kurs Grafisk arbeid Ekstra: fri grafisk programvare

Transkript

1 kurs Grafisk arbeid Ekstra: fri grafisk programvare

2

3 Innholdsfortegnelse Innholdsfortegnelse... 1 Fri grafisk programvare... 3 Hva er fri programvare?... 3 Om programmene i dette kapittelet... 4 Scribus... 4 Innstallasjon og nedlastning... 4 Programlayout... 5 Viktige funksjoner... 6 Opprette dokument... 6 Navigering på siden... 7 Lage grafiske objekter og former (grafikk)... 7 Sette inn bilde... 8 Sette inn og formattere tekst... 9 Aktivere tekstbrytning... 9 Sette farger Opprette sider og sidemaler Bruke vektorverktøy Utkjøring til PDF The GIMP Installasjon og nedlastning Programlayout Viktige funksjoner Justering av farger og kontrast Arbeide med lag Merke og kopiere områder i bildet Farger Justere bildestørrelse og oppløsning Lagring og eksport CMYK-fargekoding

4 Inkscape Innstallasjon og nedlastning Programlayout Viktige funksjoner Opprette dokument Arbeide med lag Opprette ferdig grafiske former Bruke vektorverktøyet Farger Skrive og forme tekst

5 Fri grafisk programvare Et alternativ til å benytte grafisk programvare fra Adobe eller andre kommersielle leverandører, er å laste ned fri programvare som ikke krever kommersiell lisens. Siden det kan være kostbart for en studentforening å skaffe slike lisenser, gir dette kapittelet en oversikt over fullgode alternativer som er gratis i bruk til henholdsvis bilderedigering, vektor/illustrasjon og layoutdesign. Hensikten med dette kapittelet er å gjøre deg nok kjent med noen slike programmer slik at du kan bruke dem til grafisk arbeid som alternativ til Adobe produktene som har vært presentert tidligere. Hva er fri programvare? Den største forskjellen på fri programvare og "tradisjonell" programvare er at fri programvare kan fritt brukes, distribueres og endres etter eget ønske og forgodtbefinnende. Kildekoden til programmet er åpent tilgjengelig, hvilket betyr at det er mulig for hvem som helst å endre og forbedre programmet, dersom man har kompetanse til å gjøre det. Fri programvare blir som regel laget etter dugnadsprinsippet. Dette betyr at utviklere og brukere over hele verden deltar i et nettverk og sender frivillige bidrag og forbedringer til programmet. Dette skiller seg fra annen kommersiell programvare som vanligvis utvikles innenfor et firma, og hvor kildekoden som regel er beskyttet som forretningshemmeligheter. Som en bruker av et fritt program oppfordres du til å sende bidrag (som for eksempel å rapportere om feil man oppdager i programmet), men det er ikke et krav for å kunne bruke programmet. Fri programvare er ofte gratis eller svært rimelig å kjøpe, sammenliknet med andre kommersielle alternativ (men fri programvare betyr ikke nødvendigis at programmet alltid er gratis). Fri programvare benyttes nesten alltid under en "hva du ser er hva du får"-lisens. Det vil si at det er ingen som garanterer at alt i programmet skal virke, og dersom feil i programmet medfører at du ikke får gjort jobben din eller mister data, er det ingen du kan kreve erstatning eller få direkte support fra. Likevel har du mulighet til melde deg på e- postlister eller IRC-kanaler tilknyttet prosjektet, hvor du som regel får støtte og hjelp fra andre brukere dersom du ber om det. Det er også ofte mye informasjon om bruken av programmet tilgjengelig på programmets nettsider. Nye versjoner av fri programvare kommer som regel ut svært ofte, selv om endringene fra forrige versjon kan være små. Dette skyldes at programmene gjerne lanseres med kjente feil og mangler, ettersom det er ingen leverandør som må garantere at alt skal virke. I stedet rapporterer brukerne om alle feil de finner i gjeldende versjon, og utviklere retter opp så mange de kan og utvikler ny funksjonalitet til neste utgave. For deg som bruker betyr dette at det kan være lurt å sjekke hjemmesiden til programmet jevnlig for å se hvor langt utviklingen har kommet, og om det lønner seg å laste ned og installere den nyeste versjonen. 3

