10/07 DE NYE SPESIALISTREGLENE FOR SAMFUNNSMEDISIN

Transkript

1 10/07 Postboks 7004, St. Olavs plass 0130 Oslo ISSN august årgang DE NYE SPESIALISTREGLENE FOR SAMFUNNSMEDISIN I juni 2006 ble det vedtatt nye regler for gjennomføringen av spesialistutdanningen i samfunnsmedisin. Det henvises bl. a. til omtale i Helserådet Rapport nr. 10/06. Senere har Sosial- og helsedirektoratet og Helse- og omsorgsdepartementet arbeidet med en del presiseringer samtidig som Den norske legeforening har konkretisert kravene til kursutdanning. De nye reglene ble gjort gjeldende fra Utdanningen skulle baseres på følgende: 1. Krav om fire års samfunnsmedisinsk tjeneste samt ett års klinisk tjeneste, til sammen 5 års tjeneste. 2. Veiledet utdanningsprogram for å sikre at kandidaten utvikler både tilfredsstillende kjennskap til samfunnsmedisin på alle forvaltningsnivåer og tilfredsstillende samhandlingskompetanse mellom de ulike nivåene i helsetjenesten. 3. Modulbasert kursprogram. Sosial- og helsedirektoratet kom i brev av til Helse- og omsorgsdepartementet med forslag til presiseringer og utdyping av spesialistreglene. Etter denne tilrådningen har Helse- og omsorgsdepartementet i brev av utdypet regelverket med presiseringer fastsatt samme dag: 1. Det stilles krav om fire (4) års samfunnsmedisinsk tjeneste, samt ett (1) års klinisk tjeneste, til sammen fem (5) års tjeneste års tjeneste i stilling/praksis med samfunnsmedisinske oppgaver a) inntil 1 år kan erstattes av forskningstjeneste eller b) inntil 1 år kan erstattes av arbeidsmedisinsk tjeneste 1.2 Når det gjelder klinisk tjeneste, kan denne utføres som 1 års tje neste i allmennmedisin, ved klinisk sykehusavdeling eller poliklinikk 2. Legen må gjennomføre veiledet utdanningsprogram med normal varighet på 3 år. Veiledet utdanningsprogram må sikre at kandidaten utvikler både tilfredsstillende kjennskap til samfunnsmedisin på alle forvaltningsnivåer og tilfredsstillende samhandlingskompetanse mellom de ulike nivåer i helsetjenesten. Merknad til punkt 1. Samfunnsmedisinsk arbeid omfatter grupperettet og befolkningsrettet legearbeid. Den samfunnsmedisinske tjenesten skal utføres både i kommunal forvaltning og i statlig forvaltning regionalt eller sentralt med minst år samlet tjeneste på kommunalt nivå og minst ett år samlet tjeneste på statlig nivå. For leger med lang og dokumentert samfunnsmedisinsk erfaring er det etablert tilleggsordninger for spesialistgodkjenning dersom kandidaten ikke fullt ut tilfredsstiller kravene i regelverket. For eksempel vil samfunnsmedisinsk tjeneste på andre tjenestenivå enn det kommunale og det statlige kunne gjøres gjeldende, herunder internasjonale organisasjoner som WHO eller frivillige organisasjoner. For at tjenesten skal kunne godkjennes, må den i perioden som søkes godkjent, ha et gjennomsnittlig innhold av samfunnsmedisinsk arbeid på minimum 40% av full stilling. Tjeneste med gjennomsnittlig innhold av samfunnsmedisinsk innhold ned til 20% av full stilling kan godkjennes dersom tjenesten er organisert i særskilte samfunnsmedisinske nettverk eller liknende. Ved innhold av samfunnsmedisinsk tjeneste under 40% blir krav til tjeneste forlenget tilsvarende. Deltidsstillinger teller forholdsmessig. Samfunnsmedisinsk tjeneste som tilfredsstiller kravene som stilles til tjenesten etter pkt 1 og som er utført før kandidaten begynte på spesialistutdanningen i samfunnsmedisin, kan godkjennes som ledd i spesialistutdanningen. Klinisk tjeneste fra sykehus, utført etter at kandidaten fikk sin autorisasjon som lege, men før kandidaten begynte på spesialistutdanningen i samfunnsmedisin, kan godkjennes som ledd i spesialistutdanningen. Tilsvarende gjelder den veiledete klinisk tjenesten for leger som skal praktisere selvstendig for trygdens regning, kf. forskrift 19. desember 2005 nr om veiledet tjeneste for å få adgang til å praktisere som allmennlege med rett til trygderefusjon. Merknad til punkt 1.1 a): Målene med forskning i spesialistutdanningen er at legen har kompetanse til: Kritisk å kunne vurdere og ta i bruk resultater fra vitenskapelige artikler i eget arbeid. Å kunne med vitenskapelig metodikk evaluere arbeidsstedets eller egne resultater innenfor fagområdet. Å kunne kritisk vurdere og utarbeide systematiske oversikter over vitenskapelige