Thomas Heger Lit litteraturhistorie fra antikken til 1700 Seminargruppe 2 Universitetet i Oslo Høsten 2004

Transkript

1 Thomas Heger Lit litteraturhistorie fra antikken til 1700 Seminargruppe 2 Universitetet i Oslo Høsten 2004 Kvalifiseringsoppgave Horatius og Analyse av Ovids Orpheus og Evridyce Oppgavetekst: Quintius Horatius Flaccus antyder i utdragene som er presentert i Europeisk litteraturteori fra antikken til 1900 at dikteren besitter en hellig makt. Drøft forestillingen med utgangspunkt i en analyse av Ovids Orpheus og Eurydice.

2 1 Lyrespillerens blikk I know the story, you see. I m writing it all down to you. So it ll be remembered. Rustichello of Pisa Forestill deg Apollons gave. Som spiller. Bittersøt, vakker og magisk musikk. Se Kalliopes sønn i dyp melankoli. Sørgende over sin hustrus tragedie. Og han uttrykker den så vakkert at dyr, fugler og trær følger etter ham. Orpheus skulle ha tatt adjø. Det er det dødelige menn gjør. De sørger, og så går livet videre: Hun er død, du er i live. Så lev. Men nei. Tanken på Evridyce gående nede i den endeløse natten alene, kald, livløs. Det er ubærelig for Orpheus. Så med sin lyre forfølger han sitt begjær, spiller seg ned i Tártaras mørke, ber om hennes skjebne og stjeler nærmest sjelen tilbake ved hjelp av poesien. Og alt Orfevs vil er det eneste han ikke kan gjøre. Et fatalt blikk. Slik forgår myten om Orpheus og Evridyce, som regnes for å være poesiens generalmyte. Den forteller oss om poesiens evne til å overvinne selv det umenneskelige, overnaturlige og fantastiske. Den tematiserer lyrikkens hendelse og dikterens egenskap i det å nå og oppnå til og med det guddommelige. En av roms mest sanselige elskovsdiktere, Ovid (43 f.kr -17 e.kr), hevdes å ha den mest minneverdige gjengivelsen av myten. Quintius Horatius Flaccus (65-8 f.kr) bruker sagnet som bakgrunn for det han sier om dikterens guddommelige makt i den heksameterskrevne epistelen Ars Poetica. I denne oppgaven skal jeg konsentrere meg om denne forestillingen Horatius forfekter, samt hans referanser til myten. Men først skal jeg analysere Ovids gjenfortelling av sagnet for å finne ut om det kan røpe noe usigelig for oss. I hans utgave av Orpheus i dødsriket (Met X1-82) plasserer teksten seg topografisk inne i en litterær tradisjon, og synliggjør teksten som en særegen, litterær form for representasjon av verden på lik linje med Homers og Vergils dødsriker. Vi kan også anta at Ovid kan ha lånt elementer fra disse hva angår beskrivelsen av skyggelandet og samlingen av straffede der. Narrasjonen er på sin side ganske særegen. For det første henger metamorfosen sammen med fortellingene før (Iphis bryllup) og etter (Orpheus besynging av andre kjærlighetstragedier, hans død og hans forening med Evridyce i Elysium). Siden det er snakk om et helhetlig verk, og vi bare analyserer et fragment, mister vi noe av referansene til gjentakende motiv, parallelle handlinger, frampek og tilbakeblikk, samt andre essensielle elementer. For det andre er fortelleren først og fremst autoral gjennom hele verket. Samtidig som fokaliseringssenteret og fortellerstemmen ligger på et ekstradiegetisk nivå, distanserer det oss noe fra handlingen. Men fra og med bok X oppstår det

