteres på grunnlag av foreliggende regnskapstall. Når det gjelder de ordinære statstilskuddene, tilsier regnskapsmaterialet økninger på postene bygninger og anlegg (+1,0 mill. kr), pramming/transport (+1,7 mill. kr), distriktstilskudd (+1,6 mill. kr), produksjonstilskudd (+1,4 mill. kr), driftstilskudd (+1,0 mill. kr), kalvetilskudd (+1,0 mill. kr) og ektefelletillegg (+1,8 mill. kr). Regnskapsmaterialet tilsier derimot reduksjoner på postene gjerder (-0,05 mill. kr), livdyr (-0,7 mill. kr), tidligslaktetilskudd (-0,6 mill. kr) og tapsforebyggende tiltak (-0,1 mill. kr). Totaleffektene av disse endringene er imidlertid en økning på 7,8 mill. kr fra 2000 til 2001 på posten ordinære tilskudd. På bakgrunn av dette budsjetteres de ordinære statstilskuddene med 52,5 mill. kr for Med utgangspunkt i foreliggende regnskapstall budsjetteres andre tilskudd med 4,1 mill. kr en nedgang på 0,4 mill. kr fra Endringen skyldes at summen av de negative endringene på postene avviklingslønn (-0,5 mill. kr), tilskudd til lærlingordning i doudji (-0,02 mill. kr) og tilskudd til barnehager (-0,2 mill. kr), er større enn økningen på posten utdanningsstipend (+0,3 mill. kr). Ekstraordinære tilskudd budsjetteres med 30,2 mill. kr i 2001 en økning på 26,4 mill. kr fra Den største andelen (67,6 %) av dette beløpet knytter seg til ekstraordinær støtte etter store tap og produksjonssvikt i reindriften til driftsenheter innen deler av Øst-Finnmark, Vest- Finnmark og Troms reinbeiteområder (20,3 mill. kr). For øvrig omfatter posten bl.a. resterende utbetaling av ekstraordinær støtte til driftsenheter og reinbeitedistrikter i Troms og Nordland reinbeiteområder (6,3 mill. kr) og ekstraordinært produksjonstilskudd til Karasjok, Vest-Finnmark og deler av Troms (3,2 mill. kr). På bakgrunn av regnskapstall budsjetteres det med en utbetaling til tiltak mot radioaktiv forurensning på 2,1 mill. kr i Tilskudd til binæringer budsjetteres med 4,2 mill. kr, som er gjennomsnittet av utbetalinger de tre siste årene. Ut fra forutsetningene ovenfor budsjetteres summen av statstilskuddene med 93,1 mill. kr, en økning på 32,8 mill. kr fra regnskapsåret Vederlag for arbeid og egenkapital Med de forutsetningene som er gitt ovenfor er vederlag for arbeid og kapital beregnet til 112,5 mill. kr, en økning på 36,1 mill. kr i forhold til regnskap Gjeldsbelastningen i 2001 forutsettes å ligge på samme nivå som i Gitt en forventet renteøkning på 0,63 % (Totalkalkylen for jordbruket 2001), budsjetteres renter på lånt kapital med 7,0 mill. kr. Dette innebærer en økning i vederlag for arbeid og egenkapital fra 69,4 mill. kr i 2000 til 105,5 mill. kr i 2000.

57 Kapittel 4 Totalregnskap og budsjett Det forutsettes en arbeidsinnsats på 982 årsverk i Med utgangspunkt i disse forutsetningene er vederlag for arbeid og egenkapital per årsverk beregnet til kr (2000: kr), og vederlag for arbeid og egenkapital per driftsenhet beregnet til kr (2000: kr). Den positive endringen i resultatmålene skyldes i hovedsak økning i ekstraordinære statstilskudd. Tabell Sammendrag av totalregnskapet i perioden , budsjett for 2001 og endring fra 2000 til 2001 (1.000 kr). Poster Regnskap Budsjett Endring Inntekter: Kjøttinntekter Binæringsinntekter Kjøre- og arbeidsinntekter Endring i reinhjordverdien Erstatninger -tap av rein arealinngrep Sum inntekter: Kostnader: Kapitalslit og driftsmidler Sum kostnader: Statstilskudd: Ordinære tilskudd Andre tilskudd Ekstraordinære tilskudd Tiltak mot radioaktivitet Binæringer Sum statstilskudd: Vederlag for arbeid og kapital Renter på lånt kapital Vederlag for arbeid og egenkapital -totalt (1.000 kr) per årsverk (kr) per driftsenhet (kr) Sum årsverk Ant.dr.enh. 1) ) Antall driftsenheter i samisk reindrift er korrigert med antall årsverk for reindrift i tamreinlag (32 i 2001).

58 50 Kapittel 4 - Totalregnskap og budsjett 2001

59 Kapittel 5 Nærmere om reindriftsavtalen Nærmere om reindriftsavtalen For å lette tolkningen av det økonomiske materialet i kapittel 4, har Økonomisk utvalg funnet det riktig å legge fram en del tilgrensende materiale. Det tilgrensende materialet er å finne i dette kapitlet, samt i kapitlene 7 og Fordeling av reindriftsavtalens ramme Stortinget godkjente 1. juni 1993 Hovedavtalen for reindriften (St.prp. nr. 66 ( )), og ga Landbruksdepartementet fullmakt til å forhandle med Norske Reindriftsamers Landsforbund (NRL) om ettårige reindriftsavtaler. Reindriftsavtalen er, ved siden av reindriftsloven, det viktigste operative redskapet for å følge opp målene og retningslinjene i reindriftspolitikken. I forhandlingene om reindriftsavtalen drøftes de sentrale økonomiske spørsmål som knytter seg til utviklingen i reindriften, og her fastsettes bruken av de økonomiske virkemidlene blant annet ut fra reindriftslovens intensjoner og regler. Spesielt reintallstilpasningen i Finnmark, men også reintalls- og inntektsfordelingen, har stått sentralt når man har drøftet innretningen av de økonomiske virkemidlene over reindriftsavtalen de senere år. På samme måte har produksjonsoptimalisering vært et fokusert delmål. Her kan nevnes at kalveslaktetilskuddet er den eneste ordningen over reindriftsavtalen som har vært med fra avtalens opprettelse. Ved inngåelsen av de første reindriftsavtalene, og revisjonen av reindriftsloven som pågikk samtidig i tidsrommet , måtte det utøves stor grad av skjønn. I dag er forståelsen for de krefter og mekanismer som gjør seg gjeldende langt mer utviklet enn den gang. St.meld. nr. 28 ( ) - En bærekraftig reindrift, og Stortingets behandling av denne, (Innst. S. nr. 167 ( )), satte reindriftspolitikken i et bærekraftperspektiv; økologisk, økonomisk og kulturelt. Fra inngåelsen av den første reindriftsavtalen og fram til i dag har mange utfordringer funnet sin løsning innenfor avtaleinstituttet. Samtidig har mange nye problemstillinger dukket opp. For Finnmark er dagens hovedutfordring at lavbeiteressursene har utviklet seg i negativ retning, og slik gjort rammebetingelsene for næringen snevrere enn noen gang tidligere. De økonomiske virkemidlene over reindriftsavtalen har ikke hatt den ønskede effekt på reintallstilpasningen, fordi dette er frivillige ordninger som den enkelte reindriftsutøver ut fra sine vurderinger og forutsetninger velger å følge eller ikke. I forbindelse med reindriftsavtaleforhandlingene for avtaleåret 2000/01 ble avtalepartene enige om å trekke de forhold som berører reintallsreguleringer ut av forhandlingene. Disse forhold ble forutsatt fulgt opp gjennom reguleringer med hjemmel i reindriftsloven. Arbeidet med å bringe reintallet i balanse med beitegrunnlaget har høyeste prioritet, og er en oppfølging av vedtak III i Innst. S. nr. 216 ( ) som gjelder fastsetting av øvre reintall per distrikt.

60 52 Kapittel 5 Nærmere om reindriftsavtalen Avtalepartene skal gjennom reindriftsavtalen legge til rette for størst mulig verdiskaping innenfor de gitte rammene, tilpasse antall driftsenheter til ressursene samt bidra til inntektsutjevning. Næringens oppgave blir da å utøve en reindrift som gir tilstrekkelig vederlag for arbeid og egenkapital innenfor de fastsatte rammebetingelsene og de mulighetene som markedet gir. Økonomisk grunnlag for de som er, og skal være i næringen, anses å være en forutsetning for å kunne nå de politiske målene. Bedre økonomi per driftsenhet åpner for at flere familiemedlemmer kan delta i driften. Dette kan ha positive effekter på bl.a. kvinnenes deltagelse i driften og på kunnskapsoverføringen mellom generasjoner. Reindriftsavtalen Reindriftsavtalen 2001/2002 gjelder for perioden fra til (avtaleår), og har en ordinær ramme på 103 mill. kr over statsbudsjettets kapittel 1151 Til gjennomføring av reindriftsavtalen. I forhold til fjorårets avtale er dette en økning på 20 mill. kr. I tillegg er det avsatt en disposisjonsbevilgning på 3,5 mill. kr til dekning av kostnader vedrørende radioaktivitet. Med bakgrunn i produksjonssvikten i reindriften i deler av Finnmark og Troms, bevilget Stortinget i egen sak gjennom St.prp. nr. 52 ( ) Om tiltak mot kugalskap, tiltak overfor Q-meieriene og tiltak innenfor reindriftsnæringen, en bevilgning på 20 mill. kr til ekstraordinær støtte etter store tap og produksjonssvikt i reindriften i deler av Øst-Finnmark, Vest-Finnmark og Troms reinbeiteområder. Etter forskrift fastsatt av Landbruksdepartementet 5. juni 2001 effektuerte Reindriftsforvaltningen utbetalingene sommeren I forbindelse med framleggelsen av NRLs krav ble avtalepartene enige om å fordele mindreforbruket på kapittel 1151 post 75 for 2000 som et ekstraordinært produksjonstilskudd til enkelte driftsenheter i Troms, Vest-Finnmark og Øst-Finnmark reinbeiteområder. Bakgrunnen for utbetalingen, som fant sted i januar 2001, var også her manglende produksjon og store tap i næringen. I Reindriftsavtalen for 2001/2002 forutsettes det at rammene for bruk av beiteressursene, antall rein per distrikt og eventuelt per driftsenhet blir fastsatt av henholdsvis Reindriftsstyret og områdestyrene med hjemmel i reindriftsloven. Avtalens viktigste mål er derfor å stimulere til størst mulig verdiskaping i næringen innenfor gitte rammer, tilpasse antallet driftsenheter til ressursgrunnlaget og bidra til inntektsfordeling. I avtalen er det gjort et viktig grep for å sikre en framtidsrettet næring, ved at det er etablert et eget verdiskapingsprogram også for reindriften. I årets avtale har programmet fått en økonomisk ramme på 7 mill. kr. I utarbeidelsen av grunnlaget for dette programmet har flere aktører gitt innspill, både forskere, forvaltning og næring. Avtalepartene har tro på at dette programmet på sikt vil styrke reindriftsnæringen ved å utløse kreativitet og entreprenørskap, og i løpet av noe tid skape nye arbeidsplasser. I den forbindelse er det en sentral utfordring å bruke næringens kultur, særpreg og tradisjon i en næringsmessig sammenheng, med det formål å sikre større verdiskaping knyttet til produksjon. Gjennomsnittlig reintall per driftsenhet er lavt i enkelte deler av de nordligste reinbeiteområdene. Dette gjelder også deler av de områdene som har et for høyt reintall i forhold til beiteressursene. Den nødvendige reduksjon av reintallet i disse områdene kan ikke skje samtidig som det økonomiske grunnlaget for alle eksisterende driftsenheter

61 Kapittel 5 Nærmere om reindriftsavtalen 53 opprettholdes. Ordningen med innløsning av driftsenheter og andre strukturtiltak i distrikter med behov for tiltak for tilpasning av antall driftsenheter og reintall, er derfor styrket vesentlig i avtalen med en økning på 8 mill. kr, fra 4 til 12 mill. kr. Ved siden av verdiskapingsprogrammet og innløsning av driftsenheter, er økningen i avtalens ramme lagt på to områder. De direkte inntektsgivende tilskudd er tilpasset slik at en større andel av reindriftsutøverne skal komme inn under avtalens virkemidler. Dessuten er det lagt inn 1 mill. kr til videreføring av kvinnerettede tiltak i reindriften. Tabell viser fordelingen av reindriftsavtalens ramme de fem siste avtaleårene. Tabell Fordeling av reindriftsavtalens ramme de fem siste avtaleårene (mill. kr). Post Benevnelse 1997/ / / / /02 51 Reindriftens Utviklingsfond 31,1 31,9 32,9 38,7 49,7 72 Organisasjonstilskudd 4,0 4,0 4,0 4,8 5,3 74 Markedsfremmende tiltak 4) 0, (80) Kostnadssenkende og direkte tilskudd 1) 35,0 37,3 41,3 42,7 46,2 Tilskudd til driftsenheter og tamreinlag 2) 17, Produksjonstilskudd - 16,7 17,6 21,0 23,6 Kalveslaktetilskudd - 2,9 3,0 5,0 5,0 Driftstilskudd 2,5 2,5 5,0 5,0 5,6 Tidligslaktetilskudd 4,0 4,0 4,5 2,0 2,0 Distriktstilskudd 9,0 9,5 9,5 8,0 8,0 Frakttilskudd 1,7 1,7 1,7 1,7 2,0 77 Transport av rein 5) 2, Sykepengeordningen Velferdsordninger 3) 1,8 1,8 1,8 1,8 1,8 Sum 75,0 75,0 80,0 88, Kostnader vedr. radioaktivitet i reinkjøtt 4,5 4,5 4,5 4,5 3,5 Sum (inkl. post 82) 79,5 79,5 84,5 92,5 106,5 1) Post 75 (80) er spesifisert på underposter (merket med kursiv). 2) I 1997/98 ble et eget driftstilskudd for driftsenheter i Troms, og tidligslaktetilskuddet for driftsenheter i Finnmark tatt inn i ordningen. Disse ordningene er skilt ut som egne poster fra 1997/98. I 1998/99, 1999/00 og 2000/01 er de fire ulike tilskuddene innenfor ordningen skilt ut som egne poster. Fra og med 1998/99 inngår ektefelletillegget under posten produksjonstilskudd. I 2000/01 inngår bevilgninger til driftstilskudd i Nordland under posten driftstilskudd. 3) Post 76 (81) og post 78 er inkludert i post 79, Velferdsordninger, fra driftsåret 1997/98. 4) Post 74, Markedsfremmende tiltak, er overført post 51, Reindriftens utviklingsfond, fra 1998/99. 5) Post 77, Transport av rein, er overført post 51 Reindriftens utviklingsfond fra 1998/99. Tabell viser den prosentvise fordelingen av reindriftsavtalens totale ramme mellom ulike reinbeiteområder og andre (adm. av fond/utvalg, organisasjoner, ressursovervåkning og markedsfremmende tiltak mv.) de fire siste avtaleårene. Den prosentvise fordelingen av de totale bevilgningene på hovedpostene i reindriftsavtalen de fire siste årene er vist i tabell

62 54 Kapittel 5 Nærmere om reindriftsavtalen Tabell Prosentvis fordeling av reindriftsavtalens ramme de fire siste årene mellom reinbeiteområder og andre (andel i %). Reinbeiteområde Øst-Finnmark Vest-Finnmark Finnmark Troms Nordland Nord-Trøndelag Sør-Tr./Hedmark Tamreinlag Andre Totalt Fordelingen av reindriftsavtalens ramme mellom de ulike reinbeiteområdene har vært tilnærmet lik i perioden. Fra 1998 til 1999 viser tabell en markert endring for Vest- Finnmark og Sør-Trøndelag/Hedmark. For Vest-Finnmark skyldes reduksjonen på 11 % i hovedsak høye utbetalinger til tiltak ved tap i 1997 og 1998, kombinert med reduserte overføringer til transport av rein og en reduksjon i utbetalte distriktstilskudd i Sør- Trøndelag/Hedmark fikk en høyere andel av rammen i 1999 og 2000 som følge av bevilgninger på henholdsvis 2,1 og 1,7 mill. kr til dekning av utgifter i forbindelse med rettssaker angående reindriftsretten innenfor reinbeitedistrikt.

63 Kapittel 5 Nærmere om reindriftsavtalen 55 Tabell Prosentvis fordeling av hovedpostene i reindriftsavtalen de fire siste årene mellom reindriftsområder og andre. Øst- Finnm. Vest- Finnm. Troms Nordl. Nord- Tr.lag Sør-Tr./ Hedm. Tamr. lag Andre 1997 Reindriftens Utviklingsfond Distriktstilskudd Tilskudd til driftsenheter og tamreinlag 1) Radioaktivitetstiltak Transport av rein Annet 2) Reindriftens Utviklingsfond Distriktstilskudd Tilskudd til driftsenheter og tamreinlag 1) Radioaktivitetstiltak Transport av rein Annet 2) Reindriftens Utviklingsfond Distriktstilskudd Tilskudd til driftsenheter og tamreinlag 1) Radioaktivitetstiltak Transport av rein 3) Annet 2) Reindriftens Utviklingsfond Distriktstilskudd Tilskudd til driftsenheter og tamreinlag 1) Radioaktivitetstiltak Transport av rein 3) Annet 2) ) Posten tilskudd til driftsenheter og tamreinlag er summen av postene produksjonstilskudd, kalveslaktetilskudd, tidligslaktetilskudd og ektefelletillegg. 2) Posten annet er summen av frakttilskudd, slaktetilskudd ved avvikling (1996), markedsfremmende tiltak, organisasjonstilskudd og velferdsordninger. I 1999 er ekstra kalvetilskudd til driftsenheter i Troms og Finnmark med på denne posten. Markedsfremmende tiltak er overført utviklingsfondet. 3) Transport av rein (pramming) er overført til Reindriftens Utviklingsfond. Post 51 Reindriftens Utviklingsfond er en av de tyngste postene i reindriftsavtalen. Økonomisk støtte fra Reindriftens Utviklingsfond kan innvilges som tilskudd eller lån etter ordninger for: Kjøp av livdyr. Gjeterhytter og øvrige reindriftsanlegg, herunder gjerder og slakteanlegg. Støtte ved omfattende tap av rein i ulykker. Innløsning av driftsenheter.

64 56 Kapittel 5 Nærmere om reindriftsavtalen Utdanningsstipend. Ekstra driftskostnader til reindriftstilbud i barnehager. Tidligpensjon. Økonomisk støtte kan også innvilges til andre tiltak, som for eksempel: Markedsfremmende tiltak. Sikring av reindriftens beiterett. Andre praktiske tiltak innenfor reindriften, herunder transport av rein og konfliktforebyggende tiltak. Gjennomføring av strukturtiltak i distrikter med behov for tiltak for reintallstilpasning og ressursutnyttelse. Andre faglige tiltak til fremme av reindriften, herunder veiledning, kursvirksomhet, beitegransking, planlegging og avlstiltak. Utvikling av binæringer og formål av generell kulturell betydning for reindriftssamene. Videre er midler avsatt til enkelte øremerkede formål, herunder midler til forskning, forsøk, veiledning og kunnskapsformidling. Ved reindriftsforhandlingene i 1996/97 ble partene enige om å nedsette en arbeidsgruppe (generasjonsutvalget) for å se på mulighetene for å lette generasjonsskifter i reindriften. Arbeidsgruppens virksomhet ble finansiert over Reindriftens Utviklingsfond. På grunnlag av generasjonsutvalgets rapport ble det ved reindriftsforhandlingene i 1997/98 blant annet foreslått å nytte midler over Reindriftens Utviklingsfond til innløsning av driftsenheter der innløsning skjer etter søknad. For avtaleåret 1999/00 ble det under Forskrift for Reindriftens Utviklingsfond etablert et eget underkapittel vedrørende innløsning av driftsenheter. Ved forhandlingene om reindriftsavtalen for 1999/00 ble partene enige om å innføre en tidligpensjonsordning for reindriften fra 1. januar Ordningen skal bidra til å gjøre det mulig for reindriftsutøvere å gå ut av næringen før de har rett til alderspensjon etter Folketrygdens bestemmelser. Siktemålet er å stimulere til tidligere generasjonsoverganger, for derigjennom å oppnå en bedre tilpasning av reintall og struktur i næringa. Ordningen legges opp etter de samme prinsipper som ordningen med tidligpensjon for jordbrukere. Utgifter i forbindelse med gjennomføringen av ordningen forutsettes dekket over Reindriftens Utviklingsfond. (Det vises til kapittel 8.2 for nærmere omtale).

65 Kapittel 5 Nærmere om reindriftsavtalen % Finnmark Øvrige reinbeiteområder Andre 80 % 60 % 40 % 20 % 0 % Figur Fordeling av bevilgninger gitt av Reindriftens utviklingsfond mellom reinbeiteområdene i Finnmark, øvrige reinbeiteområder og andre i perioden (prosent). 5.2 Tilskudd til driftsenheter og tamreinlag Tilskudd til driftsenheter og tamreinlag skal i henhold til forskriftenes 1, bidra til å fremme en bærekraftig reindrift, fremme kvalitet og produktivitet, heve inntekten og virke utjevnende mellom enheter i næringen. Tilskuddet har over tid omfattet ulike ordninger, samtidig som det har vært tildels betydelige endringer i vilkårene som må tilfredsstilles for å oppnå tilskudd fra ett år til det neste. Etter St. meld. nr. 28 ( ) En bærekraftig reindrift, har reintallstilpasning vært et tema i alle reindriftsoppgjør og i Stortingets behandling av avtaleproposisjonen. I reindriftsavtalen 1994/95 (St.prp. nr. 32 ( ) Innst. S. nr. 167 ( )) ble det innført et progressivt slaktekrav som vilkår for å motta tilskudd. Omleggingen til progressive slaktekrav var en forsterkning av de økonomiske virkemidlene, og det var forventet at omleggingen skulle medføre ytterligere reintallsreduksjon. Ved forhandlingene om reindriftsavtalen for 1995/96 (St.prp. nr. 35 ( ) Innst. S. nr. 199 ( )), sa NRL seg enig i at reintallet i Finnmark burde reduseres ytterligere, men at fastsetting av øvre reintall per driftsenhet ikke ville løse problemet for Indre Finnmark. I samsvar med NRLs forslag ble det i stedet igangsatt et prøveprosjekt for nedslakting av rein som ikke holdt kvalitetsmål. Vektgrensene for dyrekategorier som skulle slaktes ble imidlertid satt så lave at prosjektet ikke fikk den tilsiktede virkningen. I reindriftsavtalen 1996/97 (St.prp. nr. 40 ( ) - Innst. S. nr. 233 ( )) ble prøveprosjektet videreført. Den tilsiktede effekten ble imidlertid ikke oppnådd. Driftsenheter med størst reintall syntes å velge bort tilskuddet, fordi det fremstod som uoppnåelig og/eller År

66 58 Kapittel 5 Nærmere om reindriftsavtalen fordi det ikke betydde så mye rent økonomisk at man av den grunn ville redusere flokken. Dette ble tolket som et uttrykk for at grensen var nådd for hva man kunne oppnå av reintallsreduksjon ved hjelp av økonomiske virkemidler. Det ble derfor ansett å være nødvendig at de økonomiske virkemidlene ble kombinert med lovbaserte tiltak for å oppnå nødvendig reduksjon av reintallet. Slaktekrav, vektgrenser og vilkår for vektbasert reduksjon ble derfor fastsatt slik at det kunne forventes en reell effekt av prøveprosjektet. I reindriftsavtalen 1997/98 (St.prp. nr. 46 ( )) Innst. S. nr. 233 ( )) ble det innført to nye vilkår for å komme inn under avtalens tilskuddsordninger. Det ene var taket på 600 rein for å være berettiget produksjonstilskudd, og det andre var at tidligslaktetilskuddet, i likhet med kalveslaktetilskuddet, ble gjort avhengig av oppnådd produksjonstilskudd. Videre ble det for distrikter i Finnmark hvor reinen ikke oppnådde normal og forsvarlig vekst og vektutvikling gjennom grønnbeiteperioden, og hvor bruken av lavbeitene var økologisk uforsvarlig og/eller hvor beitebruken var uhjemlet, innført et tilleggskrav om utslakting for å være tilskuddsberettiget. Reindriftsavtalen 1997/1998 markerte en omlegging av virkemiddelpolitikken i et nytt forsøk på å nå fram til en bedre reintallstilpasning i Finnmark. Reindriftsavtalen 1998/1999 (St.prp. nr. 49 ( )) Innst. S. nr. 224 ( )) bygget videre på tidligere avtaleordninger, men signaliserte samtidig en forestående omlegging fra avtalebaserte til lovbaserte ordninger for selve reintallstilpasningen. Inntektsutjevningsprofilen ble forsterket ved at det progressive slaktekravet ble fjernet, og at det i stedet ble innført et flatt produksjonskrav per rein i vårflokk. Innføringen av et halvt produksjonstilskudd ekstra til driftsenheter der begge ektefellene deltar aktivt i reindriften, sammen med taket på 600 rein for å være tilskuddsberettiget, markerte på samme måte en sterkere vektlegging av kvinne- og familieaspektet ved næringen. I en vurdering av virkemiddelsystemet for reintallstilpasningen i Finnmark ga Regjeringen uttrykk for følgende i proposisjonen for Reindriftsavtalen 1999/00 (St.prp. nr. 54 ( ) Innst. S. nr. 206 ( )): Gjennom de to siste avtaleårene (1997/98 og 1998/99) har man erfart at heller ikke disse nye tiltakene ga økonomisk incitament for de største driftsenhetene til å tilpasse seg tilskuddsordningene med krav om reintallsreduksjon. Det har derimot skjedd en omfordeling av reinbestanden ved at driftsenheter som er økonomisk avhengige av overføringene innordner seg avtaleverket og reduserer, mens reduksjonen fra disse spises opp av de driftsenhetene som har meldt seg ut av avtalen. Slik har ensidig bruk av reindriftsavtalens virkemidler, uten bruk av reindriftslovens regulerings- og sanksjonshjemler, ledet til at de som var helt avhengige av tilskuddene over reindriftsavtalen bygger reinflokken ned, mens andre holder stillingen og bygger opp. De som har råd til å velge bort de økonomiske virkemidlene, og derved ikke lar seg regulere gjennom avtalen, taper også, men da på sikt ved at reintallet opprettholdes og beitepotensialet på lavbeitene holdes nede. I forbindelse med forhandlingene for driftsåret 1999/00 ble avtalepartene enige om en protokoll om tiltak for reduksjon av reintallet i de reinbeitedistrikter i Finnmark hvor tilpasningsproblemene er størst mellom reintallet og tilgjengelige beiteressurser. Protokollen innebar at det i slaktesesongen 1999/00 skulle gjennomføres frivillig utslakting/reintallsreduksjon etter planer utarbeidet av de aktuelle reinbeitedistrikter. Dersom de frivillige tiltakene ikke ble gjennomført, skulle det innføres lovbaserte (obligatoriske) tiltak for slaktesesongen 2000/01.

