RÅDSMEDLEMMENE OG LEIAR I RÅDMANNSFORUM INNKALLING TIL RÅDSMØTE

Transkript

1 Hardangerrådet RÅDSMEDLEMMENE OG LEIAR I RÅDMANNSFORUM INNKALLING TIL RÅDSMØTE Dato: Torsdag Klokka Stad: Hardanger Folkemuseum, Utne Møteplanen i Hardangerrådet IKS godkjent gjeld som møteinnkalling. Agenda: Onsdag Klokka Demokratiprosjektet Invitasjon til samtale og middag med Gjestene frå Greve in Chianti Brakanes Hotel Ulvik. Meld frå om du kjem. Torsdag Klokka Presentasjon av Hardanger Næringshage ved Gunn Kristin Vambheim Klokka Hardangerrådsmøte Hardanger Folkemuseum Utne Klokka Lunsj Klokka Rådsmøte i Hardanger og Voss Museum HR-sak 21/13 Meldingar HR-sak 22/13 Oppfølging Strategimøte i Hardangerrådet HR-sak 23/13 Pilotprosjekt ved NOoSPHERE Gallery på Manhatten New York HR-sak 24/13 Søknad om støtte frå SMB Odda HR-sak 25/13 Søknad om støtte frå Radio Folgefonn HR-sak 26/13 Søknad om støtte frå Tyssedalskoret HR-sak 27/13 Samarbeid om Fiberstamnett i Hardanger HR-sak 28/13 Strategisk Næringsplan for Hardanger HR-sak 29/13 Føretaksgrensene i Hardanger - Klage HR-sak 30/13 Orienterings- og drøftingssaker: Japan Hardanger Club Invitasjon til Tokyo Hardangerkonferansen 2013 Kinsarvik 12.juni 2013 Ingebjørg Winjum/s Rådsordførar Leiv Vambheim Dagleg leiar

2 Oppfølging Strategimøte i Hardangerrådet Møtedato Saksansvarleg Leiv Vambheim HR-sak 22/13 Oppfølging Strategimøte i Hardangerrådet Saksvedlegg: Notat frå Strategimøtet i Odda Jørn Rattsø: Kommuner i veien for distriktspolitikk Hardanger kommune Østlandsforsking 2005 Saksutgreiing: Viser til sak 17/13 der det vart gjort slikt vedtak: «Hardangerrådet er ei naturleg fora for drøfting av kommunestruktur. Dagleg leiar utformar eit framlegg til framdrift, arbeidsgruppe og mandat til neste møte.» Rådmannsforum tenkjer ikkje å drøfta dette vidare. Styret i Hardangerrådet gjorde slikt vedtak: «HR-Styresak 08/13 Oppfølgjing av Strategimøte i Hardangerrådet iks Styret drøfta dette. Vedtak: Styret viser til innspel i saka og avventar Regionrådet/Representantskapet sitt vidare arbeid.» Eg forstår det slik at dei fleste ledd i Hardangerrådet er godt kjende med spørsmålstillinga. Når eg skal tilrå i denne saka er det fleire vurderingar å ta om syn til. a) Først så har eg Strategimøtet i Odda i bakhovudet som konkluderte slik: Hardanger må setja seg saman og drøfta kva er hindringane/barrierane for å få til effektive samhandling i Hardanger. Hardingtinget er eit naturleg organ for drøfting av dette i Hardanger. Ein nøkkel for å styrkja Hardangerrådet sin rolle som utviklingsaktør er å få hand om ein del av Fylkeskommunen sine konsesjonskraftmidlar frå Hardanger. Hardanger Utvikling bør ein sjå nærmare på for å få gode effektive kommunetenester i Hardanger. Det er sikkert at det kjem diskusjon om kommune- og fylkesgrensen. Hardanger bør i arbeidet framover ha i bakhovudet at dette kjem. Styreleiar tilrår å setja ned ei arbeidsgruppa på nokre personar til å ta vidare spørsmålet om eit utvida samarbeid i Hardanger og gjerne i dialog med Voss for ei framtid for Hardangerregionen.» b) Deretter har me ei forhistorie frå 2005 om dette som me kanksje kan bruka. Østlandsforskinga 2005 konkluderte slik på ein Hardangerkommune: «Samla vurdering Hardangerkommunane har ein del like kjenneteikn. Dei har dei same demografiske problema, dei har alle utfordringar knytt til næringsutvikling, til marknadsføring av Hardanger som destinasjon, og alle ligg dei nokså perifert i høve til Bergen og Oslo. Slik sett er Hardanger ein homogen region. Spørsmålet er kva ein oppnår med å slå saman såpass like kommunar? Hardanger sin styrke er at området oppfattast som ein identitetsregion. Folk kjenner sterk tilhøyre til region og han oppfattast som ein heilskapleg region av folk utanfrå. Hardanger er likevel ikkje nokon funksjonell region. Me meiner det er ein fordel at kommunar er funksjonelle, at folk som bur i kommunen har noko med kvarandre å gjera. Om ein tek omsyn til interaksjonskriteria våre, er Hardanger sett saman av tre funksjonelle område rundt kvar sitt senter. Det er bu- og arbeidsmarknadsregionane Voss, Odda og Kvam-Jondal. Samstundes veit me at interaksjonsmønster kan endra seg mykje med bygging av vegar, bruer, tunnelar og andre kommunikasjonsliner. Ei bru over Hardangerfjorden vil gjere dei fire inste kommunane i Hardanger til ei sterkare eining. Og ein Jondalstunnel vil binde Odda, Jondal, og Kvinnherad sterkare saman. Ein kan også sjå føre seg at Odda orienterar seg mot Sunnhordland og Rogaland. Kva framtida vil bringe i så måte er ikkje lett å sjå - i alle fall ikkje frå eit skrivebord på Austlandet. Interaksjonsmønsteret til tyder på at dei tre delane av Hardanger dreg i kvar sin retning. Den største fordelen ved ein samla Hardanger kommune er knytt til forvaltning av store utmarksområde. Arealforvaltning er berre ein liten del av oppgåvene til kommunane, og bør etter vårt syn ikkje vega så tungt når ein skal drøfta samanslåing.

