Mandalsvassdraget. 1 Innledning. 1.2 Kalkingsstrategi. 1.1 Områdebeskrivelse. 1.3 Kalking Koordinator: Mona Weideborg, Aquateam

Transkript

1 Mandalsvassdraget Koordinator: Mona Weideborg, Aquateam 1 Innledning 1.1 Områdebeskrivelse Vassdragsnr: 022 Fylke(r): Areal, nedbørfelt: 1809 km 2 Aust- og Vest-Agder Vassdragsregulering: Omfattende reguleringer og interne overføringer, spesielt i øvre del Spesifikk avrenning: 47,6 l/s/km 2 Middelvannføring: 85,5 m 3 /s Kalket siden: Fullkalket from. juni 1997 Lakseførende strekning: 48 km, til Kavfossen oppstrøms Bjelland (figur 1.1) 1.2 Kalkingsstrategi Bakgrunn for tiltak: Laksebestanden i elva, som tidligere var en av landets beste, er i dag utdødd pga. forsuring. Sjøauren har så langt overlevd, men tettheten av ungfisk er lav og mye av reproduksjonen skjer i sidebekkene. Tiltaksplan: Larsen og Haraldstad (1994). Biologisk mål: Å sikre tilstrekkelig god vannkvalitet for reproduksjon av laks i elva. Dette vil samtidig sikre livsmiljøet for de fleste andre forsuringsfølsomme vannorganismer. Vannkvalitetsmål: Kalkingsstrategi: Lakseførende strekning: 15. februar til 14. april: ph 6,2, 15. april til 31. mai: ph 6,4, for øvrig ph 6,0 Vassdraget kalkes ved hjelp av tre store doserere plassert i hovedelva og 6 mindre doserere plassert i sure sidevassdrag. I tillegg kalkes flere innsjøer i nedbørfeltet. 1.3 Kalking 2009 Kalkingsdata er innhentet fra Fylkesmannen i Vest- Agder v/miljøvernavdelingen Kalk benyttet ved de ulike dosererne de siste 5 årene er vist i tabell 1.1. Tabell 1.1 Kalkforbruk (tonn) i Mandalsvassdraget i perioden Reell tonnasje for ulike kalktyper anvendt, er omregnet til 100% kalk. Tallene i parentes viser antall innsjøer. År Doserer v/bjelland Doserer v/håverstad Doserer v/smeland Doserer v/egså Doserer v/bjørndalen Doserer Hesså Doserer Høyeåna (Brandsvoll) Doserer Høye (Høyeåna) Sum kalk doserere 4 889* 5 390* 4 813* 7 025* Sum kalk innsjøer 93 (13)*** 93 (13)*** 107 (18)* 106 (18)* 100 (17)* Sum kalk totalt Doserer Logåna 54** 110** 78** 126** 72** Doserer Songåna 60** * NK3, ** Silikatlut, *** SK3 1

2 I 2009 ble det opprettet en ny doserer (silikatlut) ved Songåna. Det ble benyttet 8 % mindre kalk ved dosererne i 2009 enn året for. Nedbøren var relativt uforandret fra året for og den gjennomsnittlige vannføringen var omtrent 20 % lavere. 1.4 Nedbør 2009 Meteorologisk stasjon: Finsland (figur 1.2) Årsnedbør 2009: mm Normalt: mm % av normalen: 123 Monn Logna mm nedbør Finsland normal jan feb mar apr mai jun jul aug sep okt nov des Skjerka Skjerka kr. st. Smeland Kosåna Figur 1.2. Månedlig nedbør i 2009 og normal månedsnedbør for perioden Da ingen data var tilgjenglig for Bjelland 2009, er det benyttet verdier for den nærliggende stasjonen Finsland (Meteorologisk institutt, 2010). Håverstad Kavfoss Bjørndalsvatn Som vist i figur 1.2 var nedbøren meget høy i juli og november. Figur 1.3 viser vannføring ved stasjonen Kjølemo. Hesså Mannflåvatn Logåna Songåna Bjelland Finsåna Høyeåna m3/s Vannføring Kjølemo jan feb mar apr mai jun jul aug sep okt nov des Kjølemo Figur 1.3. Vannføring (døgnverdier) i 2009 ved stasjonen Kjølemo i Mandalsvassdraget (NVE 2010). Kalkdoserer Laksens vandringsstopp 0 10 km Mandalsvassdraget Figur 1.1.Mandalsvassdraget med nedbørfelt 1.5 Stasjonsoversikt Stasjonsnett for prøvetaking av vannkjemi, fisk, bunndyr og vannvegetasjon i Mandalsvassdraget er vist i figur

3 Vannkjemistasjoner Fiskestasjoner Bunndyrstasjoner Vannvegetasjonsstasjoner SME ÅKN 9 6 EGS HÅV KIØ KIN KIL TRY FIN ØYS GÅS Figur 1.4. Prøvetakingsstasjoner for vannkjemi, fisk, bunndyr og vannvegetasjon i Mandalsvassdraget. Vannkjemistasjon 9 ble i 2008 flyttet fra Skjerka til Monn. Bunndyr og vannvegetasjon undersøkes annet hvert år. 3

4 Vannkjemistasjoner 2 Vannkjemi Forfatter: Mona Weideborg og Milla Juutilainen, Aquateam Aquateam Norsk vannteknologisk senter AS, Postboks 6875 Rodeløkka, 0504 Oslo Innledning Datasammenstilling er gjort av Mona Weideborg og Milla Juutilainen, Aquateam. Prøvetaker har vært Ånen Trygsland. Prøvene har vært tatt som stikkprøver på faste datoer. Sammenstilling av ph fra automatisk prøvetaking er gjort av Rolf Høgberget, NIVA. De kjemiske analysene er gjort av Eurofins. I denne rapporteringsperioden ble det gjennomført relativt få fulle prøvetakingsrunder, men datamaterialet ble supplert med ph-målinger fra dosererkontrollen, gjort med felt ph-meter av driftspersonellet. Ettersom det har vært vanskelig å få tatt prøver fra Skjerka i vintersesongen, ble denne stasjonen byttet ut med stasjon Monn ved rådhuset fra og med Figur 1.4. Kart over Mandalselva med vannkjemistasjoner Resultater Resultater for 2009 Resultater fra den manuelle prøvetakingen i 2009 er vist i primærtabellen i vedlegg A. Noen viktige data er også sammenstilt i tabell Vannkjemisk måloppnåelse i 2009 Verdier fra den kontinuerlige ph-overvåkingen viser at elva gjennom det meste av året holdt de ph-mål som til enhver tid var gjeldende (figur 2.1). Noen få kortvarige unntak ble registrert. To kortvarige brudd i kurven om høsten skyldes defekt vannpumpe. Pumpen forsyner ph-målekyvette med vann Ukalket referansestasjon Den ukalkede referansestasjonen i Mandalsvassdraget lå tidligere inne på Skjerka kraftstasjon. Prøvepunktet har variert noe i løpet av overvåkingsperioden, blant annet på grunn av ombygging på kraftstasjonen. Dette har medført to lengre brudd i tidsserien, fra juni-97 til desember-99 samt høsten Fra og med 2008 endret man referanse stasjon til Monn ved rådhuset. Denne stasjonen ligger lenger opp i nedbørfeltet, og man håpet at den skal gi mer representative verdier. Dette betyr imidlertid 4

