DE NYTTIGE OFRENE. Norske menneskehandeltiltak og nigerianske kvinner i krysningen mellom utlendingsrett og strafferett. Julie Estdahl Stuestøl

Transkript

1 DE NYTTIGE OFRENE Norske menneskehandeltiltak og nigerianske kvinner i krysningen mellom utlendingsrett og strafferett Julie Estdahl Stuestøl Masteroppgave i kriminologi Institutt for kriminologi og rettssosiologi Det juridiske fakultet UNIVERSITETET I OSLO Vår 2010

2 II

3 TAKK Mange har bidratt til at denne at avhandlingen ble til og hver og en fortjener de en takk! Først vil jeg takke Katja for god veiledning underveis i masterprosessen. At du var positiv og viste interesse for prosjektet og mine tanker fra start til slutt ga meg selvtillit, inspirasjon og pågangsmot! En viktig takk går også til alle informantene for at dere stilte opp og delte deres erfaringer og synspunkter med meg. Samtalene med dere var både oppklarende og inspirerende. For et faglig spennende miljø under hele studietiden, vil jeg takke studenter og ansatte ved IKRS. Takk til Vibeke på biblioteket for at du alltid er hyggelig og hjelpsom, uavhengig av hvilke og hvor mange bøker jeg måtte finne på å bestille. Takk til gjengen på master for trivelige pauser på og utenfor lesesalen, og mine innspurtkamerater Benedicte, Anne, Silje og Kristin for mye hygge jommen kom vi ikke i mål på normert tid alle sammen! Jeg vil takke familie og venner som har vist interesse for arbeidet mitt med masteroppgaven og forståelse i de periodene det ikke har vært plass til så mye annet i hodet mitt enn nettopp masterarbeid. Mamma og pappa fortjener massevis av takk for at dere heier på meg i alt jeg gjør og for at dere alltid (og helt objektivt naturligvis) har ment at skolestilene mine var av høy kvalitet. Og takk for at dere mer enn gjerne har hjulpet til med språkvask og kommasjekk også denne gangen. Til slutt og aller viktigst: TAKK kjæreste Markus, for at du lytter til meg, har tro på meg og støtter meg hver eneste dag! Oslo, mai 2010 Julie Estdahl Stuestøl III

4 IV

5 SAMMENDRAG Tittel: De nyttige ofrene. Nigerianske kvinner og norske menneskehandeltiltak mellom utlendingsrett og strafferett. Navn: Julie Estdahl Stuestøl Veileder: Katja Franko Aas Levert ved: Institutt for kriminologi og rettssosiologi, vår Temaet for denne avhandlingen er møtet mellom nigerianske kvinner og norske menneskehandeltiltak. I internasjonale avtaler og norske handlingsplaner blir to målsetninger fremhevet som sentrale i bekjempelsen av menneskehandel. Disse er straffeforfølgelse av bakpersoner og bistand og beskyttelse til ofrene. Jeg har i denne avhandlingen drøftet hvorvidt norske menneskehandeltiltak bidrar til oppnåelse av disse målene i møte med nigerianske kvinner utsatt for menneskehandel. De nigerianske kvinnene har fått mye oppmerksomhet de siste årene. Ulike forståelser av hvem de er og hvorfor de her kan trolig påvirke hvilke tiltak de blir møtt med. Forskningsspørsmålet jeg har arbeidet ut fra er: I hvilken grad bidrar det rettslige rammeverket på menneskehandelområdet til vellykket straffeforfølgelse og god hjelp og beskyttelse til nigerianske kvinner utsatt for menneskehandel? For å svare på dette har jeg intervjuet personer som kommer i kontakt med kvinnene gjennom sitt arbeid, og som spiller en viktig rolle når det gjelder håndteringen av kvinnene. Jeg har på den måten både undersøkt det rettslige rammeverket som ligger til grunn for hvordan ofre for menneskehandel håndteres, og hvordan de som arbeider med kvinnene forholder seg til det rettslige rammeverket. Hvilke rettigheter og tiltak ofre for menneskehandel har krav på i Norge, avhenger av vedkommendes utlendingsrettslige status. Samtidig er det at de har vært utsatt for noe kriminelt, og deres rolle i en eventuell straffesak, avgjørende for hvilke typer utlendingsrettslig status de kvalifiserer til. På grunn av denne sammenkoblingen av de to rettsområdene, kan vi si at kvinnenes V