arbeider som har sett på sentrale problemstillinger innen fagområdet. Å formidle forskningsresultater til pasienter, pårørende, helsepersonell, beslutningstakere og allmennheten på egnet måte. Med forskningstjeneste tellende for spesialistutdanningen menes tjeneste som lege i stipendiatstilling, i fordypningsstilling (forskningsdelen) eller tilsvarende, eller arbeid med kvalitetsforbedringsprosjekter under veiledning i minst 50% stilling. Forskningstjenesten vil gi tellende tjeneste i forhold til stillingsbrøk. Tjenesten må ha relevans til medisinske fag og må dokumenteres med attest som beskriver det vitenskapelig arbeidet og attester for tilfredsstillende utført tjeneste, herunder at målsettingen for forskningstjenesten er oppfylt. 1

2 Det gjøres følgende presiseringer: 1. Nordisk medisinsk doktorgrad (Ph.d) eller tilsvarende teller med 1 år. 2. Øvrig medisinsk forskning, medisinsk relevant forskning innenfor andre fakulteter eller etablerte forskningsmiljøer, herunder mastergrad eller liknende, og medisinsk doktorgrad fra land utenfor Norden, må vurderes individuelt. Denne type forskningsarbeid må dokumenteres med veiledererklæring og et vitenskapelig arbeid som enten må være publisert i tidsskrift med fagfellevurdering (peer review) eller som er vedlagt søknaden for vurdering. Av veiledererklæringen må det framgå tid brukt til aktiv forskning, og at legen har nødvendig kjennskap til forskningsmetoder og fortolkning av forskningsresultater, og at legen kritisk kan vurdere å ta i bruk resultater i vitenskape lige artikler. 3. Forskningstjeneste relevant for medisin gjennomført før autorisasjon som lege, kan også telle for dette punktet i reglene, men må ha ført fram til en akademisk grad (doktorgrad, mastergrad eller liknende). Vedrørende tellende tjeneste for doktorgrad gjelder punkt 1. For de øvrige grader gjelder reglene under punkt 2. Fullført forskerlinje under cand.med.studiet i Norge teller med 1 år. Merknader til punkt 1.1 b): For at den arbeidsmedisinske tjenesten skal kunne godkjennes, må den i perioden som søkes godkjent, ha et gjennomsnittlig innhold i grupperettet legearbeid på minimum 40% av full stilling. Departementet slutter seg til direktoratets forslag til overgangsordninger og tilleggsordninger. Det vil (slik som omtalt ovenfor red. anmerkning) kunne gis åpning for at leger med lang og dokumentert samfunnsmedisinsk erfaring skal kunne få godkjenning som spesialist selv om kandidaten ikke fullt ut tilfredsstiller kravene i regelverket. Departementet er enig i direktoratets forslag om at det må kreves at eventuelle alternative opplegg for den samfunnsmedisinske tjenesten må forelegges spesialistkomitéen på forhånd. I overensstemmelse med gjeldende praksis delegerer departementet til Den norske legeforening å ta stilling til hver enkelt søknad som gjelder slike opplegg. Kursutdanningen, veiledet utdanningsprogram og stillingsstruktur Departementet har ingen merknader til direktoratets presiseringer og utdyping av kursutdanningen og veiledet utdanningsprogram. Departementet har merket seg Sosial- og helsedirektoratets arbeid med stillingsstruktur. Red. kommentar: I direktoratets presisering ble det gjort henvisning til et forestående forslag fra Legeforeningen til program for kursutdanningen i samfunnsmedisin. Dette er senere vedtatt og ser slik ut: Kursutdanning: 270 timer innen følgende obligatoriske kurs: Introduksjonskurs (30 timer) Grunnkurs i samfunnsmedisin (60 timer) Statistikk (30 timer) Epidemiologi (30 timer) Smittevern og vaksinasjon (30 timer) Forebyggende medisin (30 timer) Saksbehandling (30 timer) I tillegg kreves gjennomført obligatorisk kurs i administrasjon og ledelse. Kursutdanningen kan oppfylles alternativt ved gjennomføring av følgende utdanning: Folkehelseutdanningen ved Universitetet i Tromsø, 1. semester Masterstudiet i forebyggende helsearbeid, Universitetet i Bergen, 1 år Helseadministrasjonsstudiet, Universitetet i Oslo, MHA-grad Master of Public Health Diploma of Public Health Diploma of Community Medicine Master of Science (Community Medicine) Alle kandidater etter dette alternative må i tillegg supplere med følgende kurs: Saksbehandling (30 timer) Miljørettet helsevern (30 timer) Smittevern og vaksinasjon (30 timer) Administrasjon og ledelse (der dette ikke inngår