I skyggen av Hans hånd

Transkript

1 Wendy Lawton I skyggen av Hans hånd En fortelling basert på livet til Anita Dittman - overlevende etter Holocaust Lunde

2 Copyright 2006 Lunde Forlag AS Sinsenveien 25, 0572 Oslo, Norway Copyright 2004 Wendy Lawton Originalens tittel: Shadow of His Hand Originalforlag: Moody Publishers Oversatt av Johanna Suhrland Bibeloversettelsen som er blitt brukt, er fra Det Norske Bibelselskaps utgave (NO1978/85) Omslagsillustrasjon: Barb Fisher, Le Van Fisher Design Omslagsfoto: RM/Corbis, Anita Dittman Grafisk utforming: Reidun Lindheim Trykk og innbinding: AIT Trykk Otta AS ISBN 10: ISBN 13:

3 Til Anita

4

5 Innhold Takk 9 Se på meg 11 En tid for dans 23 Aldri slippe, aldri forlate 35 Fred midt i kaos 43 Tilværelsen splintres 53 Farvel 63 Fjernet fra jordens overflate 77 En tid for sorg 87 Personlig innkalling 97 Sett fangene fri 107 Dødens dal 115 Alt på plass 129 Epilog 141

6

7 Takk Jeg ønsker spesielt å takke Anita Dittman som møtte meg på et hotell i Minneapolis, og lot seg intervjue i timevis. Hun vegret seg ikke fra å fortelle sin historie, selv om den var smertefull. Takk også til Jan Markell som hjalp Anita å skrive selvbiografien Fanget i Hitlers helvete. På mange av spørsmålene mine svarte Anita: Se etter i boka. Jan har beskrevet det akkurat slik det var. Det er en god attest. Lisa Abeler, leder av kvinnearbeidet ved Camp Lebanon i Upsala, Minnesota, var den første som fortalte meg om Anita. Hun kjøpte hennes selvbiografi som en gave til meg. Lisa var sikker på at Anitas historie ville passe perfekt som bok i serien Troens døtre. Hun hadde rett. Takk, Lisa. Takk også til de som utgjorde teamet min utgiver Michele Straubel; de andre som arbeidet med utgivelse og design, Cessandra Dillon og designer Barbara LeVan Fisher; min agent og medarbeider, Janet Kobobel Grant og mine rådgivere gjennom lang tid i SALT. 9

8

9 Se på meg Se på meg. Se på meg! Armen hennes formet en grasiøs linje som strakk seg helt ut i fingerspissene en perfekt ballettstilling. Hun gjorde en piruett med en ynde og kontroll som var sjelden for en fem og et halvt år gammel jente. De blonde flettene sto rett ut da hun snurret rundt. Pappa, sa hun til faren, se på meg! Anita, slutt med å vise deg fram og hold opp med alt det tullet! Faren vendte seg mot mora. Hilde, få den ungen ut herfra. Han freste av sinne, og de tyske ordene kom som et ras. Det er ille nok at du ikke har maktet å gi meg en eneste sønn, om jeg ikke også skal holde ut med to slitsomme jenter hele døgnet. Han løftet hånda i været: Hva i all verden fikk meg til å gifte meg med en jøde! Fritz! Ikke når barna er til stede. Anita sto som frosset til is et øyeblikk. Så smøg hun seg inn i et hjørne og presset seg inn mellom veggen og ei kiste. Hun strakk ut den tynne armen etter bamsen Teddy som lå like ved, dro den til seg og tok den på fanget sitt. Hun hatet at mora og faren kranglet. I det siste skjedde det svært ofte, men Anita hadde ikke ment å sette i gang enda en krangel. Hella, ta lillesøstera di med ut på kjøkkenet. Mora brukte hendene for å skysse dem forsiktig mot døra. 11

