Særaldersgrenser, forskningsrapporter fra Fafo, SSB og AFI

Transkript

1 Unio Fornyings- og administrasjonsdepartementet Postboks 8004 Dep 0030 OSLO Norge Vår saksbehandler: Kopi til Vår dato Erik Orskaug Vår referanse 2007/00043 Deres referanse Særaldersgrenser, forskningsrapporter fra Fafo, SSB og AFI Vi viser til Fornyings- og administrasjonsdepartementets innbydelse til høring i forbindelse med rapportene " Slitne kvinner og farlige menn - om grunnlaget for særaldersgrenser i Norge" fra Fafo, "Særaldersgrenser og virksomhetens handlingsrom " fra AFI og " Tilpasning i arbeidsmarkedet av personer i yrker med tidligpensjon " fra SSB. Innledning Unio vil først peke på at det i organisasjonenes felles brev av 20. juni 2007 til FAD ble understreket at utgangspunktet for vurderingen av særaldersgrensene og det videre arbeidet må være nåværende system med særaldersgrenser hvor den enkelte stillangs aldersgrense bestemmes etter kriteriene "belastning" og "forsvarlig utføring av jenesten", jf aldersgrenseloven 2. Organisasjonene var uenig i at utgangspunktet for forskningsinstitusjonenes oppdrag skulle være at "arbeidets art og risiko, og ikke en bestemt alder, skal avgjøre behovet for tidligpensjonering. " I FADs brev til organisasjonene datert 6. juli 2007 uttrykte statsråd Heidi Grande Røys at hun ikke så stor motsetning mellom disse formuleringene, men at brevet av 20. juni 2007 skulle ettersendes forskningsinstitusjonene. Unio forstår dette slik at når det vises til at "arbeidets art og risiko, og ikke en bestemt alder, skal avgjøre behovet for tidligpensjonering ", skal dette forstås slik at det med "arbeidets art" for eksempel menes arbeid som etter sin art er belastende. Vi vil bemerke at det ville vært enklere å beholde de innarbeidede begrepene. Unio vil videre peke på at Fafo i rapportens kapittel 5 går utover det mandat de fikk og som hovedorganisasjonene har tilsluttet seg. Emnene som tas opp her er en del av forhandlinger i inneværende års og neste års tariffoppgjør. Vi kommenterer derfor ikke dette kapittelet i forliggende høring annet enn å uttrykke skuffelse over at Fafo i denne sammenheng ikke har gjort noen som helst vurderinger av de arbeidsrettslige sidene ved særaldersgrensene og grunnlovsvernet.

2 2 Unio har tidligere uttalt at vi i utgangspunktet ikke ser noe behov for å gjennomgå særaldersgrensene for våre medlemsgrupper. Behovet for særaldersgrensene og 85-årsregelen for våre grupper er like stort i dag som den gang de ble opprettet. For de av våre medlemmer som har en særaldersgrense med bakgrunn i aldersgrenselovens bestemmelser om "fysisk og psykisk belastning", mener vi at disse gruppene i minst like stor grad i dag har en tjeneste som medfører uvanlig fysisk eller psykisk belastning slik at de normalt ikke makter å skjøtte arbeidet forsvarlig ut over hva dagens regler tilsier. På samme måte mener vi for de av våre medlemmer som har en særaldersgrense med bakgrunn i aldersgrenselovens bestemmelser om "forsvarlig utføring av tjenesten" at disse gruppene i minst like stor grad i dag har en tjeneste hvor det stilles spesielle krav til fysiske eller psykiske egenskaper, som normalt blir svekket så tidlig at en forsvarlig utføring av tjenesten tilsier en opprettholdelse av dagens regler. Unio har følgende grupper med særaldersgrenser: Politibetjent, politiførstebetjent og politioverbetjent, 60 eller 63 år avhengig av stillingskode (lensmann/politi) Sykepleier, spesialsykepleier, helsesøster, fysioterapeut, arrestforvarer, lærer i ferdighetsfag på Politihøyskolen, statsmeteorolog, kroppsøvingslærer, aktivitetsfag på Idrettshøgskolen, 65 år 0 summerin Unio mener at det er belegg i forskningsrapportene fra Fafo, SSB og AFI for at våre grupper med særaldersgrenser, herunder 85-årsregelen, i minst like stor grad har behov for dette i dag som da de ble opprettet. Selv om forskningsrapportene bare omtaler sykepleiere og politi for våre grupper med særaldersgrense, mener vi at mange av de samme argumentene kan brukes for våre andre grupper med særaldersgrense. For eksempel er fysioterapeutene en stor gruppe med særaldersgrense 65 år som ikke er særskilt omtalt i papportene. Fysioterapeuter er utsatt for store sysiske belastninger i yrke og kravene til god fysikk er store. Generelt vil vi påpeke at særaldersgrensene ikke i seg selv er til hinder for at arbeidstakere kan stå i arbeid ut over særaldersgrnesen. Systemet med særaldersgrneser vikrer heller ikke aldersdiskriminerende og fører ikke til utstøting fra arbeidslivet. 85-årsregelen er en svært viktig fleksibel del av pensjoneringsordningen for de med særaldersgrnese. I vikreårene kan de som fyller vilkårene velge å gå av med pensjon eller fortsette i full eller redusert stilling. Unio vil også sterkt påpeke at AFP ikke er et likeverdig pensjonstilbud for de med særaldersgrense 65 år. Både inngangsvilkårene til AFP og pensjonsberegningen er langt strengere i AFP- ordningen enn i tjenestepensjonsordningen. For Unios to store grupper med særaldersgrenser, sykepleiere og politi, kan forskningsresultatene kort oppsummeres slik:

3 3 Sykepleiere med særaldersgrense har særlig store belastninger både av fysisk og psykisk art. En av fire sykepleiere føler seg fysisk utmattet daglig eller flere ganger i uken. En av fem opplever vold eller trusler om vold. Syv av ti må i høy eller meget høy grad forholde seg til sterke følelser som sorg, sinne og frustrasjon hos pasienter og pårørende. Den forventede pensjonsalderen for sykepleiere er 60 år. Mange sykepleiere går over på attføring eller uførepensjon før fylte 62 år. Hele 85 pst av sykepleierne med særaldersgrense har sluttet ved fylte 65 år. Svært få arbeider etter å ha gått av med tjenestepensjon. Nesten like mange sykepleiere som flygere og yrkessjåfører (henholdsvis 68 pst og 73 pst) har arbeid som medfører fare for eget eller andres liv i halvparten av arbeidstiden. Tilrettelegging av arbeidet for eldre sykepleiere er vanskelig i helsesektoren, og gjøres i liten grad. Rapportene går ikke inn på de endringene som har skjedd i politietaten og yrkesrollen siden særaldersgrensene ble fastsatt, og konsekvensene av disse endringene er derfor heller ikke drøftet. Tilrettelegging med skjermede eller tilpassede arbeidsplasser er vanskelig for polititjenestemenn som ikke kan utføre operativt arbeid. Det statistiske grunnlaget for å vurdere forholdene for polititjenestemenn er for dårlig i disse rapportene. Det er derfor vist til annen forskning som etter Unios mening dokumenterer behovet for særaldersgrensene i politiet Vold mot polititjenestemenn, trusler, hindring og forulemping av offentlige tjenestemenn har hatt en stor økning fra 1999 til Rogalandsforskning (2003) dokumenterte at 61 pst av de politiutdannende har opplevd å bli utsatt for trusler om vold det siste året. Rapportene drøfter ikke den meget urimelige forskjellen i særaldersgrenser for polititjenestemenn ansatte ved lensmannskontorene og politistasjoner. Systemet med særaldersgrenser er i seg selv ikke til hinder for at arbeidstakere kan stå i arbeid utover særaldersgrensen. Systemet med særaldersgrenser virker ikke diskriminerende og fører ikke til utstøting fra arbeidslivet. Vi gir i det følgende utdypende vurderinger for sykepleiere og polititjenestemenn, og vil framheve at disse i stor grad også har relevans for andre grupper med særaldersgrenser. Unio - Stortingsgt.2, 0158 Oslo. - Tel:

