utvikling TEMA: 2 Mars 2008 Lisboa-traktaten

Transkript

1 Nr. 2 Mars 2008 ny Lisboa-traktaten TEMA: EUs utvikling Europeiske stemmer

2

3 Lisboa-traktaten Redaktør: Morten Harper Nei til EUs skriftserie VETT nr

4 Hefter i skriftserien VETT (pris 20, + porto): Nr : Maria S. Walberg: Myntunionen Nr : Morten Harper: Lokale konsekvenser av EØS Nr : Amund Vik: Fremmer EU freden? Nr : Morten Harper (red.): Feil redskap? Om EUs tjenestedirektiv Nr : Morten Harper (red.): Europeiske stemmer Nr : Sigmund Kvaløy Setreng: Naturens nei Nr : Morten Harper: Miljø og marked Nr : Morten Harper (red.): EU-guiden Nr : Dag Seierstad: Tjenester til enhver pris? Nr : Dag Seierstad: Er EU et solidaritetsprosjekt? Nr : Heming Olaussen m.fl: EU-grunnloven Nr : Dag Seierstad: Arbeidsinnvandring og EØS hva kan gjøres med lønnsdumpinga Nr : Sigbjørn Gjelsvik m.fl: EU og velferden Spesialnr.: Ti år med EØS virkninger for fagbevegelsen (100,- + porto) Nr : Harriet Rudd (red.): EU vs. USA en dårlig garanti for fred og sikkerhet (utsolgt) Nr : Dag Seierstad: Lønnsdumping en kreftsvulst i norsk arbeidsliv (utsolgt) Nr : Dag Seierstad: Norsk fiske og EU-medlemskap Nr : Dag Seierstad: Mer overstatlig for små EU-land fortsatt mellomstatlig for de største (utsolgt) Nr : Dag Seierstad: Kan EU-fisket reddes? Nr : Olav Boye m.fl: Alternativ til EØS (utsolgt) Nr : Dag Seierstad: EUs rolle i globaliseringen (utsolgt) Nr : Tine Larsen og Dag Seierstad: EU-direktivet om «patent på liv» (utsolgt) Nr : Dag Seierstad: Regjeringens tja til EØS. En gjennomgang av regjeringens EØS-melding (St.meld.nr.27 ( ) Om EØS-samarbeidet ) (utsolgt) Alle VETT-heftene kan leses på nettsiden Flere hefter kan bestilles fra: Nei til EU Arbeidersamfunnets plass Oslo Telefon: Telefaks: neitileu@neitileu.no Lisboa-traktaten 2008 Nei til EU Redaktør: Morten Harper Layout/design: Eivind Formoe Korrektur: Jan Terje Kristiansen Forsidefoto: Eivind Formoe Trykk: Nr 1 Arktrykk A/S ISSN: Opplag: 4 000

5 Lisboa-traktaten Innhold Bakgrunn Morten Harper: Tvangstraktat eller demokratiserende reform?...4 Morten Harper: Frykten for folkemeningen Artikler Susan George: Fra «forfatning» til «reform» eller fra dårlig til verre Carl Tham: EUs makt vokser på demokratiets bekostning Jonas Sjöstedt: Et markedsliberalt EU Roman Herzog og Lüder Gerken: Europa undergraver vår og våre folkevalgtes makt Litteratur og linker Nei til EU Skriftserien

6 Lisboa-traktaten Tvangstraktat eller demokratiserende reform? Lisboa-traktaten legger til rette for et mer overstatlig EU, der medlemslandene mister dagens vetorett på en rekke områder. Den viktigste virkningen for Norge er at forskjellen mellom Norge utenfor EU og et EU-medlemskap blir enda større. Av Morten Harper, utredningsleder i Nei til EU. Lisboa-traktaten er det foreløpig siste tilskuddet i Den europeiske unionens traktatverk. Navnet har traktaten fått fordi den ble vedtatt og signert av EUs statsledere i Lisboa under unionens portugisiske formannskap i fjor høst. Før traktaten trer i kraft etter planen 1. januar neste år må den godkjennes (ratifiseres) i alle medlemslandene. Denne prosessen, og om det blir folkeavstemninger om traktaten, behandles i neste kapittel. Først skal vi i dette kapitlet se på hva som er innholdet i denne såkalte reformtraktaten. I all hovedsak er bestemmelsene i Lisboa-traktaten identisk med EU-grunnloven (forfatningstraktaten), som havarerte etter at befolkningen i Frankrike og Nederland stemte «nei» til den i Som EU-grunnloven fører den nye traktaten EU på flere områder nærmere en føderasjon. Den viktigste forskjellen ligger i strukturen, altså måten EUs traktatverk endres på. Lisboa-traktaten er ikke bygd opp som et nytt dokument som setter tidligere traktater til side, slik EU-grunnloven var tenkt. I stedet innføres bestemmelsene i de eksisterende hovedtraktatene. Lisboa-traktaten endrer Traktaten om Den europeiske unionen (Maastrichttraktaten fra 1992 med senere endringer i Amsterdam- og Nice-traktatene) samt Traktaten om opprettelsen av Det europeiske fellesskap (Roma-traktaten fra 1957, med senere endringer). Bestemmelsene er like juridisk forpliktende som i EU-grunnloven, men systematisert på en annen måte. Lisboa-traktaten er totalt ca 300 sider lang. Hovedteksten har 358 bestemmelser (175 sider). Dessuten er det 86 sider vedleggsprotokoller, et 25-siders tillegg som omnummererer paragrafene i eksisterende traktater og en 26-siders avslutning «EU-fegisar» «I den digitale verden bruker programoppdateringer å bli bedre, med EUs konstitusjon er det tvert om. Den opprinnelige konstitusjonen, som ble sendt til bunns av franskmennene, var absolutt ingen ideell løsning for EUs styre, men versjon 1 var betydelig bedre enn versjon 2. Nå snakker vi om et lappeteppe med et bombardement av tillegg til tidligere EU-traktater, og som innebærer at bare en promille av EUs borgere kan sette seg inn i og forstå den konstitusjonen de skal leve med. I denne promillen av befolkningen inngår også de juristene som er skolert i EU-rett. Snakk om demokratisk underskudd.» Den svenske avisen Expressen, 15. oktober Skriftserien Nei til EU