6 rettigheter i Norge blir regulert i krysningsfeltet mellom utlendingsrett og strafferett. En sentral del av denne sammenkoblingen innebærer at de ulike oppholdsordningene for ofre for menneskehandel har som forutsetning at vedkommende har samarbeidet med politiet. Fordi de aller fleste kvinnene har et ønske om å bli kan det oppleves som helt nødvendig å levere anmeldelse på bakpersoner. Selv om en del anmelder er det få av disse som fører noe sted. Ved siden av dette er det, ifølge mine informanter, en rekke praktiske og økonomiske problemer knyttet til dagens ordning. Resultatet er at svært få kvinner får hjelp i Norge og at svært få saker blir straffeforfulgt. VI

7 VII

8

9 INNHOLDSFORTEGNELSE SAMMENDRAG... V TAKK... III INNHOLDSFORTEGNELSE INNLEDNING FORSKNINGSSPØRSMÅL AVHANDLINGENS OPPBYGNING METODE INFORMANTENE DEN TEKNISKE GJENNOMFØRINGEN AV INTERVJUENE ANONYMISERING ANALYSEARBEIDET DOKUMENTANALYSE Å VÆRE TRO MOT MATERIALET MIN BAKGRUNN OG FORFORSTÅELSE Å SNAKKE OM KVINNENE ULIKE PERSPEKTIVER PÅ PROSTITUSJON Tvang og frivillighet ULIKE PERSPEKTIVER PÅ MIGRASJON MIGRANT OG PROSTITUERT Menneskehandel versus menneskesmugling HISTORIER OM NIGERIANSKE KVINNER UTSATT FOR MENNESKEHANDEL 25 Offeret...26 Heltinnen...28 Lykkesmeden MER AKTØR OG MER STRUKTUR NÅR JEG SNAKKER OM KVINNENE HVORDAN INFORMANTENE SNAKKER OM KVINNENE Den lykkesøkende migrant...35 Det lojale offer...36 Den potensielle madam...37 Den sårbare...38 Den hardføre...40 Variasjoner i informantenes fremstillinger OPPSUMMERING

10 4 ET SPØRSMÅL OM KULTUR? DEN HELE OG FULLE SANNHET Identitet...47 Troverdighet...48 Historier som ikke henger på greip SVART MAGI Juju som overtro, kontrakt og trussel...54 Psykolog, akupunktør eller prest? KULTUR OG ANNERLEDESHET Horer og sexslaver...59 Voodoo-terror OPPSUMMERING UTLENDINGSRETTSLIG HÅNDTERING ASYL EGNE OPPHOLDSORDNINGER FOR MENNESKEHANDEL Identifisering av ofrene REFLEKSJONSPERIODEN For lav terskel?...70 Innholdet i refleksjonen...71 Refleksjonens lengde NÅR DE SEKS MÅNEDENE ER GÅTT UT BØR DU VITE HVA DU SKAL FOR NOE VIDERE HER I VERDEN...77 Ny midlertidig oppholdstillatelse...77 Vitne i menneskehandelsak...78 Asylsøknad OPPSUMMERING STRAFFERETTSLIG HÅNDTERING INTERNASJONALE FORPLIKTELSER NORSK STRAFFELOV OM PROSTITUSJON OG MENNESKEHANDEL MANGE SKJÆR I SJØEN Få anmelder...86 Løse fakta...86 Trusler og represalier...89 Saken sendes ut av landet...90 Manglende bevis...92 Definisjonsspørsmål OPERASJON BENIN Håndtering av potensielle vitner og ofre...94 Manglende bevis for tiltale...96 Trusler etter løslatelse...97 Tilbakeblikk på aksjonen OPPSUMMERING

