NATO og EU side om side - også i Afghanistan

Transkript

1 Kontaktblad nr NATO og EU side om side - også i Afghanistan

2 Kjære leser NATO er en allianse i stadig utvikling. Nye sikkerhetsutfordringer og oppgaver dukker opp med jevne mellomrom. I skrivende stund er tre NATO-skip deployert til farvannet utenfor Afrikas Horn for å bekjempe piratvirksomhet. Dette er et oppdrag fra FN. Operation Allied Provider har vært aktiv i det indiske hav siden 24. oktober. De tilbyr blant annet eskortetjeneste til en del skip i de utsatte farvannene. Medlemskapet i NATO er en viktig bærebjelke i norsk sikkerhetspolitikk. Norge er ikke EU-medlem, men likevel er EUs sikkerhetspolitiske samarbeid viktig for oss. Våre nordiske naboer er alle EUmedlemmer, og vi samarbeider nært i for eksempel Nordic Battle Group. Ikke-NATO-landene Sverige og Finland deltar også i ulike NATO-ledete operasjoner. For både EU- og NATO-ledete operasjoner er det i dag essensielt med et FN-mandat. Hvilken organisasjon som får oppdraget er ofte avhengig av typen innsats som behøves. Trengs en kombinasjon av økonomiske, politiske og militære virkemidler, kan EU være å foretrekke. Er det en mer tradisjonell militær innsats som behøves, har NATO en mer relevant struktur. EUs Battle groups har imidlertid som mål å bidra til å utvikle EUs operative militære evne. Til og med det nøytrale Sverige vurderer innkjøp av strategisk løftekapasitet, for å bidra til at EU blir mer uavhengig av NATOs ressurser. Samtidig er ulike grader av nordisk militært samarbeid stadig på agendaen. Det er grunn til å tro at den norske regjeringens anbefaling av jagerflykjøp i desember blir en viktig pekepinn for veivalget videre. God lesning! Monica K. Mattsson Arbeidsutvalget i Folk og Forsvar: Leder: Per Steinar Jensen (NHO) Nestleder: Geir Mosti (LO) Generalsekretær: Monica K. Mattsson Utgivelser: Kontaktbladet utgis 5 ganger pr. år. Annonser: Bladet tar ikke annonser. Abonnement: Bladet sendes gratis til interesserte, og abonnement kan tegnes ved å sende inn bestillings seddel på siste side. Opplag: Pr. november 2008: eks. De som ønsker innsendt stoff og bilder i retur må angi returadresse tydelig. Innholdet i artikler og kronikker står for forfatternes eget syn og representerer ikke nødvendigvis Folk og Forsvars offisielle mening. Utdrag eller artikler fra bladet eller fra våre web-sider kan brukes fritt ved angivelse av kilde. Artikler: NATOs nye utfordringer s. 4-5 Russland utfordrer NATO s. 6-7 EU satser på militær styrke s. 8-9 Amerikanernes historiske valg s Står Norge virkelig sterkere alene? s Faste sider: Leder s. 2 Smått & stort s. 3, 14, 15, 16 og 17 Leserinnlegg s.17 og 18 Organisasjonsstoff s.19 Info-publikasjoner s.20 Utgiver: Folk og Forsvar Adresse: Arbeidersamfunnets plass 1c, 0181 Oslo Telefon: Siv.: Mil.: (0510) Telefax: Internett adresse: E-post-adresse: folkogforsvar@online.no Forsiden Italienske NATO-soldater fra ISAF-styrken holder vakt under åpningen av Perennial Horticulture Development Center (PHDC) 27.august 2008, mens afghanske bønder arbeider på jordene. EU og NATOs italienske Provincial Reconstruction Team (PRT) stiftet PHD som en støtte til Landbruksdepartementet og bøndene i landet. EU har bidratt med cirka 2,5 millioner euro til prosjektet. Foto: Jalil Rezayed/Scanpix Kontaktblad nr NATO og EU side om side - også i Afghanistan Ansvarlig redaktør: Monica K. Mattsson Redaktør: Nan Cecilie Johnstad Redaksjon: Rikke C. Arnulf E-post red.: nan@folkogforsvar.no ISSN Foto: Side 4, 5, 6, 7, 8, 9 og 12: Scanpix Side 13: Rikke C. Arnulf Grafisk produksjon: Layout: punkt prikke jeanettelarsen@bluezone.no Trykk: 07 Gruppen AS Oppslaget: Alliert; forbundspartner, partner som inngår allianse med en annen stat. Vanlig betegnelse på medlemsstatene i NATO. Under den andre verdenskrig ble forbundsfellene til Storbritannia kalt De allierte. Sitatet Fredblirdet førstnårmenneskene ikkebareerimot enhverkrig,menogså imotåvinne Elazar Benyoëtz