i mastergradstudiet). Red. kommentar: I forbindelse med Legeforeningens arbeid med kursprogram og målbeskrivelse for spesialiteten samfunnsmedisin, har Helseog omsorgsdepartementet kommet med følgende merknad: Departementet har merket seg Målbeskrivelse for spesialistutdanningen i samfunnsmedisin som er utarbeidet av Spesialistkomitéen i samfunnsmedisin og godkjent av kurskomitéen Det er departementets vurdering at innledningen i målbeskrivelsen på en god måte beskriver omfanget og bredden i samfunnsmedisinsk arbeid, samfunnsmedisin som fagområde og samfunnsmedisinerens funksjon og oppgaver. Her er samfunns- og befolkningsperspektivet tydeliggjort, og samfunnsmedisinerens bidrag inn i plan- og beslutningsprosesser er vektlagt. I slike prosesser kan samfunnsmedisineren bidra med viktig kunnskap og kompetanse for å påvirke samfunnsforhold og ikke minst påvirke samfunnsplanleggingen i retning av en jevnere sosial fordeling av faktorer som påvirker helsen. Det overordnede mål for samfunnsmedisinsk arbeid som er god folkehelse lokalt, nasjonalt og internasjonalt, er i tråd med dette. Etter departementets vurdering gjenspeiles ikke dimensjonen som samfunns- og befolkningsperspektivet innebærer, like godt i definisjonen av samfunnsmedisin slik den framgår av målbeskrivelsen. Samfunnsmedisin definert som grupperettet legearbeid blir etter departementets syn for snevert. Samfunns- og befolkningsperspektivet synes heller ikke å være godt nok innarbeidet i den nærmere beskrivelse av spesialitetens funksjon, virkeområde og oppgaver i målbeskrivelsen. For eksempel må kommunehelsetjenesteloven, smittevernloven, lov om helsemessig og sosial beredskap og plan- og bygningsloven omtales nærmere, herunder de oppgaver og plikter som er pålagt blant annen kommunelegene i lov og forskrift. Fagområdene som disse lovene omfatter, er slik departementets ser det, helt sentrale i samfunnsmedisinerens funksjon, og de foreslås derfor omtalt spesifikt. Oppgaver innen smittevern, miljørettet helsevern, beredskap, helseovervåking, helse i planlegging etter plan- og bygningsloven, mv. er sentrale. Disse oppgavene inngår ikke i dagens forskrift om fastlegeordningen. Disse samfunnsmedisinske oppgavene må derfor synliggjøres tydeligere i målbeskrivelsen for spesialistutdanningen i samfunnsmedisin slik at kursprogram og veiledet praksis inneholder disse fagområdene. Departementet ber om at dette blir fulgt opp slik at definisjonen av samfunnsmedisin, målbeskrivelsen for spesialistutdanningen i samfunnsmedisin, kursprogram og veiledet utdanningsprogram omfatter disse fagområdene. Referansekode: OLE Stikkord: Spesialistregler. Samfunnsmedisin. Den norske legeforening. 2

3 EN KILDE TIL GLEDE: HELSEKILDEN I ØSTFOLD Konseptet med et helsepedagogisk opplevelsessenter startet i USA i 1968 og spredte seg til Sverige for ca. 10 år siden. Helsekilden i Østfold er det eneste i sitt slag i Norge, og det ble igangsatt av Folkehelseprogrammet i Østfold fylkeskommune. I 2007 har Sarpsborg kommune overtatt virksomheten etter at Østfold fylkeskommune har drevet den siden Hälsekilden i Vara i Sverige har vært et mønster for etableringen her i landet. Helsesjef Øivind Werner Johansen i Sarpsborg uttaler til Helsebiblioteket at han mener konseptet bør gjøres kjent for andre kommuner ettersom dette er en metode som egner seg godt i det helsefremmende og forebyggende arbeidet blant barn og unge. Men Helsekilden er ikke bare et tilbud til barn. Helsekilden underviser også voksne som møter barn i sin hverdag, og tilbudet har vært særlig populært blant lærere og helsepersonell. Man ønsker på denne måten å gjøre andre voksne i stand til å undervise om livsstilspørsmål på en pedagogisk spennende måte. En kartlegging blant skoler og helsepersonell i Østfold viste at det var behov for de tjenester som Helsekilden tilbyr. Skolene syntes det var vanskelig å motivere barn og unge til å endre holdninger. Det er ikke lett å få en 8-åring til å forstå at de valg han eller hun tar i dag, får konsekvenser om 40 år. Helsekilden er derfor et supplement til den undervisningen som allerede foregår i skolen. Kurstemaene ble blant annet valgt på bakgrunn av den nevnte kartleggingen, samt nasjonale målsettinger for forebyggende arbeid overfor barn og unge. I tillegg er det lagt vekt