Om bevisste og verdifulle spirer til en revolusjon Hva består min bevissthet i?

Transkript

1 Om bevisste og verdifulle spirer til en revolusjon Einar Duenger Bøhn Professor i filosofi, Universitetet i Agder [Andre utkast, 12. Oktober 2017; siste utkast ble publisert i Samtiden, nr.4, 2018] Det er skremmende lett å bli voksen, og miste det friske, sunne, barnlige og undrende blikket på verden. Det gjelder ikke bare i naturvitenskapene, men også i fagfilosofien, som er blitt mer og mer spesialisert de siste hundre årene. En stadig økende spesialisering sammen med et stadig mer presset akademisk arbeidsmarked er ingen god kombinasjon for nytenkning, eller den store filosofiske undringen. Dette er selvfølgelig spesielt uheldig hvis man har havnet i et feilspor. Da trengs det rett og slett en liten revolusjon for å gjøre større fremskritt, og som enhver revolusjon trengs det da noen tapre sjeler som tør å gå imot autoritetene, som tør å satse alt på noe nytt, som tør å ikke være helt sikre på hva som venter på den andre siden. Det er risikabelt, men det som gjør det verdt det er mulighetene for de store fremskrittene i vår forståelse av verden, og hvordan vi bør leve i den. I det følgende vil jeg rapportere fra fronten av det som kan være begynnelsen på en slik revolusjon innad i fagfilosofien, men med sprengkraft langt utover fagets snevre grenser. Utgangspunktet er vår tids dominerende forståelse av bevissthet, som det kan se ut som er endt opp i et fysikalistisk feilspor. Hva består min bevissthet i? Med bevisstheten min så mener jeg den egenskapen som til enhver tid tilsier hvordan det oppleves å være i den tilstanden jeg er i. For eksempel, når jeg sitter og skriver dette, så oppleves det på en viss måte å være i den tilstanden; det er bevissthetsegenskapen min akkurat nå. Macen jeg sitter og skriver på derimot har ingen slik opplevelse, ingen slik bevissthet. Macen min opplever aldri hvordan det er å være i den tilstanden den er i; for det finnes rett og slett ingen opplevelse av å være macen min. Sagt på en litt annen måte, så kan det å være meg oppleves fra innsiden, i et førstepersonsperspektiv, mens det er ikke tilfelle med macen min; den har intet slikt førstepersonsperspektiv. I snart hundre år har det vært opphøyd og vedtatt, både i naturvitenskapen og fagfilosofien, at alle mentale tilstander, inkludert bevissthet, bare er eller er et resultat av fysiske tilstander. Det vil si, det antas at våre fysiske tilstander er mer fundamentale deler av virkeligheten enn vår bevissthet; først og fremst er virkeligheten noe fysisk, så oppstår bevisstheten i beste fall som et resultat av det. Men det er som kjent prinsipielle problemer med å fullt ut forklare bevissthet i kraft av noe fysisk alene. For det første, det er overraskende vanskelig å bare definere hva det vil si å være noe fysisk; det i seg selv gir et dystert utgangspunkt. Men, for det andre, hvis vi antar at det å være noe fysisk innebærer å være det som er eller vil bli til syvende og sist beskrevet i fysikkens teorier om ikke alt for lenge eller fjernt fra dagens fysikk, så er det mer eller mindre noe som er strukturelt beskrevet i et tredjepersonsperspektiv. Men bevisstheten er som vi så ovenfor i sitt vesen ikke av den art, men heller en iboende opplevelse gitt i et førstepersonsperspektiv. Å hevde at en fysisk teori er tilstrekkelig ser derfor ut til å være det samme som å benekte at bevisstheten slik den er beskrevet ovenfor finnes. Med andre ord, hvis vi ønsker å ikke benekte bevisstheten, så må vi se utover en rent strukturell fysisk teori. Hvis førstepersonsperspektivet er essensielt må vi ha det med fra begynnelsen av. 1

