SLUTTRAPPORT FOR SAMTALEGRUPPER I MOTTAK

Transkript

1 SLUTTRAPPORT FOR SAMTALEGRUPPER I MOTTAK Virksomhetsområde: Forebygging Prosjektnummer: 2015/FB12893 Prosjektnavn: Samtalegrupper i mottak Søkerorganisasjon: Røde Kors 1

2 Innhold Forord... 3 Sammendrag... 3 Kap 1. Bakgrunn for prosjektet/målsetting Prosjektets mål og målgruppe Hvilke aktiviteter har blitt gjennomført? Aktivitetenes omfang Sluttkonferanse for prosjektet Finansieringskilder Opprinnelig finansieringsplan Begrensninger Opprinnelig fremdriftsplan Hvilke spørsmål ønskes besvart?... 8 Kap. 2 Prosjektgjennomføring/metode Prosjektets gjennomføring og metoder... 9 a) Forberedelse og gjennomføring... 9 b) Dokumentasjon og utvikling underveis c) Endringer i prosjektet sammenlignet med opprinnelig prosjektplan Kap. 3. Resultater og resultatvurdering Kulturforskjeller i oppfatning av gruppesamtaler Fysiske forhold påvirker psykisk helse Behov for tydelig rolleavklaring Tolkens viktige rolle Samtalegrupper som 'kurs' Frivillighet som døråpner De frivilliges faglige profil Kap. 4 Oppsummering / Konklusjon / Videre planer Psykisk helse er direkte knyttet til fysiske boforhold i mottak Samtalegrupper kan ha en positiv effekt Verktøy og metoder må tilpasses mangfoldet på et mottak Overføringsverdi til andre prosjekter og aktiviteter Referanser/litteratur Vedlegg Annet

3 Forord Hensikten med denne rapporten er å gi en grundig beskrivelse av det treårige pilotprosjektet "Samtalegrupper i mottak" som ble startet i Prosjektet er gjennomført som opprinnelig skissert i prosjektbeskrivelsen med noen mindre justeringer underveis i prosjektperioden. Prosjektets hovedmål har vært "å bidra til å styrke asylsøkeres og flyktningers psykiske helse, forebygge forverring av psykisk sykdom og fange opp mennesker med behov for spesielle individuelle tiltak". En stor takk rettes til alle som har vært involvert i prosjektet i løpet av disse tre årene. Først og fremst en spesiell takk til Extrastiftelsen som har fullfinansiert prosjektet og sørget for at dette i det hele tatt har vært mulig å gjennomføre. En stor takk gis til følgeforsker og de frivillige psykologene som har bidratt med sin kompetanse, tid og innsats. De har spilt en avgjørende rolle i planleggingen og gjennomføringen av dette humanitære pilotprosjektet. Vi ønsker også å takke Helsesenteret for Papirløse Migranter og deres "Prosjekt Psykisk Helse" som dette prosjektet i stor grad har støttet sitt arbeid på. Sammendrag I 2015 etablerte Røde Kors, i samarbeid med Norsk Folkehjelp, pilotprosjektet "Samtalegrupper i mottak". Pilotprosjektets hovedmål var å bidra til å styrke asylsøkeres og flyktningers psykiske helse samt å forebygge forverring av psykiske lidelser. Prosjektet startet opp på Dikemark asylmottak i Asker og ble senere utvidet til Ila integreringsmottak i Oslo. Arbeidet har vært basert på gruppesamtaler med tolk, ledet av to frivillige psykologer i hver gruppe. Det har til sammen vært 13 samtalegrupper. 21 frivillige har vært tilknyttet prosjektet i prosjektperioden fra Prosjektet har hatt en referansegruppe, opprinnelig bestående av fagfolk fra RVTS Øst og senere av prosjektets egne frivillige med spesiell interesse for og kompetanse på asylfeltet. Referansegruppas mandat har vært å kvalitetssikre alle prosesser og bistå med veiledning og fagutvikling til de frivillige psykologene som har ledet samtalegruppene. En uavhengig følgeforsker fra Folkehelseinstituttet har fulgt prosjektet siden 2016 og samlet data ved deltakende observasjon i samtalegruppene gjennom intervjuer og feltsamtaler. I desember 2017 ble prosjektet avsluttet og Røde Kors ser nå tilbake på erfaringene fra prosjektet og dets overføringsverdi til andre aktiviteter i organisasjonen. 3

4 Kap 1. Bakgrunn for prosjektet/målsetting Det er en kjensgjerning at isolasjon og ensomhet er med på å bryte ned mennesker i asylfasen, slik at positive ressurser kan forvitre og mottakelighet for psykisk sykdom øker. [1] Erfaringer viser at mange asylsøkere og flyktninger bærer på tunge opplevelser fra deres opprinnelsesland, og at migrasjonsreisen kan ha satt dem i et psykisk uføre før de kom til Norge. Slike erfaringer vil nødvendigvis kunne gjøre tilværelsen ved et asylmottak i et fremmed land, uten trygge og kjente rammer, enda mer krevende. [2][3] Det kan også være svært utfordrende for andre beboere og ansatte ved mottaket, å både fungere, leve og jobbe i hverdagen tett på mennesker som er preget av ulike former for psykisk ustabilitet. Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS) har gjort flere studier som viser en høy forekomst av psykiske lidelser hos asylsøkere og flyktninger. Hele prosent tilfredsstiller kriteriene for en eller flere psykiatriske diagnoser. [4] Det er samtidig store variasjoner fra kommune til kommune hva gjelder helsetilbud til beboere i mottak. UDI stiller ingen krav til helsebemanning, og det er ofte helsesøstre i begrenset prosentstilling som sitter med totalansvaret for beboeres fysiske og psykiske helse, med mindre henvisninger til spesialisthelsetjeneste foreligger At mennesker i en allerede sårbar livssituasjon ikke har tilstrekkelig mulighet til å snakke med andre om sin egen situasjon i trygge rammer og føle seg sett, hørt og anerkjent som individ, kan i verste fall utgjøre en katalysator for psykisk ubalanse. Dette kan potensielt sett få alvorlige følger for eget og andres liv og helse. Sett fra et samfunnsøkonomisk perspektiv er dette en uheldig situasjon, hvor sykdom og dårligere evne til integrering vil kunne føre til økte kostnader for samfunnet på kort og lang sikt. Utgangspunktet for prosjektet var derfor et behov for å adressere disse utfordringene og gi verktøy som kan bidra til å bedre hverdagen for beboere i mottak Prosjektets mål og målgruppe Hovedmålet for prosjektet Samtalegrupper i mottak har vært å bidra til å styrke asylsøkeres og flyktningers psykiske helse, forebygge forverring av psykisk sykdom og fange opp mennesker med behov for spesielle individuelle tiltak. I den opprinnelige prosjektplanen delte vi hovedmålet videre inn i ulike delmål: Skaffe ytterligere og ny kunnskap om beboeres psykiske helseutfordringer Skaffe kunnskap om egnede arbeidsmåter i møte med disse utfordringene/problemene Gjøre deltakerne tryggere på hverandre gjennom samtalegruppene og slik generere til sosial aktivitet og omgang utenom gruppesamlingene. Utvikle ny kompetanse for på sikt å kunne utvide tilbudet til å gjelde flere mottak Formidle og overføre erfaring til aktuelle instanser lokalt og nasjonalt slik at de på sikt kan ta større ansvar for liknende tiltak. Målgruppen for prosjektet har i all hovedsak vært voksne beboere og familier ved Dikemark og Ila asylmottak. Prosjektet bygger på etablert forskning om hva som er aktuelle behov, og på erfaringer som er gjort for modell(er) og praksis, da spesielt ved Helsesenteret for Papirløse (HSP) gjennom senterets «Prosjekt Psykisk Helse» der frivillige psykologer leder samtalegrupper. 4