på at kursene skal bidra til å oppfylle målsettinger i L97 og andre læreplaner i skolen. Helsekilden gir grunnskolene tilbud om undervisning i temaer som angår kropp, helse, livsstil og miljø. De har også programmer som skal forebygge bruk av tobakk og rusmidler, vektlegge kameratskap og gjøre barna bevisst på verdivalg. Flere skoler ber dessuten Helsekilden om å skreddersy opplegg som er tilpasset deres spesielle behov. Senteret har i tillegg kompetanse til å lage handlingsplaner mot mobbing og kan fungere som nøytrale veiledere for skolene. Nærmere opplysninger finnes på Sarpsborg kommunes hjemmeside: Ref. kode: MET Stikkord: Helsekilden. Sarpsborg. Østfold. LEGEN OG PRESSEN Gode råd om pressekontakt Nedenstående er oversatt og gjengitt av Den norske legeforening med tillatelse fra Den Almindelige Danske Lægeforening. Utgitt som hefte i Oslo november 2004, àjourført februar Pressekontakt; en mulighet - ikke en trussel Emner på helseområdet er vanligvis godt stoff i massemediene. Det handler om liv og død, og leger vil ofte være interessante kilder eller aktører, fordi leger har en særlig viten om forhold som vedrører sykdom og helse. Det er ikke bare legeorganisasjonsledere eller forskere med særlig viten om spesifikke sykdommer som har medienes interesse. Bredden i mediebildet, som f.eks. veksten i antall lokale radio- og tv-stasjoner, betyr at også den alminnelige lege vil kunne bli kontaktet av pressen. Pressen behandler til tider leger med et kritisk blikk, og derfor kan leger være tilbøyelige til å betrakte mediene som en trussel. Selv om noen journalister og noen medier kan være tilbøyelige til å behandle leger på en negativ måte, skyldes det ikke at redaksjonene er spesielt ute etter å forfølge den medisinske profesjon. Andre yrkesgrupper og andre deler av samfunnslivet behandles på samme måte. Den kritiske behandlingen av legestoff kan medføre at man som lege er tilbøyelig til å se bort fra de muligheter som ligger i en bevisst bruk av massemediene. Åpen og konstruktivt kritisk Pressen gir leger gode muligheter til å gi opplysninger om bestemte sykdommer, nye behandlingsmetoder, komme med deres synspunkter om utviklingen i helsevesenet og påpeke eventuelt helsemessige uforsvarlige forhold. Redaksjonene vil ofte være interesserte i å gi videre legers opplysninger eller synspunkter gjennom intervjuer, debattinnlegg og lignende. Noen leger foretrekker å avvise helt å snakke med journalister. Denne holdningen kan skyldes at den enkelte lege har følt seg dårlig behandlet i pressen eller har opplevd kolleger som er blitt "hengt ut" i mediene. Husk at en leges nei til å gi opplysninger eller uttale seg, sjelden avholder journalister fra å forfølge en bestemt sak og skrive om den. Det vil alltid være muligheter for å få opplysninger eller kommentarer hos andre. Det kan derfor slå tilbake på deg selv å avvise journalister. I noen tilfeller kan legen, ved å gi opplysninger til journalisten, kanskje bidra til å nyansere en sak og korrigere opplysninger, og derved eventuelt sikre at journalisten lar en sak falle fordi det viser seg at historien bygger på misforståelser. Det er langt å foretrekke fremfor at man etterpå skal dementere en uriktig historie som er blitt skrevet. I de fleste tilfeller vil det derfor være en fordel at den relevante lege uttaler seg når pressen tar kontakt. Generelt får legen mest ut av å møte journalisten med en åpen og konstruktiv kritisk holdning. Budskapet Det aller viktigste ved enhver kontakt med pressen er at man har klart for seg hva det er man vil oppnå. Det gjelder uansett om journalisten henvender seg til legen eller det er legen selv som henvender seg til redaksjonen. Det handler med andre ord om å gjøre budskapet sitt klart. Det dreier seg om massekommunikasjon. Når du snakker med journalister, så husk at det ikke er legekolleger du henvender deg til, men vanlige mennesker. Når du uttaler deg - det gjelder spesielt i radio og på tv - kan du ikke forvente at lyttere og seere har særlige forutsetninger på området. Send klare signaler. Det nytter ikke å bruke vanskelige medisinske faguttrykk, med mindre disse er helt uunngåelige for sakens fremstilling. Er det tilfelle, bør du forsøke å forklare eller "oversette" faguttrykket. Det kan også være nødvendig å forenkle saken