på jakt & vakt 4/12 B-PostAbonnement I dette nummeret

Transkript

1 B-PostAbonnement Returadresse: Historielaget, Postboks 49 Grefsen 0409 Oslo på jakt & vakt 4/12 På jakt etter røtter i lokalhistorien og vakt om kulturverdier av alle slag Historielaget Grefsen Kjelsås Nydalen I dette nummeret Leder: To jubileer 3 Lokale glimt fra Peter Chr. Asbjørnsens liv 4 Brøllopsmaten 15 Et hus i en hage på et stort jorde 22 Fagertun gartneri 30 Kolonihavene 34 Kort-men-godt 36 Bokanmeldelse: Kjelsås Idrettslags historie 37 Brev: Med røtter i Nydalen 39 Referater 41 Program for våren 46

2 På Jakt og Vakt To jubileer redaksjonen Frist for innlevering av stoff til nr. 1/2013 er 3. januar Utgiver: Historielaget Grefsen Kjelsås Nydalen Adresse: Historielaget, Postboks 49 Grefsen, 0409 Oslo E-post: Historielagets hjemmeside: Finn Geiran, redaktør Tor Langset, redaksjonssekretær Asbjørg Hammer Gudveig Henryette Aaby Hjemmesidene Kjell A. Johannessen Øyvin Rannem, layout Liv Kari Enerly, bilder Historielagets hjemmesider har i løpet av høsten fått ny struktur og er lettere å bruke. Men framfor alt er innholdet oppgradert, og gjort langt fyldigere. Intensjonen er også å holde sidene kontinuerlig ved like, slik at nyheter, meldinger om, og referater fra arrangementer legges inn fortløpende. Også en del tidligere artikler fra På Jakt og Vakt er nå lagt inn, og flere vil følge. Som før er tanken at hjemmesidene skal supplere, men ikke erstatte tidsskriftet. Gå inn på www. historielaget-gkn.no, og du er der. Sammen med Facebook-sidene, som ble omtalt i forrige nummer av bladet, gjør hjemmesidene at Historielaget nå er i i god digital kontakt med medlemmene, noe som blant annet gjør det lettere å gi tilbakemeldinger til styret på virksomheten. Året 2012 er i ferd med å ebbe ut. Også i år har det vært jubileer for mennesker som har satt spor etter seg i historien. Både folkemusikksamleren Ludvig Mathias Lindeman og eventyrfortelleren Peter Christen Asbjørnsen ville ha vært 200 år, om det hadde vært mulig. Begge var tydelige samfunnsbyggere og humanister med vide interessefelt. Til tross for dette, har den offentlige markeringen vært meget beskjeden. Lokalt ble riktig nok Ludvig Mathias Lindeman feiret med en godt besøkt konsert i september. Visesangeren Jørn Simen Øverli hadde samlet noen fremragende musikere på Midtodden en lun sensommerkveld, og i samarbeid med Maridalens Venner og Historielaget ble det en strålende opplevelse. Lindeman hentet folkemusikk fra både Maridalen og Nordmarka. Når konserten ble lagt til Midtodden, var det fordi en av de viktigste kildene, Margrete Pedersdatter, bodde her for omtrent 150 år siden. Referat fra arrangementet finnes lenger bak i dette nummeret av På Jakt og Vakt. Historielaget har ved flere anledninger knyttet Asbjørnsen til nærområdet vårt, men når laget valgte Hans Gudes tegning av Asbjørnsen som illustrasjon på forsiden av det første nummeret av På Jakt og Vakt i 1979, og senere som Historielagets bumerke, er det ikke bare fordi Kvernsagn foregår ved Brekkedammen. Om Asbjørnsen er det sagt at han kartla den norske folkesjela og bevisstgjorde oss som folk. Asbjørnsen viste oss røttene, noe det er grunn til å ha i mente i vår oljesmurte tid. Når vi i dag går til dekket bord, er det på sin plass å huske at noen har dekket bordet for oss. Noen sier at det kan bli for mye feiring og tilbakeblikk. Det er mulig, men bare dersom tilbakeblikkene hindrer oss i å se framover. For å vite hvor du skal, må du vite hvor du er, og for å vite hvor du er, må du vite hvor du har vært. Både Lindeman og Asbjørnsen forteller oss hvor vi har vært, og dermed hjelper de oss til å skjønne hvor vi er forhåpentligvis. Deretter er det opp til oss. Finn Geiran PÅ JAKT OG VAKT 4/ årg. 3

3 Peter Chr. Asbjørnsen ble født i 1812 og døde i I offentlig sammenheng er 200-årsjubileet for fødselsåret blitt markert svært forsiktig. Asbjørnsenselskapet har riktignok gitt ut Minner om Peter Christen Asbjørnsen, en vakker bok som er omtalt i På Jakt og Vakt i nr 4/2011. Samme selskap har også sørget for en liten, men svært interessant utstilling om Asbjørnsen i Ibsenmuseet. Historielaget har, i all beskjedenhet, bidratt med et opplysende og morsomt kåseri av historiefortelleren Kjersti Moland på årsmøtet i år. Denne artikkelen gir noen glimt av Asbjørnsens mangfoldige liv, med vekt på hans tilknytning til våre nærområder. Lokale glimt fra Peter Chr. Asbjørnsens liv Av Finn Geiran Deler av innledningen til Truls Gjefsens store biografi Peter Christen Asbjørnsen diger og folkesæl, som kom ut i 2001, gir et bilde av hvor viktig han var både i sin samtid, og for senere generasjoner: Asbjørnsen var født i kvadraturen i Christiania, men måtte på grunn av familiens økonomiske problemer flytte til forstaden Grønland i sin ungdom. Deretter var han huslærer i noen år og stadig på innsamlingsreiser i forbindelse med folkeeventyrene. Han giftet seg aldri, selv om etterlatte brev forteller om flere kjærlighetsforhold. Noen fast bopæl i Christiania fikk han ikke før han i 1853 flyttet inn i Madam Froms løkke på Hegdehaugen, i Rosenborggaten 2. Der innredet han seg i 2. etasje med et større kombinert arbeidsrom og bibliotek, en forstue og en sovealkove. Her bodde han inntil han døde i 1885, avbrutt av et par lengre utenlandsopphold. Bildet er malt av Jacob Gløersen omkring Det er ett litterært verk som man med sikkerhet kan si at alle nordmenn har et forhold til. Det er ett verk som varig har preget vårt syn på hva som er norsk, og på hva det vil si å være norsk. Det er ett verk som har gitt nordmenn et språk som er deres eget på alle måter, et språk for nobelprisvinnere og for mannen i gata. Asbjørnsen og Moes eventyrsamlinger er så innarbeidet i vår norske bevissthet at vi knapt kan si det første navnet uten å føye det andre til. I de to eventyrsamlernes samtid var det imidlertid Asbjørnsen som var eventyrkongen. Han fortalte eventyr til sin død og fullførte verket de to hadde begynt på. Han sto bak de illustrerte utgavene, med tegninger som ble en like selvsagt del av kulturarven vår som eventyrene er. Dessuten ga han ut to samlinger med huldreeventyr, folkelige sagn i en litterær ramme, og en tid var de vel så populære som eventyrene selv. Men det stoppet ikke der. Asbjørnsens hele liv var eventyrlig, fullt av brå kast, fikse ideer og gode hjelpere. Han lærte nordmenn å elske fjellet, skapte uforglemmelige festkvelder i Christiania Theater, klatret til topps på pyramidene, fant merkelige sjøstjerner i fjordene, reddet vanskjøttede skoger, organiserte det norske torvvesen. Og stadig skrev han i aviser og blader, artikler om slikt som folk knapt visste fantes, ny kunnskap om det de trodde de kjente, og nye ideer og teknikker fra utlandet som kunne omforme Norge til en moderne, rik stat. Hele hans vesen var i ett med eventyret djervt, likefram og humoristisk. Det var ikke mer enn naturlig at Werenskiold brukte Asbjørnsen som modell for kongen i eventyret. 4 PÅ JAKT OG VAKT 4/ årg. PÅ JAKT OG VAKT 4/ årg. 5