6 Om programmene i dette kapittelet Ifølge de ansatte, er det beste IT-systemet i enhver organisasjon er alltid det systemet de kjenner best - Lars Groth, professor i organisasjonssosiologi I dette kapittelet skal vi ta for oss programmene The Gimp, Inkskape og Scribus. Mens fri programvare ofte kommer i varierende kvalitet, fungerer alle disse programmene godt nok som erstatninger for tilsvarende kommersielle produkter. Det betyr at de fint kan brukes til grafisk arbeid i studentforeninger og lignende, selv om de ikke alltid kan konkurrere med de nyeste funksjonene hos sine kommersielle konkurrenter. Scribus Scribus er et Desktop publishing program som er tilgjengelig på de fleste kjente operativsystemer (Windows, Mac OS, Linux, Unix). Programmet er kjent for bred funksjonalitet knyttet til grafisk layout, og er sammenlignbart med programmer som Adobe Pagemaker, Quark Express og Adobe InDesign. Programmet er gitt ut under GNU Public License (GPL). I dette kapittelet brukes versjon Innstallasjon og nedlastning Scribus er tilgjengelig for nedlastning på Gå til Downloads og velg hvilket operativsystem du bruker (for eksempel Windows). Du får opp flere valg til versjoner du kan installere. Det anbefales at du velger å installere versjonen som heter Lates stable version for å unngå problemer i programmet. Du behøver også å installere et lite program som heter Ghostscript for å få Scribus til å fungere skikkelig. Dette kan du lese om og laste ned fra samme side som du laster ned Scribus. 4

7 Programlayout Scribus har et litt annet utseende enn andre programmer som Adobe InDesign eller Quark Express, og kan trenge litt tilvenningstid dersom du er vant med å bruke andre programmer enn Scribus til layout-arbeid. De grunnleggende verktøyene i programmet befinner seg på den horisontale linjen øverst i programmet. Helt til venstre finnes ikoner for grunnleggende dokumentfunksjoner for å åpne, lagre, opprette og skrive ut dokumenter. I midten av linjen ligger pil-verktøyet og ikoner for å sette inn bilder, objekter og tekstbokser, for å nevne noen. Denne verktøylinjen likner på oppførselen til tilsvarende verktøylinje i MS Word og OpenOffice, hvor de ulike seksjonene på verktøylinjen kan trekkes ut som egne flytende paletter hvis du foretrekker å ha verktøyene nærmere innholdet i dokumentet du jobber på. Palettene kan settes tilbake igjen ved å føre dem over verktøylinjen igjen. De fleste funksjonene på verktøylinjen er også tilgjengelig fra hovedmenyvalgene helt øverst i programvinduet. Til høyre i programvinduet flyter en viktig palett som heter Properties ( Egenskaper i norsk versjon). Innenfor denne paletten finnes flere viktige underkategorier som alle styrer ulike verdier og egenskaper på objekter i dokumentet. Ved å velge et objekt i dokumentet (for eksempel et bilde, en tekstboks eller en rektangel) aktiviseres menyvalgene i Properties-paletten. Hvilke underkategorier som vises er avhengig av hva 5

8 slags objekt som velges. X,Y,Z er innstillinger for posisjonen til objektet, Shape styrer form-egenskapene til objektet, osv. Du kan legge merke til at underkategoriene Text og Image er utilgjengelige når du oppretter eller velger et grafisk objekt i dokumentet. Det finnes flere paletter som kan hentes frem i dokumentet. Fra Window menyen øverst kan flere aktiveres. Arrange Pages viser deg for eksempel en oversikt over alle sidene og gir deg mulighet til å endre sideoppsettet. For å endre på rekkefølgen av objekter som ligger over hverandre i dokumentet, kan du høyreklikke på ethvert objekt og velge Level Raise to top/lower to bottom. For å zoome inn eller ut på bilde, bruker du forstørrelsesglasset nederst til venstre i programvinduet. Viktige funksjoner Vi skal nå gå gjennom de aller viktigste funksjonene i programmet. Dette er ikke en uttømmende manual, og du må trolig regne med å måtte finne ut noen ting på egenhånd i tillegg dersom du tar programmet i bruk for alvor. Nettsidene til programmet er et godt sted å begynne for å finne mer informasjon. Det lønner seg også å bare eksperimentere med å trykke på knapper og trekke på objekter for å finne ut hva de kan gjøre. Opprette dokument Når Scribus startes dukker det opp et dialogvindu (avbildet) for å opprette et nytt dokument. På fanene til høyre kan man også velge å åpne et eksisterende eller nylig brukt dokument. (Dette dialogvinduet kan man også få opp ved å velge New eller Open fra File menyen i programmet.) I dialogvinduet kan du se at man kan sette en del valg for det nye dokumentet umiddelbart. Under Document layout velger du hvordan sidene i dokumentet skal vises enkeltsidig, dobbeltsidig eller opptil 4 sider ved siden av hverandre (å vise mer enn to sider ved siden av hverandre er det få andre programmer som kan gi deg mulighet til, og er veldig nyttig når du lager en brettefolder). Deretter kan man i dialogvinduet sette størrelsen på dokumentet og margene. Øverst til høyre kan du velge hvilken enhet avstander i programmet skal vises i. Det anbefales å sette dette valget til millimeter. Ved å huke av for Automatic text frames nederst til høyre følger det med en tekstramme på alle nye sider som opprettes. 6