2 Noen tapre fagfilosofer kanskje mest fremtredende her er australieren David Chalmers ved New York University og briten Galen Strawson ved University of Texas Austin har derfor de siste årene begynt å tenke den historisk tapte tanken at kanskje bevisstheten må plasseres helt på bunnen av virkeligheten. Det vil si, i stedet for at bevisstheten oppstår helt og holdent som følge av fysiske strukturer, som vi har sett er prinsipielt vanskelig å forstå, så er de mest grunnleggende fysiske bestanddelene i seg selv også bevisste ting. De har nok ikke like kompleks bevissthet som vi har, men idéen er at det allikevel oppleves på en eller annen enklere, ikke-neglisjerbar måte å være en slik grunnleggende fysisk bestanddel. Håpet er at et slikt bilde kanskje kan klare å gi en mer komplett fortelling om vår bevissthet. Denne ideen, som går under navnet panpsykisme, er selvfølgelig ikke ny i historisk sammenheng mange historisk viktige filosofer har ment noe liknende, for eksempel Leibniz og Berkeley men den er per i dag en revolusjonær idé da den går tilnærmet tvert i mot den fysikalistiske metafysikken som har dominert både i naturvitenskapen og filosofien de siste hundre årene, og fortsatt gjør det. Et annet tegn på dens revolusjonære kraft er at mange i dag ler når de først hører den bli presentert, men alle små og store tankerevolusjoner, fra å flytte jorden vekk fra sentrum av universet til å hevde at vi stammer fra apene, møttes først med latter. Det er en naturlig reaksjon på noe radikalt vi ikke helt vet hva vi skal tenke om. Men kanskje stilner latteren etter hvert, for panpsykisme er ikke så dumt, hvis vi ser på det med friske, sunne, barnlige og undrende øyne. Og det er det vi må hvis vi i dag er på et fysikalistisk feilspor, og ønsker å gjøre fremskritt i vår forståelse av verden. En måte å få frem motivasjonen til å ta panpsykisme alvorlig på er ved å se på sammensetningen av tre påstander. (1) Det fysiske er noe reelt; (2) Det bevisste er noe reelt; og (3) Det fysiske og det bevisste samhandler og påvirker hverandre. Hvis vi ønsker å tro på alle tre påstandene er panpsykisme en mulig god løsning. For fysikalisme (i tradisjonen etter Thomas Hobbes, og naturvitenskapenes suksess), idéen om at alt til syvende og sist er noe fysisk, respekterer påstand (1), men ikke (2) og (3). Dualisme (i tradisjonen etter filosofen Rene Descartes), idéen om at alt til syvende og sist er enten noe fysisk eller noe bevisst, som da er ment å være to kategorisk forskjellige typer ting, respekterer påstand (1) og (2), men ikke (3), da det er svært vanskelig å se hvordan to slike kategorisk forskjellige typer ting kan samhandle og påvirke hverandre. Idéen bak det sistnevnte problemet hviler som regel på tesen om det fysiskes lukkethet, som innebærer at alt fysisk har en komplett fysisk forklaring. Panpsykisme derimot kan respektere alle påstandene (1)-(3). Det taler til fordel for å ta panpsykisme alvorlig, i hvert fall i samme grad som vi tar alle tre påstandene alvorlig! At panpsykisme respekterer påstand (1) og (2) at fysiske og bevisste ting er reelle er åpenbart, men hvordan klarer den mer spesifikt å respektere påstand (3) at de samhandler og påvirker hverandre? Her er en måte den kan klare det på (det finnes også andre måter). Det kan argumenteres for at bevissthet er gitt som noe iboende ved en ting, ikke som noe relasjonelt mellom ting, og det fysiske er gitt som noe relasjonelt mellom ting, ikke som noe iboende ved en ting. Så hvis vi tenker oss at det som det fysiske til syvende og sist relaterer er iboende bevisste ting, ja da har vi akseptert og satt sammen påstand (1) og (2) på en slik måte at vi også respekterer påstand (3). Kort fortalt, og med litt andre ord, det fysiske og det bevisste samhandler og påvirker da hverandre ved at det er bevisste ting som oppfyller eller spiller ut de fysiske strukturene. Verden er til syvende og sist, og mest fundamentalt, både 2