4 Jørgen Moe, maleri av Chr. Skredsvig. (Truls Gjefsen: Peter Christen Asbjørnsen. Andresen & Butenshøn.) Jørgen Moe og Andreas Grøtting På grunn av dårlige skoleresultater ble Asbjørnsen som 14-åring sendt på artiumskurs til presten Støren i Norderhov. Der møtte han Jørgen Moe ( ) fra storgården Mo på Ringerike, men der møtte han også en prestesønn fra Hallingdal, Andreas Wulfsberg Grøtting ( ). De tre knyttet vennskap for livet. Moe ble med tiden prest og senere biskop, etter at han først i noen år hadde samlet eventyr og andre folkeminner. Asbjørnsen ble en ledende åndsarbeider på flere felter, selv om han aldri fikk noen akademisk tittel. Cand. theol. Grøtting derimot, gikk det ikke så bra med. Jørgen Moe ble Asbjørnsens samarbeidspartner i innsamlingen av eventyr og folkesagn fra de begynte dette arbeidet i 1837 til Moe avbrøt arbeidet i 1855, da han ble vekket religiøst. Moe avla teologisk embetseksamen i 1839, men viet seg i mange år til folkeminner og eget forfatterskap, inntil han ble prest i Han endte som biskop i Kristiansand i 1876, der han døde. I mellomtiden hadde han blant annet vært sokneprest i Vestre Aker fra 1871 til Der ble han anerkjent for sine gode prekener, og han deltok i den vekkelsen som gikk over Nydalen i disse årene. Han satte ellers sitt preg på menighetslivet i vårt område, som på den tiden var en del av Vestre Aker menighet. Blant annet skal den lille gården Prestegrefsen under Østre Grefsen ha vært benyttet som tjenestebolig når han var på reiser på disse kanter av preste gjeldet. Andreas Grøtting var en begavet person på mange områder, men det glade studentliv ble for krevende. Han hadde et skuespillertalent som ble utnyttet av vennekretsen, der han ga til beste de festligste parodier over tidens kjente menn. Men det ble han jo ikke fet av, og måtte derfor stadig ut på bygdene som huslærer, der han gjerne deltok i livet på drengestuene i fritiden. Her plukket han opp en mengde historier av ymse innhold, som han skrev ned og sendte til Asbjørnsen. Moe var ikke så begeistret for dette, men Asbjørnsen bearbeidet en del av historiene, spesielt sagnene, og brukte dem i sine rammefortellinger. Senere forsk - ning har vist at Grøtting var en svært viktig og rik kilde for Asbjørnsen. Bak Grøttings muntre maske skjulte det seg psykiske problemer. Det gikk galt, og Asbjørnsen sørget for at han ble innlagt på Grefsen Bad i sine siste år, der han døde 57 år gammel. Asbjørnsen besøkte Grøtting av og til, men han skal ofte ha vært å se, ruslende alene på stiene i Grefsenåsen. Hans Gudes tegning av Asbjørnsen på fisketur Da Historielaget ble stiftet i 1979, vedtok man å bruke Hans Gudes ( ) tegning av Asbjørnsen med fiskestanga som bumerke. En årsak var nok at dette er en illustrasjon til Kvernsagn, der handlingen er lagt langs Akerselva og i Brekkesaga. Men man må tro at Historielagets styre, anført av Harry Lagert og Marius Sandvei, har hatt et perspektiv ut over dette, slik Truls Gjefsen beskriver. Kvernsagn ble utgitt første gang i 1845 i Norske Huldre-Eventyr og Folkesagn, men denne utgivelsen hadde ikke illustrasjoner. Hans Gudes tegning er av senere dato. Fra 1845 studerte Gude i Düsseldorf. Han kom tilbake til Christiania som følge Tegning av Andreas Grøtting. Ukjent kunstner. (Truls Gjefsen: Peter Christen Asbjørnsen.) 6 PÅ JAKT OG VAKT 4/ årg. PÅ JAKT OG VAKT 4/ årg. 7

5 Tegning av Hans Gude. Denne forsiden fra det første nummeret av På Jakt og Vakt ble beholdt på de 54 første numrene, fram til nr 2 for Da ble tegningen flyttet opp i øvre venstre hjørne, og der har den vært siden. Det skarpe øye vil se at det nederst på siden står: Organ for historielaget i Bydel 33 (Grefsen Kjelsås Nydalen). av februarrevolusjonen i Paris og de urolighetene som oppsto i Europa i slutten av 1840-årene, for øvrig sammen med mange andre norske kunstnere. Han oppholdt seg i hjemlandet et par års tid, og deltok også i de nasjonalromantiske festlighetene som fant sted i Christiania Theater i 1849, som Asbjørnsen for en stor del sto bak. Det er ukjent om Gude hadde kjent Asbjørnsen tidligere, men både Gude og Asbjørnsen ble en del av den kretsen av kunstnere og frie åndsarbeidere som preget byen i disse årene. Da Asbjørnsen og Moes eventyr skulle komme ut på nytt, var det naturlig å spørre Gude om han ville illustrere samlingen. Han hadde da reist ut i Europa igjen for lengst, men var stadig på sommerbesøk for å ta skisser til sine landskapsmalerier. Gude vegret seg fordi han ikke syntes han var god nok til personskildringer. Først i 1870-årene, da Asbjørnsen syslet med planene om en større illustrert utgave av eventyrsamlingen, lot han seg overtale til å bidra med noen illustrasjoner. Han benyttet xylografen Hans Hansen til å risse inn tegningene på de treklossene som ble benyttet til trykkingen, og man kan se signaturen til Hansen på tegningen til Kvernsagn. Tidspunktet for den fisketuren som ga foranledningen til Kvernsagn, er ikke kjent. Den eneste indikasjonen er starten, der det heter: «Når verden går meg i mot, og det lar den sjelden være når den har noen leilighet», kan indikere omkring Da hadde han både store pengeproblemer og led av kjærlighetssorg. Tegningen viser imidlertid Asbjørnsen i sin manndoms kraft, litt fyldig som han må ha vært alt da Gude lærte ham å kjenne, og slik de fleste husket ham. Han skal ellers ha vært sprek nok i sin ungdom. Det vitner de mange og lange samleferdene i forbindelse med innsamlingen av eventyrene om. De foregikk til fots. Kvernsagn og Asbjørnsens rute I motsetning til eventyrene, er Kvernsagn en fortelling der Asbjørnsen selv deltar, og der historiene og sagnene, er rammet inn av en hendelse som fortelleren, Asbjørnsen, selv har opplevd. At alle sagnene i Kvernsagn ikke nødvendigvis er blitt fortalt i Brekkesaga, er ikke det viktigste i vår sammenheng. Asbjørnsen «pakket» ofte inn sagn over samme tema i en felles ramme, selv om han kunne ha hørt sagnene til forskjellige tider og på forskjellige steder. Det som er interessant for oss, er hvor Asbjørnsen gikk og oppholdt seg denne sommernatten. Han tok altså fiskestan- Tegning av Hans Gude. (Asbjørnsen og Moe: Folke- og huldreeventyr. Gyldendal) 8 PÅ JAKT OG VAKT 4/ årg. PÅ JAKT OG VAKT 4/ årg. 9

6 gen fatt, og ruslet oppover langs østsiden av Akerselva en godværsettermiddag, forbi Torshov og Sandaker, gjennom Lillohagen (den senere Nydalen), til oset ved Maridalsvannet. «Den klare luft, høilukten, gangen, fuglekvitret og det friske drag ved elven, virket oplivende på mitt sinn. Da jeg kom over broen ved oset, helte solen mot åsranden, snart tente den aftenskyene i brand, så de et øyeblikk speilet sig i den blanke elv, snart brøt den gjennom skydekket og sendte ut en lysstrime som dannet gylne stier i den mørke barskogen bak vannet». Deretter går han over brua og fisker nedover på Brekkesiden av elva. Asbjørnsen lander en stor ørret, det mørkner og han går over lensen i Brekkedammen til den saga som lå på Kjelsåssiden. Nordmarksgodset hadde nemlig to sager på den tiden, en på hver side av elva. Det er den på Kjelsås-siden som Asbjørnsen feilaktig omtaler som Brekkesaga. Det er blitt kjøligere, det er ild på den åpne grua i saga og Asbjørnsen går inn der han treffer to sagarbeidere som han kommer i prat med. Saga stoppes fordi sagbladene skal files, og det blir mulig å prate. Så følger fiskehistorier og sagn etter sagn, men saga blir satt i gang igjen og det er ikke lenger ørens lyd. Månen var kommet opp, Asbjørnsen hadde fått en hvil og tok farvel. Han følger ganske sikkert veien gjennom tunet på Kjelsås gård og går deretter stien under Grefsenåsen, det som senere ble Kjelsåsveien, ned over høydene mot Grefsen. «Hvitlige tåker svevde over elvedraget og myrene nede i dalen. Opp over byens røkslør reiste Akershus sig med sine tårn, og henimot dem kastet Nesodden sin lange slagskygge fremover fjordspeilet. Over fjorden lå måneskinnet skinnende blankt og strålende, mens Asker- og Bærumsåsene hevet sig over hverandre i sortblå skygninger og dannet landskapets fjerne ramme.» Dette må være sett omtrent fra Østre Grefsen, og er jo en utsikt vi kjenner den dag i dag. Da Brantelars møtte huldra En tiurleik i Holleia er en av de mest kjente rammefortellingene til Asbjørnsen, med mange historier om huldre og annet skrømt. Rammen er denne gang en jakttur. Asbjørnsen besøker sin gamle venn kapteinen på Hole, og sammen med en lokal storjeger, Per Sandaker, drar de en vårnatt opp i Holleia for å ta stortiuren. I ventetiden fram mot grålysningen blir det fortalt mange jakthistorier. Per hadde en gang møtt en annen storjeger, Brantelars, som bodde i «ei hytte neante Grefsen» og som jaktet sammen med Rappen, en dugandes jakthund, i markene deromkring. Lars hadde en gang møtt huldra i traktene rundt Linderudsetra, og hun var ikke blid da Brantelars etter mange forsøk hadde skutt trollharen hennes. På hjemvei gikk han seg vill. «Dette var da artig det, tenkte je, for her skulle je mest være like kjent som heme på stuegolvet mitt. Men når det er gæli, er det gjerne rent gæli. Nå ja, je får la bikkjene finne veien da, og det gjorde je, men da je kom nerover fram om noen bergkauser der, så var hu gamlemor ute. Hu sto rekti framfor noe småbjørk, oppmed en liten bergknatt, med skaut på hue og skinntrøye og Tegning av Hans Gude. (Asbjørnsen og Moe: Folke- og huldreeventyr. Gyldendal.) 10 PÅ JAKT OG VAKT 4/ årg. PÅ JAKT OG VAKT 4/ årg. 11