3 2 en spesiell situasjon: Fortelleren begynner å snakke gjennom Orpheus, som besynger myter inne i rammehistorien. Vi føler oss nærere Orpheus skjebne. Og inne i fortellerens historie, som ligner mer en sang enn et dikt, synger Orpheus sin sang til dødsrikets herskere. Det er med andre ord en sang om en sanger og hans sang, hvor begge komponistene bruker retoriske virkemidler og er tropebrukere på hver sin måte. Hvis lyren er Orpheus verktøy, er skrivekunsten og formen - daktylisk heksameter, fortellerens. Rytmen gir musikalitet til teksten, og gjør den dermed mer lesbar. Samtidig underbygger denne lesbarheten ordenes kraft, i det de hjelper Orpheus med å oppnå det han vil. Ovid fremstiller Orpheus argumentering for å få tilbake sin hustru på en slik måte at det nærmest virker troverdig at dødsrikets ånder makter å oppgi henne. Orpheus begynner nemlig med å rose gudene og besynger den makt de utøver over menneskets slekt. I neste åndedrag, kanskje for å skape mer medgjørlighet, avkrefter Orpheus først hva han ikke søker i Hades, for så å gjøre årsaken for sin hasardiøse handling klar: sin kjærlighet til Euridyce. Deretter, for å underbygge sitt korstog, prøver han å spille på kjærligheten mellom Hestias datter Perséphone og hennes drott (som underligvis ikke tiltales ved navn), og referere til myten om hennes kidnappelse da skyggenes herre tok henne med rov. Videre ber Orpheus meget ydmykt vev Eurydices skjebne på ny, og prøver så nærmest å smøre herskerne med de tre neste påstandene á memento mori: Dere skylder vi alt, Dere skal øve den evige makt over menneskeætten, Dere vil også få makt over henne når tiden er moden. Uansett utfall tør han i påfølgende setning kreve Gi tilbake min hustru!, men modererer seg til å kalle henne en gave, slik at han omgjør gudene til givere, og spiller på deres sjenerøsitet. Besyngingen av Orpheus sorg, får vi vite, gjør at samlingen av de straffede - Tantalus, Ixion, Tityos, Danaïdene og Sisyphus, glemmer sine lidelser og at hevnens gudinner lar tårene trille. Dette skaper nærmest et generalpatos. Og om det er ordene han sier, melodien han synger, beskrivelsen av sin lidelse eller lyrens makt, så lytter skyggenes konge og dronning til Orpheus bønn og de måtte si ja til hans ønske. Dog med én skjebnebestemt betingelse: Han måtte ikke snu seg før dalen Avernus var forlatt. Likevel snur han seg. Hvorfor i all verden gjør han det? Det er dette som skaper den magiske følelsen rundt verket. Ikke minst understreker samspillet mellom død, natt, kjærlighet og begjær denne stemningen. Ovid bruker antydningen kunst til å forklare årsaken til Orpheus fatale blikk, men denne avhenger veldig av leseren. Dog er det mulig å komme med noen flyktige generaliseringer: Maurice Blanchot (Orfeus blik, 1994:107) mener at den forbudte handlingen er nettopp den Orpheus må gjøre for å bringe verket opp mot det som foreviger det. Verket er alt for Orpheus, med unntak av det lidenskapelige blikket hvor verket

4 3 går tapt. Blanchot mener at Orpheus ønsker å se henne i natten, når han egentlig ikke kan, nettopp fordi at bragden av å forløse hennes ånd fra det endeløse mørket ikke er nok for han. Orpheus hamartia ligger i hans lidenskapelige natur, hvor han begjærer å se Eurydice, når det er skjebnebestemt at han bare skal synge om henne. Begjæret, som vi ser, ligger i utkanten av det rasjonelle. Det samme gjør poesien. Det er mulig å se myten som en slags kamp mellom natur og kultur, hvor naturen er representert gjennom slangen og gudene, og kulturen gjennom det mest høyverdigste av høykultur: Lyrespillet. For det er naturen som først stjeler Eurydices liv, og det er gjennom kulturen at han får henne tilbake. Kultur blir da sett på som noe overnaturlig som danker ut naturen: Menneskelig uttrykk skulle altså ha evnen til å overkjøre det menneskelige og dermed det naturlige. Men endelig er det hans egen natur - det menneskelige ved han selv som dreper henne på ny. Ovid pynter litt: Plutselig fryktet han brått at nu var hun trett, og ironisk nok er det hos Ovid omsorgen som frarøver Evridyce livet. På noen måter ligner myten historien om da Adam og Eva gikk på epleslang ved visdommen tre. Begge myters karakterer er av gudelig opphav. Begge opplever den skjebnebestemte straffen i det de tilegner seg noe ulovelig og guddommelig. Begge prøver å gjenvinne, eller vinne noe som ikke lar seg vinne. Tapserfaringen er i fokus, og poesien, den menneskelige handling, knyttes til et lovbrudd. Men hvilket lovbrudd. Det var Orpheus de antikke dikterne kunne takk for den rollen de hadde fått i samfunnet. Og vi ser jo at de slik ble tilegnet egenskaper som var på nivå med gudenes. For Horatius skaper sammenslåing av Orpheus hellige gjerninger og lyrens hellige makt på et abstrakt plan alle kunstneres mest forføriske verktøy: lyrikken. Men det blir kanskje litt vanskelig å knytte sammen Horatius referanse til Orpheusmyten og Ovids versjon av den, i og med at teorien bak, Ars Poetica (14 f.kr), er skrevet før gjendiktningen; Metamorfoser (2-8 e.kr). Det er mulig å anta at Horatius støtter seg på Vergils (70-19 f.kr) versjon av det selsomme sagnet, som man finner i fjerde bok av Georgica 1 (29 f.kr.). Forskjellen ligger kanskje først og fremst i at Vergils versjon er mer moraliserende: Der Ovids gjengivelse av sagnet er mer konsentrert om det kjærlighetstragiske, er Vergils historie mer tematisert rundt det dødstragiske, med dødsavskjeden i fokus. Her skyldes Evridyces første død en moralsk feil (et dødelig begjær) hos en annen karakter, i dette tilfellet Aristaeus. Det er han som jager Evridyce slik at hun uforvarende trår i 1 Jeg har ikke funnet denne påstanden diskutert noen andre steder, men det er gode grunner til denne antagelsen i og med at Horatius og Vergil, jevnaldrende menn, var sannsynlig godt bekjente da de hadde slått følge med hverandre på en vandring til Brindisi 37 f.kr. (The Georgics 1982:1)