3 Ser ein på budsjetta for norske kommunar, går det klart fram at verksemda i kommunane i all hovudsak er knytt til produksjon av tenester for barn og unge, for eldre og for andre som treng omsorg. Evna til å løyse desse oppgåvene bør difor vega tyngst når ny kommuneinndeling blir vurdert. Samfunnsutbyggingsoppgåver, definert som planlegging, ansvar for naturmiljø og næringsutvikling, er ingen stor del av den samla verksemda i kommunane.» c) Professor Jørn Ratsø har ei vinkling på dette i 2003: «Politikkvegring Men dessverre har politikerne abdisert fra sitt ansvar for å arrangere rammebetingelsene for kommunene. De har skyflet ansvaret for kommunestrukturen over på ordførerne. Som om de enkelte kommuner selv skal kunne finne fram til en nasjonal struktur som best mulig legger til rette for desentralisering, økonomisk bæreevne og velferdsreformer. Men det er lett å forstå de politikerne som abdiserer. Det er enklere å kaste oljepenger på problemene.» Vurdering: Med utgangspunkt i overståande så vil det vera naturleg å tenkja slik: Arbeidsgruppe: Ikkje for stor gruppe. T.d. Styreleiar, 2 ordførarar og leiar i Hardanger Ungdomsråd. Spørsmål om innleige av konsulent til å driva arbeidsgruppa treng avklarast. Som dagleg leiar kan eg delta i arbeidsgruppa, som mogeleg referent, men ikkje som konsulent. Framdrift: Dette bør både gå hurtig og ta nødvendig tid. Hardangerkonferansen november 2013 har dette temaet oppe. Eg tenkjer milepælar. Hardingtinget januar 2014 må ha kommunestruktur på dagsorden til drøfting. Altså må det vera nokre arbeidsgruppemøter hausten Hardangerrådet bør i desember 2013 ta stilling til tema for Hardingtinget. Så har Stortingsvalet hausten 2013 avklara Regjering spørsmålet og det vil påverka arbeidet. På eit eller anna tidspunkt så bør ein involvera kommunestyra i prosessane, men truleg ikkje i første del av arbeidet. Arbeidsgruppa kan ha som mål å levera eit drøftingsnotat til sommaren Vegen vidare kan avklarast då, alt etter korleis kommunestyra ser på kommunestrukturen i Hardanger. Mandat: Alt etter kor ambisiøst ein vil gjera dette avgrensar ei beskriving av mål og oppgåver. Arbeidsgruppa må i alle høva arbeida ut frå at ny kommunestruktur vert innført i Hardanger. Arbeidsgruppa må finna finna fram til aktuelle tema til i drøfting Hardangerrådsfora og i kommune/heradsstyra. Slik eg tenkjer framdrift så vil mandatet vera å få fram gode drøftingstema til Hardingtinget og eit meir utvikla drøftingsnotat til kommunestyra våren Korleis ein skal involvera Rådmannsforum er eg usikker på. Møtenotata frå Arbeidsgruppa vert lagt fram til møta i Hardangerådet iks som orienteringssak. Framlegg til vedtak Arbeidsgruppe: Styreleiar, 2 ordførarar og leiar i Hardanger Ungdomsråd. Arbeidsgruppa leiger inn konsulent. Dagleg leiar tiltrer gruppa. Framdrift/ Milepælar: Hardangerkonferansen november 2013 Hardingtinget januar Drøftingsnotat til sommaren Vegen vidare kan avklarast då, alt etter korleis kommunestyra ser på kommunestrukturen i Hardanger. Mandat: Arbeidsgruppa skal arbeida ut frå at ny kommunestruktur vert innført i Hardanger. Arbeidsgruppa skal finna fram til aktuelle tema til i drøfting Hardangerrådsfora og i kommune/heradsstyra. Konkret skal arbeidsgruppa: 1. Få fram gode drøftingstema til Hardingtinget 2. Utarbeida eit drøftingsnotat til kommunestyra våren Møtenotata frå Arbeidsgruppa vert lagt fram til møta i Hardangerådet iks som orienteringssak.

4 Hardangerrådet iks MØTENOTAT FRÅ STRATEGIMØTE I HARDANGERRÅDET IKS Dato: Stad: Litteraturhuset i Odda Tid: Klokka Agenda: Kl Strategimøte i Hardangerrådet iks Dagleg leiar Rune Heradstveit i Nordhordland Utvikling iks fortel om selskapet. Dette vart avlyst grunna sjukdom. Leiv Vambheim orienterte kort om dette selskapet. Leiv Vambheim orienterer om Prosjektoppgåva Hardanger Utvikling Drøfting. Kl Løypemelding Hardanger 2014 ved prosjektleiar AK Teigland Kl Lunsj Kl Regionrådsmøte, Rådmannsforum og Ungdomsrådsmøte. Kl Årsmøte Hardangerrådet IKS Kl Møte slutt Til stades: Styret: Eidfjord kommune: Granvin herad: Jondal kommune: Kvam herad Odda kommune: Ullensvang herad: Ulvik herad: Administrasjonen: Styreleiar Toralv Mikkelsen, styrenestleiar Astrid Dale Vindal og styremedlem John Skogseth Ordførar Anved Johan Tveit, Rådmann Aud Opheim Lygre Ungdomsrådsleiar Karoline H. Stalheim, Ordførar Ingebjørg Winjum, Assisterande Rådmann Olav Seim og Ungdomsrådsleiar Aleksander Kalsaas, Ordførar Jon Larsgard, Rådmann Siv Helle Prestegard og Ungdomsrådsleiar Otto Galtung Ordførar Asbjørn Tolo, Rådmann Arild Steine og Ungdomsrådsleiar Magnus Torvik Ordførar John Opdal, Rådmann Ingrid Guddal og Ungdomsrådsleiar Emil Tomasgard, Varaordførar Gard Hjørnevik Risan, Assisterande Rådmann Sveinung Dukstad og Ungdomsrådsleiar Andreas Kråkevik, Ordførar Hans Petter Thorbjørnsen, Rådmann Jon Oppedal og Ungdomsrådsleiar Sjur Gravning, Dagleg leiar Leiv Vambheim og Konsulent Trude Rinaldo Styreleiar Toralv Mikkelsen var møteleiar under strategimøtet. Leiv Vambheim orienterte kort om selskapet Nordhordland Utvikling IKS og gjekk gjennom prosjektoppgåva «Hardanger Utvikling AS»