5 Tabell 2.1. Middel-, min- og maksverdier for ph, kalsium (Ca), alkalitet (Alk-E), labilt aluminium (LAl), totalt organisk karbon (TOC) og syrenøytraliserende kapasitet (ANC) for seks stasjoner i Mandalsvassdraget i Nr. Stasjon ph Ca Alk-E LAl TOC ANC mg/l µekv/l µg/l mg/l µekv/l 9 Monn ved rådhuset Mid 5,6 0, ,4 23 Min 5,1 0, ,1 12 Max 6,3 0, ,6 36 N Sveindal (nedstr. dos.) Mid 6,1 1, Min 6,0 0,9 0 9 Max 6,4 1, N Kosåna, utløp Mid 6,0 1, Min 5,6 1,3 0 0 Max 6,6 1, N Bjelland (nedstr. dos.) Mid 6,1 1, Min 5,1 1,1 0 7 Max 6,5 1, N Marnardal Mid 6,3 1, ,0 56 Min 6,0 1, ,0 45 Max 6,6 1, ,4 66 N Høyeåna, utløp Mid 6,3 1, Min 5,7 1,5 0 9 Max 6,9 2, N ph 7,0 6,5 6,0 Kontinuerlig ph, NIVA ph-mål Lab-pH 5,5 01.jan 03.mar 03.mai 03.juli 02.sep 02.nov Figur 2.1. Data fra automatisk ph-overvåkingsstasjon i målområdet for kalkingsvirksomheten i Mandalselva. Stasjonen er plassert på Kjølemo. ph-verdier i vannprøver fra elva er markert med kvadrater. ph-målet gjennom året er også markert. at data fra 2008 og fremover ikke nødvendigvis er sammenliknbare med tidligere data fra Skjerka. Gjennomsnitts ph var relativt uforandret fra 2008, og ph lå i intervallet 5,1-6,3 i Det var noe mindre spredning i ph i 2009 enn i Gjennomsnittsverdien for LAl lå på 33 µg/l (figur 2.2) som var litt høyere enn året før. Dette indikerer at vannkvaliteten i ukalket område ikke er blitt noe bedre enn hva man har målt i 2008 (figur 2.3, figur 2.4). ANC-verdiene er fortsatt gjennomgående lave (figur 2.2). Det ble ikke registrert noen sjøsaltepisoder i 2009 (figur 2.5) Kalkede deler av vassdraget Langtidsutviklingen i vannkvaliteten på de kalkede stasjonene antyder at det har skjedd et svakt avtak i ph fra 2001 til 2007 på stasjonene Bjelland og Marnardal, og en mulig utflating eller nedgang fra 2008 og framover (figur 2.3). 5

6 Kalsiumkonsentrasjonene og spredningen av disse verdier i de kalkede vassdragene var generelt lavere i 2009 enn året før. ph verdiene og alkaliniteten ved stasjonene Kosåna, Bjelland og Høyeåna var noe lavere i 2009 enn året for, og uforandret ved de andre stasjonene (figur 2.3). Spredningen i alkaliniteten var mye mindre i 2009 enn i I 2009 var konsentrasjonen av labilt aluminium høyere ved alle stasjoner sammenlignet med ANC verdiene ved Marnardal var høyere enn 20 µekv/l i hele 2009 og lå mellom 45 µekv/l og 66 µekv/l) (figur 2.2). Gjennomsnittsverdien på ANC var noe høyere i 2009 (56 µekv/l) enn i 2008 (44 µekv/l). I følge kalkingsstrategien skal to store doseringsanlegg (Smeland og Håverstad) sørge for en gradvis oppkalking av vannet før det når Bjelland. I Sveindal ble den laveste ph (6,0) målt i september og desember, og ph-verdiene lå mellom 6,0 og 6,4. Ved utløpet av Kosåna ble de laveste ph (5,6) registrert i november, og ph verdiene lå mellom 5,7 og 6,6. I 2009 var alkaliniteten i Sveindal og Kosåna lavere enn året for (figur 2.3) og lå mellom 0 og 21µekv/l. Svikt ved doseringsanleggene ved Smeland, Håverstad eller i Kosåna vil kunne skade laks og sjøaure som oppholder seg på den 5-6 km lange lakseførende strekningen mellom Kavfossen og Bjelland. Gjennomsnittlig kalsium-konsentrasjon av de to prøvene som ble tatt under våren 2009 (14. mai og 25. mai) var 1,5 mg/l. ph-verdiene ved denne stasjonen lå i intervallet 5,1-6,5 dette året. Stikkprøvene viste at ph-målet stort sett ble holdt, med unntak av noen kortvarige episoder (figur 2.1). Høyeåna er ett av tre mindre sidevassdrag nedstrøms Bjelland som avsyres ved hjelp av doserer for å øke verdien som gytebekk. ph var over 6,2 i hele 2009 unntatt ved en måling i november da ph var 5,7. Spredningen av ph verdier var mye lavere i 2009 enn året for på denne stasjonen. ph Lal (µg/l) ANC (µg/l) 7 6,5 6 5,5 Marnardal Monn 5 1/ Jan. 2/ Mar. 1/ May. 30/ Jun. 29/ Aug. 28/ Oct Marnardal Monn G/M 0 1/ Jan. 2/ Mar. 1/ May. 30/ Jun. 29/ Aug. 28/ Oct. 27/ Dec Marnardal Monn 0 1/ Jan. 2/ Mar. 1/ May. 30/ Jun. 29/ Aug. 28/ Oct. 27/ Dec. Figur 2.2. Utvikling av ph, labilt aluminium (LAl) og syrenøytraliserende kapasitet (ANC) i 2009 i Monn oppstrøms dosering og ved Marnardal. G/M: grenseverdi god/moderat tilstand iht EUs vannrammedirektiv. 6

7 ph ph ph Skjerka kraftstasj Sveindal (nedstr. dos.) 7,0 6,5 6,0 5,5 5,0 4,5 4, ,0 7,5 7,0 6,5 6,0 Bjelland (nedstr. dos.) Marnardal 5, Kosåna, utløp Høyeåna, utløp 7,5 7,0 6,5 6,0 5,5 5,0 4, Figur 2.3. Utvikling av ph i Mandalsvassdraget for perioden Fra og med 2008 ble referansestasjonen endret fra Skjerka til Monn lenger opp i nedbørfeltet. LAl, µg/l Skjerka kraftstasj Marnardal Figur 2.4. Utvikling av labilt aluminium på to stasjoner i Mandalsvassdraget for perioden ENa*, µekv/l Marnardal Skjerka kraftst. -30 jan./96 jan./98 jan./00 jan./02 jan./04 jan./06 jan./08 jan./10 Figur 2.5. Utviklingen av ikke-marin natrium ved to stasjoner i Mandalsvassdraget i perioden Fisk Svein Jakob Saltveit 1, Åge Brabrand 1, Trond Bremnes 1, Einar Kleiven 2, Henning Pavels 1 1 LFI, Naturhistorisk museum, Universitetet i Oslo, Postboks 1172 Blindern, 0318 Oslo 2 Norsk institutt for vannforskning Sørlandsavdelingen, Televeien 3, 4879 Grimstad 3.1 Innledning De første opplysningene om massedød av voksen laks i Sør-Norge er fra Kvina (1911) og Mandalselva (1914). Funn av død voksen laks ble jevnlig rapportert i disse elvene fram mot 1960/1970-tallet (Leivestad et al. 1976). Den opprinnelige laksestammen i Mandalselva anses som utdødd (Sivertsen 1989). Det ble likevel fisket en del laks i elva på og 1980-tallet. Siden det ikke ble påvist laksunger i noen del av vassdraget på den tiden (Saltveit 1980, 1984, Heggenes & Saltveit 1992), stammer mest sannsynlig fangsten fra smoltutsettinger i Mandalselva, feilvandring eller rømt oppdrettslaks (Heggenes & Saltveit 1992, Johnsen et al. 1999). Overvåkingen av ungfiskbestanden av laks og ørret på lakseførende del av Mandalselva ble startet i 1995 i forbindelse med de planlagte kalkingstiltakene (Kaste et al. 1998). Nedre del av Kosåna omfattes også av kalkingen. Mandalselva inngår i Reetableringsprosjektet, der resultatet av årlige utsettinger av laksunger (Johnsen 2003, Larsen & Johnsen 2006), og utlegging av øyerogn i Kosåna og Logåna vurderes (Barlaup et al. 2005). For å kunne skille utsatt laks fra de som er fra naturlig reproduksjon, blir utsatt fisk fettfinneklippet. I juli 2004 ble det satt ut laksyngel av Mandal-stamme og Bjerkreim-stamme (Johnsen & Larsen 2005), mens det i 2005 ble satt ut laksyngel av Mandalsstamme og laksyngel av Bjerkreimstamme fordelt på tre lokaliteter (Rolandsbekken, Kosåna og minstevannføringsstrekningen mellom terskel 10 og Skåleneset) (Larsen & Johnsen 2006). I 2006 ble det satt ut laksesmolt, halvparten av Mandalsstamme og halvparten Bjerkreim. I tillegg ble det lagt ut lakserogn i Kosåna (Guttrup, pers. medd). Det ble fisket med elektrisk fiskeapparat på 18 stasjoner i lakseførende del av vassdraget i september 2009 (figur 3.1). 7