3 Paragrafen:ArtikkelV; er grunnpilaren i NATO-samarbeidet. Den stadfester at angrep mot et medlemsland vil bli regnet som angrep på samtlige NATO-medlemmer. Artikkelen fokuserer på retten til både individuelt og kollektivt selvforsvar, i henhold til artikkel 51 i FN charteret. HoldningertilForsvaret Opinion har på oppdrag fra Folk og Forsvar utført årets andre meningsmåling vedrørende det norske folks forhold til Forsvaret og NATO. Målingene viser at oppslutningen om NATO er relativ stabil. 68% av de spurte er tilhengere av forsvarsalliansen. Kvinner er mer skeptiske enn menn: Hele 76% av de spurte menn mener at NATO-medlemskapet trygger landet, mens bare 60% av kvinnene mener det samme. 66% av de spurte mener at Norge bør delta i sikkerhetspolitisk samarbeid i EU-regi, noe som er en betydelig nedgang fra i fjor, da 81% støttet en slik påstand. Hele 75% mener at det er riktig av Norge å delta i NATO-operasjoner med FN-mandat. Når det gjelder størrelsen på Forsvaret i Norge, mener 33% at det er passe stort, mens 54% mener det er for lite. 5% mener det er for stort. På spørsmål om budsjettet gjenspeiler de oppgavene Forsvaret er satt til å løse, mener 50% at forsvarsbudsjettet er for lite. (Det gjøres oppmerksom på at undersøkelsen ble foretatt før framleggelsen av statsbudsjettet for 2009). 82% mener at vi bør beholde verneplikten i Norge, dette er stabilt fra i fjor. 58% mener at den bør være lik for kvinner og menn. Mer informasjon om meningsmålingen finner du på Krigsskolen Krigsskolen er den eldste institusjon for høyere utdanning i Norge, og har siden 1750 drevet lederutdanning i Hæren og Forsvaret. Krigsskolen ligger i dag på Linderud og er også, i tillegg til Garden, Hans Majestet Kongens livavdeling. Krigsskolen skal tilføre Hæren ansvarsbevisste, selvstendige og handlings dyktige offiserer med allmenne etiske normer, holdninger og verdier. Offiserene skal inneha gode samarbeidsevner og solid kompetanse innen Hærens virkefelt. De skal også ha et bevisst forhold til sitt yrke i krig, krise og fred. Ved skolen finner du også Hærens Kompetansesenter i ledelse og utdanning. EtmermobiltHV Vilbyggenyleir ISAFs satsingsområde er å gjøre den afghanske hæren i stand til å ivareta sikkerheten i landet på egen hånd. Nå vil Norge bygge en ny leir for å huse over 800 mann i Meymaneh. Vi føler et ansvar for utviklingen i vest. En del av dette er å bygge en ny leir i Meymaneh for den afghanske hæren. Dette gjør at ANA kan ha plass til nok soldater i regionen til selv å ivareta sikkerheten på sikt, sier oberst Ivar Halset, kontingentsjef for de norske styrkene i Afghanistan. Han forklarer at 2. brigade i det 209. korpset til ANA i løpet av første halvår 2009 vil bli satt opp. Denne brigaden vil få et ansvar for områdene øst i Nord-Afghanistan. Den nye leiren blir bygget for å huse mellom 800 og 1000 soldater, og vi håper på å komme i gang i løpet av noen dager. Ambisjonen er at vi har forlegning til hele det afghanske kompaniet ferdig i april, men dette avhenger selvsagt av hvor hard vinteren blir, fortsetter Halset. Vi har gått fra et statisk Heimevern med faste objekter til en situasjon der områdene kan settes inn der det er behov. Med den nye mobile konseptet ivaretar HV sitt territorielle ansvar. I tillegg til oppdrag innen overvåking og kontroll hadde mannskapene under øvelsen ansvaret for nærforsvar og vakthold av Drevja der distriktsstaben ledet operasjonene fra. Øvelse Helgeland er en såkalt styrt øvelse, og et omfattende apparat av markører og hendelser sørget for å gi utfordringer. Norskestyrkeriutlandet Oversikt over norsk militært personell i operasjoner i utlandet. Totalt antall: Omtrent 526 (oppdatert 17. oktober 