MENING SOM EGEN NORMATIV KATEGORI Einar Duenger Bøhn Universitetet i Agder

Transkript

1 MENING SOM EGEN NORMATIV KATEGORI Einar Duenger Bøhn Universitetet i Agder En menneskelig handling innebærer et forsøk på å bruke sine oppfatninger om hvordan verden er til å mest effektivt oppfylle et av sine dominerende ønsker eller behov for hvordan verden skal være. Hvis mitt dominerende ønske eller behov er at verden skal på en eller annen måte være moralsk sett bedre, og jeg bruker mine oppfatninger til å handle mest effektivt for å oppfylle det ønsket eller behovet, da er min handling en moralsk handling: grunnen til min handling er da moralsk. Da moral er viktig, både i teori og praksis, er det naturlig å forsøke å forstå slike moralske handlinger. Men det er også etter min mening en tendens til å overfokusere på moral som normativ begrunnelse for handling. Jeg vil derfor først simpelthen legge på bordet den deskriptive påstanden at moral faktisk ikke er den eneste normative kategorien vi handler ut ifra, og i det følgende argumentere for den normative påstanden at det heller ikke er den eneste kategorien vi alltid bør handle ut ifra. I noen tilfeller er vi, alt i alt, berettiget i å handle ut ifra grunner som er i strid med de moralske grunner. De grunner jeg her er opptatt av og som av og til med rette trumfer de moralske (og andre) grunner, er det jeg kaller meningsgrunner. Med andre ord, selv om vi i mange tilfeller bør gjøre verden til et moralsk sett bedre sted, er det ikke alltid slik: i noen tilfeller bør vi heller gjøre verden til et mer meningsfullt sted, selv om det måtte stå i strid med de moralske (og andre) grunner. Her er hva du kan forvente i mer detalj: i del 1 forklarer jeg hva jeg mener med mening og meningsfulle grunner ; i del 2 argumenterer jeg for at mening er en egen normativ kategori forskjellig fra moral; i del 3 argumenterer jeg for at mening av og til med rette trumfer moral; og i del 4 svarer jeg på noen forventede innvendinger. Jeg avslutter med noen konkrete betraktninger om samfunnsetikk på grunnlag av hva jeg har argumentert for. 1. MENING Mening kan bety så mangt. La meg først si hva jeg åpenbart ikke mener med mening. Jeg mener ikke lingvistisk mening, meningen til ord og uttrykk. 1

2 Meningen med ordet livet er noe helt annet enn meningen med livet selv. Jeg er opptatt av det siste fremfor det første. Jeg mener heller ikke det som kan kalles naturlig mening, meningen til naturlige hendelser som betyr andre hendelser. Vi sier for eksempel at mørke skyer betyr regn, og røyk betyr ild. Det er ikke den slags mening jeg er opptatt av. Det er heller ikke en slags konvensjonell mening jeg er opptatt av: at brannalarmen betyr at man skal forlate bygningen, eller at den rytmiske pipingen til en varebil betyr at den rygger. Det jeg er opptatt av derimot er mening slik det kan forstås i spørsmålet Hva er meningen med livet?. Men selv i spørsmålet Hva er meningen med livet? kan mening bety så mangt. Men det er spesielt fire forskjellige betydninger av mening som stikker seg ut, og som vi kan sette opp i en 2x2 matrise som følger: Subjektiv Objektiv Individuell Meningen i mitt liv Meningen med mitt liv Kollektiv Meningen i våre liv Meningen med våre liv Jeg kaller denne matrisen meningsmatrisen. I den første kategorien, den subjektive-individuelle meningen, så er det snakk om hva slags mening jeg finner i mitt liv. Denne slags mening varierer fra individ til individ, og er avhengig av hvert enkelt individs subjektive tilstander. Dette er den opplevde meningen i sitt liv. Et eksempel på slik mening kan være det at noen finner mening i sitt liv ved å jobbe med filosofi heller enn økonomi, mens andre finner