7 Tvangstraktat eller demokratiserende reform? Ikke akkurat Uavhengighetserklæringen «Til venstre for meg ligger dette 312-siders monstret, sammen med kopiene av tidligere traktater som trengs for å forstå det, og til høyre for meg ligger en elegant burgunderfarget 60-siders utgave i pocketstørrelse av både Uavhengighetserklæringen og den 220 år gamle grunnloven i USA, inkludert alle tilleggene.» Professor og skribent Timothy Garton Ash sammenligner Lisboa-traktaten og USAs grunnlov, Dagbladet 16. desember Den engelske versjonen av Lisboa-traktaten har 175 sider med traktattekst, 86 sider vedleggsprotokoller, et 25-siders tillegg som omnummererer paragrafene i eksisterende traktater og en 26-siders avslutning med 65 deklarasjoner. med 65 erklæringer. Enkelte av de mest omstridte bestemmelsene i EU-grunnloven er flyttet ut av hovedteksten og inn i protokoller eller erklæringer, for eksempel finner vi nå anerkjennelsen av EF-domstolens prinsipp om EU-rettens forrang i en egen protokoll. Et annet eksempel er prinsippet om fri konkurranse. Den franske presidenten Nicolas Sarkozy hadde behov for å kunne vise på hjemmebane at fri og lik konkurranse ikke var blant den nye traktatens eksplisitte målsetninger. Kritikken av EU-grunnlovens liberalisme hadde vært viktig i folkeavstemningen. Formuleringen er derfor tatt ut av hovedteksten, men finnes fortsatt i en egen protokoll «om det indre marked og konkurranse». Tekstflyttingen innebærer ingen realitetsendring. Også protokollene og erklæringene er bindende for medlemslandene. Mer makt flyttes til EU-nivå Lisboa-traktaten har overtatt EU-grunnlovens inndeling av EUs kompetanser i tre overordnede kategorier: Enekompetanse. Bare EU gir lover. Dette gjelder: Tollunionen, konkurransereglene i det indre markedet, Den monetære unionen (euroen), bevaring av havets biologiske ressurser, felles handelspolitikk og inngåelse av visse internasjonale avtaler. Delt kompetanse. Både EU og medlemslandene gir lover, men medlemslandene kun når EU ikke utøver sin kompetanse. Medlemslandene kan altså ikke lage regler i strid med EUs vedtak på det aktuelle området. Dette gjelder: Det indre marked, sosial- og arbeidsmarkedspolitikken, regionalpolitikken, landbruk og fiskeri (unntatt havets biologiske ressurser, jfr. ovenfor), miljø, forbrukerbeskyttelse, transport, transeuropeiske nett, energi, frihet, sikkerhet og rettferdighet, samt felles sikkerhetsutfordringer på folkehelseområdet. Områder der EU kan støtte, samordne eller utfylle medlemslandene. Dette gjelder: Beskyttelse av menneskers helse, industri, kultur, turisme og sivil beskyttelse. Det er fortsatt en stor grad av fleksibilitet i forhold til hvilke områder EU kan involvere seg i. En svakhet ved Lisboa-traktaten er et den ikke etablerer en kompetansekatalog som klart nok avgrenser hvor grensene skal gå Nei til EU Skriftserien

8 Lisboa-traktaten Forholdet mellom Lisboa-traktaten og EU-grunnloven Mens britiske og danske statsledere insisterer på at Lisboa-traktaten er noe helt annet enn EUgrunnloven, forfekter deres kolleger i de landene som ratifiserte EU-grunnloven et stikk motsatt syn. Både EU-kommissærer, tidligere topppolitikere og uavhengige eksperter konkluderer også med at den nye traktaten er nesten identisk med den forkastede forfatningen. Den britiske tenketanken Open Europe påviser i rapporten A Guide to the Constitutional Treaty (2007) at hele 96 prosent av bestemmelsene i den nye traktaten er de samme som i forslaget til EU-grunnlov. Tenketanken påpeker også et annet påfallende sammenfall: Dagens EU-traktater er om lag ord. EU-grunnloven var ord lang. Den konsoliderte versjonen av Lisboa-traktaten der bestemmelsene er skrevet inn i traktatverket er også ord. Her er noen kommentarer til forholdet mellom de to tekstene: Forlatt... «Konstitusjonstraktaten er forlatt.» David Miliband, Storbritannias utenriksminister, Hansard 3. juli eller beholdt? «Substansen i konstitusjonen er beholdt. Det er et faktum.» Angela Merkel, Tysklands forbundskansler, Telegraph 29. juni Grunnleggende likt «Det er grunnleggende sett det samme forslaget som den gamle forfatningen.» Margot Wallström, EU-kommissær, Svenska Dagbladet 26. juni Verktøyene er de samme «I Lisboa-traktaten, som har blitt til bare med utgangspunkt i forfatningstraktaten, er verktøyene helt de samme. Det eneste som er annerledes, er hvordan verktøykassen er ordnet.» Valéry Giscard d Estaing, tidligere fransk president og formann for EU-konventet som utformet forfatningstraktaten, Politiken 28. oktober Hymnen som fortsatt spilles «Det er samme tekst bortsett fra flagget som fortsatt heises, hymnen som fortsatt spilles og utenriksministeren som blir utenriksminister uten å hete det.» EU-ekspert Hjalte Rasmussen, Københavns universitet, Dagbladet Arbejderen 6. desember Smart trekk «Det gode ved å ikke kalle traktaten en forfatning, er at ingen kan be om å få en folkeavstemning om den.» Giuliano Amato, en av nestformennene for EU-konventet, i en tale på London School of Economics 21. februar 2007 (Dagbladet Arbejderen ) for EUs maktoverføring og sentralisering. Områder som ikke er nevnt i kompetansekategoriene, men der det lenge har foregått samordning og ulike prosjekter i EU-regi er: Felles utenriks- og sikkerhetspolitikk, samordning av den økonomiske politikken og sysselsettingspolitikken, forskning, teknologi og romfart, samt utviklingssamarbeid og humanitær bistand. Traktaten inneholder flere bestemmelser som gjør det mulig for EU å vedta regelverk, selv om unionen egentlig ikke har hjemmel til det. EU har helt siden 6 Skriftserien Nei til EU