4 4 Nærmere om særalders rensen for s ke leiere Sykepleiernes særaldersgrense er fastsatt etter faktisk belastning i stillingen. Det er ingen særaldersgrense knyttet til sykepleieryrket generelt. Når det er tvil om stillingen medfører særlig belastning avgjøres dette i det enkelte tilfellet av styret for pensjonsordningen. Særaldersgrensene for sykepleiere ble undergitt en nøye gjennomgang i forbindelse med forskrift om aldersgrenser for sykepleiere som trådte i kraft 1. februar Særaldersgrensene ble da knyttet opp til hvilket arbeid sykepleierne faktisk utfører. Man gikk således bort fra en ren kobling til sykepleieryrket. Det følger av forskriften at det kun er de sykepleiere som har regelmessig fysisk kontakt med pasienter eller klienter i mer enn 50 pst av stillingen, og/eller sykepleiere som jobber turnus som har særaldersgrense på 65 år. Øvrige sykepleiere i overordnede, administrative eller undervisningsstillinger har en aldersgrense på 70 år. Det foretas en konkret vurdering av stillingen. I tvilstilfeller fastsetter styret for pensjonsordningen aldersgrensen for enkeltmedlemmer. Det er således uriktig for sykepleiernes vedkommende at særaldersgrensene skjærer alle yrkesutøvere i en stilling eller et yrke over en kam, slik det til tider hevdes. Sykepleieres særaldersgrense er knyttet opp til aldersgrenseloven 2 alternativ a som åpner for lavere aldersgrense enn 70 år når arbeidet "medfører uvanlig fysisk eller psykisk belastning " slik at man ikke kan skjøtte arbeidet forsvarlig frem til fylte 70 år. Lovens 2 alternativ b gir samme mulighet for arbeid som stiller "spesielle krav til fysiske eller psykiske egenskaper, som normalt blir svekket før fylte 70 år". Unio vil understreke at sykepleieres arbeid passer både under lovens 2 alternativ a og b. Det er betenkelig ut fra et likestillingsperspektiv at arbeid i alle store kvinnedominerte yrkesgrupper er definert under alternativet "belastende arbeid", mens de mannsdominerte yrkesgruppene har arbeid som er definert slik at de krever "spesielle fysiske eller psykiske egenskaper". Den siste kategorien arbeid har til dels langt lavere særaldersgrense. Forskningsresultatene viser at det også i fremtiden er behov for særaldersgrense for sykepleiere. Myndighetene må vurdere å sette særaldersgrensen ned slik at den nærmer seg reell avgangsalder. Sykepleiere i stillinger med fysisk kontakt med pasienter mer enn 50 pst av tiden og/eller som arbeider i turnus (dvs. de med særaldersgrense) har et arbeid med uvanlige fysiske og psykiske belastninger, dvs. lovens 2 alternativ a. Imidlertid stiller arbeidets art også spesielle krav til årvåkenhet, sikkerhet og nøyaktighet, det er nødvendig for å sikre forsvarlig pasientbehandling. Med andre ord spesielle krav til fysiske eller psykiske egenskaper jf lovens 2 alternativ b. Av Fafos rapport (s. 28) fremgår det at 68 pst av alle sykepleiere med særaldersgrense har stillinger der feil kan medføre fare for eget eller andres liv mer enn halvparten av arbeidstiden. Tilsvarende tall for flygere og yrkessjåfører er 73 pst. For politi, fengsel, brann og militæret er andelen 47 pst. Det kan derfor synes som noe tilfeldig at sykepleiere med særaldersgrense er plassert under alternativ a, når alternativ b passer i like stor grad. Generelt er imidlertid kvinnedominerte yrker plassert under lovens alternativ a, mens mannsdominerte yrker er plassert under alternativ b. Det kan synes som at menns arbeid generelt vurderes som mer farlig og risikofylt enn kvinners arbeid. Unio - Stortingsgt.2, 0158 Oslo. - Tel:

5 5 Unio vil påpeke at rapporten fra Fafo viser at sykepleiere med særaldersgrense har et særlig belastende arbeid (alt. a) og arbeidet krever særlige egenskaper (alt. b) for å hindre fare for liv og helse på linje med flygere og yrkessjåfører. Dette taler for at særaldersgrensen for sykepleiere skulle vært lavere. Unio slutter seg til hovedkonklusjonen i Fafo-rapporten som er gjengitt på s. 13: "Det er altså ikke slik at en sykepleier, fordi hun er sykepleier, er mer sliten eller ved dårlig helse enn en ansatt i et yrke uten særaldersgrense. Det er nettopp på grunn av den ekstra arbeidsbelastningen som krevende arbeidstidsordninger og tunge løft medfører at hun er mer utslitt enn andre i den norske arbeidsstyrken. " Fafo har sammenholdt forekomsten av enkeltbelastninger i de ulike yrkene og har funnet at de mest fysisk krevende yrkene er blant yrkene med særaldersgrenser. Fafo slår fast at vi finner de største andelene av personer med jobbrelaterte helseplager knyttet til muskel, ledd og skjelett innenfor de kvinnedominerte yrkene. Det vises til at kvinner generelt har høyere risiko for å få slike plager. Imidlertid refereres det til en STAMI-undersøkelse fra 2007 som har påvist at kvinner og menn som regel reagerer likt når de utsettes for samme type belastninger. Fafos kommentar til dette er at det forhold at kvinner oftere far belastningslidelser enn menn bl.a. kan skyldes ulike belastninger i arbeidssituasjonen. Dette understreker behovet for særaldersgrenser i tunge kvinneyrker. Fafo har funnet at 25 pst av sykepleierne er fysisk utmattet daglig eller ukentlig mot 15 pst av arbeidstakere i yrker uten særaldersgrenser. Det er påvist at 29 pst av sykepleierne oppgir smerter i nakke eller skuldre. Det er dessverre en stor svakhet ved Fafo-rapporten at den ikke skiller mellom sykepleiere i stillinger med særaldersgrense og sykepleiere uten særaldersgrenser. I Fafo rapporten skilles det kun mellom yrker med og uten særaldersgrenser. For sykepleierne blir dette feil i det kun de med pasientkontakt i mer enn 50 pst av arbeidstiden og/eller turnusarbeid har særaldersgrense. Når det gjelder risikoen for muskel- og skjelettlidelser fremgår det at sykepleierne som er med i denne delen av undersøkelsen bl.a. ikke har pasientkontakt, jobber normalarbeidstid og ikke i særlig grad opplever fysiske belastninger, se side Disse sykepleierne har ikke særaldersgrense og undersøkelsen har derfor liten relevans på dette punkt. Konklusjonen om at sykepleiere har noe mindre alvorlige muskel- og skjelettlidelser enn personer i yrker uten særaldersgrenser blir derfor helt feil. Bildet hadde vært svært annerledes dersom sykepleiere i aktiv pleie (mer enn 50 pst av arbeidstiden) og i turnus hadde vært undersøkt. En sykepleier i en administrativ stilling uten turnus har ikke et like belastende arbeid og har derfor heller ikke særaldersgrense. Fafo har dokumentert at arbeidstidsordninger utenom normalarbeidstid gir en betydelig høyere risiko for muskel- skjelettlidelser, det samme gjør fysiske belastninger i hverdagen. I tillegg fastslås at plagene naturlig nok øker med alderen. Tidspress og stressende arbeid øker risikoen for muskel-skjelettlidelser. Det bør være uomtvistet at sykepleiere med pasientkontakt i mer enn 50 pst av arbeidstiden og/eller i turnusarbeid, nettopp har slike arbeidsforhold.