8 Fiskestasjoner Resultater Ungfiskundersøkelser Antall laksunger fanget i 2009 var relativt var lavt og langt lavere enn i Antall ørretunger i materialet var lite, og også lavere enn i 2008 (tabell 3.1). Til sammen ble det fanget 700 laksunger og 167 ørretunger. Det ble fanget laksunger på alle stasjonene, mens det ikke var ørretunger på stasjon 8, og 17. Det ble ikke fanget laksunger som stammet fra utsettinger. Andre fiskearter var 3-pigget stingsild og ål (tabell 3.1). Laks Tettheten av årsunger (0+) ble beregnet til 26 fisk pr. 100 m 2 (figur 3.2). Tettheten av eldre laksunger, 1+ og 2+, var 13 fisk pr. 100 m 2. De absolutt høyeste tetthetene av årsunger ble funnet på stasjon 5 som var eneste med mer enn 100 fisk pr. 100 m 2 (tabell 3.1). Den absolutt høyeste tettheten av eldre laksunger ble funnet på stasjon 2, men flere stasjoner ovenfor kraftverksutløpet (Laudal) hadde mer enn 30 fisk pr. 100 m 2. Laksunger eldre enn 0+ ble ikke funnet på de to nederste stasjonene. 75 LAKS 0+ Eldre Figur 3.1. Kart over Mandalselva med lokaliteter for innsamling av fisk. Antall pr.100 m 2 Antall pr.100 m ØRRET 0+ Eldre Figur 3.2. Tetthet av laks- og ørretunger i Mandalselva i perioden 1995 til Data før 2006 fra Larsen et al. (2006). Pil angir start kalking. 8

9 Tabell 3.1. Antall fisk fanget og beregnet bestandstetthet av laks og ørret på ulike stasjoner i Mandalselva i september Stasjon Areal i m 2 Antall fisk Laks N/100m 2 Ørret N/100m 2 Laks Ørret St.sild Niøye Ål 0+ eldre 0+ eldre ± 1 13 ± 1 7 ± 1 2 ± 0,1 Gjsn. 32 ± ± 7 7 ± 4 3 ± 2 St.sild = 3 pigget stingsild. Ørret Tettheten av årsunger (0+) ble beregnet til 7 fisk pr. 100 m 2, noe som var lavere enn i 2008, men på samme nivå som i 2007 (figur 3.2). Tettheten av eldre ørretunger var svært lav, kun 2 fisk pr. 100 m 2, men likevel de høyeste siden De høyeste tetthetene av årsunger ble beregnet på stasjon 3, 7 og 11, men det var også relativt mange års unger på stasjon 6 (tabell 3.1). Det ble funnet eldre ørretunger på 11 av lokalitetene. Det var ikke eldre ørret på de seks nederste stasjonene. Den absolutt høyeste tettheten av eldre ørretunger ble funnet på stasjon Fangststatistikk Mandalselva var tidligere en svært god laks- og sjøørretelv med fangster av androm fisk på over tonn på slutten av 1880/1890-tallet. Allerede fra 1900 til 1920 var det en sterk nedgang i fangstene (Haraldstad og Hesthagen 2003). Fangstene av anadrom fisk holdt seg lave, under 1-2 tonn helt fram til 1990 tallet. Etter 1969 er det skilt mellom laks og ørret i fangstene. På midten av 1980-tallet økte fangstene av sjøørret noe, og det ble fanget mer sjøørret enn laks fra 1976 til 1990 (figur 3.3). Fra 1990 og fremover har fangstene av laks økt og fra 2000 er økning i fangstene av laks betydelige. Det antas at lite av den laksen som ble fanget før 1998 hadde vokst opp i Mandalselva. I de siste årene derimot skyldes økningen i fangst resultatet av en økt tilbakevandring av voksen laks som er produsert og vokst opp i vassdraget. Fangst resultatet varierte mellom 6 og 10 tonn i Det var en ytterligere økning i fangsten i 2005 og 2006, da det ble tatt henholdsvis kg og kg laks. I 2007 var det en betydelig reduksjon i fangsten av laks, nærmest en halvering sett i forhold til de to foregående år. Det fanges kg laks i 2008, en svak økning i fangst i forhold til Den nedadgående tendensen forsetter imidlertid i 2009, da det ble tatt kg, som er den nest laveste fangsten på 2000-tallet. Fangsten av sjøørret var mindre enn 400 kg på hele og tallet med unntak av årene da fangsten var oppe i nær 1,5 tonn (figur 3.3). På midten av 1990-tallet var det en økning i fangstutbyttet til ca. 1,1 tonn i Deretter er det en jevnt svak nedadgående tendens i sjøørretfangstene og de var i 2009 nede i 355 kg, som er den laveste fangsten siden