7 svart stakk, og stødde seg på en krykjestokk og såg ut som ei kone oppe fra landet.» «Du Lars, sa a, du har fått mang en hara av meg i marka her, og je har unt deg godt. Derfor kunne du gjerne latt seterharan min gå for det han var. Og hadde du itte hatt den raue Rappen din, hadde du itte fått den heller». «Je svara itte ordet, je,» sa han Lars, «men strauk nedover til Merramyra og oppover til Bamsebråtan». Merramyra finnes den dag i dag, riktignok drenert ut etter siste krig for å kunne plantes igjen, men er et navn på eldre kart. Bamsebråtan er en feilskrift for Badstubråten, en finneboplass og senere husmannsplass under Disen, som i mange år ble benyttet som husvære for tømmerhuggere. Disen, som var en ganske stor Akergård, hadde mye skog i det som i dag heter Lillomarka. Badstubråten er grodd helt igjen i dag, men var så sent som for femti år siden en liten gresslette innunder Storhaug, et yndet turmål med utsikt ned mot Alnsjøen. Bildet er tatt i slutten av 1940-årene, før det tidligere vertshuset ble revet. Navnet Borrebekken er en omskrivning av Brobekk, og skyldes den gamle, steinhvelvede broen over Hovinbekken. Broen er også revet, men en tilsvarende bro finnes fremdeles ved Kalbakken der den opprinnelige Trondheimsveien krysset Alna. (Norske huldreeventyr og folkesagn. Tanum.) Plankekjørerne I tillegg til å samle eventyr og sagn, samt å drive en omfattende naturfaglig forskning, var Asbjørnsen også en tydelig samfunnsdebattant. Den mest kjente feiden er den med Eilert Sundt, den såkalte Grautstriden, om ernæring. Sundt forsvarte bondekonene mot Asbjørnsens anklage om dårlig utnyttelse av ressursene ved koking av graut, som jo var en viktig del av det vanlige kostholdet på den tiden. I ettertid har det vist seg at det var Asbjørnsen som hadde rett. Men også et annet samfunnsspørsmål, den utstrakte hjemmebrenningen med derav følgende skader, var en sak som opptok Asbjørnsen. Dels ved generelle observasjoner, og dels ved å se sin gamle venn Grøtting forfalle, tok han et oppgjør med den frie fremstillingen av brennevin. Han var selv måteholdsmann. Plankekjørerne er verken eventyr eller sagn, men en realistisk samtidsreportasje av journalisten Asbjørnsen, paradoksalt nok med god hjelp av Grøtting, som bidro med flere av historiene. Fortellingen vakte forferdelse da den kom, rå som den var. Den var høyst uventet fra den godslige eventyrfortelleren, men den var ment å si noe om brennevinets skadevirkninger. Fortellingen er da heller ikke med i de vanligste samlingene til Asbjørnsen og Moe, men den finnes i den store bildeutgaven fra Handlingen finner sted på et av de mange hvilestedene, kneipene, langs Trondheimsveien, en av veiene som plankekjørerne benyttet inn til Christiania. Kneipa lå der den daværende Trondheimsveien krysset Hovinbekken like før bakkene opp til Linderud. Huset finnes ikke lenger, men et like gammelt nabohus, våningshuset på Borrebekken gård, eksisterer. Hovinbekken har sitt utspring i Trollvann, og renner fremdeles åpen gjennom Årvoll-området. Den går nå under jorden omtrent der huset en gang sto. Asbjørnsen beskriver miljøet med døddrukne plankekjørere på hjemvei etter å ha levert lassene. Det er ingen historie for barn, det spilles kort, bannes intenst og praten går om Fanden og hester og hestebytter. Stedet lå strategisk til der kjørere fra Hadeland og Romerike møttes, og når folk fra forskjellige nabolag drakk sammen, ble det gjerne slåsskamp. Det ender med 12 PÅ JAKT OG VAKT 4/ årg. PÅ JAKT OG VAKT 4/ årg. 13

8 k ulturvernp risen at en diger hadelending kaster de fleste andre på dør, hvorav en På artillerist. årsmøtet Den 2008 lange ble fortellingen kulturvernprisen avsluttes for slik: 2007 tildelt Olle Cederbrand «Du rydder for arbeidet stua, du», med sa kona bildebasen [som drev og mye stedet]. annet «Je arbeid nødes for til Historielaget. det», svarte hadelendingen. Kulturvernprisen «Når for en 2008 itte får ble lov tildelt å vara Nydalens i fred Sangforening kleggen, så for lyt å en spre knipse glede den.» gjennom 150 år. «Ja, je skal knipse deg, enten du er Fanden sjøl eller mor hass», r egnskap et for 2008 sa en av de utkastede kjørere, i det han fulgt av artilleristen kom Regnskapet inn gjennom vil døren, bli gjennomgått blodig i ansiktet som mens egen han post med på en årsmøtet. avbrukket bendestang i 2008 har slo Kirsten etter Hox hadelendingen. gjort en glimrende Denne bøyde jobb som seg an- be- Også svarlig hendig for til annonsene side for slaget, i På Jakt slo døren og Vakt, til noe og vristet som har hans gitt angriper laget en inntekt hans våpen på vel av 40 hånden. 000 kroner. «Du er nok en hardhaus, men nå skal jeg prøve skallen din», sa han, og med det samme tok han ham i skulderen og styret ham med sådan velde mot den tillukkede f oreninger som h istorielaget er tilsluttet dør at plankekjøreren med et brøl for ut gjennom dørspeilet, Fellesrådet som splintredes for Historielagene i mange stykker. i Oslo. Kjell A. Johannessen og Finn Geiran «Jaggu har trur representert jeg det er vårt sjølve historielag Fanden, på for Fellesrådets da je braut på n, møter. var det Landslaget som å bryte for på lokalhistorie. en bastuvegg», Vårt sa historielag artilleristen er i det medlem han flyktet ut gjennom Vi har kjøkkenet. ikke vært representert ved Landslagets arran- av landslaget. gementer i Kjelsås Bilverksted As Vår kompetanse din trygghet! Vi utfører reparasjon og service på alle bilmerker Periodisk kjøretøykontroll Kontroll, skifte og reparasjon: eksos støtdempere clutch startere bremser dynamoer forstilling startbatterier Kilometerservice, oljeskift Tlf Åpent man tor: 08 17, fre: Kjelsåsveien 140, 0491 Oslo e-post: kjebil@start.no årsmøtet I Magasinet for alle,* 12. oktober 1966, finner vi nedenstående fortelling av Gunnar T. Jensen. Han var sønn av den som egentlig forårsaket denne fornøyelige historien fra miljøet rundt Mustads fabrikker og Brekke bruk, i en tid som var så helt annerledes enn i dag. Den sto første gang i På Jakt og Vakt nr. 4 for 1992, der den var trykket i faksimile i svært liten skrift, og derfor vanskelig å lese. Det er dessuten gått noen år siden den gang, så de som har lest historien tidligere, tåler vel et gjensyn. Brøllopsmaten Inga hadde et godt øye til Thorvald Saga og mer enn godt var. Av Gunnar T. Jensen Hun var bare 17 år da de dro til presten for at brøllopsklokkene skulle ringe før hun begynte å gå på hæla. De brukte beina som skyss fra Kjelsås til Vestre Aker kirke. Far til Inga, han Krestjan, og svogeren til Thorvald, han Einar, var òg med. Lysningen ble behørig tatt ut, og de brukte samme skyssen hjem igjen. Brøllop er en omstendelig affære. Det er mangt som må stelles i stand på forhånd. Når en giftes, skal det giftes så det kjennes til salig ihukommelse. Ikke bare for brudgommen og brura, men også for slekt og venner. Til et brøllop hører blant annet god mat og godt drekke. Med god mat menes god mat og mye mat. Å få det til kan by på problemer for en daglønnet arbeidsmann, som har nok vanskeligheter fra før med å få lønna til å strekke til. Krestjan arbeidet som de andre på sømfabrikken til Mustad, og lønna var skral. Høsten var en god tid, for da var det småjobber å få hos bøndene rundt omkring. Det kunne bli lange dager da, for disse jobbene kom på toppen av arbeidstida på fabrikken, som var fra seks om morran til seks om kvelden. Sommeren var gavmild med bær i skauen, og høsten var bra med arbeid på potitåkrene. Men ettervintrene kunne òg være bra når det var skaraføre. Snøen lå ennå djup i skauen da Inga og Thorvald tok ut lysning. Noen timer etter at det ærendet var * Magasinet for alle ble startet i 1927 som et «upolitisk underholdningsorgan for arbeidsfolk», og hadde et opplagstall like etter andre verdenskrig på Bladet var i mange år redigert av Nils Johan Rud, og gikk inn i PÅ JAKT OG VAKT 1/ Å r G. PÅ JAKT OG VAKT 4/ årg. PÅ JAKT OG VAKT 4/ årg. 15