9 Navigering på siden For å navigere rundt på siden kan du først og fremst bruke heissjaktene helt til høyre og i bunnen av programvinduet. Det kan derimot være mer praktisk å klikke på SPACE. Da blir musepekeren til en hånd, og du kan dra rundt på dokumentet. Klikk SPACE en gang til for å deaktivere hånden. Du kan også hoppe fort til en annen side ved å dobbeltklikke på den aktuelle siden i Arrange pages vinduet. Lage grafiske objekter og former (grafikk) Grafiske objekter i et layoutprogram brukes til å skape form og farge til dokumentet. De kan brukes til å lage fargebakgrunner, grafikk og design. Den mest elementære grafiske formen er et rektangel. For å opprette en rektangel velger du ikonet for Insert shape på verktøylinjen (en hvit firkant) og trekker opp en form i dokumentet. Om du vil lage andre former, kan du velge ulike varianter under den lille menyen som ligger ved siden av ikonet. Du kan flytte rundt på objektet ved å holde inne museknappen over objektet mens du drar det rundt på skjermen. Du kan også endre størrelsen og formen på objektet ved å trekke i punktene rundt objektet mens det er aktivt (disse punktene er ikke synlige når objektet er deaktivert). For å aktivere et objekt holder det å trykke på objektet en gang. Som regel vil kun ett objekt være aktivt om gangen, men dersom du holder inne Shiftknappen kan du aktivere flere objekter samtidig. Dette er nyttig hvis du for eksempel vil flytte på flere objekter samtidig uten at forholdet mellom dem endres, eller hvis du vil sette samme farge på alle objektene samtidig. Du kan også aktivere flere objekter samtidig dersom du trykker inn museknappen på et tomt område og drar markeringen over flere objekter. 7

10 Når et objekt er opprettet og markert, aktiviseres menyvalgene i Properties paletten. Vi går gjennom de viktigste: Under X,Y,Z kan du gi objektet et navn eller taste inn en nøyaktig posisjon du vil at objektet skal ligge i. Du kan også låse objektet ved å trykket på ikonet med hengelåsen (nyttig når du er ferdig med å jobbe med et objekt slik at du ikke flytter på det ved et uhell). Under Shape kan du bestemme om objektet skal ha skarpe kanter ved å øke eller senke verdiene på Round corners. Du kan også trykke på Edit shape for å få tilgang til en rekke endringsfunksjoner på objektet. Under menyvalget Line kan du stille på tykkelsen og formen til rammen rundt objektet. (Det lønner seg å bli godt kjent med denne da den brukes ofte). Til slutt kan du endre på fargene til objektet på Colors -menyen nederst (beskrives senere). Sette inn bilde For å sette inn et bilde i Scribus må du først opprette rammen som bildet skal ligge i, på samme måte som når du trekker opp et objekt. Velg ikonet for å sette inn bilde på verktøymenyen, og trekk opp en ramme. For å sette bilde i rammen kan du enten høyreklikke på rammen og velge Get image, trykke ctrl+d mens rammen er aktivert, eller rett og slett dobbeltklikke på rammen. Da dukker det opp et dialogvindu hvor du kan bevege deg til katalogen hvor bildet ligger og åpne det. Bildet vises nå i sin originale størrelse innenfor rammen du har laget. Dersom du trekker på punktene på rammen, kan du tilpasse formen og størrelsen. Merk at selve bildet ikke endrer seg på denne måten. Du kan endre på selve bildet ved å gå til Image -menyen i Properties-paletten. Her kan du taste inn hvor stort du ønsker at bildet skal være i prosent, i forhold til dens originale størrelse. For eksempel kan du skrive 120 for å blåse opp bildet. En enklere løsning er å trekke opp rammen til størrelsen du ønsker at bildet skal være på, og deretter velge Scale to Frame Size i paletten. I Actual DPI vises den faktiske oppløsningen på bildet etter du har endret på størrelsen (dette er en ekstremt nyttig funksjon som ikke er lett å finne i andre programmer). Husk at du bør ligge på DPI = 300 til bilder som skal til trykk, og i alle fall ikke lavere enn 250. Dersom du vil bevege på plasseringen av bildet innenfor bilderammen, må du dobbeltklikke på bildeobjektet. Du kan så dra rundt på bildet slik at det passer. Deler av bildet som havner utenfor rammen vil ikke synes. 8