10 Vekt i kg Laks Ørret Figur 3.3. Fangst av laks og sjøørret i Mandalselva i perioden 1970 til Pil angir start kalking. 3.3 Diskusjon Det ble ikke påvist laksunger i Mandalselva i 1995, men etableringen har gått relativt raskt etter at kalkingen kom i gang for fullt i løpet av Allerede i 1998 ble det funnet 0+ på 11 stasjoner fordelt på hele den lakseførende strekningen, mens det er funnet 0+ på alle stasjonene fra og med I 2007 var det imidlertid ikke 0+ på stasjon 11 og 18, mens 0+ igjen var til stede på alle stasjonene i 2008 og Fravær på stasjon 18 i 2007 ble tilskrevet et ustabilt substrat av sand, grus og små stein. Dette er lite egnet som oppvekstområde selv for småfisk som 0+. Den totale tettheten av årsunger i 2009 var 26 fisk pr. 100 m 2. Dette er den laveste tettheten som er beregnet siden De høyeste tetthetene av 0+ ble beregnet i 2002, 2003 og 2006, da var tettheten henholdsvis 54, 64 og 45 individ pr. 100 m 2. De noe høye tetthetene i 2002 og 2003 kan skyldes lavere vannføring under elektrofiske i forhold til andre år (Saltveit et al. 2009). Bare på en av stasjonene kan tettheten av 0+ i 2009 karakteriseres som svært høy. På de øvrige stasjonene var tettheten mindre enn 50 fisk pr. 100 m 2. Sett i forhold til tidligere år, må 0+ tettheten i 2009 karakteriseres som lite tilfredsstillende. Fra 2003 er det en klar nedadgående tendens i tettheten av 0+. I 2009 var det tegn som tydet på at elva ble effektregulert fra Laudal kraftstasjon. Fremdeles fuktig, men tørrlagt elvebunn på de nederste stasjonene og en reduksjon i vannstanden under selve elektrofisket var klare indikasjoner på dette. En konsekvens av effektregulering er at en del av bestanden av småfisk strander. Død fisk ble imidlertid ikke observert. Tettheten av eldre laksunger i 2009 ble beregnet til 13 fisk pr. 100 m 2. Dette er en økning i forhold til 2007 og 2008 da tettheten var tilnærmet den samme, med henholdsvis 9 og 10 fisk pr. 100 m 2. Etter lavmålet i 2006 (5 fisk pr. 100 m 2, Saltveit et al. 2007), har det funnet sted en gradvis økning i Mandalselva, stasjon 3. Foto: S. J. Saltveit tettheten av eldre laksunger, til tross for en nedadgående tendens i 0+ tetthet. Det er ikke alltid at tettheten av eldre laksunger følger tettheten av 0+ året før. For eksempel ga de svært høye tetthetene av 0+ i 2003 snarere en lavere tetthet av eldre laksunger året etter, og ikke en særlig høyere tetthet av eldre fisk enn det den lave 0+ tettheten i 2001 ga opphav til i Tettheten av eldre laksunger i 2009 var sammen med 2003 og 2005 de tre høyeste tetthetene som er beregnet. I 2003 ble tettheten av eldre laksunger beregnet til 14 fisk pr. 100 m 2, som til nå er høyeste verdi, mens den i 2005 også var 13 fisk pr. 100 m 2. Sammenlignet med flere av de andre elvene i Agder må tettheten av eldre fisk i Mandalselva i 2009 karakteriseres som tilfredsstillende. Det var bare i Lygna at det ble beregnet høyere tetthet av eldre laksunger; 21 fisk pr. 100 m 2. Ingen av stasjonene i nedre del av elva kan sies å være gode oppvekstområder for større laksunger. Lav gradient i nedre deler gir lave vannhastigheter og derfor finere substrat, noe som gir begrensninger med hensyn på egnet habitat for større fiskeunger. Det kan derfor ikke forventes høye tetthet av større laks- og ørretunger her. Et annet forhold er det opprinne- 10

11 lige formålet med kalkingsovervåkningen, nemlig å dokumentere naturlig reproduksjon, noe som ved valg av lokaliteter kan ha medført at oppvekstområder for 0+ ble overrepresentert. Utsetting av fisk synes ikke å ha gitt stor effekt. Settefisken utgjorde likevel 8 % av totalfangsten under elektrofisket i 2005, men bare 2 % i I 2007 ble det bare tatt en fisk som var utsatt, mens ingen i 2008 og 2009 stammet fra utsettinger. Tidligere år har andelen settefisk variert mellom 1 og 16 % av totalfangsten av laksunger. Det er ikke oppgitt fangster av voksen fisk som stammer fra utsettingene. Det er også dokumentert at utsettinger generelt sjelden bidrar til økt avkastning (Fjellheim og Johnsen 2001, Saltveit 2006). Ørretunger var til stede i elva da undersøkelsene startet i 1995 og etter at kalkingen startet for fullt i 1997 fant det sted en svak økning i tetthet av både årsunger og eldre ørretunger fram til år Tetthetene av årsunger er nå tilbake på et lavere nivå enn årene før 1997, og de må karakteriseres som stabilt lave. Etter 2001 har tettheten variert mellom 12 og 7 fisk pr. 100 m 2. Tettheten av årsunger beregnet i 2009, 7 fisk pr. 100 m 2, er sammen med tettheten i 2005 den laveste i perioden. Tettheter av eldre ørretunger har vært stabilt lave i hele perioden. Etter 2001 har denne aldri vært høyere enn 2 fisk pr. 100 m 2. Årsunger av ørret var til stede på 14 lokaliteter i 2009, mens det ble funnet eldre ørretunger på 11 av stasjonene. Bare fire av stasjonene hadde tettheter av årsunger høyere enn 10 fisk pr. 100 m 2. Av disse ligger tre rett oppstrøms Mannflåvatn, og fisk herfra kan derfor være rekrutter fra stasjonær fisk fra innsjøen. Mye av reproduksjonen hos sjøørret har foregått i og foregår også nå sannsynligvis i sidevassdrag med gunstig vannkvalitet (Larsen & Haraldstad 1994). Fra 1990 til 2000, dvs. før kalking og de første årene etter, utgjorde sjøørret mellom 20 og 40 % av sportsfiskefangstene av anadrom fisk i elva. Etter 2000 er andelen sjøørret i fangstene redusert og utgjør nå 5-6 % av fangsten. En reduksjon i andel skyldes primært en betydelig økning i fangstene av laks, men også det forhold at fangstene av sjøørret gradvis er redusert. En nedgang i ørretbestanden fremkommer også av resultatene fra ungfiskundersøkelsen. Fangsten av laks viser også en nedadgående tendens etter Bunndyr Forfattere: S.J. Saltveit, T. Bremnes og J.E. Brittain LFI, Naturhistorisk museum, Universitetet i Oslo, Postboks 1172 Blindern, 0318 Oslo 4.1 Innledning Overvåkningen av bunndyr i Mandalselva startet høsten 1995 (Fjellheim 2006), og fram til 2005 var det årlige undersøkelser av bunndyr basert på innsamlinger vår og høst. Undersøkelsene gjennomføres nå annet hvert år og det ble ikke samlet bunndyr i 2006 og Det opprinnelige stasjonsnettet besto av 32 lokaliteter (Raddum og Schnell 1997). Antall stasjoner ble redusert til 15 fra og med 1998 slik at antallet er som i de andre vassdragene i overvåkingsprogrammet. Hensikten er å overvåke utviklingen og endringer i bunnfaunaen og relatere dette til forsuring og effekter av kalking. Stasjonene for innsamling av bunndyr er de samme som er benyttet etter 1998 (figur 4.1). Prøvene ble tatt 4. juni og 19. og 20. september og 15.oktober. For metodebeskrivelse, se eget kapittel. 4.2 Resultater og diskusjon Det ble registrert 6 døgnfluearter, minst 17 steinfluearter, og minst 16 arter/slekter av vårfluer i Mandalsvassdraget i 2009 (tabell 4.1 og 4.2). Antall arter steinfluer var høyere enn i både 2005 og 2007, mens antall arter av døgnfluer og vårfluer var nær det samme (Fjellheim 2006, Saltveit et al. 2008). Tolv av de registrerte artene/slektene av bunndyr regnes som sensitive overfor forsuring (Fjellheim og Raddum 1990). Antall sensitive arter som ble funnet var det samme som i 2005 og 2007, men lavere enn i 2004 da det ble funnet 13 sensitive arter (Fjellheim 2005). Våren 2009 var Forsuringsindeks 1 og 2 i den kalkete delen av vassdraget henholdsvis 0,81 og 0,82 (figur 4.2). Verdiene for Indeks 1 er lavere i 2009 enn både 2005 og Verdiene for Indeks 2 er også lavere enn i 2005, men den samme som i 2007 (Fjellheim 2006, Saltveit et al. 2008). Vårverdiene, som ble registrert i 2005 i den kalkete delen av vassdraget, var de høyeste som hittil er registrert. 11