9 Tvangstraktat eller demokratiserende reform? starten med Roma-traktaten i 1957 hatt en slik generell gummiparagraf, og den finnes også i Lisboa-traktaten (pkt 289). Her står det uttrykkelig at selv om EU ikke har hjemmel, kan Unionen vedta regler når det «forekommer nødvendig». Traktaten inneholder i tillegg egne gummiparagrafer angående unionsborgerskapet, borgernes frie bevegelse og oppholdsrett, samt om regulering av sosiale ytelser. Utenrikspolitikk og militær opprustning Med Lisboa-traktaten tar EU flere steg videre i retning av en felles utenriks- og sikkerhetspolitikk. EU får en «høytstående representant» i utenrikspolitikken, som også skal være visepresident i EU-kommisjonen. Med embetet setter EU større ressurser og et mer permanent fokus på den felles utenrikspolitikken. I en ny bestemmelse heter det at når EU har en felles holdning til et emne som behandles av FNs sikkerhetsråd, anmodes EU-landene i Sikkerhetsrådet om å invitere høyrepresentanten til å legge frem unionens holdning (pkt 38). Traktaten bestemmer også at EU blir en juridisk person, som betyr at unionen i seg selv kan inngå forpliktende internasjonale avtaler. Etableringen av EUs diplomatkorps er også fastsatt i traktaten. EU-grunnlovens omstridte bestemmelser om felles forsvars- og sikkerhetspolitikk er beholdt ordrett i Lisboa-traktaten. EU skal ha en felles politikk som «vil føre til felles forsvar» (pkt 49) når EU-rådet bestemmer det med enstemmighet. (I dag: «kan føre til felles forsvar».) Traktaten inneholder også en ny gjensidig forsvarsforpliktelse: ved angrep på et medlemsland, skal landene komme hverandre til hjelp. Tilsvarende gjelder ved terrorangrep og natur- eller menneskeskapte katastrofer. Dessuten legges det opp til at en indre kjerne av medlemsland kan gå lengre i den militære integrasjonen. Den britiske paraplyorganisasjonen BOND, som omfatter 300 solidaritetsorganisasjoner, har vært svært kritisk til det de mener er traktatens underordning av utvikling/bistand under utenriks-/sikkerhetspolitikken. 1 Unionens høyrepresentant kan foreslå at utviklingsbistand brukes til andre utenrikspolitiske formål. BOND mener EU i traktaten blander humanitær bistand sammen med kampen mot terrorisme, og at EU i sterkere grad fremmer unionens politiske og økonomisk interesser som ledd i bistandspolitikken. BONDs svar er at forholdene til u-land bør samles under kommissæren for utvikling. I dag er landene i Afrika, Karibia og Stillehavet lagt under kommissæren for utvikling, mens Latin- Amerika og Asia tilhører utenrikskommissæren. Grunnen er selvsagt EUs sterke økonomiske interesser i de sistnevnte områdene. BOND mener en omorganisering bedre kan sikre at utvikling kommer før egeninteressen. Bistandsorganisasjonen frykter at utviklingskommissæren blir avskaffet når Lisboa-traktaten reduserer antallet kommissærer fra 27 til 18 (f.o.m. 2014). Britisk LO bekymret «Kongressen er også bekymret for at konkurranseprotokollene i reformtraktaten kan være en trojansk hest som fremmer uhemmet privatisering over hele EU.» Uttalelse fra britisk LO (Trades Union Congress) på kongressmøtet september Konkurranse og grunnleggende rettigheter Ett av områdene der Lisboa-traktaten gir EU enekompetanse, er konkurransereglene i det indre markedet. Dermed slår traktaten fast at det er EU som suverent definerer hvordan konkurransen skal foregå og på hvilke områder Nei til EU Skriftserien

10 Lisboa-traktaten Demokrati blir unntaket «Lisboa-traktaten gjør demokratiet til et unntak i EUlandene. De fleste lovene vedtas av embetsmenn bak lukkede dører.» EU-parlamentariker Jens-Peter Bonde (JuniBevægelsen), NOTAT januar den skal gjelde. Traktaten inneholder også en protokoll om tjenester av allmenn interesse (typiske offentlige tjenester som helsevesen og grunnskole), der man anerkjenner nasjonale, regionale og lokale myndigheters rolle. Protokollen gir imidlertid ikke konkrete avgrensninger for EUs kompetanse. Det er mye usikkerhet og gråsoner på dette området, men alt i alt tyder mye på at traktaten vil gjøre det lettere for EU-kommisjonen å drive frem privatisering av tradisjonelt offentlig tjenester. Den svenske universitetslektoren Jan-Erik Gustaffson ved Kungliga Tekniska Högskolan konkluderer slik: «Hvis traktaten trer i kraft, vil det bli enda vanskeligere å kjempe imot privatiseringer av alle offentlige tjenester, herunder vannforsyningen.» 2 Traktaten fastslår at medlemslandene skal samordne sin økonomiske politikk (pkt 12). Det presiseres at for eurolandene gjelder det særlige regler. Den pålagte samordninger gjelder også EU-landenes sysselsettingspolitikk. Dessuten heter det at EU kan gå videre og samordne sosial- og arbeidsmarkedspolitikken. En av de mest omstridte delene av EU-grunnloven var Charteret om grunnleggende rettigheter. Det omhandler bl.a. retten til liv, ytringsfrihet, sosiale rettigheter og forhold på arbeidsmarkedet. I Lisboa-traktaten er ikke selve charteret tatt inn teksten, men det vises til og gjøres juridisk forpliktende i en ny traktatbestemmelse (pkt 8). Storbritannia og Polen har fått unntak fra charteret. Særlig konservative politikere har angrepet charteret for å innføre rigide sosiale standarder. Det kan være tilfelle i land med et lavt sosialt beskyttelsesnivå, men i de nordiske landene er problemstillingen tvert om: Charteret gir EUs domstol økt kompetanse til å blande seg inn i sosiale forhold og arbeidsmarkedet, og kan dermed overprøve nasjonale reguleringer og rettigheter. Dermed kan fjorårets dommer i Viking Line- og Laval-sakene, bl.a. om streikeretten, bare være starten på en stadig mer inngripende domstol. Lisboa-traktaten bestemmer også at EU slutter seg til den europeiske menneskerettighetskonvensjonen. Det er selvsagt en sympatisk gjerning, men som kan gjøre EUs domstol til en konkurrent for Menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg. I EU er domstolen forpliktet overfor traktatenes vektlegging av frihandel og konkurranse, som kan gi avgjørelsene også i denne typen saker en bestemt slagside. Det er neppe formålstjenelig for praktiseringen av menneskerettighetene om det skulle bli slik at to internasjonale domstoler tolker reglene ulikt. Små land mister makt Den kanskje største endringen i Lisboa-traktaten er at dagens såkalte søylesystem i EU avvikles. I dag kan EU deles inn i tre søyler fellesskapet (tollunion, landbruk, fisk og indre marked), utenriks- og sikkerhetspolitikk, og politi- og justissamarbeid der bare den første er overstatlig. Denne endringen legger til rette for et mer føderalt EU, der landene mister dagens vetorett på en rekke områder. Det EU selv beskriver som en reformtraktat kan derfor lett vise seg å være en tvangstraktat. Lisboa-traktaten innebærer at EU kan fatte beslutninger med kvalifisert flertall på 61 nye områder. 3 Landenes vetorett fjernes bl.a. i energipolitikken, romfart, 8 Skriftserien Nei til EU