2008). I tillegg til dette er 111 latviske soldater under norsk kommando i Afghanistan. MIDTØSTEN United Nations Truce Supervision Organization (UNTSO): 12 FN-observatører United Nations Interim Force in Lebanon: 5 offiserer og befal innen sivilt-militært samarbeid (CIMIC) Egypt: Multinational Force and Observers (MFO): 6 observatører AFRIKA Sudan: United Nations Mission in Sudan (UNMIS): 23 FN-observatører og stabsoffiserer BALKAN Kosovo: Kosovo Force (KFOR) og United Nations Interim Administration Mission in Kosovo (UNMIK): 8 stabsoffiserer Bosnia: 5 stabsoffiserer ASIA Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE): 1 observatør Afghanistan: Om lag 465 soldater og offiserer er primært knyttet til den norskledede stabiliseringsstyrken (Provincial Reconstruction Team PRT) i Meymaneh. Norge har ledelse og ett støtteelement i Mazar-e Sharif, stabsoffiserer i ISAFs regionale hovedkvarter i nord, lokalisert i Mazar-e Sharif og stabsoffiserer i ISAFhovedkvarteret i Kabul. I tillegg har Norge inntil 150 spesialsoldater i Kabul. Tadjikistan: Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE): 1 observatør Kilde: FolkogForsvarkontaktblad 3

4 NATOsnyeutfordringer Brussel: Etter krigen mellom Georgia og Russland i august, står NATO og Vest-Europa ovenfor vesentlige utfordringer når det gjelder videre samarbeid med russerne. Per i dag er forholdet mellom partene iskaldt, og en av de største utfordringene for forsvarsalliansen er å få stablet en konstruktiv dialog på beina igjen. I mellomtiden står NATO også ovenfor andre store utfordringer i tiden fremover. Dette kan gi både problemer og muligheter for alliansen. Neste år fyller NATO 60 år, og i løpet av disse årene har det foregått enorme endringer innad i organisasjonen. NATOs evne til tilpasning til nye tider er bare blitt viktigere og viktigere. 60-årsdagen skal markeres i Strasbourg i Frankrike som betegnes som hjertet av Europa. Forholdet til Russland NATO-Russland rådet ligger for tiden nede, etter krigen mellom Russland og Georgia i august. Alliansen preges nå av uro i forhold til hva som skjer med forholdet til verdens største land, spesielt siden ikke alle medlemslandene deler samme syn på hvordan man skal respondere på det som har skjedd. Noen av medlemslandene mener man skal opptre fordømmende mot Russland ved å stenge landet ute, men andre, de fleste, mener at man bør påvirke til en mer konstruktiv opptreden gjennom samtaler. Norge tilhører den sistnevnte delen av medlemslandene, som mener at man har mest å vinne på å ha kanalene åpne. Alle deler av NATO merker nå isfronten fra øst, og det er et paradoks at russiske diplomater i Brussel for fire år siden ytret at de ønsket medlemskap i organisasjonen. I dag er den tanken svært fjern. Nye medlemmer Den samme splittelsen innenfor forsvarsalliansen finner man når det gjelder spørsmålet om en ytterligere utvidelse av NATO. Kroatia og Albania er allerede klare til å tre inn i forsvarssamarbeidet fra og med neste år. Det store spørsmålet er hva man skal gjøre med Georgia og Ukraina som også ønsker medlemskap. Også her er de allerede eksisterende medlemmene uenige om hvor åpen dør politikk man skal føre. Norge mener på sin side at verken Georgia eller Ukraina har kommet langt nok i reformene sine til å kunne bli medlemmer av NATO på en god stund ennå. Dessuten representerer disse eventuelle medlemskapene også ytterligere utfordringer i NATOs forhold til Russland. Russerne ønsker ikke å få NATO tettere inn på egne grenser. Per i dag kan det se ut til at NATO ønsker å respektere dette, fordi det er så viktig å få samarbeidet med stormakten på fote igjen. Amerikanere har hevdet at Georgia ikke kan bli medlem av forsvarsalliansen før om tidligst år. Dette henger også sammen med at Russland i august rakk å ødelegge store deler av landets forsvar. Hvordan