3 bevisst (i seg selv) og fysisk (strukturert). Det fysiskes lukkethet kan slik forbli lukket (strukturelt sett), fysikken kan slik respekteres fullt ut (dog ikke påstås å alene være den fulle og hele forklaring på verden), og bevisstheten forblir en viktig komponent i vår forklaring og forståelse av verden. Tygg litt på denne idéen. Kjenner du den revolusjonære smaken? Kanskje ikke bare hva gjelder hvordan verden egentlig er, men også hvordan vi bør leve i den? Hvorfor er jeg, men ikke macen min bevisst? Hovedproblemet med panpsykisme, i hvert fall i følge mange av dets egne talspersoner, er det som er blitt kjent som kombinasjonsproblemet (påpekt av filosofen og psykologen William James allerede før den fysikalistiske metafysikkens inntog på begynnelsen av forrige århundre). La oss for enkelthetsskyld anta at de mest grunnleggende bestanddelene i verden er noen få fysiske partikler, med noen få fysiske relasjonelle egenskaper. Panpsykisme hviler selvfølgelig ikke på en slik forenklet og på mange måter feilaktig Newtonsk fysisk teori, men vi kan her bruke den for å mer enkelt illustrere den generelle idéen. I følge panpsykisme, er da disse fysiske partiklene iboende bevisste ting som realiserer og spiller ut de fysiske strukturene. Disse grunnleggende partiklene har ikke vår komplekse bevissthet, men en mye enklere utgave av den. Problemet som da oppstår er å forstå under hvilke betingelser vår komplekse bevissthet oppstår på grunnlag av de fysiske strukturer som de enklere bevissthetene realiserer og spiller ut. Med andre ord, hvordan oppstår en såpass kompleks bevissthet som våres ut ifra strukturer mellom mange enklere bevisstheter? Dette er kjent som panpsykismens kombinasjonsproblem. Noen vil hevde at det er like vanskelig å svare på dette problemet som det mer tradisjonelle problemet med hvordan vår bevissthet oppstår ut ifra fysiske strukturer. Kombinasjonsproblemet er uten tvil et problem som må løses før revolusjonen kan sies å ha lykkes. Men det er grunn til håp for problemet ser ikke ut til å være av prinsipiell art, slik det mer tradisjonelle problemet er, problemet med hvordan bevissthet kan oppstå fra fysiske strukturer. Det problemet hviler som hintet til ovenfor på at de fysiske strukturene ikke har de riktige typer iboende egenskaper som kan gi opphav til vår bevissthet tilgjengelig i verktøykassa si. Det ser ikke ut til å hjelpe hvordan vi setter ting sammen; vår bevissthet vil ikke være garantert uansett. Men med panpsykisme så har vi de riktige typer iboende egenskaper, nemlig bevisstheter tilgjengelig i verktøykassa vår. Det er derfor ikke lenger et prinsipielt problem her, det gjelder bare å sette de sammen riktig for å få en litt mer kompleks versjon av dem. Det er fremskritt, i hvert fall filosofisk sett. Så hva slags kombinasjon av enkle bevisstheter må til for at vår mer komplekse bevissthet skal oppstå? Det er fristende å si at det som må til er de underliggende fysiske strukturene som hjerneforskningen bak vår bevissthet etterhvert mest sannsynlig kommer frem til, men det alene forklarer ikke det vi ønsker å forklare, nemlig hvordan mange bevisstheter kan skape en mer kompleks bevissthet i en slik fysisk struktur. Det er også uklart hvorfor en slik kombinasjon ikke kan oppstå uten at vår mer komplekse bevissthet oppstår, som i hvert fall ser ut til å være logisk mulig. Den beste løsningen på kombinasjonsproblemet er derfor den dag i dag et pågående prosjekt. 3