mening i sitt liv ved å jobbe med økonomi heller enn filosofi. Richard Taylor (1970) har argumentert for en slik forståelse av meningen. I den andre kategorien, den subjektive-kollektive meningen, er det snakk om hva slags felles mening vi finner i våre liv. Denne slags mening varierer ikke fra individ til individ, da den er ment å være noe felles for oss alle, et slags felles prosjekt som de fleste av oss finner meningsfullt i våre liv, men den er avhengig av de individer som måtte finnes til enhver tid sine subjektive tilstander. Eksempler på slik mening kan være å leve i sosiale settinger, innrette en best mulig samfunnsordning, eller unngå naturkatastrofer. 2

3 I den tredje kategorien, den objektive-individuelle meningen, er det snakk om hva slags mening det faktisk er med mitt liv. Denne meningen kan variere fra individ til individ, da det ikke utelukker forskjellige slike meninger med hvert enkelt av våres liv, men den er ikke avhengig av noen individers subjektive tilstander. Et eksempel på slik mening kan være at meningen med mitt liv er å utvikle filosofien og meningen med ditt liv er å utvikle økonomien, og det helt uavhengig av hva vi selv eventuelt måtte tenke og føle om saken. I den fjerde og siste kategorien, den objektive-kollektive meningen, er det simpelthen snakk om meningen med livet vårt som sådan. Denne slags mening varierer ikke fra individ til individ, og den er heller ikke avhengig av noen individers subjektive tilstander. Et historisk eksempel på slik mening er å følge Guds plan for mennesket. Søren Kierkegaard (1849) og Leo Tolstoj (1882) er eksempler på noen som argumenterer for en slik forståelse av mening. Merk at den subjektive og den objektive aksen kan gå på tvers av hverandre. Det kan for eksempel være at jeg finner noe meningsfullt i mitt liv som ikke stemmer med meningen med mitt liv. Og det kan være at vi finner noe felles meningsfullt i våre liv som ikke stemmer med meningen med livet vårt som sådan. Merk videre at det finnes en femte form for mening som forsøker å viske ut skillet mellom den subjektive og den objektive aksen i meningsmatrisen, nemlig en såkalt respons-avhengig form for mening. Denne formen for mening sees ofte på i analogi med fargenes natur. Det er naturlig å tenke seg at ingenting er for eksempel rødt uavhengig av en subjektiv opplevelse av rødt. Det objektive fysiske lysgrunnlaget for farger, måten de absorberer og reflekterer lys på, er kun det: et objektivt fysisk lysgrunnlag for opplevelser av farger, det er ikke farger i sin hele og fulle natur slik vi opplever dem. Farger i sin hele og fulle natur er avhengig både av dets objektive fysiske lysgrunnlag og av en subjektiv fenomenologisk opplevelse av dem. Farger er med andre ord respons-avhengige egenskaper. En respons-avhengig teori om mening ser på mening på liknende vis: det finnes et objektivt verdigrunnlag, men det må også en subjektiv opplevelse til for at det skal være mening i sin fulle og hele natur. David Wiggins (1976) og Susan Wolf (2010) argumenterer for en slik forståelse av mening. Jeg er ikke opptatt av muligheten for en slik form for mening i dette essayet. 3