11 7 MELLOM UTLENDINGSRETT OG STRAFFERETT HVA MENES MED BESKYTTELSE? Voldsalarm og hemmelig adresse i Norge Beskyttelse fra trusler i Nigeria Opphold og rettigheter som beskyttelse Arbeidstillatelse som beskyttelse NØDVENDIGHETEN AV STRAFFEFORFØLGELSE Avdekke mørketall Straffeforfølgelse = beskyttelse HVORFOR FØLGER RETTIGHETENE STRAFFESAKEN? Hensynet til kvinnene Å bruke ofrene Straffeforfølgelseshensyn foran hensynet til kvinnene? Innvandringspolitiske hensyn POLITIET MELLOM UTLENDINGSRETT OG STRAFFERETT Forebyggende og oppsøkende arbeid STOP og utlendingsjekk Å skape tillit fremfor uro Politiet som støttespiller Mye makt til politiet HJELPETILTAK MELLOM UTLENDINGSRETT OG STRAFFERETT BISTANDSADVOKATER MELLOM UTLENDINGSRETT OG STRAFFERETT OPPSUMMERING KVINNENE MELLOM UTLENDINGSRETT OG STRAFFERETT Å VÆRE OFFER NOK Selvpresentasjon Å lære seg språket Hvor skapes offerbildene? Et sterkt og selvstendig offer NYTTIGE OFRE? NOEN AVSLUTTENDE REFLEKSJONER Mulige veier videre KILDER VEDLEGG VEDLEGG 1, INFORMASJONSSKRIV VEDLEGG 2, INTERVJUGUIDE

12 4

13 1 INNLEDNING I kampen mot menneskehandel finnes det ingen enkle løsninger. Årsaken til menneskehandel er kompleks. Virkemidlene må derfor være mange og spenne vidt. Kjennetegnet for den norske innsatsen skal være et politi som prioriterer forebygging og etterforskning av denne typen saker, et støtteapparat som tar ofrene for menneskehandel på alvor, og et internasjonalt engasjement som bidrar til å styrke det internasjonale rammeverket, hindre rekruttering og som gir ofrene for menneskehandel muligheter for et verdig liv, uten tvang og utnytting (Justisog politidepartementet 2006:1). Dette er et utdrag fra regjeringens handlingsplan mot menneskehandel for årene , Stopp menneskehandelen. Dette er den tredje i rekken av norske handlingsplaner mot menneskehandel. 1 Menneskehandel er et tema som skaper debatt og politisk handlingsvilje verden over, noe en rekke internasjonale avtaler vitner om. To av de mest sentrale internasjonale avtalene er FNs protokoll for å forebygge, bekjempe og straffe handel med mennesker (Palermoprotokollen) og Europarådets konvensjon om tiltak mot menneskehandel (Europarådskonvensjonen). I likhet med våre nasjonale handlingsplaner fokuserer de internasjonale avtalene på to sentrale mål i bekjempelsen av menneskehandel: bakpersonene skal straffeforfølges, og ofrene skal beskyttes. I regjeringens handlingsplan er dette formulert som at man skal sørge for tiltak som sikrer ofrene et tilpasset tilbud om bistand og beskyttelse og som gir økt avdekking og straffeforfølgelse av menneskehandlere (Justis- og politidepartementet 2006:4). 1 De to første er Regjeringens handlingsplan mot handel med kvinner og barn og Regjeringens handlingsplan mot menneskehandel

14 Samme året som Norge fikk sin første handlingsplan mot menneskehandel, i 2003, dukket de første nigerianske kvinnene opp på prostitusjonsmarkedet i Oslo (Pro Sentret 2009). Deres tilstedeværelse har fått mye oppmerksomhet, og denne oppmerksomheten har i stor grad vært negativ. Dette har blant annet handlet om at de er prostituerte, at de er trakasserende, at de er utlendinger og de er del av et stadig voksende kriminelt nettverk. Mange av de nigerianske kvinnene er også identifisert som ofre for menneskehandel, noe som kan gi dem en del rettigheter i Norge. Hvilke rettigheter og tiltak ofre for menneskehandel har krav på i Norge, avhenger av vedkommendes utlendingsrettslige status. Samtidig er det at de har vært utsatt for noe kriminelt, og deres rolle i en eventuell straffesak, avgjørende for hvilke typer utlendingsrettslig status de kvalifiserer til. På grunn av denne sammenkoblingen av de to rettsområdene, kan vi si at kvinnenes rettigheter i Norge blir regulert i krysningsfeltet mellom utlendingsrett og strafferett. 1.1 FORSKNINGSSPØRSMÅL Det er allerede skrevet en del om nigerianske kvinner som selger sex og hvordan den nigerianske menneskehandelen arter seg. 2 Det finnes imidlertid mindre kunnskap om hvordan det norske systemet tar imot disse kvinnene. I denne avhandlingen ønsker jeg å se nærmere på møtet mellom de nigerianske kvinnene og det norske apparatet som skal gi bistand og beskyttelse til ofre og straffeforfølge menneskehandel. 3 Jeg vil både undersøke det rettslige rammeverket 4 som ligger til grunn for hvordan ofre for menneskehandel håndteres, og jeg vil drøfte hvordan de som arbeider med kvinnene forholder seg til det rettslige rammeverket. For å få innblikk i hvordan dette fungerer i praksis har jeg intervjuet noen av aktørene som arbeider med personer utsatt for menneskehandel. Ved hjelp av deres beskrivelser av det arbeidet de gjør, skal vi se på noen av de praktiske utfordringene og etiske dilemmaene som dukker opp i krysningsfeltet mellom beskyttelse og straffeforfølgelse. Det første forskningsspørsmålet er: 2 Av norsk litteratur kan Skilbrei, Tveit og Brunovskis 2006, Skilbrei og Tveit 2007 og Carling 2005 nevnes. Okojie et al. 2003, Prina 2003 og Holm 2006 er noen blant mange europeiske bidrag. 3 Hva jeg mener med de nigerianske kvinnene, vil bli diskutert i kapittel Når jeg snakker om de rettslige rammeverket sikter jeg til de relevante utlendingsrettslige og strafferettslige bestemmelser. 6

