Originaltittel: The Time of my Life Cecelia Ahern Bazar Forlag AS Jernbanetorget 4 A 0154 Oslo. Oversatt av Lene Sandvold Evensen

Transkript

1

2 Originaltittel: The Time of my Life Cecelia Ahern Bazar Forlag AS Jernbanetorget 4 A 0154 Oslo Oversatt av Lene Sandvold Evensen Omslagsdesign: Laura Noponen Tilrettelegging av design: Carina Holtmon Materialet i denne utgivelsen er omfattet av åndsverkslovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Bazar Forlag AS er enhver eksemplarframstilling og tilgjengeliggjøring kun tillatt i den utstrekning det er hjemlet i loven eller gjennom avtale med Kopinor, interesseorganisasjonen for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar eller inndragning, og kan straffes med bøter og fengsel. ISBN: Produsert av Newcomlab S.L.L., Madrid

3 Til min umistelige datter Robin

4 «Før var du mye myere. Du har mistet myeheten din.» HATTEMAKEREN TIL ALICE I FILMEN ALICE I EVENTYRLAND (2010)

5 KAPITTEL ÉN Kjære Lucy Silchester, Du har fått time mandag 30. mai Jeg leste ikke resten. Jeg trengte ikke det, jeg visste hvem det var fra. Jeg skjønte det med en gang jeg kom hjem til den lille ettromsleiligheten min etter jobb og så det ligge der på gulvet, midt mellom utgangsdøren og kjøkkenet, på den brente delen av gulvteppet der juletreet hadde falt og landet for to år siden, der lysene hadde svidd av teppehårene. Teppet var gammelt og billig, nøysomt valgt ut av den gjerrige gårdeieren, i grå industriull og tilsynelatende nedtrampet av flere føtter enn de «lykkebringende» testiklene til oksemosaikken i Galleria Vittorio Emmanuele II i Milano. Det var samme typen tekstil som i kontorbygningen der jeg jobbet et mer passende sted, der teppet ikke var ment for nakne føtter, men en evig strøm av skinnende sko på vei fra pult til kopimaskin, kopimaskin til kaffeautomat, kaffeautomat til branntrapp for en smugrøyk, ironisk nok det eneste stedet der

6 brannalarmen ikke fungerte. Jeg hadde vært med på jakten etter det perfekte røykested. Hver gang fienden fant oss, begynte letingen etter et nytt trygt sted. Det nåværende stedet var lett å finne hundrevis av sneiper på gulvet avslørte det, sneiper som hadde fått livet sugd ut av seg av stressa arbeidstakere før sjelene deres endte flytende rundt på innsiden av lunger, mens skallet deres ble sluppet ned på bakken, tråkket på og forlatt. Dette stedet var mer tilbedt enn noe annet i hele bygningen, mer enn kaffeautomaten, mer enn utgangsdørene klokka 18.00, og ikke minst mer enn stolen foran skrivebordet til Edna Larson sjefen som spiste gode hensikter slik en godteriautomat sluker penger uten å spytte ut sjokoladen du har bestilt. Brevet lå der på det skitne, svidde gulvet. En kremfarget konvolutt der navnet mitt sto skrevet med formell svart skrift som ikke etterlot noe rom for tvil, ved siden av et emblem i gull bestående av tre sammenvevde bølger. Livets tre spiraler. Jeg visste hva det var. Jeg hadde allerede mottatt to slike brev og hadde googlet symbolet. Jeg hadde ikke møtt opp til noen av de to timene. Jeg hadde heller ikke ringt det medfølgende telefonnummeret for å avbestille eller endre timene. Jeg hadde oversett brevene, feid dem under teppet eller, det er det jeg ville ha gjort hvis ikke juletrelysene hadde satt fyr på det og glemt det. Men jeg hadde ikke egentlig glemt det. Man glemmer aldri sånt som man vet at man ikke burde gjort. Det blir hengende igjen i hodet, surrende rundt som en tyv på jakt etter et nytt sted å bryte seg inn, snikende dramatisk rundt i kamuflasje før det smetter bak en stolpe så fort du snur deg rundt. Eller det blir som et kjent fjes du ikke klarer å se i en folkemengde. En

7 evigvarende Hvor er Willy? i hver krok av bevisstheten din. Det dumme du har gjort, lurer alltid i bakgrunnen. Det var en måned siden jeg hadde oversett brev nummer to, og nå kom dette, med en ny time og ikke ett ord om at jeg hadde uteblitt fra de to forrige. Det var akkurat som moren min; den høflige måten hun lot være å nevne mine fiaskoer på, fikk meg bare til å føle meg enda verre. Jeg holdt den snobbete konvolutten i hjørnet, ytterst mellom tommelen og pekefingeren, og la hodet på skakke for å lese det som sto der. Katten hadde tisset på brevet. Det var egentlig ganske ironisk. Jeg klandret ham ikke. Siden det ikke var lov å ha kjæledyr i blokka der jeg bodde, hadde han ikke noen mulighet til å gå ut og gjøre sitt fornødne. For å dempe den dårlige samvittigheten min hadde jeg dekorert leiligheten med innrammede bilder av verden utenfor: gresset, havet, en postkasse, småsteiner, trafikk, en park, noen katter og Gene Kelly. Sistnevnte var bare for å tilfredsstille mine egne behov, men jeg håpet de andre ville drive bort all lengsel katten måtte ha etter å gå ut. Eller etter å puste inn frisk luft, få venner, bli forelsket. Synge og danse. Ettersom jeg var borte fra åtte om morgenen til åtte om kvelden fem dager i uka noen ganger kom jeg ikke hjem i det hele tatt hadde jeg lært ham å gjøre fra seg på papir, slik at han skulle venne seg til kattedoen. Og brevet som lå på gulvet, virket sikkert forvirrende på ham. Jeg så på ham der han beveget seg usikkert rundt i rommet. Han visste at han hadde gjort noe galt. Det lå der og murret i hodet hans, det han visste at han ikke burde ha gjort. Jeg hater katter, men jeg likte denne katten. Jeg kalte ham Herr Pan, etter Peter, den berømte unge gutten som kunne fly. Herr Pan var ikke en gutt som aldri ble eldre, og merkelig nok hadde han ikke evnen til å fly,