11 Tvangstraktat eller demokratiserende reform? Stemmefordelingen i EU før og etter Lisboa * Medlemskapsforhandlinger er i gang med Tyrkia og Kroatia. De to landene er ikke tatt med i prosentutrengningene. ** Inntil 25. mars 2017 kan et land kreve at en avgjørelse tas etter de nåværende reglene. *** EU-parlamentet gjør vedtak med et alminnelig flertall av sine medlemmer. Tabell: NOTAT januar sport, kultur, budsjettet, forskning og vedtak om hva som skal være offentlige (allmenn interesse) tjenester. I tillegg i det som har blitt kalt gummiparagrafen over alle gummiparagrafer 4 kan EUs ministre selv bestemme at det skal være flertallsvedtak i stedet for enstemmighet på et saksfelt (Lisboa-traktaten pkt 56, ministrene kan også endre selve traktaten gjennom denne såkalte forenklete revisjonsprosedyren). Innenfor utenrikspolitikken bestemmer traktaten at det skal være flertallsvedtak på hele elleve områder, bl.a. oppbyggingen av diplomatvesenet, valg av høyrepresentanten og det nye EU-fondet for utenrikspolitikk. Overgangen fra enstemmighet til flertallsvedtak betyr ikke bare at EU lettere og raskere kan vedta ny lovgivning. Det betyr også at de store EU-landene øker sin innflytelse, på bekostning av de små landene. På områder som krever enstemmighet kan som kjent et lite land i alle fall formelt like lett som et stort blokkere vedtak. Lisboa-traktatens maktforskyvning blir ekstra kraftig når de nye representasjonsreglene, basert på folketall, gir de største landene økte stemmeandeler. Tyskland dobler for eksempel sin stemmeandel i det lovgivende EU-rådet, og Frankrikes andel øker med over 50 prosent. Mens Danmark og Sverige får en nedgang på hhv. 37 og 46 prosent. Dette er en historisk endring i EU, hvor mindre land frem til nå har hatt relativt sett mer stemmemakt. Tyskland har i dag Nei til EU Skriftserien

12 Lisboa-traktaten Krever Lisboa på norsk Nei til EU og Europabevegelsen har i et felles brev til utenriksminister Jonas Gahr Støre, sendt i september 2007, krevd at departementet sørger for en offisiell oversettelse av Lisboa-traktaten. Organisasjonene krever at den oversatte utgaven blir stilt til disposisjon for alle interesserte både i en nettbasert og trykt utgave. en stemmevekt som er 4 ganger større enn Danmark. Med de nye reglene blir den 15 ganger større. Traktatens stemmeregler skal gjelde fra 1. november 2014, men frem til 25. mars 2017 kan et land kreve at vedtak gjøres etter de nåværende reglene. I dag er det tre krav til et flertallsvedtak: For det første må det støttes av minst 255 av de 345 stemmene i EU-rådet. For det andre skal flertallet utgjøre minst halvparten av landene, altså 14 land. For det tredje skal flertallet representere minst 62 prosent av det samlede folketallet. For å blokkere et forslag kreves i dag minst 88 stemmer og over 38 prosent av samlet folketall. Med Lisboa-traktaten settes det to krav til flertallet: Det skal utgjøre minst 55 prosent av landene, altså 15 av 27 land. Og det skal representere minst 65 prosent av samlet folketall. For å blokkere et vedtak må man representere minst 35 prosent av folketallet og minst fire land. De nye stemmereglene er innrettet for å skape en raskere beslutningsprosess i EU, men er også slik at de store landene har sikret seg en nødbrems. Med de nye flertallskravene har i praksis trekløveret Tyskland, Frankrike og Italia, sammen med ett mindre land, vetorett mot alle nye lovforslag. De små landene mister også makt når antallet EU-kommissærer skal reduseres til to tredjedeler av antallet EU-land fra I dag har hvert land en kommissær. Mens de største landene fortsatt skal ha en fast kommissær, vil posisjonene rotere blant de andre landene. Demokratiserende reform? En uttalt hovedmålsetning med Lisboa-traktaten er at EU skal gjøres mer handlekraftig, slik at unionen raskere og bedre kan håndtere både akutte kriser og mer langsiktige utfordringer. Ved at EU gis kompetanse på flere nye områder og medlemslandene mister vetoretten, vil unionen lettere fatte vedtak og etablere én felles politikk og slik sett være mer handlekraftig. Denne handlekraften vil imidlertid måtte følge traktatverkets liberalistiske markedsprinsipper, og er langt fra et nøytralt politisk verktøy. Med Lisboa-traktaten tar EU betydelige steg i retning av føderativ samordning, men som påpekt ovenfor denne prosessen skjer hele tiden på de store landenes premisser. Lisboa-traktaten gir EU-parlamentet, EUs eneste folkevalgte organ, mer innflytelse. Nesten alle lover skal ifølge traktaten vedtas i fellesskap av EU-rådet og parlamentet. Betyr det at EU dermed blir mer demokratisk? Parlamentet er et direkte valgt organ, men legitimiteten er svekket av svært lav valgdeltagelse. Ved forrige valg i 2004 stemte bare 45,6 prosent (i ,2 prosent og i 1994 stemte 56,8 prosent). Lisboa-traktaten gir heller ikke parlamentet adgang til å fremme lovforslag, det er fortsatt EU-kommisjonens bord. Parlamentet får heller ikke vedta lover alene, de må godkjennes også av ministrene i EU-rådet. Traktatendringene betyr en noe mer demokratisk maktfordeling mellom EU-organene, men svakhetene ved EU-parlamentet gjør at den demokratiske legitimiteten hadde vært vesentlig høyere om beslutningsmyndighet ble beholdt i eller flyttet til de nasjonale parlamentene. Et annet av EUs salgsargumenter er at traktaten skal gi mer demokrati og åpenhet for borgerne og de nasjonale parlamentene. Med det såkalte borgerinitiativet kan minst én million borgere (fra et «betydelig antall» medlemsland) oppfordre 10 Skriftserien Nei til EU

13 EU-kommisjonen om å fremme et lovforslag. Kommisjonen bestemmer selv om den vil følge opp. De nasjonale parlamentene kan protestere hvis de mener et forslag fra EU-kommisjonen går på et område som er utenfor det EU skal drive med. Parlamentene kan reagere med såkalte gule (en tredjedel av de nasjonale parlamentene) og oransje (halvparten av parlamentene) kort. Får forslaget gult kort, skal kommisjonen ta det opp til vurdering. Et oransje kort betyr at 55 prosent av ministrene i EU-rådet eller et flertall i EU-parlamentet kan stanse forslaget. Begge virkemidlene er myke, i den forstand at de primært ber EU-kommisjonen om å gjøre noe man kan ikke kreve at det blir gjort. Dessuten vil de være vanskelig å praktisere, både innsamlingen av underskrifter i tilstrekkelig antall fra borgerne og ikke minst samordningen av de nasjonale parlamentene. Bestemmelsene fremstår mest som symbolske markeringer, fremfor bestemmelser med stor praktisk betydning. Tvangstraktat eller demokratiserende reform? Hva kan traktaten bety for Norge? Lisboa-traktaten gjelder selvsagt ikke for Norge, som ikke er medlem av EU. Traktaten endrer ikke EØS-avtalen, men kan likevel få betydning for praktiseringen av både EØS og Schengen-avtalen, som Norge har inngått med EU. EØS gjelder primært EUs regler for det indre markedet, altså det som i EU tradisjonelt er kalt søyle 1. At søylestrukturen forsvinner i EU (som omtalt ovenfor) kan gjøre det vanskeligere å avgrense hva som faller innenfor eller utenfor EØS. Det er imidlertid på det rene at Lisboa-traktaten ikke skal innebære noen endring av EØS-avtalens omfang, slik at dette er et rent praktisk spørsmål om hvordan man i fremtiden skal systematisere nytt regelverk. Politi- og justisområdet er i dag mellomstatlig i EU. Lisboa-traktaten innfører flertallsavgjørelser også på justisområdet. Dette har betydning for Norge gjennom Schengen-avtalen. Volumet av regelverk fra EU vil sannsynligvis øke når EU-landene mister dagens vetorett, og ikke minst kan vi vente at flere kontroversielle regler bl.a. i forhold til personvernhensyn vil bli vedtatt. Dette gjør det ekstra viktig at norske myndigheter foretar grundige, selvstendige vurderinger av reglene før de eventuelt innføres også i Norge. Den aller viktigste virkningen for Norge er likevel at forskjellen mellom Norge utenfor EU og et EU-medlemskap blir enda større. Gjennom Lisboa-traktaten sentraliseres EU enda mer og beslutningsmåten der de største landene får mye mer makt viser hvordan et EU-medlemskap ville svekke det norske folkestyret. Noter 1) NOTAT januar 2008, side 12. 2) Dagbladet Arbejderen 9. januar ) A Guide to the Constitutional Treaty (Open Europe 2007), side 61. Ifølge den britiske tenketanken avskaffer Lisboa-traktaten vetoretten på flere nye områder enn noen tidligere traktat, f.eks. berørte Maastricht-traktaten i så henseende «bare» 30 saksfelt. 4) NOTAT januar 2008, side 30. Nei til EU Skriftserien