67 Kapittel 5 Nærmere om reindriftsavtalen 59 Da Staten la fram sitt tilbud til reindriftsavtalen for 2000/01, var det klart at den frivillige utslaktingen ikke ville føre til den forutsatte reintallsreduksjonen. Statens forhandlingsutvalg la derfor til grunn at det for slaktesesongen 2000/01 ville bli utferdiget lovbaserte pålegg om utslakting i tråd med de forutsetninger som var lagt ved fjorårets reindriftsforhandlinger. I sitt tilsvar til Statens tilbud understreket NRL at de ikke ønsket å underskrive en avtale dersom Staten fortsatt var innstilt på lovbaserte tiltak for utslakting. NRL ba samtidig om anledning til å drøfte situasjonen med Regjeringen og Sametinget. På bakgrunn av møter mellom representanter for Regjeringen, Sametinget og NRL, fant Statens forhandlingsutvalg det nødvendig å gjøre endringer i opplegget for reintallstilpasningen i Finnmark. Etter Statens forhandlingsutvalgs oppfatning ville det ikke være mulig å gjennomføre lovpålagt utslakting med tvangstiltak som nødvendig oppfølging i slaktesesongen 2000/01, fordi NRL og Sametinget gikk så sterkt imot. På grunnlag av dette skisserte Statens forhandlingsutvalg i møte med NRL et utgangspunkt for tilpasning av reintallet i Finnmark som bl.a. innebar at det skulle fastsettes et øvre reintall per driftsenhet. Dette var i samsvar med tilråding fra Sametinget. Også til denne framgangsmåten hadde NRL sterke motforestillinger. Under forhandlingene ble tilpasning av reintallet i Finnmark drøftet i Sametinget. Dette resulterte i at Sametinget meldte tilbake at det først kunne akseptere fastsetting av øvre reintall per driftsenhet etter at øvre reintall per distrikt er fastsatt. I St.prp. nr. 65 ( ) meddelte Regjeringen at den ser det som nødvendig med en viss grad av oppslutning innen reindriften, Sametinget og det samiske miljø for de tiltak som nyttes for å oppnå nødvendige tilpasninger i reintallet. Samtidig viser man til at det er et stort problem at det som nå framstår som nødvendige tiltak for å sikre reindriftsnæringens framtid innen store deler av Finnmark, blir framstilt som statlige overgrep mot samene og reindriften - mot en minoritet og dens livsgrunnlag. På grunnlag av de nevnte forhold ble avtalepartene enige om å trekke de forhold som berører reintallsreguleringer med hjemmel i reindriftsloven ut av forhandlingene. I den forbindelse presiserte Staten at dette arbeidet vil bli fulgt opp etter de prosedyrer som reindriftsloven foreskriver. Videre ble det avtalt at virkemidlene med hensyn til tilpasning av reintallet i tiltaksdistriktene skulle videreføres for slaktesesongen 2000/01. I driftsåret 2000/01 omfattet tilskuddet følgende ordninger: Produksjonstilskudd til driftsenheter og tamreinlag. Kalveslaktetilskudd. Tidligslaktetilskudd. Driftstilskudd. Ektefelletillegg. Vilkår for tilskudd til driftsenheter og tamreinlag i 2000/01: Generelle vilkår for tilskudd; - Driftsenheten må være tilskuddsregistrert. - Minstekrav til produksjon i driftsåret, 1200 kg levert registrert slakteri. Fra minstekravet kan det gjøres fradrag for:

68 60 Kapittel 5 Nærmere om reindriftsavtalen 1. Rovvilttap fra driftsåret 1999/00 som er erstattet. 2. Andre godkjente tap fra driftsåret 2000/ Solgte livdyr fra driftsåret 2000/01, godkjent av reindriftsagronomen og inntatt i distriktsplanen i kjøpers distrikt. 4. Dokumentert uttak av slaktedyr til forsknings-, undervisning- og bryllupsformål fra driftsåret 2000/01, som etter søknad er godkjent av reindriftsagronomen. 5. Annet dokumentert slakteuttak godkjent av Reindriftssjefen. - Driftsenheten må ha under 600 rein, eller eventuelt fastsatt øvre reintall, per 31. mars (sluttstatus). - Driftsenhetsinnehaveren må være aktiv reindriftsutøver. For felles driftsenhet gjelder dette minst én ektefelle. - Driftsenhetsinnehaver (ved felles driftsenhet minst en av ektefellene) må ikke motta alderspensjon etter folketrygdlovens regler per 31. mars (i driftsåret). For felles driftsenhet og/eller driftsenhet som er berettiget ektefelletillegg, gjelder dette yngste ektefelle. - Driftsenheten/tamreinlaget utøver en reindrift som er i samsvar med de til enhver tid gjeldende lover og forskrifter for næringen, herunder pålagt telling. Produktivitetskrav (kg slakt per rein i vårflokk); - For driftsenheter i Øst-Finnmark og Vest-Finnmark som oppfylte eller ikke var pålagt reduksjonskrav i driftsåret 1999/00, er kravet satt til 8 kg per rein i vårflokk. - For driftsenheter i Øst-Finnmark og Vest-Finnmark som ikke oppfylte pålagt reduksjonskrav i driftsåret 1999/00, er kravet satt til 9,5 kg per rein i vårflokk. - Nord-Trøndelag, Sør-Trøndelag/Hedmark og tamreinlagene har et krav på 11,5 kg per rein i vårflokk. Vektgrense for vektbasert reduksjonskrav og driftstilskudd; - Nord-Trøndelag, Sør-Trøndelag/Hedmark og tamreinlagene: 57 kg for hodyr 1 til 2 år. - Finnmark: 53 kg for hodyr 1 til 2 år, 67 kg for hodyr over 2 år. Vektbaserte reduksjonskrav For distrikter, beitegrupper og tamreinlag hvor reinen ikke har normal vekt ved avslutningen av grønnbeiteperioden gjelder et reduksjonskrav om utslakting av hodyr. Reduksjonskravet beregnes som et prosentvis krav ut fra vektgrensene, og på grunnlag av registrerte levendevekter i driftsåret 2000/01 eller driftsåret 1999/00. Antall hodyr som kreves redusert beregnes ut fra vårflokken. I reduksjonskravet medregnes dokumentert slakteuttak av simlerein ved registrert slakteri, samt simlerein som det kan gjøres fradrag for i minstekravet. Det samlede vektgrensekravet skal ikke overskride 40 % i Sør-Trøndelag/Hedmark og Nord- Trøndelag reinbeiteområder samt for tamreinlagene. For driftsenheter i Vest- og Øst- Finnmark reinbeiteområder som oppfylte reduksjonskravet for driftsåret 1999/00, skal

69 Kapittel 5 Nærmere om reindriftsavtalen 61 reduksjonskravet ikke overstige 25 % av antall simlerein i vårflokk. For driftsenheter som ikke oppfylte reduksjonskravet for driftsåret 1999/00 skal reduksjonskravet ikke overskride 40 % av antall simlerein i vårflokk. Særlig tiltak grunnet den ekstraordinære tapssituasjonen i Finnmark og i enkelte distrikter i Troms vinteren/våren 2000 Det ble innført særlige tiltak grunnet den ekstraordinære tapssituasjonen i Finnmark og deler av Troms. Driftsenheter som oppnådde tilskudd foregående driftsår eller i alle de fire forutgående årene og som ikke hadde over 600 rein i sluttstatus foregående driftsår, kom inn under ordningen. For disse enhetene ble minstekravet senket til 800 kg. For driftsenheter i Finnmark med mindre enn 250 rein bortfalt produktivitetskravet. Driftsenheter med mellom 400 og 600 rein fikk et produktivitetskrav på 6 kg for de første 400 dyrene, og 8 kg for de øvrige. Særlig ordning for distrikter/beitegrupper i Finnmark med felles slakteplan Det ble opprettet en særlig ordning for enkelte distrikter i Finnmark. For å komme inn under ordningen måtte distriktsstyret, eventuelt beitegruppen, fastsette en gjennomføringsplan (slakteplan) for den prosentvise utslaktingen av simlerein. Distriktet/beitegruppen kunne foreta slakteuttaket etter eget valg blant alle sine simlerein. Kravet var at det samlede uttaket av simlerein oppfylte reduksjonskravet for distriktet/beitegruppen som helhet. Hvis distriktet/beitegruppen som helhet oppfylte kravet fikk alle driftsenhetene i gruppen som oppfylte de generelle kravene tilskudd. Hvis distriktet/beitegruppen hadde utarbeidet slakteplan, og ikke oppfylte reduksjonskravet som helhet, fikk de driftsenhetene som oppfylte sin del av slakteplanen utbetalt tilskudd. Hvis distriktet/beitegruppen ikke utarbeidet slakteplan ble hver enkelt driftsenhet pålagt ordinært vektbasert reduksjonskrav. Driftsenheter i tiltaksdistrikt med felles slakteplan ble gitt fritak for kravet om maksimalt 600 dyr i sluttstatus, og det ble stilt krav til at minstekravet var oppnådd i inneværende driftsår eller foregående driftsår. Produksjonstilskudd Produksjonstilskudd ble utbetalt med kr til driftsenheter og tamreinlag i samtlige områder, unntatt Troms og Nordland, som tilfredsstilte generelle vilkår for tilskudd (herunder et minstekrav på 1200 kg til registrert slakteri), og hadde slaktet i henhold til beregnet produktivitetskrav og eventuelt pålagt reduksjonskrav. Som uttak i produktivitetskravet regnes slakt til registrert slakteri, 600 kilo udokumentert slakt, godkjent dokumentert tap, godkjente solgte livdyr, dokumentert uttak av slaktedyr til forsknings-, undervisnings- og bryllupsformål fra driftsåret 2000/01 og erstattede rovyrtap foregående driftsår. Kalveslaktetilskudd Kalveslaktetilskudd med en sats på kr 225 per kalv ble utbetalt til driftsenheter som hadde oppnådd produksjonstilskudd. For driftsenheter i Finnmark ble det utbetalt kalveslaktetilskudd i tillegg til tidligslaktetilskudd for kalv slaktet før 10. oktober. Tidligslaktetilskudd Tidligslaktetilskudd ble innvilget til driftsenheter i Finnmark som hadde oppnådd produksjonstilskuddet. Tilskuddet utgjorde kr 10 per kg slakt innen 10. oktober for slakteuttak innenfor sommerbeitedistrikt. Det var satt et tak på tilskuddet med kr per driftsenhet.

70 62 Kapittel 5 Nærmere om reindriftsavtalen Driftstilskudd Ordningen gjelder driftsenheter i Troms og Nordland og ble utbetalt med kr Det ble stilt krav om at minst 80 % av den totale slakten skulle være gjennomført innen 31. desember. Ektefelletillegg Ektefelletillegg ble utbetalt med maksimalt kr til driftsenheter som oppnådde produksjons-/driftstilskudd når begge ektefellene utøver aktiv reindrift. Tilskuddet ble avkortet lineært dersom en av ektefellene hadde en brutto inntekt utenom reindrift mellom og kr. Endringer i vilkår for tilskudd til driftsenheter og tamreinlag i 2001/02 Samtlige delordninger under tilskuddsordningen opprettholdes. - Som uttak i minstekravet gjelder det samme grunnlaget som beskrevet under produksjonstilskudd ovenfor, i tillegg godkjennes inntil 10 rein per driftsenhet for lokal omsetning. Uttaket skal være dokumentert av reindriftsagronomen eller offentlige myndigheter godkjent av reindriftsagronomen. - Det gis tidligslaktetilskudd for rein som tas ut til slaktedyr innenfor eget sommerbeitedistrikt og innenfor lovlig beitetid. Tilskuddet kan, med Reindriftssjefens samtykke, gis til driftsenheter som flytter fra sommerbeite og deretter innen 7 dager foretar slakteuttak. Reindriftssjefens samtykke må innhentes skriftlig og senest før flytting foretas. Samtykke skal innholde dato for tidligste innflytting til distrikt 17/18 eller 30/31. - Produktivitetskravet er i utgangspunktet satt til 9,5 kilo per rein i vårflokk for samtlige driftsenheter i Vest- og Øst-Finnmark reinbeiteområder. - Vektbasert reduksjonskrav for produksjonstilskudd er bortfalt. - Ved tilleggsforskrift om tilskudd til driftsenheter og tamreinlag er det gitt lettelser i kravet til produksjon i bestemte distrikter i Finnmark og Troms. For disse distriktene er minstekravet senket fra 1200 kilo til 800 kilo per driftsenhet med mindre enn 400 rein i vårflokk. Videre er produktivitetskravet for disse distriktene bortfalt. Tabell viser antall søknader (aktive driftsenheter som har levert Melding om reindrift), avslag (ikke innfridd ett eller flere av kravene i forskriften) og begrunnelse for avslag på søknad om tilskudd til driftsenheter og tamreinlag for driftsåret 2000/01, etter reinbeiteområde og totalt for samisk reindrift. I tillegg er gjennomsnittlig reintall totalt og gjennomsnittlig reintall for driftsenheter som har fått avslag på søknad om tilskudd vist i tabellen.

71 Kapittel 5 Nærmere om reindriftsavtalen 63 Tabell Tilskudd til driftsenheter og tamreinlag driftsåret 2000/01 (avslag). AVSLAG 1) Totalt Totalt Begrunnelse for avslag (i % av totalt antall avslag) Reinbeite- Ant. Gj.sn. Avslag Avslag Gj.sn. område dr.enh. 4) reintall 3) i antall i % reintall Polmak/Varanger Karasjok Øst-Finnmark Vest-Finnmark Troms Nordland Nord-Tr.lag 2) Sør-Tr./Hedmark Totalt ) Aktive driftsenheter som har levert Melding om reindrift, men av ulike årsaker ikke har innfridd de kravene som stilles gjennom Forskrift om tilskudd til driftenheter og tamreinlag. Begrunnelse for avslag: 1 = Ikke tilskuddsregistrert. 2 = Slaktet under 800 kilo. 3 = Ikke oppnådd slaktekravet (produktivitetskrav/vektgrensekrav). 4 =Andre årsaker (over 600 rein eller over fastsatt øvre reintall i beregnet sluttstatus, ikke lovlig reindrift). 2) Generasjonsbruk i Nord-Trøndelag er regnet som to driftsenheter. 3) Gjennomsnittlig reintall er beregnet ut fra korrigert reintall ved driftsårets start (post i melding om reindrift). 4) Differanse i antall driftsenheter i forhold til antall driftsenheter i 2000 og 2001 skyldes avgang/tilgang av driftsenheter i løpet av driftsåret. I mange tilfeller blir det gitt avslag på tilskuddsøknadene på grunnlag av flere sammenfallende forhold. Fordelingen i tabellen er satt opp ut fra en prioritering av årsakene til avslag i henhold til rekkefølgen på grupperingene i tabellen. I følge tabell var det i 2000/01 totalt 578 søknader om produksjonstilskudd. Av disse ble 184 avslått 1 (32 %). Av søknadene som ble avslått, var det 32 % som ikke var tilskuddsregistrert, 34 % som slaktet under minstekravet på 1200/800 kg, 24 % som ikke oppnådde hele eller deler av slaktekravet og 10 % som fikk avslag av andre årsaker. Som omtalt ovenfor har det vært til dels omfattende endringer i vilkårene for å oppnå tilskudd etter denne ordningen mellom år. Ved sammenligning av opplysningene i tabellene i dette avsnittet med tilsvarende tidligere publisert materiale må det derfor tas hensyn til dette. I tabell er en oversikt over innvilgede søknader om tilskudd til driftsenheter og tamreinlag vist. Tall fra de fire foregående driftsårene (se tabell 5.2.4) viser en tilnærmet lik tilslagsprosent hvis en tar hensyn til endringer i dispensasjonsadgangen (69 % i 1996/97, 71 % i 1997/98, 69 % i 1998/99 og 62 % i 1999/00). Andelen dispensasjoner var i de tre første driftsårene i perioden henholdsvis 13 %, 8 % og 29 %, mens det i driftsåret 2000/01 ikke var dispensasjonsadgang. Dispensasjonsandelen på 8 % i 1997/98 må også ses i sammenheng med generelle lettelser i slaktekravene i Finnmark og Troms dette året. 1 En del klager er til behandling.

72 64 Kapittel 5 Nærmere om reindriftsavtalen Tabell Tilskudd til driftsenheter og tamreinlag driftsåret 2000/01 (innvilget). INNVILGET Reinbeite- Antall Antall 1) Antall Antall Antall område innvilgede avkort. kalvetilskudtilskudd tidligslakte- ektefelle Gj.sn. tilskudd i % % tillegg Reintall Polmak/Varanger Karasjok Vest-Finnmark Troms Nordland Nord-Tr.lag Sør-Tr./Hedmark Totalt ) Gjennomsnittsberegninger totalt og for ulike deltilskudd i dette kapitlet bygger på beregnede tilskudd. Det tas derfor ikke hensyn til avkortinger. Dette fordi avkortinger gjøres på totalt tilskudd og derfor er vanskelige å identifisere på deltilskuddsnivå. I Polmak/Varanger ble ett tilskudd på til sammen kr ,- avkortet i sin helhet pga. alder. I Karasjok er fem tilskudd avkortet med kr ,- som følge av at driftsenhetene ikke har etterkommet pålegg om offentlig telling. Tilskudd til to driftsenheter i Nord-Trøndelag er avkortet med 50 %, til sammen kr ,-. Tabell viser at den totale tilslagsprosenten i 2000/01 var på 68 %. Det kan ikke dispenseres fra gjeldende forskrift. Økningen i tilslagsprosenten fra foregående driftsår (+6 %) må ses i sammenheng med endringer i slaktekravene. Av endringer i slaktekravene kan nevnes endringer i grunnlaget for godkjent uttak i forhold til minstekravet, og virkningen av de særskilte ordningene for driftsenheter i Finnmark og deler av Troms med redusert minstekrav og bortfall/reduksjon i produktivitetskrav for et betydelig antall driftsenheter. Av de innvilgede tilskuddene ble 2 % avkortet. Andelen innvilgede tilskudd økte i Karasjok (+2 %), Vest-Finnmark (+10 %), Troms (+11%), Nordland (+3 %), Nord-Trøndelag (+10 %) og Sør-Trøndelag/Hedmark (+3 %), mens andelen innvilgede tilskudd i Polmak/Varanger var det samme som foregående år (89 %). Tabell viser gjennomsnittlig utbetalt kalveslaktetilskudd, tidligslaktetilskudd, ektefelletillegg og totalt tilskudd (produksjons-, kalve-, tidligslaktetilskudd og ektefelletillegg) etter reinbeiteområde for driftsåret 2000/01.

73 Kapittel 5 Nærmere om reindriftsavtalen 65 Tabell Tilskudd til driftsenheter og tamreinlag, gjennomsnittlig utbetaling per driftsenhet etter reinbeiteområde (kr). Gjennomsnittlig utbetaling (kr per driftsenhet) Reinbeite- Kalveslakte- Tidligslakte- Ektefelle- Totalt tilskudd områder tilskudd 1) tilskudd 2) 3) tillegg 4) 5) Polmak/Varanger Karasjok Vest-Finnmark Troms 6) Nordland 6) Nord-Tr.lag Sør-Tr./Hedmark 7) Totalt ) Driftsenheter som har fått innvilget kalveslaktetilskudd (N=213). 2) Driftsenheter som har fått innvilget tidligslaktetilskudd (N=174). 3) Driftsenheter som har fått innvilget ektefelletillegg (N=92) 4) Driftsenheter som har fått innvilget tilskudd til driftsenheter og tamreinlag (N=394). 5) Driftsenheter som har søkt tilskudd til driftsenheter og tamreinlag (N=578). 6) Driftstilskudd i Troms og Nordland på kr ,- per driftsenhet. 7) Ekstraordinært produksjonstilskudd til driftsenheter i Trollheimen (50.000,- per driftsenhet) på til sammen kr ,- er ikke med i beregningene. Tabell viser andel innvilgede tilskudd til driftsenheter og tamreinlag i perioden fra driftsåret 1990/91 til driftsåret 2000/01. Det gjøres oppmerksom på at tilskuddsordningen i perioden har inneholdt ulike delordninger, og at vilkårene for å oppnå tilskudd har endret seg over tid. Ved en sammenligning mellom driftsårene må en også være oppmerksom på varierende dispensasjonspraksis, og spesielle år med generelle lettelser i slaktekravene. Tabell Tilskudd til driftsenheter og tamreinlag, tilslagsprosent i perioden 1990/ /01. Driftsår Reinbeiteområde 90/91 91/92 92/93 93/94 95/96 94/95 96/97 97/98 98/99 99/00 00/01 Polmak/Varanger Karasjok Øst-Finnmark Vest-Finnmark Troms Nordland Nord-Tr.lag Sør-Tr./Hedmark Totalt Tabell viser at tilslagsprosenten var på sitt laveste nivå i driftsåret 1993/94 (54 %). Etter en topp i 1990/91 på 73 % holder andelen innvilgede tilskudd seg under 60 % fram til og med driftsåret 1994/95. Fra 1995/96 til 1998/99 lå tilslagsprosenten rundt 70 %. Fra driftsåret 1998/99 til 1999/00 er det en nedgang i tilslagsprosenten på 7 %, mens tilslagsprosenten i 2000/01 igjen er oppe på 1998/99-nivå.

74 66 Kapittel 5 Nærmere om reindriftsavtalen Beregninger har vist at forskjeller mellom ulike grupper innenfor reinbeiteområdene ofte kan være større enn forskjellene mellom reinbeiteområdene. Økonomisk utvalg har derfor valgt å gruppere tallmaterialet for tilskudd til driftsenheter og tamreinlag i reintalls- og aldersgrupper. Tabell viser resultatet av søknadsbehandlingen for tilskudd til driftsenheter og tamreinlag for driftsåret 2000/01 fordelt etter alders- og reintallsgrupper. Figur viser tilslagsprosenten, og figur viser fordelingen av årsak til avslag for alders- og reintallsgruppene. Tabell Tilskudd til driftsenheter og tamreinlag etter reintallsog aldersgrupper for driftsåret 2000/01. Gjennomsnittlig Resultat av Årsak til avslag i % 2) Gj.sn. tilsk.utbet. per reintall 1) behadl. i % driftsenhet Tidl.sl. 3) Kalve- 4) Totalt- 5) Avsl. Innv. Totalt Innvilget tilsudd. tilskudd. tilskudd Aldersgr. <= > Reintallsgr > ) Gjennomsnittlig reintall er beregnet ut fra antall rein i vårflokk (før kalving), som er utgangspunktet for beregning av slaktekrav (produktivitetskrav/ vektgrensekrav). 2) Begrunnelse for avslag: 1= Ikke tilskuddsregistrert. 2 = Slaktet under 800 kilo. 3 = Ikke oppnådd slaktekravet (produktivitetskrav/vektgrensekrav). 4 = Andre årsaker (se tab ). 3) Gjennomsnittlig utbetalt tidligslaktetilskudd til enheter som er innvilget tidligslaktetilskudd (N=174). 4) Gjennomsnittlig utbetalt kalveslaktetilskudd til enheter som er innvilget kalveslaktetilskudd (N=213). 5) Gjennomsnittlig utbetalt totale tilskudd (kalveslaktetilskudd, tidligslaktetilskudd, produksjonstilskudd og driftstilskudd) (N=578). Tabell viser at aldersgruppen under 30 år har den høyeste tilslagsprosenten (79 %), mens tilslagsprosenten for de to øvrige aldersgruppene ligger henholdsvis 11 % og 13 % lavere. Dette representerer en endring i forhold til tidligere år, hvor det har vært en forholdsvis jevn fordeling av andel innvilgede tilskudd mellom de tre aldersgruppene. For reintallsgruppene er det gruppen mellom 201 og 400 rein som har den høyeste tilslagsprosenten (85 %), men også i gruppene mellom 71 og 200 rein og mellom 400 og 600 rein er det en forholdsvis høy andel innvilgede tilskudd. I figurene og er data fra tabellen framstilt grafisk.

75 Kapittel 5 Nærmere om reindriftsavtalen % 90 % 80 % 70 % 60 % 50 % 40 % 30 % 20 % 10 % 0 % Innvilget Avslag <= > >600 Aldersgruppe Reintallsgruppe Figur Tilslagsprosent for tilskudd til driftsenheter og tamreinlag i driftsåret 2000/01 etter reintalls- og aldersgrupper. 100 % 90 % 80 % 70 % 60 % 50 % 40 % 30 % 20 % 10 % 0 % Ikke tilsk.reg. < 800 kg Ikke oppn. slaktekravet Annet <= > >600 Aldersgruppe Reintallsgruppe Figur Årsak til avslag på søknad om tilskudd til driftsenheter og tamreinlag etter reintalls- og aldersgrupper for driftsåret 2000/01.

76 68 Kapittel 5 Nærmere om reindriftsavtalen 5.3 Tidligslaktetilskudd Tilskudd til tidlig slakting av rein i Finnmark skal bidra til at rein slaktes tidlig på høsten. Dette for å redusere belastningen på marginale lavbeiter, samt å oppnå best mulig kvalitet på kjøtt og biprodukter. Utviklingen i ordningen med tidligslaktetilskudd er som følger: - Tidligslaktetilskuddet ble fra og med starten i driftsåret 1991/92 gitt som et tillegg til slakteriets pris, og utbetalt av vedkommende slakteri. Utleggene ble refundert av Reindriftsforvaltningen. Tilskuddet ble differensiert med kr 10 per kg i perioden 1. august til og med 10. oktober, og kr 5 per kg i perioden 11. oktober til og med 31. desember. - Fra og med 1997/98 har ordningen kun omfattet Finnmark, og tilskuddet gikk over fra å være et pristilskudd til et tilskudd utbetalt over reindriftsavtalen. - Fra driftsåret 1998/99 ble tilskuddet i tillegg til periode også knyttet opp mot lokalisering av slakteuttaket. Slakteuttaket før 10. oktober skal skje innenfor sommerbeitedistriktet, mens slakteuttaket i perioden 11. oktober til 31. desember skal gjennomføres innenfor høstbeitedistriktet. Det ble mulig å velge kalveslaktetilskudd som alternativ til tidligslaktetilskudd. - Fra driftsåret 2000/01 falt tilskuddperioden til lav sats bort, for perioden fram til 10. oktober (høy sats) ble ordningen opprettholdt som tidligere. Det ble også utbetalt kalveslaktetilskudd for denne perioden. - For driftsåret 2001/02 opprettholdes tidligslaktetilskuddet med kr 10 per kg slakt, men ordningen er gjort mer fleksibel ved at distrikter som tar ut slaktedyr innenfor eget sommerbeitedistrikt innenfor lovlig beitetid innvilges tilskuddet, selv om uttaket skjer etter 10. oktober. Tidligslaktetilskudd kan, med Reindriftssjefens samtykke gis til driftsenheter som flytter ut fra sommerbeite og deretter innen 7 dager foretar slakteuttak. Samtykket må innhentes skriftlig før flytting, og må inneholde dato for tidligste innflytting på fellesbeite. Figur illustrerer endringer i slaktestrukturen som følge av endringer i tilskuddsordningene, i de av reinbeiteområdene som kommer inn under ordningen med tidligslaktetilskudd. Figuren viser antall slakt per måned som relativ andel av totalt antall slakt. Endringer i slaktestrukturen i de av reinbeiteområdene som kommer inn under ordningen er vist i vedleggsfigurene 1-3.