5 1.3. Hvilke aktiviteter har blitt gjennomført? Samtalegruppene har blitt gjennomført med en gruppe på 4-12 deltakere med samme språkbakgrunn. To psykologer har ledet gruppene sammen og det har alltid vært en betalt tolk tilstede. Prosjektet har etterstrebet å få den samme tolken til den samme gruppen hver gang. I tillegg har det vært gjennomført forsamtaler med beboerne i forkant av deltakelse i samtalegruppene. Målet med forsamtalene har blant annet vært å gi informasjon om prosjektet til deltakeren, avklare forventninger, motivasjon og ønsker for samtalegruppen samt kartlegge psykisk helse og egnethet for deltakelse i samtalegruppene. Enkelte har ikke ønsket eller vært egnet til å delta i gruppesamtalene. Disse beboerne har da fått individuelle samtaler. Vi har også lagt opp til noen sosiale sammenkomster for deltakere i prosjektet og de frivillige psykologene. Blant annet har de frivillige og beboerne laget et måltid sammen eller spist ute, gått på kafe, teater eller fått omvisning på museum som en avslutning på samtalegruppene. En sentral del av prosjektet har også vært å sørge for god veiledning og faglig input for de frivillige psykologene. Høsten 2015 gjennomførte RVTS Øst tre veiledninger, og i løpet av våren 2016 to veiledninger med de frivillige. Resten av prosjektperioden har prosjektets egen referansegruppe gjennomført veiledninger to ganger per semester ettersom RVTS Øst opplevde å ikke ha nok å bidra med for å kunne tilfredsstille kunnskapsønskene fra de frivillige psykologene. Referansegruppen var godt egnet for jobben ettersom de allerede var tett på alt faglig og operativt i prosjektet Aktivitetenes omfang Samtalegruppene ble dannet på bakgrunn av interesse blant beboerne på asylmottak(ene) og hvilket språk de snakket. Samtalegruppene har funnet sted annenhver eller hver uke, vanligvis over en tidsperiode på mellom 5-10 uker. Samtalegrupper høsten 2015, Dikemark asylmottak En arabiskspråklig menn og kvinner (6-12 deltakere) En tigrinjaspråklig menn og kvinner (8-12 deltakere) En somalispråklig kvinner (2-5 deltakere) En ungdomsgruppe (15-19 år) hvor alle snakker norsk (2-4 deltakere) Det ble også gjennomført individuell oppfølging av 2 beboere. Samtalegrupper våren 2016, Dikemark asylmottak Arabiskspråklig gruppe fortsetter (4-8 deltakere) Tigrinjaspråklig gruppe fortsetter (6-10 deltakere) Ny gruppe: foreldreveiledning arabiskspråklige foreldre (2-6 deltakere) Det ble også gjennomført individuell oppfølging av én beboer. Våren 2016 ble arabiskspråklig gruppe og foreldreveiledningsgruppa slått sammen grunnet manglende oppmøte og usikkerhet rundt hvilken av disse gruppene beboerne skulle delta i. Man konkluderte derfor med at samtalegrupper med samme språkbakgrunn bør legges til ulike dager. 5

6 Samtalegrupper høsten 2016, Dikemark asylmottak En somalispråklig samtalegruppe (4-6 deltakere) Samtalegrupper våren 2017, Dikemark asylmottak En farsispråklig menn og kvinner (4-6 deltakere) Samtalegrupper våren 2017, Ila integreringsmottak: En tigrinjaspråklig menn og kvinner (5-10 deltakere) En arabiskspråklig menn (2-5 deltakere) Individuell oppfølging av en beboer Samtalegrupper høsten 2017, Dikemark asylmottak: En arabiskspråklig kvinner (6 deltakere) Samtalegrupper høsten 2017, Ila integreringsmottak En tigrinjaspråklig menn og kvinner (9 deltakere) 1.5. Sluttkonferanse for prosjektet Høsten 2017 arrangerte vi sluttkonferanse for prosjektet. Konferansen hadde tittelen "Asylsøkere og psykisk helse forebygging, helsetilbud, løsninger" og ble arrangert 30. november i lokalene til Norges Røde Kors. Det var stor interesse og pågang, og konferansen fikk hele 225 deltakere. Blant deltakerne var det blant annet psykologer, sykepleiere, leger, rådgivere, forskere og politikere. Konferansen ble delt inn i to hoveddeler; en plenumssesjon tidlig på dagen, og flere parallellsesjoner mot slutten. Publikum kunne velge mellom fire ulike sesjoner med følgende tema; lavterskel samtaletilbud i mottak, enslige mindreårige asylsøkere og psykisk helse, papirløse migranter og den offentlige helsetjenestens ansvar. Det overordnede temaet for konferanse var psykisk helse blant asylsøkere, og prosjektet Samtalegrupper i mottak hadde naturligvis en sentral plass. Følgeforsker presenterte sin sluttrapport og holdt et innlegg om sine erfaringer og funn fra prosjektet i første del av konferansen. I parallellsesjonen som omhandlet lavterskel samtaletilbud i mottak, hadde to av prosjektets frivillige psykologer et innlegg hvor de fortalte om sine erfaringer fra prosjektet. Mange av de inviterte var aktører og fagfolk prosjektet hadde hatt kontakt med i løpet av prosjektperioden. Vi fikk tilbakemeldinger på at konferansen hadde dyktige innledere og holdt et faglig høyt nivå. Konferansen ble en god arena for dialog- og nettverksbygging for ulike faggrupper som jobber med psykisk helse og asylsøkere og en god anledning til å sette psykisk helse blant asylsøkere på agendaen. 6

7 1.6. Finansieringskilder Extrastiftelsen Helse og Rehabilitering har fullfinansiert prosjektet med «Extra-midler». Prosjektet mottok i tillegg en donasjon på kr i Opprinnelig finansieringsplan Inntekter Extrastiftelsen Frivillighet* RVTS Øst og NOAS** SUM inntekter Utgifter Lønn/arb.plass/sosi ale utgifter 100% stilling Reiser, bevertning, frivillige og deltakere Evaluering og erfaringsseminar Tolketjenester SUM utgifter *Frivilligheten vil utgjøre omtrent et halvt til ett årsverk per år **RVTS Øst og NOAS er lønnet av egne arbeidsgivere 1.8. Begrensninger Prosjektet hadde enkelte begrensninger og utfordringer i utgangspunktet. En av styrkene til prosjektet er at det har vært drevet av frivillighet, samtidig har dette også representert et dilemma. Frivillighet i Røde Kors er i all hovedsak tilrettelagt for "alle", det vil si at det vanligvis ikke settes profesjonskrav til de frivillige, med unntak av Helsesenteret for papirløse migranter. Samtalegrupper i mottak har benyttet seg av såkalte "profesjonsfrivillige" og det har som følge av dette blitt reist en rekke dilemmaer og spørsmål i Røde Kors-sammenheng. Det har for eksempel blitt diskutert hvorvidt frivilligheten skal supplere profesjonell yrkesutøvelse, og om vi står i fare for å erstatte profesjonelle tjenester fra det kommunale hjelpeapparatet. Røde Kors er en stor organisasjon med mange organisasjonsledd. Prosjektet ble opprinnelig etablert på det nasjonale hovedkontoret, noe som både skapte gode muligheter og noen utfordringer. En fagtung aktivitet kan skape god utvikling og brøyte vei for videre utvidelse av en god frivilligbasert aktivitet. Samtidig har dette representert noen utfordringer når det gjelder lokal forankring, eierskap og bærekraft. Den frivillige aktiviteten i Røde Kors driftes som regel alltid av lokale ledd og/eller distriktsledd. I mai 2017 ble det derfor besluttet å overføre Samtalegrupper i mottak til Oslo Røde Kors. 7

8 1.9. Opprinnelig fremdriftsplan (se side 2-5 i prosjektsøknad) «Prosjektet er treårig. Første del av 2015 vil bli brukt til å etablere ressursgruppe for prosjektet, samle informasjon og hente inn kunnskap, bli nærmere kjent med metoder og modeller for gruppebehandling og identifisere behov og muligheter ved Dikemark asylmottak, kontakte flere relevante samarbeidspartnere, rekruttere og opplære frivillige, og rekruttere til- og starte opp grupper. Andre del av 2015 vil prosjektet sette i gang med de(n) første samtalegruppen(e). Det vil være en kontinuerlig opplæring/kompetanseheving av frivillige, tilrettelegging for tema/informasjonskvelder samt gjennomføring av samtalegrupper gjennom alle tre årene. Underveis vil erfaringer bli registrert, dokumentert, anvendt og formidlet både av de frivillige, ressursgruppa og fortrinnsvis av tilknyttede ressurser innen forskning. Prosjektet vil søke å starte opp på flere asylmottak ved interesse og mulighet dersom man lykkes på Dikemark. Prosjektet vil bli evaluert i slutten av prosjektperioden.» Hvilke spørsmål ønskes besvart? Røde Kors bidrar til å sikre at mennesker i sårbare situasjoner har tilgang til hjelp. I dette prosjektet har vi hovedsakelig vært opptatt av å teste om et lavterskel samtaletilbud med profesjonsfrivillige psykologer kan virke styrkende på den psykiske helsen til beboere på asylmottak. Prosjektet er ikke et helseforskningsprosjekt og har dermed ikke jobbet opp mot kontrollgrupper. Følgeforsker har imidlertid gjort jevnlige funn gjennom sin deltakende observasjon over ett og et halvt år som viser at mange beboere uttrykker en sosial og psykososial gevinst ved deltakelse i gruppene. Dette finner også støtte i forskning, det kan nevnes at Fafo-rapporten som ble lansert i mars 2017 Opphold i asylmottak Konsekvenser for levekår og integrering konkluderer med at God helsehjelp og et lavterskel, psykososialt tilbud er vesentlig for livskvaliteten til flyktningene og vil kunne fremme deres integreringsevne senere. [5] Til tross for at det finnes betydelig forskningslitteratur om asylsøkere og psykisk helse, er mye av litteraturen svært teoretisk og fokusert på profesjonell behandling og kliniske metoder. Men psykisk helse er så mye mer enn diagnoser og er ikke bare ensbetydende med behandling og terapi. Psykisk helse er noe som angår oss alle. To sentrale spørsmål har vært: 1) hvordan kan vi bidra til å bedre den generelle psykiske helsen til beboere på asylmottak og 2) hvordan kan psykologer bidra gjennom å utvikle et prosjekt som Røde Kors-frivillige på et mottak. Kap. 2 Prosjektgjennomføring/metode Norges Røde Kors og Norsk Folkehjelp ønsket å slå sine humanitære krefter sammen og gjennom et pilotprosjekt tilby beboere på Dikemark asylmottak samtaler med frivillige psykologer organisert i grupper. Samtalegruppene skulle ikke være klinisk terapi i seg selv, men et lavterskel samtaletilbud primært for psykoedukasjon. Samtidig skulle de frivillige fange opp beboere med individuelle behov og etter kapasitet tilby en-til-en samtaler for å vurdere om personen burde bli anbefalt til spesialisthelsetjeneste via mottakets sykepleier, eller om en til to støttesamtaler med en frivillig ville være tilstrekkelig for å stabilisere. Prosjektet har gjort begge deler. Røde Kors innledet i planleggingsfasen et samarbeid med Norsk Folkehjelp som prosjektets hovedsamarbeidspartner. Norsk Folkehjelp var en naturlig samarbeidspartner ettersom de er den største ideelle aktøren som drifter mottak i Norge. De har vært engasjert i mottaksdrift 8

9 siden 1988 og er opptatt av å legge til rette for frivillighet og lokalt inkluderingsarbeid. Da dette samarbeidet var etablert inviterte prosjektleder RVTS Øst og NOAS (norsk organisasjon for asylsøkere) med som støttespillere. Alle planlagte samarbeid ble etablert og skriftlig avtaler forelå før innsendelse av prosjektsøknad. NOAS har bidratt med og vært tilgjengelige for utvidet informasjon om asylprosessen til samtalegruppene, eksempelvis gjennom utvidet kunnskap om avslag på søknad om opphold. RVTS Øst fungerte som referansegruppe i begynnelsen av prosjektet og ga råd og veiledning til de frivillige samtalelederne Prosjektets gjennomføring og metoder For å kunne tilby et godt samtaletilbud til beboere i mottak har det vært gjennomført en rekke aktiviteter tilknyttet prosjektet. Vi har hatt et gjennomgående fokus på kvalitetssikring og dokumentasjon underveis i prosjektet. Under følger en oppsummering av alle aktiviteter som har vært gjennomført i tilknytning til prosjektet. For ordens skyld har vi delt dette inn i a) Forberedelse og gjennomføring, b) Dokumentasjon og utvikling underveis og c) Endringer i prosjektet sammenlignet med opprinnelig prosjektplan. a) Forberedelse og gjennomføring Rekruttering av frivillige Det ble tidlig klart at prosjektet hadde behov for profesjonsfrivillige, og det ble derfor aktuelt å rekruttere frivillige gjennom en annonse i Tidsskrift for Norsk Psykologforening. Grunnen til at Røde Kors kun henvendte seg til psykologer dreide seg om spesielt fire forhold 1) Stor ydmykhet og respekt for det å helt spesifikt skulle gå i strukturert dialog med potensielt traumatiserte mennesker om deres liv, historie, hverdag og utfordringer. 2) Ønske om å styrke psykisk helse/forebygge forverring av psykisk sykdom. 3) Se på mulige effekter av en psykoedukativ tilnærming til deltakere i gruppesamtaler. [6] 4) Avdekke behov. Interessen blant psykologer overgikk all forventning, og nærmere 50 meldte sin interesse for å være frivillige i prosjektet. Det ble nødvendig med en grundig rekrutteringsprosess, og det ble leid inn en ekstern konsulent som bisto i intervjuer av de frivillige psykologene. Omkring 30 frivillige ble intervjuet og 15 frivillige fikk til slutt tilbud om å bli med i prosjektet. Av disse fikk åtte stk. tilbud om å være samtaleledere, mens fire fikk tilbud om å være stand-by (i tilfelle frafall av samtaleledere). Tre av de frivillige fikk tilbud om å etablere en referansegruppe som skulle bistå med faglig veiledning. Mange av psykologene hadde erfaring innen gruppeterapi og/eller erfaring med å jobbe med innvandrere. Informasjonsmøter Før oppstart av hver samtalegruppe hadde prosjektleder, sammen med tilrettelegger på mottak, et informasjonsmøte for beboerne der det ble informert om prosjektet. Beboerne ga deretter beskjed til tilrettelegger om de ønsket å delta. Samtalegruppene ble på denne måten satt sammen ut fra interesse og felles språkbakgrunn. Ansattressurser ved mottaket Det har vært helt avgjørende for å lykkes med prosjektet at det har vært en dedikert og dyktig tilrettelegger på mottak(ene) med en god og respektfull relasjon til beboerne. Tilrettelegger har hatt ansvar for å minne beboerne om samtalegruppene, handle inn snacks og kaffe/te, booke 9

10 rom for gruppene og tilrettelegge for eventuelle andre behov. 20% av prosjektets midler gikk til å lønne tilrettelegger. Den første tilretteleggeren i prosjektet var bosetting- og aktivitetsansvarlig på Dikemark, og kjente derfor godt til mottaket, menneskene og hverdagen. Dette var en stor fordel for prosjektet og kanskje spesielt i oppstartsfasen. Det var også nyttig å inkludere sykepleier, helsesøster og helsepersonale ansatt på mottaket i planleggingen og utviklingen av prosjektet. Disse faggruppene hadde mye kunnskap å bidra med i tillegg til å kunne gi gode råd og følge utviklingen av prosjektet og beboerne. Forsamtaler og individuell oppfølging De frivillige psykologene hadde forsamtaler med deltakerne før oppstart av samtalegruppene. Målet med forsamtalene var å gi informasjon om prosjektet til deltakerne, avklare forventninger, motivasjon og ønsker for samtalegruppa og å fange opp mennesker med behov for spesielle individuelle tiltak. Forsamtalene ble avgjørende for å sikre at de som hadde meldt interesse visste hva de gikk til, og for å fange opp de som eventuelt var for syke til å delta. To av prosjektets frivillige psykologer utviklet etter hvert en "Intervjuguide til forsamtaler", som samtalelederne kunne støtte seg til. Vi hadde også tiltak for de som av ulike grunner ikke kunne eller burde delta i prosjektet. Dersom psykologene vurderte en deltaker som i for dårlig psykisk form til å delta i en samtalegruppe henviste de vedkommende til sykepleier eller helsesøster på mottaket eller direkte til flyktningteamet i Asker kommune. Noen beboere ba om individuell oppfølging selv og en ytret ønske gjennom mottaksleder. Gjennomføring av samtalegrupper Samtalegruppenes sammensetning ble dannet ut fra beboernes etterspørsel og språktilhørighet. Gruppene ble ledet av to frivillige psykologer og en lønnet tolk var alltid tilstede. Gruppene varte normalt i 2-2,5t, inkludert en pause på minutter. De frivillige psykologene tok utgangspunkt i etablerte behandlingsmanualer fra blant annet Modum bad og Helsesenteret for Papirløse migranter, som fremgangsmåte og veileder for samtalegruppene. Tema for samtalegruppene ble ofte bestemt sammen med beboerne i den første samtalegruppen. Tema som har blitt tatt opp under samtalene har vært håndtering av stress, søvn, mestring, identitet, følelser og kulturforskjeller. Gruppene har blitt drevet psykoedukativt, noe som betyr at deltakerne i gruppene har hatt en møteplass for å dele og lære av erfaringer rundt relevante tema. Dette innebærer også at hver enkelt deltaker gis muligheten til å bevisstgjøre seg sine egne reaksjoner knyttet til den helt spesielle situasjonen og forholdene de lever under. b) Dokumentasjon og utvikling underveis Referansegruppe Det ble tidlig i prosjektet etablert en referansegruppe hvis mandat var å veilede og bistå de frivillige psykologene som ledet samtalegruppene. Referansegruppa bestod opprinnelig av fagfolk fra RVTS Øst som gjennomførte tre veiledninger per semester. Etter hvert opplevde RVTS Øst at de ikke hadde nok å bidra med for å kunne tilfredsstille kunnskapsønskene fra de frivillige psykologene. Det ble derfor besluttet at tre ledende forskere og en psykolog med 10

11 spesiell faginteresse- og kompetanse på asylfeltet blant prosjektets egne frivillige kunne ta over dette mandatet. Det ble også besluttet at referansegruppa skulle gå fra tre til to veiledninger per semester. Noen av referansegruppas medlemmer var stand-by i prosjektet og deltok som samtaleledere hvis de frivillige psykologene som jobbet i felt (samtaleledere) måtte melde frafall. Erfaringsrapporter De frivillige samtalelederne skrev erfaringsrapporter fra samtalegrupper de hadde ledet basert på arbeid og erfaringer fra samtalegruppene. Erfaringsrapportene har fungert som nyttig arbeidsverktøy for de frivillige ved at de har måttet konkretisere hva som har blitt gjort og hva som har fungert bra og mindre bra. Det har også vært et viktig verktøy for prosjektet som helhet, for utviklingsarbeid og for kunnskapsoverføring til andre som ønsker å starte lignende tiltak. Følgeforsker En uavhengig følgeforsker ble ansatt av prosjektet i 10% stilling og hadde i tillegg en avtale med sin arbeidsgiver (Folkehelseinstituttet) om at 10% av ordinær arbeidstid kunne disponeres til prosjektarbeid. Følgeforskningen av samtalegruppene har hatt tre funksjoner: 1) Prosessevaluering; å følge samtalegruppene over tid for å trekke frem hva som fungerer godt og/eller mindre godt for alle parter involvert i aktiviteten, 2) si noe om hvilke betingelser som skal til for at implementeringen av samtalegruppene skal fungere godt/bedre, og 3) synliggjøre overførbar kunnskap som kan være nyttig i andre, sammenlignbare prosesser i Røde Kors. Tolk Bruken av en betalt tolk har vært helt avgjørende for å sikre god og presis kommunikasjon i samtalegruppene. I den grad det har vært mulig har vi sørget for at den samme tolken har kommet til den samme samtalegruppen. Dette for å sikre stabilitet og kontinuitet i gruppene. Spørreundersøkelse I løpet av prosjektperioden utarbeidet følgeforsker en anonymisert spørreundersøkelse om prosjektet som både de frivillige psykologene og prosjektleder svarte på. Resultatene ble benyttet i strategi- og utviklingsarbeidet for prosjektet. Kontinuerlig læring og kompetanseheving Gjennom prosjektperioden har vi etterstrebet kompetanseheving i form av foredrag, kurs og konferanser for de frivillige psykologene. Dette har vært nyttig for å beholde kontinuitet og motivasjonen til de frivillige psykologene. Faglig veiledning ble gitt underveis av en referansegruppe bestående av prosjektets frivillige forskere. Veiledning ble gitt to-tre ganger i semesteret til de frivillige som ledet samtalegruppene. I tillegg den ordinære veiledningen har frivillige blant annet deltatt på et kurs i regi av UDI om det norske asylsystemet og mottaksapparatet i september Dette var svært nyttig og ga god innsikt i hvordan asylsystemet er bygget opp og fungerer. Som en del av veiledningen i oktober 2016 deltok frivillige på foredrag av psykolog Kirsti MacDonald Jareg. Foredraget hadde tittelen 'Utfordringer ved bruk av tolk i psykisk helsevern', og viste seg svært nyttig for de frivillige i prosjektet da det var begrensede erfaringer med bruk av tolk. I februar 2017 deltok frivillige på Røde Kors' eget temakurs om migrasjon. Prosjektleder og de frivillige deltok også på heldags fordypningskurs i interkulturell kommunikasjon med fokus på arbeid med 11

12 asylsøkere og flyktninger ved Regionsenter for barn og unges psykiske helse Øst og Sør. Leder for studiet er Leoul Mekonen. Prosjektet mottok i 2016 en privat donasjon på kr ,- og dette ble brukt til å melde alle de som hadde anledning på Modum Bad-konferansen "I møte med flyktninger i oktober Samtlige bortsett fra to stk. deltok på konferansen, inkludert prosjektleder og følgeforsker. Konferansen ga godt faglig utbytte med kunnskap vi både kjente oss igjen i fra prosjektet og ny kunnskap vi tok med oss videre. Gjennom ordinære veiledninger samt disse to ekstra arrangementene med faglig påfyll, opplevde vi at alle fortsatt var engasjerte og hang med på tross av at vi kun hadde én samtalegruppe høsten c) Endringer i prosjektet sammenlignet med opprinnelig prosjektplan Prosjektet har blitt gjennomført i tråd med opprinnelig prosjektplan. Det har blitt gjort noen nødvendige justeringer basert på erfaringer underveis i prosjektperioden. Disse oppsummeres i det følgende: Det ble startet opp flere grupper enn planlagt grunnet stor pågang av frivillige Det ble etablert en referansegruppe - en ekspert- og veiledningsgruppe, grunnet stor pågang av frivillige og svært kvalifiserte søkere til prosjektet Erfaringsrapporter fra tidligere grupper med konkrete forslag til tema for samtalegrupper, tilnærming og metoder ble gitt til nye frivillige som en slags veileder. Prosjektet ble kun utvidet til et ekstra asylmottak (Ila integreringsmottak) Prosjektet ble ikke kjent med nye metode for gruppebehandling, men tok etterhvert i bruk ulike psykologiske metoder slik som ikke-verbale metoder da vi erfarte at dette fungerte godt. Prosjektet ble overført til Oslo Røde Kors i siste periode av prosjektet Ansatte ved mottakene har vært mindre involvert i erfaringsdeling og utviklingen av prosjektet enn opprinnelig tiltenkt. Overføring av prosjekt Våren 2017 ble det besluttet at prosjektet skulle overføres fra Norges Røde Kors til Oslo Røde Kors i prosjektets siste fase. Ettersom samtalegruppene ble ledet av frivillige og i stor grad var basert på de frivilliges profesjonskompetanse, besluttet man at det mest naturlige var å overføre prosjektet til Oslo Røde Kors. Prosjektet ble formelt overført til Oslo Røde Kors 1. mai Samme måned ble det også ansatt en vikar ut prosjektperioden fordi daværende prosjektleder gikk ut i fødselspermisjon. Kap. 3. Resultater og resultatvurdering Prosjektets hovedmål har vært å styrke asylsøkere og flyktningers psykiske helse samt høste nye erfaringer og overførbar kunnskap. Det har prosjektet lykkes med. Til sammen har 21 frivillige vært tilknyttet prosjektet og 13 samtalegrupper har blitt gjennomført i løpet av tre år. Antall deltakere prosjektet har nådd ut til er estimert til 150 stk. Røde Kors har opparbeidet ulike erfaringer og overførbar kunnskap om gråsoner og områder vi i utgangspunktet visste for lite om. I det følgende oppsummerer vi punktvis sentrale erfaringer vi mener det er grunn til å trekke frem fra prosjektet. 12