skal Georgia kunne være en del av NATO når de ikke har noe å bidra med i det hele tatt? Hvor lang tid vil det ta før Georgia har klart å ruste opp igjen? Operasjonene NATO står også ovenfor utfordringer når det gjelder operasjonene sine. Det ser ut til at den pågående operasjonen i Afghanistan vil vare i mange år. Trusselnivået i landet øker stadig, og NATO er helt på det rene med at andre aktører må inn på banen for å løse de humanitære problemene i landet. NATO klarer ikke oppgavene alene, men det er likevel hevet over enhver tvil at militært nærvær er strengt påkrevd i Afghanistan. Uten militær tilstedeværelse kan heller ikke FN og andre organisasjoner løse sine oppgaver. NATO skal sikre stabilitet, bistå regjeringen i landet og hjelpe til med gjenoppbygging og utvikling. Norge har fått ansvaret for å trene en bataljon av den afghanske hæren. NATO er også involvert på Balkan. Der ligger fokuset på stabilitet og utvikling. Landene i regionen ønsker selv kontakt med Vesten. Men dette arbeidet er ikke i nærheten av å være så krevende som operasjonen i Afghanistan. I tillegg har NATO i noen år nå bistått den Afrikanske Unionen (AU) med en pågående operasjon i Sudan, og man bedriver trening av soldater i Irak. Det utelukkes ikke at NATO i fremtiden kan ta på seg oppdrag også andre steder hvis organisasjonen har kapasitet. Kapabiliteter For det er en utfordring for NATO å ha nok soldater og materiell til enhver tid. For øyeblikket er det akutt behov for helikoptre i Afghanistan, men ingen av medlemslandene ser ut til å kunne levere. Det er også en viss skjevhet i hvilke land som bidrar og hvor mye de bidrar med. Fortsatt er USA det landet som tar den største delen av regningen. NATO Response Force (NRF) ble opprettet i 2004, og var fullt operativ i 4 FolkogForsvarkontaktblad

5 2006. NRF er hurtige innsatsstyrker som skal kunne settes inn på kort varsel for å løse alle typer oppgaver. Helt siden opprettelsen har disse styrkene vært omdiskutert innad i NATO fordi man har problemer med å fylle kontingentene. Dette henger sammen med medlemsstatenes vegring mot å melde inn styrker fordi det binder opp deler av hvert enkelt lands styrker i flere år av gangen. Nå meldes det fra Brussel at antallet i hver kontingent skal reduseres fra mann til i håp om at det da vil bli lettere å få inn bidrag. NATO har samarbeidspartnere, også ute i operasjoner, som bidrar med mye til tross for at de ikke er medlemmer av alliansen. Blant de store nasjonene er Australia og Sør- Korea, men til sammen bidrar over 40 land i Afghanistan under NATO-kommando. Andre vanskeligheter Det er en del diskusjon innad i NATO om hvordan man skal forholde seg til enstemmighetsprinsippet i takt med at alliansen utvides ytterligere. Det blir stadig vanskeligere å komme til enighet. Videre setter nå NATO fokus på FN-mandater. Det er svært viktig for alliansen at man i fremtiden har folkerettslig grunnlag for det NATO til en hver tid foretar seg. Det er bare FNs sikkerhetsråd som kan autorisere bruk av militærmakt, hvis man ser bort fra selvforsvar. NATO ønsker ikke en ny operasjon `a la den i Kosovo i 1999, der Sikkerhetsrådet ikke klarte å bli enige og NATO grep inn på egen hånd mot Serbia. Det er også viktig med transatlantisk samarbeid. NATO er avhengig av USAs bidrag, og ønsker å binde amerikanerne til samarbeid. Derfor er det viktig at forsvarsalliansen er attraktiv for alle sine medlemmer. Per i dag ønsker USA at flere land deltar med styrker sør i Afghanistan, der amerikanerne er blant de landene som har størst tap på grunn av trusselnivået i regionen. Mange uløste spørsmål Samtidig blir de store landene kritisert for å ha for mye makt i NATO. Mange spør seg; hvor mye makt har egentlig USA? Det er en kjent sak at Supreme Allied Commander (SACEUR) alltid er en amerikaner. Det er altså snakk