6 6 Det fremkommer også av Fafo-rapporten at klientkontakt minsker faren for muskel- og skjelettlidelser. Til dette vil vi kommentere at det neppe gjelder pasientkontakt som innebærer trusler om vold, forskjellige utløp for sterke følelser som sorg, sinne osv. Når det gjelder slike psykiske belastninger dokumenterer Fafo at 20 pst av sykepleierne opplever vold eller trusler om vold månedlig eller oftere. Hele 72 pst av sykepleierne rapporterer at de i høy eller meget høy grad må forholde seg til sterke følelser som sorg, sinne og frustrasjon hos sine pasienter og pårørende. Andelen sykepleiere i stillinger der feil kan medføre fare for eget eller andres liv mer enn halvparten av arbeidstiden er på 68 pst. Til sammenligning er 73 pst av flygere og yrkessjåfører i samme stilling, mens kun 47 pst innen politi, fengsel, brann og militære er i tilsvarende stillinger. Kun 16 pst av den øvrige arbeidsstyrken rapporterer om tilsvarende konsekvenser av feil. Fafo konkluderer med at dette er en indikasjon på at disse yrkene stiller spesielle krav til fysisk og psykisk egnethet hos de ansatte og at det kan være en indikasjon på en uvanlig belastning. Arbeidstidsordningene fremholdes av Fafo som en risikofaktor for muskel- og skjelettlidelser. Nærmere 70 pst av sykepleierne arbeider i turnus, mot 20 pst i arbeidsstyrken for øvrig. I tillegg vil vi vise til forskning som dokumenterer at turnusarbeid, særlig nattarbeid, medfører økt risiko for mage- og tarmsykdommer. Det er påvist at turnusarbeidet kan være utløsende faktor på disse sykdommene, og at plagene øker med alderen, jf. Magnar Kleiven "Tåler vi turnus?" utgitt i november I boken til Kleiven er det også referert til forskning som viser sammenheng mellom skift- turnusarbeid og hjerte- og karsykdommer, søvnforstyrrelser og forplantningsskader herunder økt fare for abort og tidlig fødsel. Når det gjelder sammenhengen mellom brystkreft og skift/turnus arbeid viser vi til at International agency on research on cancer (IARC) per desember 2007 har klassifisert turnusarbeid/nattarbeid som kreftfremkallende. Forskningen klassifiseringen bygger på er referert i et av de mest prestisjetunge medisinske tidsskriftene Lancet Oncology utgitt i desember I AFI-rapporten er det sett på virksomhetenes handlingsrom for en alternativ arbeidsorganisering og personalpolitikk med et utvidet ansvar for hele yrkeskarrieren i belastende/årvåkenhetskrevende jobber. Tanken er å vurdere alternativer til særaldersgrensene. AFI har foretatt en undersøkelse av arbeidsforholdene og belastningen for sykepleiere ved et sykehjem og et sykehus. Det er opplyst at det på grunn av rammene for arbeidet ble for omfattende å foreta undersøkelser både ved et offentlig og et privat sykehus. Unio konstaterer med beklagelse at man da har valgt et privat sykehus. Det er relativt få private sykehus i Norge og det ville i utgangspunktet derfor vært mer naturlig å velge et offentlig sykehus der de fleste sykepleiere er ansatt. Resultatet er at forskningsresultatene blir så smale at de har liten relevans for foreliggende problemstilling. Forholdene som beskrives på det private sykehuset er så spesielle at en kun ut fra opplysningene i undersøkelsen har identifisert sykehuset. De beskrevne forholdene er: alle pleierne er sykepleiere, arbeidsoppgavene er spesialiserte på et veldefinert og avklaret tema, sykepleierne kan i stor grad planlegge vakten, ledelsen satser på faglig utvikling og etterutdanning, arbeidsplassen beskrives som attraktiv med gode arbeidsforhold bl. a. praktiseres ønsketurnus, kortere arbeidstid for eldre sykepleiere, god bemanning og det satses på fulle stillinger. En sykepleier beskriver det slik: "Det er et godt arbeidsmiljø, bedre bemanning enn i det offentlige, takknemlig pasientgruppe, alle pasientene har enerom, pårørende er inkludert som ressurs i behandlingssituasjonen, det er mye

