Kommunal- og moderniseringsdepartementet Akersgata 59 Postboks Oslo Oslo 24. april 2018

Transkript

1 Kommunal- og moderniseringsdepartementet Akersgata 59 Postboks Oslo Oslo 24. april 2018 Innspill til ekspertutvalgets anbefalinger knyttet til NOU 2000: 22 Om Oppgavefordeling mellom stat, region og kommune. Norske Kvinners Sanitetsforening (N.K.S.) har følgende innspill til ekspertutvalgets rapport: Nedleggelse av IMDi N.K.S. mener overføringen av arbeidsoppgaver fra IMDi til fylkeskommunen må gjøres over tid og kombineres med kompetanseoverførende tiltak. N.K.S. er imot at IMDis nasjonale tilskuddsordninger for frivillig sektor legges til fylkeskommunene. N.K.S. foreslår at tilskuddsordninger rettet mot aktiviteter på asylmottak samkjøres og legges under UDI. N.K.S. etterlyser en nærmere analyse av hvordan frivillig sektor blir påvirket av nedleggelsen. N.K.S. krever en klargjøring av hvem som har ansvaret for enslige mindreårige asylsøkere under 15 år N.K.S. mener introduksjonsprogrammene må samarbeide tettere og bedre med sine lokalmiljø. N.K.S. savner en grundigere utredning knyttet til bosettingstiltak og - strategi. N.K.S. savner en struktur som tar høyde for endringer i antall asylsøkere og flyktninger. N.K.S. mener overføringen av arbeidsoppgaver fra IMDi til fylkeskommunen må gjøres over tid og kombineres med kompetanseoverførende tiltak. N.K.S. er enig i at det vil være fornuftig å overføre mange av IMDis oppgaver til de nye fylkeskommunene. I flere tilfeller vil fylkeskommunene spille en større pådriverrolle for både bosetting, norskopplæring, kompetanseutvikling og arbeidskvalifisering overfor kommunene. Samtidig vil vi understreke viktigheten av en kompetanseoverføring fra IMDi til fylkeskommunene. Overføringen av arbeidsoppgaver må gjennomføres over en forsvarlig overlappingsperiode slik at kompetansen som er bygget opp i IMDi ikke går tapt. Det må også sees på hvordan vi kan ivareta det verdifulle kompetansemiljøet som er bygget opp i IMDi. Ved å ha fagorgan som arbeider særskilt med dette feltet har de opparbeidet en unik kompetanse som fylkeskommunene kan dra nytte av. Ved nedleggelsen av IMDi må

2 man sørge for at kompetansen ikke blir splittet opp på en måte slik at den går tapt. I tillegg må fylkeskommunene ha en instans å forholde seg til i enkelte saker som krever spesialist kompetanse. N.K.S. er mot at IMDi sine nasjonale tilskuddsordninger for frivillig sektor legges til fylkeskommunene. De fleste tilskuddsordningene foreslås overført til fylkeskommunene. Noen få gjenværende oppgaver av nasjonal karakter foreslås overført til Kunnskapsdepartementet. Integreringstilskuddet er ikke nevnt, og det er således uklart hvor denne tilskuddsordningen skal tilfalle. Videre står det at «man skal styrke nytt regionalt fylkesvalgt nivås rolle som bindeledd mot frivillig sektor». Hvorvidt ordningen vi i dag er en del av, integreringstilskudd, inngår i dette fremkommer ikke. Rapporten redegjør ikke for konsekvenser for eventuelle mottakerne av de ulike tilskuddsordninger, eller sier mer om hvordan frivillige organisasjoners aktiviteter fremdeles skal supplere det offentlige. Flere frivillige organisasjoner som i dag mottar støtte fra IMDi har ikke ansatte på andre nivåer enn i sentralleddet. Det er viktig at disse organisasjonene ikke blir fratatt muligheten for å søke på og få tilkjent midler via slike tilskuddsordninger. N.K.S. har 650 lokalforeninger og er mottaker av flere ulike type tilskuddsordninger som går til både utførelse og oppfølging av lokal aktivitet. Samtidig har vi kun ansatte i et sentralledd som administrerer