Det følgende er tenkt som en slags fortekst til et portrettintervju med superprodusenten Fredrik Nordström:

Transkript

1 Det følgende er tenkt som en slags fortekst til et portrettintervju med superprodusenten Fredrik Nordström: 1. En sommerdag for et par år siden. Jeg går gjennom Slottsparken med kjæresten min, oppglødd som faen. Så oppglødd som jeg liker å tro at bare jeg kan bli over å ha oppdaget ny musikk. Jeg gestikulerer som ei vindmølle og snakker altfor mye, men heldigvis vet jeg at kjæresten min er på sitt mest forelska når jeg er på mitt mest oppglødde og mest kulturnerdete. Det er In Flames jeg går og snakker om. Eller, jeg forsøker i det minste å snakke om dem. Forsøker å beskrive lyden av dem. Jeg ordlegger meg noe á la dette: Det er bare så fascinerende, hvordan det hvordan det kan være så jævla tungt, og samtidig så jævla melodiøst og så så inn i helvete reint. 2. Andreklasse videregående. Jeg sitter nede på det oransje gutterommet og river plasten av Puritanical Euphoric Misanthropia, som i diverse nettfora jeg frekventerer går for å være Dimmu Borgirs beste. Enda gutta i Dimmu vokste opp bare et tre mil langt steinkast fra meg, har jeg styrt unna musikken deres. Det er så mange hakk tøffere å like black metal fra garasjen. Darkthrone. Burzum. Mayhem. Den slags. Endelig skal jeg gi Dimmu en sjanse. 89,90 på platekompaniet. Den neste snaue timen blir jeg sittende i tohundrekronerssofaen min og lytte. Til og med måpe litt. Fysisk måpe. Og nesten ta til tårene over hvor vakkert det til tider er. Jeg har alltid elsket kontraster, like mye i musikk som i livet generelt. Det verste

2 jeg kan komme ut for er et fravær av spenningskurve. Det er det som har gjort at jeg aldri har fiksa Coldplay. Du kan si hva du vil om Dimmu, men på mange måter er de bandet med de største kontrastene, mer gjeldende enn noen gang på Misanthropia-skiva. Fra den vakreste Ringenes Herre-aktige filmmusikk på åpningssporet Fear and Wonder til den brutale krigserklæringen som umiddelbart møter deg i andresporet Blessings upon the throne of tyranny. Bildet på coveret er vanskelig å glemme: En mildt sagt velformet kvinnekropp, fastbundet med piggtråd. Bildet tjener som et forvarsel til hva man skal oppleve: Estetikk tullet inn i aggresjon. 3. To dager siden. Jeg surfer på metalforumet ultimatemetal.com. Kommer over en tråd med overskriften Fredrik Nordström is a pimp. Jeg blir nysgjerrig og klikker. Leser: Noen andre her som opplever at halvparten av tida man plukker opp et steinbra album, finner man navnet hans på baksida? ( ) hvert album jeg har med han på produksjon har en tendens til å være usannsynlig bra. Jeg googler Fredrik Nordström og når jeg åpner en Wikipedia-artikkel med hans navn på ser jeg meg nok en gang nødt til å måpe (fysisk). Band på lista: In Flames. Opeth. Dimmu Borgir. Evergrey. Old Man s Child. Arch Enemy. Dark Tranquility. Pagan s Mind. At the gates. Jeg går løs på listen av album han står bak, finner stadig flere av mine favoritter, blant andre In Flames med The Jester Race og Dimmu Borgir med (du gjettet det) Puritanical Euphoric Misanthropia. I timene som følger sitter jeg på Spotify og sjekker ut andre band han har produsert. Jeg oppdager Arkan, et band som blander arabiske folketoner med tung metall. Jeg finner Buried in Verona, det tyngste bandet jeg har hørt som fortsatt har en mann på lønningslista hvis eneste oppgave er å slå på en triangel.

3 Sist, men ikke minst finner jeg Bring Me the Horizon, et alt er lov-band som i en og samme sang blander hardcore, electropop og til alt overmål vakre tekstlinjer som No set of lungs could salvage me. Og fascinasjonen stopper ikke. Jeg liker virkelig alt. Her er en mann som produserer skiver for et hundretalls forskjellige band, og jeg finner ikke så mye som ei låt i katalogen hans jeg ikke liker. Det gir ikke mening. Har produsenten så mye å si? Jeg tar meg i å tenke at kanskje er jeg mer fan av lyd enn jeg er av musikk.

4 Jeg skal snakke med Fredrik Nordström klokka 1100 onsdag 9.mars, så her er en arbeidsingress, en arbeidstittel og tanker om hvordan jeg vil bygge opp saken: De færreste kjenner navnet hans, men millioner av metallfans har kastet på skallen i lydbildet han utviklet. Vi hyller Fredrik Nordström, mannen bak The Gothenburg sound - Faktaboks på høyre side om Fredrik Nordström, noe á la det Brian Eno hadde på første side av sitt portrettintervju - Sitat fra Jesper Strömblad (In Flames) eller en lignende karakter som har jobbet med Nordström. Ser for meg at han sier noe á la Den lyden fantes ikke før Fredrik Nordström. Den var ikke på markedet eller noe sånt. Et saftig hyllestsitat som åpner artikkelen - Kort om hvordan death metal-scenen så ut på midten av 90-tallet. - Over til hvordan den endret seg med tre album. In Flames med The Jester Race, At the Gates med Slaughter of the Soul og Dark Tranquility med The Gallery. All of which ble produsert av Fredrik Nordström. - Kort om hvordan de tre albumene representerte noe nytt, nemlig melodi i death metal, senere kjent som The Gothenburg Sound - Sitat Nordström om hva han gjorde annerledes. - Sprang tilbake i tid, går løs på hvordan Nordström ble produsent, hva slags musikk han har likt og liker, hvilke produsenter som har inspirert ham og den slags. Veksling mellom tørre fakta og emosjonelle sitater om hans første miksebrett og den slags.

5 - Konfrontere ham med noen sitater her og der, type: Gutta i Pagan s Mind har beskrevet deg som Lydstudioets rettferdige diktator, hva har du å si til det? - Sprang til moderne tid. Vise hvordan han stadig er med på å definere band som strever med å finne sin lyd, bruke for eksempel Bring me the Horizon som eksempel. Sitere en av dem. Sitere Nordström på hvordan The Gothenburg Sound har utvikla seg med åra. - Nevne helt mot slutten at han også har sitt eget kjente metalband, nemlig Dream Evil. Spørre hvordan rollene lar seg kombinere og få en avsluttende morokommentar der han spør hva søvn er for noe, sove kan man gjøre når man dør eller noe i den duren. - KANSKJE TILLEGGSSAK: 5 i forbifarten : Snakke med to kolleger, dvs produsenter og tre han har produsert for. Tre kjappe: Hva har Fredrik Nordström gjort for The Gothenburg Sound? Hva kjennetegner en Fredrik Nordström-skive? Hva er hans beste produksjon?