om en hårfin balansegang. En annen stor utfordring er samarbeidet med EU. De to organisasjonene trekker på samme materiell og personell. I dag styres alle EUs operasjoner fra NATOs militære hovedkvarter under ledelse av Deputy-SACEUR, som er en europeer. Men for de fleste medlemslandene er det snakk om knallharde prioriteringer, og det er ikke mange som klarer å stille like mye til rådighet for begge organisasjonene. I fremtiden kan det bli et spørsmål om hvorvidt ønsket om et sterkt Europa er sterkere enn ønsket om videre satsning på transatlantisk samarbeid. Det som slår en tre år etter forrige besøk i Brussel, er at mange av de samme problemene fortsatt er uløste. I tillegg har man fått konflikten med Russland. NATO har mange utfordringer å ta fatt på når forsvarsalliansen går inn i sitt 60.år. AvNan Cecilie Johnstad Alle foto: Scanpix FolkogForsvarkontaktblad 5

6 RusslandutfordrerN Forholdet mellom Russland og NATO har nådd et historisk lavmål etter den kalde krigen på grunn av Georgia-krigen. Et mer selvbevisst Russland gjør seg gjeldende på den internasjonale arena, og er stadig oftere på kollisjonskurs med Vesten. Paradoksalt nok kan det gi grunnlag for et mer realistisk og konstruktivt samarbeid. Jeg føler virkelig at jeg har vært med på historie. Det er nesten så en må klype seg i armen for å tro at det er sant, uttalte daværende statsminister Kjell Magne Bondevik. Året var 2002, og NATOs gamle erkefiende Russland var nettopp innlemmet som nesten-medlem i forsvarsalliansen. NATO- Russland-rådet ble etablert, noe som ble omtalt som den definitive spikeren i kisten for den kalde krigen. Det nye rådet skulle diskutere bekjempelse av terrorisme, fredsoperasjoner, arbeidet for å hindre spredning av masseødeleggelsesvåpen og felles krisehåndtering. Terroraksjonene i USA 11. september 2001 var et vendepunkt i forholdet mellom øst og vest. Russlands forrige president Vladimir Putin forsøkte å styrke forbindelsene til Vesten, og internasjonale toppolitikere sto i kø for å hylle den russiske statslederen. Euforien nådde toppen med etableringen av NATO-Russlandrådet i Kalde gufs Skru klokken seks år frem, og festtalene har forstummet. Russland ryker stadig oftere i tottene på ikke bare USA, men også NATO og EU. Motsetningene mellom Russland og vestlige land har økt. Russisk språkbruk har til tider vært konfronterende og aggressiv, fastslo utenriksminister Jonas Gahr Støre i en redegjørelse for Stortinget i oktober i år. Bakgrunnen var at Russland invaderte Georgia i sommer, etter at georgiske styrker forsøkte å gjenerobre utbryterrepublikken Sør-Ossetia. Invasjonen førte til en kraftig opptrapping i ordstriden mellom Russland og Vesten. Samarbeidet mellom NATO og Russland ble lagt på is. Georgia-krigen var over på få dager, men russiske styrker ble stående i mange uker langt inne på georgisk territorium. Først i oktober ble soldatene trukket ut, og Russlands forsvarssjef, general Nikolaj Makarov, mente at det banet veien for at Russland og NATO igjen kunne gjenoppta forbindelsene innen utgangen av året. Det var ikke NATO enig i. Det er oppmuntrende at russiske styrker trekker seg tilbake, men vi er ikke i en situasjon der vi kan fortsette som om ingen ting har skjedd, mente NATOs generalsekretær Jaap de Hoop Scheffer. Nytt sikkerhetspolitisk kart Samtidig som russiske styrker trakk seg ut av Georgia, tegnet Russlands president Dmitrij Medvedev et nytt sikkerhetspolitisk kart over Europa. Det var et kart der NATO var sterkt svekket eller borte. De russiske visjonene, som langt fra er nye, ble lagt frem på et sikkerhetspolitisk toppmøte i den franske byen Evian. Langt mer oppsiktsvekkende var det at planene fikk støtte fra Frankrikes president Nicolas Sarkozy. Sarkozy sa at han sluttet seg til den russiske tanken om et nytt sikkerhetssystem for verden og