5 4 gresset hvor slangen ligger. Her blir årsaken til det fatale blikket forklart gjennom delvis lidenskap og mistillit, men kanskje aller mest gjennom Orpheus begjær, og Evridyces kritiske kommentarer til Orpheus er svært krasse og frustrerte når han forårsaker hennes andre død. Slik har jo begjæret blitt henne morder to ganger. Hennes rolle er betydelig større her enn hos Ovid. Men uansett gjendiktning kan vi alle være enige i at det må være den mytiske lyrikeren Orpheus og hans bragder Horatius tenker på når han taler om de antikke guders innvirkning på dikteren. Det er i henholdsvis i kapittel III: Diktartenes opprinnelse og kapittel XV: Diktningen har formet samfunnet i Ars Poetica (Europeisk litteraturteori 1992:61 & 70) at Horatius diskuterer dette nærmere. Sangens muse gav lyrens strenger evnen til å besynge guder og heroer hevder han i kap. III. Dermed har han allerede stadfestet den guddommelige og hellige opprinnelsen til lyrespillet og lyrikken. Med denne ytringen personifiserer Horatius lyren og tillegger den overnaturlige, fantastiske og hellige evner, som om mulig smitter av på dikteren som bruker den. Samtidig kan man se ynglingens hjertekvaler, nevnt i samme setning, som en indirekte henvisning til Orpheus. I kap. XV kommer Horatius nærmere inn på disse påstandene. I følge han var Orpheus Hellig og gudenes tolk, hvis gjerninger spredte seg blant annet mellom å ha vent skogens barn av med den vederstyggelighet til å slakte mennesker å spise dem og temmet tigre og rasende løver ved hjelp av diktningen. Videre var for Horatius sagnene om Orpheus og Amfion fortidens hjelperåd til å skjelne offentlig fra privat eiendom og hellig fra uinnviet, til å forhindre løsaktige forbindelser og gi lover for ektefeller, til å anlegge byer og risse inn lovtavler. Dikterne brukte altså sin viten om gudene og guddommelige helter til om mulig å si noe om det rette levesettet for menneskene og gi leveregler på basis av hendelser i mytiske sagn. Mottakerne leste det i alle fall på denne måten. Slik vant den gudeinspirerte skald og hans profetier heder og ry [ ] Etter dem stod Homer frem, og Tyrtaios [ ], således fremstiller Horatius de historiske dikterne Homer og Tyrtaios etter, og nærmest i samme åndedrag, som de mytiske lyrespillerne. Dette kan muligens bety at Horatius mente at lyrikere til all tid, også i hans egen samtid, besatte en hellig makt - dermed blir det lettere å behandle også Ovid innenfor denne tradisjonen. Det var poesien som formidlet orakelsvarene og var tilværelsens veiviser påstår Horatius i neste avsnitt og fremstiller poesien som talestol for gudenes stemme, samtidig som setningen understreker det som er sagt om diktningen som livets rettesnor. Følgelig gir dette selve dikteren, som er nærmere enn noen annen det lyriske og dermed det hellige i det han anvender det som sitt livsmål, en sterk maktposisjon (og samfunnsmessige funksjon) som forkynner av gudenes vilje til