15 I hvilken grad bidrar det rettslige rammeverket på menneskehandelområdet til vellykket straffeforfølgelse og god hjelp og beskyttelse til nigerianske kvinner utsatt for menneskehandel? Offerrollen kan føre med seg både rettigheter og plikter (Ericsson 1993). I en straffesak har gjerne offeret rollen som vitne og rettighetsbærer, men kan, i følge Lucia Zedner, også bli offer for straffesystemet og politiske brikker i kriminalpolitikken (2004:143). Ofre for menneskehandel spiller en viktig rolle i norske myndigheters arbeid med å avdekke og straffeforfølge menneskehandel. Det er muligheten for at ofrene på den måten kan ha en nytteverdi som ligger bak mitt valg av tema, de nyttige ofrene. Fokuset på straffeforfølgelse som et middel til bekjempelse av menneskehandel, kan gjøre at det stilles forventninger og krav til ofrene om å bidra til at bakpersonene blir straffet. Dette kan videre påvirke hva slags hjelp som gis og på hvilke betingelser. Jeg ønsker å se på hva slags forventninger som stilles til ofrene og om informantene opplever at de nigerianske kvinnene oppfyller disse. På den måten vil jeg undersøke hvorvidt målet om straffeforfølgelse går utover det tilbudet som gis ofrene, om hensynet til kvinnene går utover straffeforfølgelsen eller om arbeidet med å beskytte og straffeforfølge er gjensidig avhengig av hverandre. Hva er kvinnenes rolle i forbindelse med avdekking og straffeforfølgelse av bakpersoner? Hvilken betydning får det for henholdsvis straffeforfølgelsen og beskyttelsen at ofrenes strafferettslige og utlendingsrettslige status er knyttet sammen? Er målet om straffeforfølgelse og målet om beskyttelse gjensidig utelukkende eller gjensidig avhengig av hverandre? Ved hjelp av disse spørsmålene vil jeg forsøke å si noe om hvordan ordningene som skal sikre ofrenes rettigheter og bidra til økt straffeforfølgelse fungerer i praksis. Jeg vil også undersøke i hvilken grad virkeligheten samsvarer med regjeringens uttalte visjon om både god bistand og beskyttelse til ofre for menneskehandel og straffeforfølgelse av menneskehandlere. 7