midlene. Det er altså sentralleddet som holder kontroll på søking, bruk og rapportering av midler, som koordinerer de lokale tjenestetilbudene, driver kvalitetssikring og skolering av de frivillige mm. Det er viktig at organisasjoner med en slik struktur ikke mister muligheten til å søke om slike midler. Dersom denne muligheten frafaller, pålegger man frivillige på lokalt og regionalt plan administrative, ulønnede oppgaver. N.K.S. frykter det vil gå utover motivasjon og interesse for å gjøre frivillig arbeid. I tillegg vil dette gå utover den faktiske tiden brukt til integreringsaktiviteter. Samtidig vil vi understreke viktigheten av en forenkling og avbyråkratisering av tilskuddsordningene og søknadsprosessene som i dag finnes. Til eksempel inngår N.K.S. i to ordninger som får tilskudd via IMDi, midler som må søkes på årlig og rapporteres på to ganger hvert år. Det burde være mulig å samordne flere tilskridende ordninger når samme organisasjon søker om midler. N.K.S. foreslår at tilskuddsordninger rettet mot aktiviteter på asylmottak samkjøres og legges under UDI. I dag ligger det tilskuddsordninger for aktiviteter på asylmottak både hos IMDi og UDI. Hos IMDi mottar vi midler for aktiviteter for kvinner, mens tilskuddsordningen hos UDI skal gå til aktiviteter for barn. Problemet med dette er at det er skapt et unaturlig skille mellom hvem tiltakene er rettet mot. Flere av aktivitetene inkluderer både foreldre og barn, og skillet vanskeliggjør muligheten for å skape et helhetlig tilbud. Vi mener at alle tilskuddsordninger som rettes mot aktiviteter på asylmottak bør samkjøres og legges under samme direktorat. På den måten vil aktivitets- og inkluderingstilbudet lettere kunne samkjøres og tilbudet være mer helhetlig. I tillegg vil det avbyråkratisere og effektivisere tildeling og bruk av tilskuddsordningene.

3 Fremfor å måtte gjennom søkings- og rapporteringsprosessen hos flere instanser vil man kunne gjøre dette hos en instans. Ved en eventuell nedleggelsen av IMDi finner vi det naturlig at alle tilskuddsordninger for aktiviteter på asylmottak overføres til UDI. Parallelt med overføringen av IMDi sine tilskuddsordninger til UDI bør regelverket knyttet til mottakere av midler samkjøres. IMDi tillater i dag ikke aktiviteter på transittmottak, mens det gjør UDI. Vår klare anbefaling er at aktiviteter også skal foregå på transittmottak. Flere asylsøkere blir værende lengre på transittmottak enn intendert, og bedre aktivitetstilbud vil både være til fordel for den enkelte og for samfunnet i inkluderingsarbeidet. N.K.S. etterlyser en nærmere analyse av hvordan frivillig sektor blir påvirket av nedleggelsen. Frivillig sektor spiller en stor rolle i arbeidet med integrering. Dessverre reflekteres ikke dette i ekspertutvalgets rapport. Det er i svær liten grad berørt, og i ingen grad problematisert, hvordan frivillig sektor påvirkes av nedleggelsen av IMDi. IMDi har i dag god dialog og samarbeid i form av blant annet intensjonsavtaler med flere frivillige organisasjoner som bistår med flere avgjørende oppgaver innenfor inkluderings- og integreringsarbeidet. Vi mener man i langt større grad må ta høyde for hvordan en omstrukturering av fylkeskommunen skal skje parallelt med at man styrker støtteordningene og tilretteleggelsen for frivillige organisasjoner. N.K.S. krever en klargjøring av hvem som har ansvaret for enslige mindreårige asylsøkere under 15 år Utvalget skriver at ansvaret for omsorgssentrene ikke skal overføres til fylkeskommunene. De foreslår å skille ansvaret for barnevern og enslige mindreårige asylsøkere (EMA), noe som vil