77 Kapittel 5 Nærmere om reindriftsavtalen 69 September Oktober November Desember Vinter Andel av slakt i % 100 % 90 % 80 % 70 % 60 % 50 % 40 % 30 % 20 % 10 % 0 % 1990/ / / / / / / / / / /01 Driftsår Figur Fordeling av slakt etter slaktemåned i perioden 1990/ /01 (samlet for reinbeiteområder med tidligslaktetilskudd). (Prosent). Figur viser klare endringer i slaktestrukturen for virkemiddelområdet som helhet, fra en vinterslakt på 40 % i driftsåret 1990/91 (før tidligslaktetilskuddet ble innført) til 6 % i 1994/95. Fra driftsåret 1997/98 har det igjen vært en tendens til økende vinterslakt, og vinerslaktens andel av det totale slakteuttaket var i 2000/01 på 37 %. Tendensen til økt vinterslakt faller sammen med innføringen av vektbaserte slaktekrav, og usikkerheten rundt dette virkemidlet har trolig vært en medvirkende årsak til endringen i slaktestrukturen de senere år. 5.4 Distriktstilskudd Tilskudd til reinbeitedistrikter og tamreinlag skal bidra til økt medansvar for utviklingen av reindriften i bærekraftig retning. Grunnlagsmaterialet er imidlertid for lite detaljert til at det er mulig å si noe om hvorvidt disse målene nås. Tilskudd til reinbeitedistrikter og tamreinlag var i 2000/2001 inndelt i tre hoveddeler: Tilskudd til administrasjon, planlegging og ressursforvaltning. Særskilte tilskudd (herunder spesielle tilskudd til Trollheimen). Tilskudd til tapsforebyggende fond. Reindriftsagronomen behandler og avgjør søknadene, og Reindriftssjefen anviser tilskuddet til utbetaling. Tilskudd til administrasjon, planlegging og ressursforvaltning ble gitt som et fast grunntilskudd per distrikt på kr I tillegg ble det gitt et variabelt tilskudd per driftsenhet på kr per driftsenhet for de første 15 driftsenhetene i distriktet, og kr

78 70 Kapittel 5 Nærmere om reindriftsavtalen per driftsenhet for antall driftsenheter over 15. Tilskuddet ble innvilget for alle tilskuddsregistrerte driftsenheter i distriktet. Tamreinlagene gis et fast beløp per tamreinlag på kr Det ble også gitt et eget tilskudd til fellesbeitedistriktene i Kautokeino og Karasjok på kr per distrikt, og til Femund reinbeitedistrikt i Sør-Trøndelag/Hedmark på kr Trollheimen reinbeitedistrikt fikk i tillegg til tilskudd til administrasjon, planlegging og ressursforvaltning et særskilt tilskudd til beiteleie på kr og et tilskudd på kr per driftsenhet til dekning av spesielle kostnader. I følge forskriftens 5 kan det avsettes et beløp i reindriftsfondet til tapsforebyggende tiltak. Dersom det er felles reindriftsfond for flere reinbeitedistrikter/tamreinlag, skal det avsatte beløpet spesifiseres som tapsforebyggende avsetning for vedkommende distrikt/tamreinlag. Midler fra fondet skal utløses av områdestyret etter søknad fra reinbeitedistriktet/tamreinlaget. Distriktet/tamreinlaget avgjør selv bruken av midlene. Tilskudd til tapsforebyggende fond gis tilsvarende egen avsetning, begrenset oppad til 20 % av tilskuddet etter 3. Tabell Utbetalte distriktstilskudd i perioden (utbetalingsår) og endring fra 1999 til 2000 (1.000 kr). Reinbeiteområde Diff Polmak/Varanger Karasjok Øst-Finnmark Vest-Finnmark ) Troms Nordland Nord-Tr.lag Sør-Tr./Hedmark Tamreinlag ) -120 Totalt ) Utbetaling av tilskudd til distrikter i Vest-Finnmark for driftsåret 1998/99 på til sammen kr er utbetalt i ) Reduksjonen på tamreinlag fra 1999 til 2000 skyldes at utbetalinger til ett tamreinlag (kr ,-) som ble anvist i 2000 først ble utbetalt i Ved sammenligning over år må en også for denne tilskuddsordningen være klar over den betydningen endringer i satser og vilkår for å motta tilskudd har for nivået på utbetalingene. Forskyvninger i utbetalingstidspunkt mellom år har også betydning for sammenligningen. De viktigste endringene i denne perioden kom fra 1997 til 1998, ved at det variable grunntilskuddet gikk over fra å være knyttet til driftsenheter som hadde oppnådd minstekravet (produksjonstilskudd) til å gjelde samtlige tilskuddsregistrerte enheter. I 1998 ble det i tillegg gitt dispensasjon fra kravet om tilskuddsregistrering. I 1999 ble ordningen med tilskudd til tapsforebyggende fond opprettet. Tabell viser at utbetalte distriktstilskudd er redusert fra 9,4 mill. kr i 1997 til 6,8 mill. kr i Fra 1998 til 1999 var det en økning i utbetalte tilskudd i samtlige reinbeiteområder unntatt Vest-Finnmark. Reduksjonen i dette området skyldes i hovedsak en forskyvning i utbetalingstidspunktet på grunn av mangler ved distriktsplanene. Det ble også foretatt avkortinger i tilskuddene dette året av samme årsak. Fra 1999 til 2000 er det en økning i

79 Kapittel 5 Nærmere om reindriftsavtalen 71 utbetalte tilskudd på til sammen 2,8 mill. kr. Hovedårsaken til dette er forskyvninger i utbetalingstidspunktet for tilskudd til distrikter i Vest-Finnmark. 5.5 Målpris Partene i reindriftsforhandlingene har fra og med reindriftsavtalen for 1992/93 gjennom årlige prisforhandlinger fastsatt en målpris på reinkjøtt. Til og med reindriftsavtalen for 1991/92 ble det i de årlige reindriftsforhandlingene fastsatt en garantipris på reinkjøtt til markedsregulering, som markedsregulator var forpliktet til å betale. Systemet var videre basert på at kostnadene ved markedsregulering ble dekket etterskuddsvis over reindriftsavtalen. Det viste seg vanskelig å budsjettere kostnadene etter dette systemet, og systemet ga i tillegg et for svakt incitament til å redusere kostnadene og utvikle markedet for reinkjøtt. Dette førte over tid til at det ble opparbeidet et betydelig etterslep av kostnader forbundet med markedsregulering av reinkjøtt. Partene ble på bakgrunn av dette i forbindelse med reindriftsavtaleforhandlingene for 1991/92 enige om å endre pris- og markedsreguleringssystemet for reinkjøtt med virkning fra avtaleåret 1992/93. På bakgrunn av dette ble det satt ned en arbeidsgruppe med representanter fra Norsk Kjøtt, NRL, Landbruksdepartementet og A/S Reinprodukter. Arbeidsgruppen fikk som mandat å utforme et forslag til nytt pris- og markedsreguleringssystem for reinkjøtt, basert på at reindriftsavtalens bevilgning til markedsregulering skulle være en fast bevilgning, og at gjeldende prisgaranti ble erstattet med en avsetningsgaranti. På bakgrunn av arbeidsgruppens rapport ble partene enige om et nytt pris- og markedsreguleringssystem for reinkjøtt under avtaleforhandlingene for 1992/93. Det nye systemet innebar at man gikk bort fra garantiprisen på reinkjøtt. I stedet skal partene fastsette en målpris som gjenspeiler den prisen de mener det er mulig å oppnå i markedet under de aktuelle markedsforhold. Målprisen defineres som en engrospris på slakt av hel rein klasse 1, som et veid snitt av markedsprisen på definerte skårne produkter. Markedsregulator (Norsk Kjøtt) hadde kjøpeplikt fra A/S Reinprodukter til den pris som markedet, etter bruk av markedsreguleringsmidler, ga grunnlag for (intervensjonspris). I forståelse med avtalepartene praktiseres ikke denne kjøpeplikten når det importeres for å dekke etterspørselen. Markedsregulering er definert til å gjelde overskudd av norskprodusert reinkjøtt. (De senere år har det vært nødvendig med import for å dekke etterspørselen (jfr. kapittel 6.5). Dersom det eventuelt skulle bli behov for markedsregulering i fremtiden vil det i samarbeid med avtalepartene bli vurdert hvilke slakterier som skal få avlastning via markedsreguleringslagre for kjøtt). Intervensjonsprisen fastsettes i forhold til markedsprisen slik at det stimuleres til direktesalg utenom markedsreguleringslagre. For å sikre budsjettmessig kontroll med kostnadene til markedsregulering, ble det videre avtalt å avsette et beløp over reindriftsavtalen til markedsregulering i avtaleperioden. Bakgrunnen for omleggingen var at partene mente at den ville være med på å utvikle markedet for reinkjøtt i Norge, og på sikt heve prisene. Figur viser utviklingen i målpris for reinkjøtt etter avtaleår i perioden fra 1993/94 til 2001/2002 sammenlignet med målpris for oksekjøtt.

80 72 Kapittel 5 Nærmere om reindriftsavtalen Kr per kg Rein Okse 93/94 94/95 95/96 96/97 97/98 98/99 99/00 00/01 01/02 Avtaleår Figur Utvikling i målpris for reinkjøtt etter avtaleår i perioden 1993/ /02, sammenlignet med målpris for oksekjøtt. Målpris for reinkjøtt kan ikke betraktes som en maksimalpris slik tilfellet er for øvrige dyreslag. Dette innebærer at det på et hvilket som helst tidspunkt er mulig å ta ut høyere priser enn målpris, dersom markedssituasjonen gir grunnlag for det. Det er i likhet med målpris for øvrige dyreslag ikke knyttet noen prisgaranti til målprisen for rein. For ung okse, slaktegris og lam gjelder målprisen for et veid prisuttak i avtaleåret på definerte klasser ved hel slakt omsetning over slaktehall i overskuddsområder (Trondheim og Stavanger). For rein er det en ubetydelig engrossomsetning av slakt, i og med at tilnærmet alt selges som skåret kjøtt. For rein er derfor prisuttaket i forhold til målpris beregnet som et veid gjennomsnitt av prisene for forskjellige produkter fra et helt slakt, med fratrekk for skjære og pakkekostnader. I de beregnede skjærekostnadene tas det ikke hensyn til ekstrakostnader ved ujevn råvaretilgang eller kostnader som påløper når skrottene av kapasitetsårsaker ikke kan skjæres ferske, og derfor midlertidig må fryses inn (fryselagerkostnader, håndtering og opptiningssvinn). Det vises til kapittel 6.5 for nærmere omtale av markedsforhold.

81 Kapittel 6 Langsiktige utviklingstrekk for reindriften Langsiktige utviklingstrekk for reindriften Kapittel 6 beskriver de langsiktige utviklingstrekkene i reindriften i perioden Dette materialet setter regnskapstallene for 2000, som er presentert i kapittel 4, inn i en større sammenheng. Det øvrige tallmaterialet som ligger til grunn for denne oversikten er tidligere publisert i de årlige totalregnskapene. For at tallene skal være sammenlignbare, er alle verdier regnet om til faste priser ved hjelp av konsumprisindeksen. Det poengteres at fokus for dette kapitlet er utviklingstrekkene i løpet av den siste tiårsperioden. Dette innebærer at enkelte av trendene som omtales her ville sett noe annerledes ut i et lengre tidsperspektiv. Eksempelvis er den siste tiårsperioden preget av en sterk reduksjon i produsert kvantum. Dersom en ser på produsert kvantum i perioden , fremgår det imidlertid at reduksjonen i produsert kvantum fra 1991 til 2000 kommer etter en periode med vekst i produsert kvantum fra 1975 til Inntekter Figur viser utvikling i pris og produsert kvantum i perioden Tonn Kr per kg År 20 Figur Reindriftens kjøttproduksjon i perioden (søyler), sammenholdt med prisutviklingen (produsentpris inklusive tilskudd) (kurve). (Faste 1998-kroner).

82 74 Kapittel 6 Langsiktige utviklingstrekk for reindriften Det går frem av figur at utviklingen i perioden er preget av en sterk kvantumsreduksjon som varierer fra en topp i 1991 på tonn til et bunnivå i 2000 på tonn. Bruttoprisen for reinkjøtt øker fram til 1993 med en påfølgende stabilisering. Prisfallet fra 1996 til 1997 kommer som et resultat av endringer i tilskuddsordningene. Konsekvensen av kvantumsreduksjonen er at produksjonsinntektene (dvs. kjøttinntekter korrigert for endring i reinhjordverdien) faller kraftig fra 123 mill. kr i 1993 til 52 mill. kr i 2000 (jfr. figur 6.1.2). Mill. kr År Figur Utvikling i reindriftsnæringens produksjonsinntekter i perioden (Faste 1998-kroner). Figur viser at reindriftsnæringens produksjonsinntekter har vært synkende i periodene , og Priser Som vist i figur 6.1.1, økte prisene målt i faste 1998-kr fram til Etter 1993 er priskurven tilnærmet stabil. Figur viser at hovedtendensen er den samme også eksklusive pristilskudd. Figuren bekrefter videre at prisfallet i figur fra 1996 til 1997 skyldes bortfallet av pristilskudd på reinkjøtt.

83 Kapittel 6 Langsiktige utviklingstrekk for reindriften 75 Kr per kg Reinkjøtt Storfekjøtt År Figur Produsentpriser for rein og storfe, eksklusive tilskudd (Faste 1998-kroner). Figur viser en ulik prisutvikling på reinkjøtt og storfekjøtt i sammenligningsperioden. Perioden sett under ett viser kurven for storfekjøtt en fallende tendens, mens reinkjøttprisen øker. Produsentprisen for reinkjøtt eksklusive tilskudd passerte nivået for storfekjøtt i Dette innebærer at prisutviklingen for reinkjøtt synes å være uavhengig av prisutviklingen for storfekjøtt. Samtidig er det en indikasjon på at reinkjøtt ikke er like følsomt som storfekjøtt for den generelle markedsutviklingen. Det påpekes imidlertid at nedgangen i kvantum reinkjøtt på markedet har bidratt til å forenkle markedssituasjonen for dette kjøttslaget. Produsert kvantum Endringen i slaktet kvantum som er illustrert i figur må enten føres tilbake til en endring i dyretall og/eller en endring i produktiviteten per dyr. Ved samme produktivitet per dyr vil produksjonen reduseres ved en reduksjon i antall dyr. Figur viser en jevn nedgang i reintallet i Finnmark i perioden. Reduksjonen i reintallet har derfor vært med på å bidra til redusert produksjon.

84 76 Kapittel 6 Langsiktige utviklingstrekk for reindriften Antall rein (1.000 rein) Finnmark Øvrige områder År Figur Utvikling i reintall per 31. mars i perioden (korrigert reintall). Figur viser totalproduksjon og produksjon per dyr i vårflokk. Med totalproduksjon menes summen av kjøttproduksjon og lagerendringer. Totalproduksjonen i figur er derfor ikke direkte sammenlignbar med figur som viser total kjøttproduksjon. Produktiviteten per rein er et resultat av naturlige betingelser (vegetasjon, tilgjengelighet, klima osv.), annen arealbruk, rovdyrbelastning, beitebelastning og flokkens kjønns- og aldersstruktur. En del av disse faktorene kan utøverne påvirke, enten alene eller i fellesskap. Andre faktorer som for eksempel årlige svingninger i klima, har de ingen mulighet til å styre. Dersom en forutsetter at kjønns- og aldersstrukturen holdes konstant, vil et optimalt dyretall i forhold til beiteressursen gi maksimal produksjon og utbytte. Både et lavere og et høyere dyretall gir en lavere avkastning på lang sikt. På kort sikt kan en imidlertid ha en gevinst ved overoptimal utnytting. Dette har sammenheng med at lavbeitene ikke bare har en årlig tilvekst, men også representerer en lagret ressurs. En overoptimal utnytting baserer seg da på forbruk av denne grunnkapitalen. Siden størrelsen på den årlige tilveksten er avhengig av mengden stående lavbeite, vil slik overutnytting på sikt føre til redusert tilvekst på beitet og redusert produksjon bl.a. på grunn av økte tap. Det optimale nivået er da redusert på grunn av overbeitingen. Med samme beitebelastning kan produktiviteten økes ved endring av reinflokkens kjønns- og alderssammensetning. (Det vises til Ressursregnskap for reindriftsnæringen for nærmere omtale av disse forholdene).

85 Kapittel 6 Langsiktige utviklingstrekk for reindriften 77 Tonn Produksjon per dyr Kg Total produksjon År Figur Total produksjon og produksjon per dyr i vårflokk (produktivitet). 0 Det går frem av figur at produksjonen i reindriften har vist en synkende tendens siden Forklaringsfaktorer for denne trenden er synkende reintall og synkende produktivitet som følge av at hvert enkelt dyr produserer mindre. 6.2 Kostnader Totale kostnader De totale kostnadene er summen av driftsenhetenes kostnader, felleskostnader (distrikter, fond m.v.) og kostnader i tamreinlagene. Figur viser utviklingen i hver av disse kostnadsgruppene. Hovedtendensen i figur er at kostnadsnivået (totale kostnader) i perioden har vært forholdsvis stabilt.

86 78 Kapittel 6 Langsiktige utviklingstrekk for reindriften Mill. kr Driftsenhetenes kostnader Felleskostnader Kostnader i tamreinlag År Figur Kostnadsutviklingen i reindriftsnæringen i perioden (Faste 1998-kroner). Figur viser at driftsenhetenes kostnader var synkende i periodene og , og stigende i perioden I perioden lå driftsenhetenes kostnader stabilt rundt 55 mill kr. Det går også frem av figuren at felleskostnadene har virket dempende på veksten i de totale kostnadene i perioden , når driftsenhetenes kostnader økte. Kostnadene i tamreinlagene har hatt så liten vekst i perioden at en kan se bort fra disse når de totale endringene skal forklares. I det følgende beskrives derfor bare kostnadsutviklingen for driftsenhetene og distriktene nærmere. Driftsenhetenes kostnader Figur viser driftsenhetenes gjennomsnittskostnader målt i faste kroner for perioden Dersom en kun ser på begynnelsen og slutten av perioden, har kostnadene økt med kr. Figuren viser videre at driftsenhetenes gjennomsnittskostnader var på sitt laveste nivå i sammenligningsperioden i 1993, og på sitt høyeste nivå i Figur viser forøvrig også at gjennomsnittlig reintall per driftsenhet økte i første del av sammenligningsperioden ( ), for deretter å avta ( ). I 2000 er gjennomsnittlig reintall per driftsenhet på sitt laveste nivå i sammenligningsperioden (286 rein).

87 Kapittel 6 Langsiktige utviklingstrekk for reindriften 79 Dr.enh. gj.sn. kostnader Dr.enh. gj.sn. reintall kr Reintall År Figur Utvikling i driftsenhetenes gjennomsnittlige kostnader (søyler) og driftsenhetenes gjennomsnittlige reintall (kurve). (Beløp i faste 1998-kroner) Kostnadsvekst målt i faste kroner skyldes en økning i antall driftsenheter og/eller økte kostnader per driftsenhet. Som det framgår av figur var driftsenhetenes kostnader ca. 60 mill. kr i utgangsåret Dersom både antall driftsenheter og kostnadsvolumet per driftsenhet hadde vært konstant, ville dette også ha vært kostnadsnivået videre utover i perioden. Figur viser hvordan driftsenhetenes kostnader ville ha utviklet seg utover i sammenligningsperioden dersom henholdsvis antallet driftsenheter og kostnadsvolumet hadde holdt seg konstant på 1991-nivå Mill. kr Driftsenhetenes kostnader ved fast antall driftsenheter Driftsenhetenes kostnader ved fast kostnadsvolum Driftsenhetenes faktiske kostnader År Figur Driftsenhetenes kostnader ved henholdsvis fast antall driftsenheter (øverste kurve) og fast kostnadsvolum (nederste kurve), sammenholdt med driftsenhetenes faktiske kostnader (midterste kurve). (Faste 1998-kroner).

88 80 Kapittel 6 Langsiktige utviklingstrekk for reindriften Den øverste kurven i figur viser hvordan kostnadsutviklingen ville vært dersom antallet driftsenheter hadde vært konstant på 1991-nivå i hele sammenligningsperioden. Det går frem at kostnadene under denne forutsetningen ville vært høyere fra 1994 og utover enn de faktiske kostnadene, som er vist i den midterste kurven. Dette resultatet kan tolkes slik at hvis ikke det faktiske antallet driftsenheter hadde gått ned i sammenligningsperioden, ville kostnadene vært høyere. Den nederste kurven viser hvordan utviklingen ville vært dersom kostnadene per driftsenhet hadde vært konstant på 1991-nivå i hele sammenligningsperioden. Under denne forutsetningen ville kostnadene vært lavere fra 1996 og utover enn de faktiske driftskostnadene. Felleskostnader Etableringen av distriktstilskuddet var med på å legge grunnlaget for at distriktene kunne opptre som egne økonomiske enheter med for eksempel felles investeringer. Ordningen må ses i sammenheng med avtalepartenes ønske om å stimulere til felles ressursbruk innen reinbeitedistriktene. Distriktenes felles kostnader finansieres nå ved ulike statstilskudd, avgifter til distriktskassen betalt av de ulike eierne og diverse felles fond. Det er ikke påvist noen sikker sammenheng mellom overføringer og kostnadsnivå innenfor den siste tiårsperioden. En stor (men minkende) andel av felleskostnadene omfatter leie av maskiner, transport, og kostnader til driftsbygninger og gjerder. Til sammen utgjorde disse hovedpostene henholdsvis 67 % i 1990 og 44 % i De senere år har det vært en tendens til økte advokatkostnader. Dette må i hovedsak ses i sammenheng med de store, og prinsipielt sett viktige, rettssakene om rettsgrunnlaget for reindriften i Sør-Trøndelag. Hvis en ser perioden fra 1991 til 2000 under ett, har næringen vært preget av et relativt stabilt kostnadsnivå. Fra 1993 til 1995 bidrar felleskostnadene til hele kostnadsøkningen. Denne økningen kan i hovedsak tilbakeføres til byggingen av sperregjerder i Vest-Finnmark. Fra 1995 til 2000 reduseres felleskostnadene med 7 mill. kr, mens driftsenhetenes kostnader øker med 6 mill. kr. Totale kostnader per kg produsert kjøtt Figur viser de totale kostnadene per kg produsert reinkjøtt i perioden Utviklingen er sammenlignet med gjennomsnittsprisen for omsatt slakt. Prisen samsvarer ikke med verdien av produksjonen, ettersom verdien av endring i status (dyretallet) ikke varierer i takt med omsatt kvantum.

89 Kapittel 6 Langsiktige utviklingstrekk for reindriften 81 Kr per kg Pris per kg Totale kostnader per kg År Figur Totale kostnader per kg produsert kjøtt sammenholdt med pris per kg omsatt kjøtt. (Faste 1998-kroner). Det går frem av figur at gjennomsnittsprisen i 1996 er lik kostnadene per kg produsert kjøtt. I perioden før 1996 lå de gjennomsnittlige kostnadene under prisen, senere har kostnadsnivået ligget over. 6.3 Statstilskudd I totalregnskapet grupperes de statlige inntektsoverføringene i postene ordinære tilskudd, andre tilskudd, ekstraordinære tilskudd, tiltak mot radioaktivitet og tilskudd til binæringer. Posten ordinære tilskudd er delt i de to gruppene direkte tilskudd til driftsenheter og andre ordinære tilskudd. Gruppen direkte tilskudd til driftsenheter omfatter produksjonstilskudd, driftstilskudd, kalveslaktetilskudd, tidligslaktetilskudd og ektefelletillegg. Gruppen andre ordinære tilskudd omfatter investeringstilskudd, distriktstilskudd, tilskudd til transport av rein (pramming) og tilskudd til tapsforebyggende tiltak. Andre tilskudd omfatter utdanningsstipend, lærlingordning i duodji, tilskudd til barnehager og avviklingslønn. Ekstraordinære tilskudd omfatter i hovedsak overføringer i forbindelse med uvanlig store tap. Figur viser utviklingen i de totale inntektsoverføringene og de ulike tilskuddsformene, i perioden fra 1991 til Som det framgår av figur er det først og fremst den store variasjonen i de samlede overføringene som karakteriserer de statlige tilskuddene i perioden fra 1991 til De samlede overføringene nådde et bunnivå i sammenligningsperioden i 1992 med 30 mill. kr, mens overføringene var på topp i 1998 med 69 mill. kr (2000: 60 mill. kr). Det har også vært betydelige variasjoner i type tilskudd i perioden. I tillegg til de tilskuddene som er vist i figuren og som regnes å ha direkte inntektsvirkning, kommer midler knyttet til markedstiltak, pristiltak og erstatninger. For nærmere omtale av disse midlene vises det til kapitlene 3, 4, 5 og 6.5.

90 82 Kapittel 6 Langsiktige utviklingstrekk for reindriften Mill. kr Ekstraordinære tilskudd Tilskudd til binæringsvirksomhet Tilskudd til tiltak mot radioaktiv forurensing Andre tilskudd Andre ordinære tilskudd Direkte tilskudd til driftsenheter År Figur Tilskudd med inntektsvirkning i reindriften. (Faste 1998-kroner). For å oppnå tilskudd definert som direkte tilskudd til driftsenhetene (produksjonstilskudd, driftstilskudd, kalveslaktetilskudd, tidligslaktetilskudd og ektefelletillegg) stilles det krav til slakteuttak. I sum var disse overføringene på sitt laveste nivå i 1994 (13 mill. kr), og på sitt høyeste nivå i 2000 (26 mill. kr). Perioder med reduksjoner skyldes delvis lange perioder med uendrede tilskuddssatser, men også periodevis strengere krav til dokumentert slakteuttak slik at færre oppnår tilskudd. Nedgangen i de direkte tilskuddene fra 1991 til 1992 skyldes en kombinasjon av reduserte produksjonstilskudd og nedtrapping av merslaktetilskuddet i Finnmark. I perioden fra 1992 til 1996 økte de direkte tilskuddene som følge av en økning både i distrikts- og investeringstilskuddene. Fra 1997 til 1998 økte utbetalingene av direktetilskuddene på grunn av lettelser i slaktekravene (produksjonstilskudd/driftstilskudd) i forbindelse med krisevinteren 97, og økte utbetalinger til tapsforebyggende tiltak (investeringstilskudd). Fra 1998 til 1999 økte utbetalingene av tilskudd til driftsenheter og tamreinlag så mye at de kompenserte for reduksjonen i distrikts- og investeringstilskudd. Fra 1999 til 2000 øker de direkte tilskuddene fra 25 til 26 mill. kr, hovedsaklig på grunn av økte overføringer til driftstilskudd.