5 Møteleiaren inviterte til drøfting om dei oppsette tema til drøfting frå styret: A. Er det noko i Selskapsavtalen som bør endrast? Føremål, målsetjing, eigarskap, organisering, formalitetar..? Avtalefesta Ungdomsråd? Fellesorgan Ordførar/Rådmenn? B. Er hovudgrunnlaget greitt? C. Er dei 3 hovudarbeidsområda med underpunkt riktige for framtida? Skal ein ha med eit nytt område som nemner prosjektadministrasjon? D. Er dei 5 strategiane for arbeidet i heile selskapet framleis slik dei sin skal styra etter, eller er noko uaktuelt og nytt skal inn? E. Organiseringa er under omlegging til sterkare integrering av offentlege lover og reglar. Dette betyr ekstra oppgåver og ressursar. Er det det grunnlag for auka kontingent? F. Er arbeidsrutinane for møtefrekvens, møtestruktur, saksprioriteringar, saksutgreiingar, arbeidsfokus til dei tilsette greie som dei er eller ser ein for seg nye rutinar? G. Hardanger Utvikling as bør vurderast oppretta. Her ser ein for seg ein prosess som fort vil ta eit års tid dersom ein set den i gang. I dette selskapet vil Hardangerrådet inngå som ei avdeling, prosjektportefølgjen vil vera utanfor Hardangerrådet og samling av dei fleste utviklingsressursar og oppgåver er ein hovudnøkkel. Skal ein setja i gang ein prosess med målsetjing å oppretta selskapet? Møtet tok ikkje opp desse spørsmåla men konsentrerte seg om open drøfting om Hardanger i framtida. Desse momenta vart teke fram i drøftinga, gruppert ved dagleg leiar: KOMMUNSTRUKTUR. Det er sikkert at det kjem diskusjon om kommune- og fylkesgrensen. Hardanger bør i arbeidet framover ha i bakhovudet at dette kjem. Hardangerrådet bør i Arbeidet med utviklinga av Hardanger setja fokus på kommunestrukturen i framtida. Hardanger bør ta tak i dette for å vera i forkant av arbeidet som i dag er signal frå sentrale politiske styresmakter. Leiv Vambheim orienterte om at dette vert eit tema på Hardangerkonferansen 2013, Ein god modell er å utvikla å eit godt felles bu- og arbeids- og serviceområde. Dette vil letta tilgangen ny arbeidskraft. Me må jobba fram ein Region Hardanger drøfta ein Hardangerkommune. Ei kommunesamanslåing av Hardanger er ikkje nært føreståande. Ei god løysing er å styrkja Hardangerrådet som utviklingsselskap. Er Hardangerrådet tilpassa dei oppgåvene som kommunane forventar skal løysast? Ei utfordring er at ein ideelt sett ser nytten av interkommunale ordningar, men lokalt vil ein lett sjå eigen kommune. Stikkord i vurderinga framover: Risiko og sårbarheitsanalyse i Hardangerkommunane vil fort slå ut i høve «multitaskarane», også i Hardangerrådet, Kommuneøkonomien er ein av barrierane for kommunesamarbeid, Kommunegrensene er eit område som må vurderast. Hardanger Ungdomsråd er klare til å vera med i drøftingane om framtida for Hardanger. SAMLA UTVIKLINGSRESSURSANE HARDANGER UTVIKLING AS: Mange aktørar arbeider for utvikling i Hardanger, men er desse koordinerte slik at det gjev best mest mogeleg effekt? Kommunane i Hardanger har fleire funksjonar i små stillingsbrøkar som ein med fordel kan samordnast interkommunalt. I eit styrka Hardanger Utvikling vil ein kunna ta inn fleire funksjonar som er felles for kommunane. Kanskje vil dette representera betre kontinuitet. Ei utfordring er kompetanse i regionen. Eit felles selskap kan vera tidsbesparande. Det viktigaste problemet i dagens organisering er at ting tak for lang tid. Ei ny organisering må ha større fullmakter enn dagens rundar i 7 kommunestyre. Kor mykje kan ein flytta av fullmakt/kompetanse inn i ein ny organisering.

6 Hardanger Utvikling bør ein sjå nærmare på for å få gode effektive kommunetenester i Hardanger. Det er viktig å få fram i denne drøftinga at Hardangersamarbeidet har fått til mange god samarbeidstiltak og gode samarbeidsklima. Dette må vurderast som alternativ til kommunestrukturdebatten. Strategiane for eit nytt Hardangerrådsarbeid må forankrast i kommunestyra for å få fram meir effektivt samarbeid. Fylkeskommunen tenkjer Hardanger og Voss som ein region. Det vil vera nyttig å koma i samhandling med Voss kommune for regionutvikling i Hardanger. SAMFERDSEL Samferdsel er ein nøkkel. Skikkeleg Rv 13 Odda Bu og FV 7 Granvin Kvam vil knyta Hardanger saman til ein meir effektiv samarbeidsregion og betra grunnlaget for ein Hardangerkommune. NÆRING OG UTDANNING: Hardanger greier ikkje lokalt å skaffa nok medarbeidarar til næringslivet manglar ikkje arbeidsplassar. Korleis få fleire til å etablera seg i regionen både av verksemder og arbeidstakarar? Mindre Hardangerkommunar har trong for arbeidsplassar også. Ungdomsrådet peikar på at ein må få eit betre utdanningstilbod i Hardanger og så må det gjerast attraktivt å flytta tilbake for dei som må ut for å ta høgare utdanning. Oljenæringa er hovudkonkurrenten til tilgang på arbeidskraft i Hardanger. Både samferdsel og betre tilgang til storbyane er viktige for framtida i regionen? På energisida vil eit samla energirike Hardanger kunna vera ein reell aktør samanlikna med BKK. KONKLUSJON: Hardanger må setja eg saman og drøfta kva er hindringane/barrierane for å få til effektive samhandling i Hardanger. Hardingtinget er eit naturleg organ for drøfting av dette i Hardanger. Ein nøkkel for å styrkja Hardangerrådet sin rolle som utviklingsaktør er å få hand om ein del av Fylkeskommunen sine konsesjonskraftmidlar frå Hardanger. Hardanger Utvikling bør ein sjå nærmare på for å få gode effektive kommunetenester i Hardanger. Det er sikkert at det kjem diskusjon om kommune- og fylkesgrensen. Hardanger bør i arbeidet framover ha i bakhovudet at dette kjem. Styreleiar tilrår å setja ned ei arbeidsgruppa på nokre personar til å ta vidare spørsmålet om eit utvida samarbeid i Hardanger og gjerne i dialog med Voss for ei framtid for Hardangerregionen. REGIONRÅDET OG STYRET ARBEIDER VIDARE MED SPØRSMÅLA FRÅ STRATEGIMØTET. Leiv Vambheim Dagleg leiar/møtereferent