4 Merk også at det finnes en sjette form for mening som kan gå på tvers av alle de fire ovennevnte former for mening, nemlig meningen involvert i spørsmålet Hva er et meningsfullt liv?. Det er lett å forestille seg kriterier for hva et meningsfullt liv kan være som ikke oppfyller noen av de fire kategoriene i meningsmatrisen. Kanskje kan det sies at Albert Einstein sitt liv er et eksempel på et meningsfullt liv, selv om det skulle vise seg at det ikke er noen mening med noen av livene våres, at Einstein selv ikke fant noen mening i sitt liv, og at det heller ikke er noe felles vi finner meningsfullt i våres liv. Thaddeus Metz (2013) argumenterer for en slik forståelse av mening. Jeg er ikke opptatt av muligheten for en slik form for mening i dette essayet. Det er naturlig (men ikke tvingende!) å tenke seg at det filosofisk viktigste skillet mellom forskjellige former for mening går langs diagonalen fra venstre til høyre i meningsmatrisen, nemlig den individuelle og subjektive meningen jeg finner i mitt liv på den ene siden, og den kollektive og objektive meningen med livet som sådan på den andre siden. Det er videre naturlig å tenke seg at den første er en form for indre mening, mens den andre er en form for ytre mening. Enda videre er det naturlig å tenke seg at begge former for mening er en form for mening som gir livet et poeng, eller en grunn til å fortsette. Derimot bør vi ikke anta til å begynne med at meningen er en slags årsak til at vi eksisterer; og vi bør heller ikke anta at meningen er en slags intensjon med vår eksistens. Vi bør være åpne for at livet kan ha mening selv om det skulle vise seg at Gud ikke finnes og at årsaken til vår eksistens er en rent tilfeldig kvantefluktuasjon. Spørsmålet om meningen i/med livet er altså spørsmålet om hva poenget, eller grunnen til å fortsette er, gitt at vi allerede er her. Det er dette jeg kaller meningsgrunner. Meningsgrunnene er noe av det som gir oss en retning videre; etter min mening er det faktisk noe av det viktigste og mest grunnleggende som er med på å gi retning til våre liv. 2. MENING ER IKKE MORAL Det er mange forskjellige normative kategorier. Moralsk normativitet, det vil si hva vi bør gjøre mot hverandre, og mot dyr og naturen mer generelt, er bare en 4

5 av dem. Estetisk normativitet, hva vi bør gjøre i forhold til det skjønne, er en annen. Erkjennelsesteoretisk normativitet, hva vi bør gjøre i forhold til våre oppfatninger, er en annen. Lingvistisk normativitet, hva vi bør gjøre i forhold til språkbruken vår, er en annen. Jeg tror mening også er en slik normativ kategori. Jeg vil forsøke å vise dette ved å argumentere for at meningsgrunner ikke er det samme som moralske grunner. Merk at jeg her definerer moralske grunner som de grunner som taler for og imot hva vi bør gjøre mot hverandre, og mot dyr og naturen mer generelt. Jeg verken kan eller ønsker å gå inn i mer detaljer omkring hva moral er, og hvilken normativ teori (utilitarisme, deontologi, dydsetikk, etc.) som er den riktige. Jeg ønsker bare å vise at mening og moral er to forskjellige normative kategorier, og at av og til kan mening trumfe moral. Hvis en normativ teori, utilitarisme for eksempel, visker ut et slikt skille mellom mening og moral, er det en videre debatt, som ikke kan tas her, om det da er utilitarisme eller skillet mellom mening og moral som har et problem. Jeg går nå frem ved å vise at det finnes tilfeller av handling som kan begrunnes ut ifra meningsgrunner, men ikke ut ifra moralske grunner. Mening og moral kan derfor ikke være det samme; og av samme grunn er heller ikke meningsgrunner bare en undergruppe av moralske grunner. Jeg viser også at meningsgrunner heller ikke er det samme som, eller bare en undergruppe av lykkegrunner eller egoistiske grunner. Mening fremstår slik som en egen normativ kategori, forskjellig fra andre sentrale normative kategorier. (Det er verdt å merke seg at jeg ikke argumenterer for at moralske grunner eller lykkegrunner ikke er en undergruppe av meningsgrunner. Alt jeg sier er kompatibelt med, selv om jeg ikke vil argumentere for det, at moralske grunner og lykkegrunner kan reduseres til meningsgrunner.) Vi ser på tre eksempler, men merk at ingen av eksemplene er foreløpig ment å vise at personer er alt i alt berettiget å handle ut ifra mening. Første eksempel. Anta at person G er svært religiøs, og bestemmer seg for å reise ut i verden for å misjonere. For G er dette et kall fra Gud, noe G bare må gjøre til tross for at det går på sterk bekostning av Gs nærmeste familie og venner, både økonomisk og emosjonelt. Hva kan begrunne at G gjør som hun gjør? Vi kan 5

6 stipulere at G vet at det hun gjør alt i alt ikke er det hun bør gjøre moralsk sett (vi må her anta at G ikke er overbevist om at kallet er et moralsk kall ). Det er derfor åpenbart at G ikke gjør som hun gjør av moralske grunner. Allikevel gjør G som hun gjør. Hvorfor? Svaret er at det er det som er det meningsfulle for G å gjøre. Det er poenget i/med hennes liv. Andre eksempel. Anta at person K er en meget forpliktet kunstner, og bestemmer seg for å vie sitt liv til kunsten. For K er dette et kall i livet, noe K bare må gjøre til tross for at det går på sterk bekostning av Ks nærmeste familie og venner, både økonomisk og emosjonelt. Hva kan begrunne at K gjør som hun gjør? Vi kan stipulere at K vet at det hun gjør alt i alt ikke er det hun bør gjøre moralsk sett (vi må her anta at K ikke er overbevist om at kallet er et moralsk kall ). Det er derfor åpenbart at K ikke gjør som hun gjør av moralske grunner. Allikevel gjør K som hun gjør. Hvorfor? Svaret er at det er det som er det meningsfulle for K å gjøre. Det er poenget i/med hennes liv. Tredje eksempel. Anta at person P er en meget forpliktet familieperson i midten av førtiårene, med partner og tre barn, men bestemmer seg for å vie de neste årene av sitt liv til å pleie sine gamle pleietrengende foreldre. Dette er noe P bare må gjøre til tross for at det går på sterk bekostning av Ps nærmeste familie og venner, både økonomisk og emosjonelt. Hva kan begrunne at P gjør som han gjør? Vi kan stipulere at P vet at det han gjør alt i alt ikke er det han bør gjøre moralsk sett (vi må her anta at P ikke er overbevist om at forpliktelsen er en moralsk forpliktelse). Det er derfor åpenbart at P ikke gjør som han gjør av moralske grunner. Allikevel gjør P som han gjør. Hvorfor? Svaret er at det er det som er det meningsfulle for P å gjøre. Det er en del av poenget i/med hans liv. I alle disse tre tilfellene, og i mange liknende tilfeller, ser det ut til at mening kan begrunne en handling der moral ikke kan. Videre er det enkelt å forestille seg at handlingen heller ikke kan begrunnes ut ifra egoistiske grunner eller lykkegrunner. Vi bare forestiller oss at G, K og P blir dønn ulykkelige av deres egne valg, og oppnår minimalt med egennytte, men allikevel ikke kan la være å foreta sine valg. Vi kan slik sett lett forestille oss at de ledes av noe annet enn 6

7 sine egne ønsker og behov for lykke eller egennytte, og slik sett se at handlingene ikke best begrunnes ut ifra lykke eller egoisme. G, K og P foretar simpelthen sine valg ut ifra mening på tross av ikke på grunn av moral, seg selv, og sin egen lykke. Mening er derfor ikke reduserbart til moral, lykke eller egoisme. Jeg tror veldig mange av våre handlinger følger mønsteret til de tre ovenstående eksemplene. Veldig mange av våre handlinger er rettmessig basert på mening heller enn moral, lykke eller egoisme. 3. MENING VS. MORAL Jeg vil nå argumentere for at meningsgrunner av og til trumfer moralske grunner for handling. Det er av og til berettiget å handle ut ifra meningsgrunner selv om de går på tvers av moralske grunner. Den beste fremgangsmåten er nok en gang ved å betrakte eksempler. Vi ser på to slike. Første eksempel. Vi ser for oss person K igjen fra det andre eksempelet vårt ovenfor. K er en meget forpliktet kunstner, og bestemmer seg for å vie sitt liv til kunsten. For K er dette et kall i livet, noe K bare må gjøre til tross for at det går på bekostning av Ks nærmeste familie og venner, både økonomisk, praktisk og emosjonelt. Hva kan berettige at K gjør som hun gjør, hvis noe? Anta at de moralske grunnene som taler imot Ks valg ikke er overveldende. Alle har mat på bordet, tak over hodet og klær på kroppen, så å si. Men Ks valg går allikevel utover hennes nærmeste på nevneverdige måter, for eksempel økonomisk, praktisk og emosjonelt, slik at, moralsk sett, så burde hun ikke ta dette valget. det ser allikevel ut til at K kan være berettiget i sitt valg, alt i alt. Dette kan kanskje best sees ved at vi forestiller oss at hun velger bort kunsten sitt kall i livet til fordel for sin nærmeste familie. Så lenge de moralske grunnene som taler for et slikt valg ikke er overveldende sterke, ser det ut til at et slikt valg ikke er det K burde gjøre, alt i alt. Hun burde ikke velge bort sitt kall til fordel for andre mennesker, selv ikke til fordel for hennes nærmeste familie. Det virker ikke som det hun bør gjøre, alt i alt, i et slikt gitt tilfelle. (Merk at liknende varianter på G og Ps historier fra det første og det tredje eksemplet ovenfor gir liknende resultater.) 7

8 Andre eksempel. Vi ser for oss et litt mer abstrakt tilfelle. En person har store evner og bruker dem til å vie sitt liv til et livsprosjekt (for eksempel et naturvitenskapelig grunnforskningsprosjekt). Hun gjør det ikke av moralske hensyn, heller ikke av egennytte eller egoistiske hensyn, men hun gjør det av meningsgrunner. Moral, lykke og egoisme taler imot avgjørelsen (som i eksemplene ovenfor), men ikke overveldende så. Det virker helt klart at det kan finnes slike tilfeller hvor personen er alt i alt berettiget i sin avgjørelse. Jeg konkluderer at mening av og til kan trumfe moral, lykke og egoisme. Noen ganger bør vi gjøre det som er meningsfullt på tross av at moral, lykke, og egennytte sier noe annet. 4. INNVENDINGER OG SVAR Første innvending: De ovenstående tankeeksperimentene skiller ikke mellom subjektiv og objektiv mening, og det er slikt sett uklart hva eksperimentene er ment å si. Svar på innvending: de er ment å være nøytrale i forhold til de to aksene, det vil si i forhold til diagonalen fra venstre til høyre i meningsmatrisen. De er også ment å kun være eksempler på at mening som normativ kategori ikke faller inn under moral, lykke eller egoisme. Den korrekte teorien om hva meningen i ditt og mitt liv er, eller med livet som sådan, må tilpasse eksemplene deretter. Den ideelle tilstanden er selvfølgelig når den subjektive meningen i livet samsvarer med den objektive meningen med livet. Andre innvending: I ethvert gitt tilfelle, så finnes det kanskje et faktum angående hva vi bør gjøre moralsk sett, det finnes kanskje et faktum angående hva vi bør gjøre for vår egen lykke, og det finnes kanskje et faktum angående hva vi bør gjøre med hensyn til egennytte, og kanskje det til og med finnes et faktum angående hva vi bør gjøre med hensyn til hva som er meningsfullt, men det finnes ikke et faktum angående hva vi bør gjøre alt i alt. Visse forskjellige typer verdier er inkommensurable, og mening og moral er to av dem. Svar på innvending: det eneste jeg har argumentert for er at i noen tilfeller trumfer mening moral (og lykke og egoisme), ikke at det alltid er slik, eller at det alltid finnes et svar på hvilke av de to kategoriene som trumfer den andre. Så det kan 8