91 Kapittel 6 Langsiktige utviklingstrekk for reindriften Vederlag for arbeid og egenkapital Figurene og viser utviklingen til en del hovedposter i reindriftens totalregnskap i perioden fra 1991 til Mill. kr Produksjonsinntekter Kostnader Statstilskudd 20 0 Erstatninger År Figur Utvikling i størrelsen på en del hovedposter i reindriftens totalregnskap. (Faste 1998-kroner). (Produksjonsinntektene er korrigert for endringer i reinhjorden). Mill. kr År Figur Utvikling i vederlag for arbeid og egenkapital. (Faste 1998-kroner). (Beløp i mill. kr er markert på søylene, og den stiplede linjen viser gjennomsnittlig vederlag for arbeid og egenkapital i perioden). Det går frem av figur at erstatningsutbetalingene har vært økende i sammenligningsperioden, og at statstilskuddene har økt i perioden Kostnadene

92 84 Kapittel 6 Langsiktige utviklingstrekk for reindriften har vært relativt stabile i perioden etter Produksjonsinntektene er den av variablene i figur som har variert mest i sammenligningsperioden, selv om hovedtrenden er minkende inntekter etter Figur viser at vederlag for arbeid og egenkapital var på topp i årene 1993 og Det høye nivået i 1993 skyldes i hovedsak økte produksjonsinntekter. Senere er trenden en negativ utvikling på alle poster, unntatt statstilskudd og erstatninger. Det store løftet i 1998 skyldes at både erstatningsutbetalingene for tap av dyr og statstilskuddene (ekstraordinære tilskudd) økte som følge av krisevinteren-97. Den forskning og de økonomiske analyser som ligger bak det ekstraordinære tilskuddet for tap av rein i reinbeiteområdene fra Troms og sørover, viser at det tidligere var en underdekning av erstatninger for rovdyrtap. Økningen i erstatningene i de senere år er derfor å betrakte som en erkjennelse av manglende erstatninger tidlig i perioden, og en vilje til å akseptere det reelle tapsnivå. 6.5 Markedsforhold Reinkjøtt utgjør en svært liten andel (under 0,5 %) av det totale slaktemarkedet i Norge. Fra 1996 er det årlig slaktet mellom og tonn norsk rein ved registrerte slakteribedrifter. Finnebiff (reinskav) utgjør omtrent 30 % av omsatt reinkjøtt, småkjøtt til industrien utgjør omtrent 12 %, og den resterende omsetningen av reinkjøtt går i hovedsak til storkjøkken/restaurantmarkedet. Finnebiff omsettes gjennom butikker til forbruker, mens småkjøtt stort sett går til produksjon av joikakaker og spekepølser. Storkjøkkenmarkedet kjøper for det meste filet og steik. Dette betyr at forbrukerne i hovedsak bare har tilgang på poser med frossen finnebiff gjennom de store dagligvarekjedene. Andre produkter er ofte kun tilgjengelig via restauranter. All innenlandsk slakting av rein, med unntak av slakt til privat forbruk og omsetning, gjennomføres ved registrerte slakteribedrifter. I kalenderåret 2000 var det 19 registrerte slakterier som innrapporterte slakting av norsk rein, derav to slakterier lokalisert i Sverige. Fem slakterier to i Finnmark, to i Trøndelag (derav ett mobilslakteri), og et i Hedmark sto for 87 % av slaktinga. Av disse oppkjøperne dominerer ett av slakteriene i Finnmark sammen med ett av slakteriene i Trøndelag markedet i dag. Slakteribedriftene som videreforedler reinkjøtt er små sett i forhold til andre bedrifter innenfor kjøttbransjen. De største bedriftene som foredler reinkjøtt har fra 10 til 15 ansatte. I tillegg kommer flere bedrifter som foredler reinkjøtt i mindre omfang. Disse bedriftene har fra en til tre ansatte. Hovedproblemet i reinkjøttbransjen er tilgang på råvarer. I følge slakteriene er det også vanskelig å finne distributører som er villige til å ivareta småprodusentenes interesser godt nok. For småprodusentene av eksklusive produkter av rein er det en utfordring å finne et marked som er villig til å betale for et videreforedlet eksklusivt og dyrt produkt. Markedsforholdene for reinkjøtt er spesielle, med en importandel på ca. 22 % i En følge av dette er etter Økonomisk utvalgs mening at behovet for markedsregulering er begrenset. Bevilgningen til markedsregulering over reindriftsavtalen ble tidligere disponert av et

93 Kapittel 6 Langsiktige utviklingstrekk for reindriften 85 Markeds- og kvalitetsutvalg for reinkjøtt (Markedsutvalget) med representanter fra NRL, Opplysningskontoret for kjøtt og fra bransjen. Dette Utvalget er nå lagt ned. Bevilgninger til markedsfremmende tiltak ble fra 1. januar 1999 overført til Reindriftens Utviklingsfond, som øremerker avsetning. Fra og med Reindriftsavtalen 2001/02 inngår markedsfremmende tiltak i verdiskapingsprogrammet for rein. Det kan også søkes om midler til markedsfremmende tiltak fra RUFs ordinære midler dersom ikke tiltaket faller inn under retningslinjene for verdiskapingsprogrammet. I tillegg er det en del andre tiltak over Reindriftsavtalen som har innflytelse på pris og marked. Tabell viser en oversikt over disse tiltakene og størrelsen på de gitte bevilgningene de siste årene. Ingen av disse tiltakene inntektsføres direkte i totalregnskapet. Effekten registreres derimot indirekte gjennom den virkningen de har på produsentprisen. Tabellen er basert på bevilgninger i stedet for regnskapstall, fordi etterslepene i regnskapstallene er så store at de ikke kan relateres til produksjonen. Tabell Bevilgninger til kvalitets- og markedsfremmende tiltak over reindriftsavtalen (mill. kr). Tiltak Frakttilskudd 3,3 3,8 2,5 1,7 1,7 1,7 1,7 1,6 Markedstiltak 2,7 2,6 3,0 0,9 0,9 0,5 0,8 0,5 Totalt 6,0 6,4 5,5 2,6 2,6 2,2 2,5 2,1 Produksjonen i perioden fra 1995 har stort sett gått rett til markedet, men det har vært en tendens til begrensede lager av finnebiff og småkjøtt. Øvrige produkter har de siste årene vært utsolgt fra slakterileddet, noe som kan ses på som et utslag av et svært lett marked. De senere år har det vært en stadig minkende tilgang på innenlandsk produsert reinkjøtt, noe som har medført et behov for import for å dekke etterspørselen på det innenlandske markedet. Det tollbaserte importvernet skal, innenfor de rammer som Norges forpliktelser i henhold til WTO-avtalen setter, praktiseres på en måte som sikrer reindriftsnæringen rimelig vern mot konkurrerende import. Etter samråd med Norsk Kjøtt kan Landbruksdepartementet ved Statens Landbruksforvaltning gi tillatelse til import av reinkjøtt til redusert toll (administrative tollnedsettelser) dersom markedssituasjonen tilsier det. Tollnedsettelser for reinkjøtt knyttes til reindriftsavtalens prisbestemmelser, og praktiseringen skal så langt som mulig samsvare med bestemmelser som gjelder for varer omfattet av jordbruksavtalens målprissystem. Tabell viser totalt kvantum reinkjøtt som er tilført det innenlandske markedet i perioden fra 1993 til 2000, og i figur er fordelingen mellom innenlandsk produksjon og import i den samme perioden fremstilt grafisk. Figur viser total import fordelt etter hvilken type reinkjøtt (levende rein, skrotter eller stykningsdeler) som er importert. Tabell Totalt kvantum tilført markedet i perioden (tonn kjøtt). Reinkjøttmarkedet Egen produksjon 1) Eksport Import Eget marked ) Med egen produksjon menes totalt kvantum omsatt via registrerte slakteribedrifter.

94 86 Kapittel 6 Langsiktige utviklingstrekk for reindriften Det går frem av tabell at det totale kvantum reinkjøtt som er tilført det innenlandske markedet har sunket dramatisk fra 1999 til 2000, og at det totale kvantum er på sitt laveste nivå i sammenligningsperioden i Tonn Innenlandsk produksjon Import År Figur Fordeling mellom innenlandsk produksjon og import i perioden Tonn Stykningsdeler Skrotter Levende rein År Figur Total import i perioden fordelt etter type import. Den markedsmessig største utfordringen for reinkjøtt bør være å opprettholde det forholdsvis høye prisnivået. Reinkjøtt er et typisk nisjeprodukt (eksotisk, eksklusivt ), og dette kan utnyttes bedre i markedsføringen. En aktuell mulighet i denne sammenheng er økt segmentering av markedet. Eksempelvis kan spesialiteter, biffer, fileter og lignende eksklusive produkter styres mot markedssegmenter som er villige til å gi en høy pris. Andre produkter, som finnebiff og buljongkjøtt kan selges til lavere pris via dagligvarehandelen.

95 Kapittel 6 Langsiktige utviklingstrekk for reindriften 87 Markedsføring og produktutvikling må som følge av dette tilpasses og rettes spesielt mot de ulike forbrukergruppene. Samlet sett bør markedsmulighetene for reinkjøtt være gode. Kr per kg 220 Forbrukerpris (inkl. mva.) Produsentpris (fra slakteri) Pris til reineier Handelspris (ekskl. mva.) Målpris År Figur Utvikling i pris til reineier, målpris, produsentpris, handelspris og forbrukerpris i perioden (kr per kg). Figur viser utviklingen i pris til reineier, målpris (avtalepris), produsentpris (fra slakteri), handelspris eksklusive merverdiavgift og forbrukerpris (utsalgspris til forbruker) for perioden fra 1995 til Prisene i figuren er ikke direkte sammenlignbare da de er basert på ulike foredlingsnivå av reinkjøttet. (Pris til reineier = skrottpris, målpris = engrospris på slakt av hel rein klasse 1 som et veid snitt av markedsprisen på definerte skårne produkter, øvrige priser = pris surret reinsteik). For første halvår 2001 er forbrukerprisen 208 kr per kg (inkl. 24 % mva). Fra ble satsen for merverdiavgiften satt ned fra 24 til 12 %, tilsvarende en nedgang på 9,7 % for forbruker. I følge Statistisk sentralbyrå falt prisen på surret reinsteik (forbrukerprisen) med 8 % fra juni til juli, for deretter å stige igjen. I perioden august til oktober var forbrukerprisen 211 kr per kg (inkl. 12 % mva). Prisstigningen tyder på at momsreduksjonen ikke har kommet forbrukerne til gode når det gjelder dette produktet.

96 88 Kapittel 7 Husholdningsinntekter for reindriftsfamilier 7. Husholdningsinntekter for reindriftsfamilier 7.1 Inntekter fra lønn og pensjoner Mange reindriftsfamilier henter deler av inntekten sin fra andre sektorer, og/eller fra annen næringsvirksomhet. Økonomisk utvalg har registrert en økende interesse for betydningen av disse inntektene for den økonomiske tilpasningen i reindriften. Utvalget har derfor funnet det riktig å beregne reindriftsutøvernes og deres ektefellers totale brutto lønns-, pensjons- og renteinntekter fra andre sektorer, samt deres inntekter fra annen næringsvirksomhet (heretter kalt inntekter utenfor reindriften ). Grunnlag for beregningene av de nevnte inntektspostene er datamateriale fra utvalgsundersøkelsen, som også ligger til grunn for ulike beregninger i kapittel 4. Utvalgsundersøkelsen tar primært sikte på å gi svar på kostnads- og kapitalforhold i næringen. Sett i forhold til det høye antall regnskap som ligger til grunn for denne undersøkelsen, anser Økonomisk utvalg dette materialet som velegnet også til dette formålet. Det kan imidlertid reises spørsmål ved hvor representativt materialet er i forhold til familieforhold m.v. Av undersøkelsesobjektene i utvalgsundersøkelsen er 57 % av driftsenhetsinnehaverne ektefeller. Det forutsettes samme andel ektefeller i totalpopulasjonen som i utvalget. Ved beregningene er det skilt mellom hovedeiers- og ektefelles inntekt. Samboere med felles barn og/eller felles formuesforhold er her regnet som ektefeller. Av samtlige ektefeller har 95 % levert egen selvangivelse, og Økonomisk utvalg har fått tilgang til data for 96 % disse. På grunn av at det ikke er samlet inn data for samtlige driftsenheter, er det behov for korreksjoner. Sum inntekter for ektefeller er korrigert i forhold til antall mottatte regnskap, og antall ektefeller med selvangivelser. Gjennomsnittsinntektene er beregnet på grunnlag av antall leverte regnskap i reinbeiteområdet, mens totaltallene er beregnet i forhold til antall driftsenheter i hvert enkelt reinbeiteområde. Lønnsinntekter er korrigert for arbeidsinntekter ført under kapittel 4.3, Kjøre- og arbeidsinntekter. Totaltallene er sammenlignet med tilsvarende tall for Det vises til tabell Som det framgår av tabellen, utgjorde de totale inntektene utenfor reindriften 73,3 mill. kr i 2000 (74,1 mill. kr i 1999). Inntektene er fordelt med 29,4 mill. kr på hovedeier og 43,9 mill. kr på ektefelle.

97 Kapittel 7 Husholdningsinntekter for reindriftsfamilier 89 Tabell Inntekter utenfor reindriftsnæringen i 2000 og 1999 (1.000 kr). Reinbeite- Gjennomsnitt per enhet i 2000 Totalt område Hovedeier Ektefelle Samlet Polmak/Varanger Karasjok Øst-Finnmark Vest-Finnmark Troms Nordland Nord-Tr.lag Sør-Tr.lag/Hedmark Totalt Med unntak av Vest-Finnmark og Nordland, er det en nedgang i inntektene utenfor reindriftsnæringen i samtlige reinbeiteområder fra 1999 til Polmak/Varanger skiller seg ut med høyest inntekt utenfor næring både for hovedeier og ektefelle. Gjennomsnittsinntekten per driftsenhet varierer fra kr i Sør-Trøndelag/Hedmark til kr i Polmak/Varanger. Dette er betydelige inntekter sett i forhold til inntektene i reindriftsnæringen. Figur viser sum inntekter utenfor reindriften sammenholdt med kjøttinntektene i reindriftsnæringen kr Sum inntekter utenfor reindriften per dr.enh. Kjøttinntekter per dr.enh Polmak/ Varanger Karasjok Vest- Finnmark Troms Nordland Nord- Tr.lag Reinbeiteområde Sør-Tr./ Hedmark Figur Sum inntekter utenfor reindriftsnæringen sammenholdt med kjøttinntekter, per driftsenhet etter reinbeiteområde i 2000 (1.000 kr). Det går frem av figur at inntekter utenfor reindriften har størst betydning for driftsenhetene fra Nordland og nordover. I disse reinbeiteområdene utgjør sum inntekter utenfor reindriften per driftsenhet mer enn kjøttinntektene per driftsenhet. Dersom binæringsinntekter, kjøre- og arbeidsinntekter, erstatninger for tap av rein og sum statstilskudd legges til kjøttinntektene, er imidlertid de gjennomsnittlige inntektene innenfor reindriften større enn de gjennomsnittlige inntektene utenfor reindriften i samtlige reinbeiteområder (jfr. figur 7.1.2).

98 90 Kapittel 7 Husholdningsinntekter for reindriftsfamilier kr Sum inntekter utenfor reindriften per dr.enh. Sum inntekter innenfor reindriften per dr.enh Polmak/ Varanger Karasjok Vest- Troms Nordland Nord- Finnmark Tr.lag Reinbeiteområde Sør-Tr./ Hedmark Figur Sum inntekter utenfor reindriftsnæringen sammenholdt med sum inntekter innenfor reindriftsnæringen, per driftsenhet etter reinbeiteområde i 2000 (1.000 kr). Tabell viser en oversikt over inntekter utenfor reindriften fordelt på hovedeier, ektefelle og samlet for driftsenheten for de av driftsenhetsinnehaverne som har ektefeller, samt for hovedeier i tilfeller der driftsenhetsinnehaverne ikke har ektefeller. Lønnsinntektene er ikke korrigert for kjøre- og arbeidsinntekter. Tabell Inntekter utenfor reindriftsnæringen for driftsenhetsinnehavere med ektefeller og driftsenhetsinnehavere uten ektefeller (1.000 kr). Gjennomsnitt per driftsenhet i 2000 Med ektefeller Uten Reinbeite- ektefeller område Hovedeier Ektefelle Samlet Hovedeier Polmak/Varanger Karasjok Øst-Finnmark Vest-Finnmark Troms Nordland Nord-Tr.lag Sør-Tr.lag/Hedmark Totalt Det går frem av tabell at ektefellene står for den klart største andelen av inntektene som hentes utenfor næringen, og at hovedeiere uten ektefeller i gjennomsnitt henter mer av inntektene sine utenfor reindriften enn hovedeiere med ektefeller. I tabell er samlet inntekt fordelt etter inntektskilde og reinbeiteområde.

99 Kapittel 7 Husholdningsinntekter for reindriftsfamilier 91 Tabell Gjennomsnittlige inntekter utenfor reindriftsnæringen, etter kilde og reinbeiteområde i 2000 (1.000 kr per driftsenhet). Reinbeiteområde Lønn Andre næringsinntekter Pensjoner Renter Totalt Polmak/Varanger Karasjok Øst-Finnmark Vest-Finnmark Troms Nordland Nord-Tr.lag Sør-Tr./Hedmark Totalt Fordeling i prosent Tabell viser at lønn er den største inntektskilden utenfor næringen (73 %). Deretter følger pensjoner (17 %), andre næringsinntekter (6 %) og renter (4 %). Gjennomsnittlig lønnsinntekt utenfor reindriftsnæringen utgjør kr per driftsenhet i samisk reindrift i Hovedeiers samlede inntekt utenom næring er fordelt med 54 % på lønn, 25 % på pensjoner, 15 % på andre næringsinntekter og 7 % på renteinntekter. Den tilsvarende fordelingen for ektefeller er 86 %, 12 %, 1 % og 2 %. Det er altså en større andel lønnsinntekter blant ektefeller enn blant hovedeiere. Tabell viser en oversikt over andelen kvinnelige og mannlige driftsenhetsinnehavere som har inntekter utenfor reindriften, og tabell viser tilsvarende data for ektefeller. Det henvises for øvrig til vedleggstabell 12 for andel kvinnelige og mannlige driftsenhetsinnehavere/ektefeller av totalt antall kvinnelige og mannlige driftsenhetsinnehavere/ektefeller i utvalget. Tabell Andel kvinnelige og mannlige driftsenhetsinnehavere som har inntekter utenfor reindriftsnæringen (prosent). Reinbeite- Inntekt < Inntekt > område Kvinner 1) Menn 1) Kvinner 2) Menn 2) Kvinner 2) Menn 2) Polmak/Varanger Karasjok Øst-Finnmark Vest-Finnmark Troms Nordland Nord-Trøndelag Sør-Tr./Hedmark Totalt Totalt ) Andel kvinnelige/mannlige driftsenhetsinnehavere som har inntekter utenfor reindriften i prosent av totalt antall kvinnelige/mannlige driftsenhetsinnehavere i utvalget. 2) Andel kvinnelige/mannlige driftsenhetsinnehavere som har inntekter utenfor reindriften på henholdsvis under kr og over kr, i prosent av totalt antall kvinnelige/mannlige driftsenhetsinnehavere som har inntekter utenfor reindriften.

100 92 Kapittel 7 Husholdningsinntekter for reindriftsfamilier Tabell viser at 72 % av både de kvinnelige og de mannlige driftsenhetsinnehaverne har inntekter utenfor reindriften i Videre viser tabellen at hoveddelen av de kvinnelige driftsenhetsinnehaverne som har inntekter utenfor reindriften, tjener over kr (52 %) utenfor reindriften. Majoriteten av de mannlige driftsenhetsinnehaverne (78 %) som har inntekter utenfor reindriften, tjener derimot under kr. Tabell Andel kvinnelige og mannlige ektefeller som har inntekter utenfor reindriftsnæringen (prosent). Reinbeite- Inntekt < Inntekt > område Kvinner 1) Menn 1) Kvinner 2) Menn 2) Kvinner 2) Menn 2) Polmak/Varanger Karasjok Øst-Finnmark Vest-Finnmark Troms Nordland Nord-Trøndelag Sør-Tr./Hedmark Totalt Totalt ) Andel kvinnelige/mannlige ektefeller som har inntekter utenfor reindriften i prosent av totalt antall kvinnelige/mannlige ektefeller i utvalget. 2) Andel kvinnelige/mannlige ektefeller som har inntekter utenfor reindriften på henholdsvis under kr og over kr, i prosent av totalt antall kvinnelige/mannlige ektefeller som har inntekter utenfor reindriften. Det går frem av tabell at 82 % av de kvinnelige, og 59 % av de mannlige ektefellene har inntekter utenfor reindriftsnæringen i Av kvinnene er det 63 % som tjener over kr og 24 % som tjener under kr. De resterende 13 % tjener mellom og kr. For mennene er tilsvarende tall henholdsvis 18 %, 82 % og 0 %. På bakgrunn av tabell kan en derfor trekke den konklusjonen at ektefellers inntekter utenfor reindriftsnæringen er av stor betydning for driftsenhetenes økonomi. Dette gjelder i særlig grad bidraget fra kvinnelige ektefeller, ettersom det er en relativt høy andel av kvinnelige ektefeller som har tildels betydelige lønnsinntekter. 7.2 Sysselsetting Metode for beregning av arbeidsforbruk i samisk reindrift bygger på en utvalgsundersøkelse, basert på registrerte arbeidsregnskap fra 1987 til Ved føring av arbeidsregnskapene ble det ikke tatt hensyn til i hvilken grad arbeidet var nødvendig eller ikke. På bakgrunn av dette materialet ble det utarbeidet generelle modeller for beregning av årsverk i reindriftsnæringen. Ved beregning av antall årsverk tas det hensyn til antall driftsenheter, reintall, utøvers alder, driftsforhold, antall driftsenheter i sommer- og vintersiida og tilgangen på familiearbeidskraft. Metoden gir et tilnærmet reelt uttrykk for det arbeidsforbruket som faktisk er bundet i reindriftsnæringen, men Økonomisk utvalg ser at metoden skaper variasjoner mellom reinbeiteområder som kan synes urimelige. Utvalget ønsker også et datagrunnlag som i sterkere grad synliggjør kvinnenes arbeidsinnsats. Over tid er det påvist en tendens til at en stadig økende andel av driftsenhetenes samlede inntekter hentes utenfor reindriftsnæringen (jfr. kapittel 7.1). Økonomisk utvalg har ikke grunnlag for å si noe om hvilken betydning dette

101 Kapittel 7 Husholdningsinntekter for reindriftsfamilier 93 har for arbeidsinnsatsen innenfor næringen. Utvalget ønsker derfor et bedre datagrunnlag for beregning av den samlede sysselsettingen. Arbeidsforbruket i tamreinlagene beregnes i forhold til et fast antall rein per årsverk. Reindriften er på mange måter en livsform, noe som også setter sitt preg på det arbeidet som utføres. Dette skaper metodiske problemer når arbeidsinnsatsen skal beregnes. Utvalget vil derfor understreke at beregningene av arbeidsforbruket er usikre. I tillegg til sysselsettingsdata har Utvalget funnet det riktig å benytte materiale som viser utviklingen av antall driftsenheter og personer i reindriften. I datamaterialet over antall driftsenheter er det benyttet et så langsiktig perspektiv som mulig. Det vises til regnskapet for 1992, der det er gjort greie for datagrunnlaget. Det beregnede arbeidsforbruket for 2001 er spesifisert i tabell Ved beregningene er det lagt til grunn at et årsverk er timer. Tabell Arbeidsforbruk i Timer Årsverk Årsverk Rein Timer Reinbeite- per per enhet totalt per per rein område enhet årsverk Polmak/Varanger , Karasjok , Øst-Finnmark 1) , Vest-Finnmark , Troms , Nordland , Nord-Trøndelag , Sør-Tr./Hedmark , Tamreinlag Totalt ) I forbindelse med arbeidstidsundersøkelsen som disse beregningene bygger på, ble det ikke utarbeidet egne faktorer for Øst-Finnmark. Nye faktorer for Øst-Finnmark er beregnet på grunnlag av faktorene for Polmak/Varanger og Karasjok veid i forhold til antall driftsenheter. Tabell viser store variasjoner i timeforbruk per rein. Timeforbruket per rein i Karasjok og Vest-Finnmark er i utgangspunktet høyt grunnet merarbeid ved bruk av fellesbeitene. Forskjellen i det beregnede arbeidsforbruket mellom Karasjok og Vest-Finnmark skyldes besparelsene i arbeidsinnsats som gjerdeprosjektet i midtre-sone i Vest-Finnmark er ment å medføre. Hvis en ser hele Øst-Finnmark under ett, er timeforbruket per rein det samme som i Vest-Finnmark, 11 timer. Det høye timeforbruket per rein i Troms og Nordland skyldes topografiske forhold, og et relativt høyt antall distrikter med en eller få driftsenheter. Det er også grunn til å påpeke at variasjonene innenfor det enkelte reinbeiteområde ofte er større enn mellom reinbeiteområdene. Beregnet antall årsverk i samisk reindrift gir et gjennomsnitt på 1,7 årsverk per driftsenhet. Den gjennomsnittlige arbeidsinnsatsen fra andre familiemedlemmer (utenom innehaver) varierer fra reinbeiteområde til reinbeiteområde. Den er størst i Polmak/Varanger med 23 % av driftsenhetens totale arbeidsinnsats. Gjennomsnittet for den samiske reindriften totalt er 16 %. Arbeidsforbruket i perioden er vist i tabell

102 94 Kapittel 7 Husholdningsinntekter for reindriftsfamilier Tabell Beregnet arbeidsforbruk (antall årsverk) og utvikling i antall driftsenheter perioden Reinbeiteområde Polmak/Varanger Karasjok Øst-Finnmark Vest-Finnmark Troms Nordland Nord-Tr.lag Sør-Tr.lag/Hedmark Tamreinlag Totalt ant. årsverk Ant. driftsenheter i samisk reindrift ) Tallmaterialet for antall driftsenheter i samisk reindrift er hentet fra driftsenhetenes Melding om reindrift. Bare aktive driftsenheter er med i tabellen. Tabell viser en tendens til økning i antall årsverk gjennom hele perioden. Fra 1996 til 1998 er det bare mindre endringer i totalt antall driftsenheter. I siste del av perioden øker antall driftsenheter fra 548 enheter i 1998 til 577 enheter i Økningen i antall årsverk til og med 1998 er i hovedsak et resultat av fordelingen av antall driftsenheter mellom reinbeiteområdene og endringer i reintallet. Fra 1998 til 2001 øker antall driftsenheter med 29 enheter, og antall årsverk øker med 14. At antall årsverk ikke øker i takt med antall driftsenheter i denne perioden skyldes at økningen i antall driftsenheter faller sammen med en reduksjon i reintallet. Økningen i antall driftsenheter skyldes i hovedsak at enheter som har vært på omstilling er kommet tilbake til næringen. Fra 1999 til 2001 har det også vært en avgang av driftsenheter som følge av ordningen med innløsning av driftsenheter. Det vises til kapittel 8.2 for nærmere omtale av omstillingsprogrammet og ordningen med innløsning av driftsenheter. Utviklingen i antall driftsenheter de ti siste årene fordelt på reinbeiteområder, er vist i tabell Tabell viser antall driftsenheter i 2000 inndelt etter alder, reintall og kjønn. Beregningene bygger på antall driftsenheter i sluttstatus (577 driftsenheter). Før reindriftsloven av 1978 trådte i kraft, ble begrepet familieenhet anvendt som enhet både i næringsstatistikken (eksempelvis antall rein per familieenhet) og i annen forvaltning. Dette var imidlertid ikke noe entydig begrep, og definisjonen på familieenhet varierte både over tid og fra reinbeiteområde til reinbeiteområde. Tallmaterialet gir derfor ikke noen presis beskrivelse av befolknings- og sysselsettingsnivået i næringen. Da ny reindriftslov trådte i kraft i 1979, ble driftsenhet innført som grunnenhet. Heller ikke dette begrepet var entydig. Dette illustreres av den såkalte kritiske gjennomgangen i 1980-årene av de som ikke hadde driftsenhet, men som burde ha slik godkjenning. En del av økningen i antall driftsenheter i 1980-årene kan føres tilbake til denne gjennomgangen, men hoveddelen av økningen i antall driftsenheter har sannsynligvis foregått over et lengre tidsrom. Et annet forhold som bidrar til å gjøre tallmaterialet på dette området usikkert, er at enkelte velger å beholde sin status som driftsenhet selv om de har sluttet med reindrift. Dette er et tiltagende fenomen. Fra 1993 er derfor enheter med 0 rein fjernet fra oversikten. Den langsiktige utviklingen i antall enheter fra 1950 til 2001 er vist i figur Selv om tallmaterialet har sine svakheter, gir det et visst utrykk for endring i antall enheter.

