Kristina Ohlsson. Paradisoffer. Oversatt fra svensk av Inge Ulrik Gundersen

Transkript

1

2 Kristina Ohlsson Paradisoffer Oversatt fra svensk av Inge Ulrik Gundersen

3 WASHINGTON D.C., USA DET ER TIDLIG KVELD da rute 573 flyr inn mot USA. Nedenfor flygeledertårnet, der Bruce Johnson befinner seg, brer endeløse rullebaner seg utover. Det er stille i lokalet, og han merker nesten ikke at han holder pusten. De har ikke fått noen beskjed ennå. De vet ennå ikke om flyet skal få lande. Bruce ser at det står politibiler og andre utrykningskjøretøyer langs rullebanene. En mengde ambulanser og brannbiler. Ingen vet hvordan dramaet vil ende. Om alt kommer til å gå til helvete. De svartkledde mannskapene i innsatsstyrken er ikke synlige, men Bruce vet at de venter i mørket med våpnene klare. En tanke farer gjennom hodet hans: Vi skyter gislene. Det er regel nummer én. Han vet ikke hvorfor han tenker det. Det har aldri vært noen regel å skyte gisler. Ingen i FBI ville tenke eller handle etter et så kontraproduktivt prinsipp. Regel nummer én er å ikke forhandle med terrorister, ikke på noen vilkår, ikke under noen omstendigheter. Og det gjør de ikke nå heller. Prinsippet om kompromissløshet har styrt handlingene deres siden flyet tok av fra Arlanda flyplass utenfor Stockholm. En by Bruce lenge har ønsket å besøke, men som han tror han aldri vil få se. Hvorfor skulle en som ham reise til Sverige? Flyet er en jumbojet fra Det har hatt over fire hundre passasjerer på turen. Nå er det tomt for drivstoff

4 og kapteinen ber om å få lande. Bruce er usikker på hva som vil skje. Han venter fortsatt på instruks fra sjefen sin. I Sverige må klokka nærme seg halv tolv på natta. Bruce vet hva søvnløshet gjør med folk, og passer seg for det. Kollegene hans i Stockholm tenker sikkert på samme måte, men de har ikke hatt noe valg. I alle de timene som har gått, har han hatt kontakt med de samme personene i Sverige, det har vært for intenst til å ta inn avlastere. Noen sa noe om det svenske lyset, at solen er oppe så lenge når det er sommer, og at svenskene derfor sover færre timer, selv nå som det er høst. Kanskje det er tilfellet. Det er ingen andre fly i bevegelse i luftrommet over flyplassen. Alle flyene som skulle landet der har blitt omdirigert til andre steder, og alle fly som skal lette har fått utsatt avgangstidene. Mediene er bannlyst fra området, men Bruce vet at de er der likevel. Langt borte, utenfor sperringene, med teleobjektiver de kan se til Kina med, og de tar det ene uskarpe bildet etter det andre. Han rykker til av ringelyden. Det er sjefen hans som ringer. Nå har de bestemt seg. De velger det verste. Bruce legger fra seg telefonen og strekker seg etter en annen. Han blir sittende med den i hånden en liten stund før han slår nummeret som han nå har lært seg utenat, og venter på at Eden skal svare. Dommen blir stående flyet skal ikke nå sitt mål. De har valgt regelen som ikke fantes. Gislene skal dø.

5 En dag tidligere MANDAG 10. OKTOBER 2011

6 1 STOCKHOLM, KL USKYLDEN VAR TAPT og kunne ikke vinnes tilbake. Sånn hadde han tenkt utallige ganger. For Sveriges del hadde det begynt med attentatforsøket med tilknytning til Drottninggatan, midt i den mest intense julehandelen i Stockholm. Sverige hadde fått sin første selvmordsbomber, og sjokkbølgene spredte seg i samfunnet. Hva ville skje nå? Ville Sverige bli et av disse landene der innbyggerne ikke tør å gå ut av frykt for terrorangrep? Ingen hadde vært mer bekymret enn statsministeren. Hvordan skal vi klare å lære oss å leve med dette? hadde han spurt sent en kveld da de hadde tatt et glass konjakk sammen i et mørklagt Rosenbad. Hva skulle man svare på det? Konsekvensene hadde vært ødeleggende. Ikke de materielle det kunne repareres. Men mange følelsesmessige og moralske verdier var blitt knust. Som nyinnsatt justisminister hadde han med forundring nærmet seg de rystede menneskene som krevde ny lovgivning for å gjøre samfunnet sikrere. Det fremmedfiendtlige partiet i riksdagen fikk vann på mølla og kom med det ene utspillet etter det andre.

7 Vi må ta tak i terrorspørsmålet, hadde utenriksministeren sagt en av de første gangene regjeringen var samlet etter terrorangrepet. Som om hun var den eneste som skjønte det. Alle hadde sett på den nye justisministeren, han som hadde tiltrådt bare noen uker etter terrorangrepet i Stockholm. Muhammed Haddad. Noen ganger hadde han lurt på om de hadde visst hva som var i gjære, og håndplukket ham til posten av den grunn. Som et alibi. Som den eneste som kunne gjøre det som måtte gjøres uten at noen ville kalle ham rasist. Sveriges første muslimske justisminister. En nykommer i partiet, en som ikke hadde møtt noen form for motstand i løpet av sin korte karriere. Noen ganger ble han uvel av det. Han visste at han fikk fordeler på grunn av sin etniske og religiøse bakgrunn. Det var ikke det at han ikke fortjente suksessen. Han hadde vært en lysende jurist, og hadde tidlig skjønt at han ville engasjere seg i strafferett. Klientene hadde kalt ham mirakelmannen. Han som ikke bare nøyde seg med å vinne, men krevde oppreisning i tillegg. Han kom til Sverige da han var femten. Nå var han førtifem, og visste at han aldri ville vende tilbake til sitt fødeland Libanon. Sekretæren hans banket på døra og stakk hodet inn. De ringte fra Säpo. De kommer om en halvtime. Samtalen var ventet. Säpo ville diskutere et sikkerhetsanliggende, og Muhammed hadde gjort det klart at dette var et møte han ville delta på personlig, selv om det ikke var vanlig. Hvor mange er de?

8 De er tre. Og Eden Lundell? Hun kommer også. Muhammed følte seg roligere. Vis dem inn i det store konferanserommet. Hils de andre og si at vi møtes der fem minutter før.

9 2 KL JEG MÅ GÅ SNART. Jeg skal være med på en redegjørelse. Fredrika Bergmann kikket på klokka og deretter på sin tidligere sjef, som satt på den andre siden av bordet. Alex Recht trakk på skuldrene. Ingen fare, vi får ta et litt lenger møte en annen dag. Hun smilte varmt. Gjerne. En av ulempene med ikke lenger å jobbe på Kungsholmen, var mangelen på gode lunsjsteder. Akkurat nå satt de på en middelmådig asiatisk restaurant i Drottninggatan. Det var Alex som hadde valgt den, og ikke henne. Neste gang får du bestemme hvor vi skal møtes, sa Alex som om han kunne lese tankene hennes. Noe han også kunne. Hun var ikke særlig god til å skjule følelsene sine. Det er ikke så mange steder å velge i. Hun skjøv tallerkenen bort. Møtet skulle begynne om en halvtime, og hun burde være tilbake et kvarter før. Hun prøvde å tolke stillheten som hadde lagt seg over lunsjbordet deres. Kanskje de allerede hadde sagt alt de

10 hadde å si. Enkle samtaleemner som ikke kunne føre til smertefulle diskusjoner. De hadde snakket om Alex nye jobb på rikskrim. Hvordan hun trivdes i vikariatet sitt i justisdepartementet. Om året hennes i fødselspermisjon med barn nummer to, Isak, i New York, der hennes mann Spencer hadde fått en forskerstilling. Du burde ha fortalt at dere skulle gifte dere. Så kunne vi ha gjort litt ære på dere, sa Alex for tredje eller fjerde gang i løpet av lunsjen. Fredrika vred på seg. Vi giftet oss i smug. Ikke engang foreldrene mine var der. Moren hennes hadde fortsatt ikke tilgitt henne. De prøvde ikke å verve deg i USA, da? sa Alex og smilte skjevt. Hvem da? NYPD? Han nikket. Nei, dessverre. Det hadde nok vært en utfordring. Jeg var der på kurs en gang. De er som alle andre, yankeene. Gode på enkelte ting, dårlige på andre. Det kunne ikke Fredrika uttale seg om. Hun hadde ikke jobbet så mye som en time i løpet av New Yorkoppholdet. Hele tilværelsen hennes hadde dreid seg om de to barna, og om å få Spencer på beina igjen. Etter at en student utpekte ham som voldtektsmann for to år siden, hadde ingenting vært som før. Da de oppdaget at Fredrika var gravid med barn nummer to, hadde de først blitt enige om å fjerne barnet. Vi orker ikke et barn til, hadde Spencer sagt. Det passer dårlig nå, sa Fredrika. Deretter hadde de sett på hverandre en stund.