10 Anita holdt igjen. Hun ville være hos mora, men Hella ga henne et kraftig dytt som ikke etterlot noen tvil om hva som måtte skje. Da de var kommet ut på kjøkkenet, snudde Anita seg og lente ansiktet mot dørkarmen. Anita gjør alt hun kan for at du skal like henne. Kan du ikke forstå at hun bare ønsker at du skal godta henne? Moras stemme kunne høres ut på kjøkkenet nesten så klart som om hun skulle ha vært i samme rom. Rekkehuset til familien Dittman, som lå i forstaden Zimpel i Breslau, var stort og flott, men hadde en ulempe: Det var så lytt at sinte stemmer kunne høres gjennom veggene som var de av papir. Ikke begynn med meg igjen, Hilde. Faren gikk over golvet. Jeg har mine egne problemer, og jeg trenger ikke dine anklager på toppen av dem. Problemene presser seg inn på oss alle i disse dager, Fritz, men kan vi ikke prøve å skjerme jentene så lenge som mulig? Hella gjør sitt beste for å være grei mot meg, jeg har ingen problem med Hella, men Anita Anita holdt hendene for ørene. Hella prøvde å få henne med ut, men Anita løp inn under bordet og gjemte seg. Det gjorde vondt i magen. Hvorfor favoriserer du den ene framfor den andre? Hella er ti år. Selvfølgelig har hun bedre kontroll på seg selv. Mora ble hard i stemmen. Anita er liten, men hun er en energibunt og svært kreativ. Om du bare kunne se henne slik hun er, og glemme den gutten du ønsket deg Jeg innrømmer at jeg ønsket meg en gutt. Det ville ha vært veldig godt. Men jeg vil ikke diskutere dette mer. Faren slo i bordet. Lyden fikk Anita til å krympe seg. Vet du hva jeg virkelig ønsker? Mora svarte ikke. Jeg ønsker at jeg aldri hadde giftet meg med deg. Hva i 12

11 all verden tenkte jeg på! Gifte meg med en jøde det er jo ren galskap for en arier! Faren uttalte hvert ord klart og iskaldt. Hitler kaller det å vanære rasen nå dette å blande rent, arisk blod med jødeblod. Den svake snufsingen fra mora kunne høres ut i kjøkkenet. Jeg skal fortelle deg det, Hilde, kona mi ordene kona mi ble uttalt dryppende av sarkasme at én dum handling har gitt meg endeløse problemer. Mora svarte fremdeles ikke, men hennes svar betydde heller ikke noe for faren. Når han først var kommet i gang, kunne han skjelle og smelle alene i lange tider. Du bryr deg jo ikke en dritt om mine problemer heller. Tingene forandrer seg det er et faktum og her sitter jeg, bundet til en jødisk kone og med to mindreårige døtre. Anita hørte at døra ble smelt igjen. Anita, Hella, vær så snill å komme inn hit. Moras stemme hørtes trist ut. Hella tok Anita i hånda og dro henne fram under bordet. Mamma, jeg er så lei meg. Anita slo armene rundt beina på mora. Jeg mente ikke å gjøre pappa sint. Hysj, Anita. Mora hadde en trøstende stemme. Hysj. Hun la armene rundt Hella også. Faren deres er bekymret for ting, og han tar bekymringene ut på oss. Pappa hater meg. Anitas mage verket fremdeles. Ikke vær dum, Anita. Hella var utålmodig i stemmen. Fedre hater ikke sine egne barn. Hella har rett, sa mora. Pappas sinne kommer ut i stygge ord, men det sinnet er egentlig ikke rettet imot deg, Anita. Hun rettet på noen hårtuster som stakk ut fra flettene til Anita. Anita ville ikke protestere mot mamma, men hun følte at 13

12 faren avviste henne bestandig når hun prøvde å stikke hånda si inn i hans, eller når hun prøvde å sitte på fanget hans. Han fant alltid en unnskyldning for å dra seg unna eller forlate henne. Etter hvert var hun blitt ekspert på å tolke reaksjonene i ansiktet hans. Men når Hella kom i nærheten, var det sjelden at han dro seg unna. Hvorfor er pappa så sint for tida? Hella hørtes forvirret ut. Dette er komplisert. Mora reiste seg opp og gikk tvers over rommet for å rette på en gardin. Det dreier seg for det meste om politikk og om jobben. Politikk? Hedda tok Teddy opp fra golvet og la ham i fanget til Anita. Du har hørt om alt det trøbbelet som det brygger opp til i forbindelse med Hitlers synspunkter, ikke sant? Det var mora som spurte. Ja, noe. Den avisa som pappa ga ut, har vært en del av den bevegelsen som kalles Sosialdemokratene. Så er det slik at alle ventet at ting skulle gå bedre etter det økonomiske kaoset som har vært de siste årene, men nå er vi i 1933, og Tyskland har det vanskeligere enn noen gang. Anita satte fingeren sin inn på øyet til Teddy. Hun forsto ikke hva mamma sa, og hun ønsket at de ville snakke om noe som hun skjønte. Hitler hater Sosialdemokratene, og pappa må nå enten gå inn i Nazi-partiet, eller Hva er Nazi, mamma? Anita likte ikke lyden av dette ordet. Når folk uttalte det, dro de på munnen og ble sinte i ansiktet. Det er noe du ikke trenger å bry deg med. Mamma kom bort og dro Anita spøkefullt i flettene. Ditt lille hode bør hel- 14