7 Kommuner i veien for distriktspolitikk Av Jørn Rattsø Enten må politikerne lage store kommuner som oppfyller de store ambisjoner, eller staten må overta de store oppgavene, og de små kommuner kan leve godt med sine små oppgaver, skriver professor Jørn Rattsø. Politikerne har abdisert fra sitt ansvar for kommunenes rammebetingelser og skyflet ansvaret over på ordførerne. Som om de enkelte kommuner selv skal kunne finne fram til en nasjonal struktur som best legger til rette for desentralisering, økonomisk bæreevne og velferdsreformer, skriver Rattsø. Men han forstår politikerne; det er enklere å kaste oljepenger på problemene Politikerne har store ambisjoner om distriktsutbygging, desentralisering og likhet. Ambisjonene kolliderer med en virkelighet som består av små og svake utkantkommuner og store økonomiske forskjeller mellom kommunene. Ubalansen mellom kommunene og mellom kommunestruktur og ambisjoner truer kommunenes stilling. Små med store oppgaver eller store med små oppgaver I norsk politikk er kommuner et omstridt tema. Vanligvis handler det om at opposisjonen vil kaste på dem mer penger enn regjeringen, og det gjelder uansett hvem som sitter i regjering. Men det er også dypere konfliktlinjer, og med ett stort tankekors. Senterpartiet presenterer seg gjerne som kommunepartiet. Det ønsker sterke distrikter, sterk desentralisering, store oppgaver og mye penger til kommunene. Men forsvarer samtidig sterkt dagens kommunestruktur. Fremskrittspartiet har valgt seg den motsatte posisjon; statspartiet. Staten skal ordne rettigheter og finansiering av barnehageplasser (ikke fritidsordninger!), skoler, sykehus og eldreomsorg. Kommunene skal tømmes for ansvar og oppgaver. Samtidig vil partiet ha større og sterkere kommuner. I politikken vil altså ytterpolene enten ha store oppgaver i små kommuner eller små oppgaver i store kommuner. I denne artikkelen vil jeg argumentere for et annet poli- Ubalansen mellom kommunene og mellom kommunestruktur og ambisjoner truer kommunenes stilling, skriver Jørn Rattsø. Rattsø er professor ved Institutt for samfunnsøkonomi ved Norges Teknisk Naturvitenskapelige Universitet, NTNU i Trondheim. Foto: Morten Antonsen Adresseavisen tisk valg. Små og svake kommuner svekker utkanten, svekker mulighetene for desentralisering, og svekker lokaldemokratiet. De som vil ha sterke distrikter, sterk desentralisering og store oppgaver for kommunene bør samtidig slåss for store kommuner. På den andre siden kan man begrunne en småkommunemodell hvor små kommuner har små oppgaver. Vi skal konsentrere oss om distriktshensyn og desentralisering her. Leif Arne Heløe diskuterer lokaldemokratiet i en egen artikkel. Offentlig rik og privat fattig utkant Allerede på barneskolen på 1960-tallet lærte vi om flukten fra landsbygda. Knapt noe annet land har bedre klart å demme opp for denne flukten. Men nå begynner demningen å briste. Og resultatet kan bli mer sentralisering hos oss enn hos andre. Det er staten som har sikret den spredte bosetting, og kommunene har vært et viktig virkemiddel. Kommuneoverføringene har gjort utkantkommunene rikere enn bykommunene. Utjevningen har snudd privat inntektsskjevhet til fordel for byene om til kommuneinntektsskjevhet til fordel for utkanten. Vi har fått privat rike byer med «fattige» kommuner og privat fattig utkant med rike kommuner. For utkanten har det betydd bedre velferdstilbud enn i 28 HORISONT nr. 2/2003 HORISONT nr. 2/

8 byen, spesielt tydelig for barnehagedekning og eldreomsorg. Det har lenge vært mye bedre å bli eldre på bygda. Velferdstilbudet har bidratt til å begrense utflyttingen. Men enda viktigere har det vært at overføringene har gitt kommunearbeidsplasser. Vi har sosialisert landsbygda. Det er offentlige arbeidsplasser som dominerer: kommunehuset, skolen og sykehjemmet. Et viktig element som hører med er det offentlige lønnsregulativ. Kommunearbeidsplassene i distriktene har vært attraktive fordi det har vært godt betalt, spesielt i forhold til de lokale levekostnader. Det er mye billigere å bo på bygda enn i byen. Og lønna er den samme, om du skal betale på eneboligen i utkanten eller rekkehuset i byen. Det har sikret rekrutteringen til kommunehuset, skolen og sykehjemmet i distriktene. Hvis folk ikke har fått jobb på hjemstedet, har en generøs uføretrygd latt dem bo der. Det er offentlig sektor som har holdt distriktene i gang. Og her ligger problemet. Det motsvares ikke av tilsvarende blomstrende næringsliv. Den vellykkede distriktspolitikken har bidratt til å skyve privat næringsliv ut av distriktene. Offentlige arbeidsplasser og spesielt det offentlige lønnsnivå har vært en tung konkurrent om den gjenværende ungdommen for private entreprenører. Utkanten har ikke fått «Vi har sosialisert landsbygda» bruke lønnsnivået som konkurransefaktor for å skape lønnsomhet, investeringer og vekst. Fra naturskapte fortrinn til menneskeskapte fortrinn Flukten fra landsbygda, som skjer over hele verden, følger av at folk og bedrifter høster fordeler av å samle seg. Urbaniseringen følger av urbaniseringens fordeler. Det er dumt å se bort fra dem. Og de er blitt større over tid. Hvis man kaster et blikk utover landet og prøver å forstå geografien i den næringsstrukturen vi har, vil man først tenke på forskjeller i naturlige forutsetninger. Det forklarer fiskerier og oppdrett på kysten, landbruk i dalbunnene, skogbruk oppover dalene, kraftkrevende industri ved fossefallene osv. Det kalles «komparative fortrinn», og de bestemmer hva slags næringer man satser på. Men eksemplene ovenfor smaker av gammelt næringsliv. Moderne næringsliv er mindre stedbunden. Og de har en tendens til å klumpe seg sammen, altså urbanisering. Næringsliv i klynger og byer innebærer et bredere arbeidsmarked med plass til forskjellig spesialisert kompetanse. Det gir også plass til spesialisering av tjenester, enten det er transport, teknologistøtte, økonomidrift, finansiering eller andre underleveranser. Og bedriftene har glede av hverandres teknologi og kompetanse, de har ringvirkninger. Klyngefordelene er kommet for å bli. Denne overgangen fra naturlige fortrinn til menneskeskapte fortrinn er en god nyhet for ambisiøse politikere. Det er blitt ny plass for politikken i utvikling av næringsliv. Nye klynger kan skapes. Det er ikke naturgitt at London, Frankfurt og New York skal være finanssentra. Eller at bilproduksjon skal konsentreres til midt-vesten i USA og Ruhr-området i Tyskland. Eller at IT-industri skal vokse fram i Silicon Valley, California. Det kan være historiske tilfeldigheter som setter i gang en ny klynge, og gjerne med hjelp av politikk. Det er politikkens nye mulighet som forklarer den store interessen for regionalisering i Europa. Mens man før skulle konsentrere seg om sine naturlige fortrinn, konkurrerer man nå om lokalisering og utvikling av næringsliv på et verdensomspennende marked. Regionene må gjøre seg attraktive for attraktiv industri. Norge og norske regioner har ikke helt funnet sin plass i denne konkurransen. Regioner i distriktspolitikken Vi har hatt distriktspolitikk overfor privat næringsliv også. Statsbanker har bidratt med billig kreditt, arbeidsgiveravgiften har vært differensiert, mange ulike støtteordninger til investeringer er kommet og gått, det er gitt skattefordeler i visse regioner osv. Statsstøtten har sikkert bidratt til mer distriktsnæringsliv enn vi ellers ville hatt. Og visse bransjer har hatt suksess i distriktene, som oppdrett. Til dels har også denne delen av distriktspolitikken vært så sterk at private virksomheter har vært skjøvet ut. De mest distriktsvennlige har ønsket at SND (Statens nærings- og distriktsutviklingsfond) skulle finansiere mesteparten av næringslivet i distriktene, at kommunalbanken skulle finansiere mesteparten av distriktskommunenes behov, og at Husbanken skulle finansiere mesteparten av boligbyggingen. Samtidig vil disse distriktsvennene gjerne ha sterke private distriktsbanker. Det har ikke vært helt lett å se hvem disse distriktsbankene skulle gi lån til hvis statsbankene skulle dekke alle behov. Det mobile næringsliv og klyngefordelene har skapt nye forutsetninger for distriktspolitikken. Det er lite å vinne på spredte til- «Regionene må gjøre seg attraktive for attraktiv industri» tak overfor enkeltbedrifter. Regionene må samle seg om å skape klyngefordeler for en bestemt type næringsliv. De må legge til rette for gjensidige fordeler, ofte innenfor en eller få bransjer. Distriktskommuner kan lage gode oppdrettmiljøer, god kompetanse og utviklingsmiljøer for treindustri, møbler, næringsmidler, elektronikk eller annet. De må utvikle en eksisterende eller rekruttere 30 HORISONT nr. 2/2003 HORISONT nr. 2/