14 Lisboa-traktaten EU får mer makt Tabellen sammenligner de viktigste reglene i Lisboatraktaten med dagens regelverk (Nice-traktaten) og forslaget til EU-grunnlov. Dagens regler (Nice-traktaten) EU-grunnloven Lisboa-traktaten Roterende formannskap for EU-rådet. EU-rådet får en fast president. EU-rådet får en fast president. «Høyrepresentant» i utenrikspolitikken i EU-rådet. Justispolitikk og indre anliggende er med få unntak mellomstatlig. - Beslutninger med kvalifisert flertall fattes på 137 politikkområder. Ministrene i EU-rådet har kompetanse til selv å avskaffe landenes vetorett på utvalgte områder. Kvalifisert flertall krever som hovedregel et flertall av landene og 3/4 av stemmene (stemmevekt etter størrelse). EU-parlamentet har medbestemmelse på utvalgte områder. «Utenriksminister» som også er visepresident i EU-kommisjonen. Hele justispolitikken og indre anliggende overføres til det overstatlige nivået. Den mellomstatlige søyle tre legges ned. Kommisjonen, parlamentet og i siste instans EF-domstolen får kraftig økt myndighet innenfor politisamarbeidet, asylpolitikken og justispolitikken ellers. EU får økt kompetanse innenfor bl.a. sysselsettingspolitikken, helse- og sosialpolitikken, offentlige tjenester, turisme og katastrofeberedskap. Ikke på noe punkt føres kompetanse tilbake til medlemslandene. Beslutninger med kvalifisert flertall fattes på 198 politikkområder (altså 61 nye områder). Landenes vetorett fjernes på en rekke områder, bl.a. i energipolitikken, romfart, sport, budsjettet og forskning. EU-rådet øker sin kompetanse til selv å avskaffe vetoretten (altså innføre flertallsvedtak på nye områder). Kvalifisert flertall krever som hovedregel 55 % av medlemslandene og 65 % av befolkningen (fra 2009). EU-parlamentet har som hovedregel medbestemmelse. «Høyrepresentant» i utenrikspolitikken, som også er visepresident i EU-kommisjonen. Hele justispolitikken og indre anliggende overføres til det overstatlige nivået. Den mellomstatlige søyle tre legges ned. Kommisjonen, parlamentet og i siste instans EF-domstolen får kraftig økt myndighet innenfor politisamarbeidet, asylpolitikken og justispolitikken ellers. EU får økt kompetanse innenfor bl.a. sysselsettingspolitikken, helse- og sosialpolitikken, offentlige tjenester, turisme og katastrofeberedskap. Ikke på noe punkt føres kompetanse tilbake til medlemslandene. Beslutninger med kvalifisert flertall fattes på 198 politikkområder (altså 61 nye områder). Landenes vetorett fjernes på en rekke områder, bl.a. i energipolitikken, romfart, sport, budsjettet og forskning. EU-rådet øker sin kompetanse til selv å avskaffe vetoretten (altså innføre flertallsvedtak på nye områder). Kvalifisert flertall krever som hovedregel 55 % av medlemslandene og 65 % av befolkningen (fra 2014), med visse forbehold. EU-parlamentet har som hovedregel medbestemmelse. 12 Skriftserien Nei til EU

15 Tvangstraktat eller demokratiserende reform? Dagens regler (Nice-traktaten) EU-grunnloven Lisboa-traktaten Små land har 1 kommissær i EU-kommisjonen, store land har 2. Ifølge EF-domstolen har EU-retten forrang over nasjonal rett. EU er ikke en juridisk person. De nasjonale parlamentene har ingen kontroll over praktiseringen av subsidiaritetsprinsippet. Charter for grunnleggende rettigheter, men ikke juridisk bindende. - Felles utenriks-, sikkerhetsog forsvarspolitikk som «kan føre til felles forsvar». Det skal være kun 18 EU-kommissærer (2/3 av medlemslandene) fra EU-rettens forrang skrives inn i traktaten. EU er en juridisk person (unionen kan i seg selv inngå internasjonale avtaler og andre forpliktelser). 1/3 av de nasjonale parlamentene kan innen 6 uker anmode EU-kommisjonen om å overveie et forslag på nytt. Kommisjonen har ingen plikt til å trekke forslaget tilbake. Charteret for grunnleggende rettigheter er juridisk bindende og en del av forfatningen. Underskrifter fra 1 million unionsborgere fra et «betydelig» antall land kan anmode EU-kommisjonen om å ta opp et forslag, men uten at Kommisjonen er forpliktet til dette. Felles utenriks-, sikkerhets- og forsvarspolitikk som «vil føre til felles forsvar», når EU-rådet bestemmer med enstemmighet. Ved et væpnet angrep på en medlemsstat, skal landene komme hverandre til hjelp. Det er ingen forutsetning om uttrykkelig FN-mandat. Det skal være kun 18 EU-kommissærer (2/3 av medlemslandene) fra EU-rettens forrang er tatt ut av traktatens hoveddel, men en protokoll henviser til EF-domstolens praksis. Protokollen er også juridisk bindende. EU er en juridisk person (unionen kan i seg selv inngå internasjonale avtaler og andre forpliktelser). 1/3 av de stemmene i de nasjonale parlamentene kan innen 8 uker anmode EU-kommisjonen om å overveie et forslag på nytt. Kommisjonen har ingen plikt til å trekke forslaget tilbake. Charteret for grunnleggende rettigheter er tatt med via en erklæring, som også er juridisk bindende. Underskrifter fra 1 million unionsborgere fra et «betydelig» antall land kan anmode EU-kommisjonen om å ta opp et forslag, men uten at Kommisjonen er forpliktet til dette. Felles utenriks-, sikkerhets- og forsvarspolitikk som «vil føre til felles forsvar», når EU-rådet bestemmer med enstemmighet. Ved et væpnet angrep på en medlemsstat, skal landene komme hverandre til hjelp. Det er ingen forutsetning om uttrykkelig FN-mandat. Hovedkilder: Drude Dahlerup: «Sammenligning af centrale punkter i de tre traktater», I: Europæiske stemmer (NyAgenda 2007) / Open Europe: A Guide to the Constitutional Treaty (London 2007). Nei til EU Skriftserien