litt, uten å gjøre vold på sakens innhold. Ikke fortap deg i unntagelser og forbehold som vil kunne tilsløre budskapet. Hvis mulig, bruk konkrete eksempler som alle kan forstå, og eventuelt billedspråk som letter forståelsen. Forberedelse og trening Forberedelse kan være nødvendig. Det kan være en god trening at du - før du snakker med journalisten - setter deg ned og forsøker å formulere budskapet i noen enkle, lettfattelige ord og setninger som er egnet til å fremstille saken. Det vil også være en god ide å øve deg ved å snakke med noen kolleger om hva du vil oppnå med kontakten med pressen, hva som er ditt budskap, og prøve å tenke gjennom hvilke spørsmål journalisten kan tenkes å stille. 3

4 Åpenhet og troverdighet Åpenhet og troverdighet er gull verdt når det gjelder massekommunikasjon. Det er viktigere enn å være velformulert. Det er ingen grunn til å prøve å snakke annerledes enn man gjør i hverdagen, f.eks. ved å forsøke å legge om din egen dialekt. Risikoen er da at man kan virke kunstig. Det er viktig å være ærlig og holde seg til sannheten. Journalisten vil bruke andre kilder og vil ha mulighet for å kryssjekke de opplysningene du kommer med. Vær også varsom med å representere synspunkter som du ikke selv står 100 % inne for. Det kan f.eks. være tilfelle hvis du blir spurt om en sak hvor du selv er i mindretall i en avgjørelse. Kommer man under press, kan det være vanskelig å skjule at man selv er i tvil. Det gjelder spesielt ved opptreden i radio og tv, hvor den personlige fremtreden spiller en viktig rolle. Vær rolig og avslappet uten å være passiv. Det er viktig at du så godt som mulig opptrer offensivt uten på noe tidspunkt å bli aggressiv. Når journalisten tar kontakt I mange tilfeller vil kontakten mellom en journalist og en lege forløpe knirkefritt, idet det umiddelbart etableres et tillitsforhold. Når det er tilfelle, skyldes det som regel at journalisten følger de uskrevne reglene for hvordan en journalist behandler sine kilder, og at legen ikke antaster journalistens integritet ved f.eks. å forsøke å manipulere med kjennsgjerningene. Er dette tillitsforholdet ikke umiddelbart til stede, gjør du klokt i å iaktta en rekke tommelfingerregler som spesielt er relevante når journalisten henvender seg pr. telefon: Få med en gang opplyst hvem det er som ringer, og fra hvilket medium. Spør hvorfor vedkommende ringer, og hvorfor nettopp du blir kontaktet. Det kunne jo tenkes at en annen lege er mer relevant som kilde. Hvis du ikke umiddelbart er forberedt på hvordan du vil håndtere den bestemte sak, og ikke har avklart budskapet, kan det være en god ide å be journalisten ringe tilbake eller selv love å ringe journalisten opp igjen. Vanligvis vil journalisten respektere at man ber om litt tid til å samle sine tanker, hvis man står midt i noe annet. Journalister vil alltid si at de har det travelt, men de har det ikke så travelt at de ikke har mulighet til å komme tilbake til saken en halv eller hel time senere. Under enhver omstendighet er det alltid en god ting at legen via sin eventuelle sekretær får opplyst hva journalisten ønsker. Få straks avklart om journalisten ønsker en uttalelse eller bare noen opplysninger til bakgrunnsstoff. Det kan du enkelt gjøre ved å spørre om det er "for sitat eller som bakgrunnsstoff. Føler du deg utrygg på om journalisten vil gjengi dine uttalelser korrekt, kan du kreve å få forelagt hva journalisten siterer deg for før intervjuet begynner. Det kan kreves at journalisten ringer tilbake og leser opp hva man er sitert for, eller man kan eventuelt få sitatene oversendt på telefaks. Avviser journalisten dette kravet, kan det innebære at du nekter å uttale deg. Derimot kan du ikke nødvendigvis forlange å få se hele artikkelen, da den også kan ha andre kilder. Risikoen kan være at journalisten ikke ønsker din medvirkning. Det er journalistens rett til å bestemme i hvilken sammenheng uttalelsene inngår, og hvordan saken presenteres. Du skal heller ikke prøve å presse journalisten til å skrive noe bestemt, eller gi en sak en spesiell retning - det er de innholdsmessige argumentene du skal overbevise med. Sørg for å få det vesentligste sagt først. Selv om det er journalisten som har formuleringsinitiativet, har du selv en mulighet for å prege samtalens innhold. Journalisten