13 ler fylles med ballett, fine kjoler, din koselige bamsefamilie og Du trenger ikke fortelle henne det, mamma. Hella løftet hånda litt opprørt. Hun bryr seg ikke om noe annet uansett. * * * * Teddy og vennene hans fortsatte med å fylle Anitas liv i tilegg til blyanter, tegnepapir og ballett,. Når mora bøyde seg ned for å ta av henne ballettskoene etter ballettimene, gråt den lille jenta hver gang. Hun ville ikke slutte å danse. Om natta sov hun med de velbrukte ballettskoene under puta og drømte om en scene med tregolv, omgitt av lyskastere. Selv om hun var den minste jenta i klassen, så hun i drømme hvordan hun ble løftet opp av en mannlig danser og raget høyt over alle de andre på scenen. De skimrende fargene, lukten av kalk på golvet, støvskyene som reiste seg i lyset fra lyktene og den rytmiske lyden av ballettskoene som laget dumpe dunk og klask mot tregolvet, fikk drømmen til å synes mer virkelig enn det våkne livet. Hun var midt i en drøm da hun en natt ble vekket av at noen ristet forsiktig i henne. Anita, vennen min. Du må våkne. Det er mamma. Hun snudde seg på sida og prøvde å fange drømmen inn igjen. Anita, hør på mamma. Mora reiste henne opp i sittende stilling. Jeg må dra nå, men jeg vil komme tilbake i morgen. Dra? Danserne forsvant plutselig, og Anita festet øynene på mora. Du kan ikke reise fra meg, mamma! Hun slo armene rundt halsen på mora og ropte de samme ordene om og om igjen. Anita, Anita. Du er nesten seks år gammel. Vær så snill og ikke hold på sånn. Du knuser hjertet til mamma. Nå er det nok med dette. Faren kom inn i rommet. Han 15

14 hørtes sint ut. Jeg vil ha deg ut av mitt hus, Hilde. Jeg vil at du skal forsvinne nå! Men døtrene mine - du ønsker ikke å ha dem heller? Det er ikke spørsmål om hva jeg ønsker. Jeg er en arier, og døtrene mine er halvt ariske. Jødeblodet ditt har forurenset deres årer, og det er ille nok, men jeg vil ikke tillate at dine jødiske ideer skal smitte dem lenger. Han sto med armene i kors over brystet og føttene plantet fra hverandre på golvet en urokkelig makt. Du kan ha rett til dette under Hitler, Fritz, men hva er rett under himmelen? Moras stemme gjenlød i huset, og Hella kom søvndrukken inn i rommet til Anita. Ikke kall på himmelen, Hilde. Farens stemme brast. Er du ikke hyklerisk nok. Du tror jo ikke på ditt folks Gud. Du tror ikke på himmelens Gud heller. Bare innrøm det. Han sto med hendene på hoftene og føttene fra hverandre. Den moderne religionen din er et oppkok av Buddha, Muhammed, Jesus, animisme og jeg vet engang ikke hvor mange guder du har. Faren rettet ryggen. Jeg er stolt over å være ateist. Ja, jeg er virkelig en engasjert ateist - jeg tror ikke på Gud. Punktum. Da han sa ordet Gud spyttet han det liksom ut, som om det var noe som smakte vondt. Religion er for de svake, og du, Hilde, er den svakeste av alle. Du greier ikke engang å ta inn en religion og holde deg til den. Du må skape din egen lille krykke, laget av et sammensurium av guddommer. Fritz, mitt livssyn betyr ikke noe i denne sammenhengen. Hun så på de to jentene. Hella sto som frosset fast. Anita gråt. Hella, ta søstera di med ut på kjøkkenet vær så snill. Jeg kommer ut og snakker med dere så snart jeg er ferdig med å snakke med faren deres. Anita grep fatt i Teddy og tok Hellas hånd. Så snart de var kommet ut i kjøkkenet, krøp Anita skjelvende under bordet 16

