Einar Lund. Rottekrigen 1. Codys arv. Gyldendal

Transkript

1

2 Einar Lund Rottekrigen 1 Codys arv Gyldendal

3 «Svartkamprotter gjennomgår en hard læretid. Den unge eleven kastes ut i farlige og utfordrende situasjoner som setter dype spor i det unge rottesinnet. Ikke få kamprotte-elever mister livet, ofte i sammenstøt med brunrottesoldater eller andre fiender. Kamprotte-eleven som kommer gjennom denne læretiden og opptas i svartrottehæren, oppdager at det er nå den tøffeste tiden begynner.» Fra Svartrottenes saga

4 Del 1

5 Svartrottevise Vi er rotter, svarte som kull. Vi hater løgn og svik. Pelsen er blank og skinner som gull, og ingen brunrotter er oss lik. Frihet er det vi eier. Vi går våre egne veier.

6 Kapittel 1 Fienden To feite brunrotter krøp fram fra skyggene, tett inntil hverandre på den våte asfalten. De ble stående og speide til hver sin kant med dirrende værhår, før de lynraskt jumpet over veien og inn under et gammelt bildekk. «Har u hørt siste nytt?» sa den minste av dem. «Nei, det er jo derfor jeg har krøpet ut i dette møkkaværet,» svarte den andre surt. Den digre rotta blødde fra et sår i hodet og slo utålmodig med halen. En bil suste forbi i nattemørket, og månen speilte seg i den blanke asfalten. Et sted bak dem hørtes hundeglam, og de to rottene fór sammen. De ble stående vaktsomt og lytte til glammet stilnet. «Fordømrade bikkjer,» sa den største av dem, «men kanskje er e noen av bikkjemonstra kong Vlad har fått med i kampen mot svartsvina.» «La oss håpe det. Hva har forresten skjedd med huet ditt?» «Et svartkrek vi kom over på veien hit. Heldigvis hadde jeg med meg tjue soldater fra kong Vlads

7 gardevakt. Dem som overlevde venter under en søppelkasse rett borti her, hø hø.» «Hva mener u med overlevde?» «Du veit jo hvordan dem er, svartsvina, gir seg aldri, og gode til å slåss er em, uansett hvordan man vrir og vender på det. Og så disse fordømrade tenna og klørne, da. Svartingen fikk kverka åtte av våre før jeg kom meg bak n og snitta halsen på n, og ikke var n det minste redd heller. Like før n døde, slengte n ut et spark som traff meg i panna.» «Kverka n åtte av dere? Og det helt aleine mot gardesoldatene til Vlad? Det var dårlige nyheter.» «Ja da, ja da sånn er e bare. Kom til saken, Slav, hva var e du skulle si meg som var så viktig? Og viktig bør e være, for å traske rundt i dette drittværet er fordundre meg en» «Å, hold nå kjeften, Mogg!» snerret Slav. «Når u får høre hva jeg har å fortelle, vil du ikke være så oppesen. Som general Grims nærmeste rådgiver kan jeg love deg at han vil være glad for å få vite det jeg har å si, det kan jeg» Slav avbrøt seg selv og så fornærmet ut i luften. Han var så tykk at det var vanskelig å se hvor halsen sluttet og magen begynte. «Nå?» brummet Mogg, utålmodig. «Svartrottene har alliert seg med haukene,» sa Slav triumferende. Mogg stivnet, bøyde seg ned mot bakken og hveste hissig: «Haukene? Er u sikker? Hvor har u det fra?» «Det er ke din sak, og forresten veit du at det jeg sier, alltid er riktig,» sa Slav og så sint bort på Mogg. «Har jeg

8 noen gang kommet med gærne opplysninger?» Mogg svarte ikke, men møtte blikket hans. De små, ondskapsfulle øynene glødet med en slik intensitet at Slav måtte se bort. «Fordømrade haukepakk!» hveste Mogg. «Og underlig er e at dem skal blande seg inn i krigen, dem har jo aldri vært interessert i det tidligere! Hvis det er noen av våre som har vært så erkedumme å plyndre et haukereir, så er e rett i kjelen med dem!» Så krummet kjeften hans seg i noe som liknet et smil. «Men dem har ke en sjanse når Clef og kråkehæren hans dukker opp. Clef kan mobilisere over ti tusen kråker. Ti tusen! Og hvor mange er e av de lusebefengte haukeskremslene? To tre hundre?» «Jo da, men du veit hvor farlige haukene er, det må minst en tjue, tretti kråker til, ja, kanskje enda flere for å kverke en hauk.» «Pøh! Hjelper ikke,» sa Mogg, men han flakket med blikket. «Uansett må general Grim og kongen få vite det snarest. Og vi er nødt til å finne ut hvorfor haukene har gått med på svartkrekas side. Takk for opplysningene, Slav, nå er e på tide å stikke om jeg skal nå bort til fabrikken før e lysner.» Slav nikket og skottet spørrende bort på Mogg. «Hva er e?» Mogg var irritert. «Er e noe som ikke passer deg?» «Eh, nei da men du veit jo at jeg pleier å få en eller annen belønning for å» «Belønning? Hva er e du innbiller deg? Ingen har vel lovt deg noe som helst?» «Hæ? Men du sa jo» «Åh, hold kjeft! Du bør være glad for at du i det hele

9 tatt får lov til å spionere for kongen. Han har nok fått med seg hvor kravstor du begynner å bli. Og du veit jo hva han gjør med soldater han ikke liker, da er e rett i kjelen,» snerret Mogg og med et par byks forsvant han i mørket. «Fordømrade blei,» freste Slav etter ham. Han var så sint at han knapt kunne holde seg tilbake. En svak skjelving gikk gjennom kroppen hans, og han spyttet foraktelig på bakken. Så kastet han på hodet og krøp langsomt bortover i grøftegresset. Idet han passerte en gatelykt, falt det en skygge over ham. Han skrek til. «Brunpakk!» vislet hauken og åpnet de digre klørne og krummet dem så hardt rundt den feite magen at den revnet. Slav hylte mens han sprellende ble løftet opp i den kjølige natteluften. Så forsvant hauken i mørket med byttet sitt.

10 Kapittel 2 Svartrottene «Cody-bo» kalte de det blant svartrottene, huset til den fåtallige Codius-klanen gjennom generasjoner, og som nå var bebodd av den unge svartrotten Cody og moren hans, Dina. Ja, og så herr og fru Lerke-Nilsen, menneskene som eide huset som lå i Ivar Aasens vei 28 på Vinderen i Oslo. Det var en diger, brunmalt villa i to etasjer med en stor hage rundt. Inngangsdøren var bred og laget av tunge eikeplanker med store jernnagler. Innenfor døren var det en lang gang, og på veggene hang det gamle malerier og familieportretter. I stuen stod en gammel svenskeovn. Codiene likte å legge seg i veggen bak ovnen om vinteren. Det gikk mange historier om Codiene, om huset og ikke minst om faren til Cody, Cody senior, eller seeren som han ble kalt. Cody senior hadde vært en legendarisk kamprotte, og som navnet tilsa, hadde han hatt evner utenom det vanlige. Cody var hans eneste barn, noe som var høyst uvanlig blant rottene. At rotter bodde i villaer var også spesielt. En stor del