kaster opp ballen, men det er du selv som returnerer den. Snakk enkelt og klart og unngå lange utredninger så du ikke etterpå glemmer hva du har sagt. Vær ikke redd for å vende tilbake til hovedbudskapet for å sikre forståelse hos journalisten. Pass på at du ikke småsnakker om alt mulig. Det kan være farlig å miste tråden. Vær varsom med å kommentere andres uttalelser. Man skal sikre seg at de aller minste ting siteres korrekt. Du må alltid overveie om det gagner den konkrete sak at den debatteres i mediene. Hold kontakten med journalisten, og meld tilbake hvis saken utvikler seg. Gode råd ved telefonintervju: 1. Hvem ringer, og om hva? 2. Be eventuelt om tenkepause. 3. Uttalelse til sitat eller bakgrunnsstoff? 4. Krev eventuelt sitat forelagt. 5. Hold fast i et klart og enkelt budskap. 6. Si det vesentligste først. 7. Hold kontakten og kom tilbake til saken. Radio og TV Vanligvis vil journalisten som ønsker en leges medvirkning i radio eller TV, gå etter legens holdninger i en bestemt sak. Det er holdninger og meninger intervjuet som regel vil konsentrere seg om, mens journalisten eller studioverten normalt risser opp de relevante fakta eller bakgrunnen for den forestående intervjusituasjonen. Ved opptreden i radio og TV spiller forberedelsen av intervjuet en særlig rolle. Journalisten vil forberede den intervjuede i emnet, slik at det blir sammenheng og mening i intervjuet før mikrofonen åpnes eller kameraet starter. Det er legens rett, før intervjuet går i gang, å få avklart hvilke emneområder intervjuet vil berøre. Derimot har du ikke krav på at du på forhånd får forelagt de spørsmål som blir stilt. Det kan være en fordel for både intervjuer og lege at man er enige om hva emnet dreier seg om, slik at man ikke snakker forbi hverandre. Husk at det er forskjell på de profesjonelle radio- eller TV-stasjonene og lokalstasjoner med amatører som opptrer som journalister. I sistnevnte tilfelle stiller det ofte et enda strengere krav til legen om en grundig prat med intervjueren før opptak med båndopptaker eller kamera. Journalisten har problemformuleringsretten, men du skal ikke av den grunn overlate hele styringen til journalisten. Ved å forberede deg godt og holde deg til ditt budskap, har man bedre mulighet for å påvirke intervjuet i en bestemt retning. Det kreves blant annet at du er offensiv, har tenkt gjennom emnet og gir klare signaler. Kommuniser holdninger fremfor faguttrykk. Tenk på at det er "hele nasjonen" du snakker til - ikke fagkolleger. Journalisten vil vanligvis ta opp et lengre intervju, selv om vedkommende kun skal bruke 45 sekunder til kveldens Redaksjon En eller Dagsrevy. Det innebærer en risiko for at journalisten ved etterfølgende redigering legger vekt på noe annet enn du ønsker. Derfor er det viktig at legen i løpet av intervjuet sørger for å holde seg til et klart formulert poeng, og forsøker å unngå å bli lokket på avveier. Unngå å fordyper deg i detaljer. Prøv med en stoppeklokke å se hva det er plass til å si på sekunder. Det vil sjeldent være tid til å gi mer enn ett eller to klare poenger i løpet av et normalt TV-intervju. 4

5 I noen tilfeller kan det være en fordel at intervjuet skal gå direkte i løpet av Redaksjon En eller Dagsrevyen, da muligheten for klipping elimineres. Redaksjonen er imidlertid ikke alltid villig til dette, fordi det skal være et svært aktuelt tema hvis intervjuet blir sendt direkte. Ved radio- og TV-intervjuer spiller personlig fremtreden en stor rolle. Det gjelder spesielt ved opptreden i TV, hvor mimikk og kroppsspråk er meget avgjørende. Vær avslappet og rolig. Fremfor alt er det viktig at du er deg selv og ikke prøver å "opptre". De færreste har naturtalent som skuespillere. Du må gjerne reagere følelsesbetont hvis journalisten er meget provoserende i sine spørsmål, men man vinner ikke noe ved å fare opp og bli aggressiv. Påkledning spiller en rolle, men det viktigste er at du føler deg tilpass og naturlig. Gode råd om TV-intervju: 1. Forberedelse er viktig. Avklar budskapet. 2. Sørg for å avtale emneområde med journalisten. 3. Vær offensiv. 4. Start med budskapet. 5. Snakk klart og enkelt - unngå detaljer. 6. Kommuniser holdninger - ikke faguttrykk. 7. Vær rolig og avslappet. 