12 Bunndyrstasjoner 1 Kalket Referanse 0,8 Indeks 1 0,6 0,4 0, ,8 Kalket Referanse Indeks 2 0,6 0,4 0, Figur 4.2. Gjennomsnittlig forsuringsindekser for stasjonene i Mandalsvassdraget i perioden Bunndyr ble ikke undersøkt i 2006 og Data fra før 2007 fra Fjellheim (2006) Figur 4.1. Kart over Mandalselva med lokaliteteter for bunndyr avmerket. Om høsten var gjennomsnittsverdien for Indeks 1 på de kalkete stasjonene 0,84, altså litt høyere enn om våren. Lavere høstverdier er et gjennomgående trekk etter 2001 og viser at kalkingen av vassdraget ennå ikke har gitt full respons på bunndyrsamfunnene og derved vannkvaliteten. De lavere Indeks 2 verdiene på kalkete stasjoner viser lave individtettheter av sensitive døgnfluer i forhold til mer tolerante steinfluer, noe som kan tyde på at det vannkjemiske miljøet ligger så nær de kritiske grenseverdiene for artene at deler av bestanden blir slått ut (Fjellheim 2006). 13 De ukalkete referansestasjonene viste skader både vår og høst. Fram til 2007 var verdiene for både Indeks 1 og Indeks 2 lik 0,50 eller lavere, noe som viser at referansestasjonene er sterkt forsuringsskadet (figur 4.2). Det er i 2009 imidlertid tegn som tyder på en forbedring fordi det er en økning i verdien både for Indeks 1 og Indeks 2. I Mandalsvassdraget har de forsuringssensitive bunndyrene hovedutbredelse i elvas nedre deler. Døgnflueslekten Baetis er vanlig i denne delen av elva, med minst tre registrerte arter; B. rhodani, B. fuscatus/scambus og B. subalpinus (vedlegg B). I de første årene etter at kalkingen startet var Baetis hovedsakelig tilstede om høsten. Etter 2000 har denne slekten fått et sterkere fotfeste i vassdraget også om våren. Fravær på våren tidligere år og på noen lokaliteter nå, kan skyldes at nymfene om høsten døde i løpet av vinteren/våren på grunn av dårlig vannkvalitet, og at kolonisering om høsten skjedde fra lokaliteter med bedre vannkvalitet eller fra en sommergenerasjon på lokaliteten. Arter av vårfluen Hydropsyche og elvebiller som er moderat følsomme for forsuring er også permanent utbredt i nedre del. I 2005 ble B. rhodani første gang registrert på lokaliteten nedstrøms kalkdosereren på Smeland (Fjellheim 2006). Det var imidlertid bare ett individ. Ett individ ble også registrert våren 2007, mens 12

13 det i 2009 ikke ble funnet B. rhodani eller andre for suringsfølsomme arter her. Vannkvaliteten nedstrøms kalkdosereren kan derfor ikke karakteriseres som god. Basert på indeksverdiene må vannkvaliteten øverst i Mandalselva (stasjon 1 til 6) karakteriseres som dårlig, noe som også var tilfelle ved tidligere undersøkelser (Fjellheim 2006). De to kalkete lokalitetene øverst i Mandalselva er atypiske elvelokaliteter som ikke er sammenlignbare med de ukalktete referanselokalitene. Stasjon 3, nedstrøms Smeland har svært langsom vannhastighet, substrat av store runde stein og sedimentering av fint organisk materiale. I tillegg ligger lokaliteten nedstrøms utløp fra Smeland kraftverk. Kraftverket har effektkjøring, noe som vil påvirke sammensetningen av bunnfaunaen. Referanselokaliteten, stasjon 2, ligger oppstrøms kraftverket. Den andre kalkete lokaliteten, stasjon 5 (se bilde) ligger på en strekning som nærmest er stilleflytenede med vegetasjon av siv og krypsiv. Det er derfor sannsynligvis andre forhold, som regulering og habitat, og ikke vannkvalitet som bestemmer artsammensetningen på de kalkete lokalitetene i øvre del. De fire referanselokalitetene er mer typiske lokaliteter for rennende vann, med sterk strøm og varierende substrat, mens de kalkete lokalitetene representerer stilleflytende områder. Dersom st. 3 og 5 tas ut gir dette langt høyere indeksverdier for de kalkete lokaliteter og et inntrykk av bedre effekt av kalking. Forsuringsindeks 1 verdi vår og høst blir da 1, mens Forsuringsindeks 2 verdier blir henholdsvis 0,93 og 0,76 vår og høst. Bunndyrsamfunnet i Mandalselva viser generelt en noe dårlig respons på kalkingen. De høye indeksverdiene våren 2005 var et lyspunkt. Høstverdiene i 2007 og 2009, som er de høyeste hittil, gir også inntrykk av en positiv trend i utviklingen av vannkvalitet. Verdiene i kalket del er imidlertid fremdeles for lave til å si at tilstanden er god. Selv rett nedenfor kalkdoserer bærer vassdraget preg av forsuring, men som nevnt ovenfor kan dette inntrykket være et utslag av andre forhold enn vannkvalitet. Det forventes en økning i både biologisk mangfold og økt utbredelse og tetthet av sensitive bunndyr i Mandalsvassdraget dersom kalkingen av vassdraget opprettholdes. Andre kalkingsprosjekter viser at reetablering av faunaen tar tid. Tilstedeværelse av sensitive arter er en ting, men først når en levedyktig bestand er etablert er vassdraget restituert. Forholdet mellom kalkete lokaliteter og referanselokalitetene bør avklares. Mandalselva, stasjon 5. Foto: S. J. Saltveit 13

14 5 Vannvegetasjon Vannvegetasjonsstasjoner Forfattere: Makrovegetasjon: Asbjørn Lie 1 Begroing: Øivind Løvstad 2 1 Agder naturmuseum og botanisk hage, Postboks 1887, Gimlemoen, 4686 Kristiansand 2 Limnoconsult, Ole Messelts vei 34A, 0676 Oslo 5.1 Innledning Lokalitetene for undersøkelse av vannvegeta sjonen er stedfestet ved hjelp av UTM-koordinater (WGS84) i undersøkelsen i 2005, uten kartfesting eller beskrivelse av lokalitet. Dette medfører at plasseringen av feltene som ble undersøkt i 2009 kan avvike noe fra tidligere undersøkelser. Det er her gitt en beskrivelse av lokalitetene som gjør det lettere senere å finne tilbake til stasjonene (tabell 5.1, figur 5.1). HÅV SME KIØ KIN KIL ÅKN EGS GÅS 5.2 Makrovegetasjon Innledning Det er gjort grundige registreringer av makrovegetasjonen før kalking i Disse viste et arts fattig samfunn av surhetstolerante arter, med små restpopulasjoner av forsuringsfølsomme arter. Forsuringsfølsomme arter ble spesielt registrert i nedre deler av vassdraget, med arter som tusenblad, Myriophyllum alterniforum, storblærerot, Utricularia vulgaris, og vasshårarter, Callitriche sp, duskelvemose, Fontinalis dalecarlica (Lindstrøm m.fl. 2004). Basisundersøkelser for vannvegetasjon ble sist foretatt i 2005 av NIVA. Undersøkelsene i 2005 fulgte TRY FIN ØYS Figur 5.1. Prøvetakingsstasjoner for vannvegetasjon i Mandalsvassdraget. Tabell 5.1. Lokaliteter for undersøkelse av vannvegetasjon i Lok. Lokalitetsnavn UTM (WGS84) Kartblad ÅKN Åknes, oppstrøms støpt betongvei over elva til terskel ML117, II SME Smeland, Oppstrøms utløp fra kraftstasjon ML104, II HÅV Håverstad, under høyspent nord i stilleflytende parti MK083, II KIØ Kilen N, ved utløp fra sidevassdrag fra Butveit MK099, I KIN Kilen Ø, strømparti nedstrøms liten skogkledd holme MK100, I KIL Kilen V ved Sveindal, nestrøms bru, markant bukt MK103, I EGS Egså, oppstrøms kalkdoserer MK171, II GÅS Gåsland, Kosåna N Bukt i nord mot småbruk MK165, II TRY Trygsland, grusbanke I elv ved storfebeite MK140, I FIN Finndalsbrua, ved utløp fra bekk på østsida nedstrøms bru MK 133, II ØYS Øyslebø, nedstrøms bru, markant bukt på østsida før stryk MK154, II 14