8 men de lignet hverandre på en merkelig måte, og navnet kjentes riktig. Jeg hadde funnet ham pipende og fortvilet i en bakgate en kveld. Eller kanskje det var jeg som pep og var fortvilet. Hva jeg gjorde der, skal forbli min egen sak, men det regnet, jeg hadde på meg en beige trenchcoat, og etter å ha druknet savnet etter en perfekt kjæreste i tequila, gjorde jeg mitt aller beste for å lokke frem katten ved å rope «katt!» på en klar, særegen og opprørt Audrey Hepburn-aktig måte. Katten viste seg å være én dag gammel og tvekjønnet. Moren eller eieren, eller begge, hadde forlatt den der. Dyrlegen sa at katten hadde mer mannlig enn kvinnelig anatomi, men likevel føltes det som om det var jeg alene som bestemte kjønnet da jeg valgte navn. Jeg tenkte på det knuste hjertet mitt og på at jeg akkurat hadde gått glipp av en forfremmelse fordi sjefen trodde jeg var gravid dette skjedde riktignok rett etter ferien og min årlige matorgie på størrelse med en tudorsk bankett, altså på et tidspunkt da jeg hadde lagt bak meg en grusom måned med heftige magekramper. I tillegg tenkte jeg på uteliggeren som hadde tafset på meg på toget en sen kveld, og på at mine mannlig kolleger hadde kalt meg tispe da jeg tvang igjennom min vilje på jobb en gang, og jeg landet på at katten ville få et lettere liv som hannkjønn. Men jeg tror jeg valgte feil. Noen ganger kaller jeg ham Samantha eller Mary eller noe annet feminint, og da ser han på meg med takknemlighet i blikket før han smetter oppi en av de høyhælte skoene mine med et lengselsfullt blikk mot stiletten og hele den verdenen som er blitt tatt fra ham. Men nå snakker jeg meg bort. Tilbake til brevet. Denne gangen var jeg nødt til å møte opp. Det var ingen vei utenom. Jeg kunne ikke bare overse det; jeg hadde ikke noe ønske om å irritere avsenderen enda mer.

9 Men hvem var avsenderen? Jeg holdt det våte arket i hjørnet og la hodet på skakke for å lese. Kjære Lucy Silchester, Du har fått time mandag 30. mai Med vennlig hilsen Livet Livet. Så klart. Livet mitt trengte meg. Det hadde det vanskelig, og jeg hadde ikke viet det nok oppmerksomhet. Jeg hadde tatt blikket fra ballen, jeg hadde vært opptatt med andre ting: venners liv, jobbgreier, den forfalne og sårt trengende bilen min, sånne ting. Jeg hadde fullstendig oversett livet mitt. Og nå hadde det tatt kontakt med meg, innkalt meg til et møte, og det var bare én ting å gjøre. Jeg måtte gå dit og møte det ansikt til ansikt.

10 KAPITTEL TO JEG HADDE HØRT om sånt som dette før, så jeg gjorde ikke noe stort, dramatisk nummer av det. Jeg blir som regel ikke så fryktelig opprørt av ting uansett, sånn er jeg bare. Jeg blir ikke så lett overrasket heller. Jeg tror det er fordi jeg bare regner med at hva som helst kan skje. Det høres kanskje ut som om jeg er religiøs, men jeg er ikke nødvendigvis det heller. La meg si det på en bedre måte: Jeg bare aksepterer det som skjer. Alt. Så selv om det var uvanlig, ble jeg ikke overrasket over at livet mitt skrev til meg. Men det passet meg dårlig. Jeg visste at det kom til å kreve mye oppmerksomhet i tiden fremover, og hvis det hadde falt meg lett, ville jeg aldri fått brevene i utgangspunktet. Jeg hakket løs isen fra kjøleskapsfryseren med en kniv og dro ut en pai med den blåfrosne hånden min. Mens jeg ventet på at mikroovnen skulle plinge, spiste jeg en skive ristet brød. Og så en yoghurt. Så slikket jeg av lokket, siden paien ennå ikke var klar. Jeg bestemte meg for at jeg på grunn av brevet hadde lov til å åpne en flaske billig Pinot Grigio. Jeg hakket bort resten av isen i fryseren, og Herr Pan løp og