8. Vær åpen og troverdig. NÅR LEGEN KONTAKTER PRESSEN Den personlige kontakten Den personlige kontakten med journalister er ofte den mest effektive formen for mediekontakt. Journalister setter pris på velinformerte og pålitelige kilder, og foretrekker - hvis det er mulighet for det - å ha enerett på historien. Det gir gode sjanser for en mer dyptgående behandling av emnet og en større lansering av historien, fordi redaksjonen på grunn av medienes interne konkurranse ofte vil sette artikler med enerett høyere enn det stoffet som alle mediene er felles om. Det utelukker ikke at andre medier tar historien opp ved å følge den opp med egne vinkler. En personlig henvendelse til en journalist med en nyhet vedkommende kan få eneretten på, betyr ikke at legen kan styre lanseringen av historien. Journalisten vil forbeholde seg retten til å grave i saken og kanskje stille kritiske spørsmål. Men i langt de fleste tilfellene vil den selektive henvendelsen med en god historie til en enkelt journalist kunne bidra til at det bygges opp et tillitsforhold mellom kilde og journalist. Det vil kunne komme deg til gode ved senere anledninger. Pressemeldinger Man kan også bruke pressemeldinger når man vil komme i kontakt med pressen. Pressemeldinger bør brukes veloverveid, da redaksjonene drukner i pressemeldinger fra alle mulige organisasjoner, firmaer mv. Innholdet skal derfor ha en rimelig grad av allmenn interesse og appell. Det viktigste når man skriver en pressemelding er at budskapet eller konklusjonen formidles først. Man skriver altså omvendt av den disposisjonen man normalt anvender når man lager en vitenskapelig fremstilling. Det beste er å utforme pressemeldingen slik at budskapet er i den første setningen. Det skal med en gang fremgå hva saken dreier seg om, hvem som uttaler seg, hvor og når det skjer. I de etterfølgende setninger følger argumentasjonen som utdyper budskapet. Pressemeldingen skrives i et enkelt språk med bruk av korte setninger og uten vanskelige faguttrykk. Det er best hvis pressemeldingen kan stå på en enkelt A4-side. Nederst på siden skal det fremgå hvor redaksjonen kan få ytterligere opplysninger, med angivelse av ett eller flere telefonnumre. Tenk også over tidspunktet for utsendelse. Det er noen ganger lettere å komme gjennom med en pressemelding, eksempelvis i perioder hvor redaksjonen ellers ikke mottar så mye annet stoff. Det kan være på søndager eller meget tidlig på morgenen. Alle redaksjoner anvender telefaks, og telefaks er et godt hjelpemiddel for å nå hurtig frem til redaksjonen med en pressemelding, fremfor å sende den i brev. En mulighet er også å gi meldingen til NTB, som er on-line med alle de store redaksjonene i hele landet. Rommer pressemeldingen er god historie, vil NTB sende ut en versjon til alle redaksjonene. Slik kan man også spare tid. Gode råd om pressemeldinger 1. Budskapet i første setning. 2. Hva, hvem, hvor og når? 3. Maksimal lengde en A4-side. 4. Klar og enkel fremstilling uten nødvendige faguttrykk. 5. Kontaktperson med telefonnumre. 6. Overvei tidspunktet for utsendelse. Det kan også være en god ide å anvende debattinnlegg eller leserbrev til å fremme dine synspunkter. Det har den fordel at du selv råder over fremstillingen. Et debattinnlegg skal være kort og presist. Vil du svare på et innlegg, er det meget viktig å reagere raskt, da det har betydning for om debattinnlegget blir trykket. Debattredaktøren kan avvise stoffet med henvisning til aktualiteten. Taushetsplikt og ytringsfrihet Alle leger har prinsipielt sett ytringsfrihet, men legens taushetsplikt setter noen grenser for hva legen kan uttale offentlig når det gjelder konkrete pasienter. Blir en lege angrepet i mediene av en pasient som står offentlig frem, har legen imidlertid rett til å uttale seg og eventuelt tilbakevise kritikk, så lenge legen holder seg innenfor det emneområdet pasienten har trukket fram. Under henvisning til tjenestemannsloven, kommunale tjenestemannsregualtiver og særlig vedtatte forordninger i de enkelte sykehuskommuner, kan den enkelte lege være pålagt begrensninger i sine muligheter til å uttale seg. Er man i tvil om hvorvidt man ved å uttale seg i pressen kan komme på kant med slike regler, bør man undersøke med det relevante kollegiale organ (overlegeråd eller lignende), forespørre sykehusets administrator eller søke råd i Legeforeningen. Hvis det går