15 igjen. Hun kunne se at søstera skrubbet seg på leggen med den andre foten noe Hella alltid gjorde når hun var redd. Jeg vil ha deg ut herfra, Hilde, og det er endelig. Farens stemme hørtes godt ut i kjøkkenet. Jeg håper at jeg kan dekke mine sosialdemokratiske aktiviteter ved å gå inn i Nazi-partiet og overlate avisa til dem. Han laget den kremtende lyden som han brukte for å dekke over noe ubehagelig. Når alt kommer til alt, hvor mye gagn er det i idealer når livet står på spill? Mora sa noe, men Anita skjønte det ikke. Jeg kan leve med min fortid ved å holde en lav profil i disse forvirrende tider, men jeg vil aldri kunne leve med en fortsatt vanæring av rase. Anita skjønte ikke stort av det faren sa. Hun forsto bare at pappa ville ha mamma bort. Ikke gå fra meg, mamma, gråt hun for seg selv. Hysj, ikke gjør pappa sint, hvisket Hella. Stakkars pappa, han er nødt til å gjøre det. Anita puttet neven i munnen for å stoppe gråten. Hella elsket pappa over alt annet. Selv om Anita forsto lite, så skjønte hun at pappa var mer glad i Hella enn i henne, og at Hella gjengjeldte denne kjærligheten med en usvikelig lojalitet. Pappa bodde i hjemmet deres, men han var en fremmed for Anita en fremmed som hun lengtet etter å gjøre til lags, noe hun aldri greide. Hvis jeg overlater jentene til deg, må jeg gi deg penger til deres underhold. Jeg måtte også skaffe deg en leilighet. Faren hostet. Denne tanken liker jeg ikke. Mora sa noe, men for lavt til at det kunne høres. De kan lære å ta vare på seg selv. Du skjemmer dem bort. De kan egentlig ha omsorg for meg, også. Stemmen hans ble høyere: Jenter, kom hit! Hella dro Anita fram under bordet og dyttet henne inn i 17

16 Anitas soverom der mora og faren var. Anita klamret seg fremdeles til Teddy. Mora deres må dra herfra, men dere kan besøke henne Nei! Mamma, du må ikke reise fra meg! Hella trakk Anita i flettene. Slutt, Anita, slutt! Hella stilte seg foran faren. Jeg vil hjelpe deg, pappa. Jeg kan lage mat. Anita så på moras ansikt tidsnok til å se at det fortrakk seg i smerte da hun strakte hånda ut mot Hella, men deretter lot den falle ned langs sida. Ikke reis fra meg, mamma, klynket Anita. Hun sa det litt roligere nå, men ikke mindre bestemt. Anita. Faren satte seg på huk foran henne. Anita hadde aldri sett ham så nær. Han luktet varm ull og barbersåpe. Slutt å gråte, så skal du få en presang. Faren dro Teddy ut av armene hennes og kastet den bort på senga. Så grep han ned i sekken sin og trakk opp en stor, gyllen bamse med ordentlige bein og armer nettopp en sånn som hun hadde ønsket seg hver gang de gikk forbi vinduet i leketøysbutikken. Se en fin, ny bamse. Anita ristet på hodet og dyttet bamsen bort. Hun krøp opp på senga og tok tak i Teddy. Uten å si et ord krøp hun ned igjen, gikk bort til mora og tok hånda hennes. Vel, ok da! Faren tok den nye bamsen og kastet den tvers over rommet. Du vinner, Hilde. Ta henne og forsvinn. Hella blir værende hos meg. Anita ønsket at Hella skulle ta henne i hånda, men Hella sto borte hos faren. Hun blunket ikke, men Anita så at leppene hennes skalv. 18 * * * * Hilde, åpne Hilde. Det er meg, Inge. Bankingen på døra vekket Anita fra en dyp søvn. Hvorfor banker Inge, naboen vår,