11 Du har også mulighet til å stille på alle de samme egenskapene som på et grafisk objekt. For eksempel kan du endre på formen på rammen eller sette farge på linjen rundt bildet. Sette inn og formattere tekst For å plassere inn tekst i dokumentet må du først opprette en tekstramme. Dette gjøres på samme måte som når man oppretter grafiske objekter. Velg tekstverktøyet på verktøylinjen og trekk opp en ramme. Deretter må du dobbeltklikke på rammen for å gjøre den aktiv for å ta imot tekst. Lim inn eller skriv tekst i rammen. Dersom ikke tekstrammen er stor nok til å romme all teksten, vises et lite kryss nederst i høyre hjørnet. Du kan trekke ut rammen for å få frem mer av teksten, eller lenke rammen til en ny tekstramme slik at overskuddet flyter videre dit. For å lenke en tekstramme til en annen, må du først opprette en ny tekstramme. Aktivér deretter rammen med tekst og velg lenkeverktøyet på verktøylinjen (sirklet i bildet på denne siden). Deretter trykker du én gang på den tomme tekstrammen, og teksten vil flyte dit. Det er denne teknikken som brukes dersom du vil ha flere kolonner med tekst på en side. Du kan fortsette å lage nye tekstrammer som du lenker fra den forrige så mange ganger du vil. For å formattere teksten velger du menyen Text i Properties-paletten. Her kan du sette størrelse, font, farge, kantlinjer, sidejustering osv. Legg merke til nedtrekksmenyen som heter Style. Dersom du går til Edit på hovedmenyen, og velger Paragraph styles, kan du opprette stiler som blir tilgjengelige i denne nedtrekksmenyen. Dette er ekstremt nyttig i et dokument på flere sider, hvor du ofte skal formattere teksten på samme måte. Dersom du har satt stilen på forhånd, behøver du bare aktivere boksen med tekst og velge stilen fra denne nedtrekksmenyen. Et annet nyttig tips er at du kan sette inn eksempeltekst i tomme tekstbokser. Dette er nyttig dersom artikkelteksten enda ikke er klar, men du trenger å ha noe tekst for å se hvordan det blir seende ut. Opprett en tom tekstboks, og gå til Insert Sample Text fra hovedmenyen. Da får du valg om hvilket språk du ønsker å sette inn eksempelteksten (norsk er dessverre ikke et alternativ her). Aktivere tekstbrytning For å få tekst til å flyte rundt et objekt, aktiverer du objektet og huker av for Text flows around Frame under Shape-menyen i Properties paletten. Videre kan du velge om 9