15 standard metodikk for vegetasjonsovervåking av kalkede vassdrag. På avgrensede felt i vass draget ble forekomsten av vannplanter og vannmoser vurdert etter en skala fra 1 til 5 (se teksten under tabell 6.1). Vannvegetasjonen ble undersøkt på dyp avgrenset av hva som ble nådd ved vassing, bruk av vadebukse. Det ble samlet inn materiale, både av karplanter og vannmoser for dokumentasjon til Agder naturmuseum. Innsamlet materiale av karplanter er gått gjennom av førstekonservator Per Arvid Åsen og Torleif Lindebø. En del av materialet har det ikke vært mulig sikkert å bestemme til art. Dette gjelder en del belegg av blærerot, Utricularia sp. som i undersøkelsen i 2005 er bestemt til gyttjeblærerot, U. Intermedia. Småblærerot U. minor og storblærerot, U. vulgaris er bestemt til art. Innsamlet materiale av moser er kontrollbestemt av Tore Torjesen Artssammensetning Karplanter Krypsiv var den vanligste vannplanten i undersøkelsen, den ble vurdert som dominerende på to lokaliteter. Mengden med krypsiv har endret seg ubetydelig side undersøkelsen i 2007, se tabell 5.2. Ved undersøkelsen i 2005 ble krypsiv vurdert som dominerende på 5 av 11 stasjoner. Krypsiv er en surhetstolerant art. Økt ph på grunn av kalking kan være årsak til tilbakegang i mengde krypsiv i 2007 og 2009 undersøkelsene. Tilbakegangen i mengde krypsiv kan også skyldes den spesielt regnfulle sommeren i Sør-Norge i 2007 og I 2007 og 2009 undersøkelsene ble det registrert blærerot (Utricularia sp.) på færre lokaliteter enn ved undersøkelsen i 2005 undersøkelse. Blærerot forekommer ofte i større mengder i tette krypsivforekomster. Mindre forekomst av blærerot i år kan skyldes at dette var skylt bort med krypsiv. I årets undersøkelse ble det ikke registrert brasmegras. Høy vannstand gjør det vanskeligere å registrere artene i den dypeste delen av elva, men brasmegras ser ut til å ha gått tilbake siden undersøkelsen i Sylblad, Subularia aquatica, ble ikke registrert i 2009, dette kan skyldes strømforholdene i elva. Småpiggknopp, Sparganium natans, en moderat surhets følsom art (Lindstrøm m.fl. 2004) ble registrert på tre lokalitet i 2007 (Kilen ved Sveindal). I 2009 ble arten ikke registrert, noe som forteller hvor ustabile forekomstene av vannplanter kan være i et elvesystem. I 2005 ble ikke denne arten registrert, derimot ble flotgras registrert på hele 9 lokaliteter i undersøkelsen i 2005 bl.a ved Håvorstad (HÅV) hvor den er angitt som dominerende. Flotgras tilhører surhetstolerante samfunn (Lindstrøm m.fl 2004). Tusenblad, Myriophyllum alterniforum, ble registrert på to lokaliteter både i 2007 og 2009, størst forekomst ved den nederste prøvestasjonen (ØYS) mot hele 8 prøvestasjoner i Dette kan skyldes stor vannføring sommeren 2007 og 2009, f.eks var det svært lite vannplanter i bassenget nedstrøms kraftverket på Håverstad i 2007 og 2009 sammenliknet med 2005 hvor krypsiv var dominerende og tusenblad og gytjeblærerot var vanlig. Det ser ut til at de ulike blærerot-artene og tusenblad går tilbake sammen med forekomsten av krypsiv ved stor vannføring. Dette kan skyldes at disse lettere blir skylt bort under slike strømforhold. Moser Levermosen Nardia compressa (elvetrappemose) danner ofte masseforekomster i strykpartier i sure elver, slik som ved prøvestasjonen like ovenfor kalkdosereren på Egså (EGS). Det er også registrert store forekomster av denne ved Smeland, Åknes og Gåseflåkilen N (strømparti inn til Gåseflåkilen). Denne arten ser ut til å være litt i nedgang, størst ved lokaliteten SME. Oppe på steinene i stryken er også bekkergråmose, Racomitrium aquaticum, vanlig, på enkelte lokaliteter er denne erstattet av buttgråmose, R. aciculare. Elvetrappemosen er registrert på samme antall lokaliteter i 2007 som i 2009 men i noe mindre mengder, mens bekkegråmose/ buttgråmose viser en mindre nedgang. Sistnevnte er mindre knyttet til vannfasen er trolig derfor mindre utsatt for effekter av kalking. Duskelvemose, Fontinalis dalecarlica, en svakt forsuringsfølsom art ble registrert på to lokaliteter i 2009, en lokalitet i 2007 (KIN), det samme i 2005 men på en annen lokalitet (SME) uten å være vanlig noen av stedene. Horntorvmose, Sphagnum auriculatum, ble registrert i store mengder inniblant krypsivet på sakteflytende strekninger i Mandalselva i 1993 og Denne arten ble ikke registrert ved noen av prøvestasjonene i 2007 og Vannføringa i elva varierer mye fra år til år. Somrene 2007 og 2009 har vært usedvanlig regnfulle som har trolig redusert mengden av krypsiv i elva. Dette påvirker trolig også mengden og forekomster av blærerot-artene, Utricularia sp, og tusenblad, Myriophyllum alterniflorum ved at disse lettere skylles bort. Den svakt forsuringsfølsomme arten duskelvemose, Fontinalis darlecarlica, ble registrert på to lokaliteter I 2009 (ØYS og TRY) mot en lokalitet i 2007 og i Forsuringstolerante arter som brasmegras, Isoetes sp. synes å avta i mengde, og ble ikke registrert på noen av prøvestasjonene i

16 Tabell 5.2. Vannvegetasjonen i Mandalselva Resultatene fra 2007 i parentes. Hyppigheten av artene er angitt etter følgende skala: 1: sjelden (<5 forekomster), 2: spredt, 3: vanlig, 4: lokalt dominerende, 5: dominerende på store deler av lokaliteten. * = forsuringsfølsomme arter. KIØ, KIN,KIL høy vannstand vanskeliggjorde under søkelsen. Ved besøk 2.9 var vannstanden i elva for høy til å gjennomføre undersøkelsen. Undersøkelsen ble gjennomført september og september HELOFYTTER (sumpplanter) EGS GÅS ÅKN SME HÅV KIØ KIN KIL TRY FIN ØYS elvesnelle, Equisetum fluviatile 2 (2) Mannasøtgras, Glyceria fluitans (1) ISOETIDER (kortskuddsplanter) mjukt brasmegras Isoëtes (1) (1) (1) echinospora tjørngras Littorella uniflora 2-3 (1) (2) 2 (2) 4 (4) botnegras Lobelia dortmanna 5 (5) 3 (3) (2) 1-2 grøftesoleie Ranunculus flammula 1 2 (1) evjesoleie Ranunculus reptans 4 (4) sylblad Subularia aquatica (3) (2) (2-3) ELODEIDER vanleg krypsiv Juncus bulbosus ssp. bulbosus tusenblad Myriophyllum alterniflorum* (2) 2-3 (2) (2) 4 (4) 5 (5) 4 (4-5) 5 (5) 2-3 (2) 2 (2) 4 (4) 2 4 (4) Blærerot Utricularia sp. (2) 3 2 (1) 4 (2) 2 (2) Småblærerot Utricularia minor (1) Storblærerot Utricularia vulgaris* NYMPHAEIDER (flytebladsplanter) gul nykkerose Nuphar lutea (1) Småpiggknopp Sparganium natans VANNMOSER Duskelvemose Fontinalis darlecarlica* Elvetrappemose Nardia compressa 3-4 (4) 5 (5) 5 (5) 2-3 (4) 3 (3) 3 (3) (4) (2) (3 ) (2) Kystbjørnemose Polytrichum formosum (2) 2 (2-3) 3 (2) (2) (1) Bekkegråmose Racomitrium aquatium (3) (2) 2 (1) 3 (3) Buttgråmose Racomitrium 1 (3) 2-3 (2) 2 (2) (2) 2 aciculare Tvebladmose Scapania sp (2) 2 2 Kroktorvmose Sphagnum (2) subsecundum Broddmose Callergonella cuspidatum Skjøtmose Preissia qudrata