13 3.1. Kulturforskjeller i oppfatning av gruppesamtaler Samtalegruppene ble møtt med både skepsis og åpenhet blant beboerne. Beboerne var skeptiske til at samtalegrupper var løsningen på deres problemer fordi de selv kunne ha andre oppfatninger om hva problemene og løsningene var. Beboerne var ikke vant til å snakke om problemene sine med hverken psykologer eller i grupper og mange kjente ikke til gruppesamtaler som en helsefremmende metode fra sine respektive hjemland. Noen opplevde også stigma knyttet til det å skulle ha en samtale med en psykolog Fysiske forhold påvirker psykisk helse Beboerne hadde mye fokus på å forbedre omgivelsene og boforholdene på asylmottaket og ville først og fremst ha hjelp til praktiske ting. De ønsket seg for eksempel en fungerende vaskemaskin, tilgang til internett, time hos fastlege eller tannlege, penger til offentlig transport og tykke rullegardiner til den lyse, norske sommernatta. Langsiktige løsninger for dem og hva de trengte hjelp til var å få seg en jobb for å fylle hverdagen med meningsfull aktivitet, fortgang i asylprosessen og muligheten til en trygg og mer selvstendig tilværelse enn det mottaket ga dem. Forventninger og strukturer i samtalegruppene måtte korrigeres underveis ettersom ønskene og mulighetene var sprikende. Det var veldig viktig å ha forsamtaler med beboerne før oppstart av samtalegruppene for å sikre at deltakerne hadde forstått hva de hadde blitt med på og at våre begrensninger var klargjort. Erfaringene våre tilsier at det ikke må tas for gitt at beboerne ville ha hjelp fra psykologene. Psykisk helse eksisterer ikke alene, men har en sterk sammenheng med ytre omgivelser og den prekære livssituasjon til asylsøkere, som preges av usikkerhet og passivitet. Selv om gruppesamtalene ikke hjalp asylsøkerne med de praktiske utfordringene de møtte på asylmottakene, uttrykte deltakerne at samtalegruppene var nyttige likevel. Etter hvert som tilliten innad i gruppene ble bygget, ble også samtalene og utfallet av samtalegruppene forsterket. Flere av beboerne fortalte at det var godt å bli sett og lyttet til og at dette i seg selv var svært verdifullt for dem. Noen takket psykologene for at de lyttet til beboerne og brydde seg om hvordan de hadde det Behov for tydelig rolleavklaring Ethvert pilotprosjekt vil bære preg av at veien blir til mens man går. Underveis i prosjektperioden ble de frivillige psykologene bevisste på hva som fungerte bra og hva som fungerte mindre bra. I begynnelsen kom ikke hensikten med gruppene tydelig frem og hva funksjonen til de frivillige psykologene var. Vi erfarte at det var nødvendig å tydeliggjøre rollen til de frivillige psykologene og at forsamtalene og den første samtalegruppen ble viktig for dette; å tydeliggjøre hensikten med gruppene. Det var samtidig viktig å tilpasse seg hver gruppe gjennom å lytte til beboerne og deres behov og hva de ønsket å få ut av samtalegruppene. For eksempel ble det å bestemme tema sammen med beboerne og høre hvilke interesser som eksisterte blant beboerne i gruppa viktig. Å lykkes med en samtalegruppe handlet mye om godt og tydelig forarbeid og gjensidig forståelse for at beboerne kunne få noe positivt og nyttig ut av samtalene med beboerne. 13

14 3.4. Tolkens viktige rolle En annen erfaring er viktigheten av å bruke tolk i gruppene. Opplæring i bruken av og samarbeid med tolk i løpet av prosjektperioden viste seg å være svært nyttig. Mange av de frivillige psykologene hadde stor verdi av foredraget som ble holdt for dem om "utfordringer i bruk av tolketjenester". Det ble viktig å forberede tolken i forkant av samtalegruppene ved å sende tydelig informasjon om prosjektet i tillegg til å ha en forberedende halvtime gruppene startet. Dette fungerte godt og tolken fikk muligheten til å bli litt kjent med samtalegruppene, mottaket og prosjektet Samtalegrupper omtalt som kurs Høsten 2017 ble samtalegruppene justert med små grep. I samråd med referansegruppa og følgeforsker ble samtalegruppene omtalt som «kurs» på informasjonsmøtene til beboerne på mottakene. Dette ble gjort for å tydeliggjøre rammene og fordi vi håpet på at det ville føre til at beboerne opplevde en lavere terskel for å melde seg opp til et kurs. Da vi opplevde at vi slik kunne unngå et uttalt stigma fra enkelte beboere knyttet til å ha en samtale med psykolog. Erfaringene våre er at dette fungerte etter sin hensikt og at færre var mindre skeptiske til å melde seg på et "kurs" enn på en samtalegruppe Frivillighet som bærebjelke Frivilligheten blir ofte verdsatt fordi mennesker bruker av sin tid og kompetanse for å hjelpe andre mennesker. Dette prosjektet var ingen unntak. Beboerne uttrykte at de satte pris på at psykologene var tilstede for dem og at de var der på frivillig basis. Også psykologene fortalte at frivilligheten var en stor motivasjon til å bidra inn i prosjektet, i tillegg til å kunne bidra med deres faglige kompetanse som psykologer. Hjelpelysten var svært tilstedeværende selv om hjelpemulighetene var begrenset De frivilliges faglige profil Et spørsmål som ble tatt opp flere ganger i løpet av prosjektperioden var om det nødvendigvis måtte være frivillige psykologer som ledet samtalegruppene. Vi har konkludert med at det har vært en stor fordel at de frivillige var psykologer med sin faglige og brede kompetanse. Likevel kan også andre helsefaglige yrkesgrupper bidra inn i prosjektet, og kanskje en kombinasjon av flere helsefaglige grupper kan fungere. God veiledning, tilpasningsdyktighet, faglig kompetanse, forsamtaler og det å bygge opp tillit er gode nøkkelord for å lykkes med samtalegrupper i mottak. [7] Kap. 4 Oppsummering / Konklusjon / Videre planer 4.1. Psykisk helse er direkte knyttet til fysiske boforhold i mottak En hovedkonklusjon fra prosjektet er at psykisk helse for beboere på asylmottak er direkte knyttet til deres fysiske boforhold, levekår og sosiale liv. Samtalene med beboerne på asylmottak i dette prosjektet har gitt oss en viktig påminnelse om at psykisk helse ikke er noe som eksisterer i isolasjon og at usikkerheten som implisitt ligger hos mange på et asylmottak ikke lar seg «snakke bort». Asylsøkerne trakk klare linjer mellom praktiske og fysiske utfordringer som en klar negativ innvirkning på deres psykiske helse. Dette kunne være de 14