12 teksten skal flyte rundt selve tekstrammen (Use bounding box) eller rundt en bevelig konturlinje (Use contour line). Konturlinjen kan du flytte på og manipulere på som en vektorbane (se nedenfor). Merk: For at tekstbrytningen skal fungere, må objektet ligge øverst (over teksten). Den underliggende tekstboksen må også flyttes på for at det skal få effekt (dette er opplagt en feil i programmet som trolig blir rettet i en nyere versjon). Sette farger Det finnes som regel to måter å sette farger i et grafisk layoutprogram. Det første alternativet er å merke et objekt, og velge en farge direkte fra et fargekart. Det andre alternativet er å opprette fargen i en fargepalett på forhånd, og deretter markere objektet og velge fargen fra paletten. Sistnevnte er som regel å foretrekke, for da er fargen du har valgt lettere tilgjengelig til senere bruk. I Scribus er det kun mulig å bruke farger på denne siste måten. For gi farge til et objekt, tekstramme eller bilderamme, velger du Colors i Propertiespaletten. Deretter trykker du på en farge i listen. Du kan veksle mellom å fargelegge kanten på rammen eller innmaten ved å trykke på henholdsvis blyantstreken eller bøttespannet. Om du vil bruke en gradient (en overgang som består av mer enn én farge), velger du et av alternativene under nedtrekksmenyen rett over fargelisten (horisontal eller diagonal gradient for eksempel). Det dukker da opp en visning av gradienten rett over fargelisten. Velg en av pilene om gangen og trykk på en farge i listen. Om du vil legge til flere piler/farger i gradienten kan du føre musepekeren ved siden av de andre pilene og trykke en gang. Fargelegging av tekst og omrisset på teksten foregår under Text menyen. Her kan du ikke bruke gradienter. 10

13 Dersom du vil bruke en ny farge som ikke finnes i listen, må du opprette fargen først. Dette gjøres ved å velge Edit Colors fra hovedmenyen. Da dukker det opp et dialogvindu for å legge til farger. Velg New for å opprette en ny. Et nytt vindu åpner seg, og du kan skrive et navn for fargen og velge om fargen skal vises i RGB eller CMYK fra nedtrekkslisten Color model (til trykksaker anbefales det å bruke CMYK se beskrivelse om dette temaet et annet sted i heftet). Deretter kan du velge fargen du vil ha fra fargekartet, eller taste inn verdiene direkte i feltene til høyre. Opprette sider og sidemaler For å opprette flere sider i dokumentet velger du Page Insert fra hovedmenyen, og taster inn antall sider du vil ha i dialogvinduet som dukker opp. Du kan også slette sider fra Page menyen. Sidemaler (Master pages) er et veldig nyttig verktøy i et dokument på flere sider. Sidemaler er synlige øverst i vinduet Arrange pages. Et nytt dokument begynner alltid med en tom sidemal som heter normal. Du kan redigere denne sidemalen ved å dobbelklikke på dette navnet, eller ved å gå til menyen Edit Master pages. I sidemalen kan du legge inn objekter som vil være tilstede på alle sider som bruker malen (det kan for eksempel være praktisk å legge inn en liten tekstboks med autosidenummer nederst på sidemalen). Det er ikke mulig å redigere på objekter som ligger i sidemalen på vanlige sider. Når du har åpnet en sidemal, dukker det opp et vindu som heter Edit master pages. For å lukke redigeringen av sidemalen må du lukke dette vinduet. I Edit master pages kan du også opprette flere sidemaler. Når du går ut av sidemalen kan du velge hvilken sidemal som skal gjelde på de ulike sidene ved å trekke navnet på malen over den aktuelle siden i Arrange pages vinduet. Du kan også høyreklikke direkte på den aktuelle siden i dokumentet og velge Apply master pages og deretter velge hvilken mal som skal brukes. Bruke vektorverktøy Det finnes mange måter å forme vektorbaner på i Scribus. I prakis består alle objekter i Scribus av vektorbaner (på samme måte som i InDesign), som betyr at alle grafiske objekter, tekstrammer og bilderammer kan formes som vektorlinjer. Den første måten å jobbe med vektorbaner er derfor å ta utgangspunkt i et eksisterende objekt og endre på formen ved å trekke rundt og legge til/fjerne punkter ( nodes på engelsk). Dette gjøres ved å velge Edit shape i Properties paletten (for grafiske objekter holder det å dobbeltklikke på objektet). Da dukker det opp et vindu som heter Edit nodes. Ved hjelp av ikonene i dette vinduet kan du manipulere punktene på ulike måter (dette gjennomgås ikke i detalj her, ettersom det er et større tema i vektorprogrammet InkScape). 11