16 1.2 AVHANDLINGENS OPPBYGNING Hvordan vi ser på en gruppe eller et fenomen, har stor betydning for hvilke tiltak som settes inn. Før vi kan se på den rettslige håndteringen og mine informanters arbeid, må vi se på hvilke fremstillinger av kvinnene som er gjeldene i det norske samfunnet generelt og blant mine informanter spesielt. I kapittel 3 presenterer jeg ulike fremstillinger og bilder av prostitusjon og menneskehandel. Jeg vil samtidig se på relevante teoretiske diskusjoner omkring dikotomier som frivillighet og tvang og struktur og aktør. Deretter presenterer og drøfter jeg mine informanters beskrivelser av kvinnene. Kapittel 4 diskuterer beskrivelsene av den nigerianske menneskehandelen ytterligere ved å gå nærmere inn på kulturelle forklaringer og opplevelser av annerledeshet. Vi kommer så til avhandlingens hoveddel som tar for seg den rettslige håndteringen. I kapittel 5 ser vi på rammene for den utlendingsrettslige håndteringen, med hovedvekt på refleksjonsordningen og hvordan denne fungerer i praksis. Videre tar vi, i kapittel 6, for oss den strafferettslige håndteringen. Her diskuteres politiets arbeid med å straffeforfølge menneskehandel fra Nigeria generelt og politiets største aksjon mot det nigerianske miljøet, Operasjon Benin, spesielt. Hoveddelen avsluttes med kapittel 7, som diskuterer hvilke forståelser og prioriteringer som synes dominerende i krysningsfeltet mellom utlendingsrett og strafferett. Denne koblingen får viktige og interessante følger for mine informanters arbeid og ikke minst for de nigerianske kvinnenes handlingsrom. Helt avslutningsvis forsøker jeg å si noe om de forventningene systemet ser ut til å ha til kvinnene selv. 8

17 2 METODE Mitt prosjekt har dreid seg om å forstå hvordan ulike aktører som arbeider med nigerianske kvinner i Norge ser på kvinnene og sin rolle overfor dem. Det var derfor naturlig å velge kvalitativ metode. Samtaleformen var en god måte for meg å få innblikk i mine informanters synspunkter og erfaringer, samtidig som det åpnet for at jeg kunne diskutere temaet med mine informanter og få deres synspunkter på ulike sider ved problemstillingen jeg ville ta opp i avhandlingen. 2.1 INFORMANTENE Da jeg startet arbeidet med masteroppgaven var jeg ansatt ved Pro Sentret. Dette hadde stor betydning for arbeidet med å skaffe informanter. Jeg kjente godt de som jobbet med nigerianske kvinner hos Pro Sentret, og valgte den første informanten derfra. Vedkommende sitter i det som kalles referansegruppa hos Koordineringsenheten for ofre for menneskehandel (KOM). Hun kunne derfor gi meg navnet på en rekke andre relevante personer som jobber med menneskehandel i Norge generelt og de nigerianske kvinnene spesielt. Jeg fikk slik en liste med navn som alle ble kontaktet, og alle gikk med på å la seg intervjue. Det at jeg kunne henvise til et navn som de potensielle informantene kjente, kan ha bidratt til at det var enklere for dem å stille opp. Flere av informantene har foreslått personer jeg bør prate med, og dette har hver gang vært navn jeg allerede har vært i kontakt med. Jeg opplever derfor at min informantgruppe representerer de relevante aktører på en tilfredsstillende måte. 9

18 Jeg ønsket i utgangspunktet å intervjue om lag ti personer som gjennom sitt arbeid kommer i kontakt med kvinner fra Nigeria utsatt for menneskehandel. Jeg endte opp med å intervjue åtte personer fra syv ulike arbeidsplasser. Jeg intervjuet tre personer fra tre ulike hjelpetiltak, ROSA, Pro Sentret og Nadheim. ROSA står for Reetablering, Oppholdssteder, Sikkerhet og Assistanse og er et tiltak som ble opprettet i forbindelse med Regjeringens handlingsplan mot handel med kvinner og barn Prosjektet drives av Krisesentersekretariatet og har som målsetning å sikre ofre for menneskehandel trygge bosteder. Pro Sentret er nasjonalt kompetansesenter på prostitusjon og Oslo kommunes hjelpetiltak for kvinner og menn med prostitusjonserfaring. I tillegg til et individuelt sosialt arbeid knyttet til informasjon og veiledning om rettigheter og bistand i kontakt med politi, utlendingsmyndigheter og sosialkontor, har Pro Sentret en varmestue, en helseavdeling og går oppsøkende virksomhet på gata. Nadheim er Kirkens Bymisjons tilbud til kvinner med prostitusjonserfaring. Senteret driver med oppsøkende virksomhet i prostitusjonsmiljøene i Oslo, individuelt sosialt arbeid samt et boligtilbud for kvinner utsatt for menneskehandel. Videre intervjuet jeg to personer fra politiet, nærmere bestemt Oslopolitiets spesialgruppe mot trafficking (STOP). STOP ligger under seksjon for organisert kriminalitet og ble opprettet i 2007 for å styrke politiets arbeid med menneskehandel- og halliksaker. Jeg intervjuet også en person fra Koordineringsenheten for ofre for menneskehandel (KOM). KOM er et koordineringstiltak for arbeidet med bistand og beskyttelse til ofre for menneskehandel. Prosjektet ble startet i 2006, som et av tiltakene i Regjeringens handlingsplan mot menneskehandel og er plassert under Politidirektoratet (KOM 2010). Koordineringsenhetens samarbeid med relevante aktører er organisert gjennom to grupper som møtes månedlig, prosjektgruppen bestående av representanter fra relevante direktorater og etater, og referansegruppen bestående av representanter fra relevante hjelpetiltak, prosjekter og organisasjoner. Jeg intervjuet også to bistandsadvokater med bred erfaring fra menneskehandelsaker. I ett av intervjuene var en kollega av personen jeg hadde avtalt intervju med tilstede under deler av intervjuet. Det var kun den opprinnelige informanten som svarte på mine 10

19 spørsmål, og den andre er derfor ikke regnet som en informant. Seks av informantene var kvinner og to var menn. 2.2 DEN TEKNISKE GJENNOMFØRINGEN AV INTERVJUENE Første kontakt med informantene skjedde gjennom en e-post hvor jeg beskrev prosjektet og hvorfor jeg ønsket å snakke med vedkommende. Her la jeg også ved informasjonsskrivet. 5 Én av informantene svarte ja allerede samme dag, mens andre brukte litt lenger tid på å svare. Den videre kontakten med informantene foregikk over e-post og telefon og jeg lot dem bestemme tid og sted for møtet. Alle valgte eget arbeidssted, noe jeg synes fungerte fint. Selv om dette gjorde at jeg hadde litt mindre kontroll på for eksempel forstyrrelser enn hvis vi hadde møttes et sted jeg valgte, ga dette meg en mulighet til å bli kjent med stedet de ulike jobbet. Slik ble også måten de tok meg imot en del av informasjonen jeg fikk ut av møtet. De aller fleste var veldig positive, hadde satt av mye tid og sørget for hyggelige omgivelser rundt intervjuet. Jeg fikk i alle intervjuene følelsen av at dette var noe som engasjerte intervjueobjektene, og at de var positive til at jeg skulle skrive en avhandling om temaet. Dette bidro til at det ble en komfortabel intervjusituasjon. Før intervjuene startet forsikret jeg meg om at informantene hadde lest informasjonsskrivet, og at de var klar over muligheten til å trekke seg når som helst. For å kunne føre en mest mulig naturlig samtale med informantene, brukte jeg båndopptaker under alle intervjuene. Slik slapp jeg å ta notater og kunne fokusere på å lytte og komme med oppfølgingsspørsmål der det føltes nødvendig. Jeg hadde forberedt ulike intervjuguider 6 til de ulike informantene med både konkrete og mer åpne spørsmål. Jeg forsøkte likevel i størst mulig grad å la informantene fortelle fritt ut fra de temaene de opplevde som interessante og problematiske. Denne typen intervjuer kalles semistrukturerte eller halvstrukturerte, fordi rekkefølgen og spørsmålsformen kan endres og tilpasses underveis i intervjuet (Kvale 2005). I motsetning til en undersøkelse hvor det 5 Se vedlegg 1. 6 Se vedlegg 2. Forskjellene mellom de ulike intervjuguidene er såpass ubetydelige at jeg kun har lagt ved den som var utgangspunktet for alle de ulike intervjuguidene. 11