galt Hvis samarbeidet med pressen går galt, og en journalist bringer uriktige opplysninger, fordreier opplysninger e.l., kan man reagere på forskjellig vis. Bringer et medium opplysninger av faktisk uriktig karakter, kan man under henvisning til presseloven forlange et dementi, som mediet er forpliktet til å oppta innen en viss tidsfrist. I mange tilfeller kan man få uriktige opplysninger eller en feilaktig historie korrigert ved å kreve at redaksjonen bringer et innlegg hvor man korrigerer opplysningene, og setter tingene på plass. Som regel vil redaksjonen følge disse kravene. Her er det viktig at du reagerer raskt, med tanke på lesernes hukommelse. I mer sjeldne tilfeller kan man bruke injurielovgivningen og eventuelt 5

6 anlegge erstatningssak, men det er en prosess som krever mange ressurser, og som ofte medfører at det blir gravd ytterligere i en sak. Både ved et dementi og en rettssak kan det gå flere uker eller måneder før en sak blir korrigert, og i mellomtiden vil saken være glemt i offentligheten. Derfor bør man i de fleste tilfellene forsøke å få et korrigerende innlegg trykket i det relevante mediet. En slik henvendelse vil ofte virke preventivt, slik at journalisten eller redaksjonen en annen gang vil være mer forsiktig med fremstillingen av andre saker. En tredje mulighet er å henvende seg til Pressens Faglige Utvalg som er et klageorgan oppnevnt av Norsk Presseforbund. Dette er et nøytralt organ som behandler klager mot pressen i presseetiske spørsmål, med "Vær varsom"-plakaten som utgangspunkt. Legeforeningens støttegruppe En egen beredskapsgruppe er oppnevnt for å gi støtte eller råd i forbindelse med henvendelse fra media som føles vanskelig å takle på egenhånd. Gruppen består av: President Torunn Janbu mobil torunn.janbu@legeforeningen.no Generalsekretær Terje Vigen, mobil terje.vigen@legeforeningen.no Spesialrådgiver Odvar Brænden, mobil odvar.brenden@legeforeningen.no Informasjonssjef Ellen Juul Andersen, tlf. priv , mobil , ellen.juul.andersen@legeforeningen.no Legeforeningens Internettsider finnes på hvor man også finner adresse, telefon m.m til Pressens Faglige Utvalg og til diverse media i Norge. Referansekode: OLE Stikkord: Pressen. Intervju. Pressemeldinger. Den norske legeforening. PÅ HELSA LØS? Interessant og nyttig bok om når pressen tar pulsen på Helse-Norge. Dette er en bok som handler om helsestoff i mediene. I utgangspunktet skiller helsejournalistikk seg ikke vesentlig fra all annen journalistikk. Likevel står journalister som skal inn på feltet, overfor en rekke utfordringer. Helsevesenet er til dels preget av en lukket kultur hvor det er vanskelig å trenge igjennom. Det er mange sterke aktører som vet å bruke mediene for å fremme sin sak. Grensen mellom god og kritisk helsejournalistikk og kampanjejournalistikk er hårfin. Det er også grenseoppgangen mellom god journalistikk hvor mediene oppfyller sin rolle som samfunnskritiker og vaktbikkje og det mange vil karakterisere som sosialpornografi. I mange saker er sårbare pasienter og pårørende involvert. Det stiller store krav til etikk. Boken gir en innføring i hvordan helsevesenet er bygget opp og hvordan journalister kan kikke helsevesenet nærmere i kortene. Videre tar boken for seg forholdet mellom helsevesenet, forskere og journalister, og kommer med en rekke praktiske råd når det gjelder helsejournalistikk og forskningsformidling. På helsa løs? Retter seg primært mot journalister og studenter i journalistikk, men vil også være nyttig for alle som jobber innen helsevesenet eller medisinsk forskning. Forfatteren er Anne Hafstad, utdannet sykepleier, dr. philos fra det medisinske fakultet, Universitetet i Oslo og har jobbet mange år i sykehus og med medisinsk forskning. Fra 1998 har hun vært helsejournalist i Aftenposten. Forfatteren vant SKUP-prisen i 2000 og SKUP-dpilom i 2004 for sine avsløringer i Helse-Norge. Anne Hafstad IJ-forlaget 2006 ISBN ISBN IJ-forlaget Postboks 39, 4661 Kristiansand Tlf Telefax: e-post: post@ij-forlaget.no Internett: Ref. kode: OLE Stikkord: Pressen. Hafstad Anne. 6

7 HELSERÅDET Nytt fra emnebibliotek for samfunnsmedisin og folkehelsearbeid Helsebiblioteket, Nasjonalt Kunnskapssenter for helsetjenesten Postboks 7004 St. Olavs plass, 0130 Oslo Redaktør: Anders Smith Telefon Internett: e-post: