Det offentlige kartgrunnlaget

Transkript

1 Veileder Det offentlige kartgrunnlaget Kapittel 12 i veilederen Plan og kart etter plan- og bygningsloven 1. utgave

2 2

3 Kap. 12 Det offentlige kartgrunnlaget Forord Dette er en veileder om etablering og drift av kommunens kartgrunnlag, jf. plan- og bygningslovens bestemmelser. Veilederen inngår som kapittel 12 i Miljøverndepartementets veileder Plan og kart etter plan- og bygningsloven. Veilederen er først og fremst rettet mot kommunene, men kan også være aktuell for andre som utfører arbeider etter plan- og bygningsloven. Innholdet er ikke uttømmende, verken med hensyn til kart- og oppmålingsfaglige eller juridiske spørsmål. Kommunene kan søke faglig råd og veiledning hos Statens kartverk. Kapitlet er oppdatert i henhold til forskrift 10. mai 2004 nr. 736 om kart og stedfestet informasjon i plan- og byggesaksbehandlingen. Kapitlet erstatter veilederen Kartgrunnlag for plan- og byggesaksbehandlingen som ble utgitt i to utgaver, hhv. T-1324 fra mars 2000 og T-1377 fra juni Miljøverndepartementet Avdeling for regional planlegging 1. utgave mars

4 Innhold Kap Innledning 5 Kap Kommunens og statens ansvar Generelt Faglig kompetanse Geodataplaner 7 Kap Tekniske krav til kartgrunnlaget Generelt Krav til digitalt kartgrunnlag Kvalitetssikring Kartprodukter Utveksling av geodata 12 Kap Det geodetiske grunnlaget 13 Kap Dataforvaltning Generelt Kontinuerlig oppdatering Periodisk oppdatering Arkivering Datasikkerhet, personvern 17 Vedlegg 12.1 Kartbladinndeling for kart i målestokk 1:500 1:20000 basert på UTM og EUREF89 19 Vedlegg 12.2 Annet veiledningsmateriell 23 Vedlegg 12.3 Forklaringer og forkortelser 24 4

5 Kap Innledning Kommunen har det formelle ansvaret for å etablere og holde ved like et nødvendig kartgrunnlag for oppgaver etter plan- og bygningsloven, jf. plan- og bygningsloven 5 første ledd: «Kommunen skal sørge for at det foreligger et oppdatert offentlig kartgrunnlag for de formål som omhandles i loven, bl.a. for å utarbeide kommuneplanens arealdel, reguleringsplaner og situasjonsplaner. Staten skal stille til rådighet nasjonale kartdata for alle kommuner.» Bestemmelsen ble i sin nåværende form tatt inn ved lovendring 9. mai 2003 nr. 32, jf. Ot.prp. nr. 113 ( ) om lov om endringer i plan- og bygningsloven (tidsfrister i planleggingen, kart og stedfestet informasjon). Det er gitt utfyllende bestemmelser i forskrift 10. mai 2004 nr. 736 om kart og stedfestet informasjon i plan- og byggesaksbehandlingen, gjerne kalt kartforskriften. I tillegg til regler om det offentlige kartgrunnlaget, omfatter forskriften bl.a. også regler om kommunens adgang til å pålegge private å utarbeide kart, utveksling av digitale data og krav til digital arealplan. Se nærmere om dette i kapittel 8 om framstilling av plankart i Miljøverndepartementets veileder Plan og kart etter plan- og bygningsloven. Informasjon fra Matrikkelen, eller GAB og eiendomskartverket i kommuner som enda ikke har gått over til Matrikkelen, er en del av det offentlige kartgrunnlaget. For nærmere veiledning om Matrikkelen, GAB og eiendomskartverket, se Statens kartverks internettsider om eiendomsinformasjon. Regler om Matrikkelen er gitt i forskrift 9. februar 2007 nr. 151 om iverksetting av Matrikkelen. Regler om GAB er gitt i forskrift 26. juni 2003 nr. 968 om føringen av grunneiendoms-, adresse- og bygningsregisteret (GABregisteret). Regler om eiendomskartverket er gitt i forskrift 19. oktober 1979 nr. 4 til lov om kartlegging, deling og registrering av grunneiendom (delingsloven), kap. 12. Andre lover og forskrifter kan også være relevant i forhold til det offentlige kartgrunnlaget. Noen av de mest sentrale lovene er listet opp i eget vedlegg. Alle lover og forskrifter er offentlig tilgjengelig på internettsidene til stiftelsen Lovdata. 5

6 Kap Kommunens og statens ansvar Generelt Kartforskriften 3 første ledd: «Kommunen skal i samarbeid med staten sørge for et oppdatert offentlig kartgrunnlag for kommunens areal ut til grunnlinjene. Kartgrunnlaget skal bestå av et representativt, systematisk og tematisk ordnet utvalg geodata, og være egnet til å løse kommunens oppgaver etter plan- og bygningsloven. Kommunen skal stille nødvendig utsnitt av det offentlige kartgrunnlaget til rådighet for alle som fremmer eller uttaler seg om en planeller byggesak.» Kommunen må sørge for at det foreligger et pålitelig og oppdatert offentlig kartgrunnlag egnet til å løse kommunens oppgaver etter plan- og bygningsloven. Kartgrunnlaget skal blant annet: - danne grunnlaget for å utarbeide og vedta nødvendige planer - danne grunnlag for plassering og beliggenhetskontroll av bygge- og anleggstiltak - utgjøre et vurderingsgrunnlag ved konsekvensutredninger Kartgrunnlaget skal gi oversikt over fysiske og administrative forhold i kommunen, bl.a. terrengformer, vassdrag, bebyggelse, veger, vegetasjon, adresser, eiendomsgrenser og stedsnavn. Kartgrunnlaget skal dekke sjøarealene ut til grunnlinjene. Kommunen kan pålegge den som fremmer planforslag å framskaffe geodata når dette er nødvendig for å ta stilling til forslaget. Se kapittel 8.3 om pålegg om kartlegging (kartforskriften 4) i Miljøverndepartementets veileder Plan og kart etter plan- og bygningsloven. Kommunen kan innarbeide slike data i det offentlige kartgrunnlaget. Kommunen og staten bør samarbeide om det offentlige kartgrunnlaget, fortrinnsvis basert på samarbeidsmodellene Norge digitalt og Geovekst. Samarbeidet om Norge digitalt sikrer tilgang på et bredt tilfang av stedfestet informasjon både i form av basis kartgrunnlag og tematiske data for egen kommune og for nabokommuner. Geovekst er rettet mot etablering og oppdatering av det offentlige kartgrunnlaget. Kommunen må påse at kartgrunnlaget holdes ved like, og er oppdatert med nye opplysninger. Et oppdatert kartgrunnlag er nødvendig for å kunne: - fatte avgjørelser på bakgrunn av korrekte opplysninger - kontrollere at vedtak blir fulgt opp - planlegge utviklingen i kommunen Oppdateringen må være tilpasset det nøyaktighets- og detaljeringsnivå som kommunen benytter for kartgrunnlaget i de ulike delene av kommunen. Det vil ofte være hensiktsmessig å basere oppdateringsrutinene på en kombinasjon av løpende administrative saksbehandlingsrutiner og periodisk oppdatering med f.eks. fotogrammetriske kartleggingsmetoder. 6

7 Faglig kompetanse Kartarbeider krever spesialisert fagkompetanse. I utgangspunktet bestemmer kommunen selv hvordan den organiserer sin virksomhet, herunder hva kommunen skal utføre i egen regi eller ved innkjøpte tjenester. Departementet anbefaler at kommunen sørger for at eget personale har tilstrekkelig kompetanse, og at kommunene på et avtalemessig grunnlag stiller krav til andre som utfører arbeider for kommunen. Krav til faglig kompetanse omfatter bl.a.: kjennskap til offentlig kart- og oppmålingsarbeid kunnskap om lover, forskrifter og standarder kunnskap om god faglig praksis kunnskap om datakvalitet og produksjon og vedlikehold av kart og databaser grunnleggende kompetanse om geografiske informasjonssystemer, landmåling og kartografi Interkommunalt samarbeid kan være en hensiktsmessig måte for mange kommuner å sikre seg tilgang til nødvendig kompetanse. Slikt samarbeid vil dessuten kunne ha andre positive virkninger, f.eks. rasjonell utnyttelse av kostbart utstyr Geodataplaner Kommunen bør utarbeide en geodataplan for sine kart- og oppmålingsarbeider. Planen skal bidra til at kommunen kan etablere og holde ved like kartgrunnlaget i samsvar med vedtatte spesifikasjoner og på en kostnadseffektiv måte innenfor kommunens økonomiplaner og kommuneplan. Planen skal sikre at arbeidet med kartgrunnlaget og andre geodataoppgaver samordnes med andre oppgaver i kommunen. Planen bør også sikre samarbeid og samordning med nabokommuner og andre offentlige etater. Det er viktig at planen blir sett i sammenheng med annen kommuneplanlegging. Planen bør skille mellom nyetablering, oppgradering, periodisk og kontinuerlig oppdatering. Planen bør redegjøre for gjennomføring av kontinuerlig og periodisk oppdatering og kontroll. Planen bør inneholde status og planer på alle aktuelle områder, f.eks. innføring av digitalt kartgrunnlag og overgang til ny geodetisk referanseramme EUREF89. Planen bør omfatte hele kommunens areal. Opplegg og utforming av geodataplaner er omtalt i veiledningsmateriell fra Statens kartverk og i standarden Kvalitetssikring av oppmåling, kartlegging og geodata (Geodatastandarden). Statens kartverk skal bidra til å samordne arbeidet med kartgrunnlaget, både nasjonalt og i forhold til den enkelte kommune. Gjennom Norge digitalt -samarbeidet skal det utarbeides rullende 4-årsplaner for geodatavirksomheten på regionalt nivå. Statens kartverk, kommunene og andre aktuelle samarbeidsparter bør sammen bidra til at slike geodataplaner blir et hensiktsmessig verktøy for alle større brukere av geodata i regionen. 7

8 Kap Tekniske krav til kartgrunnlaget Generelt Kartforskriften 3 andre ledd: «Digitalt kartgrunnlag skal følge «Produktspesifikasjonen for felles kartdatabase (FKB)» eller annen tilsvarende spesifikasjon fastsatt av kommunen. Kommunen fastsetter hvilke nøyaktighets- og detaljeringsklasser kartgrunnlaget skal følge i de ulike deler av kommunen. Analogt kartgrunnlag skal følge tilsvarende anerkjent spesifikasjon.» Det offentlige kartgrunnlaget bør lagres og forvaltes på digital form. I en overgangsfase vil kartgrunnlaget i enkelte kommuner kunne være både i digital og analog form. Analogt kartgrunnlag vil først og fremst være kommunens tekniske kartverk i målestokk 1:500 1:2 000 og Statens kartverks kartserier Økonomisk kartverk i målestokk 1: : og Topografisk hovedkartserie Norge 1: I spesielle tilfeller kan det også være aktuelt å benytte Statens kartverks havnekartserie (1: :25 000) eller hovedkartserien for kysten (1:50 000) eller kartmateriale fra andre statlige organer. Når det gjelder krav til det (analoge) tekniske hovedkartverket, viser departementet til Norm for kart i målestokkene 1:250, 1:500, 1:1 000 og 1:2 000 og kommunale oppmålingsarbeider. Spesifikasjoner for analogt kartgrunnlag i mindre målestokker følger i utgangspunktet av spesifikasjonene til de ulike nasjonale kartseriene Krav til digitalt kartgrunnlag Digitalt forvaltet kartgrunnlag bør følge SOSI del 3 Produktspesifikasjon for Felles KartdataBase (FKB). Dette skal bl.a. sikre at følgende krav til kartgrunnlaget blir oppfylt: Digitalt forvaltet kartgrunnlag skal være systematisk og tematisk organisert i uavhengige primærdatasett. Primærdatasettene skal omfatte fysiske og administrative forhold av betydning for kommunens plan- og byggesaksbehandling, herunder eiendomsforhold. Data som naturlig danner sammenhengende nettverk eller flater skal ha en datastruktur som understøtter dette. Primærdata må ikke organiseres slik at de blir begrenset til å presenteres på en bestemt kartografisk måte eller i bestemte målestokker. Tilleggsdata som er nødvendig for å produsere bestemte kartbilder (presentasjonsdata) skal holdes separat fra de enkelte primærdatasettene. Kartgrunnlaget skal omfatte presentasjonsdata, i en eller flere standard målestokker tilpasset de vanligst brukte kartpresentasjonene i kommunens plan- og byggesaksbehandling. Kartgrunnlaget må tilfredsstille relevante krav til nøyaktighet, fullstendighet og detaljering. SOSI del 3 Produktspesifikasjon for FKB beskriver hvordan objekttyper skal konstrueres og registreres. I et vedlegg til produktspesifikasjonen listes de objekttyper som er aktuelle å kartlegge fotogrammetrisk. Ved skanning eller digitalisering av eksisterende kart, eller ved feltmåling, brukes reglene for datainnsamling så langt de passer. Digitale kartdata skal ha informasjon om dataenes kvalitet og datering, og hvem som er dataprodusent og dataeier. 8

9 Hvilke ledningsdata (master, stolper, rørledninger, kabler, kummer, skap, høyspenning, kabel-tv, vannforsyning, m.m.) som skal inngå i kartverket, bør vurderes spesielt. Noen ledningsdata vil fanges opp i den ordinære oppdateringen av kartverket, mens andre må komme fra ledningsetatene. Rutiner for rapportering av data mellom den som har ansvaret for kartgrunnlaget og kommunale og eksterne ledningsetater bør være regulert i egen avtale. Enkelte opplysninger om ledningsnettet kan det av sikkerhetsgrunner være aktuelt å utelate fra det ordinære kartverket, eller legge spesielle adgangsbegrensninger på. Når det gjelder nedgravde ledninger, bør spørsmålet sees i sammenheng med behovet for en felles gravemeldingstjeneste eller andre ordninger som letter informasjonsbehovet for alle som skal grave eller planlegger gravearbeider. I denne forbindelse kommer også hensynet til mulige kulturminner. Kvalitetskrav til primærdata skal relateres til den områdeinndeling som er fastsatt av kommunen i henhold til arealbruken i kommuneplanen og de nøyaktighetsklasser (FKBstandard A, B, C og D) som er definert i Kvalitetssikring av oppmåling, kartlegging og geodata (Geodatastandarden) og SOSI del 3 Produktspesifikasjon for Felles KartdataBase (FKB). Det vises også til kapittel om geodatakontroll i Geovekst veiledningsperm. Tabell 1. Områdetyper, standard målestokk og FKB-standard. Områdetype Standard målestokk, typisk FKB-standard Byområder 1:500-1:1 000 FKB-A Tettbygde områder, utbyggingsområder Spredtbygde områder, dyrka mark, skog Fjell og andre større sammenhengende områder med liten utnytting 1: :2 000 FKB-B 1: : FKB-C 1: FKB-D Merknader A-standarden har størst krav til nøyaktighet og innhold, bl.a. med særlig detaljerte krav for bygninger, og detaljert høydeinformasjon. A-standarden retter seg særlig mot planlegging og prosjektering i byområder og tettsteder med høy utnyttelsesgrad, når krav til detaljering, fullstendighet og stedfestingsnøyaktighet er særlig stort. B-standarden har innhold stort sett tilsvarende detaljering som gamle analoge tekniske kart, men kan leveres med forenklet innhold og høydegrunnlag. C-standarden har innhold stort sett tilsvarende tidligere Økonomisk kartverk. Detaljeringen for D-standarden tilsvarer i hovedsak N50 kartdata (Norge 1:50 000). I kommunens geodataplan skal det gå fram hvilke områder som skal kartlegges etter hvilken standard. Valg av standard skal være entydig fastlagt for hele kommunens areal. Dette gir et tilgjengelig datagrunnlag tilpasset behovet i de ulike områdene av kommunen. For delområder vil det kunne være aktuelt å velge en høyere standard enn det som gjelder for områdetypen generelt, f.eks. et hyttefelt i et fjellområde. Hvert enkelt (del)område kan bare være tilordnet en standard. Kommunen skal rapportere data om valgt FKB-standard til Statens kartverk som vidererapporterer dette inn i KOSTRA-systemet. 9

10 Figur 1. Eksempel på FKB-data fordelt på ulike områdetyper Figur 2. Eksempel på kartdekningen i en kommune med delområder i ulike FKBstandarder Kvalitetssikring Kommunen bør fastsette spesifiserte kvalitetskrav, som innbefatter regler for kvalitetssiring, for alt kartleggingsarbeid som denne veilederen dekker. Dette gjelder etablering og drift av geodetisk grunnlag, etablering og drift av geografiske databaser og informasjonssystem, og distribusjon og tilgjengeliggjøring av slik informasjon. Det er viktig med utfyllende skriftlige retningslinjer der standarder og veiledningsmateriell ikke er fyllestgjørende, eller der kommunen velger å benytte egne rutiner. Departementet tilrår at avtaler om geodataarbeider inngås med utgangspunkt i standarden Avtale for geodataarbeider. Kommunenes ansvar etter plan- og bygningsloven og statens kartoppgaver griper over i hverandre. Departementet anbefaler at kommunene og statlige etater tilstreber en samordnet, effektiv og rasjonell kart- og oppmålingsvirksomhet. Departementet anbefaler 10

11 herunder at viktige kartleggende institusjoner samarbeider om å etablere og oppdatere et felles tilfang av geografiske data, som kan benyttes av mange brukere. Samarbeidet skal sikre at partene oppnår høyere produktivitet ved dataetablering og -forvaltning, og at brukerne får best mulig service når det gjelder tilgang på data, datakvalitet, osv. Departementet anbefaler at slikt samarbeid organiseres gjennom Geovekst og Norge digitalt. Kvalitetssikring og kontroll av kart og geodata må gjennomføres i samsvar med eksisterende standarder på området. Følgende kvalitetselementer skal danne grunnlaget for vurdering av og mål på kart- og geodatakvalitet, jf. Kvalitetssikring av oppmåling, kartlegging og geodata (Geodatastandarden): stedfestingsnøyaktighet egenskapsnøyaktighet logisk konsistens fullstendighet historikk og tidligere bruk tilgjengelighet og leveringstid Kartprodukter Alle karteksemplarer som blir produsert, enten disse blir framstilt analogt eller digitalt og visualisert på papir eller skjerm, skal være datert og signert eller ha en tilsvarende klar angivelse av hvem som har utstedt og godkjent kartet. Kartet skal angi målestokk og vise retningen for nord. Kart bør alltid ha en fyllestgjørende tegnforklaring, eller i det minste vise til en tegnforklaring som er lett tilgjengelig på annen måte. Horisontal og vertikal referanseramme skal angis (geodetisk datum, kartprojeksjon, sone og aksesystem). Ikke alle personer forstår et kart like godt. Det bør alltid legges vekt på å få fram ønsket informasjon på en så klar og forståelig form som mulig. Kartet må verken underslå relevant informasjon eller framheve bestemt informasjon på en måte som gir mottakeren et fortegnet bilde av det underliggende informasjonsmaterialet. Det er viktig å tilpasse kartet til den aktuelle publikasjonsformen. I noen tilfeller vil det være nødvendig å gi muntlig veiledning til den som skal ta i mot kartet. I mange tilfeller vil det være aktuelt å vurdere supplerende framstillingsmåter til den tradisjonelle «flate» kartillustrasjonen. Utviklingen går raskt i retning av å ta i bruk ulike former for perspektivillustrasjoner, animerte datasekvenser og andre 3-dimensjonale metoder for å kunne illustrere ulike planalternativer på mer forståelige måter. Data etablert etter FKB-standardene A eller B versjon 4.0 skal kunne brukes som grunnlag i 3D modelleringsverktøy. Drapering av satellittopptak over terrengmodell er en annen måte å gjøre geografisk informasjon lettere tilgjengelig. Kart og kartutsnitt bør alltid benytte faste standardmålestokker, fortrinnsvis en av følgende målestokker: 1:200, 1:500, 1:1 000, 1:2 000, 1:5 000, 1:10 000, 1:20 000, 1:50 000, 1: , 1: , 1: , 1: , 1: Kommunen kan for spesielle faste illustrasjonsformål benytte avvikende målestokker, f.eks. for å vise utsnitt av hele kommunen på standardformatene A3 eller A4. Ved bruk av avvikende målestokk skal det benyttes så jamne målestokkstall som mulig. 11

12 Ved utforming av kart i målestokksområdet 1:500 til 1:10 000, skal standarden Grafisk utforming av kart i målestokk 1:500-1: følges. Basiskart for ulike typer plankart, må imidlertid utarbeides uten bruk av farger og fylte flater, for at basiskartet ikke skal komme i konflikt med planinformasjonen i kartet. For kart i målestokk 1: og mindre bør det som regel utformes et basiskart der innholdet er tilpasset planen eller temakartet og den valgte målestokken. Informasjon fra kartgrunnlaget som har betydning for forståelsen av den endelige illustrasjonen skal tas med. Forhold som ikke er relevante og som kan virke forstyrrende for forståelsen skal ikke tas med. Det bør alltid legges vekt på å benytte et godt og representativt utvalg stedsnavn. Skrivemåten skal følge reglene i lov 18. mai 1990 nr. 11 om stadnamn. Det vil ofte være hensiktsmessig å utarbeide faste oversiktskart for kommunen i en eller flere målestokker. Oversiktskartene bør være i digital form og oppdateres med jamne mellomrom, f.eks. en gang i året. Det vil ofte være hensiktsmessig å benytte nasjonale kartdata direkte eller i bearbeidet form som grunnlag for slike oversiktskart. Plankart skal utarbeides i samsvar med Miljøverndepartementets veileder Plan og kart etter plan- og bygningsloven Utveksling av geodata Kartforskriften 9 første ledd: «Utveksling av digitale geodata, herunder digital arealplan og digitalt plankart, skal skje i henhold til nasjonal eller tilsvarende internasjonal standard eller etter avtale.» Når forskriften viser til nasjonal eller tilsvarende internasjonal standard, er dette i praksis SOSI. Departementet er ikke kjent med at det p.t. er utviklet en tilsvarende internasjonal standard. Ved utveksling av primærdatasett, f.eks. ved utveksling av data fra kartgrunnlaget, skal således SOSI-standarden benyttes så lenge partene ikke avtaler noe annet. SOSI standarden del 1 og 2 inneholder beskrivelse av SOSI-formatet og den generelle objektkatalogen. Den generelle objektkatalogen (SOSI del 2) inneholder beskrivelse av fenomener og objekter. Produktspesifikasjonene fra del 3 og videre, inneholder et utvalg fra den generelle objektkatalogen samt en del andre forhold og krav som gjelder spesielt definerte produkter (f.eks. FKB-data). Ved utveksling av ferdig utformede kartprodukter, kan det være aktuelt å benytte et godkjent digitalt dokumentformat. Se nærmere om dette i kapittel 8.8 om utveksling av digitale data og digitale dokumenter (kartforskriften 9) i Miljøverndepartementets veileder Plan og kart etter plan- og bygningsloven. Kommunens GIS-system må være i stand til å importere og eksportere data i SOSIformatet slik at kommunen både kan ta i mot og levere digitale data på standard format når brukerne ønsker dette. I noen tilfeller kan kommunen pålegge brukerne å levere digitale data, jf. kartforskriften 5 første ledd: 12

13 «Kommunen kan pålegge å levere geodata i digital form dersom geodata kommunen skal stille til rådighet, også foreligger i digital form. Kommunen skal så tidlig som mulig informere om at slikt pålegg kan bli aktuelt.» Dette gjelder ved: - forslag til reguleringsplan, tomteinndeling eller bebyggelsesplan - konsekvensutredning - søknad, melding eller underretning om tiltak som faller inn under reglene om konsekvensutredning Dersom tiltaket er så omfattende at det faller inn under reglene om planer og tiltak som alltid skal konsekvensutredes, kan pålegg om å levere digitale data gis uavhengig av hvilken form kommunens egne geodata foreligger i. Liste over slike tiltak framgår av forskrift 1. april 2005 nr. 276 om konsekvensutredninger, vedlegg I. Se også kapittel 8.4 Pålegg om å levere data i digital form (kartforskriften 5) i Miljøverndepartementets veileder Plan og kart etter plan- og bygningsloven. Kap Det geodetiske grunnlaget Kartforskriften 3 tredje ledd: «Kartgrunnlaget skal være stedfestet med koordinater i det nasjonale geodetiske grunnlaget, eller et lokalt geodetisk grunnlag fastsatt av kommunen. Lokale geodetiske grunnlag skal være sikret med et tilstrekkelig antall fastmerker til å gjenskape grunnlaget i alle områder det lokale grunnlaget gjelder.» Kartgrunnlaget, og øvrige kart som brukes i kommunens plan- og byggesaksbehandling, bør være basert på en offisiell geodetisk referanseramme i grunnriss og høyde, dvs. EUREF89 eller NGO1948 i grunnriss og NN1954 i høyde. Eventuelle lokale stedfestingsgrunnlag skal være markert med tilstrekkelig antall bestandige fastmerker. Transformasjonsparametere med tilstrekkelig nøyaktighet for omregning til offisiell referanseramme skal være utarbeidet. I kommuner med lokalt grunnlag bør arbeidet med overføring til offisiell referanseramme være omtalt i kommunens geodataplan. Når slike lokale geodetiske grunnlag blir benyttet, skal dette klart gå fram som opplysning på alle kart og kopier av utsnitt fra aktuelle databaser. Kartene bør også oppgi aktuelle transformasjonsparametere og ha referansekryss og -linjer for en offisiell horisontal referanseramme. Kommuner som benytter lokale grunnlag bør fastsette transformasjonsformler og -verdier mellom lokalt og nasjonalt geodetisk grunnlag og gjøre dette kjent for brukerne, herunder hvilken transformasjonsnøyaktighet som dermed kan oppnås. 13

14 Departementet anbefaler at EUREF89 raskest mulig legges til grunn for kart- og oppmålingsarbeider i Norge. På denne måten vil man få en tidsmessig felles referanseramme for alle typer digitale geodata. Sammen med EUREF89 benyttes normalt UTM kartprojeksjon. UTM-sone 32 brukes for Sør-Norge til og med Nord-Trøndelag, sone 33 for Nordland og Troms og sone 35 for Finnmark. Svalbard dekkes av UTM-sone 33 og 35. Digitalt kartgrunnlag innebærer mindre behov for faste kartbladinndelinger enn tidligere. Alle kart bør ha et hensiktsmessig utsnitt og bladinndeling ut i fra det enkelte formål. Det bør alltid vurderes om det kan være tjenlig å framstille de enkelte kartbladene med overlapp. I noen situasjoner er det likevel hensiktsmessig å benytte en standard kartbladinndeling, se vedlegg til denne veilederen. Kartserier i mindre målestokker vil følge egne inndelinger; det gjelder bl.a. sjøkartene og den topografiske hovedkartserien Norge i 1: For NGO1948 benyttes standard kartbladinndeling for Økonomisk kartverk, jf. Norm for kart i målestokkene 1:250, 1:500, 1:1 000 og 1:2 000 og kommunale oppmålingsarbeider. I standardene Grunnlagsnett, Norges offisielle høydesystem og referansenivåer og Stedfesting av natur- og samfunnsgeografisk informasjon finnes en ellers utførlig beskrivelse av stedfestingsgrunnlaget for kart- og oppmålingsarbeidene i Norge. Det vises til disse standardene. Kap Dataforvaltning Generelt Primærdata må oppdateres og holdes ved like på en tjenlig og kostnadseffektiv måte, basert på fornuftige administrative og tekniske rutiner. Det forutsettes kontinuerlig oppdatering av utvalgte objekter og datasett, først og fremst basert på administrative rutiner. Feil eller mangler som oppdages må fanges opp. Kommunen må organisere sin virksomhet slik at innrapporterte geodata fra eksterne brukere og kommunal saksbehandling, kommer oppdateringen til gode. Ikke minst gjelder det i forhold til informasjon som tiltakshaver rapporterer etter plan- og bygningsloven (PBL). Presentasjonsdata skal holdes oppdatert i takt med øvrige primærdatasett. Kommunen må sørge for at kartgrunnlaget blir distribuert og gjort tilgjengelige for alle som kan gjøre seg nytte av det. Kommunen bør inngå avtale, fortrinnsvis gjennom samarbeidet om Norge digitalt, om praktiske rapporteringsordninger for oppdatering av primærdata som forvaltes av Statens kartverk og andre statlige etater. Dataforvaltningen omfatter også ansvaret for å sikre nødvendig tilgang til eldre informasjon. Kart og geodata som forteller om tilstand og forhold både i nær og mer fjern fortid, er en sentral del av kommunens informasjonsgrunnlag ikke minst i forhold til planog byggesaksbehandlingen. Særlig må det legges vekt på å kunne framstille utviklingen 14

15 over tid. Kommunen må ta hensyn til at eldre informasjon ofte vil være i analog form, men bør vurdere om større eller mindre deler av denne kan gjøres lettere tilgjengelig i form av f.eks. digitale rasterdata. Figur 3. Kontinuerlig og periodisk oppdatering Kontinuerlig oppdatering Ved kontinuerlig oppdatering skal fullstendighet og hurtig oppdatering prioriteres fram for nøyaktighet. Prinsippet er at datasett skal oppdateres med detaljeringsgrad i henhold til aktuell FKB-standard. Ved kontinuerlig oppdatering kan kommunen likevel redusere kravet til detaljering og nøyaktighet. Ved slik oppdatering bør det legges mest arbeid i oppdatering av de viktigste objekttypene, som eiendommer, adresser, bygninger og veier. Data legges inn i basen med den detaljeringsgrad og annen kvalitet som kan registreres ut fra dokumentasjonen, selv om kartstandarden for området har en bedre kvalitet. Kommunen må ha rutiner som sikrer at data blir fanget opp i den kommunale saksbehandlingen, og raskt og effektivt sikrer vedlikeholdet av kartgrunnlaget. Den administrative oppdateringen vil særlig være knyttet til kommunens byggesaksbehandling og til kommunens oppgaver etter delingsloven og matrikkelloven. Nærmere regler for byggesaksbehandling framgår av forskrift 24. juni 2003 nr. 749 om saksbehandling og kontroll i byggesaker (SAK): 1. Hovedregelen er at all bygging eller riving av konstruksjoner eller anlegg, herunder vesentlige terrenginngrep, krever søknad til kommunen, jf. plan- og bygningsloven 93. Søknaden skal inneholde en situasjonsplan i den utstrekning dette er nødvendig for kommunens behandling av søknaden, jf. SAK 19. Kommunen skal godkjenne tiltakets plassering, jf. SAK 25. Ansvarlig søker skal senest sammen med krav om ferdigattest eller anmodning om midlertidig brukstillatelse sende underretning til kommunen om tiltakets plassering slik det er utført. Rapportering skal skje enten ved innmålte koordinatverdier eller ved inntegning på tidligere godkjent situasjonsplan, jf. SAK 34 nr. 2. Dette gjelder også såkalte enkle tiltak etter plan- og bygningsloven 95b. 15

16 2. Noen tiltak krever ikke søknad, men kun forhåndsmelding til kommunen, jf. SAK kap. III. Også i slike saker skal det utarbeides situasjonsplan når det er påkrevd. Tiltakshaver skal senest innen fire uker etter at tiltaket er ferdig, sende underretning til kommunen om tiltakets plassering slik det er utført, jf. SAK 8 fjerde ledd. 3. Noen tiltak behandles ikke etter byggesaksreglene, men etter annet lovverk. Tiltakshaver skal imidlertid også i disse tilfellene underrette kommunen med opplysninger om tiltakets plassering som er nødvendig for ajourføring av det offentlige kartverket, jf. SAK 7 nr. 4. Dette gjelder f.eks. offentlige veganlegg etter vegloven. 4. En lang rekke mindre tiltak krever verken søknad eller melding, jf. SAK 5. Disse tiltakene fanges derfor ikke opp av plan- og byggesaksbehandlingen. Normalt vil det heller ikke være aktuelt å ta data om slike tiltak inn i kartgrunnlaget. Det er egne regler om rapportering av luftfartshindre, jf. forskrift 14. april 2003 nr. 514 om rapportering og registrering av luftfartshindre (BSL E 2-1). Kommunen må sørge for interne rutiner som sikrer at data rapporteres fra det sted i kommunen som har godkjenningssaken til behandling, inn i den ordinære oppdateringsrutinen. Dette gjelder også tilsvarende tiltak der kommunen selv er tiltakshaver. Både «som planlagt»- og «som bygget»-dokumentasjonen bør inngå i den kontinuerlige oppdateringsrutinen. De tilhørende kartobjektene bør ha egen koding som viser om tiltaket er godkjent, meldt, underrettet eller ferdig. Dette skal også kunne vises et eget symbol. Alle objekter som rapporteres gjennom kontinuerlig oppdatering skal merkes med dato, kvalitet og øvrige metadata i samsvar med SOSI og FKB-produktspesifikasjonene. Rutiner for administrativ oppdatering av geodata er beskrevet for hver enkelt objektkategori i Geovekst veiledningsperm kapittel 10 Retningslinjer for forvaltning av FKB-data. For områder der kartgrunnlaget er analogt, må oppdateringen skje manuelt på bruksoriginal av kartverket Periodisk oppdatering Ved periodisk oppdatering blir data fra kontinuerlig oppdatering kontrollert og eventuelt forbedret, og datasettene suppleres med manglende objekter. Etter periodisk oppdatering skal datasettene som et minimum tilfredsstille krav til innhold og andre kvalitetskrav gitt for spesifisert FKB-standard for området. Kontinuerlig oppdatering basert på administrativt registrerte data vil over tid føre til ujevn kvalitet på kartgrunnlaget. Kommunen bør derfor fra tid til annen gjennomføre periodiske oppdateringer av datagrunnlaget, for å sikre fastsatte krav til homogen kvalitet. Byggeaktivitet og liknende vil styre hvor ofte det vil være nødvendig med periodiske oppdateringer for de enkelte områdene. Oppdateringsperioden vil kunne variere avhengig av tema og område. For byområder er det vanlig med periodisk oppdatering for alle tema hvert tredje år. 16

17 Periodisk oppdatering gjennomføres vanligvis ved bruk av fotogrammetri. Bruk av ortofoto kan være et godt supplement til andre metoder for vedlikehold, og kan bidra til å redusere behovet for fotogrammetrisk oppdatering. Bildegrunnlag nyttet til produksjon av ortofoto kan også brukes til fotogrammetrisk oppdatering. Fotografering til ortofotoformål kan rullere med fotografering til fotogrammetrisk vedlikehold Arkivering Kartforskriften 3 fjerde ledd: «Kommunen skal ha rutiner for årlig arkivering av kartgrunnlaget. Kommunen kan etter avtale overlate arkiveringen til staten.» Kommunen må sørge for at alle gamle data, inkludert det historiske kartverket, blir arkivert på en betryggende og tilgjengelig måte for ettertiden, jf. 6 i arkivlova: «Offentlege organ pliktar å ha arkiv, og desse skal vera ordna og innretta slik at dokumenta er tryggja som informasjonskjelder for samtid og ettertid.» Arkivkopier må lagres på bestandig materiale, eller gjennomgå regelmessige oppfriskningsrutiner, jf. reglene i arkivlova og tilhørende forskrifter. Arkivkopi av digitalt kartgrunnlag bør både være i form av en fullverdig digital kopi i henhold til gjeldende SOSI-standard, og som kartblad i digitalt dokumentformat eller på papir. Både SOSI-fil og kartbladene må være arkivbestandige og i et godkjent arkivformat. Arkivdata må være tilknyttet nødvendig informasjon som beskriver datasettet (metadata) slik at kartgrunnlaget kan gjenskapes på et seinere tidspunkt. I utgangspunktet tas nytt arkiveksemplar av hele kartgrunnlag for hvert år, men dette kan tilpasses kommunenes rutiner for oppdatering av kartgrunnlaget. For analogt produsert kartgrunnlag bør det produseres eget arkiveksemplar når det produseres nye kart. Der f.eks. Statens kartverk forvalter felles kartdatabase for kommunen, kan det være aktuelt at Kartverket ivaretar også arkiveringen for kommunen. Regler om arkivering framgår ellers av lov 4. desember 1992 nr. 126 om arkiv (arkivlova) med tilhørende forskrifter og standarder. Se f.eks. veiledning fra Riksarkivet Datasikkerhet, personvern Kartforskriften 11: «Den som har ansvaret for driften av offentlig kartgrunnlag og planarkiv, skal påse at disse blir håndtert og oppbevart på en sikkerhetsmessig forsvarlig måte, herunder at det jevnlig tas sikkerhetskopier av databaser.» Kommunen skal påse at kartverket blir håndtert og oppbevart på en sikkerhetsmessig forsvarlig måte, herunder at det jevnlig tas sikkerhetskopier av digitale data. Lagring, 17

18 behandling og tilgang til kartverket skal inngå i kommunens beredskapsplan. Behandlingen må tilrettelegges på en slik måte at kvaliteten av lagrede og avgitte opplysninger er tilstrekkelig god og slik at den blir best mulig beskyttet mot uønskede hendelser. Uhell, misbruk, feil og øvrige trusler mot datasikkerheten skal søkes avdekket og avverget så effektivt som mulig. Sikkerhetskopiering av digitale geodata må skje som ledd i kommunens samlede rutiner for håndtering og sikring av digital informasjon. Tilsvarende gjelder også andre som har driftsansvar for offentlig kartgrunnlag. Rutinene må sikre at arkivverdig og andre viktige data ikke går tapt ved driftsavbrudd, og at ordinær drift lar seg opprette på nytt uten vesentlige forsinkelser. Behandling og utlevering av geodata må vurderes i forhold til personvernet. Bruk av eiendomsidentifikasjon og adresseidentifikasjon, men også koordinater i seg selv, kan direkte eller indirekte knytte opplysninger og vurderinger til enkeltperson. Kartgrunnlaget må vanligvis betraktes som et personregister i personopplysningslovens forstand. Kartgrunnlaget er i utgangspunktet åpen informasjon som alle trenger tilgang til, og som alle har rett til å skaffe seg med få unntak. Kartgrunnlaget bør derfor ikke inneholde sensitive personopplysninger eller andre opplysninger som må beskyttes av sikkerhetsmessige grunner eller andre grunner som kan skade offentlige interesser, bedrifter, institusjoner eller enkeltpersoner om innholdet blir kjent for uvedkommende. Den som har bestemmelsesrett over opplysningene og hvilke hjelpemidler som brukes, er behandlingsansvarlig etter personopplysningsloven. I utgangspunktet vil dette være kommunen, men også Statens kartverk og andre kan være behandlingsansvarlige. Personopplysningsloven pålegger den behandlingsansvarlige en rekke plikter. Behandlingsansvarlig skal etablere og holde ved like planlagte og systematiske tiltak som er nødvendige for å oppfylle kravene i eller i medhold av loven, herunder sikre personopplysningenes kvalitet. Hovedregelen er at all behandling av personopplysninger med elektroniske hjelpemidler skal meldes til Datatilsynet, jf. lov 14. april 2000 nr. 31 om behandling av personopplysninger (personopplysningsloven)

19 Vedlegg 12.1 Kartbladinndeling for kart i målestokk 1:500 1:20000 basert på UTM og EUREF89 Kartbladinndelingen bygger på et system av rektangelkart. Nummereringen av det enkelte kartblad baserer seg på en inndeling i hovedruter og underruter. Hovedrutene har utstrekning fra vest til øst lik meter og utstrekning fra sør til nord lik meter, og tilsvarer kartbladinndelingen i målestokk 1: Fire hovedruter gir til sammen ett kartblad i målestokk 1: Kartblad i målestokk 1: :5 000 danner rektangelruter innenfor hver hovedrute. Kartblad i målestokk 1:500 danner underruter innenfor hver tusendelsrute. Rutenettet ligger parallelt med UTM koordinataksene i hver sone. Hver UTM-sone danner således separate rutenett. Nummereringen har følgende form: Sone-målestokkode-hovedrute-rute-underrute målestokk sone angis som: UTM sonenummer (to siffer) F. eks.: 33 sone er en obligatorisk del av kartbladnummeret målestokkode angis som: Ett eller to siffer som angir målestokk F. eks.: : : : : : :500 målestokkode er en obligatorisk del av kartbladnummeret målestokk angis som: Mm:mmmm (fra 6 til 8 tegn) F. eks.: M1: målestokk er ikke en obligatorisk del av kartbladnummeret, men kan føyes til etter nummeret som en forklarende spesifikasjon 19