14 Den andre måten å jobbe med vektorbaner er å tegne dem fra bunnen av. Velg Bezierkurveverktøyet fra verktøylinjen og klikk punkter bortover på arket. Dersom du holder inne museknappen mens du klikker, kan du bøye kurven mens du tegner. Når du er ferdig med å tegne figuren kan du trykke på escape for å avslutte kurven. Merk at det ikke er mulig å slutte kurven ved å ende å det opprinnelige punktet. Dersom du vil ha formen til å bli tett, må du trykke på ikonet som heter Close Bezier curve i Nodes-vinduet. Når du er ferdig med å tegne kurven, kan du fortsette å redigere formene ved hjelp av Nodes-verktøyene. Tips: Hvis du vil lage en spennende bilderamme, kan du begynne med å forme en vektor på denne måten, avslutte tegningen, og høyreklikke på objektet. Deretter velger du Convert to Image frame. For å sette inn bilde dobbelklikker du på objektet på nytt, og voila! Dersom du er vant til å bruke vektorverktøy i Adobe Illustrator eller InDesign, vil vektormanipulering i Scribus føles tungvindt. Men når du behersker arbeidsformen i Scribus, vil du merke at du har forbausende god kontroll over redigering av vektorpunkter. Bruk litt tid på å bli kjent med verktøyet. Utkjøring til PDF Når dokumentet er ferdig produsert bør det eksporteres til pdf-format (særlig om dokumentet skal trykkes). Du kan du trykke på pdf-ikonet i verktøylinjen eller velge File Eksport save as pdf. Det dukker først opp et dialogvindu som heter preflight verifier. Denne viser deg hvor du har feil i dokumentet som bør fikses før du fortsetter. Her velger du også hvilken profil du vil bruke for utkjøringen (til trykksaker fungerer det fint med postscript ). Når du går videre kommer det opp et dialogvindu med innstillinger til pdf-dokumentet. Det viktigste her er å sjekke at nederste valget Resample images to er deaktivert eller satt til 300 dpi dersom det er en trykksak. Dersom du vil lage en lavoppløselig versjon av dokumentet, kan du sette verdien her til 72 dpi. Velg et filnavn øverst og trykk lagre. Dokumentet er ferdig! The GIMP Gimp er et bilderedigeringsprogram som har utviklet et stort spekter av funksjonalitet som gjør det til en solid konkurrent av andre bildeprogrammer. 12

15 Installasjon og nedlastning Programmet er tilgjengelig til alle typer operativsystemer på Finn versjonen som passer til ditt system, last ned og installer (for eksempel til Windows). Dersom du ønsker ekstra funksjonalitet, finnes det et mengde plug-ins til programmet på hjemmesidene som kan lastes ned. Det er imidlertid ikke alle som lar seg installere på andre systemer enn Linux så sørg for å sette deg inn i installasjonsveiledningene. Programlayout Dersom du er vant til å bruke andre grafiske programmer, vil du umiddelbart oppdage et irriterende aspekt ved Gimp: alle verktøypaletter og vinduer i programmet opptrer som selvstendige programvinduer på skjermen, slik at det oppstår mange Gimp-vindu på oppgaveskjermen. Dette gjør det tungvindt å veksle mellom Gimp og andre programmer. Det finnes en løsning på dette problemet (dersom du ikke liker denne spesielle løsningen). Det er mulig å laste ned og installere en annen variasjon av programmet som samler alle vinduene i ett, slik at programmet oppfører seg mer likt Adobe Photoshop eller Paint Shop Pro. Denne varianten heter GimpShop, og kan lastes ned på I dette kapittelet vil likevel presentasjonen ta utgangspunkt i standardoppsettet til Gimp, som baserer seg på tre grunnleggende vinduer: hovedvinduet med verktøypaletten, selve bildedokumentet og vinduet Lag, Kanaler, Baner. 13