9 en strategisk bedrift som kan bidra til vekst rundt seg. I kampen om lokalisering av større bedrifter må det tilbys regionfordeler i konkurransen med andre regioner. På det store europeiske marked er det ikke lett å organisere seg med norske forutsetninger. På den ene siden er vi med våre 4,5 millioner innbyggere knapt en region å regne. På den andre siden har vi utstrekning, geografi og næringsstruktur som tilsier mange regioner. Vi er kommet i den ulykkelige situasjon at vi ikke har offentlig organisering på regionnivå. Fylkeskommunene var for små og varte for lenge. De ble stående i veien for regionene. De tunge tjenester som kan drives på regionnivå, først og fremst sykehus og distriktshøgskoler, drives nå i statlig form. Det er vanskelig å se for seg regioner som kan organisere dem og samtidig ha solid demokratisk forankring. Dagens fylkeskommuners rolle i næringspolitikken bidrar sikkert til jevnere fordeling av statsstøtten utover landet, men gir ikke samling av krefter til sterke regioner. Kommuner i distriktspolitikken Dagens utgangspunkt er altså distrikter med sterk offentlig sektor. Kommunekassen er sterkt avhengig av de statlige overføringer, og blant de inntektsbringende aktiviteter for befolkningen dominerer gjerne kommunen, primærnæringer, uføretrygd og alderstrygd. Totalbildet er selvfølgelig mye mer nyansert. Mange utkantkommuner lever i tillegg vel på private nøkkelbedrifter og privat lønnsom virksomhet innen særlig oppdrett og olje. Og enkelte utkantkommuner nyter godt av statlige institusjoner, for eksempel innen forsvaret. Det er to problemer med dagens struktur. For det første er aldersstrukturen i utkanten truende. Uttynningen forsterkes over tid og dermed faller også grunnlaget bort for mye av den private tjenesteyting. Når kommunen blir dominerende arbeidsplass, får man en situasjon hvor kommunen i stor grad er til for seg selv og sine ansatte. Men det vil ikke være nok til å holde liv i bygda. Med neste eldrebølge vil vi få en kraftig svekkelse av bosettingen i den ytterste utkant. Demningen brister. For det andre har vi en svak struktur til å fange opp det gjenstående. Manglende regionnivå er allerede omtalt, med manglende evne til å konsentrere ressurser om sterke byer/regionsentra som kan hindre at all utflytting havner i Oslogryta. Vi har drevet distriktspolitikk og storbypolitikk, men ikke by/regionsenterpolitikk. Det er mest tydelig for kommuneoverføringene. Distriktskommunene har vunnet. Storbyene har i perioder vært begunstiget av politisk oppmerksomhet. Det er småbyene og regionsentrene som har vært de desiderte tapere. De disponerer minst kommunepenger per innbygger, og har dårligst tilbud både innen barnehagedekning og eldreomsorg. Det er nok disse kommunene som er billigst å drive og utvikle. Nettopp derfor burde de vært satset på, ikke straffet. Halvparten av landets 434 kommuner har færre enn 5000 innbyggere. Dette er et eksempel fra Møre og Romsdal Dagens kommunestruktur er for fragmentert til å forsvare den gamle demningen mot utflytting. Det må etableres en ny demning, på by/regionsenternivå. I mine hjemtrakter må Namsos, Steinkjer, Verdal, Levanger og Stjørdal være ankerpunkter som sikrer bosettingen. Disse bykommunene må gis tyngde og slagkraft til å utvikle velferdstilbud, infrastruktur og næringsliv. Det er ingen selvfølge at de vil få slike betingelser. Hvis kommunestrukturen beholdes og pengene spres jevnt utover, vil alle i Nord-Trøndelag kunne tape på det. Bosetting i utkanten av «Det må etableres en ny demning» fylket kan fortsette hvis man aksepterer reising og pendling i forhold til disse regionsentra. Uten slike sentra kan avstanden til arbeidsplasser og service bli enda lengre. Desentralisering krever ny struktur Kommunestrukturen er også av betydning for desentraliseringen av oppgaver. Store og kompetansekrevende oppgaver krever store kommuner. Det er enklest å forstå når det gjelder rekruttering og utnyttelse av kompetanse og spesialiseringer. Betydningen av sterke fagmiljøer forklarer de omlegginger til større enheter 32 HORISONT nr. 2/2003 HORISONT nr. 2/