Europa. Sarkozy ga Georgia skylden for krigen i august med Russland, selv om han også sa at Russland overreagerte. Det er første gang en vestlig leder på dette nivået åpent har sagt at det var Georgias president Mikhail Saakasjvili som startet krigen. La oss si det rett ut. Det var en georgisk militær aggresjon. Det var en feil. Men den russiske hæren overreagerte, mente Sarkozy. Denne erkjennelsen er en stor diplomatisk seier for den russiske presidenten Dmitrij Medvedev, som talte fra det samme podium, i Evian. Og Medvedjevs budskap var klart og tydelig. Russland mener at USA med sin unilateralisme i Bushs tid har mistet retten til det lederskapet landet krever. Moskva hevder at NATO med USA i spissen sto bak krigen mot Serbia, som førte til Kosovos uavhengighet i vinter. NATO ga Mikhail Saakasjvili politisk ryggdekning for krigseventyret i Sør-Ossetia. Og NATO fører en krig som de er dømt til å tape i Afghanistan. Russland vil derfor ha en ny sikkerhetsorden som i realiteten klipper klørne av USA og NATO. Russland vil ha bort blokkene, og erstatte NATO med en alleuropeisk- og atlantisk sikkerhetspakt. Sarkozy sa han var enig, men krevde at USA skulle med. Interessemotsetninger Den økte konfrontasjonen mellom Russland og Vesten har vist at det er fundamentale forskjeller mellom de to. Ikke minst er Russlands sikkerhetspolitiske interesser forskjellige fra USAs og NATOs. Fra et vestlig synspunkt haler russerne ut tilbaketrekningen 6 FolkogForsvarkontaktblad

7 ATO av soldater fra tidligere Sovjet-republikker, slik som i Georgia og Moldova. Men fra Moskva ser bildet annerledes ut. Militærbasene i «det nære utland» som det blir kalt i Russland er et instrument for å oppnå innflytelse og øke Russlands sikkerhet, ikke minst ved å bidra til større stabilitet i konfliktsoner. Det var også argumentet som ble brukt da russiske soldater rykket inn i Georgia i august, og Kreml hevder at det på den måten fikk gjenopprettet fred og stabilitet. NATO-utvidelsene blir også sett på som truende. Selv om NATO gjentatte ganger har forsikret at man ikke har aggressive intensjoner, har Moskva liten innflytelse over de sikkerhetspolitiske avgjørelsene som alliansen fatter. Ivan føler at han er blitt satt på gangen, til tross for hans forsøk de siste 20 årene på å strekke ut en hånd til Vesten. Og få år etter at russiske soldater ble trukket ut av Øst-Europa, har NATOs styrker fylt tomrommet. Frykten er at det samme skal skje i tidligere Sovjet-republikker hvis de russiske basene blir lagt ned. Stor NATO-skepsis Snart to tiår etter Sovjetunionens sammenbrudd, er det få ting som setter sinnene i kok i Russland som NATO. De siste årene har det vært en økende skepsis til den vestlige forsvarsalliansen. Årsaken er at Georgia, men i enda større grad Ukraina, åpent har flørtet med den vestlige forsvarsalliansen. Ukrainas president Viktor Jusjtsjenko har som mål å bringe landet inn i NATO. Det har ført til kraftige reaksjoner i Russland. Russiske myndigheter frykter at de vil miste innflytelsen over Kiev hvis Ukraina blir med i NATO. Kreml jobber derfor febrilsk for å hindre at Ukraina søker vestover, sier den anerkjente ukrainske analytikeren Vira Nanivska. Ukraina har tette bånd til Russland etter å ha blitt styrt av tsarer og Sovjet-ledere i århundrer. Mange ukrainere er etniske russere, og hovedstaden Kiev var fødested for den russiske staten og den russiskortodokse kirken. Ukraina har en helt spesiell plass i russernes hjerter, og følelsene blir derfor så sterke i denne saken. Hvis Ukraina skulle bli medlem av NATO, ville den antivestlige stemningen i Russland ta helt av, sier den russiske utenrikspolitiske eksperten Fjodor Lukjanov. Mer realistisk samarbeid Til tross for russernes ønske om å kassere NATO, er det mye som tyder på at samarbeidet mellom den vestlige forsvarsalliansen