17 5.3 Begroingsalger Innledning Undersøkelsen av dette vassdraget i 2009 ble foretatt etter andre retningslinjer enn tidligere, men tilsvarende som i I stedet for å legge hovedvekt på indekser, ble det lagt mer vekt på populasjonsdynamikk og økologisk status. Som tidligere ble det imidlertid lagt vekt på blågrønnbakterier (tidligere kalt blågrønnalger) og alger, spesielt kiselalger og makroalger. Det ble samlet inn blågrønnbakterier og alger etter en standardisert prosedyre. Det var forholdsvis stor vannføring i vassdraget under årets undersøkelse som kan ha vanskeliggjort inn sam lingen av begroingsalgene. Vedlegg C viser mulighetene for forekomst av blågrønnbakterier innenfor forskjellige ph-intervaller (modifisert fra Lindstrøm m.fl. 2004). Et liknende system kan lages for kiselalger og andre alger. Generelt kan det sies at noe forsurede vassdrag som har lavt humusinnhold og relativt lavt kalsiuminnhold har stor dominans av spesielle blågrønnbakterier. Når ph øker som følge av kalking kan mange av disse forsvinne, spesielt hvis ph overstiger 6.0. I intervallet ph vil helt andre blågrønnbakterier og alger kunne overta dominansen. Innslaget av kiselalger vil kunne øke. Ved ph > 6.5 vil mer normale algesamfunn opptre. Med økende eutrofiering vil blågrønnbakterier som Oscillatoria og Phormidium overta og det blir også et mer eutroft kiselalgesamfunn. Lokaliteter med mye humus vil ofte ikke ha det typiske blågrønnbakteriesamfunnet som i klarvannssystemer. Utviklingen av ph nederst i Mandalselva har vist en økende ph til opp ph i Dette skulle indikere at det typiske blågrønnbakterie-samfunnet for sure lokaliteter er i ferd med å bli noe svekket, spesielt i årene med størst økning i ph Resultater 2009 Tabell 5.3 viser begroingsalgene på forskjellig stasjoner i De fleste stasjonene har et algesamfunn som er typisk for litt sure vassdrag, med innslag av forsuringstolerante blågrønnbakterier. Kiselalgesamfunnet antyder at alle lokalitetene er relativt næringsfattige. Det ble funnet mindre mengder og færre arter av blågrønnbakterier i 2009 sammenliknet med Det ble i liten grad funnet forsuringsintolerante arter (se vedlegg C). De b åtformede kiselalgene (forsuringsindikatorer) som ble funnet i 2007 ble ikke funnet i Dette indikerer en forbedring i forsuringstilstanden. 17

18 Tabell 5.3. Begroingsalger på forskjellige stasjoner i Mandalsvassdraget. x= vanlig. xxx= dominant x(x) = minst to typer. VASSDRAG: MANDALSVASSDRAGET STASJON: ØYS FIN TRY KIL KIN KLØ HÅV SME AKN GAS EGS ÅR: sept BLÅGRØNNALGER: Stigonema mamillossum xxx x x x x Stigonema minutum x x Calothrix x Hapalosiphon Gloeocapsa x Schizothrix x x x x x Chamaesiphon BG-biofilm smale tråder Bg-biofilm brede tråder KISELALGER Eunotia x x x x x x x Tabellaria flocculosa xxx x xxx x x x x x x x x Achnanthes Frustulia rhomboides x x x x x Små båtform. kiselalger Cymbella spp. x x x x Navicula GRØNNALGER Desmidiaceer små x x Meugeotia x x x x Zygnema x x Bulbochaete x Microspora sp. x x x x x x x ANDRE Batrachospermum x x x 18

19 6 Samlet vurdering 6.1 Vannkjemi Vannkvaliteten av elvevannet ved Marnardal/Kjølemo var stort sett innenfor de gjeldende målsettinger basert på resultater fra automatisk ph-måling. Ingen sure episoder ble registrert i tiden med forhøyete ph-mål om våren, men i andre deler av året ble det registrert noen tilfeller med kortvarig for lav ph i forhold til målene. Langtidsutviklingen i vannkvaliteten på de kalkede stasjonene antyder at det har skjedd et svakt avtak i ph fra 2001 til 2007 på stasjonene Bjelland og Marnardal, og en mulig utflating fra 2008 og framover. I denne perioden har man arbeidet med å optimalisere kalkingen, blant annet ved å få bort overdosering. I perioden fra 2001 til 2008 har det skjedd en liten økning i ph ved utløp av Kosåna og en noe større økning i Høyeåna, mens ph verdiene var noe lavere ved disse stasjonene i Fisk Det dokumenteres tydelige effekter av kalking på fiskebestandene i Mandalselva. Fangsten av laks viste en sterkt økende trend etter kalking, men synes nå å ha stabilisert seg. Tettheten av 0+ i 2009 karakteriseres som mindre tilfredsstillende og viser en nedadgående trend. Tettheten av eldre laksunger kunne med fordel vært høyere, men det er en økende tendens i tetthet. I 2008 og 2009 observeres ikke laksunger fra utsettinger under elektrofiske og det er ikke oppgitt fangst av voksen laks som stammer fra utsatt fisk. Det er vist at utsatt fisk i liten grad bidrar til økt gytebestand og at uttak av stamfisk kan gå på bekostning av naturlig reproduksjon. Behovet for videre utsetting bør vurderes til fordel for tiltak som kan bidra til økt overlevelse fra 0+ til eldre unger. En bedre måloppnåelse i form av økt smoltproduksjon kan nå best oppnås gjennom andre tiltak i vassdraget enn utsettinger. Fangstene av voksen laks har økt betydelig og man må helt tilbake til slutten av 1800 og begynnelsen av 1990 tallet for å finne tilsvarende høye fangster. Fangstene av sjøørret økte også, men viser en jevnt svak nedadgående trend. 6.3 Bunndyr Mandalselva bærer fremdeles preg av å være forsuret. Den kalkete nedre delen av vassdraget viser tydelig bedring i mangfold, utbredelse og mengde av forsuringssensitive bunndyr, sammenlignet med situasjonen like etter at kalkingen ble startet og med referanselokalitetene. Dette gjelder ikke Logåna (Smelandsgreina) der vassdraget også nedstrøms kalkdoserer bærer preg av forsuring; her mangler helt forsuringsfølsomme arter. Blant annet er den sterkt sensitive døgnfluen Baetis rhodani ikke påvist nedstrøms kalkdosereren på Smeland. Fravær kan imidlertid skyldes at dette egentlig er mer en inn sjølignende lokalitet og ikke en representativ elvelokalitet. Dette gjelder også den andre kalkete lokaliteten i øvre del. Dette gjør at effekten av kalking blir undervurdert. Bunndyrsamfunnene i de ukalkete referansestasjonene hadde til dels store skader både vår og høst. Skadene på bunndyrsamfunnene var generelt størst øverst i vassdraget. Den kalkete delen av vassdraget hadde høsten 2009 de høyeste forsuringsindeksene som er registrert, og verdiene om våren var nær de som ble registrert våren 2005 og 2007, som til nå er de høyeste. Stasjonene i den nedre delen av vassdraget har fått et betydelig innslag av følsomme arter i de senere år. Kalkingen forventes på sikt å gi Mandalsvassdraget et betydelig forbedringspotensiale med hensyn på artsmangfold. 6.4 Vannvegetasjon Tidligere undersøkelser har vist en jevnt økende forekomst av enkelte forsuringsfølsomme arter av makrovegetasjon i perioden , noe som kan indikere en begynnende reetablering. Prosessen går imidlertid meget langsomt og det dreier seg foreløpig om svært små og noe ustabile bestander. Denne forbedringen ser ut til å kunne fortsette. Vannføringa i elva varierer mye fra år til år. Somrene 2007 og 2009 har vært usedvanlig regnfulle som har trolig redusert mengden av krypsiv i elva. Dette påvirker trolig også mengden og forekomster av blærerot-artene, Utricularia sp, og tusenblad, Myriophyllum alterniflorum ved at disse lettere skylles bort. Den svakt forsuringsfølsomme arten duskelvemose, Fontinalis darlecarlica, ble registrert på to lokaliteter I 2009 (ØYS og TRY) mot en lokalitet i 2007 og i Forsuringstolerante arter som 19