6 5 menneskeheten. Den påfølgende setningen Man forsøkte å vinne fyrstes gunst ved hjelp av diktermusens rytmer speiler Horatius påstand i kap. III ved å tilegne også rytmens opphav musen og det guddommelige, på lik linje med lyrens evner til å besynge det skjønne, det sanne og det didaktiske - heroer, ynglinger og gode (moralske) historier. Oppsummerer man alle disse holdepunkter ser vi at Horatius mener diktningen har et samfunnsmessig formål, hvor det i moderne tid ikke bare har blitt et medium for gudene, men også for stater, ledere og det enkelte individ. Utallige kulturer har gjennom tidene hatt en like stor fokusering på poesien, dikteren og dets kulturelle formål. Eksempel på det kan være skaldekunsten under vikingtiden. Men det er viktig i siste instans å forstå at det er ikke bare at Horatius antyder dikterens hellige makt, og så eksemplifiserer dette med Orpheusmyten. Det er tross alt litt paradoksalt at han velger en dikter som faktisk overkommer det gudelige som et eksempel på dikterens evne til å tale gudenes vilje. Nei, det virker som Orpheus er selve katalysatoren som setter i gang denne forestillingen. Myten om Orpheus i dødsriket er et klassisk eksempel på at tekster kan, av og ved seg selv, være vakker. Den viser at noen ganger hva du ikke helt forstår, hva som ligger litt utenfor din egen fatteevne av et verk, er likeså magisk som det du kan begripe av det. Dette forunderlige avviket representerer det enestående ved det litterære verket. Det er dermed ikke rart at Ovids samtidige så det guddommelige bak diktningen - et ord som har nært slektskap til magi. Det var ikke bare Ovids skjebne, men også hans rett, kanskje til og med hans ansvar å gjenfortelle myten; fordi det er vår historie; litteraturens grunnleggende myte; et glitrende eksempel på kampen mellom kultur og natur. Og nettopp på grunn av dette må den bli fortalt - om og om igjen. Det finnes utallige ettertidige gjenfortellinger av myten om Orpheus og Evridyce. En av de mer spennende gjengivelsene ble gjort for knapt ti år siden av en brite kaldt Neil Gaiman. I hans grafiske roman The Sandman fletter han sømløst inn en rimelig lineær adapsjon av Orpheusmyten i sin rammefortelling, hvor han kombinerer ting både fra Ovid og Vergil. Det å representere myten slik, i en tegneserie- og nærmest popform, bidrar til å åpenbare litteraturens stammyte også for dagens generasjon. Da stemmer kanskje Cervantes sine ord: Selv om Orpheus ikke maktet å spille Evridyce helt ut av Hades, så har diktere som Ovid, Vergil og Gaiman sørget for at historien fremdeles lever videre. Og i fremtiden? Forse altro cantera con miglior plettro? (kanskje vil en annen synge med større talent?) Cervantes

7 6 Litteratur Primærkilde Haarberg, Jon og Hans H. Skei Dikt fra antikken til vår tid s53-55 [på norsk ved Trond Svånås]. Oslo: Ad Notam Gyldendal. Sekundærkilder Blanchot, Maurice Orfeus blik og andre Essays s107 [på dansk ved Carsten Madsen]. København: Gyldendal. Eide, Eiliv og Atle Kittang, m.fl Europeisk litteraturteori fra antikken til 1900 s Oslo: Universitetsforlaget Virgil The Georgics s1 & [på engelsk ved L. P. Wilkinson] Storbritannia: Penguin books Topp- og bunnsitat I know the story fra forordet til Neil Gaimans The Sandman: Fables and Reflections United Kingdom: Vertigo Comics Forse altro fra etterordet til første bok av Miguel de Cervantes Den skarpsindige lavadelsmann don Quijote av la Mancha [til norsk ved Arne Worren. 2002]. Oslo: H. Aschehoug & Co - De norske Bokklubbene AS