16 Lisboa-traktaten Frykten for folkemeningen Selv om Lisboa-traktaten er nesten identisk med EU-grunnloven, får ikke befolkningen i Frankrike og Nederland bestemme om de vil ha den. Statslederne i EU er så redde for et nytt «nei» at de gjør alt de kan for å unngå folkeavstemninger. Mye tyder på at bare Irland holder folkeavstemning, men unionsmotstanderne har kraft bak kravet særlig i Storbritannia og Danmark. Av Morten Harper, utredningsleder i Nei til EU. Etter at statslederne i EU torsdag 13. desember signerte Lisboa-traktaten i Jeronimus-klosteret i den portugisiske hovedstaden, gjensto særlig ett ubesvart spørsmål i mange medlemsland: hvordan skal traktaten godkjennes? I folkeavstemning eller av nasjonalforsamlingen? Prosedyren for ratifikasjon av traktaten bestemmes formelt av hvert enkelt land. Flere meningsmålinger viser et stort flertall i EU-landene for at det må holdes folkeavstemning. Likevel ser det ut til at Irland, der man er enig om at dette er påkrevd ut fra grunnloven, blir det eneste landet der befolkningen får stemme. EU har et vedtatt mål om at traktaten skal tre i kraft 1. januar Før det må den være ratifisert i alle medlemslandene. Blir ikke Lisboa-traktaten godkjent av alle landene før 1. januar, fortsetter EU med dagens traktatregler. Lisboa-traktaten skal så tre i kraft den første dagen i måneden etter at det siste landet har meddelt at den er godkjent. Arbeidet for å kreve at Lisboa-traktaten må legges ut for folkeavstemninger er særlig organisert gjennom European Referendum Campaign (ERC, Den europeiske folkeavstemningskampanjen), som et er tverrpolitisk nettverk av organisasjoner og enkeltpersoner. ERC støtter de lokale kampanjene ved å spre informasjon og vise at kravet fremmes i hele EU. Etter at kravet er avvist av det nederlandske parlamentet og traktaten er ratifisert av Frankrike, er det bare i Danmark og Storbritannia at kampanjen har noe særlig kraft i seg. Vedtaket i Versailles Frankrike ratifiserte som femte EU-land Lisboa-traktaten torsdag 7. februar, etter et vedtak med klart flertall i nasjonalforsamlingen. Traktaten er fra før ratifisert av Ungarn, Slovenia, Malta og Romania. Tre dager tidligere, mandag 4. februar, var den franske kongressen som består av nasjonalforsamlingen og senatet samlet i Versailles, som tradisjonen er ved grunnlovsendringer. I palasset der solkongen Ludvig XIV styrte Frankrike og nøt sine fasaner, kaker og Dom Pérignons champagne, vedtok kongressen med 560 mot 181 stemmer (samt 152 avholdende) å fjerne en henvisning i grunnloven til EUs konstitusjonstraktat, som ble lagt til før folkeavstemningen i Dermed kunne Lisboa-traktaten ratifiseres med lovvedtak i nasjonalforsamlingen. To og et halvt år etter at franske velgere hadde avvist EU-grunnloven, godkjente altså politikerne uten å ha spurt befolkningen på nytt en nesten identisk 14 Skriftserien Nei til EU

17 Frykten for folkemeningen tekst. President Nicolas Sarkozys parti UMP har et solid flertall i kongressen, men var avhengig av at en stor andel av sosialistpartiet ikke stemte mot for få et tilstrekkelig tre femtedels flertall for grunnlovsendringen. Sosialistenes Ségolène Royal lovte i fjorårets presidentvalgkamp at det skulle holdes folkeavstemning, men partiledelsen har siden støttet traktaten og den offiselle partilinjen var å stemme avholdende. Fra Laeken til Lisboa Da Lisboa-traktaten ble vedtatt i fjor høst, var det mange kommentatorer som mente at nå hadde EU demonstrert politisk kløkt og endelig samlet seg. Men «problemet» har aldri vært at statslederne ikke kunne bli enige, også EU-grunnloven ble vedtatt og signert. Det var folkemeningen som torpederte den. Å få til enighet om noe når man ikke spør de som kunne tenkes å være mot, altså EU-landenes befolkning, er en ikke spesielt imponerende prestasjon. Her er hovedpunktene i prosessen frem mot Lisboa-traktaten: Nice-traktaten ( ): «Nei» til Nice-traktaten i den irske folkeavstemningen juni 2001 kom som et sjokk for EU-lederne (etter at Irland hadde fått noen innrømmelser i sikkerhetspolitikken, ble det flertall for i en ny folkeavstemning året etter). Nice-traktaten, signert desember 2000, inneholdt også en erklæring om at det var behov for en større debatt om EUs fremtid. Laeken-erklæringen (2001): EU-toppmøtet i Laeken, Belgia, i desember uttalte at befolkningen opplever EU som byråkratisk på mange områder. Det er viktig å klargjøre, forenkle og tilpasse ansvarsområdene mellom EU og medlemslandene. EU må bli mer demokratisk, åpen og effektiv, het det i erklæringen. Det ble satt ned et konvent med 105 europeiske politikere, ledet av den tidligere franske presidenten Valery Giscard d Estaing, som skulle skrive et traktatforslag. EU-grunnloven ( ). Konventet la frem sitt forslag «Traktat om en forfatning for Europa» i juli I denne grunnloven for EU, som tok unionen flere steg i retning av en føderasjon, var det lite å kjenne igjen av formålserklæringene fra Laeken. Traktaten ble i juni 2004 godkjent med bare små endringer av EU-toppmøtet. Non og Nee (2005): 29. mai svarte 54,68 prosent «non» i den franske folkeavstemningen om EU-grunnloven. Fire dager senere stemte 61,54 prosent «nee» i Nederland. Grunnloven var allerede ratifisert i en del land (i Spania og Luxembourg etter folkeavstemning), men den måtte godkjennes av alle landene for å tre i kraft. Dermed stanset prosessen, og bebudete folkeavstemninger i Danmark, Irland, Polen, Portugal og Storbritannia ble skrinlagt. «Tenkepausen» ( ). Etter grunnlovshavariet gikk EU inn i en såkalt refleksjonsperiode eller tenkepause. EU-kommisjonens visepresident Margot Wallström lanserte plan D; for demokrati, dialog og debatt. Planen ble vedtatt av EU-rådet i juni Debattmøter, profilering i media og egen nettinformasjon skulle skape bedre forståelse for EUs prosjekt. Merkel tar grep (2007). Hovedmålet for det tyske EU-formannskapet og Nei til EU Skriftserien

18 Lisboa-traktaten Europa i fare «En ny folkeavstemning ville bringe Europa i fare. En fransk folkeavstemning ville bli fulgt av en folkeavstemning i Storbritannia, og traktaten ville falle med et brak og sende Europa ut i en lang krise.» Frankrikes president Nicolas Sarkozy, danske NOTAT januar kansler Angela Merkel første halvår 2007 var å få på plass et nytt traktatutkast. 50-årsjubileet for EU ble aktivt brukt for å få igang prosessen. Man tok utgangspunkt i EU-grunnloven, og i en lukket prosess sonderte formannskapet landenes holdninger til innholdet. Reformtraktaten lanseres. På EU-toppmøtet i Brussel i juni la det tyske formannskapet frem et utkast til hvordan den nye traktaten skulle se ut. Det ble gitt et mandat til det nye portugisiske formannskapet om å innkalle en regjeringskonferanse, som i løpet av høsten skulle skrive ferdig den såkalte reformtraktaten. Lisboa-traktaten vedtas. På det uformelle toppmøtet i Lisboa oktober ble EUs stats- og regjeringssjefer enige om den nye traktaten. Det var bare gjort mindre endringer i forhold til EU-grunnloven og vedtaket på toppmøtet i juni. Polen og Storbritannia skapte noe usikkerhet i forhandlingene. Den polske regjeringen var misfornøyd med stemmereglene som de mente favoriserte Tyskland. Storbritannia var kritiske til Charteret for grunnleggende rettigheter. Polen godtok etter noen mindre justeringer stemmereglene, og britene fikk et forbehold mot Charteret. Den 13. desember ble traktaten underskrevet av statslederne i Lisboa. Kravet om folkeavstemninger En spørreundersøkelse for Financial Times i oktober viste at et klart flertall i de store EU-landene ønsket folkeavstemninger om den nye traktaten: 76 prosent av tyskerne, 75 prosent av britene, 72 prosent av italienerne, 65 prosent av spanjolene og 63 prosent av franskmennene. Ifølge en tidligere undersøkelse, utført for den britiske tenketanken Open Europe i mars , ville hele 75 prosent av befolkningen i EU ha folkeavstemning om enhver ny traktat som gir EU mer makt. 82 prosent av britene støttet her kravet, 81 prosent av franskmennene, 73 prosent av danskene og 68 prosent av svenskene. Undersøkelsen viste dessuten at 78 prosent av svenskene ville stemme «nei» om du fikk muligheten. Det ville også 67 prosent av britene og 52 prosent av danskene. Det synes på det rene at befolkningen ønsker folkeavstemninger om Lisboatraktaten. I seg selv burde det være et sterkt demokratisk argument for at de ble avholdt. Et argument som er anført mot folkeavstemninger er sakens kompleksitet og velgernes mangel på innsikt. Et annet er at Lisboa-traktaten er noe helt annet enn EU-grunnloven og derfor bør ratifiseres på en enklere måte. Andre argumenter smaker mer av skremsler, som at et «nei» betyr en uviss fremtid for landet i EU og at man ikke kan ha folkeavstemning av hensyn til de andre landene; man kan jo ikke risikere å blokkere noe alle andre ønsker innført. De viktigste argumentene for folkeavstemning varierer noe ut fra landenes tradisjon og konstitusjonelle krav, men et gjennomgående poeng er at landene avgir suverenitet ved at Lisboa-traktaten overfører mer beslutningsmyndighet til EUs organer. Hensynet til EUs demokratiske legitimitet tilsier at traktaten bare bør gjennomføres etter befolkningens samtykke, særlig fordi prosessen med å utforme teksten har vært så lukket og uten innflytelse fra befolkningen. Dessuten: I et demokrati må innbyggerne gis innsikt i hvordan systemet 16 Skriftserien Nei til EU

19 Frykten for folkemeningen fungerer. Folkeavstemning er en forutsetning for å få en bred politisk debatt om sentraliseringen, rettsliggjøringen, det demokratiske underskuddet og traktatens nyliberalisme. Det at traktaten i all hovedsak er lik EU-grunnloven er et særlig argument for at de landene som enten gjennomførte eller skulle gjennomføre folkeavstemninger i 2005 burde la befolkningen stemme. Den danske møydommen Det har vært holdt folkeavstemninger i Danmark ved alle EUs store traktatendringer, med Nice-traktaten som eneste unntak. Danskene skulle også stemme over EU-grunnloven, men avstemningen ble skrinlagt da Frankrike og Nederland avviste grunnloven. Nå har de danske EU-kritikerne mobilisert kraftig for folkeavstemning om Lisboa-traktaten. Folkebevægelsen mod EU, Enhedslisten og JuniBevægelsen har pr. januar samlet over underskrifter til støtte for kravet. Attac-Danmark, fagbevegelse og flere ungdomspartier har også engasjert seg for folkeavstemning Likevel legger regjeringen, med et stort flertall i Folketinget bak seg, opp til at Lisboa-traktaten ratifiseres uten folkeavstemning. Regjeringen la onsdag 9. januar frem et lovforslag om ratifikasjon. Det fikk flertallets tilslutning da det ble behandlet første gang av Folketinget 24. januar. Regjeringen forventer at loven er vedtatt i løpet av våren (simpelt flertall er tilstrekkelig). I Danmark kan det avholdes både bindende og veiledende folkeavstemninger. Grunnlovens 20 pålegger en bindende folkeavstemning hvis det foreligger suverenitetsavståelse og lovforslaget ikke støttes av minst fem sjettedeler av representantene i Folketinget. Veiledende folkeavstemning skrives ut gjennom lovvedtak i Folketinget (simpelt flertall). 4. desember 2007 la det danske justisdepartementet frem en redegjørelse der det heter at traktaten ikke innebærer suverenitetsavståelse og at en folkeavstemning derfor ikke er påkrevet. 3 Debatten i Folketinget uken etter, 11. desember, viste at det heller ikke var tilstrekkelig støtte for å utskrive en veiledende folkeavstemning. Regjeringspartiene og Socialdemokratiet avviste dette forslaget. Flere av endringene som er gjort i Lisboa-traktaten sammenlignet med EU-grunnloven, gjelder de ni punktene som justisdepartementet mente innebar suverenitetsavståelse og utløste krav om folkeavstemning. Det var bl.a. bestemmelser om personopplysninger, unionsborgernes frie ferdsel, diplomatisk beskyttelse og tvister om intellektuelle rettigheter (som patenter). 4 Bestemmelsene er ikke tatt ut av traktaten, men flyttet til paragrafer som krever enstemmighet eller er omfattet av de fire danske forbeholdene. Departementets utredning har blitt kritisert som et partsinnlegg, og det er fra både Folkebevægelsen mod EU og JuniBevægelsen reist krav om en ny, uavhengig utredning. Den store metaforen i debatten, flittig anvendt både av utenriksminister Per Stig Møller og justisminister Lene Espersen, er at man kan miste møydommen bare én gang. Poenget er at det kun overgis suverenitet når man overfører kompetanse på et nytt område til EU. Det er ikke suverenitetsavståelse å endre beslutningsformen fra enstemmighet (og dermed dansk veto) til Nei til EU Skriftserien Bare sikre spørsmål «EU oppfører seg overfor folket, slik en dreven forsvarer gjør med et vitne. Du spør ikke om noe du på forhånd ikke vet svaret på.» Brusselkorrespondent Alf Ole Ask, Aftenposten 8. oktober 2007.

