Den moderne spiritualitets kraft

Transkript

1 Den moderne spiritualitets kraft William Bloom kommer nå i september ut med en ny bok om holisme og holistisk spiritualitet med tittelen The Power of Modern Spirituality. Av Øyvind Solum William Bloom skulle være godt kjent for leserne som en av Englands fremste talspersoner for holistisk spiritualitet, og også forfatter av en rekke bøker og artikler om new age og ulike aspekter av alternativ og holistisk filosofi og spiritualitet, ikke minst Soulution The Holistic Manifesto. I denne boken omtaler han likevel som oftest holistisk spiritualitet som moderne spiritualitet, samtidig som han antyder at to sentrale kjennetegn er at den er universalistisk og mangfoldig. Man kan da komme med en rekke innvendinger. Det er mange ulike former for spiritualitet og religiøsitet som kan kalles moderne. Også mye av dagens fundamentalistisk religion er nyskapninger, selv om både tilhengere og kritikere ofte omtaler den type religiøse strømninger som tradisjonelle. En annen type innvendig kunne være å si at holistisk spiritualitet mer kan sies å være postmoderne enn moderne, ikke minst siden den er så skeptisk til ideen om at det skal være én sannhet for alle. Det ser likevel ikke ut til å at William Bloom i denne sammenhengen er så interessert i den type merkelapper og diskusjoner. På den ene siden så vil alle merkelapper føles litt galt for noen, på den andre siden skjønner vi jo hva han snakker om uansett. Ved navnet så håper han nok også å peke på tendenser som deles av langt flere enn de som selv ville definere seg som new agere, holister eller alternativt spirituelle. Så selv om uttrykket moderne spiritualitet er så upresist som det kan få blitt så er boken

2 viet å forsøke å definere den nye spiritualitetens essens og hvordan vi best kan praktisere dette i vårt eget liv. På den ene siden omtaler han det derfor som noe som ikke er et eget livssyn eller ideologi, men som kan praktiseres på tvers av ulike livssyn, men på den annen side som noe som er relativt veldefinert og som man kan lære seg, og som dels allerede har, og dels kanskje bør, avløse eldre former for religiøsitet og åndelighet. Nå er det heller ikke slik at Bloom mener at alt av holistisk eller moderne spiritualitet er slik som han beskriver det. Som en sentral skikkelse i miljøet, og med lang fartstid, føler han at han likevel står fritt til å definere det han selv mener er hovedsaken, uansett hvor mange unntak det også måtte være. Spirituell materialisme? Innledningsvis refererer Bloom til psykologiske undersøkelser som viser at folk som er religiøse lever lenger og er mer lykkelige enn ikke religiøse. Spørsmålet han stiller blir dermed hvordan vi alle kan få tak i disse godsakene, og selv ta del i dette, uten samtidig måtte tilslutte oss organisert religion. Altså, hvordan kan vi trekke ut den gylne essensen i dette, uten å bli fanget opp av alt det negative i religionene? For å gjøre dette, slår han fast, må vi skille religionenes essens fra deres form. Når vi gjør det skiller vi også personlig spiritualitet fra organisert tro og religion, sier han. En annen måte å se det på, fortsetter Bloom, er å tenke seg at vi snakket med Buddha, Jesus, Frans av Assisi, Mandela og noen flere slike, og så trakk ut sentrale personlighetstrekk ved disse, og så bort fra kultur og hva religionene senere har bygget rundt dem. Han erkjenner at en slik prosess lett blir å appellere til en form for spirituell materialisme, og er ambivalent til det. Det vil si, på den ene siden så sier han at han ikke ønsker å understøtte spiritualitet som en vare eller magisk tryllestav for fikse våre problemer, men på den annen side så mener han også at det er forståelig at vi alle ønsker å få det bedre. Så er kanskje utfordringen å oppdage at vi ikke får det bedre bare med nye ting og opplevelser, men heller ved et større nærvær, opplevelse av mening og dypere forbindelse med livsmysteriet. For Bloom uttrykker seg flere steder kritisk til de delene av alternativbevegelsen eller den moderne spiritualiteten som vipper helt over i markedskapitalisme. Ikke desto mindre så er jo også slike positive kvaliteter noe som kan oppfattes som en ønskeliste som er fristende for personligheten. Han skriver at spiritualitet blant annet kan gi oss: forbindelse til underet og energien i alt liv verdiene og drivstoffet til å være god, gjøre gode ting og å være til tjeneste utvikling av hjerte, innlevelse og bevissthet inspirasjon og styrke til å bære oss gjennom vanskelige tider en følelse av mening og personlig integritet uavhengig av materiell suksess og andres meninger

3 en følelse av velvære for å støtte fysisk og mental helse en dyp glede i livet, som også er nærværende for utfordringer og smerte. Det er klart at disse tingene som nevnes her er noe nesten alle kan ønske seg, om de tenker seg om. Vi ville også kunne være enige om at slike kvaliteter er langt sunnere enn mye av det som dominerer i samfunnet, kanskje inkludert i våre egne liv. Men selv om dette er gode kvaliteter, som kanskje ville gjort både livene våre og samfunnet bedre, så er det like fullt en appell til oss om at spiritualitet skal kunne gi oss noe som er enda bedre enn det vi har allerede. Slik sett må man si at Bloom ikke kommer unna problemet med spirituell materialisme. Ønskene er gode, men det er unektelig ønsker og behov vi som individer har eller kan ha. Det er ikke den type radikal spiritualitet som ber oss oppgi vår personlighet og som peker på ikke selv. Det er mer å se hvordan det går an å trekke ut noen av godene i det folk kaller det guddommelige, uten verken å måtte gi slipp på oss selv som behovsvesener eller å underkaste oss et religiøst system, uten at det nødvendigvis er noe galt med en slik bestrebelse. Han går videre med å definere hva spiritualitet er eller kan være for folk, og spør hvordan vi kan oppnå dette. Nok en gang kan man spørre om dette er spirituell materialisme. På den ene siden er det klart at Bloom forsøker å vise en vei utav klassisk materialisme. Likevel er dette noe som vi med en innsats kan oppnå. Vi må gjøre noe for å få noe. Dette er jo vårt vanlige menneskelige perspektiv, som også er reelt nok, selv om det vi skal oppnå i denne sammenhengen er kvaliteter som harmoni, respekt, fred, enkelhet, medfølelse, kjærlighet osv. Bloom forteller oss at det i spiritualitet ligger mange skatter, og at dette dermed er noe det er verdt å jobbe for og inkludere i livet i sterkere grad. Samtidig nevner også han at Buddha påpekte at grunnen til menneskets lidelse er våre behov eller begjær. Nå tolker vel William Buddha slik at det først og fremst var andre begjær Buddha hadde i tankene da han sa det, og det kan jo hende. Ikke desto mindre fremstår jo også åndelige goder som noe en del mennesker kan føle atskillig begjær etter. Er man da like langt? I hvert fall på en indre plan? Gull nøklene Uansett, William Bloom har studert religiøsitet og åndelige praksiser innen hele spekteret av tradisjoner og mener at kjernen i de alle kan oppsummeres som tre nøkkel praksiser; gull nøklene. Han mener for øvrig at mye av dette er noe vi allerede gjør spontant rett som det er, og som i hvert fall ikke er funnet opp av religionene. Vi har likevel mye å vinne på å praktisere dette mer bevisst. Disse tre nøklene har stikkordene connection, reflection and service. Det handler altså om hvordan vi føler oss forbundet med kosmos og de dypere aspektene av tilværelsen, hvordan vi reflekterer over livet og hvordan vi kan utvikle oss, og hvordan vi utfra en forståelse av hva som er godt også hjelper andre. Han understreker likevel at selv om disse prinsippene etter hans mening går igjen i all autentisk spiritualitet, så er vi selv uavhengige autoriteter på vår

4 individuelle spiritualitet. På samme måte som vi velger vår mat og våre venner og våre klær, så kan vi også fritt velge og skape vår spiritualitet. Bloom forteller at selv om han har undervist i mye av dette i over 30 år, så er det ikke slik at han mener at han er noen autoritet over din spiritualitet. Alle er fullstendig likeverdige. Han sammenligner det mer med et malekurs. Selv om du kan være så eksentrisk og unik du bare vil, så kan det være nyttig å lære litt om materialene man jobber med. Slik sett kan han hjelpe deg til å spare tid til å utvikle det essensielle i din egen autentiske spiritualitet, siden han har funnet frem til det han mener er det grunnleggende som går på tvers på troer. Innenfor rammen av denne artikkelen er det ikke mulig å komme inn på alt av det, men kun gi noen spredte glimt. Nye muligheter i en foranderlig verden Det er mange som sier at selv om verden forandrer seg, så er ånden og dermed vår spiritualitet alltid den samme. Dermed er det heller ikke riktig å snakke om noen ny spiritualitet, mener de. Bloom mener at dette i høyden er delvis sant. Historisk sett så har alle religioner vokst ut av de kulturene de kom fra, og er preget av tenkemåtene der. Det gjelder naturligvis også vår tid, og skeptikere vektlegger ofte at moderne spiritualitet er preget av materialisme og markedstenkning. Selv om ikke Bloom avviser at det også iblant er tilfelle så synes han at det er viktigere å vektlegge at den moderne spiritualiteten vokser ut av en kultur som er grunnleggende demokratisk, og hvor en stor del av befolkningen er høyt utdannet. Den moderne spiritualiteten er et barn av mye av det vi moderniteten som vi i dag tar for gitt i vår del av verden, som menneskerettigheter, og slutt på slaveri, grov sexisme og mye annet. Vi reiser verden rundt og har tilgang til informasjon om de fleste trossystemer og kulturer, og kan fritt gjøre oss opp vår egen mening om det meste. Dagens globale landsby skiller seg derfor radikalt fra det kulturelle miljøet som skapte de tradisjonelle religionene. Men på tross av det individuelle fokuset understreker Bloom at man deler den mest sentrale etikken til de andre religiøse tradisjonene, foruten at man inkluderer verdier blant annet fra miljøbevegelse og utviklingspsykologien. For sin egen del har han også utviklet noe han kaller holistiske verdiutsagn, og som blant annet inkluderer (fritt oversatt og omtolket): Respekt for mangfoldet innen tro, etnisitet, kjønn, seksuell orientering, intellekt, evner og alder og at alle har noe unikt å bidra med. Anerkjennelse av det hellige forbundetheten i alt liv, og dermed handle for å beskytte helsen og bærekraften til våre naturlige omgivelser og for fremtidige generasjoner. Anerkjenne spiritualitet for å være en sunn og alminnelig del av livet, og at folk erfarer underet i naturen og all skapelse, og feiring av de mange veiene som utforsker dette underet og dets mening.

5 En bestrebelse etter å ha respektfulle, kjærlige og positive relasjoner med andre, og å ha en livsstil og å få min inntekter på måter som er gunstige og som ikke er til skade. Å være verdensborger og lokal aktivist, bygge fellesskap, motvirke urettferdighet og lidelse, motvirke situasjoner som begrenser andre skapningers rettigheter og utvikling. Å være ansvarlig for seg selv og egen helse og utvikling, og verdsettelse av livet som en kontinuerlig utviklingsprosess. Når den holistiske bevegelse og den moderne spiritualiteten vektlegger grønne verdier så er det dels som en respons på den økologiske krisen, sier Bloom, men også fordi et nært forhold til en levende natur er mye av kjernen i paganisme og sjamanistiske tradisjoner, som er noe av det den moderne spiritualiteten er inspirert av. Den moderne spiritualiteten ønsker disse tidligere undertrykte eller ukjente tradisjonene velkommen, og anser seg i slekt med naturen og alt liv. Kunnskap ikke bare fra humanistisk og transpersonlig psykologi, men også fra mye alminnelige utviklingspsykologi, er sentral i den moderne spiritualiteten. Uten menneskelig varme og trygghet så blir all utvikling vanskeligere. Arbeid med våre følelsesmessige sider kan være avgjørende for spirituell vekst og et meningsfylt liv. Men også kunnskap om hvordan vi dels er omgitt av energier, og dels utstråler det selv, og må ta ansvar for dette, er sentralt i den moderne spiritualiteten, sier Bloom. Et kjærlig og støttende kosmos Sentralt i den moderne spiritualiteten er at Gud eller det guddommelige eller hva man nå liker å kalle dette, er grunnleggende sett vennligsinnet. William Bloom hevder at dette er en gjennomgående erfaring hos de fleste som utforsker det spirituelle. De erfarer at kosmos er fylt av kjærlighet, ikke det motsatte. Bloom påstår at dette er erfaringen både i mystikken og kjernen av de store religiøse og åndelige tradisjonene, og at det også er dette alminnelige folk føler når de opplever seg forbundet med livsmysteriet. Så kan man innvende at selv om det kan være riktig at dette er en følelse som oppstår i folk i visse spirituelle sammenhenger, så betyr ikke det at dette er den mest grunnleggende egenskapen til det guddommelige. Bloom synes likevel at vi skal legge mer vekt på den erfaringen folk ofte har, enn filosofiske vurderinger. I det hele tatt er Bloom svært opptatt av folks egne opplevelser av spiritualitet, sammenheng og helhet, og han insisterer på at dette er noe absolutt alle har. Grunnen til at mange ikke tenker over at de har det er at de ser etter dem på feil steder. Det er for eksempel relativt velkjent at det slett ikke er i tradisjonelt religiøse sammenhenger folk vanligvis får åndelige erfaringer. En del forskning har pekt på at naturopplevelser i langt større grad får folk til å få en følelse av hellighet og helhet. Men ifølge Bloom så er også dette et skjevt bilde av

6 virkeligheten, som gjenspeiler fordommer i forhold til hva som kan regnes som åndelig. For Bloom er åndelighet åpenbart ikke bare erfaringer av det vi opplever som mer klassisk åndelig, religiøst eller mystisk, men mer denne følelsen av mening, glede, flyt og sammenheng som alle kan ha i større eller mindre grad fra tid til annen. Og med en slik forståelse så vil de fleste like gjerne oppleve dette når de leker meg barna, elsker med kjæresten, koser med hunden, spiller et musikkstykke eller noe annet ganske så alminnelig. Det er slike ting som bringer folk i kontakt med en dypere mening og skjønnheten i livet. Vi mennesker har dermed ulike ting som kan være inngangsportene våre til en helhetsopplevelse, og etter Blooms mening gjelder det derfor å identifisere disse for å lettere verdsette disse øyeblikkene. Deretter kan vi ved enkle øvelser, enten i slike situasjoner, eller utfra minnet om dem, forsterke og gå dypere i disse følelsene, altså at vi bevisst ser på disse små hendelsene bare som de portene han mener de er, men så åpner døren mer opp og tar imot mer av det som ligger bakenfor. Hverdagsmystikk Mens tradisjonell religion ofte kan gi inntrykk av at spirituelle erfaringer er for de få, så er Bloom opptatt av at vi i grunnen hele tiden er midt oppi en spirituell erfaring, og bare trenger å bli oppmerksom på det. I tillegg går det an å bli mer oppmerksom på hva som er ens egen spirituelle stil og inngangsporter, og så lære seg måter å skru opp volumet når det gjelder disse opplevelsene. Generelt mener Bloom at hele denne ideen om at spiritualitet og mystikk skal være så sjeldent og spesielt bør dekonstrueres. Han mener det er en elitistisk forestilling som bare kan skape større avstand mellom oss og vår naturlige, autentiske åndelighet, og ideen inngår også i tradisjonell religions hierarkiske struktur, og noe du bruker for å rettferdiggjøre seg selv. Kirkers maktstrukturer er ofte modellert etter mønster fra militæret, med definerte hierarkier av ulike typer av prester og med Gud som en eller annen mektig konge på toppen, men hvor kontakten da kontrolleres av det religiøse hierarkiet. De har også da interesse av å skape et inntrykk av at spiritualitet er et knapphetsgode, og at vi egentlig er uverdige og dermed også avhengig av religionene om det skal være noe håp. Generelt mener Bloom at det er uheldig å fokusere for mye på det at folk fra tid til annen kan ha ekstraordinære åndelige og mystiske opplevelser, siden vi da mister av syne magien og mystikken i det helt nære og lavmælte. Vi er allerede som fisken i vannet. Ikke desto mindre finnes det teknikker som kan skape en fordypning av dette, og i boken beskriver han flere av disse. Slik sett regner også Bloom disse opplevelsene som noe å trakte etter, og som noe som gjerne kunne blitt sterkere, noe han for så vidt innrømmer kanskje er litt paradoksalt. Likevel er han klar på at det å forsterke opplevelser av sammenheng og kontakt ikke er tilstrekkelig for at utvikling skal skje. Også refleksjon er nødvendig for å vikle oss ut av mye av det som begrenser oss. For de mest vesentlige begrensningene våre er oftest i

7 oss selv, og ofte er vi et stykke på vei blinde for dem, eller i hvert fall så strever vi ofte med å se ting klart nok til at det virkelig slipper taket. Det er heller ikke slik at dette alltid er lette prosesser. Bloom bruker dermed også en del plass i boken til å diskutere både livskriser og spirituelle kriser og andre varianter av tilstander som vi vil oppleve begrensende og kanskje til og med invalidiserende. Spiritualitet som ikke er realistisk når det gjelder hva vi kan møte av slike utfordringer på veien vil i lengden ikke holde mål. Uten å ta våre psykologiske prosesser og svingninger på alvor vil dermed en hvilken som helst åndelig utviklingsvei bli mangelfull, noe han viser mange eksempler på i boken. Å være sann mot våre høyeste idealer På tross av at spirituell sannhet er individuell, så understreker Bloom at den moderne spiritualiteten likevel er sterkt knyttet til et samfunnsansvar. Det har liten hensikt å utvikle vår forbindelse til livets magi om det ikke også fører til at vi bidrar overfor andre, sier han. Beviset på at vi har et utviklet hjerte og utvidet bevissthet er om vi har et instinkt for medfølelse og omsorg for andre. Tilsvarende handler ikke selvrefleksjon bare om å bli kjent med seg selv, eller utvikle seg selv, men også vurdere ærlig om vår spiritualitet og vårt liv også er nyttig for annet liv. Bloom nevner at Eckhart Tolle, som han peker på som en av de mest kjente forfatterne og lærerne i dag assosiert med moderne spiritualitet, stadig forsøker å inspirere folk til å vise kjærlighet i praksis. Men siden man anerkjenner at energier er en realitet, og er virksomme, så betyr praksis ikke bare å spikre planker, men også flere sider av tilværelsen. Energiarbeid av ulikt slag er dermed helt reelt for William, men som noe som kommer i tillegg til den praktiske innsatsen mange utfordringer krever. Siden universet grunnleggende sett er godt og vennligsinnet, så er det også slik at når vi selv gjør noe godt så handler vi mer i samsvar med kosmos, sier han. Vi kobler oss på den samme frekvensen som gjennomtrenger alt. Dermed er det gjennom å gi at vi får, sier Bloom, samtidig som han med det siterer Frans av Assisi. Men nok en gang appellerer han med det til egeninteressen, selv om dette muligens kan være sant nok. For den sakens skyld så ønsker ikke Bloom å konstruere en ideell spiritualitet, men forsøker å ha et perspektiv som skal kunne gjenkjennes av flest mulig. Uansett så kommer denne appellen om at vi skal koble oss på universets frekvens sammen med en oppfordring til å være så åpen og ærlig som mulig, og bruke alt vi har av psykologisk kunnskap. Mange av problemene som har oppstått i tradisjonell religion kommer nettopp på grunn av at man i mindre grad har gjort det, og for den sakens skyld at mye psykologisk kunnskap er av relativt ny dato.