og Russland i øst vil bli gjenopptatt når gemyttene har roet seg. Selv om det er åpenbare motsetninger mellom de to sidene, er det også felles verdier og mål som forener dem. NATO-landene er Russlands desidert største handelspartner. Kremls fremste politiske mål er å gjenreise Russland økonomisk, og landet er helt avhengig av vestlig kompetanse, teknologi og kapital for å klare det. Selv om Russland bare er en skygge av den supermakt Sovjetunionen var, har landet fortsatt makt til å nedlegge veto i FNs sikkerhetsråd. Vesten har derfor interesse av et godt forhold til Moskva, ikke minst med tanke på at Russland grenser til så mange konfliktområder og har gode forbindelser til Nord-Korea, Iran og Kina. Samtidig markerer et mer selvbevisst Russland seg med større autoritet på den internasjonale arena i tråd med sin størrelse og posisjon, og vil ikke være enig med Vesten i ett og alt. I en slik situasjon er det fare for at vestlige politikere AvPer Kristian Aale faller tilbake til inngrodde tankemønstre fra den kalde krigen, og at de ser på Russland som et imperium. Det ville være en stor feiltagelse. Bjørnen i øst har hverken evne eller vilje til å føre noen ny kald krig. Ingen er heller tjent med å feie fundamentale motsetninger under teppet og late som om de ikke eksisterer. At motsetningene kommer frem, kan derimot gi grunnlag for et mer konstruktivt og realistisk partnerskap. FolkogForsvarkontaktblad 7

8 EUsatserpå militærstyr Brussel: Året er 2008, og EU ser nå på seg selv som en sikkerhets- og forsvarspolitisk aktør av betydelig størrelse. Men fortsatt er det mange utfordringer å ta tak for den politiske unionen som ønsker seg større militær slagkraft. Per i dag har ikke EU noen stående styrke, men et styrkeregister basert på frivillig innsats. Disse såkalte battle groups skal kunne deployeres i løpet av fem dager til oppdrag med varighet fra 30 til 120 døgn i en begynnende fase av en større operasjon. Styrkene skal operere i en radius på kilometer fra Brussel, og Norge har stilt med bidrag det første halvår av 2008 og vil gjøre det igjen i Denne innbærer blant annet 150 norske soldater til en hurtig innstasstyrke bestående av svenske, estiske og irske bidrag. Norges rolle Hvorfor bidrar Norge med soldater og materiell til en organisasjon som vi ikke medlem av? Svaret er vel først og fremst at EU er en svært viktig samarbeidspartner og utgjør en så stor del av Europa at vi er nødt til å vise good will. Norge og EU har inngått en sikkerhetsavtale om utveksling av gradert informasjon. Videre eksisterer det et rammeverk som regulerer norsk deltakelse i EU-ledede krisehåndteringsoperasjoner; både militære og sivile. Norge har også inngått en samarbeidsavtale med EDA (European Defense Agency). Norges forsvarsminister deltar på møter med EU-troikaen sammen med Tyrkia, Island, Makedonia og Kroatia, samt at vi deltar i bidragsyterkomiteer for de operasjonene vi deltar i. Det understrekes i Brussel at Norge er det landet som er med mest av alle ikke-medlemmer. Utfordringer Selv om forholdet til EU kanskje virker relativt avklart, kan det by på utfordringer i fremtiden. EU ønsker en stadig satsing på sin felles utenriks- og sikkerhetspolitikk (FUSP), og det finnes en politisk vilje innad i organisasjonen til å bli en global aktør. Det foregår et stadig økende forsvarssamarbeid i Europa. NATO og EU har mange av de samme medlemmene. Det byr tidvis på interessekonflikter og de to organisasjonene er ulike på flere områder. NATO er utelukkende et forsvarssamarbeid. En allianse med en atlantisk dimensjon der hovedfokus ligger på kollektivt forsvar og militære kapasiteter. EU er en politisk union med helt andre virkemidler. Her spiller politikk og økonomi en stor rolle. Det de to organisasjonene har felles, er at de er stiftet av vestlige demokratier med like verdier og de samme strategiske interesser. Videre har de begge ett sett med styrker og har satt et fokus på krisehåndtering. Per i dag kan ikke EUs styrker måle seg med de NATO har. Ambisjoner Men EU har ambisjoner, og EDA driver stadig forskning og utvikling innenfor sitt fagfelt. Fordelen er at organisasjonen har alle virkemidler tilgjengelig til å kunne gjennomgå en sikkerhetssektorreform som omfatter politikk, økonomi, diplomati, utvikling/ bistand, politi/jus og forsvar. Siden 2003 har EU ledet 21 operasjoner; fem militære, 13 sivile og tre sivil-militære. 