9 besørget, dro Krestjan og Thorvald og Einar til skogs. De hadde rette utstyret med seg, og to bikkjer. Det sies at det finnes flere flekkede bikkjer enn prestens. En av dem var den bikkja Krestjan hadde med seg. Det var en elghund han hadde i pensjon for grosserer Gjør i Kristiania. Det var en hund som var lært opp av en som visste hvordan elgen skulle tas. Grosserer Gjør jaktet vidt og bredt og hadde vel knapt tall på alle de elgene han hadde tatt. Storkarer liker å felle vilt, men det er ikke alt de liker å flå, og ikke alt de liker å ta med på ryggen. Krestjan var Gjør sin følgesvenn i skauen. Han slepte ofte tungt under børene, men når det regner på presten, så drypper det på klokkeren. Gjør var raus. Det vanket ofte kjøtt i grytene hjemme hos Krestjan. Gjør lærte opp flere enn bikkja si uten å være oppmerksom på det sjøl. Nå var bikkja til Gjør i skauen uten Gjør, men i godt følge likevel. Den andre bikkja hørte Thorvald til. Det var en harahund av blandingsrase. Ung var den, rene valpen, og Munter het den. Den hadde vist fine anlegg på småviltjakt. På elg var den ikke prøvd før. Karene strøk innover skauen i nordøstlig retning, øst for Maridalsvannet. De gikk over Monsetangen og krysset lia opp til Gryta. Fra den ulendte Grytedalen tok de over til Revlitjern. De krysset over i den enda mer ulendte brattskakka der. På Revlikollen reiste Munter en elg. Da elghunden hørte målet til kameraten sin, ble den helt fra seg. Det skal være usagt om det var i raseri over valpen som hadde tatt luven fra den eller om det skyldtes en jaktglede så intens at den grenset til villskap. Det skaut grønne gnister ut av øynene på dyret øynene holdt på å springe ut av skallen. Ut satte bikkja som et uvær etter Munter og elgen. Det ble en lang og hesblesende tur før jegerne hørte bikkjemålet igjen. Glade var de over at det lød i duett. Det hørtes ut som om begge hundene fulgte elgen hakk i hæl, og begge var like skarpe når de lyktes med å få elgen til å stanse. Det var ingen liten elg dette, etter sporene å dømme. Ikke kviet den seg for å ta et nappetak med hundene heller. Den visste hva de varslet. Akkurat i rette øyeblikket hver gang jegerne var nesten på skuddhold brøt elgen av kampen og jaget videre med de halsende hundene etter seg. På hver standplass var det et virvar av Foto: Ukjent/Historielaget hundespor i sirkler på respektfull avstand fra farene etter elgens tunge kast og spark i midten. Sirkelen ble etter hvert mindre, og Thorvald ble etter hvert engstelig for hunden sin. Han ventet å finne Munter som en skinnsekk med småbein i. Det var tydelig at elgen gjorde sitt beste for å ta knekken på de to som valset rundt den. Bikkja til Gjør hadde trådt den dansen før. Munter fikk ikke lange fristen til å lære den, men han lærte den. Elgen holdt omtrent uanfektet sin kurs. Det var som selve styggen rei den. Hvert dalføre de kom til tok den på tvers og den visste vel å velge de mest kronglete veiene. Målet til bikkjene klang i neste li hver gang jegerne sto på toppen av en ny kolle. Morgenen kom og dagen kom og gikk. Losen bar mot øst og mot vest, men aldri krysset elgen samme sporet. Hundene sparte på røsten og var likevel rustne i målet. Jegerne lyttet utkjørte og spente. Ennå var det ingen motløs tone i bjeffene. Elgen syntes uttrøttelig. Sakte og sikkert trakk den dem sørover. Alltid var den godt foran jegerne, men det begynte å bli kortere mellom standplassene. På Årvollåsen bykset den over en tømmerløype med hundene hakk i hæl. Det var ferske spor etter en gjeitedoning der jegerne krysset løypa. Hvor ferske, hadde de ikke stunder til å fundere på. Elgen hadde et forsprang som var større enn de likte. De likte heller ikke den retningen den hadde. Det bar til bygds. Brudgommen (og elgjegeren) Thorvald Saga er nr. to fra venstre i første rekke. Thorvald var født i 1875 og 20 år da han giftet seg med Inga. Bildet er oppgitt å være fra 1909 eller tidligere. Thorvald døde i PÅ JAKT OG VAKT 4/ årg. PÅ JAKT OG VAKT 4/ årg. 17

10 Sagmesteren på Brekke bruk, Jens Hansen Saga, kona Anne Marie, også kaldt «Mor Saga», og en av døtrene, Jørgine. Jørgine var gift med Krestjan og altså mor til bruden Inga og Ingas eldre bror Einar, som var en av de tre jegerne. Bildet skal være tatt i 1895, samme år som bryllupet sto hjemme hos Jørgine og Krestjan. Det er all grunn til å tro at besteforeldrene til Inga, Jens og Anne Marie i Saga var gjester sammen med sine 10 øvrige barn med familier. Ikke rart at det gikk med en hel elg. De fant den nederst i Årvollskauen, i retning av Linderudsletta. Elgen hadde nådd veis ende. Lenger ville den ikke fare. Den valset rundt i vill fart med en hund dansende på hver side. De hadde holdt på lenge slik. Elgen hadde trampet ned snøen så den sto som i en binge. De tok den der. Det var den største elgen de hadde sett. Jegerne likte dårlig det stedet der elgen stupte. Trondhjemsveien lå bare et steinkast borte. Bebyggelsen var farlig nær. Farlig nær var òg Linderud gård. Men ingen syntes å ha gitt akt på losen eller det enslige skuddet. Det var dryppende stilt i skauen. Det var og ble stilt. Mørket senket seg. Krestjan stakk elgen og sa: «Nå kan dere to ordne med kjøttet, så ordner jeg i mens med skyss. Jeg tar en tur ned til Grünerløkka. Hos murermester Holm får jeg sikkert låne hest». Dermed ble han borte. Thorvald og Einar flådde og parterte, mens bikkjene slafset i seg innvoller og godbiter til kjevene trøtnet og øynene falt igjen. Så tunge var skankene at de måtte slå bikkjereimene rundt og slepe dem til veikanten. De gikk mange vendinger før alt kjøttet lå der. Det var langt lidt ut i de små Foto: Ukjent/Historielaget nattetimer før Krestjan sto der igjen. Han kom seint, men godt. Hest og slede hadde han med seg. Det tok tid å lesse på, og det tok tid å kjøre. Snøen hadde tint så mye på veien at det var lange strekninger med bare grus. Lasset var tungt. Hestene trengte ofte hvile. Minuttene rant unna, og timene med. Kostbar tid. De fulgte Trondhjemsveien og tok over Disen. Det gnistret og gvein i grus. På Nyveien [tidligere navn på Kjelsåsveien. Red. anm.] møtte de en rad med kjørere som var på vei til byen. De holdt seg ikke i seng nattetider som skikkelige folk, de karene som kom dem i møte. Mens en viss mann fomlet med å få støvlene på, pleide kjørerne til Mustad å være midtveis til byen med dagens første lass med spiker. De var gamle kjenninger. Det hjalp lite å dekke til lasset. De kunne regne. Det ble bare en hilsen i forbifarten. Det var forskjell på folk og øvrighet. Møtet fikk stå sin prøve. Hundre meter fra stua til Krestjan gikk det en liten veistump ned til Maridalsvannet, en blindvei å kalle. På nedsiden av et lite svaberg skuffet jegerne vekk snøen og stablet kjøttet inn til bergveggen. De spadde snø over og tråkket godt til. De spadde mer snø over og kostet over det hele med kvister. Thorvald og Einar kom tidsnok på arbeid den morran, som ellers. Krestjan kom noe seint, for han måtte ned på Grünerløkka med hesten. Det hendte ingen ting den dagen, eller rettere sagt: Det hendte ingen ting som de tre merket. Kvelden før hadde to tømmerkjørere fra Linderud sett en elg bykse over veien rett foran seg. To bikkjer som fulgte rett etter, var så nære at de kjente draget av dem. Tømmerkjørerne var kvikke til å melde fra, for lensmann Wetlesen var svigersønn på gården. Lensmannen var ikke kvikk nok til å finne annet enn det som jegerne hadde vraket av elgen. Han var ellers kjapp nok. Alt andre dagen kom han og folka hans til Kjelsås og gikk fra hus til hus. Det varte ikke lenge før han kom hjem til Krestjan. Sjøl var Krestjan på fabrikken. Det ble kona og ungene hans som sto for mottakelsen og bikkja til grosserer Gjør. Bikkja reiste seg borte ved komfyren da det tok i døra. Den reiste seg og strakte langsida mot dørstokken. Der sto lensmannen og drengen hans. Lensmannen ble glatt i ansiktet og mild i målet: «Det var da en særs fin hund.» 18 PÅ JAKT OG VAKT 4/ årg. PÅ JAKT OG VAKT 4/ årg. 19

11 Det kunne ikke være farlig å være enig i det. «Om det var dem som eide den?» «Å, nei det var nå en grosserer i Kristiania. Vi har den i pensjon bare.» «Da får den nok godt stell! Det synes forresten tydelig på den,» sa lensmannen. Bikkja var enig. Den sleiket seg om munnen som om den mintes det siste måltidet i skauen. «Fin bisk det», sa lensmannen. Han skalv litt på hånden, da han strøk den kjærtegnende over pelsen. «Ikke kan noen klage på det stellet den får», sa kona. «Den blir passet på som en unge.» «Det ser heller ikke ut til at den er av det slaget som får reke fritt omkring», sa lensmannen. «Det er ingen lausbikkje det der», sa kona. «Den er aldri ute og reker på egenhånd.» «Jeg tenker det greier seg, dette her», sa lensmann Wetlesen. Vennligheten var som strøket av ham. Hendene hans hadde holdt opp med å klappe bikkja og forbokstavene til grosserer Gjør som var klippet inn i pelsen på den. Det var de samme bokstavene som tømmerkjørerne hadde sett. «Her er hunden», sa lensmannen. «Og da tenker jeg mannen ikke er langt unna.» Han var ikke det. De fikk tak i Krestjan og holdt på med ham til seine kvelden før han tilsto. Han hadde vært aleine om jobben. Det trodde de mindre på, men skjønte at noe navn fikk de aldri ut av ham. Det var stummende mørkt før han viste dem stedet der kjøttet lå, for som han sa «De kunne like gjerne få det, som rev og lausbikkjer. Det lå ikke trygt der.» Lensmannen, som ikke hadde utstyr med seg til å frakte bort kjøttet, sa: «Jeg tenker det ligger trygt der det ligger til i morgen tidlig. Da henter vi kjøttet. Deg tar vi med en gang siden.» Lensmannen kom ved daggry. Mannsterke var de og hest og vogn hadde han med. De dro ned blindveien, men kom fort til syne igjen på tilbaketur. En tom vogn kom skranglende etter. Bikkja til Gjør strøk seg kjælent inn til beinet til lensmannen, men spratt for unna igjen. «Du, din frekke laban», brølte han og stakk ansiktet helt opp i fjeset på Krestjan. «Rev du lausbikkje du.» Han viftet neven opp under nesa på Krestjan. «Du skal vite at jeg er mann for å sette band på de lausbikkjene jeg vil ha tak i. Og jeg er særlig glad i lausbikkjer som bruker spade.» Ikke visste Krestjan hvor kjøttet var, sa han. Det hjalp lite hvordan lensmannen enn bar seg. Krestjan holdt på sitt, og kjøttet hørte ikke. Det var og ble borte, og lensmannen måtte dra uten lass. Krestjan hadde hatt det travelt den natta. Det første han gjorde var å trave ned til byen, til hjulmaker Finstad. Han hadde med både hest og vogn da han først trakk Thorvald opp av senga, og deretter Einar. De arbeidet som besatte i nattemørket. Einar fikk sin part av kjøttet hjem til seg. Thorvald og Krestjans part ble vel forvart hjemme hos Thorvald i Saga. Det ble enda en bytur for Krestjan den natta, med takk for lånet til Finstad en. Han fikk så vidt en høneblund på morrakvisten før lensmannen var der i det uheldige ærendet sitt. Selvfølgelig kom lensmannen igjen med både tobeinte og firbeinte hjelpere. Men alt det lensmannen og bikkjene hans snokte og snuste, både hos Krestjan og hos Thorvald, så fant de aldri en trevl. Hadde han kommet tre uker seinere i det brøllopet som sto hos Krestjan og Jørgine, ville han ha fått smake kjøttet. Det ble et brøllop som hadde vaska seg. Det var god mat og mye mat, og det var ingen usmak på elgkjøttet. Det var ingen som tok anstøt av at det hadde ligget nedgravd i tælan under søppeldynga i Saga godt gjømt i en presenning under et lag med en odør vel egnet til å villede den fineste lensmannsnese, enten nesa satt på tobeinte eller firbeinte kreaturer. Folk var ikke kresne i den tida. Og dessuten: En kan ikke fortelle gjester alt heller. Det var den 23. april 1895 at Inga og Thorvald giftet seg. Far min fikk sin del av brøllopsmaten. Det er kraftig kost, elgkjøtt. Han ble født snaue fire måneder etter brøllopet. Lensmann Wexelsen, tegnet av Audun Hetland. 20 PÅ JAKT OG VAKT 4/ årg. PÅ JAKT OG VAKT 4/ årg. 21

12 Karin Holters familie på morssiden bodde i 3. tverrvei til Skolebakken. Moren, Magda Katrine Larsen, arbeidet i regnskapsavdelingen på Christiania Spigerverk. Faren, Einar Gornitzka, som var utdannet i Sverige, hadde blant annet bodd i Tistedalen og i Moss, var stålverkssjef og senere overingeniør samme sted. Karin og søsteren Nina vokste opp i Villa Heilo, en av Spigerverkets funksjonærboliger, men familien flyttet derfra da Karin var 18 år gammel. Hun giftet seg med Øyvin Holter, som bodde i Lilloe Olsens vei. Vi har bedt Karin, som er født i 1935, om å fortelle om oppveksten i Nydalen og skolegangen på Grefsen. Foto: Einar Gornitzka/Karin Holter Et hus i en hage på et stort jorde Av Karin Holter Villa Heilo et stort grått murhus, i to etasjer, med full kjeller og loft, vertikalt delt, med kjøkkeninngang, hovedinngang og inngang fra verandaen. Bygget som direktørbolig i 1910, senere funksjonærboliger for Christiania Spigerverk; huset, hagen og jordene der jeg vokste opp og som jeg flyttet fra høsten 1953, det året jeg tok artium. I dag er huset ikke lenger synlig, eller som et glimt hvis en er heldig, vet hvor en skal se, og kjører Ringveien sakte. Ringveien som ikke var der i min barndom, som ble bygget strekket fra Storo til Skolebakken mens jeg gikk på Grefsen Gymnas, og asfaltert våren -53; jeg ødela et par sko der i russetiden. Før det var det bare jorder rundt huset og opp mot jernbanelinjen, som vi krysset til fots ved å åpne en tregrind, og på den andre siden av jernbanen, helt opp til Kapellveien. Jordene er heller ikke lenger synlige! De tilhørte Lillo Gård i Sandakerveien. Med sin hvite hovedbygning, røkterbolig som luktet «rart», grisehus, hønsehus, drivhus, stall og låve ble den min første, spennende lekeplass ettersom vi, fra jeg var to til fem år bodde i en annen funksjonærbolig Villa Vålborg som lå på den andre siden av veien, og min første venninne, Gerd, bodde i røkterboligen. Forholdet til gården og gårdsarbeiderne kom i det hele tatt til å prege Ninas og min tidlige barndom. Vi fikk være med å kjøre høy og hyppe poteter og, best av alt, vi fikk ri hestene, Pirill og Viggo, til vanning! Vanningsstedet lå like neden for jernbanelinjen, omtrent der hybelhuset til BIstudentene vender sine runde kuøyne mot Ringveien i dag. I «potetferien» var vi ivrige plukkere sammen med våre respektive klasser. «Under krigen» Vi vokste opp under krigen, som det heter, og matauk hørte med til Ninas og mine daglige plikter. Vi hadde høns og kaniner og gris i to uthus, og i sommerhalvåret lå vi ofte på kne og plukket løvetann, kløver, melde og alt vi ellers trodde kunne falle i smak. Å hente egg og mate og kose med kaninene var morsomme oppgaver, verre var det når noen av dem havnet på middagsbordet. Hønsehuset fungerte også som lyttepost etter at familiens offisielle radioer var rekvirert og avlevert på Grefsen skole. Men under gulvplankene i hønsehuset fantes et ekstra apparat, der pappa og vår gode nabo, ingeniør Syversen på Naglefabrikken, kunne høre nyheter fra London. Sammen med Syversen hadde vi også grisene Finbeck og Fia. Grisehuset var koplet til hovedhuset med en tyverialarm, men en kveld i desember, mens Syversens var på fest, ble grisene stjålet. Stor oppstandelse! Fia ble borte for alltid, Finbeck fant vi igjen, utmattet og slanket, på jordet borte ved Erik Ruuds Mekaniske Verksted. Villa Heilo med Lillo-jordene i forgrunnen. Det staselige huset fra begynnelsen av 1900-tallet eksisterer fremdeles, men har nå bebyggelse svært tett inn på seg. Bildet er tatt i PÅ JAKT OG VAKT 4/ årg. PÅ JAKT OG VAKT 4/ årg. 23

13 Nina og Karin (til høyre). Å bo omgitt av jorder var en stor fordel under krigen. Mens mange andre villahager i området måtte graves opp for dyrking av nyttevekster, kunne vi bare slik jeg husker det iallfall gå utenfor gjerdet og disponere den jorda vi trengte. Vi hadde blant annet et stort potetfelt, og mamma ble kjempegod til lage potetmel jeg husker knitringen i den hvite substansen som vi knadde på et stort bord i annen etasje, Pappa dyrket tobakksblader som hang til tørk på loftet og fylte det med en særegen duft. Og vi plukket bringebær! To uendelig lange rader på utsiden av bjerkene i oppkjørselen. Lukten av åkerø i eplekjelleren, som fungerte som tilfluktsrom under flyangrep, er også et barndomsminne som fortsatt sitter i nesen; innhyllet i dynene våre og sammen med mamma og pappa følte vi oss litt redde, men mest trygge Jeg vokste opp før barnehagenes tid, og siden det var langt til nærmeste hus med barn på vår alder, var Nina og jeg for det meste alene sammen. Vi tilbrakte timevis i huskene eller i trærne eller sammen med hundene. Sorgen da vi mistet to etter hverandre i valpesyke ble lindret ved at vi pyntet gravene under bjerketrærne med det vakreste vi kunne finne. Om vinteren hendte det de voksne sprøytet gårdsplassen så vi fikk egen skøytebane. Og vi leste! Bind på bind av GGP og GGG (Gyldendals Gode Pike/Guttebøker). Foto: Einar Gornitzka/Karin Holter Stålverket Pappa var stålverkssjef på Spikerverket. Å besøke ham på jobben var blant min barndoms mest spennende opplevelser. Bare det å komme frem til ham! Først måtte jeg gå forsiktig rundt svære hauger av skrapjern utenfor inngangen til «Verket» mens jeg hilste på blide, sotete fjes med store briller. Som regel ble jeg fulgt gjennom selve produksjonshallen og frem til den steile trappen opp til kontoret hans som liksom hang i lufta og dirret, med utsikt til smelteovnene og alle produksjonsprosessene. Senere var jeg alltid stolt når jeg, sammen med klassen, besøkte Stålverket som ledd i undervisningen. Det er få bedriftsbesøk som kan måle seg med det vi der fikk oppleve: tappingen av flytende stål som langsomt ble forvandlet til jernbaneskinner! Som voksen, når jeg selv har fått besøk på kontoret på Universitetet av barn eller barnebarn, har jeg tenkt at sett med nysgjerrige, unge øyne må det være kjedelige greier: bokhyller med «uleselige» bøker, papir, skrivemaskin/pc, kanskje en printer, stille Grefsen folkeskole Jeg opplevde to brudd i skolegangen min, det første dramatisk, men kortvarig, det andre naturlig, en forflytning fra en folkeskole til realskole/gymnas, geografisk sett bare en kilometer unna, men med vidtrekkende konsekvenser. Sommeren 1944 måtte vi flykte til Sverige. Takket være direktør Gunnar Schjelderup, som kjente sjefen der, fikk pappa jobb på Åker Stückebruk, et lite, landlig sted noen mil fra Stockholm. Der begynte jeg i 4. klasse, med språklig bagasje = flicka, pojke, ble mobbet, flink i svensk, sloss for Norges ære Hestene Pirill og Viggo. Jernbanelinjen og husene i Bjerkealleen i bakgrunnen. Foto: Einar Gornitzka/Karin Holter 24 PÅ JAKT OG VAKT 4/ årg. PÅ JAKT OG VAKT 4/ årg. 25

14 Foto: Ukjent/Karin Holter Glade jenter fra Nydalens Skiklub på vei til skirenn på Sinober i Karin er nr 2 fra høyre i bakre rekke. Tverrveiene i bakgrunnen. i alle sammenhenger, så på nært hold et klassesamfunn. Ellers ble jeg undervist per korrespondanse fra den norske legasjonen i Stockholm. Nina, som så vidt begynte på skolen høsten 1944, ble undervist av mamma og begynte rett i 2. klasse høsten 1945 uten problemer. Mamma var stolt av det! Folkeskoletiden ble altså delt i to: klasse med frøken Trøen, klasse med lærer Eide, og «sang» hele tiden med lærer Fennefoss. Fra de første årene husker jeg skoleveien og stemningen i skolegården og klassen bedre enn innholdet i undervisningen; det var oppoverbakke hele veien frem, over jordet, jernbanen, så kjerreveien gjennom Bråtangårdene og Veslebråtan opp til Kapellveien og nedoverbakke hjem. En episode står likevel klart frem, som jeg er stolt av å ha vært med på og som viser at barn kan vise stor forstand. Vi gikk i 3. klasse, ikke på Grefsen akkurat da, men i et rom i kjelleren på Grefsen kirke. Vi hadde klasseråd uten lærer. Spørsmålet var hvorledes vi skulle forholde oss til en medelev hvis far var høyt på strå i NS og hvis storebror gikk rundt i hirduniform. Etter noe diskusjon bestemte vi at Vår venninne var Vår venninne og at hva faren og broren hennes mente og gjorde ikke «var hennes skyld» klasse var oppvåkningens tid, med nye venner, nye fag, nye drømmer, knyttet til ting strekkbukser og sykkel, det var etterkrigs- og knapphetstid, men også til gutter og til hva man skulle bli! Det var livlige diskusjoner i klassen, konfrontasjoner i skolegården, verden utvidet seg. Klasseturen i 7. klasse gikk til Rjukan. Og så var en epoke over, tiden da vi alle tilhørte samme system, hadde de samme lærerne. Det var i min tid riktignok to klasseforstandere, Eide og Thomassen; de lærte de samme tingene, og sang de samme sangene. Siden ble vi spredt i forskjellige retninger; det skulle gå 30 år før jeg møtte enkelte av klassekameratene igjen. Grefsen gymnas Jeg har ikke sjekket statistikken, men jeg tror ca. 5 % av årskullet tok artium i begynnelsen av 1950-årene. Det betyr at ikke så mange fra min 7. klasse begynte på Grefsen realskole og gymnas, nesten ingen ingen? fra Nydalen. Til gjengjeld rekrutterte skolen fra et stort oppland; i tillegg til Grefsen og Lofthus, kom folk fra Kjelsås, Brekke, Solemskogen og Maridalen. Og så selvfølgelig, skoletoget, fra Hakadal, Åneby og Nittedal. For meg, som for de fleste av oss, tror jeg, ble det fem skjellsettende år der livet, iallfall mitt, fant sin «retning». Faglig, selvfølgelig, og ikke bare i forhold til pensum, men gjennom foredrag og diskusjoner i gymnassamfunnet, Akropolis, og besøk av FN-sambandet der Ingrid Eide og Berthold Grünfeldt åpnet oss for en verden utenfor Grefsen, Norge og Europa. Etter dagens målestokk var kanskje ikke de sosiale tilbudene så varierte, men de var vesentlige: De sportslige hadde som mål deltakelse på Foto: Evelyn Syversen/Karin Holter Karin (til venstre) og Nina Gornitzka i blomsterengen på Lillo-jordene en gang tidlig på 1950-tallet. 26 PÅ JAKT OG VAKT 4/ årg. PÅ JAKT OG VAKT 4/ årg. 27

15 Foto: Gudveig Aaby/Gudveig Aaby Karin Holter. Landsidrettsstevnet, der Grefsen hevdet seg bra; de kunstneriske, som kom til uttrykk i skoleband og revyer; de mer selskapelige, i tilknytning til arrangement av soiréer og som kulminerte i Borgballet; de journalistiske som kom til uttrykk i skoleavisen Acme, «The highest point of perfection» fint skulle det være! Fem år som la grunnen for vennskap og kjærlighet som varer livet ut. Nydalen/Grefsen Heilo lå omtrent midtveis mellom Skolebakken og Storo. Men så lenge jeg gikk på folkeskolen, var livet mitt utenfor huset og hagen nesten utelukkende knyttet til Nydalen. Det skyldtes i første rekke min egen familietilknytning. Mine besteforeldre på morssiden, Ferdinand og Emma Larsen hadde bodd i Granli, i 3. tverrvei til Skolebakken, der mamma og hennes fire søsken vokste opp. Mens Ferdinand hadde arbeidet på Nydalens Compagnie, hadde to av mammas brødre, Øivind og Knut, hele sin yrkeskarriere knyttet til Spikerverket, der hun også selv jobbet på Regnskapsavdelingen til jeg ble født. Pappa, Einar Gornitzka, derimot, var innflytter og hadde bodd bl.a. i Tistedalen og på Moss før han begynte som ingeniør på Spikerverket. Bedehuset og Dampen, søndagsskolen med juletrefestene som det store høydepunktet og Nydalens Skiklubb, var pilarene i min barndoms sosiale liv. Det var treningsturer og skirenn og mye moro i tilknytning til Sinober og Nydalshytta, og stas å være på håndballaget, først som pike, deretter så vidt, som 16-åring innom damelaget, i tøft møte med blant andre Grefsens Grethe Werner! All lek, all utforsking av området utenfor Heilo foregikk i Nydalen, langs Stilla, på Utsikten, mot Sandaker, aldri mot Grefsen. Ikke før jeg skiftet skole. På en måte flyttet jeg fra Nydalen da, lenge før jeg flyttet fra Heilo. Nydalen, et klassesamfunn? Det var først som voksen, da jeg leste en analyse av samfunnsstrukturen rundt Jernverket i Mo i Rana, at jeg klart så de sosiale strukturene også i Nydalen slik de avtegner seg i bygningsmassen. Direktørboliger, funksjonærboliger, arbeiderboliger. De første frittliggende, gjerne på en høyde, arbeiderboligene tettliggende, fra 1. til 4. tverrvei, i skrenten bak Nydalens Compagnie eller flatt, som Bråtan og Snippen. Kontorbygningen lå skjermet, i god avstand fra fabrikkbygningene. Som barn så eller oppfattet jeg ikke forskjellene, bortsett fra én gang, kanskje, knyttet til mitt vondeste, mest skambelagte barndomsminne. Jeg må ha vært 8, hadde fått rattkjelke til jul og skulle prøve den ned Skolebakken, med Nina bakpå. Folk var på vei hjem fra fabrikken og ved 2. tverrvei mistet jeg kontrollen og kjørte ned en mann. Det er få ting jeg husker så tydelig; mannen som lå der, truende menn rundt meg, en arm som slenger kjelken i grøfta, en rasende stemme som sier «Det er dattera til Korniskan!». For noen dager siden var Nina og jeg på kirkegården på Grefsen. Vi stoppet bilen ved toppen av Skolebakken og gikk litt nedover. Den var like bratt. På vei hjemover prøvde vi å få et glimt av Heilo, men klarte det ikke. Ungt par søker leilighet på Grefsen Selge bolig? Halvparten av våre budgivere er personer som finnes i vårt BoligsøkerRegister. Dette kan bety flere budgivere og bedre pris for din bolig! Krogsveen avd. Grefsen Tlf PÅ JAKT OG VAKT 4/ årg. PÅ JAKT OG VAKT 4/ årg. 29