kunne medføre ytterligere utgiftsøkninger og ineffektiv oppgaveløsning. Ansvaret for EMA under 15 år i dag er hjemlet etter barnevernloven og rapporten gir ikke forklaring på hvorfor ansvaret ikke lengre skal ligge under en barnevernfaglig etat. Den tar heller ikke for seg hvilken instans som skal ivareta ansvaret for denne gruppen. Vi etterlyser en klargjøring av hvem som skal ha ansvaret for EMA og at sentrale styringsledd knyttet til etatstyring av statlige institusjoner opprettholdes på dette området. N.K.S. viser til Bufdir sitt innsendte høringssvar og vi støtter deres innspill. Vi ønsker også å peke på viktigheten av at alle barn under 18 år i Norge har de samme rettighetene. EMA mellom 15 og 18 år har krav og rett på den samme omsorgen og rettighetene som andre barn i Norge. Vi krever derfor at ansvaret for EMA mellom 15 og 18 år blir lagt under barnevernet, i tråd med anbefalinger fra Nasjonal Institusjon for Menneskerettigheter og FNs barnekomitè. N.K.S. mener introduksjonsprogrammene må samarbeide tettere og bedre med sine lokalmiljø. N.K.S. mener det er viktig at introduksjonsprogrammene gjennomføres i tettest mulig samarbeid med lokalsamfunnet. Vi etterlyser mer samarbeid med lokalt næringsliv, nettverk og offentlige instanser. For å sikre bedre og raskere integrering er det viktig at de som bosettes raskt inkluderes i sitt nærmiljø. Vi oppfordrer til å samarbeide med frivillige organisasjoner i dette arbeidet. Hver fylkeskommune bør ha en

4 frivillighetskoordinator som bistår kommunene i å benytte seg av de frivillige aktivitetene, tilbudene og organisasjonene som finnes i sitt nærmiljø. N.K.S. savner en grundigere utredning knyttet til bosettingstiltak og - strategi med tanke på flyktninger. Gjennom flere års arbeid har IMDi opparbeidet lang og god erfaring med bosetting av asylsøkere og flyktninger. Ved å ha et nasjonalt ledd er det lettere å ha en nasjonal strategi for bosetting. Videre sier rapporten ingenting om hvem som innehar «piskfunksjonen» i bosettingsprosessen. Hva skjer dersom en eller flere av de nye fylkeskommunene sier nei til å bosette flere? N.K.S. etterlyser en avklaring på hvilken offentlig instans som har ansvaret for å ivareta den nasjonale strategien og det nasjonale perspektivet i bosettingsspørsmål. N.K.S. savner en struktur som tar høyde for endringer i antall asylsøkere og flyktninger. Pr i dag er det rundt 65 millioner mennesker på flukt i verden og antallet mennesker på flukt øker. N.K.S. etterlyser derfor et system i integreringsarbeidet som tar større høyde for svingninger i antall flyktninger og asylsøkere. Rapporten legger færre ankomster til grunn for videre strategi, men det er lite i den internasjonale utviklingen som tyder på at det vil være gjeldende for fremtiden. Vi vet lite om fremtidens konflikter og flyktningankomster. Dersom vi havner i en opptrappingssituasjon vil integreringsarbeidet være svært sårbart dersom ingen myndighet har det overordnede koordineringsansvaret for nyankomster. Vi mener at man under omleggingen bør bruke anledningen til å lage et system som er enkelt skalerbart, hvor både bosetting og integreringstiltak lett vil kunne tilpasses ankomstsituasjonen. Helse og levevilkår N.K.S. mener at organisasjoner uten regionskontor må kunne ha tilgang til søkbare, fylkeskommunale tilskuddsordninger. N.K.S. mener at problematikken rundt «vold i nære relasjoner» må implementeres i folkehelsestrategien. N.K.S. mener at organisasjoner uten regionskontor må kunne ha tilgang til søkbare, fylkeskommunale tilskuddsordninger. Utvalget foreslår at ansvaret for tilskuddsordninger