Fra Norge til flukt. Kurderen Abdul Karim Hossain fikk avslag på asylsøknaden og ble sent til Syria. Der ventet en brutal hverdag.

Transkript

1 Fra Norge til flukt Kurderen Abdul Karim Hossain fikk avslag på asylsøknaden og ble sent til Syria. Der ventet en brutal hverdag. Tekst: Alejandro Decap Foto: Dimitri Koutsomytis Det finnes ikke menneskerettigheter i Syria, så hvordan kan noen si at det er fritt og behagelig å bo der, sier Abdul Karim Hossein rolig. Det er en kald dag i den tyrkiske provinsen Hatay, kun få mil fra grensen til Syria. Abdul Karim Hossein møter oss utenfor hotellet vårt for å ta oss med seg hjem. Han har tykt skjegg, nygredd hår og er for anledningen iført dress. Han gir ikke inntrykk av å være den flyktningen han er, kastet ut av Norge og i skjul fra syriske myndigheter. Vi bor fire kurdere her, i tillegg til to arabere som ikke er flyktninger men er her av finansielle grunner, forklarer Hossein. Malingen på veggene til leiligheten er flassete, gulvet gammelt og slitt. Det er en sørgelig leilighet, som beboerne har gjort sitt beste med å gjøre hjemlig. På gulvet sover en mann på en madrass, og en annen er opptatt med å lage te og kaffe for de besøkende. Ønsket om å være gjestfri ovenfor fremmede har ikke forsvunnet med flukt og fattigdom. 6 7

2 Jeg vet ikke om Norge har relasjoner med syriske myndigheter, men det vi vet er at Syria er et av de minst demokratiske landene i verden. Som kurdere møter vi stort press fra myndighetene, det opplever også araberne selv, forklarer han når vi sitter oss ved spisebordet. Hossein kom til Norge en kald mars-dag i 2006, som følge av det han beskriver som forfølgelse og vilkårlige arrestasjoner i hjemlandet. Etter en lang prosses med norske utlendingsmyndigheter ble han sendt ut av Norge. Innen da hadde han blitt nestleder i Forening for syriske kurdere i Norge, og synlig i kampen for kurderes rettigheter. Noe som ikke gikk upåaktet hen, for etter hans tilbakesending til Syria ble han arrestert og etter sigende torturert av syriske myndigheter. Jeg ble sendt til det politiske politiets fengsel, der de satte meg ned i et hull. De ba meg ta av alle klærne, bandt hendene mine bak ryggen min og satte bind foran øynene mine. De begynte å slenge dritt mot meg. De sa «er du så dum som tror du kan snakke stygt om våre myndigheter i Norge. Trodde du at du aldri ville komme tilbake hit igjen?» Jeg svarte at det jeg har sagt i Norge hadde jeg sagt i Syria tidligere og det kunne jeg gjenta her, forklarer Hossein. Han viser rolig hvordan han hadde blitt bundet og hengt opp, men ber om en pause for å summe seg litt. Minnene, forklarer han, er enda for sterke. Det kom inn personer som vilkårlig slo meg. En gang i blant spurte de om jeg skulle fortelle hvor mye penger foreningen i Norge fikk fra Israel. Det skulle ta tre dager og tre netter før avhørene gikk mot det verre. Fra dette punktet begynte de anonyme forhørerne å bruke andre metoder. De satt en elektrode på tungen og en på penisen min. Noen sa til en annen at de skulle skru på strømmen når han hadde telt til tre, så spurte han meg om jeg kom til å snakke eller ikke. Jeg svarte at jeg har sagt alt, og at jeg ikke kunne finne på historier for dem. De sa at dette er andre gangen de spurte og hvis jeg ikke svarte så ville det ikke gå bra med meg. Så telte han til tre og kjørte strøm gjennom meg. Etter dette trodde forhørerne på at det ikke fantes noen israelrelasjoner, men da meldte også egeninteressen til myndighetspersonene seg, sier Hossein. De vil være sikre på at du sier alt. Etter det så torturerer de ikke, men de vil ha penger ut av deg. De sa at hvis jeg ga dem noen penger så ville de ikke slå meg mer. Jeg sa at jeg ikke hadde penger med meg, men at de kunne ringe til min sønn som ville gi dem pengene. De