20 Lisboa-traktaten EU-landenes ratifikasjon av Lisboa-traktaten Land Tidsplan for vedtak/ avstemning Nødvendig flertall Belgia Tidlig våren Simpelt flertall i 7 kammer/instanser. Bulgaria Første halvår (ikke bekreftet). Simpelt i nasjonalforsamlingen. Danmark I løpet av våren. Folketinget har avvist folkeavstemning. Simpelt i Folketinget. Estland Innen mai. Simpelt i nasjonalforsamlingen. Finland Tidlig vår. To tredjedeler i nasjonalforsamlingen (samt Ålands lagting). Frankrike Ratifisert 14. februar (vedtak i nasjonalforsamlingen 7. februar, samt grunnlovsendring 4. februar). Hellas Ikke bekreftet. Simpelt i nasjonalforsamlingen. Kypros Etter mars. Absolutt flertall i nasjonalforsamlingen. Irland Folkeavstemning trolig i mai. 50 prosent av stemmene / simpelt flertall i parlamentet. Italia Ikke bekreftet. Simpelt i nasjonalforsamlingen (begge kamre). Latvia Ikke bekreftet. Simpelt i nasjonalforsamlingen. Litauen Før oktober Simpelt i nasjonalforsamlingen. Luxembourg Innen juni Simpelt i nasjonalforsamlingen. 18 Skriftserien Nei til EU

21 Frykten for folkemeningen Land Tidsplan for vedtak/ avstemning Nødvendig flertall Malta Nederland Ratifisert 29. januar av nasjonalforsamlingen. Folkeavstemning avvist. Ratifikasjon ikke fastsatt. Simpelt i nasjonalforsamlingen (begge kamre). Polen Muligens februar To tredjedeler. Portugal Romania Folkeavstemning avvist. Ratifikasjon ikke fastsatt. Ratifisert 4. februar av nasjonalforsamlingen. Simpelt i nasjonalforsamlingen. Slovakia Ikke bekreftet. Tre femtedeler i nasjonalforsamlingen. Slovenia Ratifisert 29. januar av nasjonalforsamlingen. Spania Innen utgangen av året. Absolutt flertall i Kongressen/simpelt i Senatet. Storbritannia Mars. Simpelt i nasjonalforsamlingen (begge kamre). Sverige Sent om høsten. Simpelt i nasjonalforsamlingen. Tsjekkia Ikke bekreftet. Simpelt eller tre femtedeler i begge kamre. Tyskland Mai. Simpelt. Ungarn Ratifisert 17. desember av nasjonalforsamlingen. Status pr. 15. februar. Hovedkilder: European Voice januar 2008 og Wikipedia: «Treaty of Lisbon», lest Nei til EU Skriftserien

22 Lisboa-traktaten flertallsavgjørelser. Man kan ikke avgi suverenitet man allerede har avstått, sier ministrene. Dette har vært den politisk dominerende forståelsen siden Danmark ble medlem av EU i 1972, men har gjentatte ganger blitt kritisert både av EU-kritikere og jurister ikke minst av Folkebevægelsens Ole Krarup, som er begge deler. Kritikerne påpeker at når landene mister vetoretten på flere saksområder, er det reelt sett avståelse av suverenitet. De trekker også frem traktatens lovfesting av EU-rettens forrang, at regjeringene i enkelte sammenhenger gis adgang til å foreta traktatendringer direkte og at Danmark mister sin faste plass i EU-kommisjonen. Etter at han ble gjenvalgt i fjor høst, var statsminister Anders Fogh Rasmussen raskt ute med å varsle at regjeringen vil arbeide for en folkeavstemning om de fire danske EU-forbeholdene. Det gjelder euroen (Danmark er ikke med i tredje fase av ØMU), rettslig samarbeid, militært samarbeid og unionsborgerskap. Folkebevægelsen mod EU ser dette som en mulighet til å presse frem en folkeavstemning om Lisboa-traktaten først, men har fått lite gehør hos Socialistisk Folkeparti eller andre store partier for dette. Fogh Rasmussen har uttalt at en avstemning om forbeholdene ikke skal avklares før til høsten. Dansk Institut for Internationale Studier (DIIS) arbeider for tiden med en utredning om virkningen av forbeholdene, som nok vil bli viktig i debatten. Elitene overkjører «Dette er så langt fra en offentlig prosess som du kan komme. Man innså at dette åpenbart var dødt i betydningen av grunnlov. Så prøver man heller å oppnå enighet om det samme mellom de politiske eliter.» Europaforsker Agustín J. Menéndez, Universitetet i León (Spania), Nationen 19. september får stemme i Storbritannia Tidligere statsminister Tony Blair lovet folkeavstemning om EU-grunnloven. I september i fjor vedtok britiske LO (TUC Trades Union Congress) at Labour må holde fast ved lovnadene og utlyse folkeavstemning om Lisboa-traktaten. Selv to rapporter utarbeidet for Underhuset har konkludert med at Lisboa-traktaten stort sett er identisk med EU-grunnloven. Likevel ser det ut til at Labour og statsminister Gordon Brown greier å manøvrere seg unna en folkeavstemning. Underhuset behandlet mandag 21. januar regjeringens lovforslag om ratifikasjon. I denne førstegangsbehandlingen ble forslaget vedtatt med 362 mot 224 stemmer. Omtrent fire uker senere skal Underhuset gjøre sitt endelige vedtak. Deretter skal det vedtas av Overhuset. Foruten å insistere på at traktaten er noe annet enn EU-grunnloven, argumenterer regjeringen med at Storbritannia har fått unntak som garanterer mot suverenitetstap både på justisområdet og i utenrikspolitikken, samt for rettighetscharteret. I Underhuset er det også reist et forslag om folkeavstemning, fremmet av representanter fra Labour og Skottlands nasjonalistparti. Det konservative partiet ønsker folkeavstemning. Liberaldemokratene, den tredje største partigruppen, lovet i parlamentsvalget (2005) å støtte en folkeavstemning, men partiet vil nå avstå fra å stemme eller gå imot forslaget. Dermed vil det bli vanskelig å få flertall for forslaget, selv om det anslås at omkring hundre av Labours representanter støtter det. I et originalt og påkostet stunt gjennomfører kampanjen I Want a Referendum i februar egne «folkeavstemninger» i ti valgkretser, med start i East Renfrewshire (sør for Glasgow) som er hjemkretsen til Europaministeren Jim Murphy. 20 Skriftserien Nei til EU