17 på døra? Et rullende tordenskrall satte punktum for hamringen på døra. Vent litt - Inge er jo ikke lenger naboen vår. Vi dro fra pappa i går kveld. Vi er i tantes hus, ikke i vårt eget. Hun tenkte på søstera si. Undres på om Hella sover i min seng hjemme? Bankingen ble kraftigere. Hvorfor banker pappas nabo, Inge, på døra her i tantes hus? Anita ristet i mora som lå sammen med henne på feltsenga. Mamma, noen banker på døra. Det er Inge. Mora sto opp og kastet et sjal over nattkjolen. Anita ble liggende i senga og lyttet til tordenskrallet. Hun elsket uvær. Mora hadde ofte fortalt henne om det forferdelige tordenværet den natta hun ble født. Mora trakk fra låsen, åpnet døra og hilste på venninnen. Å, Hilde, du må komme. Inge dro etter pusten og grep venninnen i armen med begge hendene. Du må komme. Skynd deg! Hun fylte nesten opp hele døråpningen med den våte ullkappa si. Anita smatt ut av senga for å kunne se bedre. Hva er klokka? Komme hvor? Mora dro sjalet tettere om skuldrene sine. Det er grytidlig på morgenen. Kanskje totida. Inge skalv. Tilgi min oppførsel. Kom inn, og prøv å roe deg ned. Den unge kvinna gikk innafor, men satte seg ikke. Du må komme tilbake til huset ditt. Da du dro hjemmefra i går, forlot Fritz huset rett etterpå. Vi tenkte ikke noe mer på det, ettersom han bare sjelden var hjemme når du var der. Hun dyttet en våt hårtust inn under hetta. I natt, da tordenværet brøt løs, hørte vi banking inne i huset og tenkte at Fritz kanskje hadde vendt tilbake. Mora begynte å vri hendene. Men da min Otto kom hjem for en time siden, hørte han 19

18 banking og dundring rett gjennom døra til Fritz. Og da han gikk til døra for å høre om alt var i orden, ropte Hella. Inge festet hendene på hoftene og ristet på hodet. Fritz hadde ikke vært hjemme siden han forlot huset kvelden før over 24 timer tidligere. Tordenværet hadde skremt Hella, men døra var låst, og hun hadde ingen utvei til å skaffe hjelp. Hella å, nei! Min Hella Mora begynte å trekke klærne utenpå nattøyet. Hun fortalte meg at dere midlertidig bodde her og ba meg å hente dere. Takk skal du ha, tusen takk. Mora kysset venninnen. Uten mer samtale sa en våt og trett Inge farvel og skyndte seg hjem. Mora kledde på Anita, og sammen gikk de tilbake til det hjemmet som var det eneste Anita noen gang hadde visst om. Da de kom dit, stakk mora nøkkelen i døra. Hella falt bokstavelig talt ut av huset og inn i moras armer. Hun klynget seg gråtende til mora. Anita sto ved siden av og klappet henne på armen. Mens mora forsøkte å trøste dem, plukket de med seg noen få ting og forlot huset. Da de gikk nedover den stille gata i grålysingen, slapp Hella taket i mora for å skifte hånd på paraplyen. Jeg burde lagt igjen en lapp til pappa. Hulkingen hennes hadde stilnet og gått over i snufsing. Tror du han vil bli bekymret? 20 * * * * Noen dager senere da de alle tre kom tilbake for å pakke tingene sine og flytte til den lille leiligheten de hadde funnet på motsatt kant av Zimpel, hadde Anita vondt i magen hele tida. Hella pakket sakte sakene sine og glattet omhyggelig ut alle krøllete plagg mens hun dvelte ved hver eneste ting. Anita tenkte at Hella kunne blitt mye fortere ferdig hvis hun ikke hele

19 tiden hadde kikket mot det rommet der faren pleide å sitte med skuldrene hevet og høre på radio. Da de holdt på med den siste pakken, kom faren inn i rommet. Han la en hånd på moras arm og sa: Jeg, vel jeg ble klar over at det ville ikke fungere for meg å ha omsorgen for Hella når alt kommer til alt. Jeg beklager Hella bøyde hodet og gikk mot døra. Da de sto der og så på flyttemannskapene som lesset den siste eska opp på bilen, så faren hardt på mora. Jeg har gått med på å gi deg og jentene litt penger hver måned imot min vilje. Jeg må ikke, vet du, etter loven, siden du er jøde. Øynene hans ble smale, og stemmen sank til en hvisking. Jeg tror jeg har klart å få til et ålreit brudd med min politiske fortid. Det er et stolt medlem av Nazi-partiet du har foran deg. Han tok en pause og sa med ettertrykk: Hvis du så mye som antyder noe om min fortid, Hilde Dittman, så får du ikke ett øre til. Forstår du? Mora bare så på ham. På gjensyn, pappa. Hella sprang bort og ga ham en klem. Jeg er glad i deg. Faren sto ubevegelig med armene rett ned langs sida. Da Hella begynte å gå, strakk faren ut ei klumsete hånd for å klappe henne på hodet. Anita sto ved siden av og ønsket at han ville si farvel. Se på meg, pappa. Se på meg. 21

20