4 Personlig jobber jeg med en teori der vi bevarer motivasjonen bak panpsykisme, men allikevel klarer å unngå hele kombinasjonsproblemet. 1 Det ville uten tvil vært det beste fra begge verdener. Spørsmålet er bare om det funker. Det er litt uklart, foreløpig. Men uansett, idéen bak min teori er som følger. I stedet for å postulere en enkel form for bevissthet i hver enkelt grunnleggende bestanddel i verden, som deretter må kombineres for å oppnå vår mer komplekse bevissthet, så postulerer man i stedet mer komplekse bevisstheter direkte i pluraliteter av grunnleggende bestanddeler. Bevissthet blir slik, i stedet for en iboende egenskap ved en enkelt ting, en iboende egenskap ved en pluralitet av ting. Dette hviler på idéen om det som kalles distributive versus kollektive plurale egenskaper. En distributiv plural egenskap er en egenskap som holder om en pluralitet av ting, men også om hver enkelt av dem, mens en kollektiv plural egenskap er en egenskap som holder om en pluralitet, men ikke om hver enkelt av dem. Det å ligge på gulvet er for eksempel en distributiv plural egenskap som en pluralitet med bøker kan ha, og som hver enkelt av dem da også har, mens det å omringe meg er en kollektiv plural egenskap som en pluralitet med bøker kan ha, men som da ikke hver enkelt av dem også kan ha. Det å omringe er noe de gjør sammen, som et kollektiv, ikke hver for seg, individuelt. Min teori innebærer at bevissthet, som en grunnleggende egenskap ved grunnleggende bestanddeler i verden, er mer som å omringe enn å ligge på gulvet, den er kollektiv, ikke distribuerende. Kort fortalt, visse pluraliteter med grunnleggende bestanddeler har som et kollektiv slik sett en iboende bevissthet, som realiserer eller spiller ut en fysisk struktur. Slik unngår vi hele kombinasjonsproblemet med å måtte kombinere enkle bevisstheter for å oppnå mer komplekse bevisstheter; det er i stedet komplekse bevisstheter der fra bunnen av. Jeg tror min teori også er i bedre samsvar med selv om den ikke reduseres til hvordan man jobber nevrobiologisk for å forstå bevissthet. Dette er ikke stedet for å gå inn i en dypere diskusjon av min egen teori, men la meg kort nevne at hovedinnvendingen jeg som regel møter er at teorien min bare får et annet, men like vanskelig problem, nemlig å svare på hvorfor noen, men ikke andre pluraliteter er bevisste. Hvorfor er for eksempel pluraliteten med grunnleggende bestanddeler som utgjør min kropp, men ikke den som utgjør macen min bevisst? Jeg har (selvfølgelig!) et svar, men kan ikke gå inn på det her. Det jeg først og fremst ønsker å påpeke er at det revolusjonære prosjektet jeg her forteller om er pågående den dag i dag, og det ser ut til å utvikle og spre seg videre fra dag til dag. Filosofen Philip Goff ved Central European University publiserte bare for et par uker siden en meget interessant bok på Oxford University Press hvor han forsvarer en form for panpsykisme hvor hele universet er det som er grunnleggende sett bevisst. Og en av David Chalmers siste artikler, som foreløpig er upublisert og fortsatt under arbeid, omhandler former for metafysisk idealisme, idéen om at bevisste ting ikke bare er like grunnleggende som fysiske ting, men at bevisste ting er mer grunnleggende enn fysiske ting; det vil si at fysiske ting er avhengig av bevisste ting heller enn omvendt. Begge disse idéene er pågående videreutviklinger av panpsykisme, like interessante som de er vanskelig å rasjonelt avvise. Tenk om de er inne på noe! Hva skal vi gjøre da? Hvordan bør vi leve hvis alt til syvende og sist er bevisst? 1 Se hjemmesiden min for noen artikler på dette: 4