20 brasme gras, Isoetes sp. synes å avta i mengde, og ble ikke registrert på noen av prøvestasjonene i Tidligere undersøkelser har vist at det i de senere år har vært små forandringer i begroingssam funnet i Mandalsvassdraget. Sammensetningen av algesamfunnet i 2009 kan tyde på at det nå skjer en utvikling i begroingssamfunnet. De fleste sta sjonene hadde et algesamfunn som er typisk for litt sure vassdrag, men med mindre innslag av forsuringstolerante blågrønnbakterier enn tidligere. Det ble i liten grad funnet forsuringsintolerante arter. De båtformede kiselalgene (forsuringsindikatorer) som ble funnet i 2007 ser ut til å være forsvunnet i Dette indikerer en forbedring av forsuringstilstanden. 6.5 Vurdering av kalkingen og eventuelle anbefalinger om tiltak Vannkvaliteten målt ved Marnardal/Kjølemo var stort sett innenfor gjeldende målsettinger basert på resultater fra automatisk ph-måling. Det nye dosereranlegget i Høyeåna ser ut til å virke etter hensikten og gir stabil vannkvalitet ved innløpet til Mandalselva. Man har nå ikke slik som tidligere spesielt høye ph-verdier om sommeren. Basert på kontinuerlige ph-data fra Kjølemo ser det ut som om en har en lykkes med kalkingsstrategien også i Øvrige anbefalte tiltak Dette året var det godt samsvar mellom manuelle og automatiske ph-målinger Ideelt sett burde hovedstasjonen for effektkontrollen flyttes fra Finnså til Kjølemo, men ettersom man har lange tidsserier fra eksisterende prøvestasjon er dette noe som må vurderes grundig. Alle primærdata må foreligge (for eksempel i en database hos DN) slik at de blir lett tilgjengelig for senere bruk. Ettersom man i de siste årene har registret flere sjøsaltepisoder på Vest- og Sørlandet, og man ikke kan regne med færre slike episoder i framtiden, bør DN utarbeide en strategi for håndtering av sjøsaltepisoder (varsling og beredskap). 20

21 7 Referanser Barlaup, B., Gabrielsen, S.-E., Skoglund, H., Wiers, T & Moen, V Utlegging av øyerogn av laks i Kosåna og Lågåna i Mandalsvassdraget. Årsrapport for Hesthagen, T. (red.) Reetablering av laks på Sørlandet. Årsrapport fra reetableringsprosjektet DN-Utredning : Bohlin, T., Hamrin, S., Heggberget, T.G., Rasmussen, G. & Saltveit, S.J Electrofishing - Theory and practice with special emphasis on salmonids. Hydrobiologia 173: Direktoratet for naturforvaltning Kalking i laksevassdrag. Effektkontroll i Notat Direktoratet for naturforvaltning Kalking i laksevassdrag. Effektkontroll av større prosjekter Notat Direktoratet for naturforvaltning Kalking i vann og vassdrag. Effektkontroll av større prosjekter DN-Notat Direktoratet for naturforvaltning Kalking i vann og vassdrag. Effektkontroll av større prosjekter DN-Notat Meteorologisk institutt Nedbørhøyder for 2009 fra meteorologisk stasjon Finsland, samt normalperioden Meteorologisk institutt, Oslo. Fjellheim, A. og Raddum, G.G Acid precipitation: Biological monitoring of streams and lakes. The Science of the Total Environment 96: Fjellheim A. & Johnsen B.O Experiences from stocking salmonid fry and fingerlings in Norway. Nordic Journal of Freshwater Research 75, Fjellheim, A Mandalsvassdraget. 5 Bunndyr. Kalking i vann og vassdrag. Effektkontroll av større prosjekter DN-Notat ; , s. 69. Haraldstad, Ø. & Hesthagen, T Laksebestanden i Mandalselva - utvikling og historikk før kalking. Haraldstad, Ø. & Hesthagen, T Laksebestanden i Mandalselva - utvikling og historikk før kalking. i: Haraldstad, Ø. & Hesthagen, T. Laksen er tilbake i kalkede Sørlandselver. Reetableringsprosjektet DN-utredning : Heggenes, J. & Saltveit, S.J Reetablering av fiskebestanden i Mandalselva. - Rapp. Lab. Ferskv. Økol. Innlandsfiske, Oslo 135: Hindar, A. og Enge, E Sjøsaltepisoder under vinterstormene i 2005 påvirkning og effekter på vannkjemi i vassdrag. NIVA-rapport 5114, 48 s. Hindar, A., Kroglund, F. & Skiple, A Forsuringssituasjonen i lakseførende vassdrag på Vestlandet; vurdering av behovet for tiltak. NIVA-rapport 3606, 96 s. Høgberget, R Sammenstilling av ph fra automatisk prøvetaking Høgberget, R., Håvardstun, J. og Tveiten, L Driftskontroll av kalkdoseringsanlegg i Mandalsvassdraget. Avviksrapport år NIVA-rapport 5210, 27s. Jensen, A.J. og Johnsen, B.O The effect of flow on the results of electrofishing in a large Norwegian salmon river. Verh. Internat.Verein.Limnol. 23: Johnsen, B.O. & Larsen, B.M Utsettingsforsøk med ensomrig settefisk i Mandalselva. Reetablerinsprosjektet -årsrapport NINA Minirapport s Johnsen, B.O Utsetting av énsomrige laksunger i Mandalselva og Tovdalselva: overlvelse, vekst og spredning. i: Haraldstad, Ø. & Hesthagen, T. Laksen er tilbake i kalkede Sørlandselver. Reetableringsprosjektet DN-utredning : Johnsen, B.O., Nøst, T., Møkkelgjerd, P.I. & Larsen, B.M Rapport fra Reetableringsprosjektet: Status for laksebestander i kalkede vassdrag. NINA- Oppdragsmelding 582: Kaste, Ø. og Kroglund, F Oppfølgende undersøkelser i Logåna NIVA-notat , 9 s. Kaste, Ø., Brandrud, T.E., Larsen, B.M. & Raddum, G.G Mandalselva. Kalking i vann og vassdrag. Overvåking av større prosjekter DN-notat : Kroglund, F., Høgberget, R. og Kaste, Ø Silikatdosering i Logåna, Mandalsvassdraget. Vannkjemi, fiskeforsøk og vurdering av dosemål. NIVA-notat, 24 sider. Larsen, B.M. & Johnsen, B.O Reetableringsprosjektet: Utsettingsforsøk med ensomrig settefisk i Mandalselva. Årsrapport NINA Minirapport pp. 21