20 er et poeng at alle informanter får nøyaktig samme spørsmålene, var det viktigere for meg at jeg fikk spurt dem om de temaene de hadde forutsetninger for, og lyst til, å si noe om. I mange av intervjuene viste det seg at informantene hadde svært relevant og interessant informasjon som jeg ikke ville fått om jeg ikke hadde åpnet for et mindre strukturert intervju. Samtidig opplevdes intervjuene da mer som faglige samtaler enn som spørsmål/svar-kommunikasjon, noe jeg mener gjorde situasjonen mer komfortabel både for meg og intervjuobjektene. Det korteste intervjuet tok om lag 50 minutter, og det lengste varte i to timer. Alle informantene var tilgjengelige for eventuelle oppfølgingsspørsmål i etterkant. Jeg ga dessuten alle tilbud om å lese gjennom det transkriberte intervjuet før jeg begynte arbeidet med analysen. I og med at en del refererte til saker de hadde jobbet med, var dette en fin måte å forsikre meg om at jeg ikke brukte informasjon som kunne føre til gjenkjennelse av en tredjeperson. Ikke alle informantene benyttet seg av muligheten til å lese gjennom det transkriberte intervjuet, og kun noen få kom med tilbakemeldinger. Alle intervjuene unntatt ett ble gjort i løpet av en periode på om lag to måneder. Det siste intervjuet var mer preget av at jeg hadde kommet i gang med analysen og visste mer om hva jeg ville fokusere på i avhandlingen. Dette kan ha bidratt til at jeg var mer konkret i en del av spørsmålene og mindre åpen for nye retninger på intervjuet. Samtidig ble dette et godt og svært interessant intervju. 2.3 ANONYMISERING En viktig avveining i arbeidet forut for gjennomføringen av intervjuene var hvorvidt informantene skulle være anonyme, og i hvilken grad de i så fall skulle være det. Jeg valgte å kun anonymisere dem med tanke på navn. Hadde jeg brukt fullt navn kunne det ført til fokus på personen som hadde uttalt sitatet fremfor arbeidsstedet vedkommende representerte. Dessuten er det ikke sikkert alle informantene ville vært like positive til å stille opp. Mitt hovedargument mot å anonymisere informantene helt, var at det var viktig for meg å kunne referere til institusjon eller organisasjon for å danne et bilde av hvilke tiltak og institusjoner som jobber på hvilken måte. Jeg følte at en del av funnene ville bli mindre interessante hvis person og organisasjon var fullstendig anonymisert. Jeg vil 12

21 derfor omtale informantene som informanten fra ROSA, en av polititiinformantene og så videre. Ved at jeg anonymiserer informanten, men ikke arbeidsplass, vil kollegaene kunne gjenkjenne hvem som snakker, og kanskje vil også organisasjonene kunne gjenkjenne andre personer fra andre organisasjoner, da flere av informantene mine har hatt en del med hverandre å gjøre. Det er en viss sannsynlighet for at en del som leser denne avhandlingen vil gjenkjenne personene som har blitt intervjuet gjennom ordbruk eller meninger. Dette ser jeg imidlertid ikke på som problematisk, og jeg opplevde ikke at noen av informantene var bekymret for dette. Mitt inntrykk er at informantene var svært åpne og ærlige om arbeidsmåter eller meninger de var kritiske til. Når det gjelder anonymisering av kvinner mine informanter snakket om, ble dette enkelt løst ved at informantene snakket svært lite om konkrete saker. I noen tilfeller valgte vi å skru av diktafonen mens de fortalte meg om en konkret sak, men i de fleste tilfeller avstod informantene fra å svare på spørsmålet hvis de følte at det ble vanskelig uten å avsløre at en av deres klienter eller brukere hadde vært involvert i den aktuelle saken. 2.4 ANALYSEARBEIDET Analysen kan ikke skilles ut som en separat del av arbeidet med avhandlingen. Datamaterialet har blitt analysert fra starten av det første intervjuet frem til avhandlingen gikk i trykken. Analysen av intervjuene og selve skrivingen har altså foregått parallelt hele veien. Transkriberingen av intervjuene var en svært viktig del av analysearbeidet. Alle intervjuene ble tatt opp digitalt og ble transkribert samme dag, eller få dager senere, for så å bli slettet fra diktafonen. Dette var en god måte å lytte grundig gjennom intervjuene, og jeg la da merke til mange ting jeg ikke hadde tenkt over i intervjusituasjonen. I denne prosessen ble jeg også oppmerksom på mine egne svakheter som intervjuer, slik at jeg kunne forsøke å gjøre det bedre i de neste intervjuene. 13