5 Utover det faktum at vi da må tenke nytt om hva verden består i, hvordan bør vi da leve i verden? Bør vi bare fortsette som før? Jeg tror svaret på det er nei, at vi da bør forandre hvordan vi lever i verden. Det er det jeg mener med at revolusjonen har sprengkraft langt utover sine egne snevre faggrenser. La oss for enkelthetsskyld si at vi har moralske forpliktelser ovenfor noe hvis vi bør ta hensyn til det for dets egen skyld. Det er ikke sikkert at alt vi har slike moralske forpliktelser ovenfor har bevissthet, men det virker rimelig å si at alt som har bevissthet har vi slike moralske forpliktelser ovenfor. Men i følge panpsykisme har alle grunnleggende bestanddeler bevissthet, så da følger det at vi har moralske forpliktelser ovenfor alle verdens grunnleggende bestanddeler. Vi bør da ta hensyn til dem for deres egen skyld. Hva slags hensyn vi da bør ta i forhold til dem er derimot høyst uklart. Men tenk tilbake på min teori om at det ikke er slik at hver enkelt grunnleggende bestanddel har en enkel form for bevissthet, men at noen pluraliteter av slike ting har mer eller mindre komplekse former for bevissthet. Anta videre noe som her som mye annet bare må forbli en antakelse for argumentets skyld at de pluraliteter det er snakk om er de som utgjør et hvilket som helst biologisk liv. Hvis det er tilfelle, har alt slikt liv en eller annen form for bevissthet. Og da har vi en moralsk forpliktelse ovenfor alt slikt biologisk liv. I den grad bevissthet har en moralsk egenverdi, har alt slikt liv en moralsk egenverdi. Hvis man kan forstå og forsvare alle bukkene jeg her har hoppet over, ja da har vi knyttet en mulig revolusjon i forhold til bevissthet opp mot en større pågående og mer fremtredende grønn revolusjon mot en bedre forståelse og atferd i forhold til den biologiske naturen generelt. Det finnes også en annen interessant vei til samme større og forente revolusjon som går direkte via verdier, isteden for via bevissthet til verdier som ovenfor. Det finnes et parallelt argument i forhold til alt som har såkalt egenverdi. 2 For akkurat som det er, som sagt, et kategorisk skille mellom det bevisste (meg) og det ikke-bevisste (macen min), som gjør det prinsipielt vanskelig å få noe bevisst ut av noe ikke-bevisst, så er det et kategorisk skille mellom det normative (som bør være tilfelle) og det ikke-normative (som bare er tilfelle), som gjør det prinsipielt vanskelig å få noe normativt ut av noe ikke-normativt. Den skotske filosofen David Hume er kanskje mest kjent for å ha påpekt et slikt skille: fra at noe er tilfelle (for eksempel krig), så følger det ikke at det bør være tilfelle, og fra at noe bør være tilfelle (for eksempel fred), så følger det ikke at det er tilfelle. Tenk deg for eksempel en ferdigstilt og komplett naturvitenskapelig fortelling om verden. Vi kan forestille oss at den har svaret på alt som har vært og er tilfelle, og at den til og med kan predikere alt som kommer til å bli tilfelle. Men hva kan den si om det som bør være tilfelle? Ingenting. Den kan i beste fall fortelle oss hva vi mennesker har ment, mener og kommer til å mene at bør være tilfelle, men det følger ikke fra det at vi har ment, mener eller kommer til å mene det at det faktisk bør være tilfelle. Vi kan rett og slett ta feil om hva som bør være tilfelle. Mange gjør jo det hele tiden. Ved å ta normative egenskaper så alvorlig, på lik linje med bevissthet, får vi slik samme type problemstilling som vi fikk i forhold til bevissthet. Hvordan skal vi få normative egenskaper 2 Se min artikkel Normativity all the way down, hvor jeg utvikler dette argumentet; tilgjengelig på hjemmesiden min: 5