15 praktiske problemene knyttet til å for eksempel ikke ha råd til offentlig transport eller å ikke ha en fungerende vaskemaskin. Usikkerheten knyttet til asylprosessen og den mentale bagasjen som den enkelte bærer med seg kan vi ikke endre på, men de praktiske og den psykiske oppfølgingen lokalt i mottaket bør gjøres noe med på nasjonalt nivå. For Røde Kors har det blitt enda tydeligere at det er behov for en minimumsstandard for asylmottak i Norge og en uavhengig tilsynsordning av dette. Både fysisk og psykisk helsehjelp bør være tilgjengelig. De som jobber på mottakene bør få opplæring i psykisk helse. Psykologisk og sosialfaglig kunnskap er svært nyttige verktøy for hvordan tenke og organisere et mottak hvor helse og aktivitet blir prioritert. Psykologisk kunnskap både før og nå understreker at forhold både før, under, men etter krig og flukt er svært viktige for den den psykiske helsen. Det viser seg at det kan være svært definerende for den enkelte hvordan asylsøkere blir mottatt i mottakerlandet og at dette ofte kan ha en større innvirkning på den psykiske helsen enn hva vårt prosjekt tok utgangspunkt i Samtalegrupper kan ha en positiv effekt Et annet viktig funn vi har fått bekreftet er at samtalegrupper kan ha en positiv effekt på deltakerne når de er organisert i en lavterskelkontekst, basert på gjensidig tillit og stabilitet. Sjansen er da mindre for at den oppleves som stigmatiserende. Klar ledelse og spilleregler innad i gruppene bidro til en positiv respons fra deltakerne der de opplevde å bli hørt, sett og anerkjent. Det er imidlertid viktig at det er avklart på forhånd hva samtalegruppene skal handle om, at innholdet underveis er klart og gjensidig oppfattet og forstått av den enkelte deltaker. Bare det i seg selv var med på å øke trivsel og minske belastningene mange hadde med seg inn. Noen av gruppene har fungert bedre enn andre, og dette hadde mye med gruppesammensetning og gruppedynamikk å gjøre. Det handler imidlertid også om tillit innad i gruppen, fleksibilitet, tilpasningsdyktighet i gruppen og strukturen i samtalene Verktøy og metoder må tilpasses mangfoldet på et mottak En tredje konklusjon fra rapporten er at vår problem- og løsningsforståelse rundt psykisk helsetematikk på mottak ikke alltid er i overenstemmelse med den som asylsøkere selv sitter med. Hovedmålet til prosjektet var å bidra til å styrke beboernes psykiske helse, forebygge forverring av psykisk sykdom og fange opp mennesker med behov for spesielle individuelle tiltak. I møte med asylsøkere møter vi et mangfold av mennesker som ikke automatisk verdsetter eller ser nytteverdien i de metodene og tilnærmingene som frivillige psykologer kan tilby. Prosjektet har vært en viktig påminnelse om at både organisasjoner og myndigheter må tilpasse sine intensjoner og hensikter til det mangfoldet som eksisterer på et mottak. Det er viktig å anerkjenne at våre verktøy og tilnærminger ofte er svært kulturelt betinget. Dette er i seg selv avgjørende faktorer for å oppleve mer grunnleggende livskvalitet og ikke minst verdighet gjennom å bli sett og hørt på en seriøs, utviklende og oppriktig måte Overføringsverdi til andre prosjekter og aktiviteter Røde Kors jobber nå med å forankre prosjektets erfaringer og dets overføringsverdi til andre aktiviteter innad i organisasjonen. En umiddelbar forlengelse av prosjektet vil ikke la seg gjøre, hovedsakelig grunnet manglende finansiering. Erfaringene fra prosjektet vil være med på å forme Røde Kors sitt brede spekter av aktiviteter på migrasjonsfeltet og kanskje inspirere til 15

16 oppstart av lignende grupper i andre aktiviteter, eksempelvis aktiviteter for unge enslige asylsøkere og flyktninger og mennesker utsatt for menneskehandel. De frivillige psykologene har sagt seg villige til å bistå med veiledning og dele av sine erfaringer om det skulle bli aktuelt å starte opp samtalegrupper i fremtiden. 16

17 Referanser/litteratur [1] Leder i NAKMI Bernadette Kumar i Dagbladet: Se også Andrews, Anvik og Solstad (2014) «MENS DE VENTER Hverdagsliv i asylmottak», NFrapport nr.1/2014 (Nordlandsforskning), s [2] Ibid., se også NOU 2011:10 «I velferdsstatens venterom», se også Helsesenteret for papirløse migranter «Årsrapport [3] det skjulte helsebehovet», se også NKVTS i [4] NRK Ytring : «Bør asylsøkeres psykiske helse undersøkes?», [5] Fafo-rapport ved Weiss, Djuve, Hamelink og Zhang (2017:8) [6] n%20og%20unge,%20bupp%20moss [7] Sluttrapport for Røde Kors-prosjektet Samtalegrupper i mottak ved Buvik og Hansen (2017). [8] [9] paa_dikemark_asylmottak Vedlegg 1. Erfaringsrapport samtalegrupper i mottak, Kristin Buvik (følgeforsker) og Marianne Bang Hansen (prosjektets referansegruppe) 2. Intervjuguide til forsamtaler 3. Erfaringsrapport somalisk gruppe vår Oppsummeringsnotat erfaringsrapporter 2016 Annet Prosjektet har vært omtalt i media to ganger; i Budstikka i 2015 og i Røde Kors Magasinet i Sistnevnte ble også publisert på Røde Kors sine hjemmesider. Prosjektet er også skrevet om i Tidsskrift for norsk psykologforening [8] og i Norsk sosiologisk tidsskrift. [9] 17

18 Vedlegg 1 Samtalegrupper i mottak erfaringsrapport 1 Kristin Buvik og Marianne Bang Hansen Samtalegrupper i mottak er et treårig pilotprosjekt fra 2015 til 2017, finansiert av Extrastiftelsen. Det er organisert med prosjektleder fra Norges Røde Kors og en referansegruppe med deltakere fra relevante fagmiljø. Referansegruppen har kvalitetssikret prosessene og bistått med veiledning og fagutvikling. I praksis gikk tiltaket ut på at frivillige psykologer har gjennomført gruppesamtaler med beboere på asylmottak. Hensikten med samtalene var å skape en trygg og god møteplass hvor beboerne kunne få pusterom og oppleve fellesskap, samt snakke om erfaringer knyttet til det å være på flukt. Temaene for samtalene var for eksempel søvn, stress, identitet, mestring, følelser, kulturforskjeller og integrering. Høsten 2015 gikk 13 frivillige psykologer inn i prosjektet. Flere av psykologene hadde tidligere erfaring med gruppeterapi eller fra arbeid med innvandrere eller flyktninger. Prosjektleder og ansatte ved mottaket informerte beboerne om tiltaket. Ved hjelp av ansatte på mottakene ble det opprettet samtalegrupper ut fra beboernes etterspørsel og språktilhørighet. Ansatte på mottakene har hatt ansvar for å minne beboerne om samtalegruppene, handle inn kaffe og snacks, samt tilrettelegging av rom. Samtalegruppene startet opp på Dikemark asylmottak høsten Det første halvåret ble det gjennomført fire grupper; en for arabiskspråklige, en tigrinjaspråklig, en somalispråklig og en for ungdommer som snakket norsk. Det ble totalt gjennomført ni gruppesamlinger på Dikemark i perioden Våren 2017 ble tilbudet utvidet og to samtalegrupper ble gjennomført ved Ila integreringsmottak i Oslo. Gruppene møttes hver annen uke. Vanligvis deltok rundt seks deltakere på hvert gruppemøte. 1 Deler av teksten er basert på: Buvik, K. og Baklien, B. Idealer og realiteter på Dikemark asylmottak. Norsk sosiologisk tidsskrift, 2017 (5)

