Hva gagner det Idrettsforbundet om det vinner all idrettslig aktivitet, men taper sin sjel 1

Transkript

1 Hva gagner det Idrettsforbundet om det vinner all idrettslig aktivitet, men taper sin sjel 1 Om konsekvensen av profesjonalisering 2 av idrettsbevegelsen for å dekke behovet for fysisk aktivitet i befolkningen Av Nils Asle Bergsgard, Telemarksforsking-Bø Lysebu, Innledning Utgangspunktet for den noe pompøse tittelen på innlegget (som for øvrig er en parafrase over et utsagn av Jesus referert i Matt ), er et tidligere innspill fra Forskningsrådet om tema til konferansen. Et av stikkordene i innspillet var: Den frivillige idretten makter ikke å fange opp økende etterspørsel etter helse- og mosjonsbegrunnede aktiviteter, og vil dermed på sikt kunne miste sin sterke stilling. Mitt utgangspunkt er nærmest omvendt: Svekkes de sentrale verdiene innen den frivillig organiserte idretten dets sjel i jakten på å framstå som en sentral operatør som omfavner all forebyggende mosjonsaktivitet? 3 I NIFs strategiplan for står det at "idrettsorganisasjonen signaliserte på Ledermøte i oktober 1998 at den ønsket å spille en mer aktiv rolle i forhold til å tilfredsstille hele det norske folks behov for fysisk aktivitet" (NIF 1999a:10). En innser imidlertid at Idrettsforbundet ikke kan gi tilbud til alle, men ved å bygge allianser med andre aktører skal en tilfredsstille hele det norske folks behov for fysisk aktivitet (NIF 1999b:16). Dette innebærer å bygge allianser til andre aktører for "i fellesskap å løse oppgaver utover de tradisjonelt spillemiddelfinansierte", som det stod i søknader om spillemidler for I Idrettspolitisk dokument for den påfølgende tingperioden ( ) er det et eget kapittel om idrett som virkemiddel. Ved å bruker idrett som virkemiddel kan vi løse konkrete samfunnsproblemer og ivareta vårt aktive medansvar for og innflytelse på viktige 1 Takk til Jan Ove Tangen og Pål Augestad for kommentarer til et tidligere utkast til dette innlegget. 2 Profesjonalisering er her forstått som flere ansatte med fagkompetanse, og ikke i streng profesjonssosiologisk forstand som en profesjon monopoliserer stillingene innen et felt. 3 Som generalsekretær i Idrettsforbundet, Ivar Egeberg, uttalte til ( ): NIF vil ta ansvaret som den fremste forebyggeren mot fysisk forfall (mine kursiveringer). 1

2 samfunnsoppgaver (NIF 2003: 21). Men: Denne aktiviteten skal komme som et tillegg til den primære oppgaven som er å levere idrett gjennom den frivillige medlemsbaserte organisasjonen: Engasjementet må ikke gå på bekostning av frivillig innsats i idrettslagene, står det i dokumentet. Mitt spørsmål er om man både klarer å være virkemiddel og ivareta frivilligheten. Er det ikke slik at det er liten grunn til å anta at den frivillige treneren eller lederen som er dypt engasjert i fotball, skal se det som sin oppgave å drive et aktivitetstilbud 1 time i uken for å trene de utrente. Vil det ikke således kreve en økt profesjonalisering av idrettsbevegelsen hvis den skal kunne framstå som en sentral aktør innen området fysisk aktivitet og helse, i den forstand at en må ansette flere fagpersoner? Og hva vil en slike eventuell profesjonalisering ha å si for frivilligheten? Men, hvorfor er det nå så viktig med frivillighet? Verdien av å stimulere den frivillige innsatsen er i statens øyne knyttet til den samfunnsnytte innsatsen fører med seg (jf. frivillighetsmeldingen, St meld nr 27, ). Deltakelse i demokratiske organisasjoner ses som en læringsprosess og en måte å styrke demokratiet på, den skaper sosial tilhørighet og gir mulighet for å artikulere interesser på vegne av det mangfold av interesser som fins lokalt. Også i Idrettsforbundets idrettspolitiske dokumenter blir de frivilliges engasjement, de sosiale arenaer som skapes, medlemmenes deltakelse og organisasjonens uavhengighet trukket fram som sentrale organisasjonsverdier, ved siden av helse, glede osv. Programstyret har bedt oss om å være normative i innlegget. Slik jeg forstår det her, innebærer det at jeg skal se på utviklingstrekk i Idrettsforbundet i forhold til idealet om frivillighet slik det kommer til uttrykk ovenfor. Hensikten med innlegget er således å gi et innspill til en refleksjon over retningen på utviklingen av frivillig organisert idrett. Disse betraktningene har sitt utgangspunkt i informasjon fra det sentrale nivået innen idrettspolitikken 4, og i mindre grad hvordan det faktisk forholder seg på lokalt nivå, der aktiviteten drives. Innlegget bygger således i hovedsak på en analyse av den sentrale retorikken knyttet til det jeg satt på spissen kaller profesjonaliseringens nødvendighet. Nødvendigheten av å profesjonalisere Det har skjedd en profesjonalisering av den organiserte idretten, både regionalt og sentralt. Tallene viser at veksten i antall ansatte de siste 40 år er nesten fire ganger større en 4 Datagrunnlaget består blant annet av informantintervju med 36 mer eller mindre sentrale personer innen den nasjonale idrettspolitikken. Intervjuene ble gjennomført seinhøstes 2000 og vinter/vår

3 medlemsveksten i NIF; deler av det arbeidet som før 1980 ble gjort av frivillige, blir etter 1980 overtatt av ansatte. Disse tendensene synes å falle sammen med utviklingen for resten av det av frivillige organisasjonslivet i Norge (Selle og Øymyr 1995). Og videre, et resultat av etableringen og satsingen på Olympiatoppen var en profesjonalisering av norsk elitesatsing: Frivillighet og politikk ut, profesjonalitet og fag inn. I sin bok om norsk toppidrett viser Hanstad (2002) hvordan de valgte lederne i særforbundene allerede i startfasen av Olympiatoppen ble presset ut av uttakskomiteer og fra støtteapparatene rundt utøverne under store mesterskap. Det skulle bli en slutt på at turer til store mesterskap nærmest ble sett på som en belønning for lang og tro tjeneste som frivillig idrettsleder. De glade amatører ble erstattet med folk med utdannelse, både på leder- og trenersiden. Og kompetanse fra næringslivssiden ble trukket inn for å skolere idrettslederne (Hanstad 2002: 52). En informant fra Kulturdepartementet trakk nettopp fram dilemmaet at tillitsvalgte som kan komme ingenstedsfra, plutselig må lede profesjonelle organisasjoner med ansatte, og hvor faglig innsikt er ganske avgjørende. Nå kan det se ut som resten av idrettsorganisasjonen skal følge etter. Det synes å være tre hovedargumenter for en økende profesjonalisering, eller fagliggjøring av lokalidretten: Som fokusert på innledningsvis gjelder det gi et kvalitativt godt tilbud til de dårlig trente og de som faller utenfor, noe som, slik jeg ser det, automatisk vil måtte øke graden av ansatte fagpersoner. Videre skal en hindre ungdomsfrafallet ved å ansette trenere. Et tredje punkt synes rett og slett å være at det er så mange med idrettsfaglig utdanning som må ha jobb tilbudet skaper etterspørselen. En av mine informanter fra treningsinstituttsiden, dvs. fra idrettsfeltets ytterkant, hevdet at idretten må fornye seg for ikke tape i kampen om kundene framover. På sentralt nivå hadde en forstått dette hevdet denne informanten, noe som understrekes av et utsagn fra en sentral plassert informant innen NIF: Jeg hevder og kommer til å hevde, og det er jeg helt sikkert at jeg får rett i, at det ikke kommer til å bli færre ansatt i norsk idrett. Målsettingen er imidlertid å få flere som jobber med aktivitetsretta tiltak og færre med merkantile oppgaver. Informanten kom også med et hjertesukk om at vi som idrettsorganisasjon synes vi blir brukt alt for lite i forebyggende virksomhet. Og videre, vi får ikke rammebetingelser til å være den forebyggende enheten vi ønsker å være. I sin argumentasjon for å endre nøkkelen som fordeler spillemidlene slik at idrett og kultur får halvdelen hver, mens forskning blir tatt ut som overskuddsmottaker, ble nettopp den frivillig organiserte idrettens rolle som forebyggende helsefaktor trukket fram (blant flere momenter). En sentral informant i NIF hevdet at NIFs største problem var å få det norske folk, hadde nær sagt, i fysisk aktivitet. Det 3

4 problemet blir jo større og større, helsetilstanden blir jo dårligere og dårligere. NIF må således følge med i tiden overfor sine kunder ved å fornye seg. Og det er lagene som må bære "byrdene i kjølvannet av det nye nytteperspektivet", i følge Hanstad i en kronikk i Aftenposten i 2001 om NIFs utvidede satsingsområder, en satsing som krever en helt annen "profesjonalisering" enn i dag. Ungdommen har alltid vært late. På 50-tallet var en innen Idrettsforbundet bekymret for den negative og giddaløse ungdom som ikke deltok i idrett (Tønnesson 1986:151). En radiodokumentar om året 1956 som ble sendt i NRK sist lørdag ( ), siterte offiser og tidligere NIF-formann Olaf Helsets bekymring for den ryggløse ungdommen som kom for lett til penger (fritt etter hukommelsen). Og i 1999 er "ungdommen latere enn noensinne" i følge en overskrift i Aftenposten ( ). Men nå har en funnet medisinen, i hvert fall en viktig bestanddel: ansatte og profesjonelle trenere. Dette er ungdommens krav. Ungdommen ønsker kvalifiserte, gode trenere, samtidig som de ikke ønsker foreldrenes involvering, trekker mine informanter fram som grunnlaget for dette kravet. Idrettspresident Kran hevdet således til Varden ( ) at ved siden av anleggsiden er "det å skaffe gode og betalte trenere for ungdomsklassene" Idrettsstyrets viktigste oppgave. Det er mange nyutdannede innen idrettsfag som må ha jobb. Det økende antallet idrettsutdannede "har skapt et marked vi ikke har vært i stand til å møte. Vi har ikke verdsatt de som faktisk kan hjelpe oss ut av uføret", påpekte Per Tøien i NIF til Aftenposten i 2000 ( ). Og hvis en ikke kan tilby dem skikkelige stillinger innen frivillig organisert idrett vil kommersielle treningstilbud stikke av med dem, synes man å frykte innen NIF. Frivillighetsforskerne Lorentzen og Enjolras advarer imidlertid mot denne tendensene. I en kronikk i Dagbladet ( ) skriver de: "I Norges Idrettsforbund foreslår generalsekretær Ivar Egeberg å bruke pengene til å lønne trenere. Det er jo så mange velkvalifiserte trenere uten jobb! Med et slik grep risikerer han å skyve ut en stor gruppe frivillige entusiaster ". Avtalen som ble inngått mellom NIF og treningsskjede SATS i forkant av Idrettstinget i 1999, kan kanskje også sees i lys av denne "profesjonaliseringens nødvendighet". Ved siden av penger kunne SATS tilby faglig kompetanse, samtidig som NIF skulle bidra "til å sluse mosjonsaktivitetar over frå idrettslag og dugnad tils SATS sine dyre treningsstudio", for å bruke Andras Homplands ord i Dagbladet ( ). Avtalen avstedkom kritikk fra flere hold. En informant fra NIF sentralt kommenterte kritikken fra Kulturdepartementet slik: De [Kulturdepartementet] hadde nær sagt for stor tro på de frivillige i Norge, som tross alt er under stor endring. Uten frivillighet så klarer vi oss ikke i idretten i Norge, men det er mye som skjer nå, vi må være med i utviklingen. Hvilken utvikling pekes det på her? Innebærer 4

5 utviklingen at frivilligheten i hovedsak sees som sentral for å få til idrettsaktiviteten rundt omkring (uten frivillighet så klarer vi oss ikke), og i mindre grad som et gode i seg selv, dvs. som ivaretaker av sosiale og demokratiske idealer (det frivillige er under store endringer). Hvis så, hva har en slik pragmatisk tilnærming å si for idrettsorganisasjonenes rolle som demokratibygger og som demokratisk kanal fra lokalt til sentralt nivå? Myndighetenes syn Hvordan forholder myndighetene seg til det jeg har kalt Idrettsforbundets tenkning om profesjonaliseringens nødvendighet? Fra statlig hold er det kommersialiseringen som er den store stygge ulven og i mindre grad profesjonaliseringen. I den siste idrettsmeldingen, "Idrettsliv i endring" (St.meld. nr. 14, ), er en nettopp opptatt av å trekke klare grenser overfor kommersiell, dvs. profittbasert, virksomhet. Meldingen vektlegger imidlertid at hovedgrunnen til at store deler av den statlig støtte til idrett går til den frivillige, medlemsbaserte idretten, nettopp er frivillighetens egenart, ved siden av det verdibaserte samvirke om felles mål. Og det regjeringsoppnevnte utvalget, Sundbergutvalget, som skulle se på finansieringen av statlig idrettspolitikk, påpekte: "Dersom en blir for ambisiøs i sin rolle som aktør for å løse samfunnsutfordringer i ytterkant av sine primæroppgaver, kan dette føre til at terskelen for frivillig innsats blir for høy for mange." (KKD 2003: 30). En av mine informanter fra Kulturdepartementet hevdet det var en manglende diskusjon i NIF om hva idrettsbevegelsen skulle være: skal den være en frivillig bevegelse eller er det sentrale en en slags konserntanke hvor det viktigste er folkehelsa, og (der en) vil samarbeide med alle. En annen informant fra departementet påpekte at hvis en ikke hadde sitt grunnlag i frivillighet, mister NIF sin forrang til statlig støtte; en mulighet var da å gi statlig støtte som et kontantstøtteprinsipp til hver enkelt innbygger for å drive idrett og fysisk aktivitet, og ikke som støtte til NIF/idrettsorganisasjonene. Flere av mine informanter påpekte imidlertid at staten med sin regelstyring og dokumentkrav til en viss grad selv hadde skyld i en økende profesjonalisering av idrettsorganisasjonene: Detaljerte tildelinger gir detaljert rapportering, statlig støtte mot oppfølging av statlige mål. Lorentzen og Enjolras skriver (i kronikken i Dagbladet): "Statlig støtte har for noen vært en katastrofe, de har utløst nøyaktig de samme kontroll- og revisjonskrav som følger offentlige midler." Statlig målstyring synes altså å øke profesjonaliseringen av idrettsorganisasjonene, som igjen kan føre til en svekkelse av den frivillige innsatsen, en utvikling som dermed kolliderer med et annet statlig mål. 5

6 Diskusjon To samvirkende argumenter idrettsorganisasjonene som operatør innen forebyggingen av fysisk forfall, og ivaretaker av ungdommen synes å ligge bak det jeg har omtalt som retorikken om profesjonaliseringens nødvendighet. Og tilbudet av idrettsfaglig utdannede har skapt en etterspørsel etter deres kompetanse. Foreløpig synes dette imidlertid å være mest tale; det er fortsatt slik at frivilligheten står sterkt. Men Enjolras og Seippel (2001) peker også på en utvikling i retning av det som de kaller fagliggjøring av lokalidretten. Og ungdommen synes å være mer positive til betalt arbeid i de frivillige organisasjonene, så kanskje bildet endrer seg ytterligere (Wollebæk m.fl. 2000: 144). Fra departementalt hold synes man å advare mot en svekket frivillighet innen idrettsorganisasjonene. Fra NIF sentralt er en derimot frustrert over den statlige styring av midlene til den frivillig, medlemsbasert idrettsbevegelsen (Bergsgard 2002). Dette framstår imidlertid som et lite paradoks, siden mye av den statlige styringen av støtten til idrettsorganisasjonene begrunnes ut fra et ønske om å nå den frivillige aktiviteten, og at midlene ikke skal forsvinne i den sentrale administrasjonen. Bildet er imidlertid tvetydig. Det er jo til en viss grad den statlige støtten til den sentrale leddene i idrettsorganisasjonene som har medført oppbyggingen av store administrasjoner; økt målstyring medfører økt rapporteringskrav som innebærer mer byråkrati (Bergsgard 2002). Dette er altså en type tilpasning ved at organisasjonene blir mer og mer lik den sentrale hovedleverandør av penger og legitimitet staten - for å følge nyinstitusjonell teori. En må framstå som profesjonell for å skaffe legitimitet overfor de statlige overføringene, som en av mine informanter fra NIF påpekte. Og kanskje profesjonell i denne sammenheng også kan forstås som en eufemisering, en omskriving av økonomisk logikk til mer konvertibel språkbruk innen idrettsfeltet. Spørsmålet er således om man er pragmatisk og ser den frivillige aktiviteten som nyttig fordi den representerer gratis arbeidskraft. Skal en gi etter for ungdommens krav og få inn ansatte trenere, kanskje også ledere? Idealet om frivillig innsats knyttes til demokratiopplæring, demokratibygging og sosial tilhørighet. Men hvis det er pragmatismen som er rådende, er det i prinsippet likegyldig om aktiviteten er profesjonelt eller frivillig organisert bare en produserer idrettsaktivitet. Frivillig organisering er imidlertid minst ressurskrevende. Men økte pengestrømmer til den frivillige organiserte idretten både fra næringslivet og det offentlige vil kanskje minske behovet for frivillig innsats, særlig på den aktivitetsretta siden. Fokuset på idrettens nytte vil kunne gi penger og kompetanse og således styrke profesjonaliseringen. 6

7 Sundbergutvalget advarte som nevnt mot at idrettsorganisasjonen ble for ambisiøse med hensyn til å løse samfunnsutfordringer. I dette utvalget satt blant annet Ivar Egeberg, generalsekretær i NIF. Tyder dette på en noe endret holding når det gjelder å framstå som virkemiddel for andre samfunnsformål innen NIF sentralt, en endring som også kommer til uttrykk i advarslene om at et slikt engasjement ikke må gå på bekostning av frivillig innsats i idrettslagene, samt en avgrensing av den frivillig organiserte idrettens roller og ansvar i det siste idrettspolitiske dokumentet. Eller handler det om ulike kontekster: Utad overfor politikere og andre sentrale aktører fokuserer NIF på sin sentrale rolle for å forbedre befolkningens helse, innad overfor moderdepartementet Kulturdepartementet tones denne siden ned. For hvis frivilligheten svekkes, så mister kanskje Idrettsforbundet sin forrang på spillemidlene. Avslutning Jeg innledet med å snakke om idrettsforbundets sjel, og knyttet frivillighetsidealet an til Idrettsforbundets kjerneverdier. Frivillighet og demokrati er, i hvert fall offisielt, sentrale organisasjonsverdier. På den andre siden, og ganske naturlig, er det jo aktiviteten som har hovedfokus. Det jeg peker på her, er en tendens til at det blir mindre viktig hvordan en organiserer denne aktiviteten. Dette kan knyttes til det jeg har kalt profesjonaliseringens nødvendighet må ha flere ansatte med fagutdanning og pragmatismen - fokus på den mest praktiske måten å fremme idrettsaktivitet på. Økende grad av profesjonalisering og spesialisering er imidlertid et generelt trekk ved det moderne og komplekse samfunnet. Idretten er en del av denne utviklingen, en utvikling som, nok helt riktig, anses som sentral for å kunne ivareta idrettslagenes aktivitet. Spørsmålet her er hvor langt kan en profesjonalisere før det går ut over andre verdier. Hvor er grensemarkørene? Det å ha ansatte til å ta seg av regnskap og lignende er kanskje ikke noe problem, men hvis ledelses- og treneroppgavene profesjonaliseres hva skjer da? Det er ingen fare for idretten som sådan som følge av en slik utvikling. Men idealene knytte til frivillighet vil vanskelig kunne innfris, noe som igjen kan føre til svekkelse av sivilsamfunnet. Og det kan jo være et problem i et samfunn der først den offentlige sfæren og nå økonomisfæren stadig siger inn på nye områder. 7

8 Referanser Bergsgard, Nils Asle, 2002: Spillet og spillemidlene. I Mangset/Rommetvedt (red) Idrett og politikk kampsport eller lagspill?. Bergen: Fagbokforlaget Enjolras, B. og Ø. Seippel, 2001: Norske idrettslag Struktur, økonomi og frivillig innsats. Oslo: Institutt for samfunnsforskning, Rapport 4:2001. Hanstad, D. V., 2002: Seier n er vår. Men hvem har æren? En bok om det norske idrettseventyret. Oslo: Schibsted forlag Kultur- og kirkedepartementet, 2003: Finansiering av statlig idrettspoitikk. Kartlegging, vurdering og forslag til tiltak for bedre måloppnåelse. Rapport fra et regjeringsoppnevnt utvalg NIF, 1999a: En organisasjon for fremtiden. Forslag til strategi for organisasjonsutvikling i norsk idrett i perioden Oslo: Rapport fra Norges Idrettsforbund og Olympiske Komités organisasjonskomité, januar NIF, 1999b: Strategidokument for tingperioden Vedtatt av idrettsstyret 29. okt Oslo: Norges idrettsforbund og Olympiske komite NIF, 2003: Idrettspolitisk Dokument. Tingperioden Oslo: Norges idrettsforbund og Olympiske komite Selle, P. og B. Øymyr, 1995: Frivillig organisering og demokrati. Oslo: Samlaget. St.meld. nr. 14 ( ): Idrettsliv i endring. Om statens forhold til idrett og fysisk aktivitet. Oslo: Kulturdepartementet. St.meld. nr. 27 ( ): Om statens forhold til frivillige organisasjone. Oslo: Kulturdepartementet. Tønnesson, S. 1986/1994: Bind 2: Folkehelse, trim, stjerner I: F. Olstad og S. Tønnesson (1987): Norsk idretts historie, Bind 1 og 2. Oslo: Aschehoug. Også trykt i utdrag av Pensumtjenesten AS (1994). Wollebæk, D., P. Selle og H. Lorentzen, 2000: Frivillig innsats sosial integrasjon, demokrati og økonomi. Bergen: Fagbokforlaget. 8

9 9