9 godt være, for alt jeg har argumentert, at i noen tilfeller så finnes det ikke noe svar på hva man bør gjøre alt i alt. Det kan også være at i noen, eller mange tilfeller så trumfer moral mening. Tredje innvending: Alle eksemplene ovenfor opererte med en subjektiv forståelse av lykke, og har derfor ikke vist at mening ikke bare er en mer objektiv form for lykke. Svar på innvending: Det er sant at eksemplene ovenfor opererte med en intuitiv, og mer eller mindre subjektiv forståelse av lykke. Det finnes andre teorier om lykke hvor lykke er noe mer objektivt; spesielt såkalte Aristoteliske teorier hvor lykke, moral og mening sammenfaller i det endelige målet alt bør strebe etter. Jeg benekter slike Aristoteliske teorier, men det er dessverre et alt for stort og komplisert område til at jeg kan yte det tilstrekkelig rettferdighet her. La det her bare være sagt at dersom man aksepterer slike Aristoteliske teorier, så vil ikke det som er sagt ovenfor nødvendigvis være usant. Mange av de begrepslige skillelinjene vil for eksempel fortsatt stå, selv om deres ekstensjon i noen tilfeller sammenfaller i følge slik teorier. Det er selvfølgelig en substansiell konklusjon vi alle bør være åpen for. Bemerkning: Bernard Williams (1976) kan tolkes dithen at han argumenterer for at en person som velger av meningsgrunner å følge sitt kunstneriske kall på tross av moralske grunner som taler imot er i beste fall berettiget kun hvis hun lykkes i sitt kunstneriske kall ; hvis hun mislykkes derimot er det alt i alt ikke berettiget. (Hva det vil her si å lykkes/mislykkes er uklart, men det er ofte avhengig av flaks/uflaks.) Williams sin konklusjon er kompatibel med alt jeg sier i dette essayet, men jeg er allikevel uenig med premissene hans. Williams sin forståelse av berettigelse er internalistisk (berettigelsen kommer fra innsiden av oss selv, så å si), og avhengig av i hvilken grad en person i ettertid angrer på sitt opprinnelige valg om å følge meningsgrunner fremfor moralske grunner. Jeg derimot ser ingen grunn til at berettigelse må være internalistisk, og ser heller ingen nødvendig forbindelse mellom berettigelse og personlig anger. Uten å kunne argumentere for dette her, vil jeg påstå at berettigelse kan være eksternalistisk (at berettigelsen kommer fra utsiden av oss selv, så å si), og at hva vi da måtte angre på eller ikke er irrelevant for en slik berettigelse. Jeg kan 9

10 rett og slett i ettertid angre på avgjørelser jeg var alt i alt berettiget i å ta da jeg tok dem. Hva gjelder Williams sin konklusjon, at berettigelsen er avhengig av suksess, vil jeg også påstå at det ikke alltid må være tilfelle. Jeg kan følge mitt kunstneriske kall, mislykkes i det kallet, men allikevel være berettiget i å ha fulgt det. Berettigelsen er ikke alltid konsekvensialistisk, noe som kommer til syne i for eksempel det berømte sitatet: Her står jeg og kan ikke annet. 1 Robert Adams (2010) diskuterer et annet interessant tilfelle som ser ut til å vise det samme, nemlig Claus von Stauffenbergs motstandsarbeid i Tyskland under andre verdenskrig. Stauffenberg forsøk på å drepe Hitler ble avslørt, og han ble umiddelbart henrettet av Hitler som følge av dette. Selv om Stauffenbergs prosjekt mislyktes virker det som et meningsfullt prosjekt, ikke bare et moralsk prosjekt, og det virker som et prosjekt Stauffenberg var berettiget i å forfølge; så, kontra Williams, berettigelsen i å forfølge mening er ikke alltid avhengig av å lykkes. 5. AVSLUTNING Jeg har argumentert for at meningsgrunner av og til kan trumfe grunner basert på moral, lykke og egoisme. Av og til bør vi gjøre ting som er meningsfullt til tross for at vi ikke bør gjøre det av rent moralske grunner. Avslutningsvis ønsker jeg å spekulere litt i hva slags betydning dette kan ha for den ideelle samfunnsordning. En ideell samfunnsordning bør ikke hindre, men derimot legge til rette for at mennesket kan utfolde sitt potensiale på en bra måte; og den bør ikke legge til rette for, men derimot av og til, hvis ikke som regel hindre at mennesket kan utfolde sitt potensiale på en dårlig måte. Balansegangen er selvfølgelig vanskelig, og det er en faktisk fare for at samfunnet ofte har en gal oppfatning av hva som er en bra og hva som er en dårlig slik tilretteleggelse. Men uansett, hvis det jeg har sagt ovenfor stemmer, så er det ikke alltid slik at en optimal tilretteleggelse er først og fremst en tilretteleggelse for at mennesket kan utfolde sitt moralske potensiale. For, som vi har sett, av og til, eller kanskje ofte trumfer mening moral. Det vi alt i alt bør gjøre går da mot det vi moralsk sett bør gjøre. Samfunnet bør 1 Dette sitatet tilskrives ofte Martin Luther, men det er visstnok feil. 10

11 derfor ikke umiddelbart legge til rette for moral på bekostning av mening. Det samme gjelder lykke. Av og til trumfer mening lykke. Det vi alt i alt bør gjøre går da mot det vi bør gjøre for å oppnå lykke. Samfunnet bør derfor heller ikke umiddelbart legge til rette for lykke på bekostning av mening. Mening er en egen normativ kategori som fortjener like mye oppmerksomhet som for eksempel moral og lykke. Etter min personlige mening er et meningsfullt liv mer etterstrebelsesverdig enn et lykkelig liv, og i det lange løp også ofte (men ikke alltid!) mer så enn et moralsk liv. Lykke og moral er overvurderte kategorier; mening er undervurdert. Dette var selvfølgelig veldig abstrakt. La meg derfor avslutte med to konkrete eksempler fra den norske samfunnsordningen: statskirken og fødselspermisjon. Vi tar det første først. Statskirken i Norge ble avskaffet 21. mai Det finnes ikke lenger noen offisiell religion i Norge. Den norske kirke, eller Folkekirken som den nå ofte kalles, er ikke lenger underlagt kongen i statsråd, og storting og regjering har ikke lenger noen oppsynsfunksjon i forhold til dette trossamfunnet (selv om det, av en eller annen grunn, fortsatt finansieres av den norske stat, og kongen må være medlem). En slik avskaffelse er i samsvar med en ideell samfunnsordning ut ifra mitt poeng i dette essayet. En statskirke med en bestemt troslære legger føringer, og ikke minst moralske slike føringer i samfunnet som for mange er langt fra, og ofte går tvert i mot det de finner meningsfullt i livet, kanskje av andre religiøse grunner, eller av andre ikkereligiøse grunner. En avskaffelse legger derfor bedre til rette for mange menneskers utfoldelse av mening i livet uten å hindre andre menneskers slik utfoldelse av mening i livet. (Hva gjelder mulig mening med livet, så er vi selvfølgelig ikke i en epistemisk situasjon i forhold til det i den grad at vi kan basere en samfunnsordning på det.) Fødselspermisjon er derimot ikke avskaffet i Norge per dags dato, men har tvert i mot blitt mer og mer styrket de senere årene. Dette er på mange måter vel og bra, men ikke på alle måter, hvis mening tas med i helhetsbildet. Staten legger i dag restriksjoner på hvem av foreldrene som kan være i fødselspermisjon hvor lenge. Hvis man ikke følger disse restriksjonene, så mister man disse delene av permisjonen. For eksempel er det et minimumskrav på hvor lenge far må være ute i permisjon hvis man ikke ønsker å si ifra seg denne eller 11

12 en tilsvarende del av permisjonen. Den offisielle begrunnelsen er feministisk. Det tvinger far ut av arbeidslivet og inn i hjemmet med barna, og det tvinger mor ut av hjemmet med barna og inn i arbeidslivet, og slik styrker likestillingen i arbeidslivet og samfunnet mer generelt. Men en slik begrunnelse er selvfølgelig (i beste fall) basert på hva samfunnet, og kanskje til og med flertallet av folket finner moralsk rett fremfor hva som er meningsfullt i enkeltmenneskers liv. Hvis det jeg har argumentert for ovenfor er korrekt, så hadde for eksempel en ordning hvor hver enkelt familie selv kunne bestemme hvem av foreldrene som skulle være i permisjon når og hvor lenge bedre lagt til rette for utfoldelse av potensialet for meningsfullhet i deres respektive liv, ikke bare hva som er moralsk sett rett å gjøre. Av og til bør vi som sagt ikke gjøre det som er moralsk rett. La meg avslutte med det som nok er et mer kontroversielt eksempel, nemlig bruken av bioteknologi. Motstandere av utvidet bruk av bioteknologi, spesielt i forhold til menneskers og noen utvalgte dyrs biologi, behandler det ofte utelukkende som et moralsk spørsmål, men gitt hva som er blitt sagt i dette essayet er det ikke nødvendigvis utelukkende et moralsk spørsmål, men også et spørsmål om mening. Det finnes ikke bare moralske grunner, men også meningsgrunner, og begge deler må med i beregningen når vi tenker over bruken av slik utvidet bioteknologi, og om staten skal tilrettelegge for visse deler av det, forbli nøytral i forhold til det, eller forby visse deler av det. Det å bringe mening på banen gjør ikke debatten omkring bruken av bioteknologi enklere tvert i mot! men gitt at mening i/med livet er en egen normativ kategori må den også med i beregningen for å finne ut av hvordan vi bør bruke bioteknologi på en alt i alt best måte. Tenk for eksempel på bruken av bioteknologi i forbindelse med å hjelpe enslige eller homofile par med å få barn. Man hører ofte fra motstanderne at det er ingen menneskerett å få barn, eller at det er moralsk galt å frarøve barn retten på både en mor og en far, og at staten bør derfor ikke tilrettelegge for slik utvidet bruk av bioteknologi, hvis den ikke bør rett og slett forby i hvert fall deler av det. Men det å få barn er dypt meningsfullt, selv for personer og par som ikke kan få barn uten bioteknologisk assistanse. La oss anta at en slik bruk av bioteknologi faktisk har noen moralsk sett gale konsekvenser uten noen moralsk sett gode konsekvenser som veier opp 12

13 for dem. Poenget mitt i dette essayet er at man allikevel ikke umiddelbart kan anta at fordi det slik har noen moralsk sett gale konsekvenser uten noen moralsk sett gode konsekvenser som veier opp for dem så er det alt i alt noe vi ikke bør gjøre. Det er også et spørsmål om det meningsfulle i det å få barn, og om meningen barnet selv kan oppleve trumfer det moralsk gale. Det kan være meningsgrunner som veier opp for de moralsk sett gale konsekvensene, selv om det ikke er noen moralsk sett gode konsekvenser som gjør det. Mening kan som sagt i noen tilfeller trumfe moral. Spørsmål man bør stille seg er derfor ikke bare om en viss bruk av bioteknologi er moralsk tillatt eller ikke, men om det er noe som er tillatt å bruke alt i alt, meningsgrunner inkludert. Er det, for å ta et annet eksempel, tillatt, alt i alt, moralske og meningsgrunner inkludert, å bruke bioteknologi til å selektere for noen egenskaper fremfor andre? I hvilke tilfeller? Det er ikke utelukkende et moralsk spørsmål. REFERANSER - Adams, Robert Comments, i Susan Wolf, Meaning in life and why it matters. Princeton University Press, Kierkegaard, Søren The Sickness unto Death. Penguin Classics, Metz, Thaddeus The Meaning in Life. Oxford University Press. - Taylor, Richard The Meaning of Life, i Taylor, Richard, Good and Evil, Amherst, N.Y. Prometheus Books, Tolstoy, Leo Confessions. Penguin, Wiggins, David Truth, Invention and the Meaning of Life, i Wiggins, David Needs, Values, Truth, Oxford University Press. - Williams, Bernard Moral Luck. Cambridge University Press. - Wolf, Susan Meaning in life and why it matters. Princeton University Press. 13