103 Kapittel 7 Husholdningsinntekter for reindriftsfamilier 95 Tabell Antall enheter i samisk reindrift (familieenheter/driftsenheter). Reinbeiteområde Polmak/Varanger Karasjok Øst-Finnmark Vest-Finnmark Troms Nordland Nord-Tr.lag Sør-Tr.lag/Hedmark Sum samisk reindrift Tabell Antall driftsenheter i samisk reindrift i 2000, fordelt etter alder, reintall og kjønn. 1) Alder: Reintall: Kjønn: 2) Reinbeite- <= >50 <= >600 Menn Kvinner område Polmak/Varanger Karasjok 3) Øst-Finnmark Vest-Finnmark Troms Nordland Nord-Tr.lag Sør-Tr./Hedmark Totalt ) Tabellen bygger på antall aktive driftsenheter og reintall i sluttstatus meldingsåret 1999/00. 2) Tabellen viser fordeling etter kjønn på leder av driftsenheten. For felles driftsenheter er kjønnsfordelingen foretatt etter den av ektefellene som står først på meldinga. 3) På grunn av endringer i fastsatt antall driftsenheter i sluttstatus etter at beregningene var gjennomført er beregningene inkludert 1 inaktiv driftsenhet i distrikt 16B i Karasjok (578 driftsenheter).

104 96 Kapittel 7 Husholdningsinntekter for reindriftsfamilier Ant. dr.enh Polmak/ Varanger Karasjok Vest-Finnmark Finnmark Troms Nordland Nord-Tøndelag Sør-Tr./Hedmark År Figur Antall enheter i samisk reindrift (familieenheter/driftsenheter). 1) Nordland er eksklusive reindrift utenfor distrikt på Langøya/Andøya (5 familieenheter i 1950, og 3 familieenheter i 1960). I Finnmark var det en økning på 248 enheter fra 1950 til Omlag 70 % av denne økningen fant sted før reindriftsloven av 1978 trådte i kraft (170 familieenheter). Fra 1980 til 1990 økte antall driftsenheter med 78. Selv om det var et uttrykt ønske om å begrense tilgangen av nye driftsenheter på grunn av ressurssituasjonen, hadde en så sent som i perioden 1985 til 1988 en økning på 51 enheter i Finnmark. Det meste av denne økningen var imidlertid en offisiell godkjenning av 39 driftsenheter, som i realiteten allerede var etablert i Vest-Finnmark. Figur viser at det relativt sett har vært en sterkere vekst i antall driftsenheter i Troms enn i Finnmark. Økningen må ses i sammenheng med overføringen av distrikter fra Nordland fylke til Troms reinbeiteområde (gjelder distrikter som ligger nord for Vestfjorden). I tillegg til de refererte tallene var det i 80-årene et betydelig antall reineiere som ønsket, men ikke fikk registrert egne driftsenheter. En del av disse drev likevel reindrift, for eksempel i foreldrenes enhet. Det usikre bakgrunnsmaterialet gjør at det ikke er mulig å trekke detaljerte konklusjoner ut fra figur Tallene viser imidlertid at det i perioden fra 1970 til 1990 var en betydelig økning i antall enheter med utkomme fra reindriften. Tendensen til vekst bekreftes også av tallmaterialet for antall personer tilknyttet reindriften (tabell 7.2.5). Etter 1990 har det vært en tildels sterk nedgang i antall driftsenheter, mens antall personer knyttet til næringen har holdt seg på et stabilt høyt nivå. Antall driftsenheter var i 1997 redusert til 547 aktive driftsenheter. Endringene kom særlig i Finnmark, som følge av omstillingsprogrammet. I 2001 er antall driftsenheter økt til 577, i hovedsak som følge av at driftsenheter som har vært på omstilling har kommet tilbake til næringen. Det vises til nærmere omtale i kapittel 8.2. Selv om antall driftsenheter nå er under nivået fra 1979, da reindriftsloven trådte i kraft, ligger antall personer i næringen langt over nivået fra den tiden.

105 Kapittel 7 Husholdningsinntekter for reindriftsfamilier 97 Undersøkelser fra Kautokeino/Karasjok tidlig i 1960-årene viste at ca. 45 % av flyttsamebefolkningen var under 17 år, mens tilsvarende tall for landet som helhet var 28 %. Økningen i antall enheter/personer er derfor et resultat av befolkningspress (store barnekull i og 1960-årene). Tilknytningen til næringen i form av driftsenhetstilhørighet har også stor kulturell og sosial betydning. Tabell Antall personer tilknyttet reindriften. Reinbeite- Antall personer område Øst-Finnmark ) 809 1) 749 Vest-Finnmark Finnmark Troms Nordland 144 2) 122 2) Nord-Trøndelag Sør-Tr./Hedmark Totalt samisk reindrift ) Polmak/Varanger og Karasjok. 2) I tillegg kommer personer utenfor distrikt. Tallmaterialet for antall personer i reindriften har også sine svakheter. Dette skyldes blant annet at det over tid har vært ulike oppfatninger av hvor stor grad av tilknytning til reindriften som kreves for å bli registrert i oversiktene. En annen forklaringsfaktor i denne sammenheng er at statusen ved å stå oppført i meldingen har variert over tid, på grunn av endringer i virkemiddelordninger som er knyttet opp mot meldingen. Usikkerheten når det gjelder antall personer i reindriften er imidlertid mindre enn usikkerheten når det gjelder antall enheter (gjelder spesielt eldre data). Slik forholdene er i dag, er tallmaterialet bygd på oversikter fra de enkelte driftsenheter/reinbeitedistrikter. Opplysningene omfatter i hovedsak personer, som etter reindriftslovens 4 har rein i en driftsenhet, uavhengig av om reindriften er hovedvirksomheten eller ikke. Dette gjelder i første rekke driftsenhetsinnehaver, ektefellen og deres barn. Driftsenheten kan også omfatte rein som tilhører leders/ektefelles slektninger i rett opp- eller nedadstigende linje og i første sidelinje til og med barn av søsken, forutsatt at disse fyller vilkårene i reindriftslovens 3. Ingen enkeltperson kan eie rein i mer enn en driftsenhet. Tabell viser utviklingen i antall personer per driftsenhet/familieenhet i de ulike reinbeiteområdene fra 1950 til Tabell Antall personer per enhet (driftsenhet/familieenhet). Reinbeite- Antall personer område Øst-Finnmark ,7 3,7 4,3 Vest-Finnmark ,3 4,5 5,8 Finnmark 4,6 4,5 3,8 3,6 4,2 5,1 Troms 3,9 4,2 3,5 2,7 2,9 3,7 Nordland 2,2 2,9 3,5 2,8 3,1 4,6 Nord-Trøndelag 3,6 3,4 3,2 3,1 3,5 4,8 Sør-Tr./Hedmark 3,2 2,7 3,1 2,3 3,9 4,8 Totalt samisk reindrift 4,0 4,1 3,7 3,4 3,9 4,9

106 98 Kapittel 7 Husholdningsinntekter for reindriftsfamilier Tabell viser at gjennomsnittlig antall personer per driftsenhet i samisk reindrift har steget fra 4 personer i 1950 til 4,9 personer i Fra 1980 til 2000 økte antallet personer per enhet med 1,5. Vest-Finnmark har gjennomsnittlig flest antall personer per enhet i 2000 (5,8 personer), mens Troms har færrest (3,7 personer). De senere år har det vært en svært restriktiv linje når det gjelder nyetablering av driftsenheter. Dette innebærer at unge utøvere i liten grad har fått etablere egne enheter. I stedet velger mange å drive reindrift innenfor den driftsenheten de tilhører. Tabell viser totalt antall driftsenhetsmedlemmer, og antall kvinner og menn, i aldersgruppen 15 til 35 år, fordelt etter reinbeiteområde. Videre viser tabellen andel driftsenhetsmedlemmer med rein (i forhold til totalt antall driftsenhetsmedlemmer) og gjennomsnittlig reintall for driftsenhetsmedlemmer totalt (dvs. både med og uten rein). Tabellen viser også antall driftsenhetsmedlemmer med rein, inndelt i tre reintallsgrupper i prosent av totalt antall driftsenhetsmedlemmer med rein. Vedleggstabellene viser materialet fra tabell inndelt i fire aldersgrupper med fem års intervaller. Tabellene bygger på data fra driftsenhetenes Melding om reindrift. Driftsenhetsinnehavere, ektefeller og øvrige driftsenhetsmedlemmer med ukjent alder er holdt utenfor beregningene. Tabell Driftsenhetsmedlemmer i aldersgruppen år. Totalt Driftsenhetsmedlemmer med rein Antall Andel m/ Andel i % av tot. ant. m/rein Reinbeiteområde Totalt Snitt Menn Kvinner reintall rein i % av tot. ant. Snitt reintall >70 Polmak/Varanger Karasjok Øst-Finnmark Vest-Finnmark Troms Nordland Nord-Tr.lag Sør-Tr./Hedmark Totalt Tabell viser at det er totalt 779 registrerte driftsenhetsmedlemmer med kjent alder i aldersgruppen 15 til 35 år. Av disse er det 414 kvinner og 365 menn. 61 % av driftsenhetsmedlemmene er registrert med rein i Melding om reindrift for driftsåret 2000/2001. Av disse er det 37 % som er registrert med mellom 20 og 50 rein, 7 % som er registrert med mellom 51 og 70 rein og 14 % som er registrert med over 70 rein. Gjennomsnittlig reintall for gruppen totalt er 22 rein, mens driftsenhetsmedlemmer med registrert reintall har 37 rein i gjennomsnitt. Andelen driftsenhetsmedlemmer med rein varierer fra 55 % i Vest-Finnmark til 78 % i Troms. Selv om Vest-Finnmark har det den laveste andelen driftsenhetsmedlemmer med rein, har dette området det høyeste antallet driftsenhetsmedlemmer med rein (224 medlemmer).

107 Kapittel 8 Økologiske forhold Økologiske forhold 8.1 Radioaktiv forurensning Reindriften ble sterkt rammet av den radioaktive forurensningen etter Tsjernobyl-ulykken i Dette har sammenheng med reinens høye inntak av lav. Lav absorberer radioaktive stoffer fra regnvann langt mer effektivt enn andre planter. Ved at reinen er helårsbeitende og at fødeopptaket derfor ikke kan kontrolleres på samme måte som for husdyr, ble reindriften hardest rammet. I juli 1986 fattet Regjeringen et prinsippvedtak om at den enkelte produsent skulle holdes økonomisk skadesløs ved gjennomføring av nødvendige skadebegrensende tiltak etter ulykken. På bakgrunn av dette gis det årlig kompensasjoner til reineiere som har gjennomført tiltak for å redusere radioaktivitetsnivået i reinflokken. De tre sentrale tiltakene for å redusere radiocesiumkonsentrasjonen i reinkjøtt har vært slakting om høsten før reinen går over på lavbeite (tidligslakting), nedfôring og nedlegging av cesiumbindende vomtabletter (berlinerblått). Som det framgår av kapittel 4.7, er det fortsatt nødvendig med tiltak for en del av produksjonen. Forurensningen rammet særlig områdene sør for Saltfjellet i Nordland. Det er imidlertid betydelige forskjeller innenfor nedfallsområdet. Enkelte distrikter må gjennomføre særskilte tiltak for å kunne levere slakt til konsum. Andre distrikter kan levere rein under den nåværende fastsatte tiltaksgrensen på Bq/kg. I disse distriktene kan driften foregå stort sett som før ulykken. Radioaktivitetsnivået viser som helhet en synkende tendens, men nå med små endringer fra ett år til det neste. Fortsatt kan en imidlertid få årlige svingninger innenfor områdene, alt etter hvordan vær og beite endrer seg. I perioden november-januar 1986/87 ble det registrert verdier oppe i Bq/kg i Børgefjell og Vågå. Ved levendedyrmålinger i Vågå høsten 1999 lå radioaktivitetsverdiene på voksne dyr for første gang i tiltaksperioden jevnt under Bq/kg, mens kalven stort sett lå over grensen. Det var derfor heller ikke nødvendig med vombolusbehandling eller fôring av slakterein. Før Tsjernobyl-ulykken lå grensen for radioaktivitetsinnhold i næringsmidler på 300 Bq/kg. Radioaktivitetsmålinger fra sommeren og høsten 1986 viste at reindriftsnæringen i de sørlige områdene var utsatt for forurensning som kunne medføre kassasjon av store mengder kjøtt. Like etter ulykken ble grensen hevet til 600 Bq/kg, og i november 1986 ble grensen hevet til Bq/kg for rein- og viltkjøtt. I 1995 var radioaktivitetsverdiene i reinkjøtt så lav at grensen ble satt ned til Bq/kg. Ytterligere reduksjon av tiltaksgrensen vurderes fortløpende. Fra 1986 da 545 tonn reinkjøtt ble kassert fordi det lå over fastsatt tiltaksgrense, er kassasjonen redusert betydelig, og har de siste sesongene variert mellom 1 og 3 tonn. Innsatsen er nå knyttet til ulike tiltak for å redusere innholdet av radioaktivitet før slakting. I praksis dreier dette seg om tidlig slakt, framskyndet slakting, nedfôring og innlegging av

108 100 Kapittel 8 Økologiske forhold vombolus (berlinerblått). Kostnadene til disse tiltakene utgjør nå hovedtyngden av de totale tiltakskostnadene mot radioaktivitet i rein. Tilskudd til tiltak som følge av forurensningen har gått sterkt ned, fra ca. 28 mill. kr i 1986/87 til ca. 3,0 mill. kr i 2000/01. Det er antatt at det nå blir vanskelig å få samme takt i innsparingene som tidligere, særlig som følge av at tiltaksgrensen ble endret fra Bq/kg til Bq/kg fra sesongen 1994/95. Tabell Totale tilskudd til tiltak mot radioaktivitet hos rein for driftsårene 1991/ /01 (mill. kr). 1) 1991/ / / / / / / / / / 01 Tiltak Tilskudd tidligslakting - 0,08 0,68 1,36 2,00 0,78 1,88 1,33 1,80 1,46 Tiltak: transp., fôring, bolus, anlegg og tap 4,87 4,73 3,66 1,02 3,35 1,65 0,74 1,56 1,41 0,50 Forskning, info. og adm. 0,09 0,22 0,50 0,17 0,15 0,09 0,15 0,19 0,16 0,17 Levendedyrmålinger 0,22 0,27 0,40 0,48 0,55 0,41 0,35 0,44 0,39 0,31 Kompensasjon for alternativt kosthold 1) - 1,20 0,95 1,21 1,21 0,85 0,87 0,80 0,49 0,53 Kassasjon 1,20 0,07 0,30 0,26 0,13 0,09 0,06 0,07 0,16 0,03 Totalt 6,36 6,56 6,09 4,50 7,40 3,87 4,06 4,39 4,41 3,00 1) Inkludert ordninger knyttet til bytting av rein til eget forbruk og nedfôring av matrein. Tabell er basert på regnskapstall for utbetalinger til tiltak mot radioaktivitet i driftsåret. Dette medfører et avvik i forhold til de reelle kostnadene til disse tiltakene i sesongen på grunn av etterslep i utbetalingene. Det vises også til tabell 4.7.5, der regnskapstall for tiltak mot radioaktivitet etter tiltakstype og reinbeiteområde i kalenderåret er presentert. Kostnader knyttet til tiltak mot radioaktivitet i perioden fra 1986/87 til 2000/01 er vist i figur Mill. kr Annet Kassasjon Foring Tidligslakt /87 87/88 88/89 89/90 90/91 91/92 92/93 93/94 94/95 95/96 96/97 97/98 98/99 99/00 00/01 Driftsår Figur Tiltakskostnader mot radioaktivitet i perioden 1986/ /00 (mill. kr).

109 Kapittel 8 Økologiske forhold Strukturelle tiltak Omstillingsprogrammet for Indre Finnmark Omstillingsprogrammet for Indre Finnmark ble etablert høsten 1993 med tilbakevirkende kraft for de som hadde slaktet ned flokkene sine etter 1. september Det overordnede målet var å legge forholdene til rette for utvikling av en økonomisk og økologisk bærekraftig reindrift i Finnmark. Virkemidlet var å redusere reintallet gjennom å redusere antall driftsenheter. I tillegg skulle programmet styrke næringsliv og utdanningsmuligheter for å integrere omstillere i det øvrige arbeidsmarkedet. Tilsammen 101 driftsenheter gikk ut i omstilling i perioden, derav 13 enheter i 1992/93, 19 enheter i 1993/94, 24 enheter i 1994/95 og 45 enheter i 1995/96. Omstillingsprogrammet for Indre Finnmark ble formelt avsluttet ved utgangen av Tabell viser status for omstillingsenhetene per 31. mars Tabell viser at av de 101 driftsenhetene som gikk ut i omstilling, er det 37 enheter som per har avviklet driftsenheten (konsesjonen er fjernet). Videre er det 64 driftsenheter som har gjenopptatt driftsenheten, hvorav 49 er registrert med rein og 15 er registrert uten rein i sluttstatus. Av de 37 driftsenhetene som har avviklet, er det 18 som har fått innvilget forlenget omstillingslønn. Tabell Status for driftsenhetene som har vært under omstilling i Indre Finnmark per 31. mars Gjenopptatt per Antall aktive Reinbeite- driftsenheter område Avviklet 1) Inaktive 2) Aktive 3) Totalt 1991/ /01 Polmak/Varanger 1 (1) Karasjok 7 (4) Øst-Finnmark 8 (5) Vest-Finnmark 29 (13) Totalt 37 (18) ) Med avviklede omstillingsenheter menes enheter som ikke er gjenopptatt. Tall i parentes angir avviklede omstillingsenheter som har fått innvilget forlenget omstillingslønn. 2) Med inaktive enheter menes driftsenheter uten rein i sluttstatus. 3) Med aktive enheter menes driftsenheter med rein i sluttstatus. Forlenget omstillingslønn På grunnlag av St.prp. nr. 1 ( ), utferdiget Landbruksdepartementet Tilleggsforskrift av vedrørende forlenget omstillingslønn for personer som det ikke kreves aktiv omstilling for etter omstillingsforskriften. Dette gjelder personer som var over 50 år da de gikk ut i omstilling. Ved søknad om forlenget omstillingslønn må søker erklære at driftsenheten ikke gjenopptas, og at den heller ikke overføres til livsarvinger. Arbeidskontoret behandler søknaden, og kan innvilge forlenget omstillingslønn med kr per år. Retten til sytingsrein i eget merke i annen driftsenhet opprettholdes. Ordningen med forlenget omstillingslønn opphører når søker går over på ordinær alderspensjon.

110 102 Kapittel 8 Økologiske forhold Av de 101 enhetene som har vært under omstilling, er det 1 enhet i Polmak/Varanger, 4 enheter i Karasjok og 13 enheter i Vest-Finnmark som per har gått over på forlenget omstillingslønn (det vises til tabell 8.2.1). Innløsning av driftsenheter Det lave gjennomsnittlige antall rein per driftsenhet i enkelte områder, særlig i Karasjok og Troms, og det økende antall driftsenheter med lite rein, gjør det vanskelig å oppnå akseptabelt gjennomsnittlig vederlag for arbeid og egenkapital per driftsenhet. Dette gjelder selv med en produksjon per rein som i de mest produktive områdene. I motsetning til andre primærnæringer, har antall personer tilknyttet reindriftsnæringen økt. Høyt antall rein i forhold til beiteressursene i enkelte områder synes ikke å skyldes høyt antall rein per enhet, men for mange enheter. I disse områdene vil det derfor ikke være tilrådelig at en fortsatt reintallsreduksjon skal skje gjennom redusert antall rein per driftsenhet. Dette vil svekke det økonomiske grunnlaget ytterligere. Derfor må det skje ved hjelp av en reduksjon av antall driftsenheter. Ressursgrunnlaget gir ikke økonomisk grunnlag for så mange personer i næringen som det er i dag. I reindriftsavtalen for 1998/99 ble det åpnet for å nytte midler fra Reindriftens Utviklingsfond (RUF) til innløsning av driftsenheter. Ordningen er hjemlet i Forskrift for Reindriftens Utviklingsfond, kapittel 5. Driftsenheter i reinbeitedistrikter som har store problemer med tilpasning og utnyttelse av ressursene kan bli innløst mot tilskudd etter denne ordningen. Ved avgjørelsen av om driftsenheten skal innløses skal det legges vekt på om innløsningen kan ha betydning for reintallstilpasningen i distriktet, om innløsningen kan bidra til en forbedring av ressursutnyttelsen i distriktet og om innløsningen kan bidra til utvikling av en bærekraftig reindrift i distriktet. Ved innløsning fraskriver innehaver av driftsenheten seg rettighetene som driftsenhetsinnehaver etter reindriftsloven, herunder retten til å overdra eller få overdratt driftsenhet. Innløser opprettholder retten til sytingsrein i eget merke til bevoktning i annen driftsenhet. Innløsningsbeløpet ytes som en engangsutbetaling med kr ,- per driftsenhet. Innløsningsordningen er frivillig og medfører en reduksjon av antall driftsenheter og rein i de distriktene hvor det er problemer med tilpasningen og utnyttelsen av ressursene. På grunn av dette har ordningen en sentral betydning i forbindelse med fastsettingen av øvre reintall i Finnmark, med påfølgende reduksjonskrav for det enkelte distrikt. For at ordningen skal være et effektivt virkemiddel framover, er det viktig at innløsningsbeløpet er av en slik størrelse at det er et reelt alternativ til de ordinære tilskuddsordningene. Videre er det viktig at man i behandlingen av søknadene vurderer resurssituasjonen i de enkelte distrikter. Høsten 2001 har områdestyrene i Finnmark tildelt flere nye midlertidige og permanente driftsenheter. I forbindelse med disse sakene har Staten ved Landbruksdepartementet signalisert at de vil gå inn og vurdere å legge restriksjoner på tilskuddsordningene for de nye driftsenhetene, slik at økonomisk støtte til disse faller bort. Videre har Reindriftsforvaltningen, som sekretariat for Reindriftsstyret, gitt melding til flere av de som har fått tildelt ny driftsenhet om at Reindriftsstyret vil vurdere en omgjøring av områdestyrenes vedtak med hjemmel i forvaltningsloven 35 andre ledd.

111 Kapittel 8 Økologiske forhold 103 Tabell Status for innløsningsordningen per Reinbeite- Antall søknader Antall innvilgede Antall innløste område 99/00 00/01 Totalt 99/00 00/01 Totalt 99/00 00/01 Totalt Polmak/Varanger Karasjok Øst-Finnmark Vest-Finnmark ) Øvrige områder Totalt ) En driftsenhet er under sluttbehandling, mens to driftsenheter har fått forlenget frist for oppfyllelse av innløsningsvilkårene frem til Tabell viser at 50 driftsenheter har søkt om innløsning fra ordningen trådte i kraft og frem til Av disse er det 32 driftsenheter som har fått tilsagn om innløsning, og av de 32 er det 21 (17 i 1999/00 og 3 i 2000/01) som per har oppfylt innløsningsvilkårene. For driftsåret 2001/02 er det per kommet inn 8 nye søknader om innløsning, hvorav en er fra Polmak/Varanger, to er fra Karasjok, tre er fra Vest-Finnmark, en er fra Nord- Trøndelag og en er fra Sør-Trøndelag/Hedmark. 8.3 Rovdyr Rein tapes gjennom året av ulike årsaker som grovt sett kan inndeles i fire kategorier; rovdyrtap, sykdom, ulykker og andre tap (tidligtap av kalv, tap som følge av ugunstige værog beiteforhold mv.). Økonomisk utvalg har funnet det riktig å behandle problematikken rundt rovdyrtapene særskilt i totalregnskapet. En vil her fokusere på rovdyrtap sett i forhold til erstatningsutbetalinger og produksjon. Stortingsmelding nr /97, om rovviltforvaltning, danner grunnlaget for forvaltningen av de store rovdyrene bjørn, ulv, jerv og gaupe. I meldingen legges det opp til at det skal legges til rette for levedyktige bestander av rovdyr i sentrale leveområder. Rein er det eneste beitedyret som finner sin næring i utmark hele året. Driftsformen gir i seg selv en økt tapsrisiko, og gjør reindriftsnæringa spesielt sårbar ved en økning i rovdyrstammene. De viktigste skadegjørerne på rein er gaupe, jerv og kongeørn. Resultater fra rovdyrprosjektene i Nord-Trøndelag (NINA 94/95) viser at i et normalår med den daværende rovdyrbestanden sto rovdyr bak % av de totale tapene, og tapsprosenten var på ca % av totalt antall rein i vårflokk.

