Idrettens organisasjoner som en inklusjons- og eksklusjonsmekanisme

Transkript

1 Idrettens organisasjoner som en inklusjons- og eksklusjonsmekanisme Jan Ove Tangen Innledning Den organiserte idretten har i alle år lagt vekt på og legitimert seg gjennom frivillighet, identitet, demokrati og felleskapsopplevelse. De politiske myndigheter synes å ha kjøpt denne legitimeringen og anvendt den som begrunnelse for sitt engasjement og sine virkemidler på idrettsfeltet. I sine kultur- og idrettsmeldinger har ulike departementer fundert sine bevilgninger og sine virkemidler dels på oppfatningen om at idrett skal være for alle, dels at idretten integrerer og skaper identitet og felleskap og dels at det enkelte individ læres opp i demokrati og respekt for andres meninger. Flere forskere har gjennomført undersøkelser og forsøkt å dokumentere hvordan idrett fungerer som en arena for sosial integrasjon; både på gruppenivå og på samfunnsnivå. Faktisk er idrett og sosial integrasjon en underliggende ramme og legitimering for den konferansen vi nå deltar på. Bare se i rammeteksten i programmets side 2. I større eller mindre grad, og på hver sin måte har alle disse forholdene bidratt til at idrettens antatte integrerende funksjon har slått rot og blir opprettholdt som en normativ grunnforestilling, dvs.: idrettens organisasjoner bidrar til sosial integrasjon og det er godt for individet, idretten og samfunnet. Jeg vil i dette foredraget problematisere denne forestillingen og lansere alternative begreper som bedre fanger hvordan idrettens organisasjoner faktisk fungerer. I tråd med programstyrets ønsker, vil jeg også komme med noen normativ betraktninger. Hvis mine alternative synspunkter aksepteres, må det få konsekvenser for den måten både idretten, idrettspolitikken og idrettsforskningen blir utført på i framtiden. Idealer og realiteter Uttrykker den overnevnte grunnforestillingen virkelig sosiale realiteter? Eller er den kun et ideal? Mye forskning viser at selv om svært mange begynner med idrett, finner de fleste ut at organisert idrett ikke er noe for dem. Ved ca 10 års alderen er nesten 70 % av befolkningen medlemmer i norsk idrett. Ved 20 års alderen er det kun ca 30 % som er medlemmer. Dette faller ytterligere til ca 12 % ved 70 års alderen (SSB 1998 og 2001). Av de nærmere 90 % som driver med, eller har drevet med, organisert idrett i 10 års alderen er det under 20 % som trener i idrettslag ved 25-års alder (Grue 1985). Forskningen viser også at kvinner, innvandrere, funksjonshemmede, eldre osv. er underrepresentert i idrettens organisasjoner både hva gjelder aktivitet, deltakelse i styre og stell av organisasjonen, representasjon til nasjonale og internasjonale forbund osv. (SSB 1998, SSB 2001, MMI 2000, Breivik og Vaagbø 1998, Strandbu og Bjerkeset 1998, Bergan 2002). Tyder disse tallene på at idretten virker integrerende? Ting tyder på at skjevhetene blir større jo høyere opp i organisasjonshierarkiet vi kommer. Kun et fåtall av de barna som starter med fotball ender opp på klubbens A-lag. Kun de aller flinkeste ender opp på landslagene. Denne form for utsiling stiller vi ikke spørsmålstegn ved. Det kunne vi ha gjort! Andre hierarkiske utestengningsmekanismer bør i hvert fall diskuteres. Som Hovden har vist før i dag, er kvinner svært utsatt for eksklusjon. Bare for å gjenta noen få tall: Kvinnene utgjør 50 % av befolkningen, men kun 38 % av medlemsmassen i NIF. Kun 17,5 % av idrettslagsledere er kvinner. Kun ca 12 % er idrettsrådsledere, og kun 7 % er ledere 1

2 av et særforbund (NIF 2002). Hvordan det forholder seg for innvandrere, funksjonshemmede og eldre kan vi bare gjette på. Jeg antar at også deres deltakelse er mindre enn deres andel i befolkningen skulle tilsi. Undersøkelsene er mange og tallene er entydige: den organiserte idretten støter vekk store deler av befolkningen. Disse resultatene har fått meg til å lure på om ikke eksklusjon er et mer karakteristisk trekk ved organisasjonene enn integrasjon? Enkelte av integrasjonsforskerne er oppmerksom på de skisserte skjevhetene. Men når de skal forklare endringer i organisasjonssamfunnet fra 1986 til 1998 benytter de begreper som selektiv integrasjon og selektiv rekruttering (Wollebæk, Selle og Lorentzen 2000). De sier f. eks. følgende: Hovedinntrykket er.. at organisasjonssamfunnet er noe sterkere preget av selektiv integrasjon, dvs. flere grupper faller i 1998 systematisk utenfor organisasjonslivet enn tilfellet var i 1986 (s 114) og videre Tabellen viser at det, noe overraskende er idrettslagene som rekrutterer mest selektivt. (s 115) [mine understrekninger]. M.a.o. forskerne holder fast på integrasjonsperspektivet som det mest relevante perspektivet for å beskrive organisasjonenes funksjon, men forsøker å justere begrepsbruken for å fange opp de skjevhetene som observeres. Kan integrasjonsperspektivet som normativ grunnforestilling opprettholdes i lys av de tallene jeg presenterte? Flesteparten av befolkningen befinner seg jo på utsiden av det system som skal integrere dem. Men det kan kanskje være at det mindretall som er inkludert i idrettens organisasjoner opplever både felleskap og samhold og at de føler at de er integrert i et større hele, slik en del forskning tyder på (f. eks. Enjolras og Seippel 1999 og 2001, Seippel 2003). Det kan også være at idrettens organisasjoner bidrar til skolering i demokrati, selv om visse tall tyder på at medbestemmelse og opplæring av demokratiske ferdigheter ikke de mest sentrale kjennetegn ved denne organisasjonstypen (se Wollebæk m. fl. 2000). Og det kan også være at det er samfunnsmessig ønskelig at kun noen personer, på bekostning av de mange, får lov til å bli så gode at de kan spille på landslag og delta i olympiske leker slik at deres innsats kan gi oss andre både lokal og nasjonal identitet. I så fall burde kanskje den nasjonale felleskapsfølelsen og samhørigheten vare lenger enn bare 90 minutter (Se Goksøyr 1998). Men hva med alle dem som på forskjellige måter og av ulike grunner er falt fra underveis? Føler de seg integrert eller ekskludert? Er det ut fra det som er sagt til nå rimelig å hevde at idretten integrerer og skaper felleskap og sosiale bånd når så mange ekskluderes og blir stående på utsiden? Vil ikke et annet sett av begreper være mer relevante og nødvendige å bruke for å beskrive hvordan idrettens organisasjoner faktisk virker og opererer? Jeg mener det og vil slå til lyd for at begrepsparet inklusjon/eksklusjon er bedre egnet enn integrasjon når idrettens organisasjoner og deres virkemåte skal studeres. Jeg finner det også påfallende at forskerne i liten grad synes å være opptatt av idrettens logikk og rasjonalitet når integrasjonsspørsmålet diskuteres. På samme måte som politikken, økonomien, vitenskapen, utdanningen, religionen har sine unike virkemåter og tilhørende spesifikke former for deltakelse, rekruttering og organisering, har også idretten det. Forskere burde i større grad reflektere over i hvilken grad og på hvilken måte idrettens logikk og virkemåte kan tenkes å være koblet sammen med deltakelse, rekruttering og organisasjonsform. Selv kvinneforskere, som eksplisitt har fokusert på eksklusjon på grunnlag av kjønn, samt forskere som har forsket på sosial eksklusjon i relasjon til idrett (se Collins 2003), unnlater å berøre muligheten av at eksklusjonen kan ha noe å gjøre med idrettens egenart og virkemåte. Jeg skal derfor også komme inn på denne muligheten i dette innlegget. 2

3 Organisasjoners funksjon Med referanse til Niklas Luhmann kan vi hevde at organisasjoner for det første må forstås som en måte forholdet mellom menneske og samfunn ordnes i det moderne samfunnet (Se Luhmann 1997 og 2000). I det moderne verdenssamfunnet kan ingen kommunikasjon stenges ute. Derfor kan ikke personer utelukkes fordi kommunikasjonen forutsetter at noen er adresse for kommunikasjonen. Hele befolkningen har i prinsippet fri og lik mulighet til å delta i kommunikasjonen. Det innebærer også at funksjonssystemer som skole, politikk, religion, vitenskap, økonomi og idrett ikke kan ekskludere personer fra kommunikasjonen. Men dette eksklusjonsforbudet vil kunne overbelaste både samfunnet og funksjonssystemene. Det må gjøres et skille. Noen må inkluderes, samtidig som andre må ekskluderes om ikke kommunikasjonen skal bli for kompleks med fare for å gå i stå. Inklusjon og eksklusjon er derfor to sider av samme sak, og kan ikke sees uavhengig av hverandre. Inklusjon forutsetter eksklusjon, og omvendt. Organisasjonenes funksjon i det funksjonsdifferensierte samfunnet er derfor å inkludere, og dermed også, ekskludere personer fra ulike kommunikasjonsformer, bl. a. idrett. Det som i en annen sammenheng er betegnet som selektive inklusjon (og som skal berøres under) er blant organisasjonenes viktigste oppgave. Det sentrale kriteriet for inklusjon i organisasjonene er medlemskap. Individer må være medlemmer i et politisk parti for å kunne bli valgt inn på Stortinget og drive politikk. Du må være døpt for å kunne utøve prestegjerningen i den norske kirke. Individer må være medlemmer i et nasjonalt idrettsforbund for å delta i de olympiske leker. Men som jeg kommer tilbake til er det også andre inklusjonskriterier. For det andre dreier organisasjon seg om hvordan det moderne samfunnet mestrer sin egen kompleksitet. Organisasjoners autopoiese (selvdanning, selvorganisering) er basert på operasjonsmåten beslutning. For å fullbyrde samfunnet, må beslutninger bli utført som kommunikasjon. Omfanget av muligheter er så stort og komplekst at det påfører samfunnet en seleksjonstvang. Beslutninger er altså ikke noe som er knyttet til det enkelte individs bevissthetstilstander og valg mellom alternativer. Beslutninger reduserer kontingens, det forholdet at noe annet kunne også vært tilfelle. Før beslutningen er verden åpen og kontingent. Verden presenterer seg som et mangfold av alternativer, dvs. som muligheten av å gjøre noe bestemt eller ikke gjøre noe. Etter beslutningen handler det om en lukket kontingens, alternativene er kun blitt til muligheter i relasjon til beslutningen. Når vinneren er kåret er de andre deltakernes muligheter til å vinne kun muligheter. Men enhver beslutning hviler på andre beslutninger, og i siste instans på systemet selv. Er denne personen kvalifisert til å delta i konkurransen? Er vedkommende medlem i en klubb? Hvordan skal laget settes sammen til kampen på søndag? Hvem skal velges til formann i klubben? Hvordan skal vi fordele treningstiden i idrettshallen mellom lagene? Denne type problemer overbelaster kommunikasjonen om det å vinne, dvs. idrettssystemet selv. Kompleksiteten og usikkerheten blir for stor. Idrettssystemet differensierer ut et delsystem som skal ta hånd om disse problemene, dvs. en organisasjon. Organisasjonen overtar seleksjonen mellom alternativene og fatter avgjørelsen. I annen organisasjonsforskning blir kommunikasjon vanligvis tematisert kun når det er snakk om organisasjoners kultur og indre liv. I et Luhmannsk perspektiv består og opprettholder organisasjonene seg gjennom kommunikasjon, dvs. organisasjoner er kun kommunikasjon og strukturer framkommet gjennom kommunikasjon. Men organisasjonene reproduserer ikke bare seg selv gjennom kommunikasjon, men hele samfunnet. På samme måte som alle sosiale systemer, er organisasjoner samfunnsmessige innretninger som garanterer for mulighetene av 3

4 kommunikasjon 1. For å forstå hvordan kommunikasjonen blir fornyet og viderebehandlet må vi skille mellom kommunikasjonens temaer og funksjon. Gjennom kommunikasjonens tema blir kommunikasjonen saklig differensiert og tidsmessige strukturert. I idrett kan det diskuteres hvordan en skal rekruttere nye utøvere, hvem som skal tas ut på laget, hva som er de beste treningsmetodene, hvordan man skal bygge et nytt idrettsanlegg, hvilken politikk som skal føres, hvordan man skal takle dopingproblemet, hvordan man skal takle mediene osv. Når spørsmålene stilles settes også en refleksjonsprosess i gang. Hvordan ble dette taklet før? Kan vi gjøre det slik nå? Temaene fungerer på denne måte som en hukommelse i systemet. Som sådan fungerer temaene også som en potensielt stabiliserende og konserverende mekanisme i organisasjonene og dermed også ekskluderende. Framveksten av større organisasjoner som nasjonale idrettsforbund, internasjonale sammenslutninger som IOC osv. synes å innebære en forskyvning av forholdet mellom variasjon og redundans. Flere virksomheter kjedes sammen samtidig som mediets interne organisasjonsbetydning svekkes. De interne egenartene ved organisasjonsmiljøet spiller isteden en større rolle (Luhmann 1987). Det blir alt viktigere å koordinere og styrke virksomheter som opplæring, treningsplanlegging, regelfortolkning, strategitenkning, organisasjonsutvikling o.l. enn å forholde seg til det varierte mangfold av idrettslige prestasjoner som produseres og reproduseres i systemet. Det kan gå i retning av at større organisasjoner blir så opphengt i sine interne organisasjonsprosedyrer at det utvikles bedriftsidentitet og organisasjonskultur som fører til rigiditet. wir sind, was wir sind, und es ist gut so. (Luhmann 1987:47). Nye former av det å vinne og prestere (dvs. idrettens medium) vil i noen tilfelle finne plass i organisasjonen, mens andre holdes utenfor og tvinges til å finne sin egen organisering. Utdifferensieringen av idrettsformer som trim, aerobics, kroppsbygging, snowboard osv. må sees som idrettsformer som er annerledes enn hva idrettsorganisasjonene til nå er vant til å forholde seg til. Deres redundans i form av når, hvor og hvordan idrett skal kunne utføres, gjør at nye variasjoner av idrettsmediet finner sin organisering utenfor etablerte organisasjoner som NIF, og vinner tilslutning på bekostning av de etablerte. Kompleksitetsmestringen kan bli for rigid og lite fleksibel i forhold til mediets fleksibilitet. Nye grupper av potensielle medlemmer kan også bli problematiske for slike organisasjoner. Kvinner, funksjonshemmede, innvandrere, snowboardere osv. tilfredsstiller ikke alltid kriteriene for medlemskap og lederskap i rigide og lite fleksible organisasjoner. Oppsummerende kan det hevdes at det moderne samfunn er utenkelig uten organisasjonene. De representerte en betydningsfull innovasjon som inkorporerte det nye prinsippet om spesialisering av funksjonelt definerte former for handling og kommunikasjon (Stichweh 1998). Deres funksjon er derfor ikke integrerende, men ekskluderende, siden kun spesialiserte ytelser blir inkludert. Inklusjon av ytelser Å være medlem betyr ikke at hele mennesket er inkludert i organisasjonen. Det er kun de ytelser som er relevante for det aktuelle systemet og som mennesket er i stand til å stille opp med som blir inkludert. At jeg er medlem i Skarphedin IL betyr ikke at hele meg er inkludert. Kun min frivillige innsats som trener er relevant. Heller ikke hele meg er inkludert i når jeg spiller fotball, kun min evne til å bistå i å skåre mål. Inklusjon, det som vi til daglig observerer og betegner som idrettsdeltakelse eller medlemskap, betinges og reguleres av idrettssystemets egenlogikk og dynamiske struktur: dvs. at man er villig til å kjempe om seieren og innordne seg de spesielle regler som er knyttet til dette. Kun de som vil 1 Luhmann 2000 s 59f 4

5 sparke ballen i retning av mål, eller kappes om å komme først over målstreken, vil inkluderes. Om den enkelte gjør dette for å få god helse, for å få atspredelse fra hverdagens mas eller for å komme på landslaget er uinteressant. Alle må akseptere og innordne seg fotballens, kappløpets og skiløpingens logikk og krav ellers får de ikke være med. Hvem vil f. eks. ha med en som sier at jeg gjør dette for min atspredelses skyld og derfor vil jeg bare trikse med ballen og ikke være med på å skåre mål? Kun bestemte ytelser, definert på grunnlag av systemets medium og koder, blir inkludert. Det betyr at kun de som vil og kan produsere ytelser som er relevante for systemet vil inkluderes, men vel og merke da kun som kommunikasjonsdeltakere. Det foreligger en selektiv inklusjon. De som ikke leverer slike ytelser, blir ekskludert. Dessuten, samfunnets inklusjon er som antydet foran i langt sterkere grad enn tidligere blitt individualisert. Inklusjonen blir ikke lenger oppfattet som en arverettighet som er knyttet til familie og stand. I moderne tid inkluderes man i funksjonssystemers organisasjoner ut fra meritter, ikke rettigheter. For hvem har hørt om at barna til Pelé eller Eusebio har blitt tatt ut på det brasilianske eller portugisiske landslaget i fotball fordi de var sønner eller døtre til disse kjente fotballspillerne? I tillegg, på hvert trinn i idrettens hierarkiske struktur finnes det spesifikke mekanismer som opererer ut fra skjerpede kriterier definert ut fra det aktuelle sosiale system. Laguttak er et nærliggende eksempel på en slik spesifikk eksklusjonsmekanisme innen organisasjonen lag. Dine fotballferdigheter var kanskje gode nok for deltakelse på 12-års laget, men de kvalifiserer bare til innbytterbenken når du når junioralderen. I hele organisasjonen er det slik at deltakernes autoritet og omdømme, og relevans for kommunikasjonen, bestemmes av systeminterne betingelser og vurderinger. Den selektive inklusjonsformen er altså ikke knyttet til idrettslige ferdigheter generelt. Du blir ikke tatt ut på håndballaget om du er god i langrenn. Det vil være andre og spesifikke seleksjonskriterier avhengig av hvilken idrettsform vi observerer. I fotball velges det ut fra fotballferdigheter. I vektløfting inkluderes deltakerne ut fra deres evne til å løfte tunge vekter over hodet. I rytmisk sportsgymnastikk er kroppsform, smidighet og spenst avgjørende for hvem som inkluderes og ekskluderes. Det innebærer at de som eventuelt ikke tilfredsstiller kriteriene i en idrett, kan fylle kriteriene i en annen idrett. Ei kraftig og sterk jente, som ikke klarer å innfri inklusjonskriteriene i rytmisk sportsgymnastikk, vil kunne gjøre det stort i vektløfting. Den økende utdifferensiering av ulike idrettsformer og en sterkere spesialisering i hver av dem har paradoksalt nok ført til både en sterkere ekskludering og en sterkere inkludering i idretten. Flere vil ekskluderes fra bestemte idretter, men likevel kunne finne sin idrett, og slik sett bli inkludert i idretten. Men felles for alle idrettene er kriteriet om prestasjon, en prestasjon som må bli stadig bedre for å vinne. Organisasjonene skal sørge for at dette kriteriet anvendes. I en slik funksjonsspesifikk inklusjon vil altså de ulike funksjonssystemene differensiere sine inklusjonsmodi ved hjelp av diverse systemspesifikke kriterier. Et sett av kriterier, er som jeg nettopp viste, blitt knyttet til prestasjonsevne. Et annet sett av kriterier er forankret i det som betegnes som roller, dvs. en bestemt form for forventningsstruktur. I idrettssystemet, som i en del andre sosiale systemer, brukes rolleasymmetrier i inklusjonen 2. I det økonomiske systemet er det et skille mellom roller som produsent og konsument. Innen det politiske systemet er det roller for de som regjerer og de som blir regjert over. I idrett har det i ulike historiske perioder blitt utdifferensiert asymmetriske roller for deltaker/tilskuer 3. Historisk sett har skillet mellom deltaker og tilskuer blitt forsterket. I fotballens barndom var dette skillet uklart. I dag er det absolutt i organisert idrett. En rekke virkemidler er tatt i bruk for å opprettholde det. Kun de 2 Luhmann (1991) s Se Tangen (1997). 5

6 færreste tør å hoppe ut på gresset på Ullevål stadion under en landskamp for å delta i spillet. Om så skjer er sikkerhetsvaktene raskt på pletten og nærmest bærer vedkommende ut av banen og fysisk fører vedkommende tilbake til den rollen vedkommende er tiltenkt, nemlig tilskuer. Men inklusjonen blir også regulert på grunnlag av komplementærroller, roller som skal utføre gjensidig utfyllende eller komplementære oppgaver i systemet. Vi har medspillere/ motspillere, utøver/dommer, utøver/trener, trener/ oppmann, manager/trener osv. Hver og en rolle er definert i relasjon til en annen på grunnlag av systemets kode og struktur for øvrig. Idrettens krav om stadig flere seire og å prestere stadig bedre, har resultert i økende spesialisering og profesjonalisering, dvs. oppslitting og forflering av roller. Hver rolle blir tildelt sine bestemte og avgrensede oppgaver, men like fullt relatert og definert ut fra idrettens kode å vinne. For hver og en av rollene er det klare forventninger om hva som er ønskelige og nødvendige ytelser. Og deltakerne inkluderes i kommunikasjonen ut fra om de kan levere disse ytelsene. Men hver enkelt rolle kan spesifiseres ytterligere: vi har forsvarspillere og angrepsspillere, vi har hoveddommere og sidedommere, det finnes hovedtrenere og hjelpetrenere. Og vi har hele støtteapparatet som baseres på frivillighet og dugnadsinnsats. Og alle rollene er definert slik at respektive ytelsene skal bidra til prestasjon og seier på en eller annen måte. En slik rolledifferensiering er som de andre forholdene betinget og regulert av idrettens koder og struktur. Også dette fungerer ekskluderende. I alle rollene er kriteriet for å for lov til å fylle rollen altså knyttet opp mot prestasjonen, dvs. å få utøverne til å prestere stadig bedre og vinne. Treneren skal sørge for planlegging og gjennomføring av treningen. Dommeren skal sikre at de rette utøverne eller det rette laget vinner. Lege og støtteapparat skal sørge for at utøverne er fit for fight og i best mulig stand til den avgjørende konkurransen eller kampen. Dugnadsgjengen selger pølser og brus og står i porten og selger billetter slik at treneren kan få lønn. Selve rolleadferden blir kontrollert og regulert av systemet, dvs. sanksjonert. Manglende innfrielse eller blanding med andre roller blir sanksjonert og får konsekvenser for de som er i rollen for øyeblikket. Medlemskapet kan bli fratatt en, spillere kan ekskluderes fra laget, trenere kastes fra jobben, ledere blir ikke gjenvalgt osv. Dette skjer fordi ytelser som ikke anses som tilfredsstillende eller relevante for den idrettslige kommunikasjonen, er brakt inn i kommunikasjonen av noen av deltakerne og avvises av andre i den samme kommunikasjonen. Det kan være sviktende prestasjoner, bruk av forbudte preparater, manglende evne til å skaffe sponsormidler, sette idretten i vanry osv. Men det kan også være forhold som maktmisbruk, sex-trakassering, underslag osv., forhold som også vil influere på den enkelte utøvers eller lagets prestasjoner. Sanksjonene blir aktivert først og fremst når kodene vinne/tape og forbedring/tilbakegang står i fare for ikke å bli realisert. Sanksjoner er en systemoperasjon som inngår i systemets selektive seleksjonsmekanisme for å sikre at individer stiller de nødvendige ytelsene til disposisjon for idrettssystemet gjennom de respektive rollene. Avslutning Jeg har forsøkt å peke på at idrettens organisasjoner i første rekke fungerer som en inklusjonsog eksklusjonsmekanisme i et samfunn basert på funksjonell differensiering. Konklusjonen er likevel ikke at ikke idretten også kan fungere sosialt integrerende. Det kan den kanskje. Det har flere her i salen forsøkt å dokumentere. Men for at noen skal kunne integreres så må noen andre ekskluderes. Idrettssystemet ville bli overbelastet om integreringen var totalt vellykket, dvs. at alle opplevde identitet, felleskapsfølelse og demokratisk deltakelse. Det må produseres kriterier som kun inkluderer noen på bestemte nivåer i organisasjonen. Det er idrettens organisasjoner på alle nivå som skal sikre at kun relevante ytelser blir inkludert. Hvilke 6

7 ytelser det vil være snakk om, er det opp til idretten selv å definere, noe den også gjør. Eksklusjon er derfor en nødvendig betingelse for at idrett skal forbli idrett. Etter min mening må integrasjonsperspektivet kobles med et eksklusjonsperspektiv, men hvor det sistnevnte må gis teoretisk forrang framfor det førstnevnte. Flere forskere har pekt på hvordan idrettens organisasjoner er preget av økt spesialisering, profesjonalisering og kommersialisering (Selle og Øymyr 1995, Enjolras og Seippel 1999, 2000). Det innebærer at kravene til de ytelsenes om må inkluderes, er skjerpet. Kun et fåtall er i stand til eller er villige til å stille slike ytelser til disposisjon for organisasjonen. Enda flere vil derfor bli ekskludert. Jeg vil påstå at den erosjon av organisasjonslivet som Selle og Øymyr (1995) peker på har sammenheng med unike eksklusjonsmekanismer i organisasjonenes logikk og virkemåte. For å sikre seieren og prestere stadig bedre, enten det er i 4. divisjon eller i eliteserien, må klubbens, kretsens og forbundets virksomhet også bli bedre. Da kan ikke lenger oppgavene og rollene fordeles til velvillige personers frivillige innsats. Da må andre, kvalitativt bedre ytelser, inkluderes. Men dermed er det ikke sagt at all ekskludering vi kan observere kun er knyttet til idrettens kode om å vinne/tape. Det vil finnes ekskluderingsmekanismer som også er virksomme og som har et annet grunnlag enn den idrettslige, f. eks. knyttet til kampen om posisjoner og lederstillinger, legitimeringsarbeid og opinionsdannelse, verdispørsmål og sanksjonsutforming. Også disse eksklusjonsmekanismene virker mot en eventuell integreringsfunksjon. Sagt på en annen måte: kjennskap og vennskap, kjønn og alder, fremmedfrykt og nasjonalisme vil også sette sitt preg på hvem som får bli medlemmer, hvem som velges til styrer og utvalg, hvilke forslag som blir vedtatt og forkastet. Det er behov for langt mer forskning som avdekker hvilke eksklusjonsmekanismer som virker på hvilket nivå og i hvilke sammenhenger innen idrettens organisasjoner. Og det er viktig å avdekke hvilke eksklusjonsmekanismer som er idrettslig nødvendige og hvilke som er forankret i andre interesser og maktstrukturer, og som slik sett bør avkles og fjernes. Men da må vi kanskje først legge vekk den normative grunnforestilling at idretten er sosialt integrerende og det er godt for alle. Denne grunnforestillingen har etter min mening tilslørt og hindret innsikt i hvordan idrettens organisasjoner faktisk fungerer som inklusjons- og eksklusjonsmekanismer. Jeg har altså forsøkt å så tvil om den normative grunnforestillingen er holdbar. Om vi aksepterer at idrettens organisasjoner isteden fungerer som en inklusjons- og eksklusjonsmekanisme, må både idretten, politikken og forskningen legges om, om man ønsker at idrett og fysisk aktivitet skal være for alle. Idretten må i større grad tydeliggjøre hva som er dens sjel og at den ikke kan ta på seg ansvaret for hele folket i idrett for å reformulere en tidligere mye brukt politisk slagord (Jf også Bergsgards innlegg senere i dag om Hva gagner det idrettsforbundet om det vinner all idrettslig aktivitet, men taper sin sjel? ). En slik klargjøring innebærer også at staten må se seg om etter andre samarbeidspartnere som kan inkludere alle de som blir ekskludert fra den organiserte idretten, i en annen organisasjon som avkrever andre ytelser, mer i tråd med befolkningens ønsker og kompetanse. Det krever imidlertid at idrettspolitikken utformes og finansieres annerledes, basert på en erkjennelse av idrettssystemets unike inklusjons- og eksklusjonsmekanisme. Forskerne vil, om mitt perspektiv aksepteres, måtte legge om forskning i retning av å fokusere mer på hvorledes idrettslige og utenomidrettslige kriterier gjøres gjeldene for inklusjon/eksklusjon i idrettens organisasjoner. Det ville kanskje også styrke de funn de måtte gjøre om idrettens integrasjonsfunksjon. Men det er ikke opp til meg å ta disse beslutningene. Det må de gjøre selv. Jeg kan bare peke på hva som følger av det perspektivet jeg har presentert her. Takk for oppmerksomheten! 7

8 Referanser Bergan, I. L. E. (2002): Aldri for gammel fysisk aktivitet blant personer i alderen år. Norges idrettsforbund og olympiske komité, Oslo. Breivik, G og Vaagbø, O.(1998: Utviklingen i fysisk aktivitetet i den norske befolkning Norges idrettsforbund og Norges olympiske komité, Oslo. Collins, M. F. (2003): Social exclusion from sport and leisure. I: Houlihan, B. (red.): Sport and Society, Sage Publications, London. Enjolras, B. og Seippel, Ø. (1999): Frivillighet, kommersialisering og profesjonalisering. Rapport 99:9, Institutt for samfunnsforskning, Oslo. Enjolras, B. og Seippel, Ø. (2001): Norske idrettslag Rapport 4:2001, Institutt for samfunnsforskning, Oslo. Goksøyr, M. (1998): Toppidrett: Kald krig og het kjærlighet? I: Loland, S. (red.) Toppidrettens pris, Universitetsforlaget, Oslo Grue, L. (1985): Bedre enn sitt rykte. Statens trykksakekspedisjon, Oslo Luhmann, N. (1987): Soziologische Aufklärung 4. Westdeutcher Verlag, Frankfurt am Main. Luhmann, N. (1991): Die Wissenschaft der Gesellschaft. Suhrkamp, Frankfurt am Main. Luhmann, N. (1997): Die Gesellschaft der Gesellschaft. Suhrkamp, Frankfurt am Main. Luhmann, N. (2000): Organization als Entscheidung. Opladen, Frankfurt am Main. Markeds- og mediainstituttet (2000): Norsk monitor. Oslo Norges idrettsforbund og olympiske komite (2002): Tilstandsrapport for norsk idrett. Oslo Selle, P. og Øymyr, B. (1995): Frivillig organisering og demokrati. Samlaget, Oslo Seippel, Ø. (2003): Norske idrettslag Rapport 2003:7, Institutt for samfunnsforskning. Statistisk sentralbyrå (1998): Norsk kulturbaromenter Oslo-Kongsvinger Statistisk sentralbyrå (2001): Norsk kulturbaromenter Oslo-Kongsvinger Strandbu, Å. og Bjerkeset, S. (1998): Ungdom og idrett i et flerkulturelt samfunn. NOVA, skriftserie 6/98, Oslo Wollebæk, D., Selle, P. og Lorentzen, H. (2000): Frivillig innsats. Sosial integrasjon, demokrati og økonomi. Fagbokforlaget, Bergen. 8