16 Av Asbjørg Hammer Gartneriet ca Øverst til venstre skimtes de nederste bygningene på Grefsen sanatorium. Fagertun gartneri I boka Gartnernæringen i Norge står det nevnt flere gartnerier fra vårt distrikt, blant annet Fagertun gartneri i Damveien, som ble overtatt av Olav Hartvedt etter gartner Blomkvist i Olav Johan Hartvedt var lærersønn fra Osterøy ved Bergen. Nitten år gammel ble han stygt skadet av en hest, og hadde fem vonde år før han ble arbeidsfør. Han utdannet seg til gartner på blomsterlinjen ved Stend landbruksskule, og flyttet til Grefsen i Oslo, hvor hans bror Mons, gift med Mary Andersson, hadde bosatt seg. Olav Johan Hartvedt kjøpte eiendommen med gartneriet på Østre Grefsen i Damstua, som lå på eiendommen, var vokterbolig for to damvoktere da det var sag- og møllebruk på området på 1800-tallet. Den lå der det store, gule huset i Kjelsåsveien 33 ligger nå. Olav og hans kone Karin bodde innerst i Damveien. Eiendommen var på ni mål, og gartneriet hadde to store helårs drivhus, og i tillegg to drivhus som bare sto oppe om sommeren. De hadde ikke hest, og jorda ble pløyd med enkel plog. Det var ingen bruk av ugressmidler, så luking var en stor og stadig Foto: Ukjent/Tordis Marthinsen jobb. Vanning ble gjort med spredere og vannkanner. De dyrket blomster, gulrøtter, kålrot, hodekål og neper ute om sommeren. I tillegg dyrket de blomster, tomater og agurker i drivhus hele året. Drivhusene ble oppvarmet med kullfyring, og om vinteren måtte Olav stå opp to ganger hver natt for å se til ovnene, så de ikke sloknet. De hadde alltid høner på gartneriet. Under krigen hadde de dessuten kaniner og en gris som de fikk lov å ha av tyskerne, men i tillegg hadde de en ekstra gris i skjul øverst på tomta. Olav dyrket også litt tobakk i største hemmelighet under krigen. Dette var en veldig ettertraktet gartnerivare! Tordis var parets eneste barn, født i Hun husker at noen av tyskerne pleide å gi henne sjokolade. Olavs radio var blitt inndratt, og foreldrene var stadig redde for at lille Tordis skulle forsnakke seg til tyskerne om at naboen kom med nyheter. Gartneriet var en familiebedrift som krevde full innsats fra morgen til kveld. I tillegg hadde de alltid en eller to ansatte. Disse bodde i en leilighet mot drivhusene. Lønnen for å luke uendelig lange render med krysantemum var 10 øre pr rand. Det var en skrekkelig kjedelig jobb for en unge, men i godt vær ble en skikkelig brun på ryggen. Til gartneriet hørte en T-Ford med lasteplan. Olav hadde en glasskasse som blomstene ble plassert i, mens grønnsaker lå rett på planet. Det var stas å kjøre rundt med denne bilen. Om vinteren var førjulstiden den travleste, alle skulle ha blomster til jul, både til pynt og til presang. Den store slageren var, i noen år, julegleder pyntet med grønt kreppapir på krukkene, og tvunnet rosa kreppapir snurret rundt blomstene og festet med nåler. Så var det å pakke dem godt inn og bringe ut alle blom- Bildet er fra den tiden da Grefsen Vandcuranstalt var i drift. Det viser et badehus og to badekummer i forgrunnen. Dammene lå der skolegården til Disen skole ligger i dag. I mellomtiden har Fagertun gartneri ligget der. Foto: Ukjent/Tordis Marthinsen 30 PÅ JAKT OG VAKT 4/ årg. PÅ JAKT OG VAKT 4/ årg. 31

17 stene før kirkeklokkene ringte julen inn klokken fem. Først da kunne de ta julefri selv. Far pyntet juletreet mens mor og Tordis satte ribba i ovnen, ryddet og dekket bordet. Etter at julepakkene var åpnet, sovnet foreldrene slitne i hver sin stol, mens Tordis leste bøker hun hadde fått i gave resten av julekvelden. Selv om Tordis var enebarn, var det ikke ensomt, forteller hun: På vinteren ble gartneriets uteområde brukt av de mange barna i nabolaget. Da ble det laget en liten hoppbakke øverst, og vi sto på ski ned bakken, over veien, gjennom et hull i rosehekken og langt ut på jordet nedenfor. Om å gjøre å komme lengst! Det var fint å vokse opp med så mange kusiner og fettere like i nærheten. Min tante Mary og onkel Mons var veldig flinke til å samle familien hos seg på Østre Grefsen gård både jul og sommer. Det var mye sang og musikk, og på fine sommerdager i slutten av mai, ved Marys fødselsdag, var alle samlet med familie på begge sider. Alle «gutta» kappedes om å vinne i bocchia. Som enebarn og yngste kusine, var det en opplevelse hver gang. Og det ble ganske fullt hos oss når vi hadde sammenkomster. Vi hadde også masse besøk fra Osterøy, de havnet hos oss utstyrt med nøkkel. På Kastanjebakken var det jo så mange fra før. Jeg satte stor pris på disse besøkene og har hatt god kontakt med Osterøy hele tiden og har det fortsatt, selv om mange av de gamle er borte nå. Foto: Ukjent/Tordis Marthinsen Foto: Sigfried Kohlhaas / Tor Langset Olav og Karin drev gartneriet for fullt til 1963, og hadde mange planer om hyggelige ting de skulle gjøre når de hadde lagt ned driften og fikk god tid. Dessverre døde Karin brått av hjertestans i Olav levde til Tordis ble boende i det store, gule huset foreldrene bygde på eiendommen i 1951/52, men flyttet inn i eget, nybygd hus sammen med sin mann Torbjørn Martinsen i 1976, like før deres førstefødte datter Torill kom til verden. Så fulgte tvillingene Tina og Tove, som mange grefsenboere vil huske som de minste sjarmtrollene i drilltroppen foran Grefsen skolekorps på 80-tallet. Torill med mann og to barn bor i huset etter bestefar i dag, så det lever altså tre generasjoner etter Olav og Karin Hartvedt på eiendommen til Fagertun gartneri. Det er ikke mange grønne flekker igjen på det store gartneriområdet der det før var grønnsakbed, blomsterfelt og drivhus, for med årene har det stadig blitt bygget nye boliger. Og T-Forden? Den endte sine dager som russebil for Grefsenrussen i Torbjørn har gjemt jekken som minne. Kilder Under åsen Langs elva. Historielaget Grefsen Kjelsås Nydalen. Muntlig kilde: Tordis Hartvedt Marthinsen. Gartneriets nyttige varebil, en T-Ford modell 1923 (pedalford), var et staselig innslag i russetoget på Drammensveien Lasteplanet var fjernet, og det originale baksetet var montert tilbake på plass. Olav og Tordis mater duer foran gartneriet. 32 PÅ JAKT OG VAKT 4/ årg. PÅ JAKT OG VAKT 4/ årg. 33

18 Kolonihavene I lokalavisen Vort Vel for torsdag 22. mai 1924 finner vi et leserinnlegg som man kan dra på smilebåndet av i dag. Ideen om kolonihager, små parseller der folk fra trange byleiligheter kunne dyrke frukt, bær, grønnsaker og blomster, og hvor det også var plass til et lite krypinn der man kunne hygge seg i lyse sommerkvelder, kom like etter første verdenskrig. Et aktuelt sted skal ha vært det området der banene til Grefsen tennisklubb nå ligger. Nærmeste nabo i Iver Olsens vei var den mektige lederen av Grefsen og Disen Vel, kontorsjef Olav Børke, som hadde sørget for at vellet hadde protestert mot ideen. På Lofthus bodde grosserer Oscar Jahnsen. Han må ha kommentert denne protesten i det foregående nummeret av Vort Vel, som vi dessverre ikke har. Olav Børke svarer: Hr. grosserer Jahnsen skriver i forrige nr. av «Vort Vel» en næsten rørende artikkel om kolonihavene, som han ønsker vi må få på Grefsen. Hr. Jahnsen sitter lunt og godt dekket av skogens trær, langt borte fra allfarvei og endnu lenger borte fra det sted hvor kolonihavene vil få sin plass. Han liker å høre smektende «Amandamusikk» på «bæljespel» en lun sommerkveld, og han synes vi grefsenberboere er nogen formastelige, nærsagt snobbete, småborgere som vil slå døren igjen for våre medmennesker. Hr. Jahnsen vil fra sin veranda høyt oppe i skogen være ganske sikker på ikke å få høre denne vakre musikk fra kanskje hundrede «bæljespel» og grammofoner hele sommeren igjennom, men det vil vi få som blir nærmeste naboer. Han vil heller ikke kunne få nyte det idylliske syn av et par hundrede hytter stablet opp vegg i vegg på jordlapper på meters firkant, men også det får vi, kloss oppunder våre vinduer. Han vil også være vel forskånet fra all annen herlighet og glede som vi ganske sikkert vil få. Og den trikk han vil at vi grefsenbeboere skal hjelpe ham med å få opp i høyden, vil føre ham så hurtig forbi det hele, at han knapt vil få se det. Det er jo ikke så underlig at hr. Jahnsen ser saken bare fra den ideelle side, for han vil jo ikke på noen måte bli berørt av ulempene. Og disse kan verken hr. Jahnsen eller noen anden garantere for at vi ikke får. Enn om Kristiania kommune i stedet kunne sikre seg de vakre skogtomtene ved hr. Jahnsens eiendom til kolonihave og feriehjem der oppe i den herlige skogluft? Det kunne være en tanke til overveielse. Hr. Jansen har for øvrig ganske misoppfattet saken. Ikke én har hatt noe å innvende mot sakens ideelle side. Tvert i mot, alle vi andre har likeså stor sympati for denne sak som hr. Jahnsen. Det er kun plasspørsmålet det her gjelder og som man har protestert mot. Grefsen 21/5-24 Olav Børke Det ble som kjent ingen kolonihage til tross for den velvilje som det avslutningsvis gis uttrykk for. Man sparte altså ikke på kruttet den gang heller, når det var noe man hadde på hjertet. Jeg husker at min onkel Ragnar på sine eldre dager refererte til, og hadde stor moro av, denne og tilsvarende temperamentsfulle meningsutvekslinger mellom kontorsjef Børke og grosserer Jahnsen. Det var nemlig omtrent på samme opphetete tid at «hr. Jahnsen» lanserte ideen om en alternativ trikketrasé som skulle gå fra byen via Aker sykehus og videre langs Kolderups vei, i bro over Kjelsåsveien, gjennom Børkes hage (!) og langs Iver Olsens vei, før den traff det som senere skulle bli den valgte trasé fra Storo til Kjelsås. Ideen er dokumentert i et kart som Historielaget for noen år siden fikk av Truls Jahnsen, barnebarnet til Oscar. (Jeg kan, for egen regning, føye til at det var bra at Olav Børke vant den kampen. Kartet viser et brofundament nøyaktig der jeg sitter og skriver dette.) Min onkel var venn av både Børke-barna og Jahnsen-barna. Hvor gode venner de to familieoverhodene var, skal være usagt, men til daglig skal de ha omtalt hverandre som Olav og Oscar. Finn Geiran 34 PÅ JAKT OG VAKT 4/ årg. PÅ JAKT OG VAKT 4/ årg. 35