112 104 Kapittel 8 Økologiske forhold 100 % 90 % 80 % 70 % 60 % 50 % 40 % 30 % 20 % 10 % 0 % Polmak/ Varanger Karasjok Rovdyrtap Sykdom Ulykker Andre tap Vest- Finnmark Figur Påståtte tap av rein i driftsåret 2000/01, fordelt etter tapsårsak og reinbeiteområde. Sør-Tr./ Hedmark Troms Nordland Nord- Trøndelag Reinbeiteområde Tamreinlag Figur viser samlede tap i driftsåret 2000/01 (påståtte tap) fordelt etter tapsårsak. Opplysningene er basert på reineiernes Melding om reindrift for driftsåret 2000/01. Andelen påståtte rovdyrtap for reinbeiteområdene samlet er 82 %. Nordland har de senere år hatt den høyeste andelen rovdyrtap i prosent av totale tap. I driftsåret 2000/01 utgjorde rovdyrtapene 87 % av samlet tap i dette reinbeiteområdet. Rovdyrtapenes andel av totaltapene i de nordligste reinbeiteområdene har økt betydelig de senere årene, og i 2000/01 utgjorde rovdyrtapene 83 % i både Polmak/Varanger, Karasjok og Vest-Finnmark (1996/97: Finnmark 47 %). Tabell Påståtte rovdyrtap i driftsåret 2000/01 fordelt etter type rovdyr (prosent). Reinbeiteområde Gaupe Jerv Bjørn Ulv Kongeørn Polmak/Varanger Karasjok Øst-Finnmark Vest-Finnmark Troms Nordland Nord-Trøndelag Sør-Tr./Hedmark Tamreinlag Totalt Tallmaterialet i Melding om reindrift gir også grunnlag for å se på fordelingen av tap mellom ulike rovdyr. Dette materialet viser at kongeørn gjennom flere år har stått for de største inngrepene i reinflokkene, men i de senere årene har jerven som predator ligget på omtrent samme nivå. Tabell viser at jerven også i 2000/01 sto for en tilnærmet lik andel av de totale tapene som kongeørn (henholdsvis 38 og 43 %). Gaupa er den tredje største predatoren

113 Kapittel 8 Økologiske forhold 105 totalt sett, med en andel på 17 %. Tabellen viser også at det er klare forskjeller mellom reinbeiteområdene når det gjelder i hvilken grad de ulike rovdyrene forårsaker tap. Gaupa står for den største andelen av tapene i Nord-Trøndelag (37 %). I Polmak-Varanger, Karasjok, og Sør-Trøndelag/Hedmark står jerv og kongeørn for omtrent samme andel av tapene. I Vest- Finnmark (49 %), Troms (39 %) og Tamreinlagene (65 %) er det kongeørn som tar den største andelen av byttedyrene kr Tamreinlag Sør-Tr./Hedmark Nord-Trøndelag Nordland Troms Vest-Finnmark Karasjok Polmak/Varanger År Figur Utbetalte rovdyrerstatninger til reindriftsnæringen i perioden (kalenderår). Figur viser utviklingen i utbetalte rovdyrerstatninger i perioden totalt og fordelt på reinbeiteområder. Det går frem av figuren at erstatningsutbetalingene hadde en bunn i 1992 på 2,6 mill. og en topp i 2000 på 31,7 mill. kr. Dokumentasjonsandelen for rovdyrtap er lav, og det er derfor i første rekke sannsynliggjorte tap som erstattes. Økningen i erstatningene etter 1994 skyldes økende rovdyrtap, men kanskje i enda sterkere grad at dokumentasjon av tap gjennom forskningsprosjekter og utredninger i tapsutsatte områder har gitt økt aksept for sannsynliggjorte tap. Erstatningssatsene har også økt i perioden. I tillegg til rovdyrerstatningene, er det også som følge av vanskelige driftsforhold med økende tap gjennomført ytterligere tiltak i enkelte reinbeiteområder. I 1997 stilte Landbruks-, Miljøvern- og Kommunal- og arbeidsdepartementet 5 mill. kr til disposisjon til tiltak for å gjenopprette en ordinær driftssituasjon i distrikter i Nord-Trøndelag reinbeiteområde som var rammet av ekstraordinært vanskelige driftsforhold. Midlene ble fordelt til driftsenhetene på bakgrunn av opplysninger gitt i Melding om reindrift. Det fordelte beløpet skulle brukes til kjøp av livdyr og investeringer til effektivisering og forbedring av driftssituasjonen for den enkelte driftsenhet i en gjenoppbyggingsfase. På initiativ fra fylkesmannen i Nordland sammenkalte Kommunal- og Regionaldepartementet til et møte høsten 1998, hvor det ble konkludert med at den kritiske tapsutviklingen innen reindriften i Troms, Nordland og Sør-Trøndelag/Hedmark skulle følges opp gjennom en tiltaksplan. Fase en av denne tiltaksplanen omfattet en utbetaling på kr til

114 106 Kapittel 8 Økologiske forhold driftsenheter i Nordland som var i akutt krise. Fase to omfattet en gjennomgang og beregning av støttetiltak for driftsenheter som er rammet i de tre reinbeiteområdene. Dette arbeidet er utført i samarbeid mellom Reindriftsforvaltningen, DN og Fylkesmennene ut fra en gjennomgang av relevante data fra perioden Fase tre i tiltaksplanen omfatter en gjennomgang av mer langsiktige tiltak, samt en samarbeidsplan for å motvirke framtidig tapsutvikling og dempe konfliktforholdet rein/rovvilt innenfor de rammer som Stortinget har satt. Gjennom en rekke skriftlige henvendelser til flere departementer fra siidagrupper og reinbeitedistrikter i Finnmark, Norske Reindriftsamers Landsforbund (NRL), Sametinget, Fylkesmannen i Finnmark samt ordførerne i Karasjok og Kautokeino, ble det meldt om krise for store deler av reindriften i Finnmark vinteren 2000/2001. NRL og Sametinget meldte også at reindriften i deler av Troms var i en tilsvarende situasjon. Landbruksdepartementet, Miljøverndepartementet og Kommunal- og regionaldepartementet gjennomførte tre separate møter med henholdsvis NRL, Sametinget og Fylkesmannen i Finnmark hvor disse presenterte rovvilttap og ekstreme klimaforhold som hovedårsakene til dagens krisesituasjon for deler av reindriften i Finnmark og Troms. De økonomiske problemene for reindriftsfamiliene ble trukket fram av samtlige. Det ble også uttrykt sterk bekymring for de ringvirkninger dette kunne få for de kulturelle og sosiale forhold innen reindriftsmiljøene. Slik ble det framholdt at situasjonen, foruten å sette eksistensgrunnlaget til et stort antall familier i fare, også truet reindriften som næring og bærer av samisk kultur i disse områdene. I St.prp. nr. 54 ( ) uttrykker Regjeringen bekymring for de store økonomiske problemene i reindriften i deler av Finnmark og Troms, og de ringvirkningene dette kan få for livssituasjonen og de kulturelle forholdene innen reindriftsmiljøene. Videre viser Regjeringen til at det akutte ved tapssituasjonen krever strakstiltak med ekstraordinær støtte. Regjeringen foreslo derfor en bevilgning på 20 mill. kr som ekstraordinær støtte etter store tap og produksjonssvikt i næringen. Det ble presisert at støtten skal settes inn overfor driftsenhetene i de distriktene som er sterkest rammet, og da koblet opp mot de siste årenes produksjonssvikt i næringen uavhengig av årsaksforhold (som bl.a. store rovdyrtap, ugunstige klimatiske forhold og nedslitte beiter). Nærmere retningslinjer for støtteordningen ble utarbeidet av Landbruksdepartementet i samråd med Finansdepartementet, Miljøverndepartementet, Kommunal- og regionaldepartementet, Sametinget og Norske Reindriftsamers Landsforbund. Utbetalingene ble effektuert av Reindriftsforvaltningen sommeren 2001 med bakgrunn i forskrift om ekstraordinær støtte etter store tap og produksjonssvikt i reindriften til driftsenheter innen deler av Øst-Finnmark, Vest- Finnmark og Troms reinbeiteområder. Tabell viser påståtte rovdyrtap i prosent av påståtte totale tap etter reinbeiteområde. Erstattede rovdyrtap i prosent av påståtte totale tap fordelt etter reinbeiteområde, er vist i tabell

115 Kapittel 8 Økologiske forhold 107 Tabell Påståtte rovdyrtap i forhold til påståtte totale tap (prosent). Reinbeiteområde 1997/ / / /01 Øst-Finnmark Vest-Finnmark Finnmark Troms Nordland Nord-Trøndelag Sør-Tr./Hedmark Tamreinlag Totalt Tabell viser at andelen påståtte rovdyrtap har økt fra 59 % i 1997/98 til 82 % i 2000/01. Det går også frem av tabellen at andelen påståtte rovdyrtap varierer både mellom reinbeiteområdene og innenfor reinbeiteområdene i perioden. Endringene i andel påståtte rovdyrtap i de ulike reinbeiteområdene mellom år må ses i forhold til endringer i størrelsen på totaltapet, som også er påvirket av andre tap. Beregningene i tabell er gjort i forhold til totale tap. Variasjon i andel påståtte rovdyrtap mellom år og mellom områder i tabell er derfor med på å forklare deler av forskjellene mellom områder og år i tabell Tabell Erstattede rovdyrtap i forhold til påståtte totale tap (prosent). Reinbeiteområde 1997/ / / /01 Øst-Finnmark Vest-Finnmark Finnmark Troms Nordland Nord-Trøndelag Sør-Tr./Hedmark Tamreinlag Totalt Tabell viser at andel erstattede tap i prosent av totale tap varierer mellom 23 % i driftsåret 1997/98 og 28 % i driftsåret 2000/01. Nord-Trøndelag er det reinbeiteområdet som perioden sett under ett har den største andelen erstattede tap i forhold til påståtte totale tap (rundt 50 %), selv om andelen har sunket til 34 % i driftsåret 2000/01. I Finnmark, som har den laveste andelen erstattede tap, varierer andelen fra 16 % i 1997/98 til 25 % i 2000/01. Fra og med driftsåret 1996/97 har Fylkesmannen, fra tidligere å være et rådgivende organ, overtatt avgjørelsesmyndigheten for erstatningssøknader fra reindriftsnæringen fra DN. Sistnevnte organ er nå klageinstans. Til tross for at de nye reglene er ment å gjøre erstatningssakene mer smidige, er kravet til dokumentasjon det samme som tidligere. Erstatningssatsene fastsettes på grunnlag av oppnådde priser i det enkelte distrikt. Erstatningssatsene per dyr skal dekke kjøttverdi, livdyrverdi og tilskudd etter reindriftsavtalen. Det er også åpnet for å gi kompensasjon for omkostninger, ulemper og følgeskader som har en direkte årsakssammenheng med skader på rein. Med ulempe menes økonomiske tap eller ekstrautgifter som har direkte sammenheng med den skaden som er forvoldt. Ulempekompensasjonen utgjør i utgangspunktet 25 % av

116 108 Kapittel 8 Økologiske forhold erstatningsbeløpet, men regelverket åpner for å gi en kompensasjon på inntil 50 % av det fastsatte erstatningsbeløpet. Den nye ordningen innebærer også at reineierne kan nektes erstatning dersom reinflokken har hatt for dårlig tilsyn, eller hvis dyrene er i for dårlig kondisjon. Hvis det oppgis uriktige opplysninger, kan erstatningen reduseres eller bortfalle. Det skal gis erstatning når det er ført bevis for at skaden er voldt av gaupe, jerv, bjørn, ulv eller kongeørn. Det samme gjelder når det gjennom kadaverfunn og/eller dokumentert rovdyrforekomst er sannsynliggjort at tapene skyldes disse fem rovdyrartene. Reduksjonen av flokkene som følge av rovdyrtap medfører tapt produksjon både på kort og lang sikt. På kort sikt innebærer dette tap av kjøttproduksjon i tapsåret, og på lang sikt omfatter det tapt kalve- og kjøttproduksjon fra tapte livdyr. Økonomisk utvalg har i denne sammenhengen valgt å se på påståtte rovdyrtap som en del av kjøttproduksjonen (produksjon til rovdyrmat). Beregningene viser hvordan kjøttproduksjonen ville vært uten rovdyrtap i dagens situasjon uten noen annen ytre påvirkning (som f.eks. prisendringer eller økning i andre tap), og forutsatt at dagens kvantum til rovdyrtap ble slaktet. Utvalget understreker at dette er en teoretisk tilnærming. Opplysningene om reintall, produksjon og rovdyrtap er basert på reineiernes opplysninger i Melding om reindrift. Kvantum er beregnet ut fra gjennomsnittsvekter på kalv og voksne dyr levert til slakteri, ut fra opplysninger fra registrerte slakteribedrifter. I verdiberegningene er gjennomsnittsprisen for de ulike reinbeiteområdene i driftsåret nyttet. Figur viser totalproduksjon i tonn for driftsåret 2000/01, fordelt på produsert kvantum til slakteri, privat omsetning/forbruk og påståtte rovdyrtap, fordelt etter reinbeiteområde Tonn Polmak/ Varanger Karasjok Slakteri Privat Påståtte rovdyrtap Vest- Finnmark Sør-Tr./ Hedmark Figur Totalproduksjon i tonn inkludert påståtte rovdyrtap, fordelt etter reinbeiteområde driftsåret 2000/01. Troms Nordland Nord- Trøndelag Reinbeiteområde Tamreinlag Produksjonen til slakteri og beregnet privat forbruk og omsetning utgjør tilsammen tonn i driftsåret 2000/01. Hvis en legger til et beregnet kvantum til rovdyrtap på tonn, gir dette en beregnet totalproduksjon på tonn. For alle reinbeiteområdene samlet innebærer dette et produksjonstap på 50,6 %. Det største prosentvise produksjonstapet som følge av

117 Kapittel 8 Økologiske forhold 109 rovdyr finner vi i Vest-Finnmark. Her utgjør det beregnede rovdyrtap hele 70,6 % av totalproduksjonen, men også i Karasjok og Troms utgjør rovdyrtapene over 60 % av den beregnede totalproduksjonen. Produksjonstallene indikerer omfanget av produksjonen dersom rovdyrtapene i stedet ble tatt ut som slakt i driftsåret. Det presiseres derfor at tallmaterialet ikke viser produksjonstall basert på disposisjoner som driftsenhetene ville ha gjort i en situasjon uten rovdyrtap. Samlet for reinbeiteområdene øker verdien av den beregnede totalproduksjonen (dvs. produksjon inklusive beregnet verdi av rovdyrtapene) fra 112 mill. kr i 1999/00 til 143 mill. kr i 2000/01 (+ 27,7 %). Dette indikerer en tapt slakteverdi på 72,6 mill. kr som følge av rovdyrtap i driftsåret. Verdien av totalproduksjonen inkludert påstått rovdyrtap er beregnet ut fra totalkvantum inkludert påståtte rovdyrtap og gjennomsnittspris for driftsåret 2000/01. Denne beregningen tar altså ikke hensyn til eventuelle endringer i gjennomsnittsprisen som følge av endringer i markedspris og slakterienes utbetalingspris til reineier ved en kvantumsøkning. 8.4 Status ressurssituasjonen Det totale arealet av reinbeiteland (bruttoarealet) i Norge er på drøyt km 2, og utgjør over 40 % av Norges landareal. Dette området berører rundt 140 av landets kommuner fra Hedmark i sør til Finnmark i nord, samt i Nord-Gudbrandsdalen, Valdres og Nord-Østerdalen. Både flyttemønster og arealbruk varierer mellom områdene. Dette har i hovedsak sammenheng med ulike naturgitte forhold. Sammenholdes de enkelte reinbeiteområdenes bruttoareal med reintallet i vårflokk, finner en store forskjeller i dyretetthet mellom områdene. Dette har sammenheng med en rekke faktorer, slik som variasjoner i snøforhold, berggrunn, vegetasjon og topografi, ulikt omfang av inngrep og forstyrrelser, konvensjonsbeiting på begge sider av den norsk-svenske grensen samt tilpasning mellom reintall og beiteressurser. Tabell viser bruttoareal og reintall per arealenhet (korrigert reintall per ). Tabell Bruttoareal og reintall per arealenhet (per ). Reinbeiteområde Bruttoareal 1) Reintall per Antall km 2 Antall dyr Dyr per km 2 Polmak/Varanger ,3 Karasjok ,8 Øst-Finnmark ,6 Vest-Finnmark ,5 Troms ,4 Nordland ,3 Nord-Tr.lag ,7 Sør-Tr./Hedmark ,6 Samisk reindrift ,2 Tamreinlag ,9 Reindrift totalt ,2

118 110 Kapittel 8 Økologiske forhold 1) Bruttoareal er i hovedsak beregnet ved hjelp av reindriftsforvaltningens digitale arealbrukskart. I bruttoarealet inngår alt landareal og de fleste vann. Bruttoarealet for tamreinlagene er basert på anslag. Flyttemønsteret i reindriften varierer mellom ulike områder på grunn av naturgitte forhold, men også fordi det naturgitte flyttemønstret over tid har måttet tilpasse seg nasjonalpolitiske forhold. Eksempler på slike nasjonalpolitiske forhold er grensestegninger mot Russland og Finland, reinbeitekonvensjonen med Sverige og et økende omfang av fysiske inngrep og andre menneskelige forstyrrelser i reinbeiteland. I Finnmark skjer vinterbeitingen i innlandet og sommerbeitingen ved kysten eller på øyene. Vår- og høstbeitingen skjer i hovedsak i den mellomliggende sonen. I Troms skjer flyttingen over korte avstander, og oftest innen samme distrikt. Reindriften i Nordland har et todelt flyttemønster, hvor noen distrikter flytter til vinterbeiter i Sverige, mens andre har sine vinterbeiter ved kysten. I Nord-Trøndelag har de fleste distriktene kystnære vinterbeiter, men det foregår også vinterbeiting i innlandet. Flyttingen i Sør-Trøndelag/Hedmark foregår i hovedsak fra barmarksbeiter i nord til vinterbeiter i sør. Tamreinlagene nytter generelt mer kystnære høyfjellsområder i nordvest som barmarksbeite, og mer kontinentale og lavereliggende fjell- og skogsområder i sørøst som vinterbeite. Beitesituasjonen i Finnmark kjennetegnes i sterk grad ved at store deler av beiteressursene forvaltes som en allmenningsressurs, med åpen adgang for et større antall reindriftsutøvere (fellesbeitedistrikt 17/18 og 30/31). Situasjonen preges av to motstridene interesser; en felles interesse for å sikre maksimalt langvarig utbytte, og den enkeltes interesse av å til enhver tid sikre best mulig utbytte for sin egen driftsenhet. Driftsenheter som reduserer sitt reintall skaper med andre ord rom for andre til å øke reintallet, for derved å skape seg en sterkere posisjon i kampen om de marginale beiteressursene. Kortsiktige gevinster for den enkelte kan på denne måten ende med langsiktig ressurskrise for alle. 8.5 Arealinngrep Reindrift er en svært arealkrevende næring, både på grunn av marginale beiteområder og på grunn av reinens behov for ulike sesongbeiter og flytteveier mellom dem. Menneskelig virksomhet i reinbeiteland kommer i tillegg til den naturlige forstyrrelsen fra bla. rovdyr som reinen alltid har måttet leve med. Selv om vel 40 % av Norges areal utnyttes til beite for tamrein, er reindriften en liten næring i nasjonal målestokk. I samisk og lokal sammenheng har den likevel stor betydning økonomisk, sysselsettingsmessig og kulturelt. På bakgrunn av nasjonale forpliktelser etter Grunnlovens 110 a og internasjonale avtaler som ILO-konvensjonen og FN-konvensjoner, ses reindriftspolitikken i en generell same- og samfunnspolitisk sammenheng. Reindriftspolitikken er derfor bygd på to selvstendige grunnlag; en næringspolitisk produksjonsverdi og en samepolitisk kulturverdi. Iinngrep og forstyrrelser innenfor reinbeiteområdene har akselerert de siste tiårene. Dette har ført til varig reduksjon av arealer som reindriften har til rådighet, og til økte forstyrrelser for reinflokkene. Direkte konsekvenser av inngrep og forstyrrende aktivitet kan være permanent tap av det beiteland som nedbygges eller oppdyrkes, samt hindringer i reinens trekk- eller flyttleier.

119 Kapittel 8 Økologiske forhold 111 Indirekte konsekvenser kan være midlertidig tap eller redusert bruk av omkringliggende beiteland, merarbeid for reineier og stress for reinen. Totaleffekten av mange små inngrep og forstyrrende aktiviteter er oftest større enn hva summen av de enkelte inngrep skulle tilsi. Dette henger sammen med oppstykking av beiteområdene, som vanskelig lar seg forene med reinens behov for sammenhengende friområder og trekkleier. En slik fragmentering av reinbeiteland har vært, og er trolig, en av de alvorligste truslene mot reindriftens arealgrunnlag. På den andre siden bidrar reindriften med inngrep og ferdsel som har innvirkning på arealinteresser, og da spesielt naturverninteressene og jakt- og friluftsinteressene. Lange sperregjerder, utstrakt barmarkskjøring og overbeiting kan medføre skader på jordsmonn, vegetasjon og fauna, som forringer naturmiljø og naturopplevelser for andre brukere. Sannsynligheten for at reindriften vinner forståelse for at det er nødvendig å begrense inngrep i reinbeiteland, øker dersom reindriften også viser forståelse for andre arealinteresser ved sine inngrep og sin bruk av arealene. Felles for alle reinbeiteområdene er at de har lav reintetthet (antall rein per km 2 ) på forholdsvis store arealer. Selv om reintettheten på distriktsnivå er lav, betyr ikke det at eventuelle inngrep i reinbeiteområdene ikke vil ha stor betydning for reindriften. Reindriften foregår på 8 ulike årstidsbeiter. I hver årstid er det svært begrensede arealer som kan nyttes til beite, og det kan oppstå situasjoner der hele reinflokken må samles på et lite område. Dette gjelder for eksempel på vårvinteren da det meste av beitet vil være utilgjengelig under snø og is. Tettheten av rein på beite på de tilgjengelige arealene vil da være svært høy, og kapasiteten her vil være bestemmende for hvor mange rein distriktet kan ha på beite gjennom året. Det er slik at hvis reinen ikke overlever vårvinteren, så vil man heller ikke kunne ha den på de 7 andre årstidsbeitende selv om tilgangen på beite i disse områdene er rikelig. På bakgrunn av de nevnte forholdene er det et behov for å få et sterkere vern av reindriftens arealer, og da særlig de arealene som er av avgjørende betydning for en bærekraftig reindrift. Hvilke arealer dette er, vil variere mellom reinbeitedistriktene. Reindriftsforvaltningen vil ha som prioritert oppgave å utarbeide en metode for å lokalisere disse arealene og utarbeide en verdiklassifisering på allerede eksisterende arealbrukskart. Det forutsettes at disse kartene blir viktige innspill i planprosessene for å medvirke til at utbygging og inngrep skjer i de områdene som har minst betydning for reindriften. Plan- og bygningsloven er den eneste i dagens lovverk som gir reindriften og dens ressursgrunnlag et minimum av arealvern. Reindriftsloven, som burde klargjøre en del rettigheter vedrørende arealbruk, har vist seg i liten grad å være en reguleringslov for reindriften. Dagens plan- og bygningslov avgrenser reindriftens rolle til å være høringsinstans og innsigelsesmyndighet i forhold til kommunens arealplan, reguleringsplaner og andre arealsaker. Distriktsstyrene i berørte reinbeitedistrikt er høringsinstans, mens områdestyrene er innsigelsesmyndighet i arealplansaker og reguleringssaker. Reindriftsforvaltningens områdekontorer er faglig rådgiver for distriktsstyrene og områdestyrene i slike saker, og saksbehandler for områdestyrene. Plan- og bygningsloven er under revisjon. Et eget utvalg - Planlovutvalget, ble oppnevnt i statsråd 23. oktober (På initiativ fra Landbruksdepartementet og Kommunal- og regionaldepartementet ble Planlovutvalget utvidet med en reindriftsrepresentant høsten 2001). Utvalget skal se på behovet for en revisjon av planbestemmelsene i Plan- og bygningsloven og tilgrensede lover og forskrifter. Planlovutvalgets funksjonstid er fire år. Utvalget skal avgi

120 112 Kapittel 8 Økologiske forhold to delutredninger (NOU), den første ble overlevert Miljøvernministeren 31. januar d.å. Den andre delinnstillingen skal innholde konkrete forslag til revidert lovtekst, og blir lagt fram innen utgangen av år Høringsfristen til den første delutredningen var 1. juli Det er viktig at reindriftens interesser deltar aktivt og samlet i Planlovutvalgets videre arbeid med revisjon av planleggingsbestemmelsene, slik at plan- og bygningsloven kan videreutvikles til et verktøy som i sterkere grad synliggjør reindriftens behov og interesser og ivaretar disse i de ulike planprosessene. Sikring av den sørsamiske reindriften I Sør-Trøndelag/Hedmark reinbeiteområde har det vært en rekke rettssaker vedrørende reindriftens rett til å benytte privat utmark i sin utøvelse av reindrift innen reinbeitedistrikt. De fleste av rettssakene har resultert i at reindriften ikke har blitt tilkjent beiterettigheter på de omtvistede arealene. Dette har medført både en reduksjon og en fragmentering av reindriftsarealene som igjen har skapt lite hensiktsmessige driftsforhold. Aursundensaken I forbindelse med reindriftsavtaleforhandlingene for 1998/99 framsatte NRL krav om at myndighetene måtte avklare nærmere hvordan de vil følge opp situasjonen som har oppstått i de sørsamiske områdene etter Høyesteretts dom i Aursundensaken høsten Det ble her uttrykt en klar vilje fra Regjeringens side til å sikre næringsgrunnlaget for den sørsamiske reindriften, og det ble forutsatt at en slik sikring primært skulle skje gjennom leieavtaler. Det vises til St.prp. nr. 49 ( ) og St. meld. nr. 18 ( ). Den 6. april 1998 krevde Riast Hylling reinbeitedistrikt med hjemmel i reindriftsloven 31 ekspropriasjon av beiteretten for rein i de områdene som er omfattet av Høyesteretts avgjørelser fra 1897 og 1997, et areal på om lag 121 kvadratkilometer. På denne bakgrunn ble det oppnevnt et Statlig forhandlingsutvalg og et grunneierutvalg. Utvalgene kom fram til en anbefalt avtale 4. februar Den anbefalte reinbeiteavtalen er forelagt Riast Hylling reinbeitedistrikt med det resultat at distriktet opprettholder sin ekspropriasjonssøknad. Videre har en vesentlig del av grunneierne gitt tilbakemelding til Landbruksdepartementet om at de ikke ønsker å slutte seg til den anbefalte avtalen. Våren 2001 fikk Landbruksdepartementet oversendt en forespørsel fra Nordsida grunneierlag om å gjenoppta forhandlingene i det området som ligger nord for Aursunden. Landbruksdepartementet imøtekom dette ønsket. Etter en vurdering av de siste innspillene fra Nordsida grunneierlag og tilslutningen til den anbefalte avtalen har Landbruksdepartementet valgt å realitetsbehandle ekspropriasjonssøknaden. Selbusaken Saken ble reist for Midt-Trøndelag herredsrett 12. desember 1995 av eierne av til sammen 229 bruk. Bakgrunnen for saksanlegget var at Selbu kommune hadde gitt Riast Hylling reinbeitedistrikt og Essand reinbeitreinbeitedistrikt rett til å uttale seg i arealsaker som ble behandlet etter plan- og bygningsloven, og da særlig saker om reguleringsplaner for hyttefelt og veier. Videre ble det anført at reinflokkene hadde blitt større i de seneste tiår, med større

121 Kapittel 8 Økologiske forhold 113 press på beiteområdene og beiting på nye områder til følge. I stevningen ble det nedlagt påstand om at Essand reinbeitedistrikt og Riast Hylling reinbeitedistrikt ikke har rett til reinbeite på saksøkernes eiendommer. Midt-Trøndelag herredsrett, som var satt med to fagkyndige meddommere, en bonde og en reindriftsagronom, frifant distriktene i dom av 19. august Herredsrettens dom ble avsagt under dissens. Den ene meddommeren stemte for å ta grunneiernes påstand til følge. De to dommerne i flertallet hadde hver sin begrunnelse. Meddommeren bygde på at reinbeitedistriktene hadde ført bevis for at de hadde beiterett i tvisteområdene, mens rettens formann avgjorde saken etter bevisregelen i reindriftsloven av 9. juni 1978 nr første ledd tredje punktum, som fastsetter at utmarksstrekninger som inngår i reinbeiteområder, er å anse som lovlig reindriftsareal med mindre annet følger av «særlige rettsforhold». Grunneierne anket herredsrettens dom til Frostating lagmannsrett. Under saksforberedelsen trakk én av grunneierne seg fra saken. Lagmannsretten, som også var satt med fagkyndige meddommere - en bonde og en reindriftsagronom stadfestet Herredsrettens dom den 17. august Også Lagmannsrettens dom ble avsagt under dissens. Flertallet, rettens formann og de to meddommerne, fant at beiterett senest i 1892 var ervervet ved alders tids bruk, og at retten omfatter hele tvisteområdene. Mindretallet, to fagdommere, fant at Essand ikke har beiterett i sitt tvisteområde. Riast Hylling har derimot, etter mindretallets syn, beiterett i om lag halvparten av tvisteområdet for dette reinbeitedistriktet - sør for en rett linje trukket mellom utspringene for elvene fra Usmesjøen og Lille Kalvsjøen. Lagmannsrettens dom ble anket til Høyesterett av eierne av til sammen 201 eiendommer. Ankegrunner var feil rettsanvendelse og bevisbedømmelse. Etter at ankeforhandling var gjennomført for Høyesterett i avdeling, besluttet retten 28. november 2000 med hjemmel i plenumsloven av 25. juni 1926 nr. 2 4 første ledd jf. 3 at saken i sin helhet skal avgjøres av den samlede Høyesterett. Den 21. juni 2001 stadfestet Høyesterett i plenum Lagmannsrettens dom. Det var også dissens i Høyesterett. Mindretallet, 6 dommere, var enige med flertallet i spørsmålet om beiterettens utstrekning i det omtvistede området i Riast Hylling reinbeitedistrikt, men mente at Essand reinbeitedistrikt ikke hadde beiterettigheter i deler av tvisteområdet. Dommen gir samene medhold i at de har opparbeidet en selvstendig rett til reindrift i hele tvisteområdet og da på bakgrunn av alders tids bruk. I forhold til tidligere dommer er den avklarende i den forstand at Høyesterett nå kan sies å ha lagt mer vekt på tradisjonell samisk reindriftsutøvelse som rettsskapende bruk, og da uavhengig av eiendomsretten. Virkningen for grunneierne er at deres eiendomsrett i utmarksstrekningene er beskåret av reindriftsretten med det innhold denne har i medhold av reindriftsloven. For reinbeitedistriktene betyr den at deres nåværende bruk er rettmessig og uavhengig av eiendomsretten og de rettigheter som er utledet av denne. Det er nærliggende å tro at dommen vil kunne bidra til flere minnelige løsninger som alternativ til ytterligere saker for domstolene. Her kan det vises til at konflikten mellom flere grunneiere i Holtålen kommune og reindriftsutøverne i Riast Hylling reinbeitedistrikt har funnet sin løsning i etterkant av avgjørelsen i Selbusaken.

122 114 Kapittel 9 Vurderinger og analyser av materialet 9. Vurderinger og analyser av materialet 9.1 Vurderinger av situasjonen i de ulike reinbeiteområdene Økonomisk utvalg ser det som en hovedoppgave å peke på hovedtrekk i reindriftens økonomiske utvikling i forhold til mål og virkemidler for næringen. Primært er det en oppgave å legge fram regnskap for siste år og prognose for utviklingen det påfølgende året. Utvalget peker også på mer generelle og langsiktige utviklingstrekk som antas å ha betydning for partenes utforming av reindriftspolitikken. Økonomisk utvalg har tidligere påpekt at forskjellene innenfor de enkelte reinbeiteområdene ofte kan være større enn mellom reinbeiteområdene. Likevel er det slik at utviklingen i de ulike reinbeiteområdene er forskjellige, og at det er klare regionale forskjeller. Utvalget vil derfor gi en særskilt oversikt over utviklingen i de ulike reinbeiteområdene. I fremstillingen i dette kapitlet blir det gjennomgående lagt vekt på utviklingen for følgende hovedposter: Kjøttinntekter (ikke korrigert for endringer i reinhjordverdien). Kostnader. Statstilskudd. Erstatninger. Statstilskuddene omfatter ordinære tilskudd og tiltak mot radioaktivitet, fra og med 1995 er andre tilskudd inkludert, fra og med 1996 er tilskudd til binæringer inkludert og fra og med 1997 er ekstraordinære tilskudd inkludert. Erstatninger for arealinngrep er inkludert i erstatninger fra og med Det gjøres oppmerksom på at det er brukt ulik skalering på y-aksen på figurene i kapittel 9.1.

123 Kapittel 9 Vurderinger og analyser av materialet 115 Polmak/Varanger kr Kjøttinntekter Kostnader Statstilskudd Erstatninger År Figur Utvikling i størrelsen på en del hovedposter i reindriftens totalregnskap i Polmak/Varanger i perioden (faste 1998-kroner). Figur viser at kjøttinntektene i Polmak/Varanger var relativt stabile frem til Fra 1995 til 1996 ble imidlertid disse inntektene dramatisk redusert. Reduksjonen i kjøttinntektene må i hovedsak tilskrives en dårlig kalveproduksjon våren 1996 kombinert med store tap. Samtlige distrikter har redusert sine slaktevolum, men det er særlig nedgangen i slaktevolum i ett distrikt (distrikt 6) som gir de store utslagene. Fra 1996 til 1997 var det en mindre økning i inntektene, men det fortsatt lave nivået skyldes ettervirkninger av tapene i I perioden 1997 til 2000 ble kjøttinntektene redusert fra 9 til 6 mill. kr, som er det laveste nivået i sammenligningsperioden. Årsaken til nedgangen i inntektene kan etter Økonomisk utvalgs oppfatning knyttes til vanskelige biologiske forhold. Mye av nedgangen kan tilskrives en vanskelig vår i 1996, men vektregistreringer viser også at beitebelegget i enkelte distrikter er høyt. Reduksjonen i kostnadene i 1997 har trolig sammenheng med tap og påfølgende dårligere likviditet. For de øvrige hovedpostene i figuren er det bare små endringer. Selv om statstilskuddene synes å flate ut, er det verdt å merke seg at Polmak/Varanger gjennom hele perioden har hatt et lavt tilslag på produksjonstilskudd på grunn av at slaktekravene ikke oppfylles. Det er ellers verdt å merke seg at både kjøttinntektene og kostnadene er på sitt laveste nivå, og at statstilskuddene og erstatningene er på sitt høyeste nivå i 2000.

124 116 Kapittel 9 Vurderinger og analyser av materialet Karasjok kr 0 Kjøttinntekter Statstilskudd Kostnader Erstatninger År Figur Utvikling i størrelsen på en del hovedposter i reindriftens totalregnskap i Karasjok i perioden (faste 1998-kroner). Etter å ha ligget på et tilnærmet stabilt nivå i begynnelsen av perioden falt kjøttinntektene i Karasjok fra Parallelt med det lave slakteuttaket var det en reduksjon i reintallet på 12 % fra 1996 til Årsakene til denne utviklingen er etter Økonomisk utvalgs mening å finne i svært dårlige kalvingsresultater sammenholdt med store tap av rein på beite. Fra 1996 er inntektsnivået for første gang under nivået for kostnadene. Mens inntektene faller viser kostnadene en trendmessig økende tendens, unntatt i perioden 1999 til 2000 hvor også kostnadene reduseres. Kjøttinntektene er på sitt laveste nivå i sammenligningsperioden i 2000, etter en reduksjon på 39 % fra Statstilskuddene øker i perioden fra 1994 til I 1998 er ekstraordinære overføringer i forbindelse med krisevinteren 97 inkludert i statstilskudd, noe som er med på å bidra til at kurven for statstilskudd ligger over kjøttinntektene dette året. Samtidig har det vært en økning i erstatningsutbetalingene som følge av høyere rovdyrerstatninger. Den samlede tendens er likevel at vederlag for arbeid og egenkapital per driftsenhet er svært lavt. Data som Økonomisk utvalg har lagt fram tidligere viser at både produksjonen per dyr og det totale inntektsnivået i Karasjok er lavt.

125 Kapittel 9 Vurderinger og analyser av materialet 117 Vest-Finnmark kr Kjøttinntekter Statstilskudd Erstatninger Kostnader År Figur Utvikling i størrelsen på en del hovedposter i reindriftens totalregnskap i Vest-Finnmark i perioden (faste 1998-kroner). Etter at kjøttinntektene i 1995 var på omlag samme nivå som i 1992 og 1993, har inntektene falt dramatisk i siste del av perioden. Tendensen er den samme som i Karasjok. Selv om det var en viss økning i slakteverdien fra 1997 til 1999, var situasjonen også påvirket av at reintallet ble redusert med rein i vårflokk fra 1997 til Våren 1997 var preget av ekstraordinære tap og dårlig kalvetilgang (krisevinteren -97). Fra 1996 har kjøttinntektene ligget under kostnadene, mens de fra 1997 til 2000 også har ligget under statstilskuddene. Dette er en dramatisk utvikling, særlig sett i forhold til at inntjeningen i Vest-Finnmark har vært lav over en lengre periode. Den kraftige økningen i inntektsoverføringene fra 1997 til 1998 har sammenheng med at hovedtyngden av de ekstraordinære overføringene i forbindelse med krisevinteren 97 ble utbetalt i Økningen i erstatningene skyldes økte rovdyrerstatninger. Problemstillingene i Vest-Finnmark er sammensatte. Situasjonen i reinbeiteområdet er preget av et for høyt reintall i forhold til beiteressursene i enkelte distrikter, noe som fører til lavere produktivitet. Det vises i denne sammenheng til de senere års vekt- og beiteregistreringer.

126 118 Kapittel 9 Vurderinger og analyser av materialet Troms kr Kostnader Kjøttinntekter Statstilskudd Erstatninger Figur Utvikling i størrelsen på en del hovedposter i reindriftens totalregnskap i Troms i perioden (faste 1998-kroner). Den økonomiske situasjonen i Troms har i mange år skilt seg ut fra de øvrige reinbeiteområdene. Med to unntak har kostnadene i perioden fra 1991 til 2000 ligget over kjøttinntektene. Videre er det karakteristisk i forhold til øvrige reinbeiteområder at forskjellen mellom kostnader og inntekter har økt stadig sterkere utover i perioden. Økt slakteuttak og en sterk prisøkning fra 1998 til 1999 medførte en forbedring i 1999, men i 2000 er situasjonen verre enn noen gang tidligere. På grunn av særegne driftsforhold har reinbeiteområdet fått etablert et flatt driftstilskudd på kr med særskilte slaktekrav. Generelt har reinbeiteområdet meget vanskelige vinterbeiteforhold. Dette gjelder i særlig de distriktene som har konvensjonsbeiter i Sverige, men de siste årene har situasjonen forverret seg ytterligere også i øy-distriktene. Reinbeiteområdet har også hatt store rovdyrtap i hele perioden. I tillegg til den vanskelige situasjonen totalt, kjennetegnes Troms ved mange små driftsenheter. I 2000 hadde hver av driftsenhetene i Troms gjennomsnittlig 171 rein (vårflokk). Til sammenligning hadde hver av driftsenhetene i Karasjok, som ligger nærmest i denne sammenheng, gjennomsnittlig 229 rein. Disse faktorene innebærer både et strukturelt problem og et kostnadsproblem med tilhørende behov for tilførsel av inntekter utenfra. År

127 Kapittel 9 Vurderinger og analyser av materialet 119 Nordland kr Kjøttinntekter Kostnader Statstilskudd Erstatninger År Figur Utvikling i størrelsen på en del hovedposter i reindriftens totalregnskap i Nordland i perioden (faste 1998-kroner). Utviklingen i Nordland i den siste tiårsperioden kjennetegnes i grove trekk av minkende kjøttinntekter, økende erstatninger og svakt økende kostnader. Statstilskuddene har vært relativt stabile etter Økt rovdyrbelastning er den viktigste årsaken til reduksjonen i kjøttinntektene. Selv om erstatningsutbetalingene er forsinket på år, er økningen i erstatningene fra 1995 en erkjennelse av økte tap. Det er en klar sammenheng mellom trendene i erstatninger og kjøttinntekter sist i perioden. Fra 1997 har erstatningene vært høyere enn kjøttinntektene. Kostnadene viser en svakt økende tendens gjennom hele perioden. Fra 1994 ligger kostnadene over kjøttinntektene, noe som i vesentlig grad skyldes nedgang i kjøttinntektene. Kostnadsnivået ligger imidlertid betydelig lavere enn summen av kjøttinntekter og erstatninger.

128 120 Kapittel 9 Vurderinger og analyser av materialet Nord-Trøndelag kr Kjøttinntekter Statstilskudd Kostnader Erstatninger År Figur Utvikling i størrelsen på en del hovedposter i reindriftens totalregnskap i Nord-Trøndelag i perioden (faste 1998-kroner). Perioden sett under ett viser kjøttinntektene en fallende tendens i Nord-Trøndelag, med bunnoteringer i 1994, 1998 og I 1999 var kjøttinntektene over nivået fra Deler av forskjellen i kjøttinntektene fra 1998 til 1999 kan forklares med forskyvninger i slaktetidspunkt innenfor driftsårene. Kjøttinntektenes relativt høye nivå i 1991 hadde sammenheng med økt produktivitet, men også med en viss økning i reintallet. Produktivitetsøkningen kom som følge av økt kalveslakt og en større simleandel i produksjonsflokken. Etter 1991 reduseres kjøttinntektene som følge av omfattende rovdyrtap, noe som svekker det samlede økonomiske grunnlaget betydelig. Reindriftsnæringen i Nord-Trøndelag har hatt særlige vansker på bakgrunn av de store rovdyrtapene de siste årene. Erstatningene har ikke økt i takt med rovdyrtapene, og på bakgrunn av dette ble det utløst en særskilt økonomisk støtteordning for reinbeiteområdet. Disse ekstraordinære overføringene må ses på som en form for etterbetaling av tapene de foregående årene. Av midlene i denne ekstraordinære ordningen ble 4 mill. kr utbetalt i 1997 og 1 mill. kroner i 1998 (statstilskudd). Nord-Trøndelag har i motsetning til flere av de øvrige reinbeiteområdene et lavere kostnadsenn inntektsnivå, selv om forskjellen mellom inntekter og kostnader har vært minkende perioden sett under ett. I likhet med Sør-Trøndelag/Hedmark har Nord-Trøndelag hatt et betydelig lavere kostnadsnivå per kg kjøtt enn de øvrige reinbeiteområdene.

129 Kapittel 9 Vurderinger og analyser av materialet 121 Sør-Trøndelag/Hedmark kr Kostnader Kjøttinntekter Statstilskudd Erstatninger År Figur Utvikling i størrelsen på en del hovedposter i reindriftens totalregnskap i Sør-Trøndelag/Hedmark i perioden (faste 1998-kroner). Utviklingen i Sør-Trøndelag/Hedmark har i hovedsak vært preget av stor stabilitet og forutsigbarhet. I likhet med driftsenhetene i Nord-Trøndelag har driftsenhetene i dette området tilpasset seg ordningene over reindriftsavtalen. Kjøttinntektene holdt seg på et stabilt nivå fram til Fra 1994 til 1995 viser figuren et fall med en etterfølgene stabilisering på et lavere nivå. Erstatningsutbetalingene har vært stigende fram til 1998 og har siden vært tilnærmet stabile. De økte erstatningsutbetalingene skyldes også her økte rovdyrtap. Økningen i statstilskudd fra 1998 til 1999 kan tilbakeføres til en ekstraordinær overføring til dekning av utgifter i forbindelse med rettighetsproblematikken.

130 122 Kapittel 9 Vurderinger og analyser av materialet Tamreinlag kr Kostnader Statstilskudd Kjøttinntekter År Erstatninger Figur Utvikling i størrelsen på en del hovedposter i reindriftens totalregnskap i Tamreinlagene i perioden (faste 1998-kroner). Kjøttinntektene i tamreinlagene har vært relativt stabile i sammenligningsperioden, med naturlige svingninger. Kostnadene har holdt seg på et stabilt nivå fram til Etter en økning fra 1994 til 1997, har kostnadene sunket. Statstilskuddene har vært svært varierende. Bakgrunnen er årlige variasjoner i tiltak i forbindelse med radioaktivitet, samt at disse inntektene tidsmessig kan være noe forskjøvet mellom år. Erstatningene utgjør praktisk talt ingen betydning for den økonomiske situasjonen i tamreinlagene. Økonomisk utvalg registrerer god inntjening og en stor grad av stabilitet for tamreinlagene.

131 Kapittel 9 Vurderinger og analyser av materialet Generelle vurderinger I dette avsnittet vurderes den økonomiske utviklingen i reindriftsnæringen i løpet av den siste tiårsperioden med utgangspunkt i sentrale poster i totalregnskapet. Figur danner grunnlaget for vurderingene. Mill. kr 120 Kjøttinntekter Kostnader Statstilskudd Erstatninger År budsj. Figur Utvikling i størrelsen på en del hovedposter i reindriftens totalregnskap i perioden (budsjettall for 2001). (Faste 1998-kroner). Reindriftsnæringens utvikling har i perioden vært sterkt preget av variasjoner og da i hovedsak i form av reduksjoner i kjøttinntektene. Det har vært en positiv prisutvikling i perioden fram til Som følge av omleggingen i tilskuddsordningene var det en reduksjon i den totale gjennomsnittsprisen (bruttoprisen) fra 1996 til 1997, mens nettoprisen fortsatt viser en økende tendens. Kostnadene viser en fallende tendens fra 1991 til Nedgangen kom som følge av en reduksjon i antall driftsenheter, kombinert med at kostnadsvolumet i den enkelte enhet gikk ned. Virkningen av nedgangen ble dempet av en økning i felleskostnadene, i hovedsak forårsaket av økt aktivitet ved bygging av fellesgjerdene i midtre-sone i Vest-Finnmark. I perioden etter 1993 har kostnadene økt (marginalt) som følge av at kostnadsveksten innen den enkelte enhet har vært noe høyere enn kostnadsreduksjonen ved et redusert antall enheter. De samlede erstatningsutbetalingene holdt seg stabile fram til De siste årene viser utbetalingene en økende tendens som følge av økte utbetalinger til rovdyrerstatninger. Dette skyldes en markert økning i rovdyrtapene, og må delvis ses i sammenheng med de reduserte kjøttinntektene. I tillegg skyldes endringene i utbetalingene endringer i erstatningsordningen. Tilskudd til driftsenheter og tamreinlag, og da spesielt produksjonstilskuddet, er en viktig del av de totale inntektsoverføringene for den enkelte driftsenhet, og vil nedenfor bli behandlet særskilt. Øvrige inntektsoverføringer reduseres kraftig fra 1991 til Dette har sammenheng med nedtrappingen av tilskuddet til merslakt og kalveslaktetilskuddet i Troms

132 124 Kapittel 9 Vurderinger og analyser av materialet og Finnmark. Fra 1994 er det en økning, bortsett fra en utflating fra 1995 til 1996 som følge av en reduksjon i tilskuddene til gjerdebyggingen i midtre-sone i Vest-Finnmark. Produksjonstilskuddet er svært avgjørende for mange driftsenheter, i den forstand at det betyr mye for planlegging av inntektene. Andelen oppnådde produksjonstilskudd har holdt seg relativt stabil i siste del av perioden, men dette gir ingen god indikasjon på andelen driftsenheter som har tilpasset seg slaktekravene, da andelen innvilgede tilskudd etter dispensasjon varierer mellom år. Det vises til kapittel 5.2 for nærmere omtale. Slaktekravene virker slik at de største driftsenhetene i stor grad velger bort tilskuddet. Et tilskudd på maksimalt kr per driftsenhet (ved kalveslaktetilskudd ingen øvre grense) vil kun kompensere for en produksjon på ca. 200 rein. Driftsenheter med over 800 rein vil tape på en økonomisk tilpasning til et frivillig reintallstak på 600 rein. For disse gruppene er det økonomisk ulønnsomt å tilpasse seg et progressivt slaktekrav eller et øvre tak på 600 rein for å få økonomiske tilskudd over reindriftsavtalen. I tillegg er det slik at et høyt reintall i driftsenheten er en privat garanti og sikkerhet for tap og svinginger i reintallet. For disse gruppene er det derfor ikke privatøkonomisk fornuftig å tilpasse seg et frivillig øvre reintall for tilskudd over reindriftsavtalen. Effekten av de siste års slaktekrav har derimot bidratt til at driftsenheter med høyt reintall holder stillingen eller øker reintallet, samtidig som driftsenheter med et lavere reintall må redusere sin reinbestand pga. økonomisk avhengighet av tilskuddene. I de reinbeiteområdene hvor tilskuddet i særlig grad skal virke på reintallstilpasningen, har det i mindre grad hatt den tiltenkte effekten. Den forutgående beskrivelsen i Totalregnskapet, viser at lønnsomheten per enhet fortsatt er langt under det nivået en har i andre næringer. Dette indikerer at driftsenhetene er avhengige av å kompensere med inntekter fra andre kilder. Det fremgår av kapittel 7 (tabell 7.1.3) at andre næringsinntekter og lønns-, pensjons- og renteinntekter fra andre sektorer i 2000 utgjør kr i gjennomsnittlige inntekter per driftsenhet i samisk reindrift. Dette bekrefter at inntekter fra andre sektorer utgjør en viktig del av driftsenhetenes totale inntekter, og at disse inntektene kan være med på å finansiere reindriften i perioder med lav inntjening innenfor næringen.

133 Kapittel 9 Vurderinger og analyser av materialet Kr per dr.enh Inntekter utenfor reindriften Vederlag for arbeid og egenkapital År Figur Utvikling i vederlag for arbeid og egenkapital i samisk reindrift sammenholdt med inntekter utenfor reindriftsnæringen i perioden (kr per driftsenhet). (Faste 1998-kroner). Figur viser en økning både i vederlag for arbeid og egenkapital og inntekter utenfor reindriftsnæringen perioden sett under ett. Det er likevel større svingninger i vederlaget for arbeid og egenkapital i reindriften enn i inntektene som hentes utenfor næringen. I denne totaloversikten skjuler det seg store regionale forskjeller. Bakgrunnsmaterialet viser likevel en klar tendens til økte inntekter fra andre sektorer for de områdene som i utgangspunktet hentet minst inntekter utenfra.

134 126 Vedlegg Vedlegg 1. Tabeller Tabell 1. Kjøttinntekter i 2000 (1.000 kr). Reinbeiteområde Antall slakt Snittvekt Tonn Snittpris Verdi Polmak/ Varanger , , Karasjok , , Øst-Finnmark , , Vest-Finnmark , , Troms , , Nordland , , Nord-Trøndelag , , Sør-Tr./Hedmark , , Tamreinlag , , Totalt , , Tabell 2. Kjøttinntekter i perioden (1.000 kr) Slakteuttak: -Slakteri Privat Sum slakt Gj.sn. vekt 26,46 25,63 25,59 26,84 Produksjon i tonn Pris (kr/kg) 43,18 44,73 44,98 46,95 Verdi (1.000 kr) Tabell 3. Erstatninger til reindriftsnæringen i perioden (1.000 kr). Finansieringskilde Direktoratet for naturforvaltning Norges Statsbaner Reindriftsavtalen Totalt

135 Vedlegg 127 Tabell 4. Driftsenhetenes samlede kostnader i 2000 etter kostnadsart og reinbeiteområde (1.000 kr). Polmak/ Vest- Nord- Sør-Tr./ Kostnadsart Varanger Karasjok Finnmark Troms Nordland Trøndelag Hedmark Totalt Transport Varekjøp Hundehold Reiser Utstyr Mek. hj.midler Anlegg m.v Strøm Adm.(tlf. mv.) Leie Forsikring Diverse Totalt Tabell 5. Felleskostnader i 2000 etter kostnadsart og reinbeiteområde (1.000 kr). Polmak/ Vest- Nord- Sør-Tr./ Kostnadsart Varanger Karasjok Finnmark Troms Nordland Trøndelag Hedmark Totalt Transport Varekjøp Foring Reiser Utstyr Snøscooter Maskiner Anlegg m.v Strøm Adm. (tlf. mv.) Leie Forsikring Diverse Totalt

136 128 Vedlegg Tabell 6. Totale kostnader i 2000 (samisk reindrift) etter kostnadsart og reinbeiteområde (1.000 kr). Polmak/ Kara- Vest- Nord- Nord- Sør-Tr./ Kostnadsart Varanger sjok Finnmark Troms land Trøndelag Hedmark Totalt Transport Varekjøp Fóring Hundehold Reiser Utstyr Mek. hj.midl Anlegg m.v Strøm Telefon Leie Forsikring Diverse Totalt Tabell 7. Samlede gjennomsnittskostnader per driftsenhet i 2000, etter kostnadsart og reinbeiteområde (kr). Polmak/ Vest- Nord- Sør-Tr./ Kostnadsart Varanger Karasjok Finnmark Troms Nordland Trøndelag Hedmark Totalt Transport Varekjøp Foring Hundehold Reiser Utstyr Mek. hj.midler Anlegg Strøm Adm.(tlf. mv.) Leie Forsikring Diverse Totalt

137 Vedlegg 129 Tabell 8. Totale kostnader i samisk reindrift i perioden (1.000 kr). Reinbeiteområde Polmak/Varanger Karasjok Øst-Finnmark Vest-Finnmark Troms Nordland Nord-Trøndelag Sør-Tr./Hedmark Totalt Tabell 9. Tamreinlagenes kostnader i perioden (1.000 kr). Kostnadsart Transport Varekjøp Reiser Utstyr Snøscooter Maskiner Anlegg m.v Støm Adm (tlf. mv.) Leie (beite m.v.) Forsikringer Diverse Totalt Tabell 10. Ordinære inntektsoverføringer i perioden etter reinbeiteområde (1.000 kr). Reinbeiteområde Polmak/Varanger Karasjok Øst-Finnmark Vest-Finnmark Troms Nordland Nord-Trøndelag Sør-Tr./Hedmark Tamreinlag Totalt

138 130 Vedlegg Tabell 11. Inntektsoverføringer per driftsenhet etter reinbeiteområde i 2000 (kr). 1) Reinbeiteområde Prod. avh. Andre Totalt Polmak/Varanger Karasjok Vest-Finnmark Troms Nordland Nord-Trøndelag Sør-Tr./Hedmark Totalt: ) Med produksjonsavhengige tilskudd menes produksjonstilskudd/driftstilskudd, ektefelletillegg, kalveslaktetilskudd og tidligslaktetilskudd. Tabell 12. Kvinnelige og mannlige driftsenhetsinnehavere og ektefeller i forhold til totalt antall driftsenhetsinnehavere og ektefeller i utvalget (prosent). Reinbeite- Driftsenhetsinnehavere Ektefeller område Kvinner Menn Kvinner Menn Polmak/Varanger Karasjok Øst-Finnmark Vest-Finnmark Troms Nordland Nord-Trøndelag Sør-Tr./Hedmark Totalt Tabell 13. Driftsenhetsmedlemmer i aldersgruppen år. Totalt Driftsenhetsmedlemmer med rein Antall Andel m/ Andel i % av tot. ant. m/rein Reinbeiteområde Totalt Snitt Menn Kvinner reintall rein i % av tot. ant. Snitt reintall >70 Polmak/Varanger Karasjok Øst-Finnmark Vest-Finnmark Troms Nordland Nord-Tr.lag Sør-Tr./Hedmark Totalt

139 Vedlegg 131 Tabell 14. Driftsenhetsmedlemmer i aldersgruppen år. Totalt Driftsenhetsmedlemmer med rein Antall Andel m/ Andel i % av tot. ant. m/rein Reinbeiteområde Totalt Snitt Menn Kvinner reintall rein i % av tot. ant. Snitt reintall >70 Polmak/Varanger Karasjok Øst-Finnmark Vest-Finnmark Troms Nordland Nord-Tr.lag Sør-Tr./Hedmark Totalt Tabell 15. Driftsenhetsmedlemmer i aldersgruppen år. Totalt Driftsenhetsmedlemmer med rein Antall Andel m/ Andel i % av tot. ant. m/rein Reinbeiteområde Totalt Snitt Menn Kvinner reintall rein i % av tot. ant. Snitt reintall >70 Polmak/Varanger Karasjok Øst-Finnmark Vest-Finnmark Troms Nordland Nord-Tr.lag Sør-Tr./Hedmark Totalt Tabell 16. Driftsenhetsmedlemmer i aldersgruppen år. Totalt Driftsenhetsmedlemmer med rein Antall Andel m/ Andel i % av tot. ant. m/rein Reinbeiteområde Totalt Snitt Menn Kvinner reintall rein i % av tot. ant. Snitt reintall >70 Polmak/Varanger Karasjok Øst-Finnmark Vest-Finnmark Troms Nordland Nord-Tr.lag Sør-Tr./Hedmark Totalt

140 132 Vedlegg 2. Figurer Andel av slakt i % 100 % 90 % 80 % 70 % 60 % 50 % 40 % 30 % 20 % 10 % 0 % September Oktober November Desember Vinter 1990/ / / / / / / / / / /01 Driftsår Figur 1. Fordeling av slakt til slakteri i Polmak/Varanger i perioden 1990/ /01 etter slaktemåned (prosent). Andel av slakt i % 100 % 90 % 80 % 70 % 60 % 50 % 40 % 30 % 20 % 10 % 0 % September Oktober November Desember Vinter 1990/ / / / / / / / / / /01 Driftsår Figur 2. Fordeling av slakt til slakteri i Karasjok i perioden 1990/ /01 etter slaktemåned (prosent).