7 7 fokus på kompetanseutvikling og opplæring slik at folkføler seg godt rustet til jobben. Når du går hjem er det noen som overtar jobben din. Vi har god lønn og særavtaler knyttet til redusert arbeidstid. Dessuten har vi fri jul og påske. " Dette er en situasjon som er langt fra virkeligheten for de aller, aller fleste sykepleiere både nå og i framtiden. Vi mener at denne undersøkelsen ikke er relevant ved vurderingen av behovet for særaldersgrenser. Undersøkelsen av arbeidsforholdene ved det kommunale sykehjemmet gir derimot et mer riktig inntrykk av situasjonen slik våre medlemmer beskriver virkeligheten. Vi siterer fra rapporten: "Sykepleierne på sykehjemmet erfagansvarlige, de fungerer som veiledere og har ansvar for medisiner, sårbehandling og samarbeid med lege...sykehjemmet har relativt lite fagfolk med tilsvarende kompetanse rundt seg og må ofte fatte beslutninger alene, noe som kan oppleves belastende. Det stilles store krav til årvåkenhet og sikkerhet for sykepleiere, særlig knyttet til medisiner og intravenøs behandling. Sykepleierne har opplevd en endring i sammensetningen av arbeidsoppgavene fordi gruppen eldre som kommer inn på sykehjem i dag, har dårligere helse enn tidligere. "Det er langt mer kompliserte og sammensatte sykdomsbilder nå "...man har et mer overordnet og helhetlig ansvar spesielt på kvelds - og nattevakter, samtidig som man i praksis utfører mange av de tradisjonelle arbeidsoppgavene som ligger i hjelpepleiernes stillingsinstruks. " Unio vil vise til at Norsk Sykepleierforbund i februar 2003 presenterte en rapport fra SINTEF Unimed "Kommunehelse jenesten - gamle og nye utfordringer", der det fremkom vesentlig dokumentasjon om pleie- og omsorgstjenesten. Av rapporten fremkom det at pasientene på sykehjem i snitt har 3,9 diagnoser i tillegg til et ukjent antall uspesifiserte diagnoser. 38 pst av pasientene på ordinære avdelinger var demente, dvs. sett bort fra lukkede avdelinger for demente. 31 pst hadde aktive psykiske lidelser, eksklusive skjermede avdelinger, 6 pst av disse hadde schizofreni og/eller andre psykotiske lidelser. Hele 82 pst av pasientene hadde psykiske eller sosiale lidelser i vid forstand. Med hensyn til kvaliteten i tjenesten vurderte 77 pst av sykepleierne at ivaretakelsen av pasientens behov til tider var uforsvarlig. SINTEF Unimed forklarte årsakene til nedsatt kvalitet med for liten tid til pasientene, for lav grunnbemanning på kveld/helg, for stor andel ufaglærte på kveld/helg og for liten andel sykepleiere. I en medlemsundersøkelse for Norsk Sykepleierforbund utført av TNS Gallup i 2003 fremkom det at henholdsvis 77 pst og 70 pst av sykepleierne på sykehjem og i hjemmesykepleien mente grunnbemanningen ikke var god nok. I rapporten "I tøffeste laget " fra oktober 2003 utarbeidet av Rokkansenteret, ble det avdekket at færre sykepleiere mente de hadde tilstrekkelig tid til hver pasient i 2002 enn i Det fremkom at de måtte yte hjelp til flere på hver vakt enn tidligere, mange ble sykemeldt pga tidspresset og andelen som vurderer å slutte i pleien av de eldste var fordoblet i perioden. Særlig bekymringsfullt er det at det er de unge som vurderer å slutte. Agderforskning avga i FOU- rapport nr. 4/2002 undersøkelsen 'Når løsninger på arbeidsplassen blir nasjonale problemer - om tidlig avgang fra arbeidslivet ". Undersøkelsen var gjort bl.a. i helsesektoren. Det fremkom at lederne har lite rom for at noen skal yte mindre eller gjøre andre oppgaver, og at dette hindrer lederne i å tilpasse arbeidet på individuelt grunnlag. Tilrettelegging Unio - Stortingsgt.2, 0158 Oslo. - Tel:

8 8 av arbeid for ansatte med redusert arbeidsevne er svært vanskelig fordi det ikke finnes alternative oppgaver eller måter å organisere arbeidet på. Holdningen både blant ledere og ansatte er at oppgavene og arbeidsplassen stort sett er gitt, og de som ikke lenger kan utføre oppgavene heller ikke har noe der å gjøre. De økonomiske rammene ved virksomheten gir ikke rom for "lik i lasten". Det fremkom også betydelig skepsis både blant ansatte og ledelsen til skjevdeling av arbeid; fra ledelsens side fordi det er lite rom for at noen skal yte mindre og fra de ansattes side på grunn av redselen for å være en byrde for andre. Av AFI-rapporten fremgår det at sykepleierne på spørsmål om hva de mener vil skje dersom muligheten til å gå av ved 62 år forsvinner, svarer at antallet sykemeldinger og uførepensjonister vil gå opp. Sykepleierne fremholder videre at det er vanskelig å stå i arbeid til man er 67 år. Undersøkelsen viser at det er få muligheter for å tilrettelegge arbeidet for eldre sykepleiere med helseproblemer. Begrensede ressurser og arbeidsoppgavenes art gjør tilrettelegging vanskelig. Redusert belastning for noen, gir økt belastning for andre. Dette er også vår erfaring gjennom den bistand Norsk Sykepleierforbund gir til medlemmer som trenger tilrettelegging ved skade eller sykdom. I bildet av arbeidsbelastningen for sykepleiere på sykehjem er det viktig å se at dagens sykehjem er i utvikling. Eldrebefolkningen øker, utskrivningspresset fra sykehusene er markant og befolkningens krav øker. Vi ser allerede i dag en utvikling hvor sykehjemmene er tilbud om korttidsopphold for de aller skrøpeligste eldre i livets sluttfase, eller til rehabilitering. Utskiftningen av pasienter er stor. Det krever at de ansatte har kompetanse langt utover daglig stell av langtidsbeboere. Det kreves at sykepleiere må være mer hos pasientene for å observere behovet for helsehjelp og iverksetting av tiltak. Arbeidet blir mer komplekst og krevende når antallet diagnoser øker og pasientene er dårligere. Disse forholdene vil øke belastningen på hver enkelt sykepleier; kravene til utholdenhet, årvåkenhet og konsentrasjon vil øke ytterligere. Pens'onerin smønstre Ovennevnte arbeidsforhold reflekteres i pensjoneringsmønsteret til sykepleierne. AFIs rapport viser at et fåtall går av med full tjenestepensjon. De fleste ansatte på sykehjemmet slutter før aldersgrensen. AFI har dokumentert at veldig mange har hatt lengre avbrudd i yrkeskarrieren og presser seg til å stå lenger i arbeid av økonomiske hensyn, selv om helsen tilsier at de burde gått av. Disse forholdene gjelder langt på vei for sykepleiere med særaldersgrense generelt. Tallene fra SSB i rapporten "Tilpasning i arbeidsmarkedet av personer i yrker med tidligpensjon " viser en dramatisk nedgang i antall sykepleiere ansatt i helse- og sosialnæringen fra 50 års alderen og frem til aldersgrensen på 65 år, se figur 6 a. Av figur 6 b fremkommer det at kurven for antall sysselsatte etter fylte 60 år går bratt nedover. Tallene viser en nedgang på ca. 20 prosentpoeng i perioden år. I denne perioden er det verken mulighet for tidligpensjon etter 85-årsregelen eller AFP, alternativet som gjenstår er attføring eller uførepensjon. I Fafo-rapport nr. 509 fra 2006 fremgår det at uførepensjonstilbøyeligheten er større blant dem som jobber i en høy deltidsprosent enn de heltidsansatte, og blant dem med lav deltidsprosent, uavhengig av type yrke. Fafo mener dette kan indikere at visse typer yrker er så krevende at mange arbeidstakere tilpasser seg gjennom deltid før de eventuelt velger uførepensjonering.