12 operasjoner pågår fortsatt. Det utelukkes ikke flere og andre typer operasjoner i fremtiden. Somalia er blant annet et land det snakkes mye om for tiden. Men her ligger det utfordringer. Selv om NATO og EU gjennom Berlin+avtalen er blitt enige om at EU skal kunne trekke på NATOs fellesressurser i aktuelle operasjoner, er ikke dette alltid like enkelt i praksis. Inntrykket er at samarbeidet fungerer best på bakkenivå, og at det er politikerne på toppen som har vanskeligst for å enes. Per i dag styres EUs militære operasjoner fra NATOs operative hovedkvarter i Mons i Belgia. Grunnlov og utenriksminister Det er vanskelig å forutsi hvordan samarbeidet mellom NATO og EU vil være om fem til ti år. Mye avhenger av hvor store organisasjonene blir, hvilke land som innlemmes og hvordan beslutningsprosessene blir i fremtiden. Enkelte land i EU ønsker et sterkt Europa. Et Europa med like stor militær som økonomisk slagkraft. Planen om en felles grunnlov, et konvent, er blitt tatt opp flere ganger. Men utfordringen ligger i å få samtlige medlemsland til å enes. Foreløpig har Frankrike, Nederland og Irland stemt ned grunnlovsforslagene. Skulle organisasjonen lykkes i å utforme en felles lovplattform for sine medlemmer, vil EU trolig på ett eller annet tidspunkt få en 8 FolkogForsvarkontaktblad

9 ke felles utenriksminister. Da vil det uten tvil også fokuseres ytterligere på felles utenriks- og sikkerhetspolitikk. Liten respekt Inntil videre kan det virke som man både i FN-systemet og i NATO ser med en viss skepsis på EU som er den nyeste aktøren på den sikkerhetspolitisk arena. Det fnyses litt i korridorene av at EU tror at de kan bidra i internasjonale operasjoner på lik linje med de tunge aktørene som drevet med dette i flere tiår allerede. Man er også oppgitt over de ikke alltid like glidende overgangene mellom NATO- og EU-ansvar. Det virker imidlertid ikke som om dette skremmer EU fra videre satsing på området, og organisasjonen virker stolt over det den føler at den har uttrettet så langt. I skrivende stund har EU en operasjon pågående i Tsjad, denne skal trolig overtas av FN i mars neste år hvis alt går etter planen, men det er ikke avklart ennå. FN viktig Dialog og samarbeid med FN er viktig for EU. EU er alltid representert i Sikkerhetsrådet. På den måten sitter organisasjonen alltid i første rekke når beslutninger skal tas. Det er viktig for FN å tilrettelegge for best mulig samarbeid mellom EU, NATO og andre som er ute i operasjoner til enhver tid. Dette for at arbeidet skal gli best mulig. Men oppfatningen er at utfordringene er mange, både i forhold til samarbeid, men også i forhold til utviklingen fremover. Mye står og faller på hvor sterk EUs felles forsvars- og sikkerhetspolitikk i fremtiden blir. Hvor mye vekt kommer landene til å legge på utviklingen av et felles forsvar? OG hva blir i så fall dette forsvarets satsingsområder i fremtiden? Er Europa tjent med to organisasjoner, om enn ulike, som satser på de samme oppgavene? Og hvordan skal Norge forholde seg til dette i fremtiden? Hvor skal vi delta mest aktivt? Hvor nære bånd skal vi knytte til EU så lenge vi ikke er medlem av organisasjonen? For øyeblikket er spørsmålene flere enn svarene. AvNan Cecilie Johnstad FolkogForsvarkontaktblad 9