spurte etter kroner. «Jeg vet ikke om Norge har relasjoner med syriske myndigheter, men det vi vet er at Syria er et av de minst demokratiske landene i verden.» Hossein forteller at sønnen var i kontakt med det norske konsulatet i Damaskus, men at han ble møtt med tomme løfter om hjelp. Den kom aldri og sønnen endte opp med å betale. Etter fem dager ble jeg tatt med opp, fortsatt med bind for øynene. De spurte om det var noe mer jeg ville si, og jeg sa nei. De førte meg til noe som ble kalt Al Arabia. Der fjernet de bindet for øynene og hendene, og tok de meg til et større rom. Det var 42 gutter i det rommet. De var alle fengslet, enten for smugling eller tyveri. De løslot meg etter at min sønn betalte, men først viste de meg bilder av kurdere i Norge, og de ville ha informasjon om dem. Det var bilder av meg der, og det var ikke bilder som vi hadde publisert på nettsiden. Han rømte raskt til Tyrkia. Barna var i skjul, og konen var i Norge der hun hadde fått avslag på asylsøknaden sin og var i 8 9 Foto: Dimitri Koutsomytis

3 gang med en klageprosses hos Utlendingsnemda (UNE). Det var først når han kom til FN-kontoret i Antakya at han fikk gehør. Der fikk han flykningstatus på bakgrunn av sin historie. Derfra gikk veien videre til medisinsk og psykologisk hjelp. Organisasjonen Human Rights Foundation of Turkey i Izmir kunne hjelpe meg med medisin og lege, men tolker og sted å bo måtte jeg ordne selv. Hver gang jeg drar til Izmir bruker jeg 600 dollar for mat, tolk, reise og sted å bo. Jeg må dra til legen min der hver tyvende dag. Medlemmene i foreningen i Norge og min sønn hjelper meg finansielt. Jeg vet ikke hvor lenge det kan fortsette, helsen min har blitt verre, forteller han. Kurdernes kamp for rettigheter er enda lang. Når Hossein snakker om det, øker stemmen, og frustrasjonen han føler på vegne av sitt folk gir seg til kjenne. Hvis noen personer kommer sammen og de blir lært kurdisk vil alle bli arrestert. Jeg vil at kurdere skal få undervisning i sitt eget språk, slik at de ikke glemmer det. Men hver gang vi snakker om rettighetene våre, får vi til svar at vi vil ha det som i Israel, og at vi er israelvennlige kurdere. Grunnen til at Norge var målet, forklarer Hossein, var at han kjente Norge som et sted for frihet og demokrati. I tillegg hadde han en bror her. Mens han skrur på en sikring slik at vannkranen skal fungere forklarer han at situasjonen hans i Tyrkia er en forbedring, men enda veldig dårlig. Han håper fortsatt på en lykkelig slutt for seg og sin familie. Jeg tror folk i Norge som jeg har jobbet sammen med ikke vil slutte å jobbe med saken min. Jeg tror ikke de gir opp inntil jeg kommer tilbake til Norge. Ikke alene. Inne mellom de mange smale gangene som snirkler seg langs gamle hus i Hatay bor familien Hasan. De bor i et rom med bare madrasser å sitte på, med en gammel Tv som underholdning for de fire barna. Ved inngangsdøren hilser faren Nuri Mahmud Hasan oss velkommen. Bedrøvet serverer han te og kaffe og forteller om tilfeldighetene som førte ham og familien på flukt Min far var syrisk statsborger og soldat i militæret. En gang ble han spurt etter militærbeviset, men fant den ikke. De mente det var politiske grunner til at han ikke fremviste den. Dermed kansellerte de alle i familien sine ID-kort. Mine barn og jeg er ikke syriske statsborgere og de kan ikke gå på skole. Vi er ikke anerkjente statsborgere over der uten de offisielle papirer. Jeg jobbet i en restaurant og de ville hyre meg fast, men kunne ikke siden jeg ikke har statsborgerskap. Jeg kjempet for kurdiske rettigheter, og ble satt i fengsel. En dag ble jeg løslatt og flyktet til Tyrkia. Senere ringte jeg barna og konen min, og de kom midt på natten gjennom minefeltet over grensen ved fjellene. Barna er ni, åtte og seks år gamle. Som