9 9 Tallene fra SSB viser også at kun ca. 2 pst av sykepleierne er sysselsatt i annen næring både før og etter at de går av med pensjon, pensjonerte går således ikke over i annen næring. Det er dessverre flere svakheter ved statistikken fra SSB som reduserer verdien av funnene. For det første kan vi ikke se at det i statistikken skilles mellom de som er i full jobb og de som kun jobber i en liten deltidsstilling. Statistikken viser kun antall sykepleiere som er i jobb uavhengig av om det er i 5 pst eller 100 pst stilling. Videre er tall- intervallet på flere av figurene år, dermed fremkommer ikke et mulig (og forventet) skille ved 62 år. Det er også litt pussig at det høyeste tall-intervallet går fra 65 til 74 år, når aldersgrensen er 65 år. Det skyldes antagelig vårt tredje ankepunkt: statistikken skiller ikke mellom sykepleiere med og uten særaldersgrenser. Ventelig vil en sykepleier med administrative oppgaver og/eller normalarbeidstid, dvs. uten særaldersgrense, kunne stå lenger i stilling enn en sykepleier i ordinær turnus med pasientkontakt. Deres aldersgrense er 70 år. Dette kan forklare at tallene fra SSB viser at det fortsatt er en del sykepleiere i jobb etter aldersgrensen på 65 år. I Fafo-rapport nr. 39 fra 2007 fremkommer det at den forventede pensjonsalderen for sykepleiere er 60 år. (De samme tallene fremkommer av foreliggende Fafo-rapport, men undersøkelsen her gjelder ikke utelukkende sykepleiere.) I foreliggende Fafo-rapport fremkommer det av figur 4.3 at snaut 25 pst av sykepleierne forventes å være pensjonert ved fylte 62 år. Kun 15 pst av sykepleierne vil fortsatt være i jobb ved aldersgrensen, med andre ord slutter 85 pst av sykepleierne før særaldersgrensen på 65 år. Etter Unios mening taler disse tallene i seg selv for behovet for å videreføre særaldersgrensene. Hvorfor AFP ikke kan erstatte særalders ensen Det er usikre og sprikende tall vedrørende hvilken ordning sykepleierne velger å gå av med, AFP eller tjenestepensjon. Spørsmålet om AFP eller tidligpensjon er kun et spørsmål om hva som lønner seg i det enkelte tilfellet. Diskusjonen vedrørende behovet for å beholde særaldersgrensen står på egne ben i forhold til dette. Selv om mange sykepleiere vil ha anledning til å gå av med AFP-ordningen ved 62 år, er både inngangskriteriene til ordningen samt beregningene såpass forskjellige at dette ikke kan ses som et likeverdig pensjoneringstilbud. Bruttogarantien i tjenestepensjonen garanterer 66 pst av tidligere inntekt ved 30 års opptjeningstid, mens AFP-ordningen beregnes i tråd med folketrygdlovens system med 40 års opptjening. For noen er derfor dagens AFP bedre, for andre er tjenestepensjonen det beste alternativet. Vi vil også bemerke at en del sykepleiere ansatt i virksomheter i privat sektor uten tariffavtale ikke har AFP. Pensjonsreformen styrker etter Unios oppfatning behovet for å beholde særaldersgrensene, herunder 85- årsregelen. De som ikke kan fortsette i stillingen på grunn av belastningen denne utgjør og som derfor må forlate arbeidslivet ved fylte år, må sikres en fullverdig pensjon. Når forskerne opererer med talleksempler med 40 års opptjeningstid og en gjennomsnittlig inntekt på 5 G i disse årene, blir beregningene ikke relevante for de store kvinnegruppene i helsesektoren. 57 % av sykepleierne i pensjonsordningen for sykepleiere tjener under 5 G. Beregningene (herunder fra KLP) viser at mange kvinner vil kunne komme ut med mellom kr og mindre i pensjon hvert år resten av livet ved å gå av ved 62 år. Det er sterkt urimelig at de som har

10 10 hatt et belastende arbeid og som ikke orker å jobbe lenger enn til fylte 62 år skal straffes med lavere pensjon. Vinklingen om "belønning" for å stå i arbeid blir meningsløs når kroppen ikke orker mer. Vi vil også peke på at Pensjonsreformen og signalene vedrørende uførepensjon øker behovet for særaldersgrensene og muligheten disse gir for å kunne avslutte arbeidslivet med verdighet. Rett o likt til å fratre ved særalders ensen Særaldersgrensene innbærer en rett og i utgangspunktet en plikt til å fratre ved aldersgrensen. Unio finner det positivt at myndighetene legger stor vekt på å motvirke diskriminering i arbeidslivet ved å fremme et inkluderende arbeidsliv og motvirke utstøtelse av eldre arbeidstakere. Vi ser ikke at dette er i konflikt med behovet for særaldersgrenser. Særaldersgrensene sikrer at arbeidstakere med arbeid som "medfører uvanlig fysisk eller psykisk belastning" slik at man ikke kan skjøtte arbeidet forsvarlig frem til fylte 70 år, og/eller arbeid som stiller "spesielle krav til fysiske eller psykiske egenskaper, som normalt blir svekket før fylte 70 år ", skal kunne gå av med full pensjon. Problemstillingen rundt aldersdiskriminering er at eldre arbeidstakere som ønsker å jobbe ikke far lov til å jobbe videre. Vi nevner i den sammenheng at det er slått fast i EU at særaldersgrenser ikke er i konflikt med forbudet mot aldersdiskriminering. Tallene fra den refererte forskningen ovenfor viser at svært få sykepleiere med særaldersgrense ønsker å jobbe etter fylte 65 år. Dette er et forhold som klart skiller de arbeidstakerne som går av med særaldersgrenser knyttet til særlig belastende arbeid, og de som har særaldersgrense grunnet sikkerhet og risiko. De som går av på grunn av belastningene i stillingen forlater arbeidslivet. Etter endt karriere som sykepleier er alternativet pensjon, ikke annen jobb i tillegg til pensjon. Eksempler på det motsatte finnes, men dette gjelder en svært liten gruppe. Av fremlagte rapporter hevdes det flere steder at personer med særaldersgrense kan gå av med full pensjon og ha full jobb uten avkorting. Det er ikke korrekt for sykepleiere som omfattes av sykepleierpensjonsloven (dvs. de fleste sykepleiere). Sykepleierordningen dekker både offentlig og privat sektor. Sykepleiere som ønsker å jobbe etter å ha gått av med 85-årsregelen vil således få full avkorting for arbeid utover 14 timer i uken. For de som ønsker å jobbe etter fylte 65 år, er det imidlertid flere muligheter: På kommunal sektor fremgår det av Hovedtariffavtalen at sykepleiere som ikke har full opptjening i pensjonsordningen har rett til å fortsette i arbeid til fylte 67 år. Av aldergrenseloven 3 fremgår det at tilsettingsmyndighetene kan bestemme at en tjenestemann "skal kunne fortsette i stillingen ut over aldersgrensen som gjelder når tjenestemannen fremdeles fyller de krav stillingen forutsetter. " Tjenesten kan i første omgang forlenges opp til 2 år, senere ett år av gangen dog ikke utover samlet 5 år. Videre er det gitt hjemmel for myndighetene til å utarbeide forskrifter om dette. Reglene skal i så fall ta hensyn til 'forholdene i vedkommende etat, til befolkningsutviklingen og sysselsettingen. " Det betyr at myndighetene kan gi forskrifter som gjør det fullt mulig for den enkelte arbeidsgiver å legge til rette for fortsatt arbeid etter særaldersgrensen dersom vedkommende er i stand til det. Vi viser til at det ikke er gitt slike forskrifter og vi antar derfor at myndighetene ikke har sett behov for arbeid utover aldersgrensen. Unio - Stortingsgt.2, 0158 Oslo. - Tel:

11 11 Sammenfattet kan en si at det i perioder med manglende arbeidskraft er fullt mulig innenfor gjeldende regel- og avtaleverk å åpne for videre arbeid etter fylte 65 år. Bestrebelsene på IA er prisverdige, men vi må være realistiske: Forskningen viser at det per i dag er svært vanskelig å tilrettelegge arbeid for den enkelte innen helsesektoren der de fleste sykepleiere og hjelpepleiere jobber. Lettere arbeid og gunstigere arbeidstidsordninger for den ene medfører tyngre arbeid og vanskeligere turnus for andre. Når man tar i betraktning de store problemene man har med tilrettelegging for skadede eller syke sykepleiere i dag, er det vanskelig å se for seg hvordan helsevesenet skal kunne tilrettelegge arbeidet for store grupper eldre arbeidstakere. Vi minner om at 85 pst har sluttet i arbeidet før fylte 65 år. Tilrettelegging for denne gruppen ville kreve en vesentlig økt bemanning og vesentlig økte ressurser. Ved vurderingen av dagens særaldersgrenser må man forholde seg til dagens realitet i helsevesenet. Forskningen viser at utfordringene vil øke i fremtiden i takt med aldringen av befolkningen. Dersom man ønsker å beholde sykepleierne i arbeid lengst mulig er det avgjørende at særaldersgrensene består. Vår erfaring er at særaldersgrensene herunder 85- årsregelen gjør det mulig for eldre sykepleiere å strekke seg litt ekstra fremfor å gå av med uførepensjon. Det ligger her også et økonomisk insitament. Nærmere om særalders rensene for oliti Fafos rapport viser til Stortingsmelding nr. 5 ( ) side hvor det står: "Særaldersgrenser som system bygger på en forutsetning om at grupper av arbeidstakere, sett under ett, ikke kan fortsette i arbeid ut over en gitt alder. Dagens system tar ikke hensyn til individuelle variasjoner når det gjelder fysisk og psykisk helse. Systemet tar heller ikke hensyn til at kravene til jenesten kan endre seg over tid... Prosjektet skal vurdere hvilke endringer som har skjedd siden innføringen av dagens særaldersgrenser når det gjelder krav til arbeidstakerne, helsemessig utvikling og gjennomsnittlig levealder for ulike yrkesgrupper...arbeidet skal legge til grunn det tverrpolitiske ønsket om å motvirke diskriminering i arbeidslivet, fremming av et inkluderende arbeidsliv og hindre utstøting av eldre arbeidstakere, i den hensikt at det i fremtiden blir arbeidets art og risiko, og ikke en bestemt alder, som avgjør behovet for en tidlig pensjonering. Vi viser videre til Fafos brev av 3. september 2007 til departementet der det under pkt. 6 "Behov for ny empiri" står: "1. Arbeidsforhold, krav og belastninger i de aktuelle yrkene/stillingene (arbeidsmi jøundersøkelse). Formålet med en slik undersøkelse må være å kartlegge de formelle og reelle kravene som stilles til innehaverne de aktuelle yrkene. " Unio vil vise til at Fafo-rapporten er meget tynn og mangelfull som grunnlag for å vurdere behovet for særaldergrenser basert på utviklingen i politiyrket, og flere steder i rapporten er det vist til at de ikke har hatt mulighet til å gå inn på helt sentrale temaer for å utdype dette mer.

12 12 Fafo sier selv i rapporten at de ikke har undersøkt konsekvensene i forhold til belastning, men de har heller ikke beskrevet utviklingen som har skjedd i politiyrket. Vi finner det lite tilfredsstillende at det ikke er en mer grundig gjennomgang av dagens behov for særaldersgrenser. Dette er etter vår mening en stor svakhet ved rapporten. Den grunngivingen som var brukt i 1978 for å opprettholde særaldersgrensene har sin fulle berettigelse i dag også, bortsett fra den uforståelige forskjellen mellom politibetjenter ved lensmannskontorene og politistasjonene. I AFIs rapport, pkt , er deler av utviklingen omtalt i forhold til kriminalitetsutviklingen reduksjon i antall tilgjengelige mannskap som utsagn fra respondentene. og Endringene i politi- og lensmannsetaten har vært omfattende og gått i negativ retning mht belastninger, ikke minst i forhold til en mye hardere og mer brutal hverdag. Dette er forhold som ikke bare berører de som arbeider i gata, men i like stor utstrekning også etterforskere og ledere. Mens en i tidligere år hadde muligheter for å ivareta polititjenestemenn ved i større grad å gi dem "skjermede" arbeidsplasser er ikke det lenger tilfelle, da sivile har overtatt mange av de oppgavene som var egnet til "skjermet" arbeid. Dette er også en konsekvens av en villet politikk i forbindelse med politireformen, hvor et av siktemålene var å la polititjenestemenn i størst mulig grad jobbe med rene politioppgaver, mens sivile i større grad kunne overta "sivile" oppgaver som tidligere var utført av politiutdannet personell. Som det er påpekt i AFIs rapport i pkt arbeides det fortsatt med å tilrettelegge arbeid slik at flere sivile ansettes for å overta oppgaver som har vært utført av polititjenestemenn. Dette medfører at det også i fremtiden blir enda færre "skjermede" arbeidsoppgaver som polititjenestemenn kan overta. Det vises til at det er lettere for en polititjenestemann å få andre oppgaver internt enn eksempelvis i fengslene, men det er en "smertegrense" også for politiet innenfor dette, sterkt avhengig av budsjett og rekruttering. I Fafo-rapportens innledning vises det til Tove Midtsundstads rapport "Ikke nødvendigvis sliten" (Fafo-rapport ). Rapporten bygger på intervjuer med 1800 statsansatte som er blitt pensjonister, og konkluderer med at arbeidstakere som omfattes av lavere særaldersgrense fortsatt besitter arbeidsevne som kan benyttes til annet arbeid. Unio vil vise til at Midtsundstad i et møte med Politiets Fellesforbund mai 2007 ble bedt om å utbype undersøkelsen og grunnlaget for denne spesielt i forhold til politiet. I undersøkelsen om arbeid etter pensjonering var polititjenestemenn og forsvarets personell slått sammen. I det nevnte møtet var Midtsundstad åpen på at forholdene rundt polititjenestemenn rent forskningsmessig var basert på et svakt grunnlag. I hennes undersøkelse var det kun 64 polititjenestemenn som var i grunnlaget av det totale antall på Dermed var rapportens konklusjoner mer å se på som antydning enn fakta. Det hun derimot kunne fastslå som ganske tydelig var at polititjenestemenn i hovedsak pensjonerte seg som 57-åringer. Her var resultatene tydelige til tross for et lite utvalg. Går vi inn i tallene på hvor mange som arbeider etter pensjonering av polititjenestemenn i Midtsundstads undersøkelse viser det seg at dette er 32 av 64. Av disse 32 er det kun åtte som arbeider heltid, eller mer enn 30 timer. For den resterende delen var det variabelt arbeidsomfang, og det var heller ikke klart om alt dette var lønnet arbeid.

13 13 SSB-rapporten har identifisert politi med aldersgrense 60 år (pkt. 4.1). I denne opplistingen fremgår stillingskode 0150 kommandør og 0326 lensmann. Kommandørkoden er ukjent for oss, og for 0326 lensmann har de ikke særaldersgrense på 60 år. Det er en svakhet i SSB-rapporten at denne ikke viser det totale antall som inngår i gruppen, men kun tar for seg de som fortsatt har en eller annen arbeidstilknytning. Så vidt vi kjenner til sier den heller ikke noe om omfanget av arbeidet den enkelte har. Vi er kjent med at en del av de som går av med pensjon velger å finne en "mykere overgang" til pensjonisttilværelsen ved at de har et arbeidsengasjement i en periode etter pensjonering fra etaten. Det som kjennetegner disse arbeidstakerne er at de velger arbeidsoppgaver fjernt fra det arbeid de tidligere hadde både i forhold til oppgaver, ansvar og belastning. Vi anser det som positivt at de som ønsker å bidra med sin arbeidskraft i en periode har mulighet til å gjøre det, innenfor en ramme de selv finner muligheter for. Unio er kjent med at Politiets Fellesforbund har tatt initiativ til å få igangsatt et prøveprosjekt i Hordaland, i samarbeid med arbeidsgiver, for å medvirke til at arbeidstakere fortsetter utover nedre grense for pensjonering. Dette tiltaket er dessverre også begrenset i forhold til økonomi og hvilke tjenestemenn som kan få tilbudet. Nytteverdien av dette prosjektet blir derfor begrenset. Rapportene har en gjennomgang av grunnlaget for særaldersgrensene, men det er kritikkverdig at "NOU 1978:43 Aldersgrenser i staten" ikke er nevnt i denne sammenheng. Her er polititjenestemenns behov for særaldersgrenser nøye gjennomgått. I Fafo-rapporten har ikke hatt mulighet til å undersøke om evnen til å feile pga fysikk/psyke svekkes ved oppnådd særalder eller om de yrkene polititjenestemenn fortsetter i krever tilsvarende sterk fysikk/psyke. Det er helt essensielt å vite om man feiler mer når man blir eldre, spesielt i yrker hvor feil kan få fatale konsekvenser. Når det i utgangspunktet er strenge opptakskrav betyr det en "forhøyet" terskel for ikke å feile og må berøres i forbindelse med vurdering av behovet for opprettholdelse av særaldersgrensene. Når oppdraget er å se på utviklingen i forhold til endringer i arbeidssituasjonen for grupper som har særaldersgrenser virker det enda mer forunderlig at det ikke er gjort en analyse av hvilke kriterier som lå til grunn den gang da særaldersgrensene ble innført, og opprettholdt i 1978, i forhold til hvordan hverdagen fortoner seg i forhold til dagens arbeidssituasjon. I Fafo-rapporten (s. 18) er det vist til Aldergrenselovens adgang til å arbeide utover særaldersgrensen. Unio viser til at Politiets Fellesforbund i flere år har stilt seg positiv til dette. Holdningen er at det skal være mulig for de som er skikket til videre arbeid å benytte seg av denne ordningen. Vi er imidlertid klar over at budsjettmessige skranker legger føringer i retning av å ansette yngre arbeidstakere i den operative styrken fremfor å beholde erfarne tjenestemenn utover særaldersgrensen. Dersom budsjettsituasjonen var annerledes ville det være atskillig enklere å oppfylle intensjonene om å bidra til senere pensjonering. Behovet/presset for å ansette yngre arbeidstakere gjelder også i forhold til forventningen om at polititjenestemenn slutter på nedre grense. En aktiv personalpolitikk må inneholde stimuli i form av lønn, fridager, bevisst kompetansebruk m.m. for å bidra til at ytterligere flere velger å stå i arbeid utover den nedre grense. Hovedorganisasjonenfor universitets- og høyskoleutdannede

14 14 AFI-rapportens pkt omtaler synet på seniormedarbeidere og seniorpolitikk. Det er sammenfallende med vår erfaring at det nå er en trend blant polititjenestemenn at personer som velger å fortsette i arbeid utover nedre særaldersgrensenivå (57) år blir betraktet som positivt. Vi savner imidlertid en mer aktiv seniorpolitikk for denne gruppen personer. Det kunne motivert enda flere til å stå lenger i arbeid. Gjennomsnittlig avgangsalder er 58,5 år. Det er en utfordring at det ikke er mulig å ha spesifikke undersøkelser for polititjenestemenn med særaldersgrenser og at polititjenestemenn må settes inn i samme kategori som andre med tilsvarende særaldersgrenser. Politiyrket er et spesielt yrke som utøves i møte med mennesker i alle livsfaser og -situasjoner. Det er også det eneste yrket hvor bruk av makt i fredstid ofte er en forutsetning for å kunne gjennomføre yrkesutøvelsen på en sikker og god måte ovenfor samfunnets øvrige borgere. Polititjenestemenn skal i ytterste konsekvens forsvare andres liv med sitt eget, og opplever en stadig økende voldskultur i samfunnet. "Menigmann" opptreden ovenfor politiet gjenspeiler ofte den manglende respekt for samfunnets regler, og setter polititjenestemenn på mange og vanskelige utfordringer i det daglige virke. Slik sett har samfunnets respekt for politiet blitt endret i de senere årene. Politidirektoratet utga i 2007 rapporten "Virkning av vold og trusler på arbeidsmiljøet i politi- og lensmannsetaten". I rapporten er det bl.a. gjengitt statistikk over utviklingen av anmeldelser for vold mot polititjenestemenn, trusler, hindring og forulemping av offentlige tjenestemenn. Dette viser en urovekkende utvikling med en kraftig og bekymringsfull økning gjennom mange år fra 2149 saker i 1999 til 3532 saker i Rigspolitiet i Danmark gjennomførte en tilsvarende kartlegging i 2007, og i rapporten "Kortlægning av trussels- og voldssituationen i forhold til politiets ansatte" fremgår det at antall anmeldelser for de samme forhold (dansk straffelovs 119) har hatt en registrert økning i antall saker fra 1877 i 2000 til 3071 i Av Rogalandsforsknings rapport (Levekår og pensjon i norsk politi 2003) fremgår det at 61 pst av de politiutdannende har opplevd å bli utsatt for trusler om vold det siste året. Videre opplyser 57 pst å ha opplevd voldshandlinger siste år. Dette understøttes av andre tilsvarende undersøkelser blant polititjenestemenn, bl.a. i Sverige hvor Statistiske centralbyrån utga rapporten "Polisernas arbetsmi jo 2003 " hvor det bl.a. fremgår at: "Inom utryckningen år det 75 procent som under de senaste tre månaderna har varit utsatta for hot om våld och 60 procent av dem for våld". Polititjenestemenn har i stor utstrekning arbeidstidsordninger som innebærer at arbeidet utfres til ulike tider på døgnet, og i helger og på høytidsdager når andre arbeidstakere har fri. Dette er naturlig i yrket, men kan være en belastning for mange. I tillegg skjer ca 9,8 pst av produksjonen i politi- og lensmannsetaten ved bruk av overtid (Rogalandsforskning 2003). I dette tallet inngår ikke hjemmevaktordninger av ulike slag. Denne formen for arbeid sparer arbeidsgiver bemanningsmessig. Polititjenestemenn har, som det beskrives i rapporten, krav til både fysisk og psykisk helse ved opptak til Politihøgskolen. Slik har det vært i alle år. Dette innebærer at helsetilstanden er god for de arbeidstakerne som starter i yrket, og det er derfor ikke oppsiktsvekkende at det også

15 15 gjenspeiles i undersøkelsene som omfatter ulike påkjenninger i yrket. Polititjenestemenn tar også i stor grad ansvar for egen helse, og Rogalandsforskning viste at 72 pst av alle yrkesaktive i politiet driver med regelmessig fysisk trening. Det gjennomføres trening i politioperativt arbeid og legges stor vekt på taktikk for løsing av ulike oppdrag. Dette gjenspeiler seg i at polititjenestemenn i meget stor grad føler at de behersker arbeidet. Rogalandsforsknings rapport viser at 83 pst oppgir at de har "ganske god" eller "svært god" arbeidsevne i forhold til de fysiske kravene som jobben stiller. Tilsvarende mener 88 pst at de har "god" arbeidsevne sett i forhold til mentale og psykiske krav. Likevel viser det seg at mange opplever det som en stor belastning å skulle være i operativ tjeneste med en for lav bemanning. Dette skaper utfordringer i forhold til trygghet og sikkerhet i arbeidssituasjonen. En faktor er at det gjennomgående er stor tilfredshet med det kollegiale arbeidsmiljøet. I Fafos rapport pkt er det vist til belastninger på balansen mellom jobb og familieliv. Rogalandsforskning gjorde tilsvarende undersøkelse og på spørsmålet om "Påvirker arbeidskravene fritids og familie liv på en negativ måte?" svarte hele 21 pst ofte og 44 pst av og til og på spørsmålet "Opplever du konflikt mellom arbeid og familieliv?" svarte 23 pst ofte og 40 pst svært ofte. Dette er en negativ faktor og en belastning for arbeidstakerne. Helsesituasjon Ut fra det faktum at det stilles strenge krav ved opptak til politiutdanningen må det også kunne forventes at helsesituasjonen er bedre enn gjennomsnittet av befolkningen. Når det i tillegg, som nevnt over, er en stor del av polititjenestemennene som driver regelmessig fysisk trening i yrkesaktiv alder er dette med å styrke grunnlaget for en god helse. I Rogalandsforsknings rapport er det derimot verd å merke seg bl.a. følgende (s. 90): "Det kan være verd å merke seg at andelen ledere som skårer middels og høyt på utmattelses skalaen er på 32 pst, mens det tilsvarende tallet for ikke-ledere er på 21 pst. " I Fafo-rapporten er pkt. 3.5 viet forventet levealder. Det har vist seg å være vanskelig å få eksakte beregninger for reell levealder for polititjenestemenn med særaldersgrenser. Det statistiske materialet er lite egnet/tilgjengelig for å finne sikre tall for hvor lenge polititjenestemenn lever. Det er kanskje heller ikke det mest interessante å se på antall år, men derimot skjele mer til livskvalitet. Dessuten er det viktig å ta hensyn til det som står i rapportens s. 71 at det ikke er tilfeldig hvilke yrker personer rekrutteres til og at det for enkelte yrker, som politiet, er fysiske krav og tester for opptak. Det er etter vår oppfatning feil å sammenligne "særaldersgrenser med særaldersgrenser" uten å ta i betraktning at det er ulike arbeidsforhold, og ikke minst ulike inngangskrav og belastninger i yrkesløpet i de forskjellige yrkene. Det vil være svært urimelig om god fysikk og psykisk skikkethet, som inntakskriterie i politiyrket er, skulle ha en negativ innvirkning på vurderingen av behovet for særaldersgrenser og fore til krav om heving av særaldersgrensen. I AFIs rapport er det sitert et utsagn om at en på grunn av mye utstyr far så mye fokus på at noe kan gå galt at en slites ut psykisk fortere av den grunn. Dette er ikke politifolkenes oppfatning. Tvert om er sikkerhetsfokuset viktig fordi det har skjedd en endring i kriminelles atferd som krever Unio - Stortingsgt.2, 0158 Oslo. - Tel:

16 16 større årvåkenhet. "John Wayne-syndromet" etaten. er heldigvis et tilbakelagt stadie for de aller fleste i Pens'onerin smønstre Unio anser ikke at dagens særaldersgrenser for politiet i seg selv er til hinder for at ansatte skal kunne stå lenger i arbeid. Som nevnt tidligere er det i større grad en budsjettmessig hindring som er årsak til at det ikke er større fokus på de mulighetene til å arbeide utover øvre særaldersgrense. Unio vil peke på urimeligheten i forskjellen i særaldersgrenser mellom polititjenestemenn ved politistasjoner og lensmannskontor. Denne forskjellen ble opprettholdt i En av grunnene til ulik særaldersgrense (NOU 1978: 43) var at den skulle forhindre avfolkning av lensmannskontorene. I dag virker dette mot sin hensikt da det nettopp hindrer rekruttering til mange lensmannskontor grunnet den urettferdige og uforståelige forskjellen i aldersgrenser. Forskjellen var ubegripelig den gang, og har ikke blitt mindre ubegripelig med årene, ikke minst på bakgrunn av at det arbeidet som utføres i meget stor grad er samme type arbeid. Polititjenestemenn på lensmannskontorene inngår i den patruljerende styrken på samme måte som ved politistasjonene, og de som er i distrikter uten felles patruljer utfører en svært belastende vaktordning med hjemmevakt. Polititjenestemennene har samme utdanning og samme type jobb. I tillegg opplever mange som bor på små steder at de er polititjenestemenn "24 timer i døgnet" da alle vet hvem de er og de ikke kan legge fra seg politirollen når de drar hjem fra jobb. Unio viser til at Politiets Fellesforbund gjentatte ganger har tatt opp problemstillingen, men det er ikke vist politisk vilje til å gi polititjenestemenn felles særaldersgrense på 60 år. Det er interessant å registrere at Fafos rapport understøtter det bestemte inntrykk vi har av uføregrad blant tjenestemenn med særaldersgrense 60 år. Konsekvenser av å øke særaldersgrensen er også berørt i AFIs rapport pkt , hvor det påpekes at den enkeltes helse vil kunne bli skadelidende dersom en fjerner særaldersgrensen. Vi konstaterer at det er svært liten grad av uførepensjonering blant den gruppen som har særaldersgrense på 60 år. Det samstemmer med erfaringer vi har om at tjenestemennene ønsker å gå av på en verdig måte og "holder ut" fram til pensjoneringsalder, selv om de kunne fått uførepensjon på et tidligere tidspunkt dersom de hadde søkt. Vi registrerer også at andelen uførepensjonister øker for de med særaldersgrenser på 63 og 65 år. Det indikerer at det er for lenge å "holde ut" fra uføretidspunktet inntreffer til en verdig avgang med pensjonering kan finne sted. Vennlig hilsen Unio., Anders Folk- "I - Erik Orskaug Leder Sjeføkonom Unio - Stortingsgt.2, 0158 Oslo. -Tel: