FORORD... 4 FORHISTORIEN... 5 TILBLIVELSEN... 6 OPPRETTELSEN AV INDUSTRIENS SIKKERHETSUTVALG (ISU)... 7 FORMENN OG MEDLEMMER... 9 SEKRETARIATET...

Transkript

1

2 FORORD FORHISTORIEN TILBLIVELSEN OPPRETTELSEN AV INDUSTRIENS SIKKERHETSUTVALG (ISU) FORMENN OG MEDLEMMER SEKRETARIATET DEN REGIONALE VIRKSOMHETEN UTVALGENE ARBEIDETS GANG VEIEN VIDERE

3 Oberst Ruges artikkel i Industrivern-nytt vakte betydelig oppmerksomhet i NÆRINGSLIVETS SIKKERHETSRÅD 25 ÅR Forord Hva er Næringslivets Sikkerhetsråd? Selv om rådet har vært i funksjon i 25 år vil nok mange stille dette spørsmålet. Noen saker har og har hatt fortrolig karakter som best drøftes og løses i mindre fora. Dette forhold kan nok ha bidratt til et inntrykk av at rådets arbeid har vært innhyllet i en hemmelig sfære. Slik er det dog ikke. Vi ønsker med denne beretning å avmystifisere rådet ved å fortelle om vår tilblivelse og vårt arbeid til beste for norsk næringsliv gjennom en periode der svært mye har skjedd av ting vi helst så ikke skulle skje. Fra å være industriens rådgivende Sikkerhetsorgan mot industrispionasje i den kalde krigens dager, spenner vi i dag over hele næringslivet når det gjelder råd om tiltak mot trusler av kriminell karakter. Foruten spionasje er dette sabotasje, terrorisme, organisert kriminalitet, datakriminalitet ol. På anmodning fra rådet sa Helge J. Størkersen, NSRs direktør gjennom nesten hele denne perioden, seg villig til å skrive historien. Ved å pløye gjennom rapporter, referater og brev, og ikke minst takket være hans gode hukommelse kan vi glede oss over en faktaberetning krydret med humørfylte episoder. Rådet er Helge stor takk skyldig for det banebrytende arbeidet han har utført i alle sine NSR-år. For sin innsats ble han i år 2000 hedret med kongens fortjenestemedalje i gull. Når det er sagt vil leseren se at mye av arbeidet med security-tiltak er utført av et korps med ildsjeler rundt det ganske land. Denne beretning er også ment som en takk og hyllest til disse menneskene. Også de konsultative medlemmer fra sikkerhetsmyndighetene, politi og LO skal inngå i denne hyllesten. Uten alle disse personene ville ikke rådet med de beskjedne midler som det har hatt til sin rådighet ha kunnet fylle sin oppgave. Vårt samfunn er i dag og vil i overskuelig fremtid være sårbart når det gjelder IKT. Med økt konkurranse og små marginer, med økt press på hver arbeidstager, med økende grådighet fra enkeltpersoner og bedrifter, med sterk økning i bruk og omsetning av narkotika og med økende terrortrussel, vil security være et stadig viktigere satsningsområde for næringslivet. Oslo, november 2002 Herman Bratterud Formann i NSR FORHISTORIEN Den forebyggende sikkerhetstjeneste i Norge kom inn i organiserte former ved Kgl resolusjon av 24. september 1965 om: «Ordning av sikkerhetstjenesten i statsforvaltningen». Samtidig ble det foretatt en organisasjonsendring i Forsvarsstaben. Den militære sikkerhetstjeneste som tidligere sorterte under Sjef for Forsvarsstaben/E, ble besluttet overført til eget stabselement, Forsvarsstabens sikkerhetstjeneste. Dette la forholdene til rette for en styrking av sikkerhetsmessige kontrollfunksjoner innen den militære og den sivile forvaltning. Videre ble det besluttet at: Forsvarsministeren er ansvarlig for den forebyggende alminnelige sikkerhetstjenesten i statsforvaltningen Forsvarssjefen skal på Forsvarsministerens vegne koordinere de forebyggende sikkerhetstiltak og kontrollere sikkerhetstilstanden innen statsforvaltningen. I praksis ble det Forsvarsstabens sikkerhetstjeneste (senere Forsvarets overkommando/sikkerhetsstaben) som fikk i oppgave å utføre det praktiske arbeidet. Oberst Carl Otto Ruge ble tjenestens første sjef. I 1966 måtte det tilsettes en god del sivilt personell i spesielle funksjoner i den nyopprettede staben. I denne sammenheng kan nevnes at 1. september 1966 ble Helge J. Størkersen tilsatt som konsulent med industrisikkerhet som hovedoppgave. Han ble senere leder for Industrisikkerhetsseksjonen og etter hvert Næringslivets Sikkerhetsråds daglige leder. Forsvaret hadde også den gang sikkerhetsgraderte oppdrag som ble utført av norsk industri. Imidlertid hadde man ingen sikkerhetsbestemmelser for dette formål og sikkerhetsoppleggene ble gjerne ordnet fra sak til sak etter beste skjønn. På slutten av 1960-årene startet arbeidet med å utarbeide egne industrisikkerhetsbestemmelser. Grunnlaget for bestemmelsene ble hentet både fra USA og fra de europeiske land som hadde slike retningslinjer. Noe av det første oberst Ruge gjorde, var å utarbeide en omfattende artikkel som han kalte «Sikkerhetstjeneste». Den ble publisert i «Industrivern-nytt» nr 2/1966. I artikkelen skrev Ruge at det ved en kontroll av en norsk utenriksstasjon noen år tidligere, ble funnet 17 skjulte mikrofoner. Denne nyheten førte til store oppslag i pressen, og «Industrivern-nytt» som senere skiftet navn til «Sikkerhet» og er organ for NSR, ble oppgitt som kilde. I et felles notat til Industrivernet, datert 26. april 1968, foreslo oberst Ruge og overvåkingssjef Gunnar Haarstad, Politiets overvåkingstjeneste, at det ble utarbeidet en brosjyre til bruk innenfor norsk industri og andre private institusjoner som hadde eller kunne få berøring med sikkerhetsproblemer. Med notatet fulgte et eksemplar av tilsvarende retningslinjer for svensk industri. I notatet foreslo Ruge og Haarstad en redaksjonskomité som skulle bestå av èn representant fra hver av de tre organisasjonene; Industrivernet, Politiets overvåkingstjeneste og Forsvarets sikkerhetstjeneste. Samarbeidet mellom den forebyggende sikkerhetstjeneste i Norge og norsk industri var kommet i gang. 4 5

4 I 1977 var det en rekke artikler om industrispionasje og sikkerhet i Norges industri Samtidig ble arbeidet med egne industrisikkerhetsbestemmelser intensivert i Sikkerhetsstaben. Arbeidet ble etter hvert sluttført og bestemmelsene trinnvis iverksatt i løpet av perioden Det faktum at Norge hadde fått egne industrisikkerhetsbestemmelser skapte etter hvert positive ringvirkninger for industrien. Som en konsekvens av dette begynte industrien å få sikkerhetsgraderte oppdrag fra forskjellige land innen NATO. Retningslinjene ble etterspurt, og det kom i stigende grad henvendelser fra industrien til Sikkerhetsstaben om råd og veiledning i sikkerhetsspørsmål. I noen grad ble det gitt slik bistand, men muligheter og ressurser lå ikke til rette for at de sikkerhetsmessige utfordringer for norsk industri skulle løses på denne måten. TILBLIVELSEN De første planer om dannelse av et eget sikkerhetsorgan for industrien ble lagt under et seminar på Fagernes hotell høsten Hovedtema for seminaret var: Sikkerhetstiltak mot industrispionasje. En av foredragsholderne var lederen for Næringslivets Sikkerhetsdelegasjon/Næringslivets Beredskapsbyrå i Sverige, oberst Bertil Broberg. Svensk industri hadde i flere år hatt sitt eget sikkerhetsorgan. Broberg var dessuten kjent fra norsk presse blant annet for sine advarsler mot at spørreskjemaer til industrien hadde vist seg å være fordekt industrispionasje. På seminaret fikk en bredt sammensatt arbeidsgruppe på 18 personer i oppdrag å vurdere behovet for et eget sikkerhetsorgan for industrien. Helge J. Størkersen fra Forsvarets overkommando/sikkerhetsstaben ble utpekt til å lede gruppen mens høyesterettsadvokat Olav Sunde, Landsorganisasjonen i Norge, ble sekretær. I arbeidsgruppen deltok også direktøren for Industrivernet, Pål Frisvold. Etter å ha sittet sammen en hel dag samlet arbeidsgruppen seg om følgende uttalelse: «Norsk industri har behov for et eget sikkerhetsorgan som kan hjelpe industrien med beskyttelsestiltak mot industrispionasje og som industrien kan innrapportere inntrufne tilfeller til». Uttalelsen ble ført i pennen av Olav Sunde som for øvrig spilte en sentral rolle under møtet. Ved avslutningen av seminaret ble uttalelsen referert i plenum. Det ble da besluttet at uttalelsen skulle oversendes til næringslivets to hovedorganisasjoner - Norsk Arbeidsgiverforening og Landsorganisasjonen i Norge - med anmodning om at det snarest mulig måtte opprettes et eget sikkerhetsorgan for norsk industri. Frøet var sådd. Det skulle imidlertid vise seg å bli et langt svangerskap og en trang fødsel. Spørsmålet om å opprette et eget sikkerhetsorgan for industrien ble behandlet både i Norsk Arbeidsgiverforening og i Landsorganisasjonen i Norge uten at det skjedde noe konkret. I 1973 ble også Norges Industriforbund ved adm. direktør Jan Didriksen koblet inn i saken. Det skulle etter hvert vise seg at Didriksen ble den fremste pådriver for få etablert et eget sikkerhetsorgan for norsk industri, i tillegg til direktør Pål Frisvold, Industrivernet. I 1977 var det en rekke artikler i bladet «Norges industri», hovedorganet for Norges Industriforbund, om industrispionasje og sikkerhet. Daværende sjef for Sikkerhetsstaben i FO, oberst Oskar Magnus, hevdet blant annet at industrispionasje i de senere år hadde økt i omfang og intensitet. Oberst Magnus oppfordret industrien til selv å opprette et sikkerhetsorgan. I så fall ville et slikt organ kunne påregne faglig bistand fra sikkerhetsmyndighetene. «NI» hadde også et intervju med oberst Ingvar Selander, fra det svenske Næringslivets Beredskapsbyrå som i flere år hadde drevet med opplysnings- og utdannelsesvirksomhet i svensk industri som et ledd i bekjempelsen av industrispionasje. Etter hvert fikk Norges Industriforbund påtrykk fra medlemsbedrifter om å engasjere seg i kampen mot industrispionasje, i første rekke fra oljeog elektronikkbransjen. Kravene om innsats ble også aktualisert gjennom en større spionasjesak som utspilte seg i Haavik-saken. Saken resulterte bl.a i et antall utvisninger. I sum førte dette til at Norsk Arbeidsgiverforening og Norges Industriforbund i fellesskap besluttet å opprette et eget sikkerhetsorgan for norsk industri. OPPRETTELSEN AV INDUSTRIENS SIKKERHETSUTVALG (ISU) I den hensikt å styrke innsatsen mot industrispionasje ble Industriens Sikkerhetsutvalg opprettet 21. november I den første kunngjøringen het det at det rådgivende sikkerhetsutvalget skulle bestå av representanter for Norges Industriforbund, Norsk Arbeidsgiverforening og Industrivernet, med Industrivernet som sekretariat. En representant for Forsvarets overkommando/sikkerhetsstaben skulle ved behov delta i utvalget på konsultativ basis. Adm. direktør Jan Didriksen, Norges Industriforbund, ble valgt som formann i det nyopprettede utvalget. Endelig het det at utvalget skulle begrense sin virksomhet til informasjon og veiledning overfor industribedrifter om beskyttelsestiltak mot industrispionasje. I begrunnelsen for etableringen ble det uttalt at det lenge hadde vært klart at den spionasjevirksomheten som drives landene imellom, i økende grad hadde vært rettet mot industrien og de enkelte bedrifter, og at slik virksomhet også var blitt rettet mot industribedrifter i vårt land. I en viss utstrekning hadde norske bedrifter vært oppmerksom på dette og satt i verk forebyggende sikkerhetstiltak for best mulig å motvirke spionasje ved vedkommende bedrift. Bedrifter som produserte og utførte tjenester for Forsvaret, hadde i dette arbeidet kunne støtte seg til sikkerhetsbestemmelser utgitt av Sikkerhetsstaben i Forsvarets overkommando. De sikkerhetstiltakene som angikk bedrifter som i henhold til loven er pålagt å organisere et industrivern, hadde også i noen grad forebyggende virkning mot industrispionasje, het det blant annet i den første kunngjøringen. 6 7

5 STATUTTER FOR INDUSTRIENS SIKKERHETSUTVA L G 1)Formål Industriens Sikkerhetsutvalg er et rådgivende organ for norske industribedrifter i spørsmål om sikringstiltak mot industrispionasje. 2) Sammensetning Utvalget består av en oppnevnt representant med personlig varamann fra N orsk Arbeidsgiverforening N orgesindustriforbund Industrivernet 2 medlemsbedrifter i N.A.F. og NI, fortrinnsvis bedrifter med egne sikkerhetsansvarlige. Sikkerhetsstaben/Forsvarets overkommando deltar som konsultativt medlem. Utvalgetvelgerselvsinformann for 2 år avgangen. 3) Utvalgets arbeid Industriens Sikkerhetsutvalg har følgende arbeidsoppgaver: a) Generell opplysningsvirksomhet overfor industriledere og ansatte om den betydning planmessige sikringstiltak har, når det gjelder å hindre at uvedkommende får kjennskap til de deler av bedriftens produksjon eller virksomhet som må holdes hemmelig. b) Periodisk skriftlig informasjon til industrien om spesielle inntrufne hendelser eller andre forhold av sikkerhetsmessig betydning c) Opplæring av bedriftens sikkerhetsansvarligeved kurs, konferanser, ol. d) Praktisk veiledning med hensyntilvakthold, bygningsteknisk sikkerhet,tiltak mot avlytting og forsvarlig behandling av dokumenter som må beskyttes. e) Utvalgetkan ogsåta opp andre sakerav betydning for sikkerhet i industrien. 4)Sekretariatog finansiering Industriens Sikkerhetsutvalg har Industrivernet som sitt sekretariat. Utvalgets arbeid finansieres av Norsk Arbeidsgiverforening og N orgesindustriforbund i fellesskap. 5) Endring avstatuttene Disse statutterkan endres ved enstemmig beslutning i Sikkerhetsutvalget. Hverav de i pkt 2 nevnte parterkan tre ut av Sikkerhetsutvalget med 6 måneders varsel. FORMENN OG MEDLEMMER Det er ofte sagt om Industriens Sikkerhetsutvalg - senere Næringslivets Sikkerhetsråd - at det er en unik organisasjon. Styrken i organisasjonen er i først rekke å finne i to forhold: Konstruksjonen og menneskene. Det er allerede redegjort for organisasjonsformen gjennom statuttene. I det følgende skal vi derfor konsentrere oss om menneskene bak organisasjonen. Organisasjonens formenn har på hver sin måte satt preg på den. Disse har vært: Jan Didriksen ( ) Det er klart at det var en stor fordel å starte opp arbeidet med Jan Didriksen som formann. Ved siden av å være industriens fremste talsmann hadde Didriksen en helt spesiell erfaring fra sin innsats under krigen. Didriksen kom tidlig med i motstandsbevegelsen under krigen og var områdesjef i Milorg til Da ble han arrestert av okkupasjonsmakten, og ble sittende i fangenskap i Tyskland frem til krigens slutt. Didriksen skrev boken «Industrien under hakekorset» som ble utgitt i Boken er en beretning om både unnfallenhet og motstand som gjorde seg gjeldende i næringslivet. Med en slik erfaringsbakgrunn ble organisasjonen fra første dag ledet og preget av de rette holdninger. Didriksen ledet ISU til han gikk av med pensjon. Didriksen døde i 1997, 79 år gammel. Det skal nevnes at konsulent Jan A. Berggraf, Norges Industriforbund, stedfortreder til Jan Didriksen, var formann i en kortere periode og ble således et bindeledd mellom Didriksen og Lofstad. Like etter ble Berggraf ansatt som direktør i Oslo Handelsstands Forening - en stilling han fortsatt innehar. Knut Lofstad ( ) Knut Lofstad etterfulgte Jan Didriksen som adm. direktør for Norges Industriforbund og ble etter kort tid formann i ISU. Lofstad hadde også offiserbakgrunn fra Hæren. Lofstads interesse for sikkerhetsspørsmål kom også klart til uttrykk gjennom hans innsats i Den Norske Atlanterhavskomiteen, hvor han var nestformann fra 1988 til Lofstad hadde også offisersbakgrunn fra Hæren. Herman Bratterud (fra 1992) Herman Bratterud har sørget for at organisasjonen har spilt en ikke ubetydelig rolle i norsk sikkerhetsarbeid. Han har likeledes med stort engasjement ledet an i arbeidet med å styrke og videreføre organisasjonen. Herman Bratterud har gjennom ulike roller vært knyttet til NSR siden etableringen. Han har hele tiden vært genuint opptatt av sikkerhetsspørsmål. Etableringen av Hydro Security er en betydelig del av hans livsverk og han ble enhetens selvskrevne leder. Herman Bratterud har på mange måter vært en arbeidende formann. :Det er selvsagt mange minner som knytter seg til de over 100 møter i ISU og NSR. De hyggeligste minnene knytter seg nok til julemøtene hos Norsk Hydro i Porsgrunn og på Notodden med Herman Bratterud som den perfekte vert. Vi har på begge steder vært på historisk grunn med storslåtte middager i verdige omgivelser. Dette har i vesentlig grad bidratt til å gi organisasjon anerkjennelse og verdighet. 8 9

6 Medlemmene i Rådet Næringslivets Sikkerhetsråd i 2000: 1. rekke f.v.: Direktør Helge J. Størkersen, førstestatsadvokat Inger Marie Sunde, direktør Herman Bratterud, adm direktør Johan Ekrem. 2. rekke f.v.: Direktør Helge Fredriksen, overvåkningssjef Per Sefland, brigader Jan Erik Larsen, sekretariatsleder Pål Gundersen, konsernsikkerhetssjef Thorstein Røssum, sikringsrådgiver Per Olaf Solberg. Politiinspektør Knut Holen var ikke til stede da bildet ble tatt. Foto: H. Bergmann Som statuttene viser har Rådet hele tiden vært bredt sammensatt med representanter fra bedrifter, arbeidsgiverforeningene, LO, sikkerhetsmyndighetene og politiet. Følgende har vært representanter fra 1978 fram til i dag: Som allerede nevnt har Sikkerhetsstaben i Forsvarets overkommando vært med i ISU/NSR helt fra starten. Det første forslaget til statutter ble forevist Forsvarssjefen før Sikkerhetsstaben ble gitt anledning til å delta. Forsvarssjefen bemerket hertil at representanten fra Sikkerhetsstaben skulle være «tiltredende medlem». Videre bemerket Forsvarssjefen at det var sterkt ønskelig at LO - som representerer arbeidstakersiden - også ble representert. Dette fordi arbeidstakerne ville bli berørt av de problemer som utvalget skulle behandle. Det tok derimot lang tid før Politiets overvåkningstjeneste (POT) ble med. Justisdepartementet ønsket å se tiden an og vinne erfaringer med Sikkerhetsutvalgets arbeide, før man ga sin formelle tilslutning. Saken ble derfor tatt opp med Justisdepartementet flere ganger før POT fikk formell adgang til å delta. Derfor måtte POTs representant melde avbud til utvalgets første møte 21. november I brev av 23. mars 1981 meddelte POT at de var klare til å delta som konsultativt medlem. Justisdepartementet satte imidlertid som betingelse at deltagelsen skulle skje innen rammen av de til enhver tid gjeldende instrukser for tjenesten. Det var videre en forutsetning for deltagelsen at det ikke skjedde endringer i retningslinjene for virksomheten. Helt fra starten stilte Landsorganisasjonen i Norge (LO) seg positiv til at det ble opprettet et eget sikkerhetsorgan for industrien, men meddelte at det ikke passet med aktiv deltagelse fra starten. Det ble derfor litt frem og tilbake før LO gav sitt endelige samtykke til å delta. I første rekke var det Faste medlemmer i ISU/NSR F.o.m. T.o.m. Adm direktør Jan Didriksen, Norges Industriforbund Direktør Tor Rynning Nielsen, Elektrokjemiske Arbeidsgiverforening Direktør Herlug Nygaard, Industrivernet Teknisk sikkerhetssjef Endre Nagell Bjordal, Norsk Hydro Sikkerhetsingeniør Gunnar Dahlmo, Raufoss Ammunisjonsfabrikker Avdelingsdirektør Jan A. Berggraf, Industriforbundets Servicekontor Adm direktør Knut Lofstad, Næringslivets Hovedorganisasjon Direktør Herman Bratterud, Norsk Hydro Sikkerhetssjef Henning Forø, Esso Norge Direktør Jan Fr. Wold-Hansen, Industrivernet Sikkerhetskoordinator Åge Sivertsen, Esso Norge Ass direktør Rolv Brandtzæg, Elektrokjemisk Arbeidsgiverforening Sikkerhetsdirektør Einar Hauge, Raufoss Ammunisjonsfabrikker Direktør Helge Fredriksen, Næringslivets Hovedorganisasjon Adm direktør Bernhard D. Lyng, Industrivernet Soussjef Helge Kvamme, PricewaterhouseCoopers Adm direktør Johan Ekrem, Industrivernet/NSO Avdelingsdirektør Tore A. Hauglie, Finansnæringens Hovedorganisasjon Sikringsrådgiver Per Olaf Solberg, Oljeindustriens Landsforening Konsernsikkerhetssjef Thorstein Røssum, Amersham Health Seksjonssjef Anders Mjelde, Oljeindustriens Landsforening Underdirektør Hans-Jacob Anonsen, Finansnæringens Hovedorganisasjon Konsultative medlemmer i ISU/NSR F.o.m. T.o.m. Oberst Oscar Magnus, Forsvarets overkommando/sikkerhetsstaben Oberst Inge A. Torhaug, Forsvarets overkommando/sikkerhetsstaben Sekretær Yngve Hågensen, Landsorganisasjonen i Norge Overvåkningssjef Gunnar Haarstad, Politiets Overvåkingstjeneste Overvåkningssjef Jostein Erstad, Politiets Overvåkingstjeneste Oberst John Rudshagen, Forsvarets overkommando/sikkerhetsstaben Kommandør Kåre J. Granmar, Forsvarets overkommando/sikkerhetsstaben Kommandør Gunnar Rio, Forsvarets overkommando/sikkerhetsstaben Sekretær Tor Andersen, Landsorganisasjonen i Norge Overvåkningssjef Svein Urdal, Politiets Overvåkingstjeneste Overvåkningssjef Jan Grøndahl, Politiets Overvåkingstjeneste Overvåkningssjef Hans Olav Østgaard, Politiets Overvåkingstjeneste Oberst Hans Dramstad, Forsvarets overkommando/sikkerhetsstaben Sekretariatsleder Pål Gundersen, Landsorganisasjonen i Norge Direktør Jan Erik Larsen, Forsvarets overkommando/sikkerhetsstaben Overvåkningssjef Per Sefland, Politiets Sikkerhetstjeneste Førstestatsadvokat Inger Marie Sunde, ØKOKRIM Politiinspektør Knut Holen, KRIPOS

7 Antall medlemsbedrifter Jan Didriksen som utrettelig arbeidet for å få med LO, og den 13. august 1980 sluttet LO seg til Sikkerhetsutvalget som konsultativt medlem. I de senere år har LO vært aktivt og konstruktivt med i arbeidet. Det ble arbeidet for å få med Økokrim og Kripos som konsultative medlemmer fordi disse organisasjonene beskjeftiger seg med saker som i stigende grad berører næringslivet. De ble forespurt i 1997, og begge ga straks sin tilslutning til å delta. Dette har vært til stor nytte for det videre arbeidet. I de første 10 årene hadde de konsultative medlemmene en rolle som observatører. I 1987 ble det besluttet at informasjon fra de konsultative medlemmene skulle settes opp som faste poster på dagsorden. Dette skulle vise seg å være til uvurderlig nytte for sikkerhetsarbeidet. Det ble samtidig besluttet at det skulle avholdes faglige møter forut for hvert rådsmøte mellom daglig leder og representanter for FO/S og POT. SEKRETARIATET Norges Industriforbund og Norsk Arbeidsgiverforening sendte i fellesskap ut et rundskriv om opprettelsen av Industriens Sikkerhetsutvalg til sine medlemmer. Rundskrivet var datert 7. februar 1978 og underskrevet av henholdsvis adm. direktør Jan Didriksen og adm. direktør Kaare N. Selvik. Bedriftene ble i rundskrivet oppfordret til å søke medlemskap i Industriens Sikkerhetsutvalg og 210 bedrifter ga umiddelbart sin tilslutning. Nå var det bare å brette opp ermene og sette i gang. I diskusjonene som fant sted i forbindelse med etableringen av ISU, ble det foreslått at det skulle ansettes en person i 1/2 stilling og så fikk man etter hvert se om behovet ble dekket. Da ansettelsen fant sted, var man imidlertid allerede kommet til at det var behov for en person i full stilling. Det skulle raskt vise seg at sekretariatsjobben krevde mer enn en person i hel stilling. seg interesse til hvem som skulle være daglig leder. Den første som fikk tak i nyheten var Handels- og Sjøfartstidende, men avisen visste bare etternavnet. Fornavnet prøvde de angivelig å finne ved hjelp av telefonkatalogen. Der fant de en person med riktig etternavn, men med et annet fornavn. Det gjorde at den som først ble utropt i pressen til daglig leder for Sikkerhetsutvalget, visstnok var lege på et av byens sykehus! Daglig leder ble kontormessig og administrativt tilknyttet Industrivernet i Industriens og Eksportens Hus, adr: Drammensveien 40, Oslo. Industrivernet bisto dessuten med sekretær, og kontorsjef John Nordby var i mange år regnskapsfører. Daglig leder ble ansatt som avdelingssjef og ble i 1984 forfremmet til direktør. Det var av interesse å få vite hva de andre nordiske land hadde gjort på dette området. Mye tydet på at Sverige var kommet lengst, og det ble derfor gjennomført et møte med oberst Ingvar Selander, som ledet Näringslivets Beredskapsbyrå. Dette møtet ble av stor verdi for det videre arbeidet i ISU. Det er hyggelig å kunne si at erfaringene med presse og media har vært meget gode i de 25 årene som er gått. Den 1. mars 1978 ble Helge J. Størkersen ansatt som daglig leder for Industriens Sikkerhetsutvalg. Størkersen kom fra Sikkerhetsstaben i Forsvarets overkommando, der han var leder av Industrisikkerhetsseksjonen. Han hadde politiutdannelse og offisersbakgrunn med FN-tjeneste i Midtøsten og i Kongo. Det var en del skriverier i pressen i forbindelse med etableringen av Sikkerhetsutvalgets arbeid. Blant annet knyttet det Det som ble gitt høyest prioritet i arbeidet var utgivelse av en håndbok om dokumentsikkerhet. Boken fikk navnet «Veiledning i beskyttelse av fortrolige opplysninger». Den var ferdig allerede høsten 1978 og ble på mange måter grunnboken i sikkerhetsarbeidet. Boken ble trykket i 2000 eksemplarer og det første opplaget ble raskt borte. Det var for øvrig enighet om at utvalget måtte beskjeftige seg med følgende problemstillinger, i ulik utstrekning: Bombetrussel Sabotasje Råd ved reiser til land med andre samfunnssystemer Kidnapping av industriledere 12 13

8 Ordningen med Kvartalsbrevet varte frem til Da ble det avløst av bladet Sikkerhet, som ble innført som et felles blad for NSR og Industrivernet. Dette var temaer som etter hvert skulle tas opp i rundskriv. Jan Didriksen påpekte imidlertid spøkefullt at alle temaer var viktige - bortsett fra kidnapping av industriledere. Til det mente han at industrilederne i Norge var for dårlig betalt til at noen ville tro at det var løsepenger å hente i å kidnappe dem. De største forskningsinstituttene i Norge ble invitert til møtet i ISU 21.november Hensikten med møtet var å orientere dem om den trussel industrispionasje representerer og å invitere dem til å slutte seg til organisasjonen. Resultat var at seks forskningsinstitutter meldte seg inn. To år senere ble de øvrige forskningsinstituttene invitert til et tilsvarende møte. Det resulterte i at syv nye forskningsinstitutter meldte seg inn. Det ble også arrangert et tilsvarende møte for databransjen, og flere databedrifter sluttet seg til. I 1985 fikk ISU den første anmodningen om tilslutning fra et forsikringsselskap og den ble omgående innvilget. Det var stor interesse for Sikkerhetsutvalgets arbeid, men ressursene for å nå ut til industrien var minimale. Det var derfor en dyd av nødvendighet å arbeide rasjonelt for å nå mange samtidig. To måter å gjøre det på pekte seg ut: Foredragsvirksomhet og kursvirksomhet. Det ble derfor holdt mange foredrag for organisasjoner og bedrifter rundt omkring i landet, og kursvirksomheten startet opp allerede tidlig i På terskelen til årene kan man trygt si at arbeidet i sekretariatet var kommet godt i gang. Sekretariatet var lokalisert i Industriens- og Eksportens Hus fra 1978 til Da flyttet Industrivernet til Majorstua, nærmere bestemt til Essendrops gate, og NSRs sekretariat fulgte med på lasset. Foranledningen var opprettelsen av Næringslivets Hovedorganisasjon som hadde flyttet til samme område. Opprettelsen av NHO førte til at Industriens Sikkerhetsutvalg endret navn til Næringslivets Sikkerhetsråd (NSR) i Informasjon til medlemsbedriftene har hele tiden stått sentralt i sekretariatets arbeid. Ordningen med et enkelt informasjonsskrift - Kvartalsbrevet - ble satt i verk i Kvartalsbrevet kom som navnet røper, ut fire ganger per år. Kvartalsbrevet var etterspurt og det var stadig bedrifter som ønsket flere eksemplarer. Ordningen med Kvartalsbrevet varte frem til Da ble det avløst av bladet Sikkerhet, som ble innført som et felles blad for NSR og Industrivernet. I den forbindelse fremheves redaktøren for bladet Sikkerhet, informasjonssjef Harald Bergmann, som på en fin og balansert måte har sørget for aktuell informasjon om NSRs arbeid. I tillegg til Kvartalsbrevet ble det hvert år sendt ut en rekke rundskriv om forhold av betydning for sikkerheten i industrien. De faglige utfordringer på området datasikkerhet økte betydelig i begynnelsen av 1990-årene. Det ble derfor nødvendig å styrke sekretariatet. 1. juni 1993 ble sivilingeniør Petter Christensen ansatt i Næringslivets Sikkerhetsråd som overingeniør. Ved siden av sitt arbeid med sikkerhetsspørsmål som knyttet seg til datasikkerhet, hadde Christensen i de nærmere ti årene han arbeidet i organisasjonen, i oppgave å lede både kursvirksomheten og arbeidet med nye håndbøker. Utvidelsen av sekretariatet var et viktig steg fremover. Industrivernet/NSO har hele tiden ytet sekretærbistand, som på en utmerket måte har vært ivaretatt av Hallgerd Fossum, Heidi Eken, Anna Yri og Ailen Skjervold. Det daglige arbeid gikk sin gang med foredrag, bedriftsbesøk, kurs, konferanser, utvalgsarbeid, utarbeidelse av håndbøker i skjønn forening. I 1997 ble Industrivernet og Næringslivets Sikkerhetsråds sekretariat slått sammen til Næringslivets sikkerhetsorganisasjon (NSO). I 2001 ble Berit Børset Solstad tilsatt som spesialrådgiver security i NSO. Hun er utdannet dataingeniør i tillegg til sin politiutdanning, og kom fra stilling som rådgiver innenfor datakriminalitet ved Oslo politidistrikt. Solstad overtok som sekretær for NSR da Helge Størkersen gikk av med pensjon i DEN REGIONALE VIRKSOMHETEN I løpet av de fem første årene hadde organisasjonen funnet sin form og oppslutningen var tilfredsstillende. I den perioden hadde ca 600 sikkerhetsansvarlige deltatt på utvalgets kurs, som alle hadde vært fulltegnet. Imidlertid ble det konstatert at interessen for ISU avtok proporsjonalt med avstanden fra Oslo. Grunnen var selvsagt at det meste av ISUs virksomhet foregikk i Oslo-området, slik at bedrifter som var lokalisert andre steder i landet ikke hadde samme anledning til å delta. For å bøte på skjevheten, aktivisere flere bedrifter og skape et faglig miljø for sikkerhetsarbeidet over hele landet, ble det startet opp regional virksomhet i Dette gikk i korthet ut på at landet ble delt inn i seks regioner, og det ble oppnevnt en regional representant for hver region: Nord- Norge (Nordland, Troms og Finnmark) Trøndelag (Møre og Romsdal, Sør- Trøndelag og Nord- Trøndelag) Sør- og Vestlandet (Aust- og Vest-Agder, Rogaland, Hordaland, Sogn og Fjordane) Oslo (Oslo) Østland Ø (Akershus, Østfold, Hedmark og Oppland) Østland V (Vestfold, Telemark og Buskerud) Det ble besluttet at det hvert år skulle avholdes minst ett møte i hver region. Planleggingen 14 15

9 skulle foretas av den regionale representanten i samarbeid med sekretariatet, og møtet skulle arrangeres på en av bedriftene i angjeldende region (vertsbedriften). Som aktuelle programposter ble foreslått: Nytt fra Industriens Sikkerhetsutvalg Orientering fra vertsbedriften om bedriften og sikkerhetsopplegget Aktuelt tema med invitert foredragsholder Meningsutveksling For å vinne erfaringer skulle ordningen utprøves i en region før den ble iverksatt for hele landet. Valget falt på Norske Esso i region Oslo. Det var sikkerhetssjefen i Norsk Esso, Steinar Berger, som ledet møtet. Han var også den første regionale representant for Oslo. Møtet ble meget vellykket, og dermed var den regionale virksomheten i gang. De regionale representantene ble valgt med omhu. ISU/NSR la særlig vekt på lederegenskaper, samarbeidsevne og faglige kunnskaper. At de alle har vist seg å være personligheter, hver på sin måte, har ISU/NSR opplevd som en hyggelig bonus, spesielt i forhold til de regionale møtene. En av dem, direktør Kåre Nilsen, Autogard i Bergen, som var den første regionale representant for region Sør- og Vestlandet, beviste at det er «på kjøretøyet storfolk skal kjennes». Kåre Nilsen tok i voksen alder flysertifikat og kjøpte seg fly. Han ankom som regel de regionale møtene i sitt private fly, og det greide han å gjøre like ubemerket som han levde. Kåre Nilsen er den eneste av de regionale representantene som er gått bort. Han var en pioner i sikkerhetsbransjen og minnes i ærbødighet. De regionale representantene Region Nord-Norge: Direktør Terje Nypan, Tromsø datasentral, Tromsø Sikkerhetssjef Hugo Storli, Norsk Hydro Nord- Norge, Harstad HMS-leder Edd-Magne Torbergsen, Statoil Nord- Norge, Harstad Region Trøndelag Personalsjef Kåre Ytre Eide, Siemens, Trondheim Sikkerhetssjef Jann Storsten, Statoil, Trondheim Sikkerhetssjef Svein Rosvik, Sparebank1 Midt- Norge, Trondheim Sør- og Vestlandet Direktør Kåre Nilsen, Autogard AS, Bergen Sikkerhetssjef Birger Haraldseid, Mobil, Stavanger Sikkerhetsleder Arnt H. Steinbakk, Oljedirektoratet, Stavanger HMS-leder Leiv Prestegaard, Coast Center Base AS, Kystbasen Ågotnes Oslo Sikkerhetssjef Steinar Berge, Esso AS, Oslo Sikkerhetssjef Øyvind Landfall, Norges Bank, Oslo Sikkerhetssjef Gerhard Kloumann, IBM, Kolbotn Sikkerhetssjef Jan Eddie Tinlund, Norges Bank, Oslo Østland Øst Personalsjef Egil Henriksen, Helly Hansen, Moss Sikkerhetssjef Torgeir Daler, IBM, Kolbotn Østland Vest Sikkerhetssjef Per Gulbrandsen, Norsk forsvarsteknologi, Kongsberg De regionale møtene De regionale møtene varte som regel en dag, men det hendte at møtene gikk over to dager. Slike møter ble kalt et «utvidet regionalt møte». I en periode ble det arrangert ett utvidet møte per år, og dette gikk på rundgang blant regionene. I region Sør- og Vestlandet ble det gjort forsøk på å få til et lokalt securityforum i Rogaland. Det var sikkerhetssjef Birger Haraldseid, Mobil, som tok initiativ til dette. Men det lyktes bare å avholde et fåtall slike møter, og forumet ble avviklet etter kort tid. Den regionale organiseringen må sies å ha vært en suksess. Sikkerhetsarbeidet er i beste dugnadsånd bredt ut over det ganske land på en effektiv, og for sekretariatet, nærmest kostnadsfri måte. De regionale representantene har også vært en ressurs for sekretariatet. Det er hvert år avholdt fellesmøte for de regionale representantene for å planlegge og samordne virksomheten. Disse møtene, spøkefullt kalt representantskapsmøter, er også brukt til utveksling av erfaringer og gjensidig oppdatering av kunnskaper på området sikkerhet representantene imellom. Til sammen har ISU/NSR avholdt over 100 regionale møter med mer enn 4000 deltakere, og mange har gode minner fra disse møtene. Det har alltid vært viktig å legge møtene til bedrifter som har hatt noe å lære bort på det sikkerhetsmessige området. Og det har aldri vært vanskelig å finne gjestfrie vertsbedrifter. Selv om møtene i region Nord-Norge har hatt lavest deltagelse, så er det kanskje her de mest eksotiske møtene har funnet sted: Møtene på Svalbard i 1989 og i Kirkenes med studietur til Nikel i Men også de andre regionene har hatt sine spesielle arrangementer. Et minnerikt møte i region Østlandet/Øst begynte i Moss, fortsatte til Fredrikstad, videre til Strømstad i Sverige og endte i Sarpsborg. For endelig å ta med et møte i region Sør- og Vestlandet i juni 1991 i Stavanger med båttur til Helleren i Lysefjorden. Møtet på Svalbard I alt deltok 35 personer i møtet på Svalbard i juni Det første møtet med Svalbard ble et fantastisk skue. Innflygningen skjedde en fredag kveld kl 2315 i strålende solskinn - med en ekstra rundtur over Longyearbyen. Fra flyplassen gikk turen med buss til et høydedrag hvor man kunne se ut over et landskap som lå badet i solskinn. Ingen ville gå til sengs og det var en heller trøtt forsamling som møtte sysselmann Leif Eldring neste morgen. Det satte imidlertid ikke preg på det som skulle skje ut over dagen, for her var det mange grunner til å holde seg våken. Programmet var fullpakket av opplevelser. En busstur til Gruve 7, med innlagt leting etter fossiler, hørte også med. En av deltagerne, Per Kristian Heiervang, grep mikrofonen da bussen kom til Adventdalen og kunne fortelle at det var her han landet med et fly av typen NSRs regionale representanter i Foran f.v.: Hugo Storli, Torgeir Daler, Per Gulbrandsen. Bak f.v.: Arnt H. Steinbakk, Jan Eddie Tinlund og Jann Storsten. Foto: H. Bergmann 16 17

10 Albatross, 21. desember 1961, med julepost til folket på Svalbard. Da det ikke var tilrådelig å slå av motorene på grunn av streng kulde, måtte flyet returnere etter kortest mulig bakkeopphold. Dette var første gang et Catalina-fly ble benyttet til å fly post til Svalbard. Flyet hadde to motorer, men de var så svake at de ikke kunne fly med full last på èn motor. De valgte derfor å fly med et minimum av drivstoff. Beretningen gjorde inntrykk på deltagerne. Mange vil huske turen med Polarsyssel ut mot Pyramiden hvor en kunne se selen ligge på isen og kose seg i solskinnet. Festmiddagen på stedets restaurant Huset var også et høydepunkt. Menyen har brent seg fast i minnet. Det hele startet med russisk champagne i stedets teater, deretter innbakte kamskjell, en aldeles nydelig reinsdyrsteik (Svalbardrein), tyttebæris og kaffe med tilbehør. Det sies at mange av sikkerhetssjefene som deltok på Svalbard, har brukt møtet som referansepunkt for sin tidsregning. En kan fortsatt høre bemerkninger om at det var skjedd før eller etter møtet på Svalbard. Turen til Nikel Det regionale møtet i Kirkenes i september 1992 med 35 deltakere, har også etterlatt seg mange gode minner. Programmet inneholdt faglig utbytte og sosiale opplevelser i skjønn forening. Overvåkingssjef Jan Grøndal, Overvåkingssentralen, var kommet den lange veien fra Oslo, og sammen med politimester Olsen Ingerød, Sør-Varanger politikammer, orienterte de om et tidsaktuelt tema: «Sikkerhetsmessige problemstillinger i et grenseland». Det var tilsvarende orienteringer fra Garnisonen i Sør-Varanger og flere regionale næringslivstopper. Av helgens sosiale opplevelser huskes spesielt reisen med Kongevogna med bl.a. omvisning i Skandinavias største dagbrudd. Deretter gikk turen med buss til Pasvikdalen med en stedlig matopplevelse av de helt sjeldne, og endelig, badstu for alle som ville. Studieturen til Nikel overgikk alt for dem som gjennom den lange kalde krigen hadde holdt et vaktsomt øye i østlig retning. Riktignok var det trist å se naturødeleggelsene rundt atomanleggene i Nikel, men et hageselskap med god mat, god drikke og en ekte russisk babushka som vertinne, bidro sterkt til å få humøret på topp. Sjøveien til Strømstad Det regionale møtet i juni 1990 i Østland/Øst var en spennende rundtur med sikkerhetsmessige begivenheter i Moss, Fredrikstad, Strømstad i Sverige og med Sarpsborg som siste møtested. Møtet som hadde samlet 50 deltagere, startet på bedriften Peterson A/S i Moss hvor det ble gitt en generell orientering om bedriftens sikkerhetsfilosofi og aktuelle sikkerhetstiltak. Deretter ble den historiske Konvensjonsgården som ligger inne på bedriftsområdet besøkt. Her ga avdelingssjef Hallstein Sjøli, Peterson A/S, en særdeles interessant orientering om de historiske forhold som knytter seg til Konvensjonsgården og den omstendighet at besøket falt sammen med 85-års dagen for Unionsoppløsningen. Turen gikk så med buss til Fredrikstad hvor vi gikk om bord i MS/ Kosterø som var leid for anledningen for å bringe oss til Strømstad. Underveis til Strømstad var det en realistisk redningsøvelse. Det hele startet med en fingert brannstiftelse og iverksettelse av nødprosedyrer om bord, hvoretter assistanse ble påkalt fra så vel helikopter som en redningsskøyte. Da helikopteret og redningsskøyten ankom, lå åtte brannmenn fra Oppegård brannvesen i sjøen iført overlevelsesdrakter fra Helly Hansen A/S og ventet på å bli reddet. Disse ble èn for èn heist opp i helikopteret og deretter firt ned i redningsskøyten som transporterte dem til Fredrikstad. Deretter gikk turen til en velfortjent middag på Laholmen hotell i Strømstad i Sverige. Påfølgende dag var det besøk på Borregaard Fabrikker i Sarpsborg hvor det ble gitt en interessant orientering om bedriften og sikkerheten. Selve møtet var lagt til den historiske Borregaard Hovedgård som ga anledning til en orientering om den vakre og ærverdige bygningen som deretter ble tatt nærmere i øyesyn. Dette møtet er et eksempel på hvorledes de regionale møtene ofte har brukt historiske og kulturelle opplevelser som bindemiddel i arbeidet med å markedsføre god sikkerhet. Møte i oljebyen Stavanger I juni 1991 arrangerte region Sør- og Vestlandet et møte om sikkerhet i oljerelatert virksomhet med utgangspunkt i oljebyen Stavanger. Møtet som hadde samlet 50 deltagere, startet i Oljedirektoratet (OD). Her ble det bl.a. orientert om norsk olje- og gassutvinning, ODs rolle i security offshore, intern sikkerhet i OD og oljeindustriens egen organisering av sikkerhetsarbeidet. Etter møtet i Oljedirektoratet var det båttur til Helleren i Lysefjorden hvor det skulle grilles

11 Helleren ligger om lag en times båttur fra Stavanger og ikke langt fra den spesielle fjellformasjonen Prekestolen. Turen startet i fint vær, men så kom det både regn og tåke. Uten å ha sett verken Prekestolen eller andre naturherligheter, ble det gjort strandhogg et sted hvor det var ly, le og tak over hodet inn mot en fjellvegg. Der ble det servert grillmat fra en stor utegrill. Til tross for elendige værforhold var stemningen på topp og gode historier og allsang fulgte oss hele sjøveien tilbake. På den måten ble det etablert vennskap og fortrolighet som igjen la grunnlag for et gjensidig samarbeid i sikkerhetsspørsmål. Neste dag besøkte deltakerne BP hvor det ble gitt en orientering om BP s sikkerhetsfilosofi og omvisning i deres nye kontorlokaler. Etter lunsj var det omvisning på bedriftens forsyningsbase på Tananger, og da deltakerne endelig ankom flyplassen på Sola, ble det informert om Heliport. På den måten ble tiden utnyttet maksimalt og det var viktig. UTVALGENE Datakrimutvalget (DKU) I 1980 ble det gjort en tilføyelse til statuttene. ISU skulle fra nå av også ta seg av sikkerhetsspørsmål som knyttet seg til datasikkerhet. Det må kunne sies at ISU var forutseende på dette området i forhold til sikkerhetsmyndighetene som først satte disse problemstillingene på dagsorden noen år senere. Det nye området, datasikkerhet, ble fulgt opp på flere måter. I tidsrommet var ISU representert i det regjeringsoppnevnte Sårbarhetsutvalget. For ISU ble dette samtidig en grundig innføring i sikkerhetsspørsmål som knytter seg til elektronisk databehandling (EDB). ISU møtte de nye utfordringene hovedsaklig ved å gi ut håndboken EDB-sikkerhet i 1983 og holde diverse kurs i emnet. I kjølvannet av Datasikkerhetsdagen i 1991 ble Datakrimutvalget (DKU) etablert som et fast underutvalg til NSR. DKU ble etter hvert til stor nytte. Saker som handlet om datasikkerhet ble gjerne forelagt DKU til uttalelse før de ble behandlet i rådet. Men det var først og fremst gjennom undersøkelsen «Datakriminalitet og mørketall» at DKU kom til å gjøre et banebrytende arbeid. Det var lenge lite fakta å skilte med på dette området og de mange tall og antagelser som fremkom i foredrag og presse, var ofte basert på gjetninger, og det ble gjerne smurt godt på. Det var derfor nødvendig å bringe litt «edruelighet» inn i de saker som knyttet seg til EDB-sikkerhet. Dette var noe av bakgrunnen for at det ble iverksatt en undersøkelse om datakriminalitet i regi av DKU. Arve Tjåland, som var DKUs første formann, hadde erfaringer fra en lignende undersøkelse som han hadde gjennomført som student ved BI og det ble hans oppgave å lose undersøkelsen sikkert i havn. Både næringsliv og forvaltning har brukt undersøkelsen som kilde og referanse i spørsmål som knytter seg til datakriminalitet og datasikkerhet, og undersøkelsen har med stort hell vært gjentatt flere ganger og utgjør en regelmessig faglig oppdatering på dette området. I 2002 ble undersøkelsen gjennomført i samarbeid med Økokrim. DKU har også utarbeidet rapporten «Kriminelles bruk av Internett» og brosjyren «Hva kan jeg gjøre for å beskytte min bedrift mot datakriminalitet». DKU hadde i 10 år det faglige ansvaret for den såkalte «Datasikkerhetsdagen». I løpet av årene har følgende deltatt i DKU: Seniorkonsulent Arve Tjåland, Statoil Informasjonssjef Oddbjørn Grøtta, Forsvarets forskningsinstitutt Spesialrådgiver Trond Mathisen, Økokrim Overingeniør Petter Christensen, NSR/NSO Spesialetterforsker Kjetil Engerdahl, Økokrim Spesialetterforsker Roald Waktskjold, Økokrim Spesialetterforsker Suhail Mushtaq, Økokrim Direktør Helge J. Størkersen, ISU Sjefsingeniør Ole Jarl Kvammen, Norsk Hydro ASA Sjefskonsulent Gunnar Bakken, PricewaterhouseCoopers DA Direktør Britt Amundsen Hoel, Norges Bank IT-konsernsikringsleder Jan Torgersen, Statoil Spesialetterforsker Åge Østereng, Økokrim Utvalget mot organisert kriminalitet (OKU) I et notat datert 23. juni 1992 ble det gitt uttrykk for bekymring for de alvorlige problemene som den organisert kriminaliteten førte med seg. Det ble foreslått at NSR måtte ta tak i dette sakskomplekset og sørge for at det ble skikkelig utredet. Saken ble fremlagt for Rådet, og basert på de gode erfaringene man hadde med Datakrimutvalget, ga Rådet umiddelbart sin tilslutning til at det ble opprettet et nytt utvalg. Utvalget mot organisert kriminalitet (OKU) var derved en realitet. I den indre NSR-krets ble utvalget gjerne kalt «OK- utvalget» (OKU), og besto av seks personer med betydelig erfaring i sikkerhetsarbeide. Sjefskonsulent Arne Tjemsland, System Sikkerhet A/S Spesialrådgiver Berit Børset Solstad, NSO Datakrimutvalget i Foran f.v.: Britt Amundsen Hoel, Ole Kvammen og Petter Christensen Bak f.v.: Åge Østereng, Gunnar Bakken og Jan Torgersen Foto: H. Bergmann I januar 1995 utga OKU «Rapport om organisert kriminalitet - Trusler og mottiltak.» Rapporten vakte stor interesse både i næringslivet og forvaltningen, og den fikk også bred omtale i pressen. OKU utga høsten 1997 en ny rapport: «Kriminell forretningsdrift». Endelig utga OKU i 1999 rapporten «Misbruk av narkotika på norske arbeidsplasser», bygget på en omfattende spørreundersøkelse. Dette var et banebrytende arbeid, siden det ikke hadde vært gjort slike undersøkelser i næringslivet tidligere. OKU har også hatt det faglige ansvaret for en rekke sikkerhetskonferanser med ulike temaer innen organisert kriminalitet. Konferansen ble gjerne kalt OK-dagen og var som regel omfattet med stor interesse

12 I løpet av årene har følgende deltatt i OKU: Sikkerhetsdirektør Einar Hauge, Raufoss AS Sikkerhetssjef Henning Forø, Esso Norge AS Soussjef Helge Kvamme, Den norske Bank Sikringsleder Jann Storsten, Statoil, Trondheim Politimester Stein Ulrich, Follo politidistrikt Direktør Helge J. Størkersen, Næringslivets Sikkerhetsråd Politiførstebetjent Karen Sørdalen, Kripos Utvalget mot organisert kriminalitet i Foran f.v.: Stein Ulrich, Einar Hauge og Karen Sørdalen Bak f.v.: Helge Kvamme, Henning Forø og Helge J. Størkersen Foto: H. Bergmann Det siste året har det ikke vært noen aktivitet i OKU i påvente av en avklaring om NSRs fremtid. «Vi vet hvem dere er», sa Krajev til Størkersen. OKU gjennomførte også et studiebesøk i Murmansk i Høydepunktet var besøket hos politisjefen i Murmansk, general Valery Krajev. Til stede var også sjefen for kriminalpolitiet Sviridovsky og sjefen for økokrim, Nikolajev. Generalen startet raskt med en orientering om den kriminelle utviklingen i Murmansk uten at de besøkende var presentert. Ved første og beste anledning ba daglig leder for NSR om å få lov til å presentere den norske delegasjonen. Da svarte Krajev følgende: «Det er ikke nødvendig - vi vet hvem dere er». Som et minne om møtet overrakte general Krajev OKU den nye russiske straffeloven i innbundet stand. I 1987 ble Sikkerhetskonferansen arrangert for første gang. Sikkerhetskonferansen var en årlig konferanse frem til Etter den tid ble den bare arrangert annet hvert år. De mellom liggende år ble den en del av konferansen «Sikkerhet» som var Industrivernets (senere NSOs) konferanse. Gledelig var det å registrere at Sikkerhetskonferansen i jubileumsåret 2002 hadde mer enn 200 deltagere. Med Sikkerhetskonferansen, Datasikkerhetsdagen og OK-dagen arrangerte NSR tre konferanser per år i en periode på 6 år. Konferansene kom i tillegg til den tradisjonelle kursvirksomheten. De tre konferansen samlet hvert år mer enn 200 deltagere med 260 deltagere i 1999 som det meste. I 1987 ble det arrangert et kurs kalt SIMSEC. Det gikk ut på å simulere sikkerhetsmessige problemstillinger ved bruk av modellbord, og deltagerne måtte løse problemene etter hvert som de ble presentert. Dette var et populært kurs, men hadde bare plass for 18 deltagere. Kurset ble arrangert tre år på rad, og ble etter et opphold gjennomført igjen i I 1994 ble det utarbeidet et eget opplæringstilbud innenfor security. Hensikten med opplegget var å dyktiggjøre dem som arbeidet med security, slik at de på en mer systematisk måte kunne organisere og lede sikkerhetsarbeidet. Til sammen har det vært ca 5000 deltagere på NSRs forskjellige kurs og konferanser. I tillegg til å arrangere egne konferanser var NSR i flere år aktivt med i Sikkerhetsfagmessen SAFE- SEC som har vært arrangert annet hvert år siden 1985, og har bestått av konferanse og utstilling. Hovedkomiteen for arrangementet bestod den gang av representanter fra relevante organisasjoner og interessegrupper. Med så mange organisasjonsenheter - med til dels ulike interesser - var det utfordrende å få til et omforent program. Konferansen samlet opp til 300 deltagere og utstillingen fikk etter hvert mer enn 100 utstillere. ARBEIDETS GANG Aktiviteten har gjennom alle år vært stor. Det vil føre for langt å gå inn på alt, så her nevnes bare de mest sentrale oppgaver: Kurs og konferanser Håndbøker Foredrag og bedriftsbesøk Medieoppmerksomhet Securityutdanning ved NTNU Samarbeidet i Norden Deltakelse i eksterne utvalg Kurs og konferanser Det første kurset i industrisikkerhet fant sted 28. mars 1979 og samlet 49 deltagere. Kurset ble betegnet som meget vellykket og det ble raskt bestemt at kurset skulle gjentas 31. oktober Også dette kurset var fulltegnet og fikk god omtale. Kursvirksomheten var kommet godt i gang. Det ble stadig tilbudt nye kurs: Introduksjonskurs, videregående kurs og spesialkurs. Fra 1980 er det regelmessig avholdt kurs i EDB-sikkerhet, med god oppslutning og ditto god omtale. Utenom Oslo har det vært arrangert kurs i Stavanger, Bergen og i Trondheim. Deltakere på NSR arrangementer Totalt Konferanser Regionale møter Kurs 22 23

13 Siste gang NSR medvirket aktivt i arrangementet var i Det falt sammen med innspurten til OL på Lillehammer. Sikkerhetsbransjen benyttet derfor anledningen til litt nytenkning. Det gikk ut på at fysisk aktivitet ble proklamert som et ledd i kvalitetssikringen. SAFE-SEC innledet derfor et samarbeid med OL- komiteen på Lillehammer og deltok Håndbøker Utarbeidelse av håndbøker har vært en sentral, men tidkrevende oppgave i sekretariatets arbeid. Den første håndboken -»Veiledning i beskyttelse av fortrolige opplysninger» - ble til allerede det første arbeidsåret (1978). Boken omhandlet generelt de forskjellige elementene i et sikkerhetsopplegg: Dokumentsikkerhet, personellsikkerhet, fysisk sikring, kommunikasjonssikkerhet, EDB-sikkerhet og vakthold. Denne veiledningen ble på mange måter grunnboken og utgangspunktet for de påfølgende håndbøkene. Målsettingen har vært en håndbok for hvert av disse sikkerhetsområdene. aktivt i kampanjen «Kom i form til OL». Det førte til at OL- presidenten, Gerhard Heiberg, var foredragsholder på et eget arrangement for «Kom i form til OL» på SAFE-SEC i Best av alt var at mange som arbeidet med sikkerhet la seg i trening, og kunne møte til OL på Lillehammer noen måneder senere i relativ god fysisk form. Følgende håndbøker/faghefter er utgitt: Veiledning i beskyttelse av fortrolige opplysninger (1978) Fysisk sikring (1981, revidert 1993 og 1998) EDB-sikkerhet (1983) Vakthold (1991, revidert 1998) Kommunikasjonssikkerhet (1999) Dokumentsikkerhet (2000) Sikkerhetsplanlegging (2001) Foredrag og bedriftsbesøk Den eksterne foredragsvirksomheten var lenge en betydelig del av sekretariatets arbeid, særlig fra midten av 1980-årene. Det er holdt flere hundre foredrag. De første årene ble foredragene gjerne knyttet til såkalte bedriftsbesøk. Opplegget gikk ut på at dagen startet med et møte med bedriftens ledelse. Deretter fulgte en runde i bedriften med hovedvekt på bedriftens sikkerhetsopplegg. Endelig var det foredrag for de ansatte. Det hendte at det ble to påfølgende foredrag, hvor det ene handlet om trusselen og det andre om sikkerhetstiltakene. Ved større bedrifter kunne besøket vare i to dager med foredrag begge dagene, slik at de som ikke kunne møte første dagen på grunn av skiftordninger og andre forhold, fikk en ny anledning dagen etter. Under et bedriftsbesøk med foredrag ved Raufoss Ammunisjonsfabrikker i 1985, ble det gjennomført fire foredrag over to dager. Adm. direktør Bjarne Gravdahl hadde bestemt at alle ansatte skulle høre foredragene, og det ble ført nitid kontroll med at alle møtte. Ugyldig fravær kunne være oppsigelsesgrunn, ble det hevdet. Raufoss hadde ord på seg for å være en bedrift hvor de tekniske sikkerhetsforholdene og holdningene til sikkerhet alltid var på topp. Kanskje burde man unnlate å berette om den gangen en elg hadde forvillet seg inn i en av bygningene i nattens mulm og mørke. Den ble funnet en tidlig morgen i et såkalt «beskyttet område». Medieoppmerksomhet Informasjon til presse og media har vært en betydelig del av sekretariatets virksomhet gjennom alle år og har vært en stor utfordring. Det er gitt intervjuer til aviser og tidsskrifter over hele landet og ved en rekke anledninger har det også vært intervjuer med radio og TV. Det er hyggelig å kunne si at erfaringene med presse og media har vært meget gode i de 25 årene som er gått. Det skal dog sies at sekretariatet hele tiden har gjort seg flid med å betjene pressen på en seriøs måte og yte service så langt det har vært mulig. At det å være i medias søkelys kan røyne på etter hvert, er kanskje følgende lille historie en indikasjon på: Etter et intervju i Fjernsynshuset, ble daglig leder vist den tillit at han kunne ta seg ut av bygningen på egen hånd. Det var bare å smekke igjen låsene etter seg på veien ut, ble det sagt. Etter å ha smekket igjen et antall låser viste det seg at neste dør var låst på motsatt side og det var ingen muligheter til å komme verken frem eller tilbake. Dermed startet en ørkesløs vandring i Fjernsynshusets mange irrganger. Under vandringen forsvant enhver illusjon om å få se seg selv på kveldens repriser på TV, og man spekulerte også på hvilke avisoverskrifter denne komiske episoden kunne avstedkomme. Men, kommer tid kommer råd. Det ble til slutt funnet et smutthull ut til friheten, og sengen føltes ekstra god da den ble inntatt en sen kveldstime. Om historien kan det ellers sies at den har vært holdt hemmelig i 15 år. Aftenposten hadde en serie helsides artikler om industrispionasje i februar og mars Sekretariatet var en vesentlig bidragsyter til disse artiklene. Etter hvert begynte temaene å skifte og det var datakriminalitet som etter hvert fanget den største oppmerksomheten. I Næringslivets Ukeavis 7. mai 1993 var det datakriminalitet som preget både førstesiden og avisens innhold. Utgangspunktet var NSRs spørreundersøkelse: Datakriminalitet og mørketall. Der ble det hevdet at hver femte bedrift er utsatt for datakriminalitet. Resultatet var et samlet tap for landet på mellom 270 og 480 millioner kroner. Dermed hadde næringslivet innledet kampen mot datakriminalitet. I Aftenposten 21. januar 1995 var det organisert kriminalitet som var hovedoppslaget. Utgangspunktet for reportasjen var en rapport fra NSR: «Organisert kriminalitet - trusler og mottiltak». Reportasjen rettet fokus mot at kriminalitet koster det norske samfunn 40 milliarder kroner per år og nå hadde de kriminelle begynte å organisere seg. Dette etterlot dystre spådommer om fremtiden. NSRs spørreundersøkelse om narkotika i næringslivet fikk også bred omtale i pressen da rapporten ble lansert i september Da Industriens Sikkerhetsutvalg skiftet navn til Næringslivets Sikkerhetsråd i 1989 ble det holdt en pressekonferanse i 17. etasje i Industriens og Eksportens Hus i Oslo. Her møtte ca 50 pressefolk

14 Det resulterte i betydelige innslag i aviser, tidsskrifter, radio og TV. Resultatet fra undersøkelsen «Datakriminalitet i en mørketallsundersøkelse» ble offentliggjort i juni I forbindelse med dette ble det gjennomført en pressekonferanse i NHO, og resultatet ble omtalt i en rekke aviser og tidsskrifter, og ble slått opp i nyhetssendinger både i TV og radio. Security-utdanning ved NTNU Etter hvert som tiden har gått er de sikkerhetsmessige utfordringene blitt stadig mer kompliserte. I stigende grad ble det derfor stilt krav om at security-utdannelsen måtte inn som fagområde på universitet og høgskoler. Dette ble i 1998 anført som et sentralt punkt i virksomhetsplanen for NSR. I år 2000 ble det inngått en rammeavtale for utdanning og forskning innenfor sikkerhet (security) mellom NSO og NTNU, Institutt for industriell økonomi og teknologiledelse, og NSRs daglige leder, Helge J. Størkersen, ble i den forbindelse engasjert i en 20% stilling for å bistå NTNU med utdannelsen i security. Målsetting var på sikt å få til et professorat i security ved NTNU. Avtalen førte til et meget vellykket kurs i security, «Security: Analyse og ledelse», høsten 2000 med 25 tilfredse deltagere. Kurset ble gjentatt våren 2002 med 15 deltagere. I 2001 utarbeidet NTNU et forslag til et nytt studietilbud i risiko og sårbarhet som NSR har gitt sin fulle støtte til, og har uttalt at det foreliggende utkast er et viktig steg i riktig retning som det haster med å få iverksatt. Med dette er security-utdannelsen ved NTNU kommet godt i gang etter initiativ fra NSR og med økonomisk bistand fra NSO. Samarbeidet i Norden ISU/NSR har hele tiden hatt et meget godt samarbeide med tilsvarende organisasjoner i andre nordiske land. Hvert år har det vært arrangert nordiske møter hvor som regel to personer fra hvert land har deltatt. Vertskapet har gått på rundgang blant de fire deltakende landene. Møtene er brukt til gjensidige orienteringer og besøk på interessante bedrifter. Det sikkerhetsfaglige har selvfølgelig stått i sentrum, men det må være tillatt å ta med en munter hendelse fra et av de nordiske møtene. Møtet fant sted i Sverige med start i Kiruna og deltakerne ble forflyttet sørover med buss. Ved ankomst til Jukkasjervi, ble det gjort stopp for blant annet å besøke kirken der som var en severdighet. Det var blitt kveld og omvisningen startet ca kl 2100 med innleid guide. I det øyeblikk deltakerne gikk inn i kirken startet kirkeklokken å ringe. Det ble gjort flere forsøk på å finne ut av dette, men til ingen nytte. Guiden ga imidlertid den orienteringen hun var innleid for - til full akkompagnement fra kirkeklokken. Etter en halv time ankom kirkenes prest oppbrakt og andpusten på sykkel og fikk straks stoppet klokkeklangen. Det viste seg at kirkeklokken var koblet til alarmen i kirken slik at straks noen tok seg inn uten å slå av alarmen, så startet kirkeklokken å slå. Det var guiden ikke orientert om. Da gruppen forlot kirken hadde det samlet seg en god del skuelystne på utsiden, som ville vite hvilken stor begivenhet som fant sted i kirken denne kvelden. Deltakelse i eksterne utvalg At ISU og senere NSR hadde tillit i samfunnet fikk en på mange måter bekreftet gjennom invitasjoner om å delta i utvalg m.m. Her er det bare plass til å nevne noen av de mest begivenhetsrike og arbeidskrevende oppgavene. Sårbarhetsutvalget, Sårbarhetsutvalget om «Datateknikk og samfunnets sårbarhet» ble oppnevnt i 1983, og ble ledet av daværende direktør i Datatilsynet, Helge Seip. Bakgrunnen for opprettelsen var diskusjonen omkring den økte bruken av EDB, en diskusjon som skjøt fart etter at den svenske Sårbarhetskomiteen (SÅRK) avga sin innstilling i De konkluderte med at datasårbarheten var uakseptabel høy i samfunnet. Hovedkonklusjonen i den norske utredningen ble som følger: «Informasjonen viser at nødvendige sikkerhetstiltak bare i liten grad er gjennomført og bevissthet og kunnskap om sårbarhet og konsekvenser ved avbrudd er dårlig. Utvalget mener at situasjonen er alvorlig og at det trengs betydelige ressurser for å gjøre samfunnsviktig databehandling mindre sårbar og konsekvenser av forstyrrelser mindre. Den videre utvikling innen EDB vil dessuten medføre at problemene ville forsterke seg dersom nødvendige mottiltak ikke ble iverksatt i tide.» Utredningen inneholdt informasjon av vital betydning for hele samfunnet, men ble heller lite påaktet. Det var som å kaste en brannfakkel i en bøtte vann, og mye kan tyde på at utredningen kom for tidlig. En større bedrift uttalte ved innsendelsen av sitt spørreskjema at de ikke hadde hatt nevneverdige sikkerhetsproblemer i de hundre år bedriften hadde eksistert og de hadde liten tro på at de hadde slike problemer i vente. Utvalg for samordning av regelverk, Våren 1990 besluttet regjeringen at det skulle settes i gang et arbeid med å utforme et nytt samordnet regelverk for sikring av beskyttelsesverdig informasjon. Det ble nedsatt en arbeidsgruppe med deltakere fra Forsvarets overkommando/sikkerhetsstaben, Datatilsynet og Næringslivets Sikkerhetsråd, og med Brynjar Mørkved fra Arbeids- og administrasjonsdepartementet (AAD) som leder. Utgangspunktet var at man skulle samordne de to regelverkene: Datasikkerhetsdirektivet og Utkast til forskrift om beskyttelse av personregistre, med det mål å redusere kostnadene i offentlig og privat forvaltning og i databransjen og gi grunnlag for bedre datasikkerhet. Under arbeidets gang ble det klart at det var en logisk sammenheng mellom datasikkerhet og dokumentsikkerhet, og derfor ble også dokumentsikkerhet, gjennom Sikkerhetsinstruksen og Beskyttelsesinstruksen, inkludert i arbeidet. Dette resulterte i at arbeidet ble både omfattende og komplisert, og at det tok det dobbelte av tiden som var avsatt. Et utkast til forskrift om beskyttelse av informasjon ble overlevert oppdragsgiveren, AAD, lille julaften Privatetterforskningsutvalget, I 1995 oppnevnte Justisdepartementet et utvalg som skulle utrede privatetterforskning i Norge. Utvalget ble nedsatt på bakgrunn av henvendelser fra LO hvor de anførte, på prinsipielt grunnlag, at de var imot at arbeidsgivere skulle kunne gjøre bruk av privatetterforskere. Utvalget ble satt sammen av representanter fra politiet, advokatforeningen, NHO, LO og private etterforskere, og ble ledet av høyesterettsdommer Inger Myhr. Direktør Helge J. Størkersen, Næringslivets Sikkerhetsråd, representerte NHO. Hovedspørsmålet som utvalget måtte ta stilling til, var hvorvidt det skulle innføres en autorisasjonsordning. Utvalget var delt mht behovet for det. Flertallet - hvor også NHO/NSR var representert - fant ikke at tiden var inne for en særskilt regulering av bransjen. Utvalget la frem sin innstilling om omfanget av privat etterforskningsvirksomhet i Norge og behovet for en lovregulering 20. mai Sikker Vakt - Vaktbransjens Godkjenningsnemnd, fra 1999 Vaktbransjen har de senere år hatt en kraftig vekst og hadde ved inngangen til år 2000 ca 2 milliarder kroner i omsetning. Dette stiller store krav til både vaktselskap og den utøvende vekter. For å vise kunder, myndigheter og publikum at vaktbransjen er seg sitt ansvar bevisst, ble Sikker Vakt - Vaktbransjens Godkjenningsnemnd - opprettet i

15 Sikker Vakt ble stiftet i 1999 av Næringslivets sikkerhetsorganisasjon, Norsk Sikkerhetsforening, Norsk Arbeidsmandsforbund, Privatansattes Fellesorganisasjon og Norske Vaktselskapers Landsforening, og er et kontrollerende og rådgivende organ som skal sørge for at kundene får de tjenester de forventer og har krav på, og at opplæring, motivasjon og sikkerhet til de ansatte er vel ivaretatt. Første formann i Sikker Vakt ble Helge J. Størkersen, NSO, som dermed fikk være med å prege det videre arbeidet. Ordningen fikk spontant gjennomslag i vaktbransjen og allerede i løpet av det første året var mer enn halve markedsandelen i vaktbransjen godkjent. VEIEN VIDERE ISU og senere NSR har hele tiden vært en organisasjon med store utfordringer og små ressurser. Det har hele veien vært en oppgave å styrke sekretariatet og få til en mest mulig rasjonell drift. Sekretariatet har det meste av tiden vært drevet av en person med administrativ støtte fra Industrivernet. Hvordan dette samarbeidet skulle være har vært gjenstand for løpende vurderinger. Det skal ikke stikkes under en stol at det her har vært delte meninger. Hovedspørsmålet har vært om ISU/NSR skulle være en selvstendig organisasjon med fokus på bekjempelse av kriminalitet (Security) eller om organisasjonen skulle samordnes med Industrivernet som arbeider med sikkerhetsspørsmål knyttet til vern (safety) og dessuten er en tilsynsmyndighet. til en organisasjon: Næringslivets sikkerhetsorganisasjon (NSO). Det har vært opprettet flere arbeidsgrupper for å finne frem til de beste løsningene for alle parter. Sikkerhetsingeniør Gunnar Dahlmo, Raufoss Ammunisjonsfabrikker, ledet en komité som ble opprettet i 1987, sikkerhetskoordinator Åge V. Sivertsen, Esso Norge, representerte NSR i en arbeidsgruppe i 1990 og endelig var direktør Herman Bratterud, Norsk Hydro, leder for en arbeidsgruppe i Diskusjonen om NSRs fremtid fortsatte inn i år I forbindelse med at Helge J. Størkersen, som har vært daglig leder av organisasjonen siden den ble opprettet, skulle gå av med pensjon 1.september 2001, ble det nedsatt et utvalg som skulle vurdere fremtidige oppgaver og struktur for NSR. Formann i utvalget ble Helge Kvamme. Kvammeutvalget Kvammeutvalget avga sin innstilling 12. mai Utvalget la stor vekt på at næringslivets fremtidige risikobilde skulle være grunnlaget for vurderingen av fremtidige arbeidsoppgaver og struktur for NSR. Utvalget konkluderte med at det er et sterkt behov for at NSRs arbeid utvides og styrkes med hensyn til ressurser og kompetanse, og at det i fremtiden er uhensiktsmessig for NSR å være organisatorisk tilknyttet NSO. Det ble foreslått å etablere en bredere plattform for NSR slik at det blir et securityorgan for hele samfunnet, organisert og finansiert som en stiftelse, annen relevant selskapsform eller tilknyttet et departement. De anbefalte at en alternativ organisasjonsform for NSR ble utredet videre. Brubakkutvalget Rapporten fra Kvammeutvalget ble gjort til gjenstand for bred diskusjon i NSR og i styret i NSO. Etter en del frem og tilbake besluttet styret i NSO 11. juni etter initiativ fra NSR - at det skulle nedsettes et nytt utvalg. Utvalget skulle ledes av direktør Petter Haas Brubakk, Næringslivets Hovedorganisasjon. Utvalget fikk i mandat å utrede hvordan securityarbeidet i norsk næringsliv kan styrkes, og å utrede en hensiktsmessig plattform for NSR. De konkluderte med at målet om å styrke arbeidet og å få en større bredde i organisasjonen, kunne oppnås ved å etablere NSR som en selvstendig forening med NHO som eier, og med direkte innmeldte medlemsbedrifter. inntekt fra medlemsbedriftene, samt noe inntekter fra kurs, konferanser, prosjektstøtte og lignende fra organisasjoner som deltar i arbeidet. Utvalget fremhevet i sin rapport at næringslivets securityengasjement må kraftsamles i NSR og at det «nye» NSR må fremstå som en samlende securityorganisasjon overfor både bedrifter, organisasjoner og myndigheter. I rapporten heter det endelig at navnet Næringslivets Sikkerhetsråd (NSR) er et varemerke som må tas vare på og videreføres. Sluttord Det synes å være bred enighet om at NSR er en unik organisasjon i norsk sammenheng, både i kraft av sin rolle og sammensetning. I tillegg til NSRs faste medlemmer har politi, sikkerhetsmyndigheter og LO i stor grad bidratt til å manifestere NSRs posisjon og å styrke organisasjonens legitimitet. Det er derfor viktig at man i fremtiden bygger videre på disse positive erfaringene og det potensialet som her ligger implisitt. Hvorom alt er så ble Industrivernet og Næringslivets Sikkerhetsråd i 1997 slått sammen Det ble i utvalget lagt opp til at NSR i det alt vesentlige skal finansieres gjennom kontingent

16 NÆRINGSLIVETS SIKKERHETSRÅD STATUTTER Fastsatt 21. november 1977 med endringer av 21. november 1980, 9. juni 1981, 21.november 1986, 21. november 1988, 13. mars 1995 og 19. mars FORMÅL Næringslivets Sikkerhetsråd (NSR) er et rådgivende organ i Næringslivets Sikkerhetsorganisasjon (NSO). NSR gir råd til norsk næringsliv om sikkerhetstiltak mot industrispionasje, sabotasje, terrorisme, organisert kriminalitet, datakriminalitet, ol. 2. SAMMENSETNING NSR består av en representant med personlig varamann fra: Næringslivets Hovedorganisasjon, Oljeindustriens Landsforening, Næringslivets Sikkerhetsorganisasjon (NSO), 2 representanter fra NHO s medlemsbedrifter og 1 representant fra en bedrift som ikke er medlem av NHO. Landsorganisasjonen i Norge, Forsvarets overkommando/sikkerhetsstaben, Politiets overvåkingstjeneste/overvåkingssentralen og Økokrim/Kripos deltar med konsultative medlemmer. 3. RÅDETS ARBEID NSR gir råd innenfor følgende områder: a) Generell opplysningsvirksomhet om betydningen av planmessige sikkerhetstiltak b) Periodisk skriftlig informasjon til næringslivet om forhold av sikkerhetsmessig betydning c) Sikkerhetsfaglig kompetansehevning i norsk næringsliv ved kurs, konferanser ol d) Veiledning med hensyn til: - organisatoriske og administrative sikkerhetstiltak - fysisk sikring - personellsikkerhet - informasjonssikkerhet - kommunikasjonssikkerhet - sikkerhetsrelatert beredskap e) Rådet kan også ta opp andre saker av betydning for sikkerheten i næringslivet. 4. SEKRETARIAT OG FINANSIERING Leder for sekretariatet i NSO er Rådets sekretær. NSO er ansvarlig for Rådets finansiering. 5. ENDRING AV STATUTTER Rådet utarbeider forslag til endringer som godkjennes av Styret i NSO. De faste representantene velges av styret i NSO etter innstilling fra Rådet for en periode på 2 år og med anledning til gjenoppnevning inntil 2 ganger. Rådet velger selv sin formann for 2 år av gangen. Ingen gjenoppnevnes etter fylte 67 år. 30

17