10 vi observerer i ligningsetat, politi, vegvesen, trygdeetat mv. Kommunenes velferdstilbud krever generelt høyt utdanningsnivå (lærere, sykepleiere) og etter hvert også mye spesialisert kompetanse som innen barnevern, psykiatri, HVPU osv. Kommunene har ikke maktet å lage tilsvarende prosesser som i statlige etater. Men det handler om mer enn stordriftsfordeler. Kommunene bør ha selvstendig ansvar for velferdstilbudet og derfor også økonomisk bæreevne. Den fragmenterte kommunestrukturen skaper store forskjeller i økonomiske forutsetninger mellom kommunene. Noen kommuner blir særlig rike på grunn av spesielle skattebaser (kraft), mens andre blir særlig overføringsavhengige. Det kreves et omfattende og komplisert overføringssystem for å utjevne velferdstilbudet. Men utjevningssystemet skaper nye forskjeller. De store økonomiske forskjellene som er skapt gjennom kraftbeskatning og distriktspolitikk i overføringssystemet kompenseres ved statlige reguleringer og rettigheter for likhet. Staten må regulere for å begrense virkningene av forskjeller staten har skapt. Reguleringene underminerer det lokale ansvar for tjenestene og dermed grunnlaget for effektiv drift og lokaldemokrati. «Både politikk og administrasjon må omstilles» Dette er en vanskelig nøtt å knekke. En konsolidert kommunestruktur vil kunne redusere forskjellene i økonomiske forutsetninger mellom kommunene vesentlig. Det vil redusere behovet for overføringer og for reguleringer. Det er et alternativ å begrense distriktspolitikken og dermed overkompensasjonen til utkanten i overføringene. Det kan godt argumenteres for at distriktsstøtten heller bør gis til levekraftig næringsliv i distriktene enn til fete kommunekasser. Men politisk populært er det ikke. Det er heller ikke forslag om å legge kraftinntektene utenom kommunekassene. Med de store kommuneinntekter man har skapt i de mange små kommuner kommer man iallfall ikke langt med frivillig kommunesammenslåing. Kommunestrukturen er også en viktig forutsetning for utvikling av velferdstilbudet. Offentlig tjenesteproduksjon står overfor store organisasjonsmessige utfordringer. Som vanlig ligger staten foran, og har sørget for fristilling gjennom selvstendige selskaper og klarere ansvarsforhold på områder som post, tele, sykehus og elektrisk kraft. Kommunene er i startfasen av fristillingen. I tillegg krever brukerne større valgfrihet, som staten nå gjennomfører for sykehusene. Det blir et økende krav også i skole og eldreomsorg. Også for barnehagene antagelig, selv om barnehagekameratene vil samordne opptak for alle til standardiserte statsbarnehager. På kommunalt nivå må både politikk og administrasjon omstilles for de nye krav. Politikken får en annen rolle enn i den gamle monopolmodell hvor administrasjonen tildeler tjenester etter overordnede politiske prioriteringer. På den ene siden frigjøres tjenesteproduksjonen fra politikernes direkte kontroll og ansvar, gjennom fristilling av egne institusjoner og konkurranseutsetting. Administrasjonen må omstille seg til utlysning av anbud og utforming av kontrakter istedenfor konsentrasjon om gamle budsjettprosesser. På den andre siden gis borgerne valgmuligheter og rettigheter og representerer sterkere press for kvalitet og tilbud. Det kreves kompetanse og administrativ tyngde for å gjennomføre disse omstillinger. Kommunestrukturen ligger på tvers for slike reformer. Små kommuner med små oppgaver eller store kommuner med store oppgaver Det er fullt mulig, tilmed på mange måter ønskelig, å satse på små kommuner. Frankrike har ca kommuner, Tyskland ca og lille Sveits ca De har små kommuner med små oppgaver. Kjennetegnet ved dem er at de konsentrerer seg om lokale kollektive oppgaver som planlegging, transport og infrastruktur og finansierer sine små oppgaver med egne skatter, gjerne eiendomsskatt. De representerer nærhet og tilhørighet, gir deltagelse og folkelig kontroll med lokalpolitikken, og har ryddige økonomiske «Knapt noen argumenterer for småkommunemodellen i Norge» ansvarsforhold. Oppgavene finansieres hovedsakelig lokalt. Staten tar seg av den offentlige delen av velferdspolitikken og næringspolitikken. Det er verd å merke seg at knapt noen argumenterer for småkommunemodellen i Norge. Småkommunenevennene i Norge vil fryse fast kommunestrukturen. Småkommunelivet idylliseres, men bare en liten del av befolkningen nyter godt av det gode liv i små kommuner. Hvis de er så fordelaktige, bør store kommuner brytes opp i mange små enheter slik at flere kan nyte fordelene. Storkommunemodellen er en skandinavisk oppfinnelse. Den er resultatet av en velferdsstat hvor staten måtte få avlastning. Kommunene driver nasjonale velferdstjenester og med nasjonal finansiering. Kommunene får store oppgaver, og må da være store for å ha ansvaret for dem. Det er tydeligst i Sverige med 288 kommuner. Danmark med sine 276 planlegger reduksjon av antallet. Slike kommuner har den kompetanse som kreves for å drive og utvikle velferdstjenestene, de har økonomisk basis nok til selvstendig økonomisk ansvar, og de kan representere funksjonelle geografiske regioner og kraft til å utvikle næringsliv og konkurrere om nye bedrifter. Store kommuner har selvfølgelig også sine ulemper. De skaper avstand til befolkningen og gir mindre velgerkontroll. De 34 HORISONT nr. 2/2003 HORISONT nr. 2/

11 gir byråkratisering, også av politikken. Det er kostnaden for de store ambisjoner på offentlig sektors vegne. Valget mellom småkommunemodellen og storkommunemodellen er selvfølgelig politisk. Og det er vanskelig. Hvis man skal ut av storkommunemodellen må man finne nye måter å organisere velferdstjenestene på. Og staten må ta det fulle ansvar for næringspolitikken. I Norge har vi et tredje alternativ, store oppgaver og små og store kommuner. Det er en blandingsmodell, og er dels resultatet av velferdsstat kombinert med kronglete geografi. Her er innslag av storkommunemodell, slik den framstår i byer og kommuner med innbyggere eller mer. Men samtidig har vi de mange små, med samme oppgaver. Resultatet er ubalanse mellom kommunene, og ubalanse mellom de fleste kommunene og deres oppgaver. De små kommuner fungerer som en bremse på desentraliseringen og velferdsreformene. Samtidig forårsaker småkommunene et sentralisert finansieringssystem hvor kommunene ikke opptrer med økonomisk ansvar, og et sinnrikt reguleringssystem som skal hindre at økonomiske forskjeller skaper for store ulikheter i velferdstilbud. Hvis man vil stå fast på kommunestrukturen, bør man rette opp ubalansen ved å flytte oppgaver ut av kommunene. Og det er ikke bare teori. Se på fylkeskommunen. Stortinget har allerede flyttet ut sykehusene. Hvis man lytter på politikerne, hører man klare signaler om lignende løsninger både for barnehagene, skolene og eldreomsorgen. Det kan gi oss en kontinental småkommunemodell over tid. Den kommer som et resultat av at nasjonale politikere ikke kan leve med den kommunesektor de selv har skapt. Bykommunene, hvor de fleste av landets innbyggere bor, vil stille seg uforstående. De har jo de forutsetninger som behøves for å utføre sine oppgaver, om enn innenfor et system som ikke fremmer deres ansvarlighet og skaperkraft. Et annet alternativ er å gi opp den felles kommunen for hele landet. Storkommunemodellen beholdes og utvikles for de store kommuner. De små kommunene kan drive etter småkommunemodellen. De store oppgaver i de små kommuner må ivaretas av andre, organisert av fylkesmannen. Fylkesmannen driver allerede i dag mange redningsaksjoner overfor de små. De små erkjenner selv at de ikke er egnet til å løse de mange krevende oppgaver de er pålagt. Det vises av det voldsomme engasjementet med å lage all verdens samarbeidsløsninger rundt om i kommunene. Samarbeid er bedre enn å sitte alene med problemene. Men samarbeidsløsninger har sine klare begrensninger. Kommunene er en veldefinert beslutningsenhet med klare fullmakter og økonomiske rammebetingelser og forankret i valg. Samarbeidsmodeller har ikke samme handlekraft og forankring. Desentralisering av makt og næringspolitisk slag- kraft kan ikke baseres på at oppgavene skal løses utenfor de kommuner som er formet for å løse oppgavene. Politikkvegring Men dessverre har politikerne abdisert fra sitt ansvar for å arrangere rammebetingelsene for kommunene. De har skyflet ansvaret for kommunestrukturen over på ordførerne. Som om de enkelte kommuner selv skal kunne finne fram til en nasjonal struktur som best mulig legger til rette for desentralisering, økonomisk bæreevne og velferdsreformer. Men det er lett å forstå de politikerne som abdiserer. Det er enklere å kaste oljepenger på problemene. Helge Seip formulerte politikkens utilstrekkelighet allerede i sin bok «Kommunenes økonomi» utgitt i 1949 (s. 65): «Det er imidlertid vanskelig etterpå fullt ut å kunne vurdere alle de økonomiske, tekniske og psykologiske forhold, som har bestemt norsk kommuneinndelingspolitikk. At politikken har vært rasjonell vil ingen påstå. Det er ikke noe tilfelle at kommunenes stilling etter hvert har blitt et av de svake trekkene ved norsk samfunnsøkonomi.» Dette er så altfor sant også i Det er spennende å følge med i hvor ferden ender. Det er sagt at fylkeskommunen driver som en skute med slukte lanterner. Det er ikke vakkert å se på. La oss håpe at vi slipper å oppleve at kommunene driver samme veien. Enten må politikerne lage store kommuner som oppfyller de store ambisjoner. Eller staten «De har skyflet ansvaret for over må overta de store på ordførerne» oppgaver, og de små kommuner kan leve godt med sine små oppgaver. Eller staten må overta de store oppgaver for de små, mens de store kommuner kan utvikle seg videre. Det blir nok mer stat enn kommune framover. 36 HORISONT nr. 2/2003 HORISONT nr. 2/

12 ØF-notat nr.: 03/2005 Hardanger kommune Ei utgreiing om fordelar og ulemper ved å slå saman sju kommunar i Hardanger Av Gro Marit Grimsrud Reidun Grefsrud Svein Erik Hagen

13 Østlandsforskning er et forskningsinstitutt som ble etablert i 1984 med Oppland, Hedmark og Buskerud fylkeskommuner samt Kommunaldepartementet som stiftere, og har i dag 31 ansatte. Østlandsforskning er lokalisert i høgskolemiljøet på Lillehammer. Instituttet driver anvendt, tverrfaglig og problemorientert forskning og utvikling. Østlandsforskning er orientert mot en bred og sammensatt gruppe brukere. Den faglige virksomheten er konsentrert om to områder: Regional- og næringsforskning Offentlig forvaltning og tjenesteyting Østlandsforsknings viktigste oppdragsgivere er departement, fylkeskommuner, kommuner, statlige etater, råd og utvalg, Norges forskningsråd, næringslivet og bransjeorganisasjoner. Østlandsforskning har samarbeidsavtaler med Høgskolen i Lillehammer, Høgskolen i Hedmark og Norsk institutt for naturforskning. Denne kunnskapsressursen utnyttes til beste for alle parter

14 ØF-notat nr.: 03/2005 Hardanger kommune Ei utgreiing om fordelar og ulemper ved å slå saman sju kommunar i Hardanger Av Gro Marit Grimsrud Reidun Grefsrud Svein Erik Hagen

15 Tittel: Hardanger kommune. Ei utgreiing om fordelar og ulemper ved å slå saman sju kommunar i Hardanger. Forfattere: Gro Marit Grimsrud, Reidun Grefsrud og Svein Erik Hagen ØF-notat nr.: 03/2005 ISSN nr.: Prosjektnummer: Prosjektnavn: Oppdragsgiver: Prosjektleder: Referat: K257 Hardanger kommune Hardangerrådet Gro Marit Grimsrud Dette er ei utgreiing og fordelar og ulemper ved å slå saman Kvam, Granvin, Ulvik, Eidfjord, Ullensvang, Odda og Jondal til ein samla Hardanger kommune. Hardanger vert oppfatta som ein identitetsregion og er dessutan ei kjend merkevare mellom anna i reiselivssamanheng. Ei problemstillinga i dette notatet er i kva grad ein kan rekne med at desse forholda vert styrka ved samanslåing. Ei anna problemstilling er kor robust eller funksjonell ein kommune med så stort areal og så lite folketal vil verta. Sammendrag: Emneord: Siste kapittel Kommunesamanslåing reiseliv busetnad kommuneøkonomi Key words: Dato: Mai 2005 Antall sider: 40 Pris: Kr 80,- Utgiver: Østlandsforskning Serviceboks 2626 Lillehammer Telefon Telefax post@ostforsk.no

16 Forord Hardangertinget har tinga denne utgreiinga om fakta, fordelar og ulemper ved å samla sju Hardangerkommunar til ein. Kommunane som vert omfatta er: Kvam, Granvin, Ulvik, Eidfjord, Ullensvang, Odda og Jondal. Hardanger vert oppfatta som ein identitetsregion og er dessutan ei kjend merkevare mellom anna i reiselivssamanheng. Ei problemstilling i dette notatet er i kva grad ein kan rekne med at desse tilhøva vert styrka ved ei samanslåing. Utgreiinga er laga innafor ramma av eit vekeverk. Kontaktperson har vore Leiv Vambheim i Hardangerrådet. Lillehammer, mai Ståle Størdal forskingsleiar Gro Marit Grimsrud prosjektleiar

17 Innhald 1 Innleiing Territorielle tilhøve - Hardanger kommune Nokre fakta om Hardanger kommune Pendling og flytting Økonomisk berekraft Samfunnsbygging Kva kjenneteiknar næringslivet i Hardanger? Kommunestruktur og regional utvikling Oppsummering og vurdering Referansar... 40

18 1 Innleiing Bakgrunnen for denne utgreiinga er eit ønskje frå Hardangerrådet om å sjå dei sju kommunane inst i Hardangerfjorden i samanhang - som ein kommune. Dei to viktigaste tilhøva i denne samanhangen er at Hardanger vert oppfatta som ein identitetsregion. Ein reknar med at uansett kor folk bur i området, så kjenner dei tilhøyre til Hardanger som region. Vidare ønskjer ein å styrka merkevaren Hardanger - særleg med tanke på å utvikla reiselivet. Dette er to tilhøve ein meiner kan verta svekka om dei sju Hardangerkommunane vert slått saman til tre store kommunar rundt dei største sentera i området: Odda, Norheimsund og Voss. Ei slik inndeling er gjort framlegg om av Østlandsforskning (Grimsrud m.fl. 2005), og ei liknande løysing har Kommunenes Sentralforbund Hordaland kome med. Samstundes er det lett å sjå at ein kommune som har 40 prosent av arealet i Hordaland, og berre fem prosent av innbyggjarane, får store utfordringar med omsyn til tenesteproduksjon og einskilde sider av lokaldemokratiet. I dette notatet skal me: 1) Syna korleis ein Hardangerkommune kjem til å sjå ut med omsyn til - flytting og pendling - senterstruktur, busetnad - politisk samansetjing - arbeidsplassar og næringsliv 2) Gje ei vurdering av fordelar og ulemper ved Hardanger som kommune, med omsyn til: - territorielle tilhøve, funksjonalitet - økonomisk berekraft - tenesteyting - samfunnsbygging, medrekna utvikling av Hardanger som merkevare og reiselivsdestinasjon - sams identitet/kultur Med tanke på at utgreiinga er laga innafor rammene av eit vekeverk, seier det seg sjølv at ein ikkje kan gå djupt inn på kvar av desse strekpunkta. Hardanger kommune er tenkt sett saman av Kvam, Granvin, Ulvik, Eidfjord, Ullensvang, Odda og Jondal. 7