22 Selv om jeg hadde utarbeidet ulike intervjuguider for hjelpetiltakene, bistandsadvokatene og politiet, fikk hvert intervju ulik struktur ut fra kjemien mellom meg og informanten, hvor lang tid vi hadde og hvor mye informanten pratet. Det skjedde flere ganger at en informant tok opp en problemstilling jeg ikke hadde tenkt på, og at intervjuet derfor tok en annen retning enn jeg hadde tenkt. Dette gjorde at jeg, i avhandlingen, kunne drøfte temaer jeg ellers ikke ville gått inn i, men det gjorde også at de transkriberte intervjuene ikke kunne tolkes ved å sammenligne hva de ulike hadde svart på samme spørsmål. Jeg mener imidlertid at jeg fikk minst like mye ut av å se hva informantene valgte å snakke om når de fikk forholdsvis frie tøyler. Før jeg virkelig startet på analysen av de transkriberte intervjuene, skrev jeg ned noen sider om hva som slo meg som de mest interessante og viktige temaene etter kun å ha hørt på intervjuene mens jeg transkriberte. Deretter ble intervjuene lest om og om igjen, noen ganger for å se helheten i det informantene formidlet og andre ganger for å se etter beskrivelser av konkrete temaer. Jeg brukte fargekoding på dokumentene for å se hvilke temaer som dukket opp hyppigst og hvilke temaer som kun ble brakt på bane av noen av informantene. Denne kodingen hjalp til i disponeringen av kapitlene. Fra dette stadiet dreide analysearbeidet seg om å strukturere datamaterialet tematisk og deretter drøfte temaene opp mot lovverk, regjeringens handlingsplan og relevant teori. 2.5 DOKUMENTANALYSE I tillegg til intervjuene, som har utgjort den klart viktigste og største delen av mitt datamateriale, har jeg også sett på lovverk, offentlige dokumenter og handlingsplaner som er relevant for temaet menneskehandel. Disse dokumentene har vært viktige kilder til informasjon både da jeg i startfasen skulle sette meg inn i temaet og senere i forbindelse med analysearbeidet. Regjeringens handlingsplan for har spilt en særlig viktig rolle, da slike dokumenter er nyttige for å sette seg inn i hvilke visjoner og prioriteringer som ligger til grunn for lovgivning og praksis. 14

23 2.6 Å VÆRE TRO MOT MATERIALET Som forsker er det viktig å kunne ta et steg tilbake underveis i prosessen og spørre seg hvor mye en selv farger materialet og analysen. Hvorvidt funnene er troverdige avhenger blant annet av hvor mye funnene er preget av forskerens subjektivitet. Noen elementer kan ha bidratt til at mitt resultat er annerledes enn det ville blitt om noen andre hadde stått bak prosjektet. Dette kan blant annet knyttes til intervjurollen. En mann i 40-årene ville trolig fått en annen kjemi med de ulike informantene enn meg, en kvinne i midten av 20- årene. Kjønn og alder på intervjuer og informant vil kunne ha betydning for intervjuet. I en intervjusituasjon hvor intervjueren er kvinne og informanten er mann kan man for eksempel i noen tilfeller se at informanten inntar en dominerende rolle for å styrke sin maskulinitet (Thagaard 2003:102). Jeg opplevde en viss forskjell mellom de intervjuene jeg foretok med kvinnelige sosialarbeidere på min egen alder og intervjuene av politimenn som var eldre enn meg selv. Denne ulikheten kan imidlertid forklares med både kjønn, alder og yrke. Det at jeg er student og uerfaren i forskerrollen, kan også ha påvirket hvordan informantene forholdt seg til meg. Jeg tror imidlertid ikke dette har påvirket funnene i betydelig grad. Når en skal analysere et datamateriale kan vi stille ulike typer spørsmål til teksten, avhengig av hva vi ønsker å vite. Kvale skiller mellom opplevelsesmessig lesning av informantens uttalelser, veridikal lesning, symptomatisk lesning og konsekvensbasert lesning (2005:152). Til et sitat fra en av mine politiinformanter kan jeg både spørre hva er informantens forståelse av kvinnenes troverdighet, hvor sannsynlig er det at informantens forståelse er riktig, hvorfor har informanten denne forståelsen av kvinnenes troverdighet og hvilke konsekvenser kan det få at informanten har denne forståelsen? Ved å stille slike spørsmål til teksten, har jeg forsøkt å unngå å gjøre den feilslutning det er å tolke informantens opplevelse av sannheten som noe mer enn nettopp informantens opplevelse. 2.7 MIN BAKGRUNN OG FORFORSTÅELSE Forskeren er i samfunnet, ikke utenfor eller over samfunnet. Uansett hvilken posisjon hun inntar, vil hun se samfunnet fra sitt ståsted (Høigård og Finstad 1986:21). 15