6 ut av ikke-normative egenskaper? Det ser ut til å være prinsipielt umulig, og derfor, hvis vi tar de normative egenskapene alvorlig, så må de være med fra starten av, plasseres på bunnen, sammen med andre grunnleggende ting i virkeligheten. De grunnleggende bestanddelene er da ikke bare fysiske og anormative ting, men også bevisste og normativt ladede ting. Vi sitter da igjen med et ganske så utvidet verdensbilde i forhold til det rent fysikalistiske verdensbildet som har dominert vitenskapen og filosofien de siste hundre årene. Jeg vil påstå det er et naturlig resultat av en pågående revolusjon som har sitt utspring fra mange forskjellige steder, men nå også, som jeg har forsøkt å vise, fra innsiden av fagfilosofien. En fagfilosofi som dessverre er blitt mer og mer lukket og spesialisert de siste hundre årene, med for lite engasjement utover sine mer snevre faggrenser. Nå ser vi heldigvis spirer til at denne perioden er over, spirer som kommer fra flinke og seriøse fagfilosofer som tar naturvitenskapelig kunnskap svært alvorlig i sin søken etter sannhet og bedre måter for oss mennesker å forstå og være i verden på, men som allikevel ikke simpelthen antar at dagens naturvitenskap vil finne svaret på alt. Vilkårene for denne totale revurderingen av noen dogmer i fagfilosofien ligger nok i det faktum at metafysikken som egen gren av fagfilosofien også mer generelt har blomstret opp igjen de siste 50 årene, etter å ha blitt holdt under jorden i 50 år før det igjen av positivismen, ideen om at det eneste meningsfulle er det vi kan observere og kvantifisere (som i seg selv ikke kan observeres eller kvantifiseres, og dermed ved sitt eget kriterium er meningsløst!). Denne oppblomstringen av metafysikken skyldes i stor grad filosofer som amerikanerne Saul Kripke og David Lewis, begge ved Princeton University i sin tid, samt australieren David Armstrong, ved Australian National University. Ingen av de er eller var panpsykister, det har først kommet for alvor i våre dager, men de skjønte at man klarte å bedre forklare ting hvis man tok metafysikken alvorlig. Det å ta alvorlig, erkjenne og tørre å tenke utover naturvitenskapens grenser er for noen fortsatt radikalt, så det er kanskje verdt å understreke at det selvfølgelig ikke er det samme som å gå imot naturvitenskapens funn. For det har vi som regel ingen god grunn til å gjøre. Det er vel ingen steder vi har hatt mer suksess de siste årene enn i naturvitenskapene? Vi hadde ikke kommet oss på månen eller chattet på Macen ved hjelp av antikkens metafysikk eller religiøse tekster, for å si det sånn. Men stor suksess et sted betyr ikke suksess alle steder, tvert imot. Stor suksess et sted kan bety at vi overvurderer vår suksess andre steder. De spirene til en revolusjon jeg har forsøkt å fortelle om kommer fra nettopp det å ta alvorlig, erkjenne og tørre å tenke utover en bestemt type suksess, som ser ut til å ha hindret progresjon andre steder, for eksempel i vår forståelse av bevissthet, eller verdier. Det er som sagt skremmende lett å bli voksen, og miste det friske, sunne, barnlige og undrende blikket på verden. Det gjelder også i filosofien, selv om vi der av alle steder burde tillate det å undre oss litt mer over verden, ikke glemme det faktum at det er veldig mye vi ikke vet; for eksempel hva bevisstheten vår består i, eller hvorfor den i det hele tatt finnes. Eller hvorfor det finnes liv eller noe som helst i det hele tatt, fremfor absolutt ingenting. 3 3 Takk til Hedda Hassel Mørch og Christian Kjelstrup for kommentarer. 6