141 Vedlegg 133 Andel av slakt i % 100 % 90 % 80 % 70 % 60 % 50 % 40 % 30 % 20 % 10 % 0 % September Oktober November Desember Vinter 1990/ / / / / / / / / / /01 Driftsår Figur 3. Fordeling av slakt til slakteri i Vest-Finnmark i perioden 1990/ /01 etter slaktemåned (prosent). Kr per rein Polmak/ Varanger Karasjok Vest- Finnmark Troms Nordland Nord- Trøndelag Reinbeiteområde Sør-Tr./ Hedmark Tamreinlag Figur 4. Totale kostnader per rein (korrigert åpningsstatus) i perioden etter reinbeiteområde (kr per rein).

142 134 Vedlegg Polmak/ Varanger Karasjok Vest- Finnmark Sør-Tr./ Hedmark Tamreinlag Figur 5. Kjøttinntekter per rein (korrigert åpningsstatus) i perioden etter reinbeiteområde (kr per rein). Kr per rein Kjøttinntekter per rein Totale kostnader per rein 0 Polmak/ Varanger Karasjok Troms Nordland Nord- Trøndelag Reinbeiteområde Vest- Finnmark Troms Nordland Nord- Trøndelag Reinbeiteområde Sør-Tr./ Hedmark Tamreinlag Figur 6. Kjøttinntekter og totale kostnader per rein (korrigert åpningsstatus) i 2000 etter reinbeiteområde (kr per rein).

143 Vedlegg Tabelloversikt Kapittel 4. Totalregnskap og budsjett 2001 Tab Kjøttinntekter i 2000 og 1999 (1.000 kr) Tab Utvikling i verdien av kjøttproduksjonen i perioden (1.000 kr).. 13 Tab Prisutvikling (nettopris) i perioden , og endring fra 1999 til 2000 (kr per kg kjøtt omsatt via slakteri) Tab Fordeling av antall slakt til slakteri mellom ulike sesonger i driftsårene 1999/00 og 2000/ Tab Utvikling i gjennomsnittsvekter (slakt til slakteri) i perioden Tab Binæringsinntekter etter reinbeiteområde i 2000 og 1999 (1.000 kr) Tab Korrigert reintall per 31. mars i perioden , og beregnet korrigert reintall per 31. mars Tab Produksjon, bestand og verdi i perioden Tab Verdi av endring i reinhjorden for perioden 1. jan des. i 2000 og Tab Kjøre- og arbeidsinntekter i perioden (1.000 kr) Tab Erstatning for tap av rein etter reinbeiteområde i perioden (1.000 kr) Tab Erstatning for arealinngrep etter reinbeiteområde i perioden (1.000 kr) Tab Prosentvis fordeling av driftsenhetenes inntekter i Tab Driftsenhetenes kostnader i perioden (1.000 kr) Tab Driftsenhetenes kostnader i 2000 etter kostnadsart og reinbeiteområde (1.000 kr) Tab Prosentvis fordeling av driftsenhetenes kostnader i Tab Gjennomsnittlige kostnader (kr per rein) i alders- og reintallsgruppene i perioden Tab Felleskostnader i perioden (1.000 kr) Tab Felleskostnader i 2000 etter kostnadsart og reinbeiteområde (1.000 kr) Tab Prosentvis fordeling av felleskostnadene i Tab Tamreinlagenes totale kostnader i perioden (1.000 kr) Tab Totale kostnader i 2000 og 1999 etter kostnadsart (1.000 kr) Tab Inntektsoverføringer i perioden som inngår i totalregnskapet (1.000 kr) Tab Inntektsoverføringer som inngår i totalregnskapet etter inntektspost og reinbeiteområde, for regnskapsåret 2000 (1.000 kr) Tab Ekstraordinære inntektsoverføringer i perioden (1.000 kr) Tab Tilskudd til binæringer i 2000 etter reinbeiteområde (1.000 kr) Tab Tiltak mot radioaktivitet i 2000 etter tiltakstype og reinbeiteområde (1.000 kr) Tab Tiltak mot radioaktivitet i perioden (1.000 kr) Tab Beregnet statusverdi for kalv og voksne dyr i perioden Tab Driftsenhetenes samlede kapitalforhold etter reinbeiteområde i 2000 (1.000 kr) Tab Driftsenhetenes samlede kapitalforhold i perioden (1.000 kr) Tab Rentekostnader etter reinbeiteområde i perioden (1.000 kr) Tab Total gjeld, renter og rentesats i samisk reindrift i perioden (1.000 kr) Tab Arbeidsforbruk og antall driftsenheter i

144 136 Vedlegg Tab Sammendrag av reindriftens totalregnskap i perioden , og endring fra 1999 til 2000 (1.000 kr) Tab Totalregnskap etter reinbeiteområde i 2000 (1.000 kr) Tab Vederlag for arbeid og egenkapital per årsverk etter reinbeiteområde i Tab perioden Vederlag for arbeid og egenkapital per driftsenhet i samisk reindrift etter reinbeiteområde i perioden Tab Sammendrag av totalregnskapet i perioden , budsjett for 2001 og endring fra 2000 til 2001 (1.000 kr) Kapittel 5. Nærmere om reindriftsavtalen Tab Fordeling av reindriftsavtalens ramme de fem siste avtaleårene (mill. kr) Tab Prosentvis fordeling av reindriftsavtalens ramme de fire siste årene mellom reinbeiteområder og andre Tab Prosentvis fordeling av hovedpostene i reindriftsavtalen de fire siste årene mellom reinbeiteområder og andre Tab Tilskudd til driftsenheter og tamreinlag driftsåret 2000/01 (avslag) Tab Tilskudd til driftsenheter og tamreinlag driftsåret 2000/01 (innvilget) Tab Tilskudd til driftsenheter og tamreinlag, gjennomsnittlig utbetaling per driftsenhet etter reinbeiteområde (kr) Tab Tilskudd til driftsenheter og tamreinlag, tilslagsprosent i perioden 1990/ / Tab Tilskudd til driftsenheter og tamreinlag etter reintalls- og aldersgrupper for driftsåret 2000/ Tab Utbetalte distriktstilskudd i perioden fra (utbetalingsår) og endring fra 1999 til 2000 (1.000 kr) Kapittel 6. Langsiktige utviklingstrekk Tab Bevilgninger til kvalitets- og markedsfremmende tiltak over reindriftsavtalen (mill. kr) Tab Totalt kvantum reinkjøtt tilført markedet i perioden (tonn kjøtt) Kapittel 7. Husholdningsinntekter for reindriftsfamilier Tab Inntekter utenfor reindriftsnæringen i 2000 og 1999 (1.000 kr) Tab Inntekter utenfor reindriftsnæringen for driftsenhetsinnehavere med ektefeller og driftsenhetsinnehavere uten ektefeller (1.000 kr) Tab Gjennomsnittlige inntekter utenfor reindriftsnæringen, etter kilde og reinbeiteområde i 2000 (1.000 kr per driftsenhet) Tab Andel kvinnelige og mannlige driftsenhetsinnehavere som har inntekter utenfor reindriftsnæringen (i prosent) Tab Andel kvinnelige og mannlige ektefeller som har inntekter utenfor reindriftsnæringen (i prosent) Tab Arbeidsforbruk i Tab Beregnet arbeidsforbruk (antall årsverk) og utvikling i antall driftsenheter i perioden Tab Antall enheter i samisk reindrift (familieenheter/driftsenheter) Tab Antall driftsenheter i samisk reindrift i 2000 fordelt etter alder, 95 reintall og kjønn... Tab Antall personer tilknyttet reindriften... 97

145 Vedlegg 137 Tab Antall personer per enhet (driftsenhet/familieenhet) Tab Driftsenhetsmedlemmer i aldersgruppen år Kapittel 8. Økologiske forhold Tab Totale tilskudd til tiltak mot radioaktivitet i reinkjøtt i driftsårene 1988/ /01 (mill. kr) Tab Status for enhetene som har vært under omstilling i Indre Finnmark per 31. mars Tab Status for innløsningsordningen per Tab Påståtte rovdyrtap i driftsåret 2000/01 fordelt etter type rovdyr (prosent) Tab Påståtte rovdyrtap i forhold til påståtte totale tap (prosent) Tab Erstattede rovdyrtap i forhold til påståtte totale tap (prosent) Tab Bruttoareal og reintall per arealenhet (per ) Vedlegg Tab. 1 Kjøttinntekter i 2000 (1.000 kr) Tab. 2 Kjøttinntekter i perioden (1.000 kr) Tab. 3 Erstatninger til reindriftsnæringen i perioden (1.000 kr) Tab. 4 Driftsenhetenes samlede kostnader i 2000 etter kostnadsart og reinbeiteområde (1.000 kr) Tab. 5 Felleskostnader i 2000 etter kostnadsart og reinbeiteområde (1.000 kr) Tab. 6 Totale kostnader i 2000 (samisk reindrift) etter kostnadsart og Tab. 7 reinbeiteområde (1.000 kr) Samlede gjennomsnittskostnader per driftsenhet i 2000, etter kostnadsart og reinbeiteområde (kr) Tab. 8 Totale kostnader i samisk reindrift i perioden (1.000 kr) Tab. 9 Tamreinlagenes kostnader i perioden (1.000 kr) Tab. 10 Ordinære inntektsoverføringer etter reinbeiteområde (1.000 kr) Tab. 11 Inntektsoverføringer per driftsenhet etter reinbeiteområde (1.000 kr) Tab. 12 Kvinnelige og mannlige driftsenhetsinnehavere og ektefeller i forhold til totalt antall driftsenhetsinnehavere og ektefeller i utvalget (prosent) Tab. 13 Driftsenhetsmedlemmer i aldersgruppen år Tab. 14 Driftsenhetsmedlemmer i aldersgruppen år Tab. 15 Driftsenhetsmedlemmer i aldersgruppen år Tab. 16 Driftsenhetsmedlemmer i aldersgruppen år

146 138 Vedlegg 4. Figuroversikt Kapittel 4. Totalregnskap , og budsjett 2001 Fig Gjennomsnittlige kjøttinntekter per driftsenhet (samisk reindrift) i 2000 (1.000 kr). Kurven viser gjennomsnittlig reintall per driftsenhet Fig Gjennomsnittlige kjøttinntekter per rein i vårflokk i 2000 (kr per rein). Kurven viser produksjon per rein i vårflokk (kg per rein) Fig Utvikling i antall slakt i perioden Fig Fordeling av totale kostnader i 2000 etter kostnadsart og reinbeiteområde (prosent) Fig Gjennomsnittlige kostnader per driftsenhet i 2000 etter reinbeiteområde (1.000 kr) Fig Totale kostnader per driftsenhet og per rein i 2000 etter reinbeiteområde Fig Driftsenhetenes kostnader og felleskostnader per rein (kurver) og per driftsenhet (søyler) i 2000 etter reinbeiteområde Fig Totale kostnader i perioden etter reinbeiteområde (1.000 kr) Fig Totale kostnader per kg kjøtt i perioden etter reinbeiteområde Fig Inntektsoverføringer etter reinbeiteområde i perioden (mill. kr) Fig Inntektsoverføringer per driftsenhet etter reinbeiteområde i 2000 (1.000 kr).. 33 Fig Inntektsoverføringer per kg kjøtt etter reinbeiteområde i Fig Kjøttinntekter per driftsenhet og totale kostnader per driftsenhet i 2000 (1.000 kr). Gjennomsnittlig reintall per driftsenhet er markert på søylene Fig Totale inntekter per driftsenhet og totale kostnader per driftsenhet i 2000 (1.000 kr) Kapittel 5. Nærmere om reindriftsavtalen Fig Fordeling av bevilgninger gitt av Reindriftens utviklingsfond mellom reinbeiteområdene i Finnmark, øvrige reinbeiteområder og andre i perioden (prosent) Fig Tilslagsprosent for tilskudd til driftsenheter og tamreinlag i driftsåret 2000/01 etter reintalls- og aldersgrupper Fig Årsak til avslag på søknad om tilskudd til driftsenheter og tamreinlag etter reintalls- og aldersgrupper for driftsåret 2000/ Fig Fordeling av slakt etter slaktemåned i perioden 1990/ /01 (samlet for reinbeiteområder med tidligslaktetilskudd). (Prosent) Fig Utvikling i målpris for reinkjøtt etter avtaleår i perioden fra 1993/94 til 2001/02, sammenlignet med målpris for oksekjøtt Kapittel 6. Langsiktige utviklingstrekk Fig Reindriftens kjøttproduksjon i perioden (søyler), sammenholdt med prisutviklingen (produsentpris inklusive tilskudd)(kurve). (Faste kroner) Fig Utvikling i reindriftsnæringens produksjonsinntekter i perioden (Faste 1998-kroner) Fig Produsentpriser for rein og storfe, eksklusive tilskudd. (Faste 1998-kroner) Fig Utvikling i reintall per 31. mars i perioden (korrigert reintall) Fig Total produksjon og produksjon per dyr i vårflokk (produktivitet) Fig Kostnadsutviklingen i reindriftsnæringen i perioden (Faste 1998-kroner)... 78

147 Vedlegg 139 Fig Utvikling i driftsenhetenes gjennomsnittlige kostnader (søyler) og driftsenhetenes gjennomsnittlige reintall (kurve). (Beløp i faste 1998-kroner) Fig Driftsenhetenes kostnader ved henholdsvis fast antall driftsenheter (øverste kurve) og fast kostnadsvolum (nederste kurve), sammenholdt med driftsenhetenes faktiske kostnader (midterste kurve). (Faste 1998-kroner) Fig Totale kostnader per kg produsert kjøtt, sammenholdt med pris per kg omsatt kjøtt. (Faste 1998-kroner) Fig Tilskudd med inntektsvirkning i reindriften. (Faste 1998-kroner) Fig Utvikling i størrelsen på en del hovedposter i reindriftens totalregnskap. (Faste 1998-kroner). (Produksjonsinntektene er korrigert for endringer i reinhjorden) Fig Utvikling i vederlag for arbeid og egenkapital. (Faste 1998-kroner). (Beløp i mill. kr er markert på søylene, og den stiplede linjen viser gjennomsnittlig vederlag for arbeid og egenkapital i perioden) Fig Fordelingen mellom innenlandsk produksjon og import i perioden Fig Total import i perioden fordelt etter type import Fig Utvikling i pris til reineier, målpris, produsentpris, handelspris og forbrukerpris i perioden (kr per kg) Kapittel 7. Husholdningsinntekter for reindriftsfamilier Fig Sum inntekter utenfor reindriftsnæringen sammenholdt med kjøttinntekter, per driftsenhet etter reinbeiteområde i 2000 (1.000 kr) Fig Sum inntekter utenfor reindriftsnæringen sammenholdt med sum inntekter innenfor reindriftsnæringen, per driftsenhet etter reinbeiteområde i 2000 (1.000 kr) Fig Antall enheter i samisk reindrift (familieenheter/driftsenheter) Kapittel 8. Økologiske forhold Fig Tiltakskostnader mot radioaktivitet i perioden 1986/ /01 (mill. 100 kr)... Fig Påståtte tap av rein i driftsåret 2000/01, fordelt etter tapsårsak og reinbeiteområde Fig Utbetalte rovdyrerstatninger til reindriftsnæringen i perioden fra (kalenderår) Fig Totalproduksjon i tonn inkludert påstått rovdyrtap, fordelt etter reinbeiteområde driftsåret 2000/ Kapittel 9. Vurderinger og analyser av materialet Fig Utvikling i størrelsen på en del hovedposter i reindriftens totalregnskap i Polmak/Varanger i perioden (faste 1998-kroner) Fig Utvikling i størrelsen på en del hovedposter i reindriftens totalregnskap i Karasjok i perioden (faste 1998-kroner) Fig Fig Fig Utvikling i størrelsen på en del hovedposter i reindriftens totalregnskap i Vest-Finnmark i perioden (faste 1998-kroner) Utvikling i størrelsen på en del hovedposter i reindriftens totalregnskap i Troms i perioden (faste 1998-kroner) Utvikling i størrelsen på en del hovedposter i reindriftens totalregnskap

148 140 Vedlegg Fig Fig Fig Fig Fig i Nordland i perioden (faste 1998-kroner) Utvikling i størrelsen på en del hovedposter i reindriftens totalregnskap i Nord-Trøndelag i perioden (faste 1998-kroner) Utvikling i størrelsen på en del hovedposter i reindriftens totalregnskap i Sør-Tr./Hedmark i perioden (faste 1998-kroner) Utvikling i størrelsen på en del hovedposter i reindriftens totalregnskap i Tamreinlagene i perioden (faste 1998-kroner) Utvikling i størrelsen på en del hovedposter i reindriftens totalregnskap i perioden (budsjettall for 2001) (faste 1998-kroner) Utvikling i vederlag for arbeid og egenkapital i samisk reindrift, sammenlignet med inntekter utenfor reindriftsnæringen i perioden (kr per driftsenhet) (faste kroner) Vedlegg Fig. 1 Fordeling av slakt til slakteri i Polmak/Varanger i perioden 1990/ /01 etter slaktemåned (prosent) Fig. 2 Fordeling av slakt til slakteri i Karasjok i perioden 1990/ /01 etter slaktemåned (prosent) Fig. 3 Fordeling av slakt til slakteri i Vest-Finnmark i perioden 1990/ /01 etter slaktemåned (prosent) Fig. 4 Totale kostnader per rein (korrigert åpningsstatus) i perioden etter reinbeiteområde (kr per rein) Fig. 5 Kjøttinntekter per rein (korrigert åpningsstatus) i perioden etter reinbeiteområde (kr per rein) Fig. 6 Kjøttinntekter og totale kostnader per rein (korrigert åpningsstatus) i 2000 etter reinbeiteområde (kr per rein)

149 Vedlegg Kart over reinbeiteområdene Utbrettskart td

150 142 Vedlegg

151 Vedlegg Ordforklaringer Aktiv driftsenhet Driftsenheter oppført med rein i sluttstatus (per 31. mars) i driftsenhetenes Melding om reindrift. Andre tilskudd Tilskudd til barnehager, lærlingordning i duodji, avviklingslønn og utdanningsstipend. Binæringsinntekter Inntekter av duodji, jakt, fiske, bærplukking og annen virksomhet knyttet til reindrift. Becquerel (Bq) Måleenhet for radioaktivitet. Bolus Berlinerblått Deflatert Omregnet til fast kroneverdi med forholdstall (se konsumprisindeks). Distriktstilskudd Statlig tilskudd til reinbeitedistrikt (over reindriftsavtalen). Driftsenhet Minste forvaltningsenhet (under reinbeitedistrikt), drives av ansvarlig leder (enheten kan bestå av flere reineiere) (etter reindriftslovens 4). Driftstilskudd Statlig tilskudd til driftsenheter i Troms (over reindriftsavtalen). Driftsår I reindriften: 1. april mars (reindriftsåret). Duodji Samisk husflid Ektefelletillegg Statlig tilskudd til driftsenheter (over reindriftsavtalen). Engrospris Slakteriets pris ved salg til neste omsetningsledd. Felles driftsenhet Driftsenhet drevet av to ansvarlige ledere (ektefeller). Felleskostnader Kostnader dekket av reinbeitedistriktet, reindriftsfondet eller særskilte erstatningsfond. Hovedavtalen Avtale som ligger til grunn for årlige reindriftsavtaler (revidert i 1992/93 - St.prp.nr.66 ( )). Inaktiv driftsenhet Driftsenhet uten rein i sluttstatus (per 31. mars) i driftsenhetenes Melding om reindrift som ikke er formelt avviklet. Investeringer Omfatter under ordinære tilskudd livdyrlån, tilskudd til gjerder, bygninger og anlegg. Kalveslakttilskudd Statlig tilskudd til slakt av kalv (over reindriftsavtalen). Kapitalinnsats Innsats av kapital, f.eks. i form av rein, snøscooter etc. Kjøttproduksjon Årlig slakteuttak (i kg kjøtt) korrigert for endringer i reinhjorden. Konsumprisindeks Statistisk forholdstall for forbruksvarer (viser prisstigningen). Korrigert reintall Reintall per 31. mars korrigert i henhold til opplysninger i driftsenhetenes Melding om reindrift påfølgende år. Kostholdskompensasjon Tilskudd for kompensasjon for radioaktiv matrein. Livdyrverdi Verdi av levende rein (livdyr).

152 144 Vedlegg Låste beiter Markedsregulator Markedsutvalget Målpris Nettopris NRL Omstillingsprogrammet Ordinære tilskudd Beiter som er vanskelig tilgjengelig eller ikke tilgjengelige Utøvende bedrifter ved markedsregulering (Norsk Kjøtt i samarbeid med Reinprodukter A/S). Utvalg med ansvar for oppfølging av reinkjøttmarkedet. Reindriftsavtalepartenes (NRL og Staten) avtalte engrospris. Produsentpris korrigert for pristilskudd. Norske Reindriftsamers Landsforbund (næringsorganisasjon for norske reindriftssamer). Statlig program for omstilling av reindriften i Indre Finnmark. Inntektsoverføringer til driftsenheter og tamreinlag herunder tilskudd til investeringer, pramming/flytting, distriktstilskudd, produksjonstilskudd, driftstilskudd, kalveslaktetilskudd, tidligslaktetilskudd og tapsforebyggende tiltak (over reindriftsavtalen). Populasjon Alle individer innenfor et visst område. Pristilskudd Tilskudd til produsentpris. Produksjonsdyr Rein eldre enn 1 år per 31. mars (1. april). Produksjonstilskudd Statlig tilskudd til driftsenheter og tamreinlag (over reindriftsavtalen). Produktivitet Kjøttproduksjon per dyr eller per arealenhet. Produsentpris Pris fra slakteri til reineier. Påstått rovdyrtap Rovdyrtap oppgitt i driftsenhetenes Melding om reindrift. Refusjonsordninger Tilbakebetalingsordninger. Reinbeitedistrikt Reinbeiteområdet er delt inn i flere reinbeitedistrikt (etter reindriftslovens 2). Reinbeiteområde Største forvaltningsenhet innenfor det samiske reindriftsområdet (etter reindriftslovens 2). Reindriftsavtalen Ettårig økonomisk avtale mellom Staten (ved Landbruksdepartementet) og NRL. Reindriftsfond Offentlig fond til fremme av reindriften (etter reindriftsloven 32). Reinhjordverdi Summen av alle livdyrverdiene i en reinhjord. Ressursregnskapet Økologisk regnskap over reindriftens ressursgrunnlag og ressursutnyttelse. RUF Reindriftens Utviklingsfond Saldoavskrivning Prosentvis avskrivning av gjenværende verdi. Samisk reindrift Reindrift innenfor reinbeitedistrikt, inkludert Trollheimen i Sør- Tr./Hedmark. Siida Geografisk og sosial betegnelse av gruppe av reineiere som utøver deler av driften i fellesskap.

153 Vedlegg 145 Slakteuttak Innst. S. nr. 167 ( ) Innst. S. nr. 233 ( ) St.meld. nr. 28 ( ) Antall slaktedyr eller antall kg slakt. Innstillingen til Stortinget om St.meld. nr. 28 ( ) Innstillingen til Stortinget om St.prp. nr. 40 ( ) Stortingsmeldingen om En bærekraftig reindrift. St.prp. nr. 66 ( ) Stortingsproposisjonen om blant annet Hovedavtalen mellom Staten (ved Landbruksdepartementet) og NRL. St.prp. nr. 40 ( ) Stortingsproposisjonen om reindriftsavtalen for avtaleåret 1996/97. Strata Oppdeling i reindriften etter reintall og alder på utøver. Tamreinlag Tidligslaktetilskudd Tilskudd til driftsenheter og tamreinlag Tiltaksdistrikt Totalkostnader Totalkvantum Tarmtrekk Veieprosjektet Vombolus Årsverk Sammenslutning av andelshavere med særskilt tillatelse for reindrift i enkelte sørnorske fjellområder utenfor det samiske reindriftsområdet (etter reindriftslovens 5). Statlig tilskudd til tidlig slakt (høstslakt) av rein i Finnmark (over reindriftsavtalen). Omfatter i 2001 produksjonstilskudd, driftstilskudd, kalveslaktetilskudd, tidligslaktetilskudd og ektefelletillegg. Reinbeitedistrikter i Finnmark med gjennomsnittsvekt for aldu/rotnu mindre enn 72 kg i gjennomsnittsvekt ut fra veiinger foretatt de tre siste år. Summen av felleskostnader og driftsenhetenes kostnader. Summen av kjøttmengde levert slakteri, privat omsetning og privat forbruk. Fratrekk på slaktevekten på rein ved oppgjør med reineier (skyldes vekttap etter slakting på grunn av fordamping). Prøveprosjekt for reduksjon av reintallet i Indre Finnmark gjennom utslakting av rein basert på vektstrukturering (St.prp. nr. 40 ( )). Berlinerblått Normert arbeidsinnsats gjennom året (i reindriften timer).