19 Rammene rundt prosjektet Rammebetingelsene påvirker handlingsrommet for alle som deltar. Bygningene og samtalerommene har institusjonspreg med neonlys, dårlig vedlikeholdte rom og nedslitte møbler. De fysiske omstendighetene på mottakene innbyr ikke til fortrolig samtale. Ved det ene mottaket ble samtalegruppene ofte avbrutt av at andre kom inn i rommet eller av støy og forstyrrelser fra gangen utenfor. De beboerne som var interessert i å delta ble invitert til individuelle forsamtaler før oppstart av gruppene. Hensikten var å gi dem informasjon om tilbudet samt vurdere om beboeren ville passe inn i en gruppesetting. Psykologene vurderte enkelte beboere til å ha behov for mer oppfølging enn det gruppene ga rom for. Disse fikk tilbud om individuelle samtaler eller de ble hjulpet videre til offentlige helsetjenester. Forsamtalene ble vurdert som nødvendig for å kunne sette sammen grupper med deltagere som ønsket og kunne nyttiggjøre seg gruppen. Erfaringene fra prosjektet viste at hvem og hvor mange som kom til hver gruppesamling var svært ustabilt uavhengig av om individuell samtale var gjennomført på forhånd. Noen deltok i gruppene bare en gang, andre et par ganger, mens noen få kom på samtlige samlinger. Det kom ofte nye beboere til hver samling. Denne ustabiliteten innebar at det ikke ble praktisk mulig å gjennomføre individuelle forsamtaler med alle deltakerne. Informasjonskanalene på asylmottakene var uklare og til dels fraværende. Forskjellig språk, ulike døgnrytmer og mangel på felles møteplasser gjorde det vanskelig å formidle informasjon på mottaket. Både på Dikemark og Ila var oppslagstavla stedet for å gi informasjon til beboerne. Det har vært ulike praksiser for hvordan beboerne har fått informasjon om tiltaket og hvordan de har blitt invitert til å delta. Det var tolk tilstede i samtalegruppene. Erfaringene med bruk av tolk i gruppesamtalene har vært varierte. Innledningsvis erfarte flere av psykologene problemer enten ved at tolken kom for sent eller ved at tolken gikk ut av sin profesjonelle rolle ved å involvere sin egen stemme i samtalene eller ved å forlate rommet for å be sammen med beboerne. Underveis i forløpet fikk psykologene veiledning i bruk av tolk. Dette bidro til å øke bevisstheten om hvilke krav som kan 19

20 stilles til tolkene og hva profesjonell tolking innebærer. I flere av gruppene var det gode erfaringer med bruk av tolk, spesielt når det ble tid til en innledende samtale med tolken før gruppen startet og en oppsummering i etterkant. Det kan være krevende å bruke tolk i gruppesamtaler, spesielt om samtaler der begreper som for eksempel «mestring» og «stabilisering» er sentrale. Det er uklarhet i språklig og kulturell tolkning av slike begreper. Erfaringer langs fire dimensjoner Pilotprosjektet har høstet en rekke erfaringer. En forsker har fulgt prosessen og implementeringen av tiltaket tett. Hensikten har ikke vært å måle eventuelle effekter av tiltaket, men å oppsummere hva som har fungert godt eller mindre godt, samt å synliggjøre overførbar kunnskap. Erfaringene fra prosjektet oppsummeres langs fire dimensjoner. 1. Problemforståelse Prosjektskissa tok utgangspunkt i en forståelse av flyktninger som en gruppe mennesker med traumeerfaringer som kunne ha medført utvikling av psykiske plager. Det ble vist til forskning som bekrefter at flyktninger kan slite med tunge opplevelser både fra situasjonen i hjemlandet og fra flukten. Rekruttering av profesjonsutdannede psykologer illustrerer tanken om at beboerne hadde behov for noe mer enn tradisjonelle frivillige fra Røde Kors. Psykologene sto relativt fritt i utarbeidelsen av innholdet i samtalegruppene, og det ble blant annet lagt vekt på å styrke beboernes evner til å mestre hverdagen. I dette lå det en forståelse av at beboerne ikke mestret hverdagen. Psykologene tok utgangspunkt i egen fagbakgrunn når de møtte beboerne på mottaket. De hadde fokus på beboernes indre problemer som for eksempel stress, uro, angst, depresjon og apati. Denne problemforståelsen samsvarte ikke alltid med beboernes opplevelse. Beboerne på mottakene plasserte en god del av problemene sine i de ytre omgivelsene. De hadde bygget opp mye frustrasjon over forholdene på mottaket. Beboerne fortalte om skitne og ødelagte madrasser, dårlig standard og hygiene, mye søppel og rot, samt ødelagte gjenstander. Sitatet nedenfor er illustrerende for noe av det mange beboere uttrykte: 20

21 Vi lever i et fengsel. Vaskemaskinen er ødelagt, vi har ikke TV, vi har ikke råd til en bussbillett for å komme oss vekk fra dette forferdelige stedet. I tillegg til de praktiske og materielle problemene, fortalte beboerne at de manglet helsetilbud, de kunne ikke språket, de følte seg isolert og de savnet familien. Beboerne knyttet også problemene til somatisk sykdom, de hadde tannverk, vondt i magen eller i hodet. Enkelte var engstelige for at de led av alvorlig sykdom. De manglet forutsigbarhet og informasjon om fremtiden. Verst av alt var den tilsynelatende evige ventingen på svaret på søknaden om oppholdstillatelse. Ventetiden opplevdes som endeløs. Erfaringene fra prosjektet viser at psykologene kom inn med en individorientert forståelse der de ville snakke om individuelle problemer. For å sette det på spissen: psykologene ville inn på mottakene for å hjelpe beboerne med problemene, mens beboerne vil ut av mottaket for å få jobb, leilighet og venner. I enkelte av samtalegruppene ble det likevel gode rom for samtaler, og flere av psykologene endret problemforståelsen underveis i pilotperioden. En av dem sa: Svaret er ikke nødvendigvis terapi og behandling. Det er de strukturelle tingene som må på plass. Verdighet. Identitet. Jobb. Forutsigbarhet. Trygghet. Og når dette er på plass, kan man se på hvilke problemer som er igjen. For mange flyktninger vil problemene bli borte når det andre faller på plass. Når problemforståelsen var ulik, ble også oppfatning av løsningen ulik. Utgangspunktet for prosjektet var at mange av beboerne hadde vært utsatt for potensielt traumatiske hendelser og at de levde i en situasjon preget av usikkerhet og stress. Slike hendelser kan innebære en trussel mot liv eller fysisk og psykisk integritet hos seg selv eller andre. I krig og flukt er det mange slike hendelser. 2. Løsningsforståelse Prosjektets løsning var samtalegrupper. Løsningsforståelsen ble preget av snakkekuren som er tungt forankret i en europeisk kultur. Tanken var at psykiske lidelser kan kureres via ord og samtale. Psykologene kom inn i prosjektet med en forventning om at det skulle hjelpe å snakke om problemene. Å snakke om problemene i denne sammenheng betyr hjelp til å forstå at reaksjoner etter alvorlige hendelser kan være følelsesmessige, kognitive og påvirke vår atferd. Det kan bety å bli skvetten og på vakt, 21