20 hovedrute angis som: øøø-nnn F. eks.: øøø nnn Hovedrutenummer i retning fra vest mot øst (tre siffer). Rute nummer 500 har sin vestlige begrensning langs UTM EUREF89 koordinat E= Sentralmeridianen går mellom rute 499 og 500. For hver meter mot øst øker rutenummeret med 1 og reduseres med 1 mot vest. Hovedrutenummer i retning fra sør mot nord (tre siffer). Rute nummer 000 har sin sørlige begrensning langs UTM EUREF89 koordinat N= For hver meter mot nord øker rutenummeret med 1. hovedrute er en obligatorisk del av kartbladnummeret Kart i målestokk 1: nummereres etter den sørvestlige hovedruta slik at både øøø og nnn er partall. rute angis som: uv kolonne- og radnummer (2 siffer) F. eks.: 70 u Kolonnene nummereres fortløpende fra vest mot øst innenfor hver hovedrute. Første kolonne har nummer 0. v Radene nummereres fortløpende fra sør mot nord innenfor hver hovedrute. Første rad har nummer 0. rute er en obligatorisk del av kartbladnummeret for kart i målestokk 1:500 1:5 000 underrute angis som: uv kolonne- og radnummer (2 siffer) F. eks.: 01 u Kolonnene nummereres fortløpende fra vest mot øst innenfor hver 1000-delsrute. Første kolonne har nummer 0. v Radene nummereres fortløpende fra sør mot nord innenfor hver 1000-delsrute. Første rad har nummer 0. underrute benyttes bare for kart i målestokk 1:500 Tabell. Eksempel på kartbladnummer og kartbladformat Målestokk Kartbladnummer Antall kartblad i hver hovedrute 1: M1:500 1: M1:1000 1: M1:2000 1: M1:5000 1: M1: : M1:20000 Netto format Brutto format *60 cm A0, ev. 90*70 cm 64 80*60 cm A0, ev. 90*70 cm 16 80*60 cm A0, ev. 90*70 cm 4 64*48 cm A1, ev. 75*58,5 cm 1 64*48 cm A1, ev. 75*58,5 cm - 64*48 cm A1, ev. 75*58,5 cm Nummerering av ruter innenfor hovedrute: Målesokk 1:

21 Målestokk 1: Målestokk 1: Nummerering av underruter innenfor en 1000-delsrute

22 Figur. Eksempler på kartbladnummer Figur. Origo for nummerering av hovedruter (her vist for sone 33). 22

23 Vedlegg 12.2 Annet veiledningsmateriell Sted Miljøverndepartementet Statens kartverk Stiftelsen Lovdata Internettadresse Se Miljøverndepartementets internettsider for ytterligere veiledning bl.a. om arealplanlegging. Se Statens kartverks internettsider for ytterligere veiledning bl.a. om SOSI og andre geodatastandarder, stedsnavn, Geovekst, og Norge digitalt. Se Lovdatas internettsider for gjengivelse av lover og forskrifter. Trykte veiledere Veileder Utgiver Kommunal oppmåling. Håndbok til delingsloven Kommunalforlaget, 3. utgave, 1988, ISBN Adresser og stadnamn. Del 1 Handbok i kommunal adressetildeling, Statens kartverk m fl, 1986, ISBN Del 2 Stadnamn i offentleg og privat bruk, Kommuneforlaget, 1993, ISBN

24 Vedlegg 12.3 Forklaringer og forkortelser Basiskart det kart som danner underlag (gir geografisk referanse) for en arealplan, dvs. det kart som planen tegnes på EUREF89 European Reference Frame 1989 FKB GAB geodata kart Felles kartdatabase. Strukturerte vektordata i henhold til Produktspesifikasjon for Felles KartdataBase (FKB). landets tidligere offisielle register over grunneiendommer, adresser og bygninger. Blir skiftet ut med det nye eiendomsregisteret Matrikkelen data om objekter, hendelser eller forhold som er direkte eller indirekte stedfestet med koordinater todimensjonal (plan) gjengivelse av utvalgte geodata i digital eller analog form i bestemt målestokk og projeksjon. Gjengivelsen kan f. eks. være på papir, dataskjerm eller i maskinlesbar form (kartdata). Gjengivelsen vil i regelen være kartografisk bearbeidet. Det kan innebære at symbol som representerer aktuelle geodata, kan være flyttet, overdrevet, forenklet eller på annen måte endret i forhold til sin egentlige beliggenhet for å oppnå bedre lesbarhet eller forståelse. NGO1948 Norges geografiske oppmålings geodetiske datum av 1948 NN1954 presentasjonsdata primærdatasett SAK SOSI UTM Normalnull 1954, nasjonale høydesystem tilleggsdata som er nødvendige for å produsere kart, og som ikke lar seg fornuftig generere automatisk i en uttegningsprosess. et definert geodatasett som består av de mest detaljerte og nøyaktige data innen et bestemt område, har en viss utbredelse og jevnlig blir produsert eller ajourholdt. Primærdatasett skal være presentasjons- og produktuavhengige. forskrift om saksbehandling og kontroll i byggesaker. Samordnet opplegg for stedfestet informasjon. Standardformat og -opplegg for beskrivelse, håndtering, lagring og utveksling av informasjon om objekter eller fenomener som er direkte eller indirekte stedfestet. Utarbeidet og vedlikeholdes av Statens kartverk i nært samarbeid med produsenter og brukere. Universal Transverse Mercator 24