som i dag forvaltes av Helsedirektoratet og fylkesmannen med relevans for folkehelsearbeidet lokalt og regionalt overføres til fylkeskommunene. Argumentasjonen er at det gir potensial for effektivisering, mindre byråkrati og bedre målretting av midlene. Effekten det vil ha for dagens tilskuddsmottakere som ikke har andre nivå enn sentrale ledd problematiseres ikke. Som frivillig organisasjon har vi ikke mange lønnede ansatte til å drive administrative oppgaver i fylkes- eller regionale ledd. Sentralleddet søker, rapporterer og så fordeler midler fra offentlige og sentrale tilskuddsordninger. Dersom omleggingen skjer må hvert enkelt fylkeslag både søke og rapportere. Omleggingen vil således føre til mindre effektivisering og mer byråkrati. I tillegg kan ikke frivillige organisasjoner pålegge kommunale fylkes- eller regionslag å gjøre ulønnet administrative oppgaver. Norge har lang og stolt tradisjon for frivillig arbeid, og en slik omlegging vil kunne gjøre at noe av dette mister sin verdi. Det vil også

5 kunne motivere for økning i ansatte tilretteleggere noe som ikke kan være utvalgets intensjon. Tilskuddsordninger som tilfaller folkehelsearbeid i kommuner og fylker bør derfor også være søkbare for organisasjoner som kun har en sentralledd. Den lokale forankringen i arbeidet vil ikke forringes av den grunn. N.K.S. mener at problematikken rundt «vold i nære relasjoner» må implementeres i folkehelsestrategien. Ifølge Folkehelseloven skal kommunen fremme folkehelse innen sine oppgaver og med de virkemidler de har. Kommunene skal ha nødvendig oversikt over helsetilstanden i befolkningen og de positive og negative faktorene som kan påvirke denne. Videre skal kommunene være oppmerksomme på trekk ved utviklingen som kan skape eller opprettholde sosiale eller helsemessige problemer, eller sosiale helseforskjeller. En av vår tids største utfordringer er vold i nære relasjoner. N.K.S. var tilfreds med at den tidligere folkehelsemeldingen omtalte at vold mot kvinner er et folkehelseproblem. Regjeringen har invitert til å komme med innspill til en ny Folkehelsemelding innen 1. oktober i år. N.K.S. vil oppfordre sterke til at vold får nødvendig fokus i den nye Folkehelsemeldingen. Det er bekymringsverdig at arbeid med vold mot kvinner ikke omtales eller berøres i ekspertutvalgets rapport. NKVTS anslår at mellom og nordmenn blir utsatt for vold i nære relasjoner hvert år. Det er i all hovedsak kvinner som utsettes for den grove, gjentakende og seksualiserte volden, og som er ofre for partnerdrap. Ifølge nasjonale retningslinjer skal jordmødre spørre alle gravide om de er utsatt for vold. En nasjonal undersøkelse gjennomført av TNS Gallup, på vegne av N.K.S., viste at hele 11% av jordmødrene ikke spør noen gravide om de er utsatt for vold. Årsakene som ble oppgitt var manglende kompetanse på området og manglende rutiner i kommunene for oppfølging av ofrene. Vi vil på det sterkeste anbefale at fylkeskommuner og kommuner pålegges krav om å opprette rutiner for hvordan man tidligere skal kunne avdekke vold og hvordan voldsutsatte skal følges opp. For øvrig viser vi til Bufdir sitt høringssvar knyttet opp mot omleggingen av Barnevernet. Vi støtter de innspillene som Bufdir kommer med. Lykke til med det videre arbeidet med forslaget. Vennlig hilsen Norske Kvinners Sanitetsforening Grete Herlofson Generalsekretær Mette Hanekamhaug Politisk rådgiver N.K.S. er Norges største kvinneorganisasjon med ca medlemmer organisert i 650 lokalforeninger over hele landet. Vårt hovedformål er å bidra til et trygt og inkluderende samfunn med spesielt fokus på kvinner.