19 kort-men-godt Foto: Tor Langset / Historielaget Nu hvil Dig Borger. Det er fortjent. Kirsten Hox 90 år i oktober Man skal, etter besteborgerlig tradisjon, ikke oppgi en kvinnes alder, men for Kirsten kan ikke det gjelde, så aktiv og tydelig forkjemper for likestilling som hun har vært i alle år. Ikke er hun besteborgerlig heller. Hun ble tilbørlig omtalt i en portrettartikkel her i bladet for noen år siden, men la oss gjenta: Hun tok artium på Grefsen gymnas, har arbeidet i SAS i pionertiden etter annen verdenskrig og siden i administrasjonen til Universitetet i Oslo. Hun har bodd i Platåveien siden ungdommen, stelt sin hage og vært leder av Grefsen hagelag i svært mange år. Hun har hatt politisk verv på lokalplanet, og hun har hatt oppgaver på eldresenteret. Ikke minst har hun hatt mange tillitsverv i Historielaget; som styremedlem, nestleder og leder av valgkomiteen, samt annonseakvisitør for På Jakt og Vakt helt fram til Det er altså en svært aktiv dame som nettopp har fylt 90 år. Hun har alltid hatt klare meninger og vært påpasselig med å gi uttrykk for dem. Hvis det ble for stille på styremøtene i Historielaget, var det bare å si: «Som formann mener jeg» Da ble det liv i stova og et lengre innlegg om mannssjåvinisme, i tillegg gjerne med noen innskutte bisetninger om å følge med i tiden. Det ble ikke den samme fresen over møtene da Kirsten trakk seg tilbake for noen år siden. Historielaget og redaksjonen i På Jakt og Vakt gratulerer med 90-årsdagen! FG Gammelt kart Fra Leif Hoff, Kjelsåsveien 53C har vi mottatt et 100 år gammelt kart, Nordmarken med tilhørende Trakter, i målestokk 1: Det viser hvor bebyggelsen sluttet og marka begynte den gang. Utgiver er Olaf Norlis Forlag, Kristiania. Fra Hoff har vi også mottatt en liten bok, Oslomarka, utgitt av Oslomarkas Friluftsråd. Den kom ut i Da startet arbeidet med å fastlegge en markagrense. Den ble sikret mer enn 70 år senere, med den såkalte Markaloven. Ting tar tid! FG Dobbelttak og langpasninger Byhistorikeren og osloentusiasten Bernt Bull har sagt at idrettshistorie også er lokalhistorie, fordi idretten så tydelig speiler det samfunnet den er en del av. Kjelsås Idrettslag fyller 100 år i 2013, sprekere enn noen gang, og har i den forbindelse utgitt en bok med tittel slik det framgår av overskriften. Boka er i salg fra i høst og forteller om idretten, og følgelig også om lokalsamfunnet her nord i byen. Den burde interessere enhver som er opptatt av området vårt. Det er så meget mer verdifullt fordi Kjelsås Idrettslag er det eneste gjenværende breddeidrettslaget på våre kanter. Tittelen henspiller på to av klubbens mest suksessfulle idrettsgrener, nemlig ski og fotball. Dobbelttak kjenner vel enhver som bruker marka, selv om man ikke har de samme ambisjonene som de ivrigste skiløperne. Begrepet Langpasninger er mer kryptisk, men bør være kjent av alle som har hatt sin gange på Grefsen stadion. Det var treneren Stig Mathiesen som for noen år siden innførte langpasningen, som taktisk virkemiddel. Det ble møtt med forakt, men med en usedvanlig dårlig gressmatte var det umulig å slå presise pasninger langs bakken. Løsningen ble derfor høye og lange pasninger. Det tok flere år før andre trenere oppdaget dette, og klubben var av den grunn nær ved å rykke opp i eliteserien en gang på 1990-tallet. Det var antagelig mange som pustet lettet ut da dette ikke skjedde, med de økonomiske uhumskhetene som det kunne ha ført med seg. Boka forteller om en sunn breddeidrettsklubb med mange grener for barn og voksne i alle aldre og kategorier. Blant annet finnes trimgruppe og en egen gruppe for psykisk utviklingshemmede. Skisporten har stått, og står fortsatt, sentralt. Foruten langrenn, alpint og fotball, drives også håndball og basketball med stor suksess, mens orienteringsgruppa nok lever i skyggen av Nydalens Skiklub. Tidligere fantes også friidrettsgruppe, boksegruppe og turngruppe. For undertegnede er den tidlige historien den mest interessante. Klubben het opprinnelig Kjelsås Idrettsforening, og had- bokomtale Av Finn Geiran 36 PÅ JAKT OG VAKT 4/ årg. PÅ JAKT OG VAKT 4/ årg. 37

20 Stein Erik Kirkebøen: Dobbelttak og langpasninger. Kjelsås Idrettslag gjennom hundre år. Kjelsås idrettslag de, før annen verdenskrig en lokal konkurrent i Sportsklubben Roald, som sto tilsluttet Arbeidernes Idrettsforbund. Idrettsforliket førte til sammenslåing etter krigen. Mange dyktige ledere og gode idrettsmenn og kvinner burde framheves, men med fare for å utelate noen, overlates vurderingen av dette til leserne. Om jeg likevel må velge én fra den eldre garde, er min personlige favoritt Florin Olsen. Kontroversiell i hele sitt liv, ja vel, men han har forstått idrettens store sosiale betydning bedre enn de fleste. Stjerner er vel og bra, men den samfunnsbyggende virksomheten avhenger av de mange vanlige klubbmedlemmene. Idretten har gitt mening til, og hjulpet mange i en vanskelig hverdag, noe som kanskje ikke er så lett å skjønne i dagens overflodssamfunn, der stjernedyrkingen og økonomien helt har tatt overhånd. Heldigvis har mange kloke ledere i idrettslaget gått klar av dette. La oss håpe at det fortsetter slik. Så skal vi likevel sette pris på de stjernene som klubben også har fostret. Boka avsluttes med statistikker og et fyldig personregister. I tillegg til å være underholdende, er den meget verdifull som idrettshistorisk oppslagsverk for lokalsamfunnet her nord i byen. Boka er skrevet av journalist Stein Erik Kirkebøen. Hovedfotograf har vært Anette Karlsen. En del eldre bilder er hentet fra Historielagets bildebase. Boka er på 512 sider og har 600 illustrasjoner. Den kan kjøpes i nettbutikken www. kjelsaas.no og koster kr 498. Solveigs shop in shop Kjelsåsveien 130 Tlf post@runes.no åpent: kl (9-18) Med røtter i Nydalen Fra Britt Nielsen som bor i Trondheimsveien 170 B, har vi fått et hyggelig brev. Hun skriver blant annet: Min far, Finn Torgeir Waldemar Nielsen, født 11. november 1905, ga meg for mange år siden disse opplysningene, som jeg håper kan være av interesse. Hans far og min farfar Nils Emanuel Nielsen, født i Vestre Aker 24. februar 1872, var spinneriarbeider på Nydalens Compagnie og arbeidet der i mange år, men jeg vet ikke om det var på det øvre eller det nedre spinneriet. Min farmor Hulda-Annette, født i Nannestad 26. november samme år, arbeidet på Ellendalens Knappefabrik, hvor man slo lerretsknapper. Eier av fabrikken var Bernhard Güetler. Gamlefolkene bodde i Dannevigsveien 7, like nedenfor Sagene kirke. Ut fra disse knappe opplysningene kan man la tankene vandre. Hulda har sannsynligvis kommet til Christiania noen år før forrige århundreskifte. Den kraftige befolkningsøkningen på den tiden gjorde at mange måtte reise ut av hjembygda. Valget sto mellom Amerika og Christiania, som da var en by med i underkant av innbyggere. Det var ikke enkelt å klare seg i storbyen for en ung pike fra landet, men Hulda har altså klart seg. Kan det ha vært på dansesalen i Arbeidersamfundet på Sagene at de traff hverandre? I hvert fall var det på Sagene de slo seg ned da de giftet seg.. Det var mange fra Sagene som arbeidet i Nydalen, så de hadde nok kjente i nabolaget. Sammen må Hulda og Nils ha gått til arbeidsplassene sine, opp Maridalsveien forbi Bjølsen, ned Nydalsveien og over broen ved Bikkjetorget (nå Gullhaug torg), langs Bruksveien forbi Spigerverket med den svarte røyken og all støyen, og opp til den lave, gule bygningen under Güetlerbakken på østsiden av elva. Den tilhørte på den tiden fremdeles Bernhard Güetler og hans knappefabrikk, men ble senere administrasjonsbygning for Nydalens Compagnie. Nils har så fortsatt opp bakken til sin arbeidsplass på Compagniet før fabrikkfløyta lød, enten det nå var i nedre eller øvre spinneri. FG brev til redaksjonen 38 PÅ JAKT OG VAKT 4/ årg. PÅ JAKT OG VAKT 4/ årg. 39