19 2 Territorielle tilhøve - Hardanger kommune 2.1 Nokre fakta om Hardanger kommune Hardanger vert ein kommune på heile 6301 kvadratkilometer - det er vel 40 prosent av arealet til Hordaland fylke (sjå tabell 2.1). Folketalet i den nye kommunen vert altså berre fem prosent av folketalet i fylket. Det seier seg sjølv at avstandane internt i ein slik kommune vert lange. At området blir delt i fire av Hardangerfjorden og Sørfjorden gjer ikkje kommunikasjonane enklare. Seksti prosent av folket i Hardanger bur i tettstader. Det er likevel store variasjonar frå Jondal som ikkje har tettstader i det heile, til Odda der nesten alle bur i ein tettstad. Slike interne variasjonar i busetnadsstruktur gjer at utfordringane knytte til tenesteproduksjon vert ulike i dei ulike delane av storkommunen Hardanger. Det vert ei stor oppgåve for politikarane å finna løysingar som skal høve i alle delane av storkommunen. Det er vanskeleg å peika ut eit naturleg kommunesenter for Hardanger. Odda er det største senteret både målt etter folketal, arbeidsplassar, senterfunksjonar og omsetnad. Norheimsund er halvparten så stort. I tillegg kjem Voss som er eit naturleg senter for Granvin og Ulvik, og truleg og for Eidfjord om det vert ei bru over fjorden. Desse sentera ligg nærast i kvart sitt hjørne av Hardanger, og er ikkje lett å koma til frå andre kantar av storkommunen. Som eit geografisk midtpunkt ligg vesle Kinsarvik, men Kinsarvik er heller ikkje lett å komma til frå alle delar av kommunen. Det er i det heile vanskeleg å sjå for seg at Hardanger kommune kan klare seg med berre eit kommunesenter. Hardanger kommune får arbeidsplassar, men det er ikkje nok til å gje arbeid til alle. Pendlinga ut av kommunen blir på 7-8 prosent. Hardanger står ovanfor fleira utfordringar knytt til næringsutvikling og sysselsetting. Hordaland fylkeskommune har peika ut Hardanger som det mest sårbare området i Hordaland, mest på grunn av at ein stor del av arbeidsplassane er konsentrert til få bedrifter og avdi den demografiske situasjonen tilseier nedgang i folketalet. 8

20 Jondal Odda Ullensvang Ulvik Granvin Kvam Eidfjord Hardanger Areal i km Folketal Folketal i største senter Arbeidsplassar Sysselsette Del innb. i tettbygde strok Sysselsette i % av åringar 81,8 74,4 81,5 78,5 78,0 79,7 81,7 Arbeidsplassar i % av sysselsette 91,7 104,0 75,5 98,8 82,8 93,5 84,6 93 Tenestefunksjonar største tettstad 1999 (max 40) Gj.sn reisetid til kommunesenter i dag (minutt) ? Prosent dekning Bergens Tidende Prosent dekning Hordaland Prosent dekning Hordaland folkeblad Prosent dekning Hardanger folkeblad Haugesunds avis 16 7 Skatt i % av landsgjennomsnittet Skatt som del av frie inntekter, % Eigedomsskatt Nei Ja Ja Ja Nei Ja Ja? Utgifter til fellesadm og styring pr innbyggjar, kr Utgifter til fellesadm. og styring som % av netto driftsutg. 12,9 11,3 13,4 26,3 14,8 9,5 16,1 12,6 Tap/gevinst fem sist etablerte årskull % (Noreg 6%) Indeks for naturleg vekstkraft (Noreg 95) Forventa vekst/nedgang 2015 (MMMM) % (Noreg 6%) Del av folketalet >16 år med høgare utdanning (Noreg 24%) Prosent over 67 år (landsgjennomsnitt 13%) Prosent under 16 år (landsgjennomsnitt 21%) Ordfører 2003 Ap Ap Sp Sp Sp Ap L.liste Ap 9

21 Demografisk sett er dei sju kommunane meir like enn ulike. Dei har alle ein aldersstruktur som er lite gunstig med omsyn framtidig vekst; her er få unge og mange gamle jamført med andre stader i Noreg. Ei samanslåing vil såleis ikkje gjere at den nye kommunen får ein annan demografisk profil enn kvar av kommunane har i dag. Dei fleste kommunane må etter prognosane til Statistisk sentralbyrå venta nedgong i folketalet fram mot år Eidfjord og Granvin har likevel litt betre utsikter enn dei andre, og Ullensvang litt dårlegare. Når det gjeld evna til å rekruttera unge vaksne, kjem Jondal, Odda, Ullensvang og Kvam særs dårleg ut, medan Ulvik har klart seg godt. Av dei kulla som sist etablerte seg (født ) har Hardanger eit samla flyttetap på 28 prosent; dvs. at i høve til talet ungdommar som vaks opp i Hardanger på 70-talet, er det berre 72 prosent som har busett seg i Hardanger som vaksne (tilflyttarane inkludert). Samla sett ligg Hardanger an til å få eit vekst- og rekrutteringsproblem. Særlege utfordringar er knytt til å få unge vaksne med høgare utdanning til å busetje seg i Hardanger. Delen med høgare utdanning er berre 17 prosent i Hardanger, mot 24 prosent på landsbasis. Framskriving av folkemengda synar at delen eldre kjem til å auka meir i Hardanger enn i landet elles, medan delen unge vaksne kjem til å går ned. Det kan bli ei utfordring for Hardanger å få folk nok til å produsere tenester overfor ein stadig aldrande folkesetnad. Politisk sett er Hardanger eit samansett område med nokså stabile skilnader mellom Ap-kommunar og Sp-kommunar. I dag er Arbeidarpartiet størst i Odda, Jondal og Kvam. Senterpartiet er størst i Ullensvang, Ulvik og Granvin, medan ei lokal liste har ordføraren i Eidfjord. Det er med andre ord ulike interesser i dei ulike delane av Hardanger, og det er inga grunn til å tru at dei vil verte mindre i ein ny kommune. Dersom ein legg stemmane ved førre valet til grunn, blir Arbeidarpartiet det største i storkommunen Hardanger. 2.2 Pendling og flytting Pendlingsmønsteret seier noko om kva område som heng saman som ein sams bu- og arbeidsmarknad. Arbeidspendling kan og nyttast som ein indikator på sams identitet og tilhøyre avdi dei fleste som pendlar har dagleg kontakt med ein annen kommune enn han dei bur i. Dersom internpendlinga mellom kommunar er stor i begge retningar, er det eit teikn på at kommunegrensa ikkje er så viktig - i alle fall ikkje for arbeidstakarane. Då har dei eit sams arbeidsmarknad. Tabell 2.2 og 2.3 syner at internpendlinga i Hardanger er ganske låg. Anna er det heller ikkje å venta i eit område med så store avstandar, spreidd busetnad og små senter. Frå 10