16 Innenfor Gimp har du ett hovedvindu som inneholder verktøypaletten og menyvalgene for dokumenthåndtering og programinnstillinger (Fil-menyen). Dette vinduet plasserer seg til venstre når du åpner programmet første gang. Under Fil-menyen her kan du sette en innstillinger for programmet i et meget brukervennlig dialogvindu (velg Fil Innstillinger). Verktøypaletten nedenfor filmenyen inneholder alle de viktige arbeidsredskapene i programmet, som markerings- og flytteverktøy, fargeplukker, tekstverktøy, osv. Legg merke til at når du velger et av verktøyikonene, dukker det opp innstillinger for dette verktøyet i nederste halvdel av verktøypaletten. Her kan du for eksempel stille på størrelsen på viskelæret, og trykkfølsomheten til klone-verktøyet, for å nevne noen. I midten av dette vinduet vil du finne forgrunns- og bakgrunnsfargen som er aktiv i dokumentet. Selve bildet du skal jobbe på, åpner seg som et eget vindu og plasserer seg på midten av skjermen. Legg merke til at programmets fulle menyvalg ligger øverst i dette vinduet. I tillegg til Fil-menyen finner du menyene Rediger, Velg, Vis, Bilde, Lag, Farger, Verktøy, Menyer og Filter. Via disse menyene får du tilgang til veldig mye funksjonalitet for bilderedigering. For eksempel kan du endre fargebalansen eller lys og kontrast under Farger-menyen, eller endre størrelsen på bildet under Bilde-menyen. I Gimp har du også tilgang til samtlige av disse menyene ved å høyreklikke med musepekeren over bildet du arbeider på (denne muligheten finner man bare i Gimp). Dette kan gjøre veien kortere for å finne menyvalget man ønsker. 14

17 I tillegg til de tre vinduene som er presentert her, kan du også hente frem mange andre menyvinduer. Dersom du går til Menyer øverst i dokumentvinduet, kan du hente frem egne vindu for histogram, skrifter, fargepalett, osv. (Ettersom det fort kan bli mange vinduer å holde styr på, anbefales det å alltid lukke vinder du ikke bruker). For å øke brukervennligheten av programmet, kan det lønne seg å lære seg noen hurtigtaster i programmet. Ved å gå til Fil Innstillinger Hurtigtaster, kan du sette dine egne hurtigtaster for verktøyene i programmet. Dette kan spare deg tid fordi du kan raskt hente frem verktøy uten å bevege deg fra bilde-vinduet. Viktige funksjoner Justering av farger og kontrast Blant de viktigste funksjonene i et bilderedigeringsprogram, tilhører justering av lysstyrke, kontrast og farger i bildet. For å få tilgang til disse redigeringsfunksjonene kan du velge Farger lysstyrke-kontrast eller Fargetone metning fra hovedmenyen eller ved å høyreklikke på bilde. Det finnes mange menyvalg på Farger-menyen, og du bør gjøre deg kjent med de fleste. Når du har gjort et menyvalg, dukker det opp en dialogvindu hvor du kan justere på innstillingen. Bildet i bakgrunnen tilpasser seg automatisk til valgene dine. Arbeide med lag Gimp fungerer veldig likt som Photoshop når det gjelder å arbeide med lag (layers på engelsk). Når man bruker lag har man mulighet til å flytte frem og tilbake på rekkefølgen av hvert lag og forandre synligheten i bildet. Typisk må man bruke lag når man skal endre på bakgrunnen i et bilde uten å påvirke forgrunnen. Når man arbeider på ett lag, vil ikke arbeid på andre lag påvirkes av dette. Et nytt bildedokument eller et vanlig bildeformat som.jpg begynner bare med ett lag. For å opprette et nytt lag i bildet kan man enten høyreklikke på bildet og velge Lag Nytt lag eller klikke på ikonet for å opprette nytt lag nederst på lag-paletten (i midten av vinduet på høyre side i dokumentet). Du kan flytte på lagenes rekkefølge ved å dra dem oppover og nedover i lag-paletten, eller ved å bruke pil-tastene i samme område. Merke og kopiere områder i bildet Ofte vil man kopiere et område på et bilde og lime det på et eget lag for å arbeide videre med det (for eksempel når du vil klippe ut forgrunnen i et bilde). Først må du markere området i bildet du vil kopiere med et av seleksjonsverktøyene. Her har du flere valg. Du kan bruke en de geometriske formene (firkant, sirkel) 15

18 øverst på verktøypaletten til å trekke opp et område på bildet; du kan bruke lasso til å tegne området; og du kan bruke tryllestaven til å markere et område med lik farge. Når området er markert, kan du kopiere dette på vanlig måte (ctrl+c eller lignende) og velge et nytt eller annet lag på lag-paletten til høyre. Deretter limer du det kopierte innholdet på plass. Du kan også opprette et nytt dokument og lime utvalget inn der i stedet. Farger Du kan fylle farger i bildet på samme måte som i andre programmer: Først må du hente frem fargen du ønsker å bruke ved å dobbeltklikke på fargefeltet i verktøyvinduet. Markér deretter området i bildet som skal fylles med et seleksjonsvertkøy, aktivér riktig lag som skal fargelegges og bruk bøttefyllings-verktøyet til å fylle området. Du kan også trekke fargen direkte fra verkøypaletten og over i bildet. For å fargelegge med en gradient (overgang mellom to eller flere farger), velger du gradient verktøyet og trekker en strek over området i bildet som skal fargelegges. I nederste halvdel av verktøy-vinduet kan du endre innstillinger på gradienten, som hvor mange og hvilke farger som skal være med, og om gradienten skal være lineær eller sirkulær. Justere bildestørrelse og oppløsning For å bruke bilder på trykk behøves 300dpi (dot per inch) oppløsning på bildet. Vanlig oppløsning på et bilde som vises på en skjerm er 72dpi. Du kan endre innstillingene for oppløsning og størrelse på bilde ved å gå til Bilde Skaler bilde fra hovedmenyen eller ved å høyreklikke på bildet. Her kan du også endre antall piksler som skal være i bildet (dette bør aldri gjøres større enn originalstørrelsen, men det er uproblematisk å forminske bildet). Lagring og eksport Gimp kan lagre og eksportere filen til de fleste tenkelige bildeformater. Standardformatet til Gimp heter.xcf som er fint å bruke dersom bildet kun skal brukes i Gimp. Før eller siden må likevel det ferdige bildet lagres til et annet format, til bruk på web eller print. For å lagre filen som jpg, png, tif eller andre ønskelige formater, velger du lagre som fra fil-menyen. NB: I dialogvinduet som dukker opp er det vanskelig å se hvordan du kan velge format til bildet. Her finnes det to valg: Du kan enten skrive filendelsen på slutten av navet (for eksempel bilde.jpg ) slik at Gimp skjønner hva slags fil du vil lage, eller du kan utvide menyen for Velg filtype nederst i dialogvinduet og velge filformatet fra en liste. Du kan til og med lagre bildet i Photoshop-format (.psd) for å arbeidet videre med det i dette programmet. 16

19 CMYK-fargekoding En problem i Gimp er at det ikke er mulig å konvertere et bilde fra RGB fargekoding til CMYK fargekode. Sistnevnte er helt nødvendig når man arbeider med bilder som skal i trykken. Det finnes en løsning på dette problemet som krever at du installerer en plug-in til programmet. Denne heter Seperate+ og er tilgjengelig på hjemmesidene til Gimp. Det er imidlertid litt krevende å få den installert til Windows. Seperate+ skal også være integrert i GimpShopvarianten, og du kan alternativt installere denne versjonen (beskrevet tidligere) for å få tilgang til CMYK funksjonalitet. 17

20 Inkscape Inkscape er et tegneprogram som brukes for å arbeide med vektorgrafikk, og fungerer som et alternativ til Adobe Illustrator. Programmet er også langt mindre ressurskrevende enn sine konkurrenter. Programmet er gitt ut under GPL (General Public License) og er under kontinuerlig utvikling. Innstallasjon og nedlastning Programmet er tilgjengelig på Programmet er lett å laste ned og installere, uansett operativsystem. Programlayout Inkscape har et kompakt og intuitivt utseende. Nærmest alle grafiske programmer bruker mange flytende paletter til å fremvise ulike verktøy og innstillinger, som ofte kan komme i veien når man arbeider. I Inkscape er det svært få slike, og nesten alle verktøy er solid festet i venstre side, toppen eller bunnen. På høyre side kan man få opp noen paletter og innstillinger, men disse kan til gjengjeld festes til veggen av programmet. Som nevnt ligger de viktigste verktøyene i den venstre vertikale menyen. Her finner du pil-verktøyet, forstørrelsesglass, grafiske former, bezier-kurve (vektor)-verktøyet med mer. Øverst langs taket finner du hovedmenyene til programmet, som inneholder 18