ulovlige innvandrere i Tyrkia har de ingen rettigheter og har klart seg ved hjelp av Hossein og hans venn Adbulhafiz Adulrahman, forteller Hasan. Disse to mennene hjelper meg med å kjøpe melk til vårt yngste barn. Vi har ikke en gang råd til å gjøre det selv. Vi har ingenting og det er ingenting vi kan gjøre. Jeg forteller barna historier og prøver å holde dem glade, for vi kan ikke ta dem med ut. Jeg bekymrer meg ikke om hvor vi kan havne, så lenge vi kommer oss vekk herifra, forklarer han stille. «Mellom to og fem hundre tusen kurdere blir nektet statsborgerskap. Det var arabere som skulle bo i Syria.» Det var ikke enkelt å få et sted å bo når de kom til Hatay første gangen. Frykten for tyrkiske myndigheter er til stede, til tross for at det er tryggere enn i Syria. Jeg fante et sted, men vi fikk beskjed om at hvis vi var kurdere så ville ikke vi få huset. Jeg sa til barna at de ikke måtte snakke kurdisk før etter vi hadde fått leiligheten. Huseier vet enda ikke at vi er kurdere. Ikke for det at de ikke liker kurdere, men fordi de er nervøse for hva staten skal gjøre og at kurderne skal være politisk aktive som gjør at de kan få problemer, forklarer han. Rundt løper barna og leker med kamerautstyret som har blitt tatt med i reportasjearbeidet. Hasan ser på dem og prøver å smile så godt han kan. Jeg venter ikke noe ut av livet mitt lenger, men for mine barn. Vi tar barna våre gjennom bomber til dette landet og vi vil at de skal høre at vi har problemer der. Den sju år gamle sønnen Raman har også sine ønsker: Jeg vil dra til Europa for da kan jeg gå på skole. Vi treffer Nerina Weiss i en kantine på Blindern. Hun er postdoktor ved Rehabilitering- og forskningssenter for torturofre i København. Hun forklarer at manglende rettigheter for kurdere er utpreget i Syria. Men på grunn av myndighetene er det vanskelig å gjennomføre forskning på temaet. Mellom to og fem hundre tusen kurdere, dette avhenger av hvem man spør, blir nektet statsborgerskap fordi myndighetene har hatt en ekstrem arabiseringspolitikk siden sekstitallet. Det var arabere som skulle bo i Syria. Argumentasjonen var at kurderne hadde kommet fra Tyrkia og Irak og delvis bosatte seg nord i Syria og holdt på å overta majoriteten i befolkningstal

4 let. For å hindre det ble det i 1963 laget en ny folketelling hvor kategorien kurder ikke fantes, eller ble definert som fremmede. Flere hundre tusen kurdere ble fratatt sitt statsborgerskap, men det var ikke særlig konsekvent, ofte har halvparten i en familie statsborgerskap. Weiss er ikke overasket over at Hossain ble tatt inn til avhør ved ankomst til landet, og drar paralleller med hvordan Tyrkia var tidligere. Det ville ikke forundret meg om personen som ble sendt tilbake ble avhørt etter at vedkommende søkte asyl og i tillegg da var politisk aktiv. Den situasjonen som Syria har nå, kunne sammenlignes med Tyrkia på 1990-tallet. Til da ville det garantert betydd at vedkommende ville blitt fengslet, torturert og avhørt. Det ville ha vært opp til den konkrete myndighetspersonen som hadde saken om han ville bli sittende i fengslet eller blitt løslatt. Mangel på statsborgerskap betyr at kurdere ikke har like god tilgang til utdanning, helsevesen og ekteskap. Det betyr også at de ikke kan være politisk aktive, jobbe i statsbedrifter, i kommuner eller regjeringen, forklarer Weiss. Familien til politiske aktivister blir brukt som pressmidler, og fengslinger uten lov og dom forekommer, sier hun. Å presse aktivister til å komme ut av skjulet ved å arrestere fedre, trakassere mødre og døtre, og gå løs på brødre, er en vanlig strategi. Tortur og arbitrær fengsling står fortsatt på dagsorden, forklarer hun. Et av argumentene norske utledningsmyndigheter brukte når de kastet ut Hossain var at aktiviteten hans i Norge ikke ville ha noen videre negative konsekvenser, noe som bestrides av Weiss. Så lenge de ikke sier visse ting så blir det tolerert, men grensene er veldig flytende. Så fort noen blir mer frittalende og ytrer kritikk kan det være grunn nok til å fengsle dem. Kritikken kan være at man krever kurdisk undervisning på skolen, aksept for at kurdisk kan bli snakket i offentlighet, at man nevner problemet med de to til fem hundre tusen fremmede som er født og oppvokst og bodd der i generasjoner, men som ikke har krav på eiendom og land. På spørsmål om hvorfor hun tror norske myndigheter sender kurdere tilbake til Syria, til tross for situasjonen der, er svaret til at sammenlignet med andre så er det faktisk trygt der. Norske myndigheter sender folk tilbake til Nord-Irak. Hvis det er greit så er selvfølgelig også Syria greit. Jeg går ut ifra det handler om hva man sammenligner situasjonen med. Sammenligner man det med Darfur eller Tyrkia på «Vi er klar over at situasjonen er farlig for mange når vi behandler saken, og sier ikke at Syria er trygt for alle, men vi sier heller ikke at ingen kan returnere til Syria.» tidlig 90-tallet, der folk døde i fengsle på grunn av torturen, så er nok situasjonen bedre i Syria. Man burde sammenligne Syria med et demokrati når man sender folk tilbake, mener hun. Står på sitt. I lokalene til UNE sitter avdelingsdirektør Jon Arne Jensen. Med en stor bunke med papirer foran seg forklarer han at de føler at saken har blitt behandlet skikkelig, og at de enda mener at de har foretatt riktig avgjørelse når de ga avslag på asylsøknadsklagen til Hossein. Vi mener at vi har behandlet saken samvittighetsfullt og grundig, og at så langt vi hittil ser så er kritikken mot oss uberettiget. Vi mener at vi ikke har gjort feil i denne saken, forklarer han. I klagepapirene kommer det til syne at UNE ikke ser på Syria som et direkte utrygt land. I papirene står det at eksempelvis kurdiske organisasjoner er ulovlig, men tolererte. Jensen er derimot mer forsikting i sin karakteristikk av Syria. Vi kjenner godt til forholdene i Syria, gjennom diverse åpne kilder og informasjonen som vi får gjennom Landinfo, som betjener Utlendingsdirektoratet, UNE og Utenriksdepartementet. På bakgrunn av den informasjonen så konstaterer vi at situasjonen er problematisk og farlig for mange i Syria. Vi er klar over dette når vi behandler saken og sier ikke at Syria er trygt for alle, men vi sier heller ikke at ingen kan returnere til Syria. Han forteller at han ikke kjenner til at kurdere blir arrestert for å søke asyl i Norge, og at eventuelle avhør handler om identitetsverifisering. Vi kjenner ikke til at syriske myndigheter reagerer bare på at noen har søkt asyl og blir returnert til Syria. Det vi er klar over er at de som vi returnerer til Syria som ikke har for eksempel pass, utreisetillatelse, blir holdt i forvaring av syriske myndigheter og avhørt om hva de har gjort i utlandet, særlig hvis de tvangreturneres med politieskorte. Vi snakker da om fengslinger av kortere varighet, ifra en dag eller to opp i mot 14 dager. Jensen vil ikke kommentere den påståtte torturen som Hossein skal ha blitt utsatt for. Han forklarer at om saken har blitt feilbehandlet, så vil UNE rydde opp. Han kan ha blitt fengslet eller utsatt for noe på grunn av opplysninger som ikke kunne ha vært kjent for oss eller forhold som har skjedd etter at han fikk saken sin behandlet i Norge. Da vil det, litt kynisk sagt, ikke være vårt ansvar. Jeg må føye til at vi får av og til påstander om at folk blir torturert, og til og med drept, etter at de ble returnert etter vedtak fra norske myndigheter. Vi har så vidt jeg kjenner til, ikke funnet noe indikasjoner på det. Det kan være feil i et vedtak som gjør at vi retter eller endrer det, for vi kan ikke ha som praksis at man blir sendt til tortur eller umenneskelig behandling. Det er lett å tro at behandlingsprosessen i UNE går raskt i svingene, men det er et voldsomt maskineri i sving for å sørge for at alle skal få en rettferdig og individuell behandling. Man har krav på at en søknad som er avslått hos Utlendingsdirektoratet kan klages inn for nemnda til behandling. Det er forskjellige beslutningsnivåer internt og da vil sakens vanskelighetsgrad avgjøre hvilket nivå den havner på. Saken kan avgjøres i sekretariatet, ellers så forbereder vi den for nemndleder som da tar avgjørelsen. Nemndleder kan beslutte om han vil ha saken i en nemnd, der det kommer inn to lekmenn sammen med nemndlederen som sammen avgjør saken. Ved spesielt større og prinsipielle saker kan stornemnd benyttes, hvor det da er tre nemndleder og fire lekmenn. Det skjer ikke mange ganger i året. Cirka atten tusen saker blir behandlet i året på alle nivåer, forklarer Jensen. Mange organisasjoner har engasjert seg i saken til Hossain. Blant annet NOAS, Helsingforskomiteen og Amnesty International. Beate Ekeløve-Slydal er statsviter og politisk rådgiver for Amnesty International. Hun forklarer at de ønsker at norske utlendingsmyndigheter skal ta ansvar for situasjonen Hossain har havnet i, men at de ikke kan kreve noe med loven i hånd etter at han er sendt ut av Norge. Det er ingenting i henhold til internasjonal eller norsk lov som sier at Norge plikter å skulle ta tilbake en person som i utgangspunktet har fått behandlet asylsøknaden, som har gått igjennom alle instanser og fått endelig avslag og er returnert til sitt opprinnelsesland. Vi kan imidlertid utfordre dem på at Norge ikke har lov til å sende noen til et land hvor de risikerer å bli utsatt for tortur. Hossain argumenterte nettopp med at han risikerte dette. Hossain har fått flyktningsstatus fra «Han viser rolig hvordan han hadde blitt bundet og hengt opp, men ber om en pause for å summe seg litt. Minnene, forklarer han, er enda for sterke.» 12 13

5 UNHCR (FNs høykommissær for flyktninger), noe blant annet Amnesty har påpekt. Amnesty arbeider for at UNHCR skal be om at norske myndigheter gjenbosetter Hossain i Norge. Norske utlendingsmyndigheter har sagt at en slik anbefaling er en forutsetning for deres videre engasjement i saken. Erfaringsmessig vet vi at UNHCR liker lite å kontakte et land som allerede har avslått en asylsøknad og returnert en person, og be dem ta dem tilbake igjen. Det har de veldig dårlig erfaring med. Det gjelder ikke bare Norge, men også andre land, sier Ekeløve-Slydal. De involverte organisasjonene har sendt en felles oppfordring til høykommissærens kontor i Tyrkia om at de skal be om gjenbosetting i Norge. Slydal håper at norske myndigheter følger opp. Det vi jo håper er at man ikke lar det gå politisk prestisje i denne saken, og at norske utlendingsmyndigheter ikke bruker det som «et forkle» at de ikke har juridiske forpliktelser til å ta Hossain tilbake til Norge, men at de legger all prestisje til side og vektlegger de menneskelige dimensjonene i denne saken. Man kan vel også si at det ligger et moralsk ansvar her: Det var i Norge han fikk avslag på sin asylsøknad, det var fra Norge han ble sendt til Syria hvor han endte opp med å bli torturert. Foto: Dimitri Koutsomytis Tilbake i Tyrkia har det nå blitt natt. Den hektiske byen har sovnet inn. Hossein og hans venn Abdulrahman kommer innom hotellet for å gi sine siste ord. Hossein ser sliten og herjet ut. Det som har skjedd meg er helt feil, og jeg synes at norske myndigheter skal rette opp det de har gjort, sier han før han spaserer ut i mørket. «Vi får av og til påstander om at folk blir torturert, og til og med drept, etter at de ble returnert. Vi har